Bysafari!

Tidlig søndag morgen satte hele “kompaniet” seg inn i bilen med retning mot Nairobi sentrum. Kanskje litt uvanlig når en har tenkt seg på safari! Det er sikkert mange spennende dyr inne i byen også, som grisene og marabustorkene på søppelhaugen, rotter med mer. Men slik er det i Nairobi: De har verdens eneste storbynasjonalpark like utenfor stuedøra. Mot byen er den inngjerdet med elektrisk gjerde, mot den andre siden er det ingenting, så dyra kan uhindret vandre ut over Athi Plain. Uhindret er forresten litt feil, for nå er det bygget så mange hus, virksomheter og veier på savannen at dyra har vanskelig for å bevege seg videre overalt på savannen. Dessuten er det noen dyr som relativt uhindret kan bevege seg ut og inn av parken der det er elektrisk gjerde som leopard og bavian.

Nairobi National Park er ikke den største parken i Afrika, snarere en av de minste. Likevel dekker den 117 km2 noe som er atskillig større en Dyreparken hjemme – ja, den kan ikke sammenlignes, fordi dette er villmark; løver spiser ikke slaktede hester som i Dyreparken, men levende sebraer! Det gjør det hele mer spennende – og virkelig. Her kan du faktisk oppleve løvejakt hvis du er heldig.

ung hannløve

Om vi var heldige denne gangen, kan kanskje diskuteres. Vi så løver, men ingen jakt. For oss er det ikke naturlig å dra helt til hovedinngangen, det fins flere muligheter, og vi valgte (som alltid) den østre inngangen som ligger i et industriområde med noen forferdelig humpete veier. Veiene er bedre inne i parken, selv om det er utfordringer der også. Satt fast en gang – da var det litt blautere enn nå. I denne parken – ja de fleste i Kenya – kan du kjøre med egen bil; firehjulstrekkende safaribil er ikke nødvendig. Det er veldig greit for folk flest. En annen sak er at å komme inn i parken er dyrt for oss utlendinger (alle priser i dollar), mens det nesten ikke koster noe for “innfødte”.

struts (hunn) og kori bustard

Etter å ha kommet et stykke inn i parken, var det struts vi møtte først. Struts er flotte dyr i villmarka, fugler som ikke kan fly, men sparke og løpe. Artig å se en struts ved siden av en kori bustard (verdens tyngste flygende fugl) hvor den sistnevnte ble en dverg i forhold. Men ikke langt unna så vi fire biler i “flokk”. Aha, der må være løver, sa vi, og kjørte borttil. Allerede før vi kom til bilflokken, fikk vi bekreftet våre antakelser. Det var to av dem og de så ut til å ta livet med ro. Det skal være over 30 løver i denne parken. Alle er registrert og har navn, men de har ikke hengt navneskilt rundt halsen deres. Det er noen store hanløver som Mohawk som vi møtte sist. Det hender at løvene beveger seg utenfor parken. Dessverre er maasaiene nokså raske til å avlive dem så fort de oppdager dem. Men løvene i parken er ikke truet foreløpig.

Det er noe spesielt med løver. Mange reiser inn i parken bare for å oppleve dem. Det synes jeg er noe snevert. Alle ville dyr er en opplevelse. Men jeg husker for en stund siden at vi trålet rundt i parken uten å oppleve løver. Det er da jeg slenger ut at nå mangler bare løvene. Hadde nærmest bare sagt det da vi runder en sving. Der kommer et dyr imot oss på veien – en hunløve. Vi stoppet, den stoppet, for så å fortsette videre forbi bilen og ut på savannen i gresset – tydeligvis for å unngå bli oppdaget. Det var helt stille i bilen mens det foregikk. En annen gang stoppet vi et sted hvor det lå en hunløve i gresset et stykke unna. Plutselig begynte hun å snike seg framover i gresset, mest mulig i skjul, for å komme inn på en flokk sebraer. Vi så ikke selve jakten, men en løve har sjelden sjanse mot en flokk med sebraer. Det må samarbeid til.

  kongoni – hesteantiloper


Dagens løver så heller avslappet ut selv om det bare noen hundre meter unna sto en flokk med kongonier (hesteantilope) spent voktende de hvilende løvene. Litt bortenfor en stor flokk sebraer som ikke så ut til å bry seg. Den ene løven flyttet seg ca 50 meter til en bedre plass. Da så vi at dette var en meget ung hanløve med bare noen hårtuster som etter hvert nok kommer til å bli en skikkelig løvemanke. Ser fram til å møte den som voksen……

  sexy sebra….

