Ett av de mest spektakulære dyrene på savannen er giraffen. Det er vel størrelsen som gjør den så spesiell. 5,5 meter over bakken samt opp imot 1,9t er ikke å kimse av. Det gjelder hannen. Hunnene er litt mindre, men store nok.
Giraffer finner du naturlig bare i Afrika, først og fremst sør for Sahara på savannene. Vi vet at den har vært nord for Sahara også, men døde ut der for lenge siden. I resten av Afrika er den mange steder tallrik, men enkelte steder er den utrydningstruet.
Den liker seg ikke i tett skog. Giraffen kan som størrelsen antyder spise av trær høyere enn noe annet pattedyr. Akasietrærne er bl.a. yndlingsretten, men det har utviklet spisse torner nettopp for ikke å bli spist. Giraffens “hemmelige våpen” er tunga som er lang og tåler en støyt. Hjertet er også kraftig utviklet på grunn av størrelsen og ikke minst den lange halsen. Giraffen er utsatt for angrep fra kjøtteterne, men de vet igjen at giraffene sparker hardt og dødelig.
Som hos andre dyr på savannen lærer ungene å klare seg fra de er noen uker gamle. For å spare energi når de langsomt går bortover savannen, har de utviklet passgang. Det hindrer ikke at de kan løpe fort, de løper uttilbens i ca 50km/t. Når hannene slåss, bruker de hodet og nakken til å slåss med. De svinger hodet med stor kraft mot motstanderen, som svarer med tilsvarende slag. Ser ganske vondt ut. Blir de ikke dumme av det?
slåsskamp på savannen, Nairobi NP
noen har spist av ørene mine!
Giraffen er det flere underarter av. Bare her i Kenya skal det være 3 forskjellige arter: Maasaigiraff, retikulert giraff og Rotchilds (eller somali) giraff. Har opplevd alle mer eller mindre ved tilfeldigheter. Den vanligste er maasaigiraffen. Jeg har møtt dem i forskjellige sammenhenger. På vanlig safari i Serengeti, Nakuru, Tsavo, Nairobi NP osv. mens vi sitter i bil og betrakter deres aktiviteter, det er spennende det; men mest spennende er det når du er ute og går på egenhånd og møter disse dyrene på jakt etter mat eller vann.
retikulert giraff i Meru National Park – tydelige striper
Rotchilds giraff i Nakuru National Park
Maasai giraff i Amboseli National Reserve.
Min første opplevelse på denne måten var Crescent Island reservoaret nær Lake Naivasha der vi gikk mellom antiloper, gnuer og etter hvert giraffer. Å passere dem bare på 10 meters avstand var stort, og jeg fikk absolutt paradisiske følelser – her var ingen truende kjøttetere, bare fred og ro. Tilsvarende opplevelse har jeg fra savannen her hjemme. En gang Fatma og jeg gikk ganske langt ute på savannen møtte vi en flokk giraffer. Mens vi passerte dem langsomt og forsiktig, oppdaget jeg hvor mange de var. Vi var “omringet” av en flokk på minst 15 giraffer som alle stirret på deg. Dessverre fikk jeg ikke med mer enn 8 av dem på bildet.
giraffene som omringet oss
I Serengeti er det mange dyr, også giraffer!
Følte jeg meg truet? Nei, gjorde ikke det, både de og vi ruslet langsomt videre og snart var de på vei videre til nye beitemarker. Dessverre har opplevelser med giraffer blitt sjeldnere og sjeldnere på vår savanne; i fjor så jeg dem bare noen få ganger, i år har jeg bare sett dem på lang avstand. Det skyldes nok at den menneskelige aktiviteten på savannen har økt, både av “landgrabbers” og av folk som tar dyra på beite på savannen. Men det er ikke sjelden vi ser dem fra veien når vi er på biltur.
Han kan ikke helt bestemme seg, eller er det hun som ikke vil? Nairobi NP.
Jeg vil nå ta dere med til denne afrikanske byen, en stor by i afrikansk målestokk. Ingen vet vel hvor mange som bor der – er det 3 eller 4 millioner, er det flere eller færre? Da det ble foretatt et rassia i Nairobis østkant tidligere i år, kom man over så mange papirløse at myndighetene ble skremt over antallet.
En ung by. Det er vel få byer i verden som i løpet av 100 år har vokst fra ingenting til å bli en by med flere millioner mennesker. Begynnelsen var i 1899 da man bestemte at man skulle anlegge en stasjon på den ugandiske jernbanen på savannen. Jernbaneselskapet mente jernbanen trengte en midtveisstasjon med verksted og depoter, og slik ble det. Det var også av praktiske årsaker, for herfra begynte stigningen oppover mot ryggen mot “Rift valley”. Seinere fulgte ledelsen for jernbaneselskapet, kolonimyndighetene flyttet hit fra Mombasa og Machakos og så gikk det slag i slag. Opprinnelig var det ikke annet enn savanne her i maasaienes land samt noen tusen beitende villdyr. En liten bekk rant i regntiden gjennom området. Den het Nyerobi, seinere omdøpt av kolonimyndighetene til Nairobi, som også ble navnet på den nye byen.
Så dukket det opp, det ene etter det andre, hotell, kontorer og boliger. Allerede i 1907 ble stedet hovedstad for ?Britisk Øst-Afrika?. Dessuten ble det hjemstedet til tusenvis av indiske arbeidere som var med å bygge jernbanen. Over 30 000 indiske arbeidere ble fraktet fra India til Kenya for å bygge jernbanen. Innslaget av indere i Kenya er fortsatt stort, kanskje spesielt i Nairobi, der de har vist seg å være dyktige forretningsmenn. De har fortsatt sterk kontakt med India. Så kom europeerne.
Hindutempel midt i Nairobi
Nairobi ble raskt senter for den europeiske innvandringen til høylandene like nord for byen – særlig britene, men forbausende mange norske, strømmet til for å slå seg ned i høylandene som plantasjeeiere i det de konfiskerte land fra kikuyuene som bodde i området. Klimaet var dessuten utmerket for europeerne, og beliggenheten var så høy (Nairobi ca. 1700moh) at tropesykdommer som malaria ikke var noe problem. I området nord for byen blomstret plantasjene; kaffe, te, sisal osv. ble dyrket i store mengder. Storviltjakt ble også en attraksjon.
Den afrikanske farm til Karen Blixen
Karen Blixen
Med samme jernbane kom i 1914 en dansk dame ved navn Karen Blixen til Nairobi. Hun ble kort tid etter gift i samme by med sin svenske baron, Bror von Blixen. Sammen etablerte de en kaffeplantasje like vest for Nairobi under Ngong Hills, der det fortsatt var et yrende dyreliv. Hun ga opp og reiste tilbake til Danmark på begynnelsen av 30-tallet. I dag ligger Karen Blixens hjem i utkanten av byen som et museum i bydelen Karen, som likevel ikke er oppkalt etter henne, men hennes slektning. Karen Blixen skrev den kanskje mest kjente roman skrevet av en europeer fra Afrika, “Out of Africa” eller “Den afrikanske farm”, ikke minst fordi den ble filmatisert av Sydney Pollack med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene på 1980-tallet. Museet er fylt opp av møbler fra filminnspillingen!
Maktens sentrum – parlamentet? Hovedstad
Byen fortsatte å være hovedstad etter frigjøringen i 1963. Byen ligger nemlig i skjæringspunktet mellom tre stammer, kambaene, maasaiene og kikuyuene, selv om de siste må sies å være i flertall i byen, dessuten sentralt i landet.
Sentrum
Byen vokste opp mer eller mindre tilfeldig – helt til våre dager, men skyskrapere kom etter hvert til å erstatte de første bygningene fra kolonitida, som det nå finnes svært få av. I sentrum finner vi i dag først og fremst de offisielle bygningene og kontorer til regjerning og parlament, samt forretningsbygninger i stor skala. Kirker og moskeer samt Uhuru Park som Wangari Mathai kjempet for og vant. Dessuten et par offentlige røykehus – fordi det ikke er lov å røyke i Nairobi på offentlig sted. Sentrum står for meg som folksomt og “bilsomt”. Byen er nesten kvalt av den store biltrafikken, selv om det kryr av busser og andre transportmidler. Innimellom høyhusene er det atskillig grønne lunger og trær. Du møter kenyanske forretningsfolk i deres dresser og kjoler. CBD er nesten en moteoppvisning i fine klær. Bare innimellom noen kakikledte turister, nokså forvirret i kaoset. Dessuten kryr det av politi og sikkerhetsvakter. En gang ble jeg tilsnakket på gaten av en politioffiser fordi jeg tok bilde av en offentlig bygning, men jeg slapp med advarselen. De vil ikke ha noen gjentakelse på det som skjedde i 1998 da al-Quaida bombet den amerikanske ambassaden. Sentralt i sentrum er det spesielle Kenyatta konferansesenter hvor det arrangeres internasjonale konferanser (tegnet av en norsk arkitekt). På plassen foran troner Mzee Kenyatta selv. Dette senteret er en av grunnene til at FN har sitt hovedkontor for Afrika i Nairobi.
Kenyatta konferansesenter
Glimt av Uhuru Park
På den andre siden, pass på tingene dine. Tyvene er svært oppfinnsomme og går ikke av veien for å kutte stroppen på skuldervesken eller skjære av deg hånden hvis det er noe de vil ha i mylderet. Fatma kan fortelle mye om det.
Trafikken i Nairobi er konstant stående. Kommer du imidlertid fram til en av de mange rundkjøringene, er du heldig. Selv om trafikklysene lyser grønt eller rødt, må du ikke bry deg om det, for her er det politiet som bestemmer. Opptil 4 konstabler står i et slikt kryss og regulerer trafikken. På den andre siden venter deg ny kø – eller “jam”. Hvis det ikke er politi i rundkjøringen, blir det fort kaos, for ingen følger regelen om at den som er i rundkjøringen har forkjørsrett. Dermed kjører alle i veien for hverandre. Ett av problemene med trafikken i Nairobi er at det ikke fins noen omkjøringsmuligheter. Lastebiler fra Mombasa som skal til Uganda må kjøre gjennom Nairobi, og det er tungvint. Det bygges omkjøringsvei, men de måtte ta litt av nasjonalparken, dessverre.
En av fordelene med trafikkaoset er at du kan få kjøpt dagens aviser og mye annet rart av folk som går langs køene for å selge. Det er også en del tigging, men bilrobbing i køene er ikke aktuelt, siden tyvene ikke kan stikke av med bilen. Bilrobbing foregår imidlertid, så det gjelder å holde dørene låst.
Ellers har jeg lite peiling på hva som er av restauranter, teatre og utesteder i denne byen, det har vi ikke brukt tid på. Det eneste jeg har besøkt er “Bomas of Kenya” – et slags folkemuseum, men ikke minst et sted en kan oppleve tradisjonell kenyansk folkedans som til tider er svært akrobatisk.
Forstedene
Det har utviklet seg forstadsområder som Karen og Westlands med store hus,vakthold, piggtråd og vakre trær som er forbeholdt de rike (der også FN og ambassadene befinner seg) og en rekke kjøpesentre bl.a. “Westgate” som ble ødelagt ved et terrorangrep i 2013.
Village Marked
I sør og øst finnes bydelene for de fattige og/eller arbeidsløse, derav de store slumbyene Matare og Kibera med over en million beboere. Der har jeg aldri vært, men Kibera har jeg sett fra litt avstand. Men det finnes andre slumområder i byen også. Det sies at du ikke trenger å være lutfattig for å bo i slummen; mange bor der fordi det er billigst. Mange har et bein på landsbygda og ett i byen. Sanitærtilstanden er ille. Slumbyene eies av karteller som gjerne vil tjene penger på folks fattigdom. Amnesty har flere ganger aksjonert i Matareslummen mot saneringer som er planlagt av myndighetene.
slum
Kiberaslummen
Dessuten Eastleigh, av mange sett på som et “terra inkognito” (ukjent land) – et handels og industrielt område øst i byen som på mange måter også er blitt et slags “alternativt” kommersielt sentrum. Myndighetene vet de ikke har kontroll med det som foregår her, så av og til foretar politiet store razziaer, og mange som ikke har papirene i orden, har blitt sendt tilbake til Somalia Dessuten har det vært flere bombeeksplosjoner i bydelen, bl.a. utenfor flere politistasjoner. Bydelen er kontrollert av forskjellige rivaliserende bander. For det er først og fremst somaliere som har etablert seg her. Somalierne er absolutt businessminded, og mange har med piratpenger som de nå investerer i Kenya. President Kenyatta har truet med å sende somalierne tilbake til Somalia. Det vil faktisk ødelegge en viktig del av næringslivet i Kenya, og det har ført til at mange somaliere har reist videre til Uganda og Tanzania med sine forretninger.
Har vært mange turer til Nairobi de siste årene. Det var likevel to turer til Nairobi i siste måned som fikk meg til å sette meg ned og skrive denne artikkelen. De to turene gikk begge til Nairobi sentrum, men til to vidt forskjellige deler av sentrum, så det føltes som om jeg hadde vært på besøk i to vidt forskjellige byer. Det var bare på veien ut at det var en parallell; dessuten – at vi begge turene satt i flere timer i bilkø. Det er Nairobi det.
Uhuru Park
justisbygningen
To turer
Den første turen var med mine gjester fra Norge. Da kjører en jo først og fremst til de stedene som er finest å se; Nairobi sentrum med Kenyattasenteret, de offisielle bygningene, Uhurupark osv. Vi passerte den lille parken der det er en minnestein for alle de over 200 kenyanerne som ble drept da al-Quida prøvde å sprenge den amerikanske ambassaden i 1998. Vi kjørte videre til Westlands forbi rikmannshusene og ambassadene til vi kom til “Village Marked”, et litt spesielt og åpent kjøpesenter med gode muligheter for shopping for mine norske venner. Hovedinntrykket var nok grønt og vakkert. På veien tilbake tok vi en mer østlig rute og kom forbi det en kan kalle grenseområdene mellom øst og vest i byen. At kyr beitet i midtrabatten på motorveien var en ny opplevelse for noen og enhver.
Den andre turen gikk til den østlige delen av byen. Vi skulle bl.a. hente noen vannkanner i et industriområde, hvor bedriften hadde valgt å plante busker og trær langs den heller kjedelige muren; dessuten hente en slektning av mamaRasha i selveste Eastleigh. Jeg har vært i området tidligere, men da for å hente reservedeler til biler for verkstedet til Buda. Det er i Eastleigh de er billigst. Likevel var det overraskende å besøke Eastleigh – ikke minst på grunn av den store aktiviteten som var der. Det krydde av folk (som noen steder vasset i søppel), det krydde av handelsboder, men også mange store, moderne kjøpesentre var vokst opp. Folk kom hit fra hele Kenya for å handle ifølge mine venner. Jeg følte ikke at det var noe truende, men var likevel ikke ute av bilen; dette var ikke stedet for “muzungoer”. Det kunne Fatma bekrefte.
Eastleigh
Eastleigh
Eastleigh
På veien tilbake stoppet vi ved en eritreisk restaurant, “Asmara”, der vi spiste eritreisk mat. Interessant, fordi jeg rett før jeg dro til Kenya besøkte mine eritreiske venner i Kristiansand og kjente igjen noen av smakene og måten man spiste på. Jo da, det er en del eritreere i Kenya også, men når det gjelder flyktninger, dominerer somalierne.
the Nation Media House.
Oppsummering
Nairobi er en spennende by, en kenyansk smeltedigel. Det er få som kaller seg nairobianere, til det er byen faktisk for ung. Hvis det er noen, så er det blant de unge. Dermed hviskes også skillet mellom stammene ut, noe som er svært viktig i nasjonsbyggingen. Men det er ikke så lett når politikerne hele tiden nører under stammemotsetningene. Utryggheten er også stor blant folk flest. De fleste turistene opplever ikke dette på samme måte. De blir hentet på flyplassen av reiseselskapet, skysset til luksushotellet inne i byen med barskap og svømmebasseng, og så bærer det rett på safari; bortsett fra en tur til Karen Blixenmuseet eller elefantbarnehagen; og det er noe helt annet.
Dessuten har Nairobi en nasjonalpark nesten helt inne i bysentrum. Den delen av parken er riktignok avgrenset med elektriske gjerder, så bilder av løver i sentrumsgatene i Nairobi er nokså overdrevet. Denne parken har nesten alt av ville dyr, unntatt elefanter. Til og med svarte neshorn fins i parken; den er jo utrydningstruet. Det er svært populært å besøke denne parken, særlig i helgene. Har selv vært dere flere ganger. Litt spesielt å fotografere dyreliv med en bakgrunn i skyskrapere.
Nairobi National Park
Vil ikke si at jeg jubler når noen spør om jeg vil være med en tur til Nairobi. Opplevelsen kan være til tider blandet, ikke minst fordi du er garantert å stå i en eller annen bilkø. Det kan til tider være en utholdenhetsprøve, nesten en utmattelsesprøve. Da vi kjørte hjem fra Eastleigh på veien mot Mombasa, så vi køen innover mot byen var sammenhengende helt til Siokymao, ca. 25km utenfor Nairobi. Vi ønsket dem god tur i det uvisse, mens vi selv føk i 90km/t hjemover til Kitengela og god mat og avslapning.
Mange vil spørre: Hva er kori bustard? Jeg vil svare, en veldig spesiell fugl!
Må ikke glemme at det er fugler på savannen, og kori bustard er jevnlig å se. Jeg har funnet ut at på norsk heter fuglen koritrappe, et navn jeg strevde med å finne tak i. Litt rart, siden den er så stor, den er nemlig verdens tyngste flygende fugl! Hannen kan veie opp imot 20 kg, og det er tyngre enn pelikaner, kondorer og svaner.
Jeg har sett den mange ganger på savannen, både sammen i par og aleine. Den skrider alvorlig framover på jakt etter noe å spise. Den trives best i åpne landskap, den tørre savannen er best for den. Insekter, biller, gresshopper, små øgler, kameleoner og småslanger hører med på matseddelen.
Den har også mange naturlige fiender foruten mennesket. For det drives jakt på kori bustard, og i enkelte områder brukes den som julemat – da under navnet “african turkey”. Har aldri smakt selv.
to hanfugler
Fuglen foretrekker å gå. Når du nærmer deg en fugl, viker den helst bare unna. En gang ble den presset inn i et hjørne. Da først tok den til vingene. Har bilde av den når den flyr også.
Har derimot ikke bilde av den når den flørter. Den er nemlig en storflørter, og vil gjerne ha egg med så mange hunner som mulig. Hannen blåser opp halsfjærene (som vi kjenner fra brushanene i Norge) til en pose for å imponere damene. Den største forskjellen på hannene og hunnene ellers er størrelsen. Hannene er 20% større enn hunnene. Men det er bare hunnene som har ansvaret for ungene.
Fuglen er vanlig i tørre områder i Afrika, men jeg har sett den (og tatt bilde av den) i Australia også.
Vil forresten presentere en langt mindre, men like vanlig slektning av kori bustard: Den hvitbrystede trappen. Den opptrer nesten alltid parvis, og da kan en tydelig se forskjellen på han og hun. Hannen er langt mer fargerik enn hunnen. Den er ofte svært hørbar hvis du kommer litt for nær.
Tida går fort, det er allerede 25 år siden Berlinmurens fall, og jeg sitter her i Afrika og mimrer. Kan si: Vi var der – nesten! Vi følte i alle fall spenningen og forventningene, og det som skjedde mens vi var der var historisk. Vi var på en måte i historien.
Hvem vi var. En stor gruppe med elever som hadde tysk som studieretningsfag – eller hva det nå het – sammen med 4 lærere og Torbjørn Ribe, sjåfør, arrangør og guide og altmuligmann. Det ble litt av et opphold de dagene vi fikk i Berlin.
Skal ikke gå i detalj; husker heller ikke alt. Det jeg husker er i alle fall at vi kom til grensa til DDR og møtte steinansiktene til DDR-tjenestemennene – og som vanlig var ventetiden 2 timer. Det var det som skjedde i Øst-Berlin som var det spennende. Hotellet vi bodde på var et stort, moderne østhotell liggende midt i sentrum med kort vei til Muren og hovedgataUnter den Linden, og med spesialbutikker i første etasje for dollarturister som oss! Vel, det ble ikke mye handling i de butikkene. Hotellet så jeg igjen noen år seinere, da hadde de fjernet de nederste etasjene – kanskje på grunn av asbestsanering?
Palast der Republik – Volkskammer – under rivning 2007
Det andre som skjedde var guiden. Han var ikke fra Berlin, men fra Frankfurt an der Oder og han snakket som om ting var i ferd med å skje. Derfor tok han oss med til Volkskammerbygningen, (i dag revet på grunn av asbestsanering!) for å oppleve den store demonstrasjonen som var tillyst i byen. Vi som var ansvarlige, var litt skeptiske, ville dette gå fredelig for seg? Vi tok sjansen, og ingen angret det i ettertid. Å se en halv million mennesker demonstrere var imponerende, og veldig fredelig. Ropet ?Keine Gewalt? gjallet mellom husveggene. Selv politiet ble vel “behandlet”. Folk marsjerte side om side, noen med plakater eller dukker og lignende. Det var en fantastisk positiv stemning. Demonstrasjonen var først og fremst rettet mot DDR-systemet. Mange ville ha en egen DDR-stat med en mykere form for sosialisme. Kan ikke huske å ha sett noen som demonstrerte for ett Tyskland, som jo ble resultatet 3.oktober året etter.
Det røde rådhus
Tysk gjenforening
Men i bakgatene litt lenger ned i Unter den Linden sto opprørspolitiet klart dersom demonstrasjonen begynte å bevege seg mot Brandenburger Tor og Muren. Rart var det samme dag å forlate Øst-Berlin gjennom Checkpoint Charlie og opplevde at i vest gikk livet sin vante gang, med trafikk, fulle kjøpesentre og kafeer. Da vi kom til Brandenburger Tor fra den andre siden, så vi en del mennesker som hadde samlet seg for å prøve å skue hva som skjedde i øst. Da vi skulle tilbake gjennom den enorme hallen som var bygget på grensa, gikk passkontrollen rimelig kjapt unna. Så sa kontrolløren: Kjør. Ribe ble litt forfjamset og spurte etter tollkontroll. Kjør sa passkontrolløren, og vi rullet inn på nytt i Øst-Berlin etter 20 minutter!
Checkpoint Charlie i 2007 – i bakgrunnen lå DDR-hallen
DDR-hallen
Hugenottenkirche
Hadde forresten en liten ekstraopplevelse i tårnet på den lutherske kirken, Hugenottenkirche, tror jeg den het. Torbjørn hadde gjort en avtale med to andre guider han hadde brukt i Berlin, og vi snakket mye om hva som ville skje videre. Hadde litt sånn hysj hysj følelse akkusat da. Men optimismen rådde.
Rester av Muren og holocaustutstillingen
DDR-tv begynte å referere hva som skjedde på en positiv måte. Ingen trodde på DDR-tv før. Det ble også referert til møter blant DDR-bossene, Egon Krenz het sjefen, og ryktene begynte å svirre. Selvfølgelig fulgte vesttysk tv opp, men nå var det nesten mest spennende å høre hva DDR-kommentatorene selv hadde å si.
holocaustmonumentet
Jeg hadde selv litt moro med å utfordre systemet. Fra hotellet gikk jeg en morgen nedover mot Brandenburger Tor. Jeg kunne jo si jeg skulle oppsøke den norske ambassaden som lå helt nede ved Muren. Men ingen vaktposter dukket opp så jeg ruslet helt ned til området ved Muren. Der sto det riktignok skilt som fortalte at her var det ikke lov å stoppe opp, så jeg ruslet langsomt rundt hjørnet og opp Unter den Linden igjen. Muren sto som den hadde stått siden 1961, og ingen trodde at den ville falle i løpet av noen få dager. Honnecker jo hadde sagt ved 40årsjubileet bare for noen måneder siden at den ville stå i hundre år til. Men så hadde han fått “dødskysset” av Gorbatsjov.
Brandenburger Tor fra øst. Her er det store forandringer fra 1989.
Brandenburger Tor fra vest. Muren gikk rett foran porten.
Så gikk det som det gikk. Ryktene om Murens fall spredte seg 9.november før noen i det hele tatt hadde tenkt å åpne Muren, og folk strømmet til Vest-Berlin.
Det var to vidt forskjellige Tyskland som da eksisterte. En stat bygd på kommunistiske prinsipper med statskontroll (Stasi) bygget på gjensidig mistillit og en økonomi som var utslitt. Den andre delen bygd på vestens politiske og økonomiske modeller og med en av de sterkeste økonomier i Verden. De to delene av Tyskland var jo et resultat av andre verdenskrig. Men historien var felles. Noen gjenforening var det ikke snakk om på den tida, men likevel gikk det fort når det først satte i gang. Det nye Tyskland er jo blitt en stat å regne med.
Keiser Wilhelms minnekirke – av berlinerne kalt “Hulltanna”
Restaurert tak fra Keiser Wilhelms minnekirke.
Jeg synes jeg så den ene grensekontrolløren smilte forsiktig da vi forlot DDR (for siste gang) nøyaktig i dag for 25 år siden.
Skipsfartsbyen Berlin 🙂
(Tok en del bilder den gang, men de er et sted hjemme i Norge, men jeg har noen fra et Berlinbesøk i 2007)
Vi ser dem nesten hver eneste gang vi er ute på tur. Den eneste hesten på savannen, om en ser bort i fra eselet som vel bare blir brukt av menneskene som “nyttedyr”. Den er jo mindre enn en hest, på mange måter kraftigere, kan veie opp imot 350kg, ikke minst er selve kroppen kraftig, stappet, men ikke uten fart.
Det er mange varianter av sebra. Stripene er hovedkjennetegnet, og de er individuelle, dvs. at hver sebra har sitt sett av striper. Men så er det noen som har svært tette striper, andre har mer åpne striper, en tredje gruppe har striper, men også “skyggestriper” i det hvite. (Kan sees på noen av bildene) Dette har gitt grunnlaget for en underart av sebra, Grevys sebra som har tette striper som ikke går under magen på dyret. Dessuten er den større enn den vanlige sebraen, og oppfører seg også sosialt annerledes. Den er en truet underart av den vanlige sebraen, som ikke er truet. Har også sett albino sebra (men stripene var synlige) og “eselsebra” – krysning av esel og sebra.
Mange har spekulert over hensikten med stripene. Det finnes vel egentlig ikke noe direkte svar annet enn kamuflasje. Når dyrene opptrer i flokk gjør stripene det vanskelig å skjelne enkeltdyr fra de andre. Det har også vist seg at enkelte fluearter unngår stripete dyr.
Sebraer ser du nesten over alt, både i nasjonalparkene og utenfor parkene der de ofte er å se beitende ved siden av kyr og geiter. Når du møter dem, svinger de alltid unna, men de løper nødvendigvis ikke sin vei. Noen blir alltid stående og glo; etter hva jeg vet er det først og fremst hingstene. Noen ganger har jeg kunnet komme svært nær dem uten at de har reagert, som om vi hadde en “hemmelig” avtale.
Du finner sebraen på savannen, men også i krattskog, bush og lignende. Hvor det er saftig gress. De går som regel i flokk, det være seg “familieflokker” (harem) eller rene hingsteflokker. Også hos sebraene er det en lederhingst, ofte med eget revir, som “familien” kan vandre ut og inn fra. Men sebraene slår seg ofte sammen med andre familier eller hingsteflokker eller for den slags skyld gnuer. De er for eksempel med på den store migrasjonen i Maasai Mara – Serengetiområdet.
disse sebraene fra Sør-Afrika har “skyggestriper”
Har opplevd slåsskamp mellom sebraer, kanskje om hvem som skal være ?boss?, men også stor grad av nærhet mellom dyrene. Det er ikke sjelden at du ser sebraer gnir seg mot hverandre i “vennskapelighet”. Føllene blir helst født i regntida, og er klare for det harde livet på savannen kun etter kort tid.
Løver og andre kjøttetere har sebra på menyen. Siden de er flokkdyr, kan de være vanskelig å jakte på for enkeltdyr, for eksempel en enkelt hunløve. Jeg har sett hvordan en løvinne har mislykkes. Sebraene kan sparke godt fra seg. Jeg har sett sebra med store sår på bakparten, en som sannsynligvis har overlevet løveangrep.
sebra med stort sår, Nairobi NP.
En gang opplevde vi at fem sebraer kom inn i et område der det allerede var en løvinne som hadde gjemt seg. Det kunne vi se fra der vi sto parkert. De fem sebraene var tydeligvis usikre, og to av dem forsvant ut av området etter kort tid. De tre var fortsatt usikre, og vi så at løvinnen forberedte seg. Plutselig kommer de to sebraene som gikk vekk, løpende bakfra på løvinnen i stor fart – og løvinnen var røpet. Den reiste seg og lusket bort i en annen retning.
Noen har prøvd å temme sebraen, med varierende resultat. Den har blitt brukt til både som trekkdyr og som ridedyr. Best resultat er blitt oppnådd når en krysser sebra med et annet hestedyr.
Noen mener også at sebraen er det mest sexy dyret på savannen.
Underlig skapning denne ganske store antilopen med det litt spesielle utseendet: Stor forpart og liten bakpart med ganske truende horn – som både hanndyr og hunndyr har, men hanndyrenes horn er større. De er vanlige på “min” savanne, oftest i små flokker, men ofte ser du ensomme hanner gå for seg selv og beite.
På engelsk heter gnuen “wildebeest”, men navnet gnu brukes også. “Nyombu” heter den på kiswahili. Navnet gnu er et onomatopoetikon – det etteraper lyden dyret lager når fare truer eller hannen lokker til seg kjærester. Har hørt denne gryntelyden mange ganger når jeg har vandret rundt på savannen.
Hva gjør jeg da? Stikker av? Dyret er større enn ei ku (kan veie opp imot 300kg) og har store, spisse horn. Har sett på tv at gnu tar gepard på hornet. Nei, jeg har valgt å gå utenom eller bare skiftet kurs så jeg ikke går rett mot dem. Er de en flokk, løper de ofte vekk et stykke. Er de enkeltdyr, blir de rett og slett bare stående og glo, eller rusler vekk noen meter. Har aldri opplevd at gnuene har oppført seg truende på noen som helst måte.
Gnuen er en gresseter. Den er oftest å se på de store savannene. Den er blitt kjent for at den flytter seg etter der det regner, der hvor gresset er grønnest og saftigst. Derav oppstår migrasjonene der gnuene (som regel sammen med sebraene) flytter seg fra beiteområde til beiteområde. Mest berømt er de enorme flokkene av gnu og sebra som vandrer til og fra Maasai Mara/Serengeti-området. Det skal være bort imot 2 millioner av dem i dette området. Det er mye mat for løver og krokodiller og andre kjøttetere som venter på dem når de kommer vandrende.
En interessant ting med gnuen er at de har “synkronisert” kalvefødslene. Kalvene blir født omtrent samtidig. De lærer seg rask å gå og løpe og følger tidlig flokken på sin vandring. Det er faktisk en fordel i forhold til kjøtteterne, som får mer å spise, men likevel mener man at flere kalver overlever på denne måten. Ingen tvil om at gnuene står høyt oppe på løvenes spiseseddel. Menneskene driver også noen steder ulovlig jakt på gnu.
Vanligvis ser en ofte sebraer beite sammen med gnuene. De utfyller hverandre på beitemarkene. Det hevdes at gnuene søker sammen med sebraene for at sebraene har mer vett enn dem. Dette er vel mer en myte, men jeg har sett hvordan noen sebraer lett rundlurte en løvinne.
Her på savannen er gnuen det dyret du oftest møter ved siden av thomsongasellen. Det er veldig hyggelig. Noen ganger er det en enslig han; andre ganger en liten flokk eller til og med ganske store flokker på en 25 – 30 dyr. En opplevelse er det uansett. Drar man til Serengeti og Maasai Mara er sjansen for å se de store flokkene svært store. Høydepunktet for mange er flokkenes kryssing av Maraelva der tusenvis av gnu, sebra og gaseller kaster seg uti elva for å komme over elva så raskt som mulig .- til underholdning (og mat) for krokodiller, løver – samt turister med kameraet klart.
Tradisjonen lever videre i mange miljøer, særlig på landsbygda. Leste akkurat i dag i en avis om et område nord i Kenya, i Baringoområdet, der bander herjer omkring og skaper frykt. Det skal i utgangspunktet dreie seg om beitområder. Ikke minst føler elever og lærere seg truet fordi bandittene ofte velger å angripe skoler, ødelegge dem, true lærerne. Dette går først og fremst ut over jentene, som forsvinner fra skolene i stort antall. Mye som tyder på at bandittene er redd for skolene og deres opplysningsvirksomhet.
Jentenes situasjon i mange afrikanske stammekulturer er fortsatt bekymringsfull. Ved valget i 2013, ble det valgt inn en kvinne fra maasaiene til parlamentet. Hun uttalte i et intervju i en avis at hun ville tale maasaienes sak i parlamentet. Kort tid etter protesterte maasaienes eldreråd (bare menn selvfølgelig) at bare de var maasaienes talspersoner; de ville ikke ha noe med henne å gjøre (hun var forresten utstøtt fordi hun stilte til valg!)
At kvinnene er dårligere betalt i det afrikanske arbeidslivet, er en kjent sak, men også ikke bestandig like respektert. Fatma sluttet i jobben i et stort revisjonsfirma etter ti år fordi hun følte hun var kraftig underbetalt. Det var tøft gjort.
Ngugi skrev i en annen bok at om du skulle opp her i verden måtte du ligge med sjefen først. Tror at det er noe som lever videre. Wangari Mathai, fredsprisvinneren, var en viktig talskvinne for kvinnenes rettigheter, hun sto på mot kapitalkrefter og tradisjonelt kvinnesyn, men det er utrolig langt igjen. Det fins en del markante kvinneskikkelser i dette landet. Kvinnene har egne representanter i parlamentet (noe mange av de mannlige representantene hevder de ikke trenger). Da parlamentet vedtok en lov om utvidet adgang til flergifte (det var jo en afrikansk tradisjon), forlot alle kvinnene parlamentet i protest.
Verken omskjæring eller mangegifte er tradisjoner som ikke har noe med religion å gjøre. Vilkåret for å ha flere koner er at du skal ha råd til det. Det er et system som har fungert i flere hundre år. Fordi det koster, er det de rike som kan ha flere koner. Flerkoneriet kan ha flere sider. Ngugi forteller i sin selvbiografi at hans far hadde 4 koner som hadde forskjellige funksjoner i ekteskapet. De var i grunnen gode venner, men faren begynte å slå moren hans. Det ville hun ikke ha noe av og flyttet ut. Mannen utviste henne så fra hans familie, og hun måtte flytte sammen med sine barn (deriblant Ngugi) til sin egen familie. Det var en fornedrelse.
Likevel er det mange som hevder at det moderne Afrika kommer til å være kvinnenes Afrika. Det er de som arbeider, tar vare på familien osv. Afrikas fremtid ligger hos kvinnene.
En kultur som jeg har stor sans for, er swahilikulturen. Det er en kultur som har fått utvikle seg gjennom tusen år minst i hele kystregionen av Øst-Afrika, mellom Somalia og Mozambique. Det er en amalgamkultur som har elementer fra tre verdensdeler, India, Afrika, Europa og Midt-Østen. Språket, kiswahili, er nettopp et språk som består av elementer fra alle disse områdene. Jeg vet ikke spesielt mye om denne kulturen. Det er først og fremst en muslimsk kultur, men har jo møtt den i en del sammenhenger, og mye av det den står for, ikke minst toleranse og mangfold. Det har nådd langt ut over kystregionene og preger f.eks forholdet mellom religionene i Kenya, ikke minst mellom kristne og muslimer. Dette er noe islamistene prøver å ødelegge gjennom al-Shabab og andre grupperinger, men også innvandrerne fra Somalia har en oppfatning av islam som er mer intolerant.
Jeg har møtt her i Kenya en toleranse og nestekjærlighet som nesten er overveldende. Derfor er det lett å være gift med en muslim når nestekjærligheten står så i sentrum. Da er det lett å se at det går an å være enige om å være uenige. Det overrasker meg også at Jesus står så sentralt i den muslimske lære, selv om det som sentralt i kristendommen, Jesus som Guds sønn, avvises.
Hva er afrikansk kultur? Fins det en egen afrikansk kultur? Det er ikke vanskelig å svare ja på det siste. Men det er vanskelig å svare særlig inngående fordi jeg ikke er innfødt selv. En kan absolutt oppleve kulturen annerledes. Det er dessuten mange forskjellige kulturer i et land som Kenya. Det er nomadekulturer, jordbrukskulturer og i dag en mer urban afrikansk kultur. Går en virkelig inn i enkelte kulturer, så ser du at kulturene kan være svært forskjellige innen et område og for forskjellige stammer, men det er også forandring og utvikling.
Jeg skal ikke gi meg ut på noen utdypende beskrivelse av afrikansk kultur, for det kan jeg ikke. Jeg skal beskrive en del ting jeg har opplevd selv eller lest meg til. Jeg synes ikke det er vanskelig å leve i den afrikanske kulturen, kanskje fordi den kulturen jeg møter her er så inkluderende og tolerant.
Har lest en del afrikansk litteratur. Det har jeg gjort for å prøve å komme inn i afrikansk måte å tenke og leve på. Det er også en fin måte å komme inn i den afrikanske kulturen på. De to forfatterne jeg har lest mest av er Ngugi wa Thiong’o fra Kenya og Chinua Achebe fra Nigeria. Begge har lidd den skjebnen å måtte reise fra sitt hjemland fordi de ble forfulgt der og levde/lever i eksil i USA (Achebe døde i 2013). Begge har skrevet romaner om det gamle, tradisjonelle i møte med det nye. Jeg opplever at det som Achebe skriver om Nigeria ligner mye på det som Ngugi har beskrevet i Kenya. Achebe skrev romanen “Things fall appart” allerede på 50-tallet, den første romanen som tar opp møtet mellom det gamle afrikanske tradisjonssamfunnet og den europeisk misjonen og kolonialismen.
Ngugi skrev “The river between” på 60-tallet. Det er særlig møtet mellom kristendommen og den gamle kulturen knyttet til tradisjon som tas opp, samt den begynnende britiske kolonialiseringen. Ngugi er særlig opptatt av de unges møte med det nye. Omskjæringen sto sentralt i kikuyuenes kultur – både hos menn og kvinner. Dette ble motarbeidet av misjonen. I Ngugis roman blir omstendigheter omkring den tradisjonelle festen omkring omskjæring en sentral begivenhet.
Omskjæringen står fortsatt sterkt i mange afrikanske kullturer, særlig i de tradisjonelle nomadekulturene som maasai, samburu og rendill. Andre kenyanske kulturer har ikke omskjæring, som f.eks luoene i vestre del av Kenya. I dag er omskjæring for kvinner bekjempet av myndighetene og organisasjoner og er på sterk tilbakegang særlig i byene. Særlig hos somalierne har omskjæring hos kvinner vært svært drastisk, men det kjenner vi godt til når det gjelder somaliske flyktninger i Norge.
I Ngugis bok utvikler det seg til et enten – eller. Enten er du kristen og lever etter de reglene menigheten setter, eller så står du helt på tradisjonens side. Slik oppfatter to av personene i boka situasjonen. Det oppstår en konflikt fordi hovedpersonen i boka, Wayaki, høvdingsønnen, forelsker seg i datteren til den kristne forstanderen, Nyambura. Hans far, høvdingen, legger en plan for ham for å kunne møte kolonistene som høvding: Han sender sønnen på misjonsskole uten at han vil forplikte seg til omvendelse. Han skal lære kolonistene å kjenne. Han har forstått at utdannelse er viktig. Men han forstår underveis at utdannelse er ikke nok for å møte kolonialismen og de hvite inntrengerne.
På slutten av romanen har Wayaki verken tradisjonalistenes eller misjonens støtte. Det ender med at han oppgir å bli høvding og følge tradisjonalistenes krav. Han stikker av med kjæresten som faren hennes har nektet ham, Nyambura, og gjemmer henne i sin egen hytte. Deres skjebne avgjøres imidlertid av tradisjonalistene som tar dem til fange.
Ngugi wa Thiongo valgte seinere å skrive romanene sine på gikuyu, det lokale stammespråket for så selv å oversette til engelsk. Han mente han da kom nærmere den afrikanske fortellerstilen.
En bok jeg leste med interesse var “Den hvite maasai”, om den sveitsiske kvinnen Corinne Hoffmanns ekteskap med en samburukriger på 80-tallet. Det ble et virkelig tøft liv for henne. Familien levde langt fra “sivilasjonen” i et tradisjonelt samburumiljø nord i Kenya. Hadde det ikke vært for en katolsk misjonsstasjon like i nærheten, ville hun nok ikke overlevd. Men det var ikke kulturen som var årsaken, men alle sykdommene hun pådro seg fra malaria til hepatitt. At kulturtradisjoner ble brutt i denne sammenhengen, var helt nødvendig, men hun ble unnskyldt fordi hun var “muzungo” – hvit. Kvinnesynet blant samburuene var svært kvinnediskriminerende – hustruen var mannens eiendom.
En spesiell episode var da de skulle kjøre til nærmeste by i landroveren Corinne hadde anskaffet seg. Det var bare Corinne som kunne kjøre den. Kvinnene som de hadde med som passasjerer provoserte ektemannen, samburukrigeren, fordi det ikke var han som kjørte bilen, så han grep rattet og de havnet i et tre. I forbindelse med ekteskapet, måtte Corinne omskjæres, men ektemannen forklarte familien sin at det var allerede gjort ifølge den hvite manns kultur, så hun slapp. Det var ikke kulturkollisjonen som førte til bruddet, men ektemannens sykelige sjalusi.
Da hun vendte tilbake 14 år seinere, ble hun tatt vel imot av familie og venner, til og med ektemannen som hun flyktet fra, som nok trodde hun kom tilbake til ham. Men datteren torde hun ikke å ta med. Ikke før 10 år seinere reiste hun med datteren på besøk til familien og faren.
Et annet aspekt som kanskje ikke er så tydelig er troen på witchcraft eller trolldomsmakt. Den lever i beste velgående i dag også, særlig på landsbygda og blant enkelte stammesamfunn. Medisinmannen har stor betydning i en del stammer. Maasaiene har større tro på egne “plantemedisiner” enn legevitenskapens medisiner. Troen på onde ånder er i enkelte kretser så sterk at det går ut over medmenneskeligheten. En kan ikke hjelpe et annet menneske, fordi det kan være onde ånder til stede. Vi opplevde for noen år siden ei geit som satt fast i søla i øsende regnvær. Fatma dro ut i søla og hjalp den utmattede geita inn på tørt land. Jeg spurte om ingen andre kunne ha hjulpet geita. Fatma trodde ikke det, nettopp på grunn av den grunnleggende troen på at onde ånder var til stede som ville hindre mange i å hjelpe.
Livet har kommet i gang etter den store turen til Zanzibar. For meg ikke så mye egentlig. Brukte lang tid på å redigere bilder og skrive reisebrev, besøke butikker og isbar i Kitengela sammen med mine venner, noen turer til Athi River på jobb, som ikke er så rystende som før siden de har asfaltert veiene!, gåturer i området og på savannen, hvor det fortsatt er et dyreliv.
Mua hills. Et innfall egentlig, vi kjørte der i fjor en gang, men jeg kommenterte at dette var et område jeg gjerne ville tilbake til; fordi vi siste gang hadde litt liten tid. Grunnen var både flott utsikt både mot Rift valley og mot byen Machakos, og at område var fruktbart og ikke så langt hjemmefra. Det ble en hyggelig tur for fire av oss.
Området vi bor i er nokså flatt. Vi kan se hjemmefra en del åser ikke så langt unna. Nærmest ligger Lukenya hill med profil som ligner på Khomeiny, fordums hersker i Iran. Bak den ligger Mua hills. For å komme dit kjørte vi Mombasa Highway i retning Machakos, men tok så av noen kilometer før vi kom til krysset til Machakos.
Det første vi oppdaget var at noen i ferd med å lage ny vei. Gravemaskiner og lastebiler grov og fjernet rødfarget jord i store mengder for at veien skulle bli stor og bred. Hvorfor skulle den det? Her var jo ingen trafikk. Litt lenger opp i lia så vi at lastebilene dumpet jorda på et jorde og like bak svingen var det bygget en mur med porter langs veien. Her bor guvernøren, fortalte Buda, og vi tenkte jo vårt. Deretter var veien som før, men det var likevel ingen ?rough road?.
Området er oppdyrket, og i de bratte bakkene hadde kambaene bygd flotte terrasser. Imponerende og arbeidskrevende byggverk. De dyrket masse forskjellig. Området var absolutt frodig, og til og med veikanten var noen steder ?frisert? slik at det så pent ut. Problemet er tilstrekkelig med vann. Så forresten få husdyr her oppe. Hadde noen tanker om hvis moderne jordbruk kom til dette området, hva ville skje da? Egentlig er vel ikke dette et område som passer for moderne jordbruk. Kanskje en vestlandsbonde kunne fått noe ut av det? Men det som gjør denne veien så spesiell er utsikten til begge sider; veien går på toppen av åsen og den ene spektakulære utsikten følger etter den andre. Det ble mange fotostopp.
En av grunnene til det var at her opp var det mange trær med dekorative røde blomster. Det gjorde landskapet ennå vakrere. Disse trærne er ganske vanlige i store deler av Øst-Afrika og kalles bl.a koralltrær eller flammetrær (erythrina). Litt lengre ned, var det blomstrende jakarandatrær, blå, i kontrast til det røde lengre oppe.
På veien ned på den andre siden så vi flere kvinner med tunge bører av trevirke på ryggen. Vi møtte skolebarn som vinket ivrig til oss.
På veien ned kom vi til en skarp sving. Der stoppet Buda bilen, satte bilen i fri og vi begynte å trille oppover! Noen unge menn demonstrerte med å helle ut vann at vannet begynte å renne oppover. Skeptisk som jeg er til slike ting, prøvde jeg å forklare det med at det var et optisk fenomen mer enn et fysisk. Mine venner er overbevist om at vannet rant oppover! Har noen en forklaring?
Vi passerte utkanten av byen Machakos. Buda ville vise oss den nye folkeparken som var anlagt utenfor byen. Utenfor byen må forklares, for politikerne i Machakos vil bygge en ny på de flate områdene like utenfor dagens by, gjøre Machakos til en teknisk hovedstad i Kenya; ikke mange kilometerne fra der regjeringen planlegger å bygge Kenyas ?Silicon valley? (Konza city).
Vi kom til folkeparken, men den var stengt fra mandag til onsdag, så vi slapp ikke inn (det var onsdag), men gjennom gjerdet kunne vi se en vakkert anlagt park med frittgående kalkuner og egen politistasjon. Det var et populært område, om søndagene var det nesten overfylt med folk, men akkurat nå var det litt langt unna for folk flest som ikke har bil.
Det ble de siste inntrykkene fra dette området, bortsett fra noen giraffer som beitet langs den meget trafikkerte Mombasaveien.
Kanskje de mest elegante, men skjøreste naboene vi har er impalaene. Jeg sier skjøreste fordi de virker litt porselensaktig – akkurat som om de kan gå i stykker. Tynne spinkle bein, smekre kropper; flotte, snodde horn er hannenes privilegium. I alt dette ligger en utrolig spenst, hurtighet og utholdenhet.
Navnet impala er forresten afrikansk; det er et navn hentet fra zuluspråket. Ellers har vi allerede vært borte i navn på dyr som stammer fra engelske zoologer. Fargen er brunaktig, de er mørkere enn de to gaselleartene jeg har nevnt.
ung impala
Av fakta om impalaene er sprang og hopp de kanskje mest imponerende. En impala kan hoppe 9 meter langt og 3 meter høyt. Selvfølgelig kan de også løpe fort. Hannene er større enn hunnene (som ikke har horn) og kan veie opp imot 75kg.
På savannen vår ser vi dem i større eller mindre flokker. Flokkene kan bli ganske store, i noen tilfeller er det sett flokker på over 100 dyr. Blir de angrepet, er det selvfølgelig en fordel å kunne løpe fort og kunne hoppe langt og høyt. I tillegg har impalaene utviklet en taktikk der dyrene løper til alle kanter for å forvirre angriperen. Det skal være i mange tilfeller ganske effektivt.
nær hotell i Serengeti
De liker seg ikke så mye i åpent lende, helst i småskog og kratt/bush hvor det er lett å gjemme seg. Av og til ser vi en enslig han som ofte holder seg sammen med thomson- og grantgasellene.
Det som er typisk for impalaene er at de danner flokker, som vi har nevnt. Noen av disse flokkene består av mange hunner og ungdyr og med en territorial han som leder. Andre flokker består av mange hanner som på mange måter er utfordrerne til den territoriale hannen. Så det er en del slåssing blant impalaene, særlig i brunsttida.
Impalaene er tallrike og er ikke utryddingstruet, men også av impalaene har det blitt færre med årene. Det fins en liten sidegren av impala som har et sortmasket ansikt. Denne er derimot svært truet, og fins i dag knapt andre steder enn i sanctuaries.
