Etter at jeg kom til Sørlandet og Lillesand i 1978, begynte jeg i kirkekor – etter hvert kalt Lillesand kantori. Da ble det selvfølgelig mye kirkemusikk og kirkelig musikk. Den nye organisten, Johan Varen Ugland, satte en ny standard for kirkemusikken, sånn sett ganske konservativ med vekt på mer musikk i gudstjenesten. Bedre det enn å høre på kjedelige prestetaler, gjerne kalt prekener; det ble det en del av når vi hadde konsert i kirken omtrent en gang i måneden. Den eneste som holdt oss våkne, var prost Jakobsen med sin direkte tale og litt uortodokse ordvalg. Ved 100års jubileet for Lillesand kirke laget Johan en kantate for kor og orkester som ble framført både i Lillesand og Lund kirke sammen med Kristiansand Kammerorkester. Ganske vakker musikk.
Trond Andersen kom inn som et friskt pust fra Grimstad. Bedehuset, ja, men jeg trodde på Tronds entusiasme. Det ble “Visst skal våren komme” med han og koret økte med 20 medlemmer. Flott og latinoinspirert musikk av en sørlandskomponisten Sigvald Tveit. Det ble turné til Vanse og Evje, og så ble det slutt.
Det ble slutt på mange ting, og det ble noen vanskelige år, det ble Kristiansand Opera og kammerkor med Bjørn Odden, greit nok, men hadde aldri tid til å være med i noen opera (bl.a “Anne Pedersdotter” og “Carmen”) og valgte i stedet Sørlandets korverksted med Andrew Wilder. Dermed ble det en slags repetisjon av både “Nelsonmessen” med Bjørn og Brahms “Requiem” med Andrew. Dessuten ble det i 1995 første gang med Beethovens 9. i domkirken både i Kristiansand og Arendal og med polsk dirigent. Ikke den samme opplevelsen som 19 år seinere. Andrew stresset koret veldig, det gikk særlig ut over sopranene, men det ga ikke noe overskudd. Så var lufta gått ut av min ballong, og det ble pause i mange år.
Jeg bestemte meg for å ta det med ro, men rundt 2005 tok det av på nytt. Jeg ville være med på et folkelig nivå. En kollega maste på meg om jeg ikke ville være med i Birkenes bygdekor. Da bodde jeg jo nettopp i Birkenes. De hadde nettopp fått en ung dirigent fra Lietuva. Begeistring for en ung dirigent? Det ble både Birkenes og Søgne bygdekor med Diana Siaudvytyte som dirigent, en helt ny verden og egentlig like spennende. Særlig Birkeneskoret var fulle av guts og innfall og Diana (og jeg nølende) var med på det meste. Artigst var en jubileumskonsert vi hadde (2012) med mange morsomme innslag med kostymer og det hele. Mitt problem var ikke synginga, men å lære tekst utenat. Derfor var det veldig greit med vikingsangen fra “Ronja og røverdatter” for mannsgruppe, for der var det ingen tekst! Dessuten har det blitt en del festivaler å være med på og hilse på andre sangerbrødre og søstre. Birkeneskoret har dessuten startet en tradisjon med å reise utenlands annethvert år. Foreløpig har jeg vært med til Vilnius i Lietuva og Wroclaw i Polen, fine turer begge. Skrev jo selv begeistret om turene til lokalpressen.
Har nesten glemt et prosjektkor som jeg også var med på i 2009: “One sunny nigth” skrevet av Thomas Stanghelle til minne om Ketil Moe. Ketil Moe, som satte sykdommen systisk fibrose på norgeskartet, kjente jeg gjennom foreldrene. Hadde mange samtaler med ham da han gikk på Møglestu. Han levde lengre enn noen andre med den sykdommen ved å løpe maraton. Han var nesten besatt av å løpe, men det var også løpingen som til slutt tok livet hans. Musikalen handler om Ketil (som ble spilt av Alexander Rybak) og den kinesiske, skadde Mark Wang som ble kjent med hverandre på Sunnås og som sammen arrangerte det første maraton i Beijing. De satte handikappidrett på kartet i Kina.