Vi fulgte etter en stor flokk sebraer på vei mot byen. Skulle de på shopping tro? Skyskraperne i Nairobi virket nærme. Sebraer er flotte dyr, kanskje også fordi jeg kjenner dem fra den hjemlige savannen. Noen har kåret sebraen til det mest sexy dyret. Etter en stund kom vi til en liten dam. I området rundt dammen vrimlet det av bøfler – hundrevis av dem. Vi hadde dem på litt avstand, det er jo dyr som er kjent for å være litt “ustabile”. Artig å se dem i solskinnet med bakgrunn Nairobis skyskrapere. I det hele tatt mange bøfler i Nairobi National Park.

bøfler, sebra og kongoni på vei til byen….

Veien videre gikk gjennom områder hvor vi ikke så et eneste dyr, til områder hvor det krydde. Impala er en antilopeart det er mange av. Svært elegante og vakre dyr. De går ofte i store flokker av hunner mens en hann er sjef for haremet, men han har mange utfordrere. Thomson- og Grantgaseller var det også mange av.

impala hunn

  impala hann med sine flotte horn

Giraffer hadde vi ennå ikke sett. Hadde ikke mer enn tenkt tanken, før det kommer en stor hann inn fra høyre. Vi hadde god avstand. Den krysset veien, men ble stående ved en godsak av en busk like i veikanten. Mens den forsynte seg og vi beundret dens tungeteknikk, begynte Buda å la bilen nærme seg. Vi har jo tidligere overasket en giraff ved å passere den bare noen meter bak den ? uten at noe skjedde. Noen i bilen begynte å bli litt urolige, men jeg mente jeg kunne observere at giraffen som stadig tittet på oss mens den spiste, ikke var skremt. Det gikk i alle fall meget bra: Giraffen fikk den godbiten han var ute etter, og vi fikk en flott opplevelse (og mange bilder).

godbitgiraff

Vi kjørte til brattkanten ved enden av parken. Der kan det være leopard, klipspringer og andre mer sjeldne dyr. De så vi ikke, selv om vi besøkte Leopard Observation point. Flott utsikt mot den ville dalen nede i kløften hvor det er både flodhest og krokodiller. Likevel så jeg noen barn som badet i elva. Noen hadde bygget en borg på den andre siden. Underlig påfunn.

Vakker utsikt fra Leopard Observation Point

Etter å ha passert flere impalaer, vannbukker og bavianer, kom vi til en rasteplass hvor vi nøt vår velsmakende niste. I mellomtiden kom en bil med kenyaindere og en annen med kinesere. De hadde akkurat benket seg under taket, da en bavian kom som et skudd fra bushen. Før noen visste ordet av det, hadde den jaget vekk folka og begynte å innta et indisk-kinesisk herremåltid. Kineserne prøvde å lokke den vekk, men bavianen var sta som en bavian. Det var situasjonen da vi forlot stedet. Vi var glade for at den ikke hadde kommet tidligere og skremt vettet av ungene.

diskuterer kineserne en slagplan?

Neste stopp var Hippopoint. Der var det anledning til å få seg en liten fottur langs Athi River – her en doven liten elv – seinere Kenyas’ nest største. Vi hadde med oss bevæpnet vakt i tilfelle. Vi fikk oppleve å gå på en sti full av bøffelmøkk, kikke ned på noen velfødde krokodiller, se vakre sommerfugler flakse omkring, skilpadder som kom opp av vannet, noen rovfugler som lekte oppe i trekronene og en bavian som tittet ned på oss. Høydepunktet var likevel flodhesten som beitet på den andre siden av elva og som fant ut at det var på tide å ta seg en dukkert igjen. Igjen fascinerende. Det er annerledes å oppleve ting til fots enn fra bilvinduet, men det er også skumlere. Akkurat på denne turen har vi tidligere opplevd bushbuck og marekatter som ble matet av vakten.

vannbukk – alltid i nærheten av vann

fet krokodille

badelysten flodhest

I nærheten støtte vi engang på et neshorn. Det er det største dyret i parken. Elefanter er ikke i denne parken. Neshornene her tilhører den utrydningstruede svarte – spissmunnede – neshornarten. Veldig spesiell dyr i sin pansrede drakt. Dessverre beskytter den ikke mot krypskyttere. Det har vært krypskyttere også i denne parken selv om den er en av Kenyas best beskyttede. I dette området har vi også tidligere opplevd forelskede giraffer. Denne gangen krydde det av levende sebraer (og en død) i området langs elva hvor det ikke er så tørt.Dessuten en flokk marekatter (vervet monkey) som nesten kom på besøk i bilen.


Landskapet endrer karakter over korte avstander. Opp fra elvedalen, kom vi til en kunstig anlagt innsjø hvor det er mye fugl, første og fremst marabu. Underlig fugl – av storkeslekten. Hvorfor valgte Throne-Holst denne “stygge” fuglen som symbol for Freias sjokolade? Den trives på søppelfyllingene inne i Nairobi og som åtselfugl på savannen. Vi så forresten flere av dem som hadde skadde bein. Driver de og biter av hverandre beina? Ikke fugler du blir glad i.

får du lyst på sjokolade – en marabustork med skadet beit?

Dessuten var det masse gnu – dette flokkdyret som ikke minst er kjent for vandringene mellom Maasai Mara og Serengeti. De vandrer også her – ofte ut av parken, men ikke så langt – helst med sine følgesvenner sebraene. Kjenner jo godt gnuene fra den hjemlige savannen der de snøftende og gryntende går omkring – ensomme eller i flokk. De har jo fått navnet sitt etter gryntelyden de lager. (Selv om dyret heter wildebest på engelsk, har navnet gnu begynt å få fotfeste).

støvete gnu

Nå hadde de minste begynt å få nok og hadde inntatt sovestilling. Vi hadde begynt retretten tilbake til hovedinngangen. Vi passerte noen hundre sebraer, gnuer, kongonier, antiloper, eland, vortesvin og giraffer (men ingen løver) til før vi var tilbake i byen igjen – veldig fornøyd med dagens tur.

Må fortelle at dyrelivet på egen savanne har blitt vesentlig fattigere. Kineserne har bygd vei over savannen for å bygge jernbane, noe som har ført til økt biltrafikk. Det har også blitt observert unge gutter på bodaboda (motorsykkel) på jakt etter sebra som de selger inne i byen. Det er ikke akkurat lov, men hvem bryr seg?

Apropos dyreliv: En dag for en liten stund siden krøp et tusenbein over stuegulvet. Jeg tenkte, skal det få leve? Usikker som jeg var, valgte jeg likevel å tråkke på det med tøffelen så det ble temmelig flat. Fatma kunne etterpå fortelle meg at dette tusenbeinet var giftigere enn en skorpion. Så da gjorde jeg vel det riktige?

Tåregass mot barn!

Da jeg hentet meldinger fra avisen “the Standard” fra sist lørdag her i Kenya, er det en sak som har fått et dramatisk etterspill. Det var Langata Primary School som hadde fått røvet lekeplassen sin i løpet av juleferien. Noen hadde satt opp en stor mur for å hindre ungene å leke der. Meningen var å ha parkeringsplasser til et hotell. Avisen skrev at myndighetene hadde gitt “landgrabberne” frist til mandag med å fjerne muren. Det var den ikke. Ungene var i harnisk og begynte å rive muren.

Da var det onkel  politi ankom med hunder og tåregass og både slo og sparket etter ungene. Ingen forsto hva politiet hadde der å gjøre. Både i går og i dag har avisene vært fule av bilder fra skolen som forteller hvor brutale politiet var mot ungene. Noen har sammenliknet det med hva som skjedde i Sharpeville Sør-Afrika for nesten 40 år siden.

Reaksjonene har vært sterke både fra vanlige folk og politikere. Mange vil boykotte hotell Weston i Nairobi (ALDRI BO DER). Mange kritiserer skarpt hva politiet gjorde. Til og med president Kenyatta har vært ute og krevd at politiledelsen må straffes og hevdet at eiendomsmyndighetene ikke har gjort en god nok jobb. Det vil si at han kritiserte sin egen minister.

Skal si politiet i Nairobi lever opp til sitt rykte!

Et dykk i en kenyansk avis

LEST I AVISEN (the Standard):

(IKKE I AVISEN, men Twitter) Journalist arrestert fordi han skrev kritisk artikkel om pengebruken i Isiolo – ett av Jubelees sterke byer. (Kalles også korrupsjon) Journalister protesterer på twitter. Mannen ble sluppet ut etter to dager (19.1)

Avisene kan ikke skrive om alt. De nye sikkerhetslovene har begrenset hva journalistene kan skrive om, bl.a. ikke om terrorangrep med bilder osv. Likevel kan du finne mye interessant å lese i avisene. The Standard er den nest største, men kanskje den mest kritiske avisa i Kenya. Lørdagsutgaven er på over 50 sider (derav 3 – 4 sider sport helt på slutten) og koster i gatesalg 60Ksh (ca. 5kr).

OVERSKRIFT Lørdag 17. januar 2015: JUBILEE UNVEILS NEW PARTY FOR 2017 POLLS

Bakgrunn: Det to store partikoalisjonene Jubilee og ODM sto mot hverandre ved valget i 2013. Jubilee vant flertallet i parlamentet. Det besto av to partier TNA og URP. Nå planlegger de å skape ett parti til valget i 2017.

En av redaktørene går inn for samtaler mellom ODM og Jubilee for å dempe motsetningene mellom blokkene særlig etter at Jubilee presset igjennom de nye sikkerhetslovene i parlamentet i desember 2014.

Omdiskutert prestisjeprosjekt. Mandag begynner sporleggingen av den nye standard sporvidde jernbanen mellom Nairobi og Mombasa. Ferdig om tre år?

Hvem er funnet død? ICC vitnet Meshack Yebel, eller en helt annen fyr (Hussein Yussuf)? Meshack Yebel skal være vitne i saken mot visepresident William Ruto som fortsatt har en sak gående mot seg i den Haag (ICC). Meshack Yebel er foreløpig forsvunnet.

Medlemmer av EACC kommisjonen (Kommisjonen for etikk og korrupsjon) stormet en politistasjon i Nakuru Countu som holdt en kvinne, Dorrcas Mugure, fengslet ulovlig i mer enn 24 timer uten lov og dom. Hun er beskyldt for å ha solgt tre stjålne kyr ulovlig og til for lav pris. Hun påstår selv det er hennes egne dyr. Mannen var imot salget, og det er muligens han som har meldt kona for forholdet. Han er imidlertid sportløst forsvunnet. EACC vil etterforske saken.

Matatu-operatører (matatu = småbuss med 14 pass) i det østlige Nairobi melder om økt press fra bander som Mungiki og Kamjesh. (Politiet er nå enerådende i å presse matatumannskapene for penger.) De opererer med priser fra Ksh50 til Ksh 200 (16NOK) daglig. Politiet sier de ikke kjenner til forholdet, men vil gå inn i saken.

En skole i Langata i Nairobi opplevde at skolelekeplassen ble okkupert av “landgrabbers” for kort stund tilbake. De gikk inn og laget mur rundt skolens lekeplass og hevdet at området var deres. Nå sier regjeringen klart fra at plassen tilhører skolen og har gitt landgrabberne frist til mandag med å fjerne muren.

To journalister ble skadet da de ville dekke en protestdemonstrasjon mot myndighetene fordi de handelsmenn ble nektet å sette opp sine boder i Madarakamarkedet i Makongeni. Thikapolitiet brukte tåregass mot journalistene og skøyt i lufta med skarpt for å spre de sinte handelsmennene. En politioffiser skal ha brølt: “Get out of here you people of the press. You are the ones who peddle falsehoods about us. We do not want you to be near as we deal with these people.”

Mange handelsfolk skal ha bli slått og skadet da politiet angrep dem med hunder og køller. Myndighetene sier de ikke har betalt for bodene, mens en talsperson for handelsfolka sier de har kvittering for at de har betalt. Thika MP Alice Ng’ang’a ble også tatt i den samme demonstrasjonen. Hun fordømmer politiet for deres brutalitet og ber leder for det nasjonale politiet, Samuel Arachi, å gå til straffetiltak mot politioffiserene.

Kvinner fra Transmara (Maasai maraområdet) demonstrerte mot anti-omskjæring etter å ha holdt to anti-omskjæringskvinner som gisler. De to kvinnene gikk inn i en landsby for å stoppe omskjæring blant unge kvinner. De ble holdt som gisler i rundt 8 timer av rasende lokale kvinner. Landsbykvinnene demonstrerte etterpå for retten til omskjæring av kvinner. Det er en del av deres kultur., hevdet de. De hevdet også at disse kvinnene tok penger fra dem i stedet for å melde dem til politiet.

I tillegg kan du lese om hvordan ikke omskårne kvinner får problemer og blir stigmatisert i visse deler av Kenya. En kvinne ble gift inn i en familie uten å være omskåret. Hun hadde motsatt seg det i sin egen familie. De andre kvinnene i mannens familie unngikk henne og hevdet hun brøt århundrers tradisjon. Det gikk så langt at de anklaget henne hvis avlingene sviktet eller sykdom rammet familien.

Omskjæring av kvinner FMG er svært omdiskutert i Kenya, men det er forbudt i dag.

 

Avisen har to vedlegg – ett om “Smart-Harvest” – tips om hvordan du kan bli en dyktig jordbruker; og et ungdomsmagasin EVE-woman. Det er interessant å lese hva som opptar folk her i Afrika. Avisene og fjernsyn er en kilde, men på facebook og twitter kommer du kanskje enda nærmere “sannheten”.  

VEIEN TIL JAMAICA OG ISOLA AMOROSO 2


Sov som en stein gjennom en god natt. Vi bruker ikke AC, men vifte. AC er usunt! Våknet opp til fuglekonsert og fin utsikt mot svømmebassenget hvor noen italienere hadde begynt å rigge seg til i sine solsenger. Så var det å finne frokostsalen.

Vet ikke helt om bakgrunnen for dette hotelletablissementet, men det var stort, og spredte seg over et stort område – nesten fra bysentrum og ut til havbukta. Noen steder gikk man på bro bygget over den lokale gaten. Det viste seg at frokostsalen lå nærmest byen. Jeg skal ikke gå inn på detaljer, men du kunne få det meste – i alle fall det italienere spiser til frokost. Det viste seg at mange av personalet snakket bedre italiensk enn engelsk, og de fleste av gjestene vi møtte var italienere. Hvorfor?

Bro til frokostsalen

Vårt rom øverst tv

Det er det litt vanskelig å svare på. Malindi som er en litt større by 12km nord for Watamu, var tidligere en tysk ferieby. Av en eller annen grunn “overtok” italienerne byen, og gjorde den til “sin” ferieby. De brydde seg lite om den muslimske swahilikulturen, den fikk være i fred. Men hoteller og feriesteder ble etter hvert overtatt av italienere (mafiaen?). Dette har tydeligvis spredt seg sørover til Watamu hvor det krydde av “italienske” restauranter og etablissementer. Den internasjonale flyplassen i Malindi hadde mange direkte flyginger til og fra Italia. Enkelt og greit, ingen mellomlanding i Nairobi eller Mombasa.

Mine kenyanske venner hadde imidlertid ingen vanskeligheter med å bli forstått, endog den italienske fyren i resepsjonen snakket greit kiswahili. Ansatte ellers hadde kiswahili som sitt morsmål. Selv prøvde jeg alltid å hilse på folk på kiswahili: “Habari asubuhi”, ble besvart med “mzuri”. Italienerne nøyde seg med “ciao.”

  lavvansområdet

fantastske korallformasjoner

Vi valgte å åpne dagen med å utforske stranda. Det som gjør Watamuområdet litt spesielt er at stranda har tre store bukter, Watamu Beach, Blue Lagune og Turtle Bay. Vårt hotell hadde strand til Blue Lagune, ei bukt som var beskyttet av tre øyer mot selve havet. Det så jo veldig greit ut. Da vi vandret ned til stranda ble vi likevel litt overasket da vi oppdaget at nå som det var lavvann (ebbe), kunne vi ikke svømme. Vi kunne derimot vasse ut til øyene utenfor (den ene av dem hadde man gitt navnet “Jamaica”) – og det ble en fantastisk opplevelse. Noen unge menn (beachboys) opptrådde som guider og viste oss skjell, sjøstjerner, krabber (noen var farlige på grunn av spisse klør), anemoner og kråkeboller. Krabbene kunne lett gjemme seg i huler i korallveggene. Det siste gjorde at ungene ble litt skremt av alt det farlige som vi vasset i. Synes nesten synd på dem der de løftet beina sine høyt for å unngå å tråkke på det farlige.

  krabbeskjell

litt spesiell sjøstjerne

denne hadde skarpe klør

Øyene var jo laget av koraller, undergravet av havet som hadde formet fantastiske formasjoner som det er vanskelig å finne noe å sammenlikne med. Tror ikke det fins noe som ligner. Hele kystområdet ved Watamu er jo en del av en marin nasjonalpark. Det var for eksempel strengt forbudt å trå på levende koraller. I selve byen var mange hus dekorert med murer av koraller, noe vi også hadde opplevd i Lamu. Her i Watamu var jo tydeligvis kysten hevet under en landehevning for lang tid tilbake.

Spekket med ny viten gikk vi i land igjen. Ungene fikk boltre seg i ett av de tre svømmebassengene. Her var det ingen sjøstjerner eller krabber å tråkke på. Selv må jeg innrømme at jeg nøt svømmeturene i svømmebassengene i så nydelig vann. Har absolutt tanker om å begynne å svømme i Aquarama når jeg kommer hjem.


Mat må man ha, men italiensk mat var vi ikke interessert i. Vi tok bilen fatt, men etter et mislykket forsøk, havnet vi til slutt på “Swahili Cafe” litt utenfor sentrum av byen. “Swahili food” er tradisjonell mat som du finner på restauranter langs kysten. Du vil finne en blanding av ris, grønnsaker og fisk/kjøtt helst med chillisaus, noe som er litt sterkt for meg. Noen synes det er deilig mat, men på min favorittliste står den ikke! Vi oppdaget for øvrig at verten for kafeen var absolutt italiensk, men hun snakket flytende kiswahili (og engelsk).

Fatma ville til sjøs. Etter forhandlinger med hotellresepsjonen ble det fikset. Morgenen etter ble vi fraktet til Turtle Bay for å gå om bord i en båt der. Om havskilpaddene går i land for å legge egg akkurat i Turtle Bay, vites ikke, men havskilpaddene legger egg på strendene i området. “Watamu Marine Park” ble i utgangspunktet anlagt for å beskytte dem.

Vi vasset om bord i en av de mange turistbåtene der, enkelt og greit. Turen hadde tre mål: Å oppleve delfiner, å svømme blant koralfiskene, å se mangroveskogen og spise lunsj ute. I tillegg fikk vi oppleve mejikonda folkedans.


Litt grått og lett sjøgang var det da vi dro av sted langs kysten av Watamu. Noen hyllet seg inn i håndklærne vi hadde lånt på hotellet. Ikke alle følte seg like sjøsterke. Vi gikk både oppover og nedover kysten, langt ute og nærmere land, men ingen delfiner var å se. Kapteinen hadde nesten gitt opp, da en av mannskapet sa, jeg syns jeg så en ryggfinne. Alle stirret spent i samme retning, og plutselig så “kokte” havet av delfiner. Det var en ganske fascinerende opplevelse. Jeg var heldig som hadde knappen på fotoapparatet nede da en av dem hoppet høyt over vannflaten. Hva de holdt på med, er vanskelig å vite; kanskje de bare lekte med oss turister. Noen spurte om noen ville bade med delfinene, men ingen ville det.

 


Guiden fortalte at delfinene ofte er fulgt av hai. Vi fikk i alle fall se noe som noen mente var en hai. Deler av kysten var stengt for bading takket være haitrusselen.

Ikke så lenge etter ankret vi opp, og kapteinen spurte om noen ville svømme blant korallrev. Det var det større interesse for. Faktisk var jeg den som var først uti. Det krydde med små stripete koralfisk. Jeg lurte på om de ville spise meg, men det var heldigvis annen mat de likte bedre. Buda ble imidlertid bitt av en annen type fisk. De hadde svømmebriller til utlån, og selv om de jeg fikk låne, lakk; fikk jeg et fascinerende inntrykk av det å dykke i koralverden. Utrolig mange farger både på fisk og koraller. Jeg turte ikke å ta kameraet med under vann, selv om det skulle være vanntett ned til 15 meter. Salmah fikk låne svømmevest og var ute på dypt vann for første gang.

legg merke til all småfisken som følger etter.

Seinere fikk de andre bade på grunna. I mens passerte en havskilpadde. Mangroveskog hadde vi sett før i Lamu. Det som var av interesse var den motstrømmen som møtte oss da vi gikk inn Mida Creek – saltvann møter ferskvann – en mini Saltstrøm; vannet var ennå ikke kommet på sitt laveste.

  merkelig koralformasjon i tidevannsstrømmen
Seinere kom det ombord tre mann til med mat og drikke. Litt lenger opp i elva gikk vi i land for lunsj på Waka Waka Island. Det var en varm opplevelse, men sjømat ble det servert, både lobster (en slags kreps, mindre enn hummer), prawns (store reker), fiske fileter osv (se bilde). Og så ble de mejikondadans etterpå, der våre damer fikk lov til å være med. (Mejikonda er et fellesnavn på kyststammene – det betyr de ni stammene som alle befinner seg langs kysten fra Tanzania til Somalia. De snakker en kiswahilidialekt i følge Fatma.)

sjømat

mejikondadans med egne deltakere.

Jeg tenkte litt etterpå hvor mange som var engasjert i båtturen vår. En mann på hotellet, tre mann var mannskap (derav en guide), tre som hadde med maten å gjøre, det dukket opp noen flere hjelpere på lunsjstedet samt 9 personer i musikk/dansetruppen. Jo da, turismen kan være en god inntektskilde for mange.

På veien hjemover hadde det forresten økt på i vindstyrke, det sprutet godt noen ganger da vi bautet nordover. Det benyttet absolutt mange seg av. Wind surfing var svært populært – en ble faktisk tvunget til å hoppe over båten vår. Så både gøy og farlig ut. Så også noen som drev med surfebrett med seil (hva nå det heter – brettseiling?)


Nær endepunktet på turen var det en enslig koraløy sånn i gangavstand fra stranda. Det er Isola Amorosa fortalte guiden, kjærlighetsøya. Romantisk!

Nå har vi erfaring fra båtturer i Lamu, Malindi og Matamu. Alle ga oss forskjellige gode opplevelser. Det er bra. Men en skal være forsiktig med hvem en gir oppdraget. Det er mye snusk i bransjen, og vi ville ikke komme i den situasjonen at vi havnet på en øde ø, selv om den het noe så vakkert som Isola Amororosa.

Søndagsmorgen var det slutt. Vi hadde 600km hjem. Vi ville starte kjøreturen etter frokost. Fatma, Salmah og jeg bestemte oss for å gå til Den blå lagune for å ta et siste bad før frokost. Vi gikk, og det var heldigvis høyvann. Herlig. Få minutter seinere ankom Buda og hans familie. Også her ble det en fellesopplevelse, en god fellesopplevelse og ta med seg hjem.

VEIEN TIL JAMAICA OG ISOLA AMOROSO 1

Nokså merkelig tittel, ikke sant, fordi jeg befinner meg fortsatt i Kenya. Men tittelen har sin berettigelse, enda vi ikke visste noe om det når vi tidlig om tordagsmorgenen dro av sted på Mombasa Highway retning nettopp Mombasa.

Vi hadde bestemt oss for å dra på ferietur først og fremst av hensyn til barna. De hadde lyst til å dra til havet for å bade, ikke bare til stedets (Kitengelas) nokså begrensede svømmebasseng. Dit er det “bare” 450km, så uansett ville det ta tid å komme dit.

Vi diskuterte på forhånd hvor vi skulle dra, Southcoast, Northcoast eller Watamu. Vi endte opp med Watamu, selv om dit var det hele 600km, men ingen hadde vært der før og nå var det dessuten utenfor sesongen, så kanskje vi kunne få noe billig. Vi bestilte ikke noe på forhånd.

Å kjøre i mørke i Kenya er en risikosport. Veilys fins mange steder, men de er aldri slått på. Et par steder eksperimenterer de med veilys med solarladning, og det ser ut til å være en mulighet. Trafikken var tett med trailere kl 5 om morgenen, og det var stuende mørkt. Det som er farlig, er at noen ikke fullt så langsomkjørende trailerne kjører forbi de langsomkjørende trailerne. Det bruker de kanskje en km på. Kommer det noen imot, må de vær så god å vente til forbikjøringen er gjennomført, om så du må ut i grøfta for å vente. Det skjer i alle fall en gang i blant. På den andre siden går det ganske fort for vanlige personbiler å passere trailerne. Men kjøringen blir i rykk og napp. Noen ganger må du ligge bak og trykke i mange kilometer før en mulighet byr seg.

 

Dessuten er ikke veistandarden av like høy kvalitet hele veien. Deler av strekningen er etter hvert blitt nokså slitent, og “potholes” (huller i veidekket) har det etter hvert blitt nokså mange av. Vi så folk som jobbet på veien, med hakke og spade, for å lage flere “potholes”? Bilen vår er en Toyota Hi-Ace med innmonterte busseter, men det hjelper ikke mye for dem som sitter bak. Potholes merkes!


Området veien går igjennom er i det hele nokså folketomt, med noen unntak. Naturen er mange steder vakker og variert, og baobabtrærne er svært dekorative. Da  jernbanen ble bygd for 120 år siden krydde det av ville dyr her, og historien om løvene i Tsavo er legendarisk. De skal ha drept over 100 arbeidere på banen.

Veien går også gjennom Tsavo National Park, men noen elefanter så vi ikke denne gangen. Rart at de ikke har bygget bro noen steder for å slippe dyrelivet under veien. Har bare hørt at toget skal ha drept en elefant. Den nye jernbanen skal bygges med bro slik at dyrene kan gå under.

rast

Litt sjarmerende er historien bak navnet “Sultan Hamud”, et lite tettsted langs veien. Formelt var Mombasaområdet en del av sultanen av Zanzibars rike. Britene hadde for lengst overtatt kontrollen da sultanen ba om å få ta en tur med toget. Det fikk han lov til, men banen var på langt nær ferdig, så han fikk være med så langt det var mulig å kjøre. Stedet ble selvfølgelig oppkalt etter ham, Sultan Hamud.

  toget på vei gjennom sisalåkeren

I dag er vel Voi den eneste byen langs veien. Da er det bare 160km på humpete vei til Mombasa. Voi er inngangsstedet for Tsavo-East nasjonalpark, Kenyas største. Den er berømt for sine røde elefanter. Vi var der for noen år siden, enormt område.

Har egentlig aldri forstått transportsystemet til og fra Mombasa. Her går det en kø av langsomtgående trailere opp og ned døgnet rundt. De bruker en 12 – 15 timer på turen. Ved siden av veien går det godstog i samme tempo, men de er på en måte allerede utkonkurrert av lastebilene. Nå bygges en ny jernbane, parallelt med den gamle; vi så kineserne var i gang mange steder; normalsporet, som skal kunne kjøre med containere i to etasjer i 100km/t. Vil det fungere? Persontogene skal kunne gå i 120kmt og bruke 5 timer til Mombasa (mot dagens 14timer++) og skal ha avgangflere ganger om dagen. Det blir spennende å se hvordan det gamle kartellsystemet vil kunne tilpasse seg dette systemet. Vi de prøve å drepe jernbanen på nytt?

Turen nedover gikk greit, men vi brukte mer tid enn vi hadde beregnet delvis på grunn av trailertrafikken, men også på grunn av mange småstopp, så da vi kom til Mombasa, ville vel egentlig de fleste stoppe der. Ungene hadde oppført seg fint, men nå begynte de å bli lei. Men turen fortsatte likevel ufortrødent til Watamu, der vi trøtte, men slitne (!) begynte å lete etter et sted å bo.

Vi hadde jo tenkt på tre overnattinger på et greit sted for ungene. Etter en stund fant vi et sted som het Aquarius Beach Resort. De hadde et tilbud for gjester som de kalte B&B. For oss ville det komme på 3 700kr for to dobbeltrom med barneseng. Selvfølgelig var det dyrt for mine kenyanske venner, men vi fant ut at det var verdt det. Så ut på ettermiddagen var vi vel installert. En annen sak var av språklig art. All informasjon var på italiensk!

Ennå var vi ikke kommet helt til Jamaica.

utsikt fra rommet.

på vei til Det indiske hav!

SÅ VAR VI KOMMET TIL JANUAR 2015

Så får vi gjøre så godt vi kan!

Da har det blitt nytt år, og vi er tilbake i den gamle tralten, nesten. Skolen starter ikke før på tirsdag. I julen var “Jackie”, hushjelpen til Buda, hjemme på juleferie. Hun skal komme tilbake i dag. Det ble Fatma som gjorde den meste av matlagingen for oss, ja, vi var vel stort sett samlet det meste av dagen hos oss, mens natten ble tilbrakt i de respektive husene.  Det var hyggelig, men litt slitsomt for Fatma i det lange løp, så hun ser fram til at “Jackie” kommer tilbake.

  kokken i aksjon

En annen sak er at “Jackie” (det er ikke hennes egentlige navn) er enda mer gravid en MamaRashah. Jeg vet ikke når MamaRashah eller Jackie skal nedkomme, for det er et tabuområde å snakke om. Overtroen er nær når det gjelder graviditet og fødsel, ingen må snakke om det for det kan “skade” barnet. På den andre siden er det oftest vanskelig å skjule en graviditet; likevel er temaet hysj-hysj. Veldig annerledes enn hos oss.

Vi var i et bryllup her like før jul i den katolske kirken, St. Monica. Det var en god og glad opplevelse. To av naboene våre fant ut at de skulle gifte seg på nytt i kirken. Han er fra Venezia og hun er fra Kisii i Kenya, og det er ingen hemmelighet at hun er høyere enn han og dessuten høygravid med nr.2. Nr. 1 er ei jente med det velklingende navnet Astrid, etter en svensk jente han engang møtte i Sverige. Vielsen foregikk i kapellet i kirken. Det som var litt spesielt med dette kapellet var at alteret var “buret” inne bak et nokså åpent gitter. Døren var imidlertid åpen så alteret kunne sees fra kirkebenkene.

kapellet

Det viste seg at hun ikke hadde papirer på at hun var døpt, så hun lot seg døpe en gang til “for sikkerhets skyld”. Det var den første delen av seremonien. Den andre delen var selve bryllupet da de to lenge måtte holde hverandre i hendene og svare på spørsmål fra presten, så var det ringer og til slutt erklærte presten dem under stor klapp og jubel at de var rette ektefolk å være! Den siste delen var kanskje den mest høytidelige, nattverdshandlingen. Intet ble framsagt på latin, desto mer på kiswahili, derfor forsto jeg ikke alt av hva som foregikk. Men jeg kjenner jo til innholdet – og de ble gift.


Jeg har bare vært i ett bryllup i en katolsk kirke tidligere, i Oslo, og stemningen var like “løs” og munter den gang som i dag. Kan ikke glemme da jeg spurte presten (fra Arendal) om hvor og når jeg kunne ta bilder, og presten svarte, overalt og når som helst. Slik ble det denne gangen også. Et par var meget ivrige fotografer, en holdt kameraet nesten opp i ansiktet på bruden, jeg prøvde å være mer diskret.

Avslutningen var jo en slags afrikansk sang med sterk rytme, så det var mye klapping og hoftesving. Men noen brudemarsj ut var det ikke. Derimot ble det tatt bilder foran alteret av ulike kombinasjoner.

Nyttårsaften var det fest. Det var komiteen for “borettslaget” som inviterte, og denne gangen meldte 12 husstander seg på. Selvfølgelig var det utefest i hagen til nr.15 med mat (pilao) og bål og prat og drikke. Det ble ikke kaldere enn at en jakke klarte seg. Leken gikk ut på å huske hvem de forskjellige var og hvilket husnummer de bodde i. Det var vanskelig nok i mørket, og det ble stor latter og munterhet da folk avslørte sin uvitenhet. Jeg opplevde ikke noe overdrevet alkoholkonsum; og like før midnatt holdt en av beboerne, en pastor, en kort andakt for det nye året. Etter midnatt – uten et smell eller fyrverkeri, tok festen litt av, men da var ikke jeg der.

 

Neste dag ble en trøtt dag – og uten nyttårskonsert eller hopprenn, men vi fikk presidentens tale i reprise. Han mante alle til kamp mot korrupsjonen. Kanskje han burde begynne med sin egen regjering? De nye sikkerhetsreglene har begynt å tre i kraft, og det påstås at en mann fikk to års fengsel fordi han påsto at presidenten hadde rød nese.

 

 Likevel fikk jeg meg en kort tur ut mot savannen, som for så vidt akkurat da var uten særlig liv. Desto hyggeligere to dager før nyttår å oppleve en flokk med giraffer rolig vandrende over savannen – første og siste gang i 2014. Dagen etter åpnet med et strutsepar og flokker med antiloper, gnu og sebra. Så det er fortsatt liv.

Det håper jeg det er for de fleste av mine venner i “gamlelandet” eller hvor dere befinner dere.

Fortsatt  GODT NYTT ÅR

Så kom sjokkmeldingen om Fidel Odingas død, sønnen til opposisjonslederen