Livet i Kitengela og deromkring 2013 – et 5 års minne.

  Trafikken i Kitengela

La meg starte med dagen i dag. The Mashujaa Day (20. oktober)- eller heltenes dag er en slags nasjonaldag med markering på den store stadion i Nairobi av militære styrker og det politiske system godt representert. Høydepunktet var president Kibakis tale, som var både lang og kjedelig, men på engelsk. Vi så det hele på tv som 1000-vis av kenyanere. Midt under talen kom det ett heidundranes regnvær som gjorde alle skikkelig blaute. Kibaki hyllet regnet og sa at dette støttet kenyansk jordbruk…

SONY DSC   Her er Kibaki i midten, med president Kikweze fra Tanzania og den beryktede president Nkurunziza fra Burundi under en veiåpning i Kitengela

 Jo, det har regnet og i dag var vi ute på en skikkelig søletur. Alt var dammer og sleip jord. Noe annerledes enn den tørre jorda vi vanligvis går på. Liker å gå litt utover på landsbygda der det ikke er så mange folk. Området rundt Kitengela er temmelig flatt, og vi ser langt utover mot Ngong Hills som Karen Blixen gikk omkring i, Nairobi og Nairobi National Park. Nairobi NP har alt av dyr som skal være i en ekte nasjonalpark unntatt elefanter. Det var fascinerende å oppleve sebra, antiloper som eland, kongonier og strutser med Nairobis skyskrapere som bakgrunn.

Byen Kitengela er på mange måter et “Klondyke”. Nye hus skyter opp over alt, både høyere hus (som vi bodde i) og flotte eneboliger. Mange er bare påbegynt, andre er halvferdige med en familie som bor i første etasje. Det er ikke til å nekte for at det flyter mye søppel rundt, noen steder er det riktig ille, men det er enkel søppeltømming i byen. En traktor reiser rundt med en tilhenger og samler søppel der det er mulig å legge den. Selv om det er utvilsomt mange fattige her, er det sjelden å se at folk roter i søpla til hverandre. Det gjør derimot kuene…

  Ungene leker også blant søppel og skrot

Det en kan se, er at det er mange ansatte i butikkene. I stormarkedet like ved oss, “The red Heron Center” med Naivasbutikk kryr det av ansatte i den velinnredete butikken, et slags Sørlandssenter i miniatyr. Her har de nesten alt… Derfor går vi ofte og handler der. I huset der vi bor, er det noen småbutikker der vi kan handle noen nødvendighetsartikler, men her er utvalget ikke stort. Mange som har vært i butikken, har ting å bære på, og da er det veldig greit å ta en motorsykkel, bodaboda, hjem. De står parkert utenfor supermarkedene klare til innsats. Men du må være forberedt på fart. Det betyr at du som fotgjenger har laveste prioritet i trafikken….

  Bodabodasjåfører venter på tur.

SONY DSC  En bodabodasjåfør (med HJELM!!) forhandler med to unge damer.

  Ingen bryr seg om at en velvoksen okse rusler rundt utenfor supermarkedet.

 Dette er førsteinntrykk jeg gjorde så tidlig som høsten 2011 da jeg bestemte meg for å bo i Kitengela et halvt år.

Alle bildene er tatt av meg.

SONY DSCHuset vi bodde i – i 5. etasje – både strøm og vann var bare delvis til stede

REISEN TIL AFRIKA 2011

REISEN TIL AFRIKA 2011 – oktober

Nå har jeg vært en uke i Afrika, og det er vel på tide med en liten oppsummering:

Da jeg kom for en uke siden, var det første møtet med Kenya Jomo Kenyattas airport. Den er ganske trang og noe forvirrende. Det tok ca. 2 timer fra flyet hadde landet, og til vi var på veien mot Kitengela, min “hjemby” i Kenya. Den store flaskehalsen var “Visa counter” som alle måtte gjennom for å få visum. Nå hadde det gått opp 100% til 50US$. For mitt eget vedkommende gikk det ganske raskt siden jeg hadde vært der før. Å få bagasjen, gikk også meget greit, men kofferten var absolutt i tyngste laget.

Utenfor sto et hav av mennesker som skulle plukke opp folk. Heldigvis så jeg Fatma tidlig, hun sto nemlig på det stedet jeg måtte: Barcley`s ATM – penger. Av en eller annen merkelig grunn virket den ikke for mine kort, men det er nokså typisk… Etter å ha funnet bilen der Mae (“far” til Fatma) og lille Salmah ventet, var det om å gjøre å komme seg ut av flyplassområdet, men det tok også sin tid for alle bilene skulle betale parkeringsavgift i ei luke. Denne avgiften ble kontrollert igjen noen km utenfor flyplassen. Men så var vi på vei mot Kitengela, byen Fatma bor.

Veien til Kitengela er ikke lang, men mørk. Det er motorvei deler av strekningen, og nå var det bare ca. 2km med dårlig humpete vei igjen, det hadde skjedd store forbedringer siden sist. Kanskje ikke så rart at det første ordet jeg lærte på kiswahili var “barabara” som betyr vei. Vei var et konstant samtaleemne.

Til slutt svingte vi inn i parkeringsområdet under huset der Fatma bor. Det ble litt komplisert, så Mae måtte love å komme ned og flytte bilen så de to “matatuene” (lokale busser med plass til 14) kunne komme ut for å starte arbeidet med å transportere folk til Nairobi kl.0600 om morgenen. Nå var det et vaktselskap som hadde ansvaret for vaktholdet i parkeringsområdet, før var det noen maasaier som hadde sovende vakt der…

Fatma bor i øverste (5.) etasje i dette leilgihetsbygget som det er mange av i Kitengela. Hun har to soverom, stue, kjøkken, wc og vaskerom, greit nok. Finishen er ikke helt topp, men den er funksjonell, og den har i tillegg en veranda som er en ypperlig utsiktsplattform mot omverden…. At vannet, elektrisiteten og nettverket blir borte med ujevne mellomrom, er noe en må regne med i Kenya. Da jeg kom første gang, var Fatma meget skeptisk til at jeg i det hele tatt ville bo der, men jeg fant fort ut at det var som å være på hyttetur i en rimelig velutstyrt hytte.

I løpet av den første uka har jeg akklimatisert meg, det er nødvendig. Som hvit “muzungu” blir du ofte sett rart på, særlig av ungene, men jeg får som regel gå i fred. Jeg har bare sett to andre hvite her. Men det er fint å gå rundt, selv om det noen steder er mye dritt. Vi har til og med vært og sett på hus, meget interessant, for noen av husene har god standard. Det er mange velstående som slår seg ned på landet her i Kitengela. De koster rundt 5 mill. Ksh = ca. 350 000NOK. Verdien av shillingen er nå på vei nedover, og det er blitt dyrere og dyrere for kenyanerne, mens det har blitt meget billigere for meg. En laptopp til 40 000Ksh kostet meg 2 200kr.

Det som engasjerer kenyanerne akkurat nå (1911) er krigen mot al Shaabab, bandittene fra Somalia som raider inn på Kenyansk territorium.

 

Ut på tur, ikke sur

Å dra på tur er noe av det norskeste du kan gjøre. Det har vi i Røde Kors funnet ut. Derfor drar vi på tur med flyktninger og andre som vil være med. I høst har jeg vært på to slike turer – svært forskjellige, likevel begge arrangert av Røde Kors her på Sørlandet. Den første har jeg skrevet om tidligere. Den gikk til Kjerag og Lysebotn. Den jeg vil reflektere over nå, gikk sist helg (6.- 8.september 2013)  til Røde Korshytta på Hovden. Den er iallfall ikke noe luksushotell, men er et rimelig utgangspunkt for en tur til fjells.

Jeg innrømmer villig at jeg er helfrelst på fjellet. På den andre siden: Hovden representerer noe jeg ikke forbinder med fjell – enorme luksushytter, leiligheter og hoteller som ikke representerer det jeg forbinder med fjellkos. Røde Korshytta ligger midt i sentrum av hyttebyen Hovden med busstasjon, bensinstasjon, Rimi og Kiwi samt turistinformasjon som nærmeste naboer. Enkelt, ja, nesten for enkelt var det å handle frokost på Kiwi og spise middag  på “Food for your Mood” (fri og bevare for navnet, men hyggelig personale og god mat – det skal de ha!). Likevel – omgivelsene forstyrrer ikke livet på Røde Korshytta, nabolaget er ikke innpåslitent.

Vi ankom med minibuss fra Kristiansand – 16 glade mennesker fra 6 ulike nasjoner – idet det begynte å bli mørkt. Shaher (turlederen) hadde hatt litt av en jobb på forhånd fordi hele 8 av de påmeldte trakk seg samme dag. Det førte til at han fikk tak i en “gjeng” gutter fra det palestinske miljøet der noen av dem hadde vært på tur før. Jeg har tidligere sagt at det er uheldig at så mange fra samme miljø reiser sammen på tur – og jeg mener det fortsatt – men i dette tilfellet ble det ikke noe problem (selv om mye av kommunikasjonen dem imellom gikk på arabisk) fordi de var flinke til å integrere de andre.

Shaher hadde også fått med seg nøkkel fra kontoret til Kristiansand Røde Kors. Det var da vi skulle låse oss inn i hytta at “dramatikken” startet, nøkkelen passet ikke i låsen – enda så mye vi lirket og lurte. Da var det bare å ringe til “bossene” Malin og Bodil og Monica. Av Bodil fikk vi da til slutt vite at det fantes en nøkkel på Hovden hos en som kjørte ambulanse der. Da vi gikk på bygda for å finne vedkommende, fikk vi til slutt mobilnummeret hans, men han var i Tvedestrand; MEN han hadde en kamerat på Hovden som kanskje kunne hjelpe oss. Noen minutter seinere ringte han på nytt og fortalte at kameraten var underveis! Så etter en times utestenging hvor diskusjonen gikk på hvilket vindu vi skulle knuse, kom vi inn MED nøkkel!

Lørdagen opprant med nokså grått vær. Det hadde regnet litt om natta, men yr.no sa oppholdsvær. Selve turen er kanskje ikke den mest imponerende. Nosi opp på anleggsveien er ingen estetisk utfordring med sitt alpine miljø med heiser og snauflater, men er absolutt en fysisk utfordring. Men det gikk bra – alle kom opp til heishuset – 1179moh. Der dukket vi inn i tåka; spiste det vi hadde med samt gulrøtter og bananer som Saher brakte med seg fra Kiwi. Alle unntatt en (meg) valgte å ta heisen ned. Innrømmer at det så spennende ut – å dingle med beina atskillige meter over Hovden er ikke for pingler. Dessuten sparer du knær og leggmuskkler. Det var det siste jeg kjente mest til da jeg gikk ned stien til Hovden. Nedoverbakke i halvannen time kjennes godti muskulaturen! Men jeg vil påstå at jeg fikk en finere naturopplevelse enn heisflyverne, samt at jeg kunne utforske en annen vei å komme opp eller ned fra Nosi. Det morsomme var at da jeg akkurat rundet Rimibutikken, ringte Saher meg og spurte hvor jeg var, fordi nå skulle de dra til Badeland. Jeg kunne da svare at jeg var bare et steinkast unna, og da jeg hadde gått noen hundre meter til, kom gjengen imot meg ot tok meg imot med applaus! Det var litt rørende. 

Å besøke badeland er en tradisjon som vi gjerne vil ta vare på og er utrolig populært. Det som jeg opplever ar at samholdet i gruppa blir sterkere gjennom disse aktivitetene. Om kvelden var folket passe slitne, det gikk mest i kortspill og prating. At det var så mildt at folk kunne sitte ute (en til og med i shorts) var jo veldig spesielt til september å være.

På veien hjem la vi turen innom litt Setesdalskultur: En vandretur gjennom Tveitentunet og Harstadmøllene hører med i en slik sammenheng.

Alle var enige om at det hadde vært en fantastisk tur………. det var iallfall ingen som sa noe annet – og alle smilte fra øre til øre da vi gikk fra hverandre da bussen nådde Kristiansand.

 

 

70

 

70

 

Da er det skjedd. En ny milepæl er nådd. Jeg har rundet de 70. Enda mer skremmende enn å runde 60. Da hadde en noe fint å se fram til: Pensjonstida. Det var forresten en artig feiring den gang med besøk på Vigeland gård, tur med Setesdalsbanen (til Beihølen), videre til Iveland rådhus og steinsamlinga der, middag på Ogge Gjesteheim og kake på hytta på Engesland. Årets feiring var helt annerledes, men like vellykket sett med mine øyne. Røde Kors Vest-Agder hadde invitert på tur til Kjerag med flyktninger fra 16 forskjellige nasjoner og guider og jeg skulle være turleder. Jeg tenkte at det kunne være en fin ramme for en feiring som ellers ville være i tosomhet. Og det ble det. Lørdag kveld på dagen var vi vel installert på Lysefjorden Turisthytte. Uten at jeg tenkte over det på forhånd ble jeg hentet fram på samlingen om kvelden og til lyden av gnikkende ballonger og ulende blåser ble jeg overrakt en gave fra Vest-Agder Røde Kors med et usedvanlig hyggelig kort festet ved. Gaven var en Røde korsjakke – utrolig fin. Dermed ble denne overraskelsen dagens høydepunkt med påfølgende kake! Det er hyggelig å bli satt pris på av venner, og det var fint at kona mi, Fatma, fikk oppleve dette.

 

Dagen var på alle måter en vakker dag. Turen fra Kristiansand via Rysstad og Suleskarveien var flott i det fine været. Vi stoppet for å se på rafterne i nærheten av Byglandsfjord, hadde pause med mat på Rysstad, vi kjørte opp på demningen ved Rosskrepfjorden og vi hadde også en pause ved Øygardsstølen (som noen kaller Ørneredet) med fantastisk utsikt mot Lysebotn og fjella omkring. Selv om jeg hadde vært her mange ganger før, slo det meg denne gangen hvor vilt og vakkert det var; nesten så en mistet pusten. Noen spurte om vi ikke like gjerne kunne ta turen til Kjerag på denne dagen siden været var så fint, men vi fant ut at vi måtte følge programmet.

