SUBLIME BRAHMS

Nathalia Stutzmann er på besøk i byen og folk strømmer til konsert. Aldri sett så mange «nye» ansikter i foajeen som på denne konserten, mange unge. Konserten var ingen lettvekter, her var i alle fall ett verk som må kalles en tungvekter i symfoniens verden: Brahms 4. og siste symfoni.

Konserten åpnet med en «lettvekter», Mozarts ungdomssymfoni nr.25 i g-moll – en representant for den litt mer galante stilen på 1770-tallet. Selv om den var en representant for «Sturm und Drang» perioden, viste den også den unge Mozarts evne til å skrive i den store stilen som symfonien representerer. Jeg synes orkesteret ga en fin framførelse av symfonien, kanskje litt langsomt tempo i første sats. Personlig ville jeg foretrukket et mindre orkester, færre strykere. Dermed ville det ble større kontrast til blåserne (4 horn, 2 oboer og 2 fagotter.) – og kanskje større intimitet?

Kontrasten ble enorm til det neste verket: Brahms «Tragiske ouvertyre». Plutselig var det et stort symfoniorkester på podiet som framførte musikk med masse følelser. Nesten så jeg følte at Mozart ble blåst bort. Interessant var det hvem som kom inn – etter hva jeg kunne se: Ingen fioliner eller bratsjer, en cellist og to kontrabasser, tromboner, trompeter, tuba, kontrafagott, fløyter, pauker og slagverk. Her fikk orkesteret virkelig vist seg fram under Stutzmanns ledelse. Dette er jo et enkeltstående verk i Brahms produksjon, og har en ganske mørk stemning, men ikke dyster. Dessuten pekte det framover mot kveldens høydepunkt den 4. Symfonien som kom etter pausen.

4. Symfonien regnes av mange som Brahms viktigste og beste symfoni, og etter kveldens konsert er jeg enig. Jeg har hørt denne symfonien mange ganger opp igjennom. Dette ble et gjenhør med en gammel favoritt som jeg ikke har lyttet til på mange år. Stutzmann ga symfonien en sublim fremførelse der en tydelig kunne merke engasjementet hos orkesteret i nesten hver enkelt strofe. For meg ble 2. satsen et høydepunkt. Av og til kunne en ønske flere fioliner eller celloer når hovedtemaet ble presentert i disse gruppene, men «suget» var der, og det var mer enn nok for meg. Jeg synes også at passacagliaen i 4 sats er mektig med sin trombonefanfare i begynnelsen og temaet som varieres etter alle kunstens regler i de fleste orkestergrupper. Passacaglia er jo et barokt stilelement som egnet seg godt for Brahms – (og Ludvig Irgens Jensen – men det er en helt annen historie). Brahms er mye tilbakeskuende i sin musikk, men absolutt en romantiker. Kanskje der hovedkonflikten mellom Brahms og Wagner lå – at han ikke var «moderne» nok?

Og bak det hele sto en suveren dirigent og et inspirert orkester. Kan det gjøres bedre?

Vi gleder oss til neste møte, men da med fransk music (og litt tsjekkisk).