De siste ukene har det vært travelt på mange måter. Det er mye som avsluttes før sommeren, blant annet skolen. Det har ført til en del “selskapelige” aktiviteter – i tillegg har det vært en rekke fødselsdagsselskaper som Sal ble invitert til. Dert er bra – hun begynte jo ny i klassen i begynnelsen av april og er forlengst “integrert”. Det er jo bare fantastisk.
Det har igjen ført til at Sal har blitt invitert hjem til klassekamerater etter skoletid – for å leke og være sammen med vennene. Også dette synes jeg er svært hyggelig – ikke minst for Sal, mens min kone er litt mer skeptisk. Det siste er at jentene går på overnattingsbesøk til hverandre – også hos oss. Jeg kan ikke huske det var så mye av det da mine barn var små, men det er jo mange år siden nå; mye har tydeligvis forandret seg.
Dette er vanskelig å forstå for en afrikaner. Fatma har vært litt skeptisk til det som skjer, men hun ser at dette er noe vi gjør i Norge. I Kenya er dette helt uvanlig. Det er ok at barn leker med hverandre ute på gaten, men bli med hverandre hjem etter skolen var heller uvanlig. Det hendte at jentene kom på døra for å høre om Salmah ville komme ut og leke.
Vi diskuterte dette en dag. Vi var enige om at dette var en viktig kulturforskjell. Det norske samfunnet er bygget opp på tillit. Mellom barn er denne tilliten mer absolutt. De hører muligens at foreldrene er skeptiske til andre kulturer og skikker, har fordommer, men ungene har lettere for å se bort ifra det, de hiver seg mer ut i det, tenker ikke så mye over forskjellene, men ser heller likehetene – at barn er barn – de vil leke og være sammen.
***
Jeg vet ikke helt hva denne skeptisismen i det kenyanske samfunnet skyldes. Mistenker at det i det kenyanske samfunnet også er et kulturkrasj – men at der skyldes det foreldrenes usikkerhet overfor hverandre. Helt konkret har jeg opplevd det som skeptisisme overfor folk fra en annen stamme. Fremmedfrykt? Der jeg bodde, var det nesten 50 hus innenfor et boligområde med folk fra mange forskjellige stammer. Da følte jeg det ganske sterkt. Folk motarbeidet hverandre, samarbeidet bare med folk fra samme stamme. Noen stammer så ned på folk fra andre stammer. Joda, det var folk som var gift over stammegrensene, men det var heller et unntak. Selv om jeg bodde i området i et par års tid, ble jeg ikke kjent med mange på den tida: Det var blant annet en amerikaner og en italiener.
Og så selvfølgelige mine nærmeste. De hadde imidlertid en fantastisk flott tillitsforhold.
Vi skal være glade over at vi har et slikt samfunn hvor vi har tillit til hverandre. Dermed kan barna vokse opp i et åpent miljø hvor det bygges opp nye, trygge forhold – uavhengig av den kulturelle ballasten.
Dette skulle en ikke tro når en ser utrolig mange hatske uttrykk på sosiale media. Det er noe sosiale medier delvis har skylden for selv. Men nå blir det dessverre tydeligere og tydeligere innen politikken også. Det har blitt “stuerent” å slenge med leppa og si “sannheten” om andre folk. Når Sylvia Listhaug blir hyllet for sine diskrimenerende uttallelser om innvandrere (“det hun sier er jo sant”), er det noe fundamentalt feil.
Så står det bare tilbake at Trump vinner presidentvalget i USA og at vår neste statsminister heter Jensen til etternavn. Om så galt vil skje………
Dirigent for politiets musikkorps Av respekt for autoritetene har jeg ikke så mange bilder av politi i Norge – Kenya eller Tanzania eller andre land jeg har besøkt opp igjennom. Har i det hele tatt intet usagt med politiet – har heldigvis ikke hatt så mye med dem å gjøre – kanskje bortsett fra saker som har med UDI å gjøre. Men det er en annen historie.
Heller vil jeg ikke skrive om mangelen på synlig politi i Norge. En gang “sjokkerte” det noen besøkende fra et østeuropeisk land at det ikke var synlig politi i gatene i Kristiansand. På den andre siden er det vel ikke noe så trygt og koselig som å se en vandrende bobby rundt i gatene i en eller annen by i England. Det er faktisk vanlig ennå.
I Kenya er politiet synlig mange steder, kanskje spesielt i gatene i Nairobi. De prøver så godt de kan å dirigere den enorme trafikken. I en rundkjøring kan det være opp til 5 mann til å dirigere trafikken. De 5 har tydeligvis radiokontakt med hverandre, men det er lett å se det er vanskelig å stagge de mest utålmodige bilistene. For er det noe de kenyanske bilistene ønsker er å kjøre i veien for hverandre. Resultatet er ofte fullstendig kork – der ingen kan bevege seg verken fremover eller bakover. Ikke rart at trafikkorker i Nairobi kan ta timer å løse opp. Da er det godt det er politi som kan forhindre at korkene oppstår.
trafikkork i Kitengela Det underlige er at politiet står og dirigerer i lysregulerte kryss eller rundkjøringer og at de viste signalene overstyres av politiet slik at du ofte blir tvunget til å kjøre på rødt, mens du står og “trøkker” på grønt. Det virker likevel ikke som om trafikkpolitiet har all verdens autoritet.
Trafikkulykke med politi I Nairobi ble jeg forresten tilsnakket av en politimann fordi jeg tok bilder i Nairobi sentrum. Han fortalte meg på en litt brysk måte at det var forbudt å ta bilder av offentlige bygninger. Jeg har i ettertid forstått det var en konsekvens av bomben som sprang utenfor den amerikanske ambassaden i 1998. Jeg tenkte hva nå, men han avsluttet det hele med å ønske meg en god dag i Nairobi.
Like utenfor Kitengela på veien mot Athi River er det en politipost som er der nesten bestandig. Det er lagt ut spikermatter i veibanen så trafikken må smyge seg forbi. Av og til blir biler stoppet og kontrollert – stort sett for papirer. Selve tilstanden på kjøretøyet er politiet ikke så interessert i. Er det noe galt, er det lett å betale seg ut. Derfor stopper politiet ofte matatuer – disse minibussene som kan ta 15-16 passasjerer – der vet de at de kan få en 50-lapp hvis en presser dem litt. 50sh er mye for en underbetalt politimann/dame, for oss vil det si ca. 4 kroner.
En gang ble en venn av meg stoppet av en kvinnelig politikonstabel. Hun hadde lagt merke til at han ofte kjørte forbi denne politiposten. “Hva er det du holder på med”? spurte dama. I Kenya er det ikke lov å transportere varer i personbiler. Det var vanskelig å bortforklare at det var så mange tomme 25liters beholdere i bilen. Han solgte reint vann til folk i Kitengela fra en liten fabrikk i Athi River. Resultatet var at han slapp bot, men hvis han neste gang ble stoppet med vann på dunkene, måtte han betale – eller gifte seg med henne!! “Gifte meg”? sa han, “jeg er jo gift”! “Det er ikke noe problem her i Kenya”, svarte politidama. Han har fortsatt bare en kone….. (Men vi hadde mye gøy med den historien!)
Denne typen “korrupsjon” er nokså vanlig ikke bare i Kenya, jeg tror i de fleste land i Afrika. Hva gjør man ikke for å få litt ekstrabetaling i en dyr verden. Men offisielt er det ikke korrupsjon i Kenya.
Politi passer på en folkemengde
Det har vi hatt glede av. Hver gang vi blir stoppet, og politiet ser en muzungo (hvit person) i bilen, vinker han oss bare videre. En gang ble vi stoppet og jeg hilste ham “habari yako” (hvordan har du det) – smilte han over hele fjeset og vinket oss videre. Neste gang vi ble stoppet, skjedde nesten det samme, bortsett fra at jeg sa feil – “kwaheri” – som betyr “ha det”. Da lo politimannen og bare vinket oss videre.
Her er finstasen på Bare en gang har en politimann spurt etter passet mitt. Da ble han sur fordi jeg ikke hadde med meg vaksinasjonsattesten. Jeg sa at den lå “home”. De spurte ikke om den ved immigrasjonsskranken på Kenyatta Airport en gang, svarte jeg.
Mest alvorlig kontroll var det på veien ut til Lamu. Da måtte jeg til og med åpne toalettvesken min. De var nok på jakt etter narkotika, noe som jeg fikk høre etterpå var et problem i Lamu. Men direkte ubehagelig har politiet ikke vært.
Det var helt annerledes i Tanzania. Politiet her hadde finere uniformer enn de kenyanske, men dårligere opplæring i god oppførsel. De siste 120km inn mot Dar-es-Salam ble vi stoppet 4 ganger, derav tre ganger av politi og måtte ut med rundt 400 kr i bøter. En av grunnene var nok at vi kjørte i en bil med kenyanske skilter. Frende er frende verst. Det hjalp ikke mye at 3 av passasjerene var muzungoer. Første gangen fikk vi bot fordi brannslukningsapparatet i bilen var for lite i forhold til det som var kravet i Tanzania, en annen gang hadde vi kjørt 90km/t i følge en radar som plutselig dukket opp. Vi kjørte i kø, så det var en hastighet vi bare kunne drømme om. Siste gang fikk vi bot fordi vi fylte bensin i veikanten! Det hadde ikke vært mulig å fylle bensin underveis, fordi det ikke var noe elektrisitet.
Derfor var det litt befriende da vi langt nord i Tanzania ble stoppet av en enslig politimann som var nokså frossen i den kjølige morgentåka. Han spurte rett og slett om vi kunne spandere en kopp kaffe på ham! Det fikk han.
politi på landet – under et billøp. Politiet i Kenya har jo ikke noe godt rykte på seg. Under Moi var jo politiet svært brutalt, og jeg har ikke inntrykk at det har blitt mildere med årene. Korpset er organisert som en militæravdeling. Noen har karakterisert politiet i Kenya som en stat i staten. Politiet er ikke underlagt noen sivil myndighet. Politiet har en tendens til å slå hardt til når noe går myndighetene imot. Da skolebarn demonstrerte mot at noen “grabbet” lekeområdet deres på skolen i Nairobi, brukte politiet tåregass mot elevene. Dette ble slått stort opp i avisene. Landgrabberne ble avslørt, men ikke han som egentlig sto bak, men alle visste det: Visepresident William Ruto. I det siste har det vært en del demonstrasjoner mot regjeringen fra opposisjonen. Politiet møter opp med vannkanoner og annet slående utstyr.
Akkurat i dag, 5.juli 2016, er det store demonstrasjoner i Nairobi rettet mot politiet i Kenya. De blir beskylt for å være gjennom korrupt og med overlegg drept advokaten Kimani og flere av hans hjelpere som kjemper for menneskerettighetene i landet.
Men det er et politi turistene ikke vanligvis møter.
Fart og spenning må til i et menneskes liv, ellers blir det kjedelig – hevder noen. Jeg bodde hos en familie som var vokst opp med bil og bilsport. Derfor ble jeg dradd med til en rekke rallybegivenheter rundt om i Kenya. Dermed kom jeg rundt – ofte til avsidesliggende steder, steder du knapt kunne tru at nokon kunne kjøre bil; men det kunne de. Egentlig synes jeg vel ikke at det er særlig spennende å se biler fare forbi i stor fart på dårlige veier. Synes nesten det er rart at de holder sammen på veier som dette. Dessuten er det en mannsdominert sport, men ser en nøyere etter er akkurat dette en bil med kvinnelig mannskap: “Divas on Wheels”. Ellers var det jo mange kvinner blant publikum. Rallykjører med fans Egentlig er jeg bortimot analfabet når det gjelder selv konkurransen. Jeg innbiller meg at det er om å gjøre å komme fortest fra A til B – ofte via C. Det kan by problemer av og til. Ikke bare på grunn av veien og bilen, men også publikum.
Her er det få eller ingen sikkerhetstiltak. Publikum vaser omkring som det passer dem. Noen ganger helt ut i veien. Derfor har det vært en del ulykker i forbindelse med rally – ikke minst når publikum, gode og fulle, kjører hjem fra en heller fuktig dag ved rallyløypa. For rally er også en fest – ikke bare fart, men også fyll.
Den store helten er kenyaneren Ian Duncansom du ser på bildet. Akkurat her har bilen hans brutt sammen. De løpene jeg har vært på er det noen svensker som har vunnet. Husker ikke hva de heter. Skjønner de har øvd på dårlige skogsveier i Värmland eller andre bortgjemte steder. Har også lagt merke til at det er stor innsats fra den indiske delen av befolkningen. Denne karen her har kjørt mange race for indiske lag:
Jeg tror jeg har vært tilstdede på rally 5 – 6 ganger. To av dem har vært ved Kaijado mellom Kaijado og Konza. Der er veiene skikkelig dårlige. Vi har selv sittet fast der en gang. En annen gang var et stykke nord for Ngong i utkanten av Nairobi. Der var veiene svært kupperte med mye løs grus og stein. Likevel var det ingen som trengte hjelp til dytting eller lignende.
En fjerde gang var vi i “Kambaland” mellom Salama og Machakos på noen koselige veier. Der var lokalbefolkningen sterkt engasjert – mange skuelystne sto langs veien for å se på fartsvidundrene.
skuelystne
En lokal maasai var bare sånn passe interessert. Han var vel mer nervøs for kyrne sine – at de skulle gå ut i veien når rallybilene kom i stor fart. Det gjorde de ikke, de hadde jo gjetere.
For meg var det like mye å komme litt ut i lokalmiljøene omkring – oppleve hvordan de levde og hvordan de hadde det. Men også finne ut noe om naturen i området. Mange hadde tatt på seg søndagsklærne sine i anledning rallyet.
Et par som passerte var et godt eksempel på rollefordelingen i kambasamfunnet.
Goshawk
For meg var naturopplevelsene viktige. Mange steder kom vi over antiloper og marekatter, eller fugler.
vanlig fiscal veverfugl sunbird to veverfugler kori bustard (koritrappe) – verdens tyngste flygende fugl Eller beundre og nyte landskapet – helst kulturlandskapet, som her i “kambaland”:
Vakre Kenya Det var ikke bestandig vi kom til steder som var like spennende. Måtte være litt forsiktig – kunne jo komme over dyr som ikke var så greie å ha med å gjøre – eller mennesker (helst det siste). Men det gikk bra.
Det ble jo litt støv etter disse bilene… Nesten alle var enige om at rally var gøy! Noen kom i selvlaget helikopter for å bivåne det hele!!
En original bodaboda – sykkeldrosje – med dyrebar last møtte oss like utenfor Thika. I dag er de fleste bodaboda motoriserte; motorsykler av typen Skygo eller andre kinesiskproduserte merker. Litt skummelt synes nå jeg, men denne så svært så trygg ut. Håper hun satt godt og nøt turen.
Ellers vet jeg ikke så mye om Thika annet enn at byen ligger pendleravstand til Nairobi og at Thika supa highway ender her – på vei mot høylandet – kikuyuenes hjemland. På denne veien kan du ta ut alt det bilen kan gå, hvis du vil, men du må være obs, for plutselig er det 50km/t og humper for at fotgjengerne kan passere over motorveien. Og humper i Kenya er noe annet enn humper i Norge.
Når du kommer fra nord mot Thika, ser du snart enorme åkre med ananas. Det er selskapet DelMonte som produserer her. Lurer på om det er det samme Del Monte som vi kjøpte i min barndom hermetisk ananas med deilig ananassaft? Et hyggelig barndomsminne!
Selve byen Thika er vel ingen spesielt spennende by, men de har mange fine beplantede rundkjøringer.
Av og til når vi passerte Thika, stoppet vi ved “Blue Posts Hotel” for et lett måltid og for å nyte parken og den lille fossen. En gang var vi inne i den lille zoologiske hagen med krokodiller, varaner, afrikansk pinnsvin etc.
Vi valgte ikke å kjøre Thika supahighway hjemover. Det ville bety køkjøring gjennom Nairobi, noe som ikke var særlig forlokkende. Så derfor kjørte vi fra 14 falls via Tala og Mitaboni til Athi River. Veiene var ikke førsteklasses, men mange hyggelige opplevelser underveis! Blant annet var det stor produksjon av kaffe i området. Underveis oppsto det en liten trafikkforstyrrelse som ikke er så veldig vanlig:
Et par yre okser fant ut at de skulle slåss midt i veien. Det fant de ut at de skulle gjøre både vel og lenge. Ingen gadd prøve å stoppe dem. Til slutt gadd de ikke mer selv og tuslet videre langs siden av veien. Da først var det mulig å komme forbi kampanene….
I nærheten av Tala passere vi et hellig sted for katolikkene i Kenya: (fotoene er tatt ved to forskjellige besøk)
Jeg vet ikke så mye om dette stedet, men utgangspunktet er noen steinformasjoner som ser ut til å være en skulptur av en kvinne og en mann. I katolikkenes verden ble dette til Maria og Jesus etter at han var tatt ned fra korset. I dag er det malt opp etter alle kunstens regler. Så ble det bygd et kapell ved siden av.
På veien videre valgte vi å kjøre veien over Mua Hills. For det første slapp vi å kjøre om Machakos. For det andre har denne veien så mange utkikkspunkter både mot Machakos og Nairobi at bare det gjorde valget naturlig. Fruktbart var det også.
Mua Hills Utsyn mot Machakos Like utenfor Machakos – rett før du starter på bakkene oppover mot Mua Hills, er det en plass hvor vannet renner oppover. Underlig fenomen – kanskje et opptisk bedrag, men veldig spesielt. Da vi stanset, og de lokale så det var en muzungo i bilen, var de lokale svært så ivrige til å vise fenomenet. Det er mye du kan oppleve når du reiser rundt – litt sånn på måfå….
Vann er alltid fascinerende. Ikke minst i Kenya hvor det også er en mangelvare. Denne elva heter Athi River og starter ved Nairobi National Park svinger seg nesten helt opp mot Thika før den renner mer i retning mot kysten. Ved Tsavo møter den en annen elv og blir Galana. Vi snakker om Kenyas nest største elv. Oppe ved Thika danner den et fascinerende fossefall – mange løp – mange fosser. Turistene møter villig opp. Det er imponerende når det er vann i elva.
vi transporteres over til øya
så skummet fyker…. Selvfølgelig var det noen som ville vise oss at de kunne stupe fra fossen og ned. Det tror jeg de skulle ha 100 sh for hver. Stor underholdning:
Dette bildet er tatt i det vi reiser nedover fra høylandsområdet rundt Kirinyaga / Mt. Kenya for å reise til Isiolo.
Strekningen mellom Nanyuki og Isiolo er av de vakreste i Kenya. Jeg blir betatt hver gang jeg kjører her. På høyre side troner Mt. Kenya. Den virker så nær, men vanligvis bruker du 5 dager på å komme til og fra toppen. Dessuten kommer du ikke opp på toppen uten klatretrening og utstyr. Mt. Kilimanjaro er i form en stor vulkan med noe is og snø på toppen. Mt. Kenya derimot er en vulkanrest som streber vilt mot himmelen. Jeg har ikke tenkt å prøve meg som fjellklatrer, men jeg tok noen bilder på tilbakeveien da gudefjellet lekte gjemsel mellom skyene i det sola var på vei ned. Det er noe gåtefullt over slike fjell, og det er ikke så rart at kikuyuene lot hovedguden, Ngai, være guden bosatt i gudefjellet. Vakker belysning!
Veien gikk oppover mot nærmere 3000moh, og her oppe hadde rike kolonister sine enorme kornfarmer. Store områder var dekket av enorme åkre som vi bare kan drømme om i Norge og det meste av Europa. Bakgrunnskulissen var hele tida Mt. Kenya. Så begynte nedstigningen mot Isiolo i store slyng. Veikvaliteten var utmerket, bare lastebilene må være forsiktige i nedoverbakkene. Vi ser Isiolo i det fjerne og ødemarkene bakom. Selv om det er 500km til Moyale, grensebyen til Etiopia, bor det nesten ingen i dette området – bortsett fra noen nomadestammer, kvegrøvere, banditter oa. Veien nordover fra Isiolo omdannes etter 135km til en krøttersti og gjør reisen videre til en prøvelse. Men vi skulle bare til Isiolo, denne gangen.
Veien videre mot Marsabit og Moyale Mot vest det enorme Turkana med Lake Turkana som det sentrale midtpunkt. Hit bygde NORAD vei i sin tid. Har ikke prøvekjørt den, fordi Turkana har jeg ikke besøkt ennå. I dette området er det en flora av nomadestammer, de fleste ganske små. Mange har ikke oppfattet at de bor i et land som heter Kenya. De driver ofte lokale feider mot hverandre, ofte på grunn av krøttertyverier, som til tider har utviklet seg til stammekriger. I ett tilfelle gikk 50 politifolk i et bakhold og ble likvidert. I avisen nylig leste jeg et innlegg som sa at en ikke kunne akseptere lenger at folk levde i steinalderen når resten av landet (noe overdrevet) var på vei inn i den digitale hverdagen. Nå som det er gjort oljefunn, har myndighetene fått plutselig interesse for området. Turkana er imidlertid også et landskap som appellerer til turisme med sitt eksotiske miljø og fantastiske landskap. Turkana grenser i nord til Sør-Sudan, verdens yngste stat, som absolutt sliter. Jeg tenker meg at Sør-Sudan er en forlengelse av Turkana, og at landet egentlig ikke er modent for selvstendighet. I mellomtida dør tusenvis av uskyldige mennesker i borgerkrigen.
Isiolo
Vi får en påminning i det vi kjører inn i Isiolo. At det er mange mennesker i byen er helt normalt, men at det opptrer soldater i fullt krigsutstyr er ikke vanlig. Nyhetene fortalte at noen har gått til angrep på en moské, og at andre igjen har gått til motangrep mot en kirke. Det er en situasjon som verken de kristne eller muslimene ønsker. Kenya skal være et religionsfredens land, men myndighetene har ikke helt klart å få det til i forbindelse med behandlingen av somalierne og dermed også muslimene i Kenya. Isiolo er nemlig en multikulturell by med mange stammer representert og med et betydelig antall med somalisk bakgrunn. I tillegg har det kommet mange fra Somalia til dette området etter at den somaliske borgerkrigen startet for over 20 år siden.
En venn av meg “hentet” kona si her. Han har også somaliske røtter. Kona hans har familie både i Isiolo, Marsabit og Moyale – en lang og humpete vei hvis de skal besøke familien. Det går visstnok ikke busser nordover, men lastebiler som har med passasjerer på toppen av lasset. Ingen behagelig transportmåte. En venn av meg ville for mange år siden reise hjemover fra Tanzania via Egypt og reiste her med to barn. Det ble en tøff reise.
Kombitransport fra Isiolo! Nevnes må imidlertid at Isiolo er utgangspunkt for turer mot vest der samburufolket og turkanerne og andre nomadefolk holder til. Veien dit er temmelig tøffe, men det skal være mulig å komme seg dit – i alle fall på den tørre tiden av året og med 4 hjulstrekker.
For noen år siden leste jeg bøