Stilte meg selv et vanskelig spørsmål, som det ikke enkelt å svare på. Kunne like gjerne ha spurt: Hva har musikk med meg å gjøre? – eller klassisk musikk? Svaret er vel muligens at musikk alltid har hatt noe med meg å gjøre fra barndommen av, og at Beethoven var en av de første komponistene jeg virkelig interesserte meg for, ikke bare musikken, men mennesket.
Det er i år 350 år siden han ble født. Faren løy på alderen, og påsto han var født i 1772, men i dag er det ingen som tror det. Faren ville ha ham til å være en ny Mozart, men det ble han ikke; snarere tvert imot. Den unge Beethoven tok sin tid. Det skal vi være glade for.
Nå i november 2020 vil KSO gjennom 3 konserter spille alle symfoniene til Beethoven – unntatt nr.9 – alle ledet av sjefen sjøl: Natalie Stutzmann. Det ser jeg virkelig fram til.
Det interessante er at jeg kan ikke helt huske hvorfor jeg ble så interessert i Beethoven. Hvorfor ikke Mozart? Det er en komponist jeg har et blandet forhold til uten at jeg kan si hvorfor. For rundt 1960 var det bare radioen og grammofonplater som kunne formidle musikk (og det siste var dyrt), ved siden av at jeg spilte selv i orkester (men ikke noe av Beethoven) og gikk på konsert. Kanskje det siste er svaret – at jeg hørte noe av han på en Ungdomskonsert der magister Jon Medbøe holdt malende foredrag om bakgrunnen for verkene. Han var i alle fall en pådriver i min interesse for klassisk musikk. Kanskje det var han som inspirerte meg til å velge å skrive en historisk særoppgave i gymnaset nettopp om Beethoven. Det ble i alle fall ikke en avskriftsoppgave som var litt for vanlig blant gymnasiastene på den tida.
Jeg kan huske jeg brukte mye tid, og var litt fortvilet over at jeg ikke kjente musikken jeg skrev så vakkert om. Det var min største bekymring. Kanskje ville jeg bli avslørt. Det er i alle fall ikke noe problem i våre dager – alt er på nettet. Noe av det jeg gjorde vinteren 1962 var å kjøpe mine første Lp-plater – uten å ha platespiller – blant de viktigste en boks med Karajans innspillinger av alle symfoniene til Beethoven med Berliner Philharmoniker. Først sommeren 1962 – etter at jeg hadde mottatt mine første lønninger på Bærumsbanen – kjøpte jeg en platespiller og kunne høre Beethoven. Ikke så lenge etter gikk jeg til anskaffelse av stereoradio og Garrad platespiller og høretelefoner. Muligheten til å drukne seg i Beethoven og andre klassiske komponister var til stede. For nå var en livslang reise i klassisk musikk startet. Men jeg har stadig vendt tilbake til Beethoven.
Jeg har til og med vært med å spille Beethoven. I ett år var jeg med i Studenterorkesteret på bakerste pult på 2.fiolin og spilte hans 1.symfoni og hans 1. klaverkonsert med Eva Knardal. Det siste husker jeg best, fordi hun spilte med krutt i fingrene – og spesielt siste satsen trengte mye krutt. Beethoven oppfant rumbaen lenge før den kom til Latin-Amerika!!
Jeg la fiolinen på hylla og begynte i kor. Og jammen har det blitt Beethoven der også. Ikke det at han har skrevet så mye for kor, men han skrev jo en symfoni med kor – nr.9 med ode til gleden (som Bernstein gjorde om til friheten). To ganger har jeg vært med KSO og sunget den i Domkirken og Arendal (1994) og til slutt i Kilden med Bellincampo i 2014. Det var stort å kunne være med i koret å formidle gleden i Schillers tekst. Men Beethoven selv hørte aldri den symfonien “live” – til det hadde døvheten gått for langt.
Det var symfoniene det startet med, og fortsatte med konsertene. Backhaus og Wilhelm Kempff i klaverkonsertene, og Yehudy Menuhin i fiolinkonserten. Stort. Samtidig kjøpte jeg gjennom “Konsert Hall” alle strykekvartettene. Det var en spesiell opplevelse. I kvartettene blir musikken mer intim og personlig, både for sender og mottaker. Kanskje alderen har gjort meg mer i stand til å lytte til kammermusikk.
Beethoven var den første “moderne” komponisten som klarte å leve av sine egne komposisjoner. Til nå hadde de fleste komponistene et avhengighetsforhold til en velgjører, adelsperson eller den katolske kirken. Haydn klarte det nesten, Mozart forsøkte, men mislykkes. Beethoven kunne derfor være mer personlig i sine verk. Han fortalte om sin egen skjebne i sin musikk, og sine politiske preferanser, selv om han strøk Napoleons navn fra partituret. De første to symfoniene var vel mer typisk klassiske, men mange av de andre har jo fått karakteristiske tilnavn som eroica-, skjebne-, pastorale- og gledessymfonien. Selv de uten titler har sitt beethovenske særpreg. Kanskje er det dette som gjør symfoniene fortsatt så levende.
Hvor mye trenger en å vite om bakgrunnen for dem for å ha glede av dem. Etter min mening forteller musikken sin egen historie. Du trenger ikke å vite om Beethovens kommende døvhet for å ha glede av “skjebnesymfonien”.
I strykekvartettene kan man finne noe annet interessant hos Beethoven: Viljen til å komme videre. Beethoven regnes som en av de første romantikerne. Han tillot at personlige følelser kom til uttrykk i musikken. Det kom jo etter hvert til å ta helt av og kom til å dominere hele 1800-tallet – ja for så vidt helt til i dag, men ikke på samme måte. De første 6 strykekvartettene, op.18, er imidlertid i typisk klassisk stil, slik vi kjenner det fra Haydn og Mozart; men de 3 neste, op.59, vil jeg karakterisere nærmest som romantiske. I alle fall er det en mer moden Beethoven vi møter i disse tre kvartettene. Går en til de siste kvartettene han skrev, med opusnummer rundt 130, blir situasjonen en annen. Trass i at døvheten nå er bortimot fullstendig, skriver han kvartetter hvor han eksperimenterer både med form og innhold. Han lå langt foran sin tid. Det ble ikke tatt opp igjen før 100 år seinere.
Beethoven er en komponist jeg alltid vil vende tilbake til – av mange grunner. Og i år er det svært stor mulighet til det, i alle fall her i Kristiansand.