 

Dagen etter opprant i nyanser av grått i den trange Lysedalen, men bekkene som kastet seg ut fra fjellet hadde tydeligvis vokst i løpet av natta. Regnet var nokså beskjedent og det var antydning til blå himmel. Kontrasten kom da vi gikk ut av bussen på Øygardstølen. Det regnet og blåste intenst, og noen ble nesten blaute før de startet turen. Selv om mange fikk utdelt regnutstyr fra Røde kors sitt lager, var det en heller våt forsamling som beveget seg mot Kjerag.  Jeg var fullstendig klar over hvor tøff ruta inn til Kjerag var (har gått den 3 ganger tidligere), så jeg signaliserte til de to andre lederne at jeg ville ta meg av baktroppen, og det var nødvendig, for etter kort tid snudde 6 av deltakerne. Delvis skyltes det dårlig utstyr, men også høydeskrekk og dårlig form. Den første kneika er meget utfordrende, selv om du har kjetting å holde deg i. Av de 30 som startet i det elendige været, var det likevel 9 som kom helt inn til Kjerag. De hadde hatt regn og vind og tåke som kom og gikk, men de sa de var hele tiden sikre på at de var på rett vei. Selv valgte jeg og noen av de som returnerte å ta en tur på veien i retning mot Sirdal. Det var bedre enn ingenting, været var det samme, og det var et øredøvende sus fra alle bekker og fossefall som plutselig dukket opp i regnværet. Jeg merket for egen del at det var en flott naturopplevelse selv om jeg (og alle andre) var våt til skinnet.

 

Å få på tørt tøy var etterpå et must og befrielse, og middag på Øygardstølen. En av guidene hadde “glemt” å ta med seg skift, så han måtte (som den eneste) lide for sin “forglemmelse”. Da middagen var fortært og vi var klare til å forlate Øygardstølen, hadde også været ombestemt seg. Sola tittet fram og sa “god tur hjem”! Bussjåføren fikk ordre om snareste vei tilbake til Søgne og Kristiansand, og slik ble det (med pause i Eiken).

 

Jeg startet med noen betraktninger om å bli 70, men det gikk i glemmeboka etter hvert. Kanskje det er det som bør skje. Som noen sa: Det er jo bare et tall!

Om å reise med buss på en lørdag

Har ingen bil for tiden, men har kjøpt månedskort for pensjonist. Det er lurt, trodde jeg, inntil jeg dro en tur til Lillesand en lørdag i juli for å besøke den gamle, vakre Sørlandsbyen og kanskje treffe gamle venner. Har nemlig bodd i Lillesand i 17 år og arbeidet der i 31 så jeg har mine forbindelser. Som sagt så gjort. Nettbuss har bare timesrute på lørdager, så jeg måtte passe godt på rutetabellen. Jeg skal ikke bruke for mye tid på selve oppholdet, det var absolutt hyggelig i det fine været; folk smilte om kapp med sola, men da jeg kom til bussholdeplassen for å vente på bussen, begynte jeg å forstå at noe var ikke som det burde. Vi var 8 mennesker som ventet. Bussen kom nemlig ikke, det vil si den skulle ha vært der kl. 1410, men da kl. passerte 1425 var det ennå ikke kommet noen buss. Da den endelig kom, var den mer enn full, og sjåføren sa vi måtte vente på neste buss – om en time. Ok, ingen vits i å krangle med sjåføren, var det ikke plass så var det ikke plass. Jeg merket at irritasjonen mot busselskapet steg; dårlig publikumshåndtering sa folk.

Vi gikk en tur før vi vendte tilbake til Borkedalen og bussholdeplassen. Heller ikke denne gangen var bussen i rute, så vi fryktet det verste, men selv om bussen var temmelig full, ble vi sluppen inn som stående passasjerer og hermetikkboksen begynte å bevege seg. Greit nok, vi gikk av på Dyreparken og sikret oss sitteplass på bussrute 01 – de går tross alt hvert kvarter – også på lørdager.

Det var igrunnen svaret fra Nettbuss som iriterte meg mest. De hadde ikke lov av politikerne! å sette opp flere busser selv om det var behov for det. De ville gjerne kjøre, men noen måtte betale for det, og det var ikke selskapet Nettbuss.

Jeg er vant til fra der jeg kommer fra at tilbudet fra kollektivselskapene er til å leve med nemlig en vanlig grunnrute. Mellom Arendal og Kristiansand bør det være avgang hver halvtime – også mellom Mandal og Kristiansand. Så kjære politikere, lag et mer fleksibelt system slik at folk uten bil kan komme seg hjem om du har vært på busstur – også i helgene, da som kjent bussene går så sjeldne som godværsdager i juni….