“Hysj. Ikke rør deg!”. Rett foran oss, bare 50 meter unna sto den med ryggen til oss og beitet fredelig. Det var en bukk med store, dreide horn i en elegant form, oversiden var gulaktig, sidene var skiddengul, baken hadde svarte tegninger og halen som viftet muntert var hvit øverst og svart nederst. Vi hadde møtt en grantgaselle.
Hva er en grantgaselle? Den ligner svært mye på en thomsongaselle, men den er mye større, kan veie opp imot 80kg. Ellers mangler den vanligvis det brune feltet på siden og har hvit halerot, mens thomsongasellen har sort. På savannen ser du ofte grant og thomsongasellene gå sammen, og da er det vanskelig å avgjøre hva som er hva. Selv på bilder kan det være vanskelig å avgjøre.
ungdyr
stolt han
På savannen vår har vi ikke sett så mange grantgaseller, flokker av dem ser vi sjelden. Ofte går hanner for seg selv. I nasjonalparkene er det vanlig med ganske store flokker med grantgaseller. De trives både på savannen og i skogområder med ikke altfor tettvokst skog. De beiter både på gress og på blader på trær. Det pussige er at det mange steder oppstår lokale underarter knyttet til hornenes form. Både hunner og hanner har horn, men hannenes horn er større og kraftigere.
grantgaseller under Kilimanjaro
i bushen
Ellers oppfører de to gaselleartene seg temmelig likt når det gjelder å komme unna farer. Stor hurtighet samt hopp og sprett har stor betydning. For grantgasellen kan nok hornene i seg selv være et godt forsvarsvåpen
thomson og grantgaselle
Alle gasellene er løvemat og står på andre rovdyrs meny. Geparden prøver nok å jakte på grantgasellen, men må ofte gi opp på grunn av størrelsen.
Jeg synes at grantgasellen er vakrere og mer elegant enn thomsongasellen, men det er nok en smaksak. Flotte dyr på den afrikanske savannen.
Hadde lyst til å presentere naboene våre litt nærmere. Å nei, ikke de menneskelige naboene, de kjenner jeg knapt nok, men de naboene som ikke bryr seg, bare de får være i fred.
Dessverre har det vært litt urolig ute på savannen, så det er ikke så ofte jeg ser naboene våre i så stort antall lenger. Da jeg var ute på i savanne i går, forsto jeg noe av grunnen. Savannen var full av sauer og geiter og noen kyr, så det var ikke så mye fred å få. Likevel, det første dyret jeg møtte, var en av våre ville naboer, en thomsongaselle. Det er den jeg vil presentere litt nærmere nå.
Gasellene er en underavdeling av antilopene, og det som kjennertegner de fleste av dem er at de er brune med hvit underside, at de kan løpe fort og hoppe høyt. Thomsongasellen kjennetegnes også ved at den har en mørk stripe langs kroppen, og at den er ganske liten. Maksimum vekt er ca. 30kg. Både hunnene og hannene har horn, men hunnenes horn er små. En gaselle som ligner på vår thomsongaselle er springbukkene i Sør-Afrika, som ikke minst er kjent for sine høye hopp, for å forvirre angripende rovdyr. Thomsongasellen er vanlig over på savannen og i halvtørre områder av Øst-Afrika, opptrer i større eller mindre flokker, ofte sammen med andre gressetende dyr.
Når jeg er ute og går på savannen og møter en flokk gaseller, prøver jeg å styre utenom dem. Hvis jeg bare går uten å stoppe kan det hende de bare fortsetter med sitt og lar meg passere på en 50meters avstand. Derimot stopper jeg opp, blir de mer mistenksomme, og det kan hende at noen nervøse dyr begynner å løpe og får flere med seg, mens det blir nesten alltid stående en igjen og glo. Det er derfor vanskelig å fotografere dem helt på nært hold uten å stoppe opp. De beste nærbildene har jeg fått når jeg har kjørt forbi dem i bil. Biler er dyr vanligvis ikke redde for, men stikker du hodet for langt ut, kan det hende de får fart på seg likevel.
En gang jeg var ute på savannen, så jeg en flokk løshunder som nærmet seg en liten flokk thomsongaseller. Det oppsto fullstendig forvirring. Gasellene løp ikke sin vei, men valgte og hoppe og sprette omkring til løshundenes fortvilelse. Til slutt ga løshundene opp og forsvant.
Denne gasellearten er nok på ingen måte utrydningstruet, men alle villdyr i Afrika er utsatt for menneskelig aktiviteter som stadig sprer seg utover savannen. Tror nok noen innfødte tar seg en tur på savannen en gang i blant for å sikre seg en gasellebiff.
Etter den noe opprivende sjøreisen, vaklet vi i land i Dar Es Salaam. Der sto agenten vår og ventet på oss. Vi samlet bagasjen og gikk over gaten til St Josephs katedral der vi hadde parkert bilen. Først fikk en av oss sjokk fordi bilen var parkert inne, men det viste seg å være en bil parkeringsvakten kunne flytte.
Det neste sjokket kom da vi kjørte fram bilen. Noen hadde stjålet tåkelysene på bilen – og det på en bevoktet parkeringsplass. Så fulgte en “opprivende” time der parkeringsvakt, parkeringssjefen, agenten og Buda/Fatma diskuterte og forhandlet om konsekvensene av dette. I ventetiden beundret vi det vakre interiøret i St. Josephskatedralen. Vi kjørte en tur bort til politistasjonen for å få en bekreftelse på det inntrufne, men der fikk vi beskjed om at det ville ta resten av dagen. Det hele endte med at vi kjørte av gåre uten tåkelys og uten noen beklagelse fra parkeringsselskapet. Og vi hadde mistet verdifull kjøretid.
Reise i mørket
Planen var å komme så nærme grensa til Kenya som mulig med overnatting i nærheten av Moshi. Hadde egentlig tenkt å bruke tre dager på returen, men siden vi brukte en ekstra dag bort, måtte vi kutte inn hjemover. Vi bestemte oss å kjøre via den gamle hovedstaden Bagamoyo. Det gjorde vi lurt i. Her var politiet mer vennligsinnet. Noen tur innom den gamle hovedstaden ble det ikke tid til.
Derimot handlet vi litt frukt i en kiosk ved veien. Veien endret seg fra en normal asfaltert vei, til en krøttersti, men vi så de holdt på å lage en ny vei. Veien gikk over et våtmarksområdet, så det var vel litt problematisk å bygge vei i dette området. Da vi var ute av våtmarksområdet, ble veien normal igjen. Da gikk det for full fart nordover. Det var bare bussene som kjørte fortere enn oss.
Mørket senket seg som det alltid gjør i Afrika ved ½ 7-tida, og vi hadde langt igjen. Vi stoppet ved en bensinstasjon der det lå en restaurant like ved siden av. Kyllingen ble grillet – så det ble mat både for bilen og oss. Vi kjørte videre i mørket. Jeg fikk ordre om å holde sjåføren våken. Det var i grunnen en grei jobb. Det regnet lett, asfalten var våt og mørk og det var ingen veimarkeringer. Ut i fra GPS kunne jeg fortelle Buda at etter 100m kom det sving til høyre, så gikk det rett fram osv. Buda lurte en stund på hvor jeg fikk disse opplysningene fra, inntil han oppdaget at jeg leste av GPS-kartet. Det var spesielt å reise slik i mørket, for det er sjelden du ser lys langs veien. Ikke alle steder er koplet til el-nettet, eller folk synes det er for dyrt å bruke det. Ingen ville dyr var ute og gikk heller. Etter en stund sluttet det å regne og det ble lettere å se hvor veien gikk. Til slutt kom vi til den lille byen Same, og vi bestemte oss for å overnatte. Rene senger, tak over hodet og en svært lett frokost var alt som skulle til.
Tilbake til Kenya
Tidlig dagen etter bar det i vei igjen, vi hadde 160km til grensa. Fortsatt var været truende – nesten ingen glimt av landskapet omkring oss. Vi nærmest oss sterkt røttene til Kilimanjaro. Landskapet endret karakter og naturen ble frodigere. For å si det enkelt: Bananer i lange baner. Dessuten passerte vi Marangu, utgangspunktet for mange vandringer mot selve toppen selv: Uhuru peak. Ingen steder i verden er forskjellen mellom fattig og rik så stor som nettopp i Marangu; mellom velutstyrte vestlige fjellvandrere og lutfattige tanzanianske småbønder. Vi svingte oss videre mellom uttallige kirker og bananplantasjer. Været bedret seg jo nærmere Kenya vi kom.
Plutselig så vi rett opp på Mawenzi, den “lille” sidetoppen til Kilimanjaro. Likevel imponerende med sine 5155m. Like bak lå selve Kilimanjaro med 5895moh med en liten skyhatt. Det var mye mindre snø i dag enn i april. Etter en stund bestemte de seg for å kle på seg igjen, etter morgenluftningen. Flott med et glimt av majestetene.
Mawenzi
Grensepasseringen gikk som smurt, kafeen i Loitokitok stilte med te, smultringer, chiapati og mandazi. Så bar det ned til den store sletten ved foten av Kilimanjaro og Amboseli National Park.
Mawenzi og Kilimanjaro
Amboseli på nytt.
Noen av oss besøkte Amboseli allerede i slutten av april. Svært forskjellig bakgrunn for disse to besøkene. Det første var et besøk hvor vi bodde i parken og hvor Kilimanjaro hele tiden var der som en flott bakgrunn. Nå ble det en fem timers gjennomkjøring i denne parken hvor bakgrunnsteppet manglet. Vi synes likevel at en safari hører med i en tur i Afrika.
Det afrikanske dyrelivet er spesielt og unikt. I Amboseli har du også perspektivet folk i forhold til dyreliv, siden dette er et maasaiområde. Noen steder så vi kuflokker beitende sammen med sebra og gnu. Maasaiene har imidlertid sørget for at tallet på løver er lavt, og en stund var de i alvorlig konflikt med elefantene.
Dyreopplevelsene var mange, blant annet av sjiraff, gaseller, antiloper, flodhest, bøfler og elefanter. Vet ikke hva som var den største opplevelsen for gjestene våre. Kanskje var den skremte bøffelen den nifseste opplevelsen; sjiraffkalven som løp sin vei eller elefantfamiliene med sine unger badende i sumpen husker vi også. Og så opplevde vi gerenuk-antilopene igjen like utenfor parken. Men da var vi nokså sammenrystet av den dårlig vedlikeholdte veien gjennom parken. Dette var ingen typisk afrikansk roughroad, men en rystende dårlig vedlikeholdt grusvei der ?vaskebrett? er en god betegnelse på veitilstanden.
Namanga
Nå håpet vi at vi kunne ta strake veien hjem. Neste overraskelse var at brua like ved grensebyen Namanga ble reparert og utvidet, og at det bare fantes en meget dårlig omkjøringsvei ? en virkelig rough road. Det hadde regnet litt nettopp, så det hele så svært sleipt ut. Da vi hadde kjørt noen hundre meter, møtte det oss et lite oppløftende syn. En svær trailer hadde kjørt seg fast og holdt på å skli ut i elva. For å kunne manøvrere seg forbi den, måtte en drive finmanøvrering, men så sleipt som det var, gikk det ikke bra med bakhjulsdrift. Vi sklei nærmere og nærmere traileren.
Etter hvert fikk vi hjelp av mange hjelpende hender, men skaden var allerede skjedd, et stygt merke bak på bilen etter skarpe kanter fra en fastlåst, halvt veltet trailer. Men vi kom oss videre ut på hovedveien – og så bar det i full fart mot Kitengela og hjem!
Det ble en meget begivenhetsrik tur – på godt og litt mindre godt. Det var ingen situasjon vi ikke kom ut av på et vis, men det ble litt mange slike situasjoner. Noen av dem kunne vi gjerne vært forruten. Alle var enige om at vi hadde hatt en utrolig flott tur. Godt å kunne slappe av noen dager hjemme?..
Dar Es Salaam er en stor by med flere millioner innbyggere. Byen var hovedstad i Tanzania, men i 1973 ble hovedstaden flyttet til Dodoma inne i landet. Likevel – byen er fortsatt den økonomiske og kulturelle hovedstaden i landet. Hvis en sammenligner med Nairobi, er ikke byen så “storslagen”, men det begynner å komme mange skyskrapere også her. Vi var ikke så mye opptatt av dette da vi kjørte inn i byen, men å finne fergehavna og skaffe oss billetter til ferga 0930 neste morgen. Bortsett fra et par enveiskjøringer gikk det greit å finne fergekaien. Den ligger rett ved St. Josefskatedralen – oppført av tyskerne i kolonitida. Det er en del spor etter kolonitiden spesielt her i havneområdet. Tanganyika var tysk fra 1886 til 1918 da britene overtok etter 1. Verdenskrig. Vi ble fort omringet av agenter som ville hjelpe oss med billettkjøp, hotell og parkering. Det gikk rimelig greit, selv om vi var blitt rimelig skeptiske til tanzanianere som ville heller “spise” oss enn hjelpe oss.
Jeg fikk forresten min lille “hevn”. Jeg spurte en “agent” som særlig hadde lagt sin “elsk” på meg, om det var et toalett i nærheten. Han tok meg inn i et mørkt restaurantområde og viste meg et “høl” av et toalett. Da jeg var ferdig, ville han ha 1000Tsh (4kr) for besøket (det sto skrevet på veggen). Jeg hadde imidlertid ikke tanzanianske shilling, men derimot noen kenyanske. Han pekte på min 1000Ksh (75kr) og hevdet at det gikk for det samme. Heldigvis hadde jeg også en 50Ksh (3,5kr) som jeg gav ham, og han forsvant med et grynt.
Vi fikk billettene til ferga neste dag, og agenten fant et greit hotell like i nærheten. Så gikk vi på kyllingburgerrestaurant og spiste junk. ATM var også i nærheten, så nesten alle sorger var slukt.
Ferga til Zanzibar var en hurtiggående katamaran med navnet Kilimanjaro IV (og jeg som trodde at Kilimanjaro var et fjell!). Dette var en ganske ny båt som så svært moderne ut. Det var forskjellige klasser om bord. Mine venner og jeg ble plassert på toppdekk (uten tak), mens Fatma og Buda (av økonomiske grunner “gift” under båtreisen) ble plassert nede. De fikk forresten fine plasser foran på båten. Selve overfarten på 1 ½ time er det ikke så mye å fortelle om, det var rolig hav og sol, så vi nøt turen sammen med folk med forskjellige etniske bakgrunner – et verdenssamfunn i miniatyr.
Zanzibar
I det fjerne dukket øya opp – denne sagn og myteomspunne øya. Midt på øya ved vestkysten var “Stone town”, den gamle byen, sentrum for swahilikulturen i Øst-Afrika gjennom mange hundre år. Et resultat av handelsutveksling mellom tre kontinenter over lang tid – til tider ikke helt fredelig utvikling. Bare for å nevne det: Sultanen av Zanzibar ga den nye havna på fastlandet for fredens havn = Dar Es Salaam. Handelen var så blomstrende at sultanen av Oman flyttet fra Oman til Zanzibar på 1600-tallet etter at portugiserne ble sparket ut. Blant de viktigste handelsvarene ved siden av krydder var elfenben og slaver – det siste prøvde britene å motarbeide så godt de kunne. På midten av 1800-tallet kom sultanatet under britisk kontroll. Da først ble det slutt på slavehandelen. Denne kontrollen beholdt britene helt til frigjøringen i 1964. Kort tid etter ble sultanen avsatt og Zanzibar tilknyttet den nye staten, Tanzania. Fortsatt er Zanzibar en slags selvstendig del av Tanzania; vi måtte fylle ut besøkspapirer (de samme som ved grensa til Tanzania) og fikk stempel Zanzibar i passet.
På nytt ble vi omringet av “agenter” som ville hjelpe oss og tjene penger på oss. Fatma hadde allerede på forhånd spurt agentkontoret i Dar om det var noen i Zanzibar som kunne hjelpe oss. Vi ble møtt av en hyggelig mann som loste oss gjennom kontrollene til en restaurant i nærheten – hvor vi allerede møtte kanskje det viktigste Zanzibar har å tilby – en gammel historisk by og vakre strender. Vi ble enige med agenten at vi ville ha omvisning i Stone town, men ellers slappe av og leve et behagelig liv nord på øya der strendene og solnedgangene var vakrest. Tre netter ville vi ha. Det skulle agenten ordne.
Sultanens bolig
Rikt utskåret dør.
Stone town
For oss som har besøkt byer som Lamu, Mombasa og Malindi tidligere, var det interessant å besøke gamlebyen i Zanzibar, Stone town. Det var mye som var likt, ikke minst de praktfullt utskårne dørene, men Zanzibar var mye større, hadde flere palasser til rike folk osv. Det vi også la merke til var at kvinnene hadde mer fargerike klesdrakter, få bar heldekkende niquab, at vespaene var farlige i de trange smauene (i Mombasa tuk-tukene; i Lamu eslene). Kirker og moskeer lå om hverandre. Det fortalte om toleranse og gjensidig respekt.
kontrast
fargerikt fellesskap
Det er det som er typisk for swahilikulturen – hvor kulturimpulsene har kommet i fra mange steder og ført til en blandingskultur fra afrikansk-, arabisk-, indisk- og europeisk kultur. Selve språket, kiswahili, er et slikt produkt og skrives og snakkes over hele dette området helt inn i Burundi, Rwanda og Kongo. Det er ingen tvil om at her står islam sterkt, men islam her er svært annerledes enn den du møter for eksempel i nabolandet Somalia eller i Midt-Østen.
Strandliv
Vi var glade for omvisningen i Stone town, vi var også glade for etter hvert å komme til vårt hotell, Sunset Bungalows, ved Kendwa nord på øya. Her skulle vi tilbringe to “dovne” (ikke alle var like dovne) dager ved stranda, bade og nyte tilværelsen. Det er ingen grunn til å gå i detalj her.
Vi møtte forresten tre norske jenter, derav ei fra Mandal. Vi hadde mange felles kjente. En av dem fortalte at dette var det eneste hotellet på denne stranda som var eid av lokale. Vi valgte forresten å spise middag på en restaurant som lå utenfor turistområdet. Veien dit var våt og mørk, men maten var utmerket (fisk selvfølgelig) og billig! Dessuten ble plukking av skjell den store hobbyen og resultatet ble rikt. Jeg fant det største!
kontrast
Strendene var puddersand, vannet var godt og solnedgangene betagende vakre. Unguja (Zanzibar på kiswahili) må være et paradis på jord.
Mandagsmorgenen ble vi hentet fra paradiset til Zanzibar for retur til fastlandet. På ny fikk vi stempel i passet, og på ny gikk vi om bord i båten (denne gangen den helt nye Kilimanjaro IV) for retur til Dar Es Salaam. Den turen ble helt annerledes. Det blåste sterkt og da vi kom litt fra land merket vi at bølgene var ganske store. Dessuten hadde vi stampesjø så vi stadig vekk ramlet ned i “hull” i sjøen. Jo da, vi fikk utlevert spyposer, men det holdt ikke for mange. Selv nøt jeg turen, her var mye frisk sjøluft og det var fint å merke at jeg var sjøsterk, men jeg tok ikke sjansen på å bevege meg noe om bord. For noen av våre var turen ille, for andre ikke, sånn er det når man er til sjøs. La forresten merke til at kapteinen styrte inn mot fastlandet nokså tidlig, så vi kom bak noen øyer og grunner så bølgene ikke ble så plagsomme.
Fiskemarkedet
Endelig kom vi til land – mer eller mindre miserable. Der ventet nye opplevelser.
Jeg har fått besøk! i Afrika! Av to damer som ville tilbringe høstferien hos oss. Nina, gammel nabo og kollega og hennes venninne Åshild. Nina har lang reiseerfaring, har vært i mange land (også Kenya) og steder, ofte i hjelpsammenheng med Kirkens Nødhjelp. Åshild var helt blank i det å reise på egenhånd, men syntes det var veldig greit å reise med Nina.
Derfor måtte jeg reise litt tidligere enn det jeg pleier hjem til Kenya, og returnere litt tidligere også – i slutten av mars. Så vi reiste sammen fra Kristiansand til Nairobi. Flyet fra Kristiansand var forsinket, så vi fikk ikke bagasjen før dagen etter. Den ble brakt helt til døra, så Kenyan Airways har forbedret seg!
Ett av målene vi hadde satt oss var å reise til Zanzibar. Buda hadde sagt seg villig til å være sjåfør. Litt overasket var jeg da jeg så at han hadde installert busseter i den blå varebilen. Vi skulle i alle fall sitte godt på turen. Det gjorde vi da også, men den som satt i baksetet (Fatma) fikk særlig merke humpene og dårlig vei. Ellers gikk bilen som ei klokke – det var ikke den som gjorde turen opplevelsesrik – i alle fall nesten. Den kom nemlig til å få litt stygg behandling underveis, men det var ikke vår feil. Når vi reiser på tur, reiser vi litt “på lykke og fromme”. Vi tar ting som det kommer. Slik ble det denne gangen også.
Planen var å være på reise i en uke. Nedover skulle vi dra via Mombasa – oppover via Amboseli National Park. Dermed ble det en kombinasjon av reise, avslapning og safari. Slik ble det da også. Det vi glemte var de store avstandene vi hadde å gjøre med. Alt i alt ble turen på 2000km.
Mombasa
Turen nedover gikk som smurt i det fine været. Vi installerte oss på det lille hotellet vi vanligvis bruker i bydelen Nyali. Noen av oss (Nina) ville gjerne se havet, og helst bade i det også. Det ble det ikke anledning til før dagen etter da vi startet med å besøke den offentlige stranden. Bare vakkert.
Gamlebyen i Mombasa er et besøk verdt! Vi bestemte oss for ikke å besøke “Fort Jesus” – det minnet for mye om død og slavehandel. Da vi parkerte, dukket det opp en fyr som gjerne ville være guide for oss. Vi sa ja, og han viste seg å være en dyktig guide som geleidet oss rundt i denne gamle byen til steder vi aldri hadde vært før. Vi besøkte både fiskemarkedet, som var heller beskjedent, og grønnsaksmarkedet, som var bugnende. Krydderbutikk fikk vi også besøke med smaksprøver og foredrag om krydderene av den indiske innehaveren. Mine to gjester var veldig imponert og fascinert av det de opplevde, slikt hadde de ikke vært med på før.
Vi brukte mye tid i gamlebyen, så vi kom seint av gårde til Likoniferga som skulle bringe oss til sørkysten av Mombasa. Likoniferga er 3 store ferger som bringer folk, biler og busser fra sør til nord og omvendt i tusenvis. Fatma har alltid vært litt skremt av å reise med denne ferga, det har skjedd ulykker: Biler og folk har falt i sjøen. Turen tar knapt 10 minutter og krysser skipsleden inn til Mombasa havn, den største i Øst-Afrika. Det er også årsaken til at det ikke er bygget noen bro. Den må være høy nok til å slippe de store båtene under. Det var derimot ingen dramatikk på vår tur.
Så suste vi nedover sørkysten der Mombasas fineste strender og hoteller ligger. Vi så ikke så mye til dem. Vi var mer opptatt av å komme til Lunga Lunga, på grensa til Tanzania. Det var lengre enn vi trodde, og etter hvert som vi nærmet oss Tanzania, ble veien smalere og smalere; mens bussene kjørte fortere og fortere. Ingen sperrer der i gården.
Tanzania
Grensepasseringer tar alltid litt tid. Det er bilder som skal tas, papir som skal fylles ut, pass som skal stemples, forsikring til bilen som skal ordnes osv. Det ble så seint at vi bestemte oss for at vårt neste mål måtte være Tanga, den nærmeste byen i Tanzania. Veien vi kjørte på var både god og bred (så et sted at det var en gave fra det amerikanske folk), med humper og dumper i hver landsby vi passerte, så det var vanskelig å holde jevn fart. Humper her i Afrika er virkelig humper som må passeres med forsiktighet. Tilslutt kom vi fram til Tanga og fant et meget greit hotell med høy standard og en koselig uterestaurant. Mest forbauset ble vi over regninga som med to doble rom + et enkeltrom kom på 670NOK. Utrolig.
Dagen etter nøt vi frokosten før vi reiste videre mot vårt neste mål som var Dar Es Salam og ferga til Zanzibar.
Mot Dar Es Salam med forhindringer
Planen hadde vært å reise til Bagamoyo dagen før, men vi var alt for seine til å nå Bagamoyo. Derfor måtte vi kjøre de 360km på hovedveien via Chalminze junction i en viss fart. Det viste seg å være et dumt valg. Jeg husker ikke helt hvor vi fikk vår første “bot”, men vi fikk den fordi brannslukningsapparatet vi hadde var for lite etter tanzaniansk standard. Selvfølgelig var dette rein korrupsjon, politimannen fikk pengene uten kvittering. I Kenya stopper politiet sjelden biler med hvite, som regel slipper de dem bare videre. Korrupsjonen skal ikke være så synlig. Også så gikk det slag i slag – hele fire ganger ble vi stoppet, tre ganger av politiet.
Den siste gangen var den mest dramatiske. Det begynte å bli lite bensin. Vi besøkte to bensinstasjoner, men de hadde ikke elektrisitet så pumpene virket ikke. Til slutt gikk vi tom for bensin. Fatma fikk en kanne, stoppet en motorsykkel og dro av gårde til en bensinstasjon. Etter kort tid kom hun tilbake med bensin, og vi var i ferd med å fylle bensinen på bilen, da en sivil bil stanset og en haug med unge menn stormet ut. Vi var tatt på “fersken”. Etter en ny lov var det ikke lov å fylle bensin langs veien i denne delen av Dar Es Salam. Etter mye om og men og høylytt diskusjon ble vi ledet til en inngjerdet plass der vi ble parkert. To av “gutta” tok plass i bilen før vi kjørte av gårde. Sivilistene var representanter for myndighetene som ikke kunne la dette passere. Vi hadde hele tiden forstått at det var bare snakk om hvor mye vi måtte betale. Til slutt ble vi enige om en sum, og vi kunne fortsette. Korrupsjon i høyeste potens.
Alt i alt betalte vi “bøter” for NOK 500 i dette vennligsinnede landet. Vi var ikke særlig vennligsinnet. Da jeg noe seinere nevnte dette for en tanzanianer, trakk han bare på skuldrene og sa at politiet skulle også leve. Våre venner syntes at episoden var svært ekkel og til dels truende, særlig når vi ble innelåst på parkeringsplassen. Vi valgte en annen vei ut av Dar Es Salam på veien hjem. Vi ble stoppet av politiet noen ganger da også, men betalte ingen bøter. Likevel: Da vi dro av gåre tidlig en litt regnfull morgen på vei mot Moshi ble vi stoppet av en politimann som spurte om vi kunne spandere en kopp kaffe på ham, det var vått og kaldt. Det fikk han!
Alt dette + trafikkork i Dar Es Salem førte til at vi ikke rakk siste ferga til Zanzibar.
Jeg så for en stund tilbake et innlegg i Fædrelandsvennen til fordel for Bob Dylan som kandidat til nobelprisen i litteratur. Det kan godt være han er godt kvalifisert. Jeg har lyst til å trekke inn en annen og sikkert for mange ukjent kandidat: Ngugi wa Thiong’o fra Kenya. Afrika sør for Sahara har bare vunnet noen få nobelpriser i litteratur tidligere; to av dem til Sør-afrikanske forfattere, begge hvite, Nadime Gordiner og J.F. Coetzee (en av mine favoritter som emigrerte til Australia da Jacob Zuma ble valgt til president). Den eneste fargete nobelprisvinneren fra Afrika er Woie Soyinka fra Nigeria. Den kanskje mest kjente nigerianske forfatteren, Chinua Achebe, fikk derimot aldri denne prisen, han døde i 2013. Det burde likevel være kjent at det er en blomstrende underskog av forfattere i Afrika. For mange år siden utga Bokklubben en samling av afrikansk novellekunst der både Ngugi og Achebe var representert. Jeg vil likevel ikke si om meg selv at jeg er noen ekspert på afrikansk litteratur, men det hender at kenyanske aviser informerer om afrikansk og kenyansk litteratur. Når det gjelder kenyansk litteratur, har nettopp Ngugi Wa Thiong’o spilt en stor rolle.
Hvem er nå denne Ngugi wa Thiong’o? Han er født i nærheten av Limuru i Kenya på kanten av stupet mot Rift valley i kikuyuland 5. Januar 1938. Han forteller om seg selv i sin egen barndom og oppvekst i “Dreams of a time of War” (2010) at hans far hadde fire koner og derfor hadde han mange hel og halvsøsken, at moren ble kastet ut av faren og at han derfor vokste opp hos besteforeldrene., at han hadde et stort behov for å gå på skole noe som var vanskelig under Mau-Maukrigene på 50-tallet. En bror var aktiv i Mau Maubevegelsen, mora ble torturert, mens to halvbrødre var aktive i den britiske homeguard. Selv fullførte Ngugi high-school, studerte litteratur på Makerereuniversitetet i Kampala, Uganda, drev som journalist i Nairobi, seinere studerte han litteratur ved universitetet i Leeds.
Da var han allerede i gang med sin litterære produksjon: Allerede på Makerereuniversitetet fikk han framført et skuespill i 1962, i 1963 ? 67 fikk han utgitt tre romaner bl.a. “The river between” som er blitt en klassiker i kenyansk litteratur. I utgangspunktet tar han opp konflikten mellom det gamle og det nye som kolonimakten brakte med seg, både kulturelt, religiøst og menneskelig. Mau-maukonflikten er også med. Seinere ble han mer politisk og opposisjonell i forhold til de politiske myndighetene i Kenya – han nærmet seg marxismen. Han endret navn fra James Ngugi til navnet han bruker i dag, han brukte sitt morsmål gikyu i sine skrifter, men valgte selv å oversette dem til engelsk. I 1977 ble det holdt en teaterfestival i hjembyen, der han fikk oppført skuespillet “I Will Marry When I Want? ” noe som irriterte visepresident Daniel arap Moi så mye at han fikk Ngugi arrestert uten anklage eller dom i over ett år i sikkerhetsfengselet i Nairobi. Ngugi skrev på fengselets toalettpapir romanen “Devil on the Cross“(“Djevelen på korset”, den eneste romanen oversatt til norsk.) I denne romanen bruker Ngugi magisk realisme for første gang i afrikansk litteratur. Utgangspunktet for romanen er at det et sted i Rift Valley skal holdes en konkurranse i djevelskap. Da mener ikke forfatteren tradisjonell “trolldomskraft”, men rein menneskelig djevelskap. En fantastisk roman etter mitt skjønn, fulgt opp mange år seinere (i 2006) med romanen “Wizard of the Crow” – om republikken “Aburiria” (som ligner svært på Kenya) som har blitt et diktatur. Systemet kjemper om kontrollen over sjelene i riket, men det går etter hvert til hodet på diktatoren, the Ruler, som blir bokstavelig talt meget oppblåst. De omkring ham, makteliten, prøver å utnytte situasjonen til deres fordel. Karikaturen ligger Ngugi nær i menneskeskildringen. Romanen er burlesk i sin skildring av dette maktsystemet som vil markere sin storhet ved å bygge et enormt tårn “like til himmelen”! Allusjonene til GT er svært tydelige. Midt oppe i det hele kommer “the wizard of the crow” ,som han kaller seg, diktatoren til “hjelp”; ikke fordi han er en trollmann, men fordi han har stor menneskelig innsikt. Han representerer sammen med kjæresten motkreftene i dette superselvsentrerte samfunnet.
Etter at han ble sluppet løs fra fengselet, ble han og familien hans trakassert, han fikk ikke tilbake jobben som professor i litteratur ved universitetet i Nairobi. I stedet fikk han jobb som professor i New York og valgte derfor å reise med familien til USA; og seinere til California der han fortsatt er i aktivitet.
I2004 vendte han og kona tilbake til Kenya. Da var ettpartistaten opphevet og Moi ikke lenger president. De ble innkvartert i et leilighetsområde med høy sikkerhet. Likevel trengte fire menn inn i leiligheten, mishandlet forfatteren og voldtok hans kone. Mye tyder på at de som gjorde dette, hadde godkjenning fra høyere hold. Ngugi vendte umiddelbart tilbake til USA. Men også i USA ble han ved et tilfelle trakassert av en hotellansatt som kastet dem ut av hotellet. Det førte til skandale – ikke minst i det afro-amerikanske miljøet, og hotelleieren måtte be om unnskyldning.
Ngugi wa Thiong’o har en stor produksjon bak seg fra essays, noveller, romaner til skuespill og memoarer. Han har lenge vært nevnt som kandidat til nobelprisen. Han er omdiskutert, ikke minst i sitt eget hjemland, men er en betydelig og innflytelsesrik forfatter hvor de humanitære verdier spiller en stor rolle. Til og med danskene provoserte han da han påsto at Karen Blixen var rasist i romanen “Out of Africa” (Mitt Afrika). Det ville være en stor inspirasjon for afrikansk litteratur om han fikk nobelprisen i litteratur.
Køordnere o a i aksjon på Majorstuen Holmenkollsøndagen 1971 Forbindelsen til Bærum ble opprettholdt ved å gå til Majorstua. Å ta trikken fra Valkyrie plass bød oss oftest imot. Der var mørkt og heller trangt og trekkfullt. Nei, da var Majorstua bedre, lysere og friere. Det var dessuten mange trikker å se på ? både HKB og bytrikk. Vognhallene på Majorstua hadde ofte stor aktivitet. Om søndagene, spesielt om vinteren, var det lange køer om været var fint for de som skulle til Frognerseteren og Sognsvann på ski. HKB hadde ordnet med greie køordnere og til og med folk som passet køene. Som regel gikk køene greit unna, og HKB kjørte med alt disponibelt materiell. Den gang var det ikke snakk om å låne C-vogner fra Kolsåsbanen. Jeg tror HKB ikke trodde de ville komme opp, men det har de jo beviselig gjort i nyere tid!
Det var reimer til å feste skiene med, og det gjaldt å være rask så en fikk god plass. Som regel måtte en stå, selv om HKB hadde mange sitteplasser på midtinngangsvognene sine. Mange av vognene snudde på Majorstua og benyttet buttsporet som lå øverst, akkurat som i dag. Selv hadde jeg en meget ivrig periode i ungdommen (ofte sammen med kamerater): Første trikk til Voksenkollen og så innover i stort tempo: Kikut før kl. 9! Da slapp en køståing både på Majorstua og i sporet innover! Katnosa var ofte det endelige målet. Den plassen lå uendelig langt inne i Nordmarka.
Bekkestua i 1969. Ingen vil kjenne seg igjen her i dag enda noen hus er her fortsatt.
Da jeg som 16 åring flyttet til min mors barndomstrakter på Egne Hjem i Bærum, var det ca. 50 meter fra Kolsåsbanen med god utsikt til den daglige trafikken. Kolsåsbanen ble faktisk skoleveien min. Jeg gikk jo på Katta inne i byen, og for å komme dit måtte vi ta banen. Stort sett gikk det veldig greit, og vi hadde i tillegg et sannhetsvitne. Lektor Sogn brukte samme trikk som oss! De siste leksene kunne gjøres på banen, men så avansert som min kamerat John ble jeg ikke. Han skrev stilene sine på toget mellom Blommenholm og Vestbanen, ofte med god karakter.
Her forlater 408 MIN stasjon på Kolsåsbanen, Egne Hjem. “Sic transit”.
Jeg innrømmer villig at det ble gjort mange notater om vogner og annet. De er delvis forsvunnet. Jeg konstaterte raskt at alle C-vognene var forskjellige. Bare 8 av dem, 300-vognene, var serieproduserte, men også de begynte å få varianter etter som de ble revidert. I 1960, året jeg flyttet til Bærum, kom det en splitter ny vogn i trafikk med hvit respateks på veggene og røde seter. Dessuten hadde vogna speedometer under ett av passasjersetene! (av alle steder). Det var nr. 409. Seinere (1964 og 1966) skulle det komme enda to nye C-vogner, 410 og 411 ? i tillegg til T Nr.1 og 2, som var (ubrukelige?) prototypevogner for T-banen.
Her er vidunderet fra 1960, Nr.1, som ikke hadde noen suksess på Kolsåsbanen
I rushtida svermet det med gullfisker på vei til og fra vognhallen på Avløs. Det var ganske mange ekstravogner på begge baner. Da ble alt materiell tatt i bruk, også prototypevognene 158 ? 162. 161 ? 162 var banens minst populære. Og om kvelden var det en del kipper med B-tog ? i stor fart mot Avløs. (Det ble påstått at rekorden mellom Jar og Avløs var på under 5 minutter!)
Det jeg opplevde som var spesielt fint med Kolsåsbanens vogner var at hver eneste mai fikk alle vognene en omgang med malekosten slik at de tok seg fint ut til den 17. Stikk den! Dessuten ble de tatt godt vare på både av personalet og verkstedsfolka.
410 og 305 på Gjønnesjordet i desember 1964
Og seinere ble det jobbing. Det ga god selvfølelse når du skulle ha en av de første avgangene fra Avløs, at de sendte egen C-vogn for å hente deg på Egne Hjem! Luksus!
Og etter hvert som en kom ut i verden, kom jeg til byer hvor det også ruslet trikk. Det var noe trygt og hjemlig over disse byene. De hadde ikke mistet sjela si. For eksempel Berlin, Amsterdam, Bern – eller Christchurch!
Amsterdam, om noen skulle være i tvil. Akkurat der jeg bor nå, er det minst 300 km til nærmeste trikkelinje. Men det er bare slik det skal være. Det er nemlig ikke slik at jeg må ha den i nærheten. Vissheten om at den er der, er greit nok for meg – barndom eller ikkebarndom! Så kan jeg jo glede meg over noe når jeg kommer til Oslo, ikke minst T-banens heldige utvikling, som dog går litt langsomt (Fornebo er et stikkord). Derimot er det italienske “eventyret” et sorgens kapittel.
Derimot: Ny positiv utvikling av bane: Bybanen i Bergen
Ofte kan jeg undre meg over hvorfor jeg har blitt den jeg er blitt – på godt og vondt. Vi har våre interesser og hobbyer – og ofte kan vi lure på hvorfor jeg har blitt interessert i akkurat det. En gang i tiden interesserte jeg meg for frimerker. Musikk er fremdeles en stor lidenskap. Alt dette er nokså vanlig blant folk flest. Men hva med for eksempel interesse for trikk og alt som ruller på skinner. Selv har jeg en nokså enkel forklaring på hvorfor akkurat jeg ble bitt av trikkeinteressen. Jeg vil knytte det til en banebryter inn psykologien – Sigmund Freud: Barndommen setter sine spor.
Jeg ble født som mange andre oslogutter og jenter på Josephinesgates kvinneklinikk under krigen. I Josephinesgate gikk det i det minste trolleybuss. Men ikke lenger vekk enn Hegdehaugsveien gikk det trikk. Ordentlig Oslotrikk. Jeg er overbevist om at jeg har hørt trikkeklemtene fra Hygeahjørnet i barnesenga på fødselsklinikken.
Da jeg var meget liten, bodde jeg på Frogner i Baldersgate. Frognertrikken gikk i Frognerveien som krysset Baldersgate. Det var holdeplass på hjørnet. Like rundt hjørnet lå Frogner kino der jeg hadde mine første opplevelser i filmens verden. Det var spennende. Miljøet var ganske bra for barn, særlig i kinokvartalet hvor det krydde av unger. En av de tingene jeg virkelig husker, var at en av kameratene mine tok meg med til en bakgård. Der sto Oslos siste hestedrosje parkert! Spennende. Eierne hadde passert de 80, og drosjen hadde nok hatt sin siste tur. Likevel var ikke hestekjøretøyer helt uvanlig i Oslos gater tidlig på 50-tallet.
Tollbugata – Wessels plass på vei mot Frogner.
Ofte husker en best litt negative hendelser. Jeg kan huske at jeg en gang skulle ta trikken sammen med min bestemor. Konduktøren geleidet min bestemor om bord, men det var så fullt på henger’n at det ikke var plass til meg. I alle fall ble jeg stående igjen da trikken med min bestemor om bord ruslet videre til Niels Juellsgt. Jeg ble stående der – hva ellers skulle jeg gjøre – til bestemor pustende og pesende kom gående tilbake fra Niels Juellsgate og ga meg kjeft fordi jeg ikke kom med trikken. Vel, 5 år er ikke noen modig alder.
På den andre siden av gaten bodde en familie med to små jenter på min alder, men det var ingen far. Han ble drept da engelske fly bombet Victoria Terrasse og traff trikk nr 115 på vei mot byen. Jeg husker godt min far fortalte om den episoden.
Min mor var av de få kvinner som hadde fast arbeid på den tida – til og med i Sandvika i Bærum. Det betydde pendling, med tog til og fra Skarpsno. Selv måtte jeg gå i barnehage som var sjeldent og dyrt på den tida. Jeg husker at jeg gikk i barnehage på Vestkanttorget på Kolsås, i Sandvika, på Tjernsrud og for ikke å glemme: Siste året på Tomm Murstads barnehage på Øvresetertjern like ved Tryvann ? til og med med egen trikk!! Der oppe var det forresten en vognfører som for å gjøre noe ekstra for oss, kjørte så langt han kunne komme i retning Tryvannstårnet, til stor begeistring for alle barna. Det må ha vært i 1949/50. Seinere har dette sporet blitt revet. Noen offisiell trikk til Tryvann ble det som kjent aldri.
Majorstuen – en utfartsdag på 50-tallet.
For å komme til de fleste barnehagene måtte jeg ta trikken, som regel på egenhånd, allerede fra fem års alderen. Jeg kan huske den gangen jeg hadde mistet den ene femøringen, og måtte gjemme meg foran hos vognføreren bak sveiva. Det var mellom Majorstua og Frogner kino. Smellet i konduktørluken var rene torturen, husker jeg. Har aldri vært så liten noen gang. Heldigvis ble jeg ikke oppdaget! Jeg var vel bare 5-6 år. At jeg måtte ta trikk på egen hånd, betydde også at jeg lærte temmelig tidlig å lese. Det er ikke mange som kan “skryte” av at de har lært å lese på Oslotrikken!
Likevel kan jeg ikke huske annet enn ganske vagt at enkelte vognførere på Kolsåsbanen tok meg inn i førerkottet og lot meg stå der til Majorstua hvor jeg skulle av. Jeg fikk beskjed om å dukke så ingen kontrollører kunne seg meg. Seinere stortingsmann for Arbeiderpartiet, Tor Fossum, har fortalt meg i ettertid at han var en av dem som slapp meg inn i førerkottet. Det er ikke rart at jeg har fått varig mén. Mens vi bodde på Frogner hendte det at vi gikk ned til Drammensveien for å ta trikken til familien ute i Bærum. Det var ikke så ofte det skjedde, men av og til kom en A-vogn ruslende. Selv den gang var de håpløst gammeldagse ikke minst fordi at en smågutt som meg nærmest måtte klatre inn på trikken..
A-vogn på Ringstabekk, helt tilbake på 1920-tallet
En gang ble klassen tatt med av læreren vår til kornsiloen i Oslo, det var den gang det var to av dem med bro i mellom. Vi ble vist rundt og til sist var vi nede og så at de lastet en av korntrikkene som skulle til Bjølsen valsemølle. Det var boggitrikker og kunne ta tung last. Det var visst bare to av dem. Men de gjorde stor nytte for samfunnet. Seinere ble det andre løsninger.
Gullfisk på Sagenelinja
Da vi flyttet til Bislett og Louisesgate i 1952 midt under OL, var det ikke langt ned til Theresesgt og linje 7 og 17. (Fikk se Hjallis vinne 10 000-meteren!) På 50-tallet gikk stort sett gammelt vognmateriell her. Var også borte i Sporveisgaten og kikket på vognhallen og utsetting av tilhengere, samt vending av bøyler (?flaskeåpnere?) på motorvognene.For variasjonens skyld gikk vi av og til opp til St. Hanshaugen for å ta trikken der. Der gikk det iallfall en og annen gullfisk av typen E. Og det var nesten som å skulle til familien i Bærum. Ellers var det spennende med trolleybussene på linje 21 der de svingte rundt rundkjøringa ved Bislett stadion på vei mot Skillebekk eller Galgeberg. Noen ganger dro vi opp på Ekeberg for å spille fotball. Da gikk vi til Uelandsgate for å ta trolleybussen til Ekeberg Hageby. Det var kult. Men vi dro sjelden over til østkanten med trikken. Vi hadde riktignok familie på Schous plass og på Carl Berner, men der var vi ikke så ofte. Enda lengre østover var ukjent land, men der skulle jeg bli kjent noen år seinere.
Dette bildet er fra tidlig på 60-tallet og viser Egne Hjem stasjon. På stasjonen var det både venterom og kiosk, men kiosken var nedlagt på denne tida. Ellers er huset i forgrunnen min onkels – hele området var i sin tid eid av min bestefar. I bakgrunnen th ser vi en bit av “husmorskolen” på Ringstabekk som min far var med å bygge.
Dette er et forsøk på å beskrive ei vakt på Kolsåsbanen en lørdag i desember 1966, med digresjoner. Selv jobbet jeg på Bærumsbanen som helgedagsreserve og ferievikar i lange perioder i tidsrommet 1962 til 1971.
Klokka er 2145 og det er en heller kald lørdag i desember 1966. Jeg befinner meg i pause- og spiserommet i hvilebrakka på Avløs stasjon på Bærumsbanen. Ikke akkurat den triveligste plassen i verden. Jeg har nettopp avsluttet matpausen til tjeneste 355, en typisk tjeneste for helgedagsreserver, en tjeneste jeg nesten hadde klippekort på, og er klar til å ta fatt på de to siste turene på Kolsåsbanen. Ute er det bitende kaldt, og de to første turene på 300-vogn (de eldste vognene på Kolsåsbanen, bygd i 1940-42) var en heller kald fornøyelse. Varmeapparatene på noen av de vognene kan du ikke varme fingrene dine på engang, knapt kjenne at det er lunk. Skulle vært fint og fått en god og varm vogn med veggvarme. Bare ikke piketten henter tog i “Fryseboksen” (en åpen, utendørs vognhall) – det er garantert en kald fornøyelse.
Heldigvis går piketten ut i vognhallen og henter tog der. Det har iallfall stått og varmet seg litt. Ut kommer toget trillende. Overraskelse: 411 er ute for første gang koplet til 410! I det jeg går om bord, kjenner jeg lukten av helt ny trikk; snekret sammen på Bærumsbanens verksted, den åttende i rekken siden 2. Verdenskrig. Men den skal også bli den siste. Godt og varmt er det, veggvarmen på de sist leverte vognene er effektiv. Piketten sier bare kjør, og vi triller over tomta og ut på hovedsporet mot Kolsås. Piketten legger over pensene, og så bærer det utover mot Kolsås i god fart. Strengt tatt har vi ikke lov til dette. Jeg er ?hyssingmann? (reserve) og Bærumsbanen har ikke spandert kjøreopplæring på helgedagsreservene. Dessuten, ledelsen lærer først opp vognførere på Lilleaker Østensjøbanen, før de får slippe til på Kolsåsbanen. Vognførerne på Kolsåsbanen er Bærumsbanens “adel”, det er de som har lengst ansiennitet og kjører gruppe A, B eller C. Men det fins unntak.
Det fantes noen av de riktig “gamle” som ikke kunne tenke seg å kjøre på Kolsåsbanen. Det var faktisk for “kjipt”, det skjer ingenting der.
Det er nesten et år til at Østensjøbanen åpner som T-bane, men ombygningen er i full gang. Det er litt spesielt å krysse med T-banen til Lambertseter på Helsfyr. En gang i september måtte vi vente i det uendelige fordi t-banetoget ikke kom opp den lille bakken fra Helsfyr stasjon.
Avløs vognhall med 300vogn utenfor (de fikk nye numre i 1982, året fotoet ble tatt).
“Kippen” er kommet til Kolsås, og vi kjører helt opp i ?butten? (slutten av sporet) for å gi plass til rutevogna bak oss. Rutevogna som skal gå 20 minutter før, skal akkurat reise fra Kolsås på siste tur. Det er 406, en enkel vogn, dessverre uten veggvarme. Normalt ble det bare satt ut ett tog på lørdagene for å dekke avgangene 2310 og 0050, siste avgang. Kort tid etter kommer rutevogna fra byen. Det er 307 ? og den er av de virkelig kalde, så toget er et godt bytte. Piketten kjører etter rutevogna, 406, med kippvogna 307.
Dette var den vanligste måten å sette ut tog på Kolsåsbanen. Kipp til og fra Kolsås. Med 5 rutegående vogner, ble det en del turer til og fra Kolsås for piketten.
Jeg var altså nå konduktør på “henger’n”, selv om denne strengt tatt også var en motorvogn. Pussig ble det på tur fra byen. Da gikk nemlig “henger’n” først, men den var like fullt henger!! Her gjaldt det å ha hodet kaldt.
Innturen var heller kjedelig. Trafikken var liten. Folk på Kolsåsbanen var ikke vant til at det ble kjørt tog på kveldstid, derfor gikk 95 % av passasjerene på motorvogna. Dessuten kom motorvogna først til byen! Det brukte en dame som argument en gang! Det er annerledes nå. Men det gikk an å smuglese i en bok, og ellers hygge seg i varmen. 411 var i motsetning til 410 kledd i varmgule plater, og derfor mye triveligere vogn. I tillegg til veggvarmen hadde vogna ovner under stolene, samt takvarme. Den siste tror jeg nesten aldri ble brukt. Vogna var riktig fin den, det ble lagt ned mye godt håndverk i Kolsåsbanens vogner. Derfor var alle litt forskjellig – alle hadde sitt særpreg. Noen synes at dødmannsknappen som 410, 305 og 411 var utstyrt med, var unødvendig og tungvint, men i ett tilfelle vet jeg at den avverget en større ulykke i tunnelen mellom Nasjonateatret og Majorstua.
Kolsåsbanen fikk “aller nådigst” bruke Holmenkollbanens skinnegang fra Sørbyhaugen til Nationaltheatret. Vi måtte derfor selge HKBs billetter. Derfor hadde vi en billettrommel som var lang nok til å romme minst 15 forskjellige billettyper. Det var solide saker, men kunne være litt tungvinte i visse situasjoner. De var fine å bruke til å slå klart med snora i taket hvis du var inne i kupeen og holdt på å selge billetter. Noen nevnte at trommelen også kunne brukes mot krakilske passasjerer. Ærlig talt falt det meg aldri inn å tenke slik.
Forreste kupe var røykekupe. I morrarushet var kupéen stinn av tobakksrøyk. Fremdeles var det ikke innført røykeforbud på Kolsåsbanen, men det var ikke mange årene før det ble innført. (Tror det var i 1970). Da de vasket ned vognene etter at røykeforbudet ble innført, var det nesten umulig å fjerne tjæra som hadde satt seg fast i taket.
Pendelkonduktøren kom på på Majorstua. Vanligvis dro de to pendelkonduktørene til Ullernåsen, for å ta første vogn tilbake til byen igjen. Ble det kjørt tog, pendlet de bare til Majorstua. Det var en av de gamle karene som var pendel i kveld. Det var alltid litt trygt for oss unge å ha en av de “gamle” med på vogna.
På Holmenkollbanens område skulle det være stil. Jakke på, og ikke minst lue. Plattformkontrolløren på Nationaltheatret var ikke alltid blide på oss på Kolsåsbanen, spesielt ikke hvis vi lurte oss foran vogna til Frognerseteren på 30-avgangen. Tonen kunne være litt bisk til tider. Men avgangen 2310 var det ingen problemer, og ikke var det spesielt mange mennesker heller. Men hadde det blitt kjørt enkelt vogn, hadde den nok blitt god og full. 0050 avgangen derimot var alltid godt besatt – av festglade og fornøyde mennesker, som syntes det var greit å ta trikken hjem på en lørdagskveld.
I alle de årene jeg kjørte helgedagsreserve, var det bare en gang vi hadde bråk på vogna, ellers var turene svært trivelige. Det gjorde jo også jobben trivelig. Noen ganger var det til og med tilløp til allsang. Vi måtte være litt oppmerksom på folk som sovnet så de ikke kjørte for langt. Det hendte dessverre det også. På Kolsåsbanen var det som regel svært fornøyde passasjerer, vel og merke hvis trikken var i rute – og det var jo regelen.
Det var ikke bestandig tilfelle på Lilleaker-Østensjøbanen. En gang jeg var konduktør på en av de siste avgangene fra Jar, var restaurantene på Sjølyst nettopp stengt. Derfor ble B-toget fullt på Skøyen, men ikke av festglade mennesker, men heller bråkete ungdommer i slyngelalderen. Et par gutter nektet å betale, og stemninga i vogna begynte å bli temmelig amper. Vi hadde stoppet på Nobelsgate, og jeg ville ha de to betalingsnekterne til å forlate trikken. Vognføreren hadde reist seg og grepet pensejernet. Den ene av guttene ville gå til angrep, og var i ferd med å gjøre det, da jeg plutselig hørte bak ryggen min: “Hva er det som foregår her da?” Det var fire mann fra baneavdelingen som kom oss til unnsetning fra arbeidsvogna som hadde fulgt etter oss. Snakk om reddende engler. Guttene forsvant fort ut av døra, men det var en ubehagelig opplevelse. Det var ikke første gangen at restaurantgjestene fra Sjølyst skapte kvalm.
De to lørdagskveldsturene på Kolsåsbanen var over. Stemningen hadde vært god og de som sovnet hadde blitt vekket. Martin Nag var grei, han skulle av på Gjønnes. Klokka var 0139, og det var på tide å komme seg hjem. Og det gikk fint, for “oppsamler’n”, som regel en E-vogn eller “Stakavogn” var klar til å ta “æresrunden” til byen, det vil si Østbanen. Men på den tiden var det ikke så mange som benyttet seg av den, kanskje fordi den ikke sto oppført på noen rutetabell?
Jeg jobbet som helgedagsreserve i mange år, og har aldri angret på det. Tapt studenttid? Ikke særlig festing osv? Det hadde jeg ingen sans for. Tap av sosial tid. Ja, men en var sosial også på jobb. Noen av mine studiekammerater valgte til og med å bli i Sporveien. Det var ikke aktuelt for meg. Likevel, det har jeg tenkt etterpå: Jeg fikk erfaring med arbeidslivet, ikke minst av organiseringen og hvordan du selv fungerte i jobben. Vi hadde vår egen lille organisasjon. Forhandlingslederen var faktisk jurist. Jeg var i alle fall fornøyd med det jeg fikk utbetalt. Jeg kom gjennom studietida så å si uten gjeld. Det var jeg takknemmelig for i ettertid.
Natt, og en C-vogn stopper på “min” holdeplass – Egne Hjem.
Etter at jeg kom til Sørlandet og Lillesand i 1978, begynte jeg i kirkekor – etter hvert kalt Lillesand kantori. Da ble det selvfølgelig mye kirkemusikk og kirkelig musikk. Den nye organisten, Johan Varen Ugland, satte en ny standard for kirkemusikken, sånn sett ganske konservativ med vekt på mer musikk i gudstjenesten. Bedre det enn å høre på kjedelige prestetaler, gjerne kalt prekener; det ble det en del av når vi hadde konsert i kirken omtrent en gang i måneden. Den eneste som holdt oss våkne, var prost Jakobsen med sin direkte tale og litt uortodokse ordvalg.Ved 100års jubileet for Lillesand kirke laget Johan en kantate for kor og orkester som ble framført både i Lillesand og Lund kirke sammen med Kristiansand Kammerorkester. Ganske vakker musikk.
Trond Andersen kom inn som et friskt pust fra Grimstad. Bedehuset, ja, men jeg trodde på Tronds entusiasme. Det ble “Visst skal våren komme” med han og koret økte med 20 medlemmer. Flott og latinoinspirert musikk av en sørlandskomponisten Sigvald Tveit. Det ble turné til Vanse og Evje, og så ble det slutt.
Det ble slutt på mange ting, og det ble noen vanskelige år, det ble Kristiansand Opera og kammerkor med Bjørn Odden, greit nok, men hadde aldri tid til å være med i noen opera (bl.a “Anne Pedersdotter” og “Carmen”) og valgte i stedet Sørlandets korverksted med Andrew Wilder. Dermed ble det en slags repetisjon av både “Nelsonmessen” med Bjørn og Brahms “Requiem” med Andrew. Dessuten ble det i 1995 første gang med Beethovens 9. i domkirken både i Kristiansand og Arendal og med polsk dirigent. Ikke den samme opplevelsen som 19 år seinere.Andrew stresset koret veldig, det gikk særlig ut over sopranene, men det ga ikke noe overskudd. Så var lufta gått ut av min ballong, og det ble pause i mange år.
Jeg bestemte meg for å ta det med ro, men rundt 2005 tok det av på nytt. Jeg ville være med på et folkelig nivå. En kollega maste på meg om jeg ikke ville være med i Birkenes bygdekor. Da bodde jeg jo nettopp i Birkenes. De hadde nettopp fått en ung dirigent fra Lietuva. Begeistring for en ung dirigent? Det ble både Birkenes og Søgne bygdekor med Diana Siaudvytyte som dirigent, en helt ny verden og egentlig like spennende. Særlig Birkeneskoret var fulle av guts og innfall og Diana (og jeg nølende) var med på det meste. Artigst var en jubileumskonsert vi hadde (2012) med mange morsomme innslag med kostymer og det hele. Mitt problem var ikke synginga, men å lære tekst utenat. Derfor var det veldig greit med vikingsangen fra “Ronja og røverdatter” for mannsgruppe, for der var det ingen tekst! Dessuten har det blitt en del festivaler å være med på og hilse på andre sangerbrødre og søstre. Birkeneskoret har dessuten startet en tradisjon med å reise utenlands annethvert år. Foreløpig har jeg vært med til Vilnius i Lietuva og Wroclaw i Polen, fine turer begge. Skrev jo selv begeistret om turene til lokalpressen.
Birkenes bygdekor i Wrochlaw
Har nesten glemt et prosjektkor som jeg også var med på i 2009: “One sunny nigth” skrevet av Thomas Stanghelle til minne om Ketil Moe. Ketil Moe, som satte sykdommen systisk fibrose på norgeskartet, kjente jeg gjennom foreldrene. Hadde mange samtaler med ham da han gikk på Møglestu. Han levde lengre enn noen andre med den sykdommen ved å løpe maraton. Han var nesten besatt av å løpe, men det var også løpingen som til slutt tok livet hans. Musikalen handler om Ketil (som ble spilt av Alexander Rybak) og den kinesiske, skadde Mark Wang som ble kjent med hverandre på Sunnås og som sammen arrangerte det første maraton i Beijing. De satte handikappidrett på kartet i Kina.
Forestillingen i Lillesand var et norsk-kinesisk samarbeidsprosjekt med mange kinesiske aktører bl.a. en fantastisk døvstum dansetrupp. Meningen var at forestillingen skulle gjentas året etter i Beijing med opptil flere forestillinger. Det siste ble det dessverre ikke noe av da en viss kinesisk dissident fikk fredsprisen, men tur til Kina fikk vi. Prosjektet hadde mange gode sider, til og med musikken var brukbar. Familien Stanghelle var mye i sentrum, noe som ble feil for meg. Det som var veldig hyggelig, synes jeg, var at skolen Mark Wang gikk på her i Norge, et Røde Kors college i Sunnfjord, var representert ved noen unge sangere fra mange land.
Fra forestillingen i Lillesand
Det er skrevet en del om sang og helse i det siste. Ja, jeg tror er sang er sunt. En kan komme nokså trøtt og mismodig til en øvelse, for å komme ut når øvelsen er slutt oppglødd og full av energi, samtidig som en er helt utslitt. En holder lungene godt i trim, kanskje noe av kroppen også. Stemmen har ikke blitt særlig svekket med årene. Det skulle tyde på at jeg har brukt den riktig i det lange løp. Korinstruktøren, Tore Erik Mohn, snakket om avslappet intensitet. Det er noe av det samme Henrik Due sa om fiolinister. Det er bare de musklene du bruker til å spille med som skal strammes, resten av kroppen skal være i avslappet ro. Ragnar Rasmussen som var vår instruktør både til Messias og Puccinis “Missa da Gloria” var utrolig dyktig til å få fram god klang og jobbet utrolig mye med korene med det.
Musikken betyr også noe mentalt. Det er for så vidt et stort tema. Den musikken jeg liker best er instrumental og til å lytte til. Mine musikalske interesser går i mange retninger, men særlig innen det som kalles klassisk. Det var den jeg vokste opp med. Det er den som gir meg mest. Er musikken ekte, kan jeg ha mange gode opplevelser med mange musikktyper, selv rock.
Må fortelle om mitt møte med “Ny musikk”. Det var i 1971 og Arnulf Heggstad spurte om jeg ville være med på et prosjektkor til UNM (Ung nordisk musikk) festival i Helsinki i 1971. Da øvde vi inn bl.a. verker av Olav Anton Thommesen og Jon Persen (den siste har satt samisk musikk på kartet). Må si jeg hadde forståelse for at de ellers så seriøse musikerne i Helsingfors byorkester hadde fortvilte problemer med å holde latteren tilbake i Persens rytmiske pusteøvelser for kor og orkester. Mitt forhold til den type musikk har ikke blitt noe bedre etter dette. Personlig ligger “keiserens nye klær” nokså langt framme i mine assosiasjoner. Ny musikk har blitt svært elitepreget. Hvor er gleden og spontaniteten?
Er jeg kommet til veis ende? Da jeg nevnte det for Stefan Skiöld at konserten på torsdag var en slags sorti, slo han meg på skulderen og sa; du må ikke stoppe nå når du er så godt i gang. Det er absolutt noe i det. Tror sangen gjør meg godt, og er sundt. Det er synd at det blir så lite i Afrika.
Håper at noen en gang kan si ifra at det er på tide å slutte – eller at jeg finner det ut på egen hånd..
PS. Det meste av dette skrev jeg for tre år siden i 2013. Tre år seinere har jeg redusert antall kor til ett: “Sølvstrupene”, Kilden dialogkoret, kanskje først og fremst fordi jeg har fått nye familieforpliktelser og at energien ikke helt er på topp. Flott at det finnes et slikt kor for mer rustne røster. Så seint som i mars 2016 var jeg med i KKOK blant annet den nevnte messen av Puccini. Men sølvstrupene er ikke noe “mimrekor”. Våre to instruktører/ dirigenter, Anne Balsnes og Bodil Nørsett holder oss i ørene og driver oss videre. Nå er det julekonsertene som står for døra.