Forestillingen i Lillesand var et norsk-kinesisk samarbeidsprosjekt med mange kinesiske aktører bl.a. en fantastisk døvstum dansetrupp. Meningen var at forestillingen skulle gjentas året etter i Beijing med opptil flere forestillinger. Det siste ble det dessverre ikke noe av da en viss kinesisk dissident fikk fredsprisen, men tur til Kina fikk vi. Prosjektet hadde mange gode sider, til og med musikken var brukbar. Familien Stanghelle var mye i sentrum, noe som ble feil for meg. Det som var veldig hyggelig, synes jeg, var at skolen Mark Wang gikk på her i Norge, et Røde Kors college i Sunnfjord, var representert ved noen unge sangere fra mange land.
Det er skrevet en del om sang og helse i det siste. Ja, jeg tror er sang er sunt. En kan komme nokså trøtt og mismodig til en øvelse, for å komme ut når øvelsen er slutt oppglødd og full av energi, samtidig som en er helt utslitt. En holder lungene godt i trim, kanskje noe av kroppen også. Stemmen har ikke blitt særlig svekket med årene. Det skulle tyde på at jeg har brukt den riktig i det lange løp. Korinstruktøren, Tore Erik Mohn, snakket om avslappet intensitet. Det er noe av det samme Henrik Due sa om fiolinister. Det er bare de musklene du bruker til å spille med som skal strammes, resten av kroppen skal være i avslappet ro. Ragnar Rasmussen som var vår instruktør både til Messias og Puccinis “Missa da Gloria” var utrolig dyktig til å få fram god klang og jobbet utrolig mye med korene med det.
Musikken betyr også noe mentalt. Det er for så vidt et stort tema. Den musikken jeg liker best er instrumental og til å lytte til. Mine musikalske interesser går i mange retninger, men særlig innen det som kalles klassisk. Det var den jeg vokste opp med. Det er den som gir meg mest. Er musikken ekte, kan jeg ha mange gode opplevelser med mange musikktyper, selv rock.
Må fortelle om mitt møte med “Ny musikk”. Det var i 1971 og Arnulf Heggstad spurte om jeg ville være med på et prosjektkor til UNM (Ung nordisk musikk) festival i Helsinki i 1971. Da øvde vi inn bl.a. verker av Olav Anton Thommesen og Jon Persen (den siste har satt samisk musikk på kartet). Må si jeg hadde forståelse for at de ellers så seriøse musikerne i Helsingfors byorkester hadde fortvilte problemer med å holde latteren tilbake i Persens rytmiske pusteøvelser for kor og orkester. Mitt forhold til den type musikk har ikke blitt noe bedre etter dette. Personlig ligger “keiserens nye klær” nokså langt framme i mine assosiasjoner. Ny musikk har blitt svært elitepreget. Hvor er gleden og spontaniteten?
Er jeg kommet til veis ende? Da jeg nevnte det for Stefan Skiöld at konserten på torsdag var en slags sorti, slo han meg på skulderen og sa; du må ikke stoppe nå når du er så godt i gang. Det er absolutt noe i det. Tror sangen gjør meg godt, og er sundt. Det er synd at det blir så lite i Afrika.
Håper at noen en gang kan si ifra at det er på tide å slutte – eller at jeg finner det ut på egen hånd..
PS. Det meste av dette skrev jeg for tre år siden i 2013. Tre år seinere har jeg redusert antall kor til ett: “Sølvstrupene”, Kilden dialogkoret, kanskje først og fremst fordi jeg har fått nye familieforpliktelser og at energien ikke helt er på topp. Flott at det finnes et slikt kor for mer rustne røster. Så seint som i mars 2016 var jeg med i KKOK blant annet den nevnte messen av Puccini. Men sølvstrupene er ikke noe “mimrekor”. Våre to instruktører/ dirigenter, Anne Balsnes og Bodil Nørsett holder oss i ørene og driver oss videre. Nå er det julekonsertene som står for døra.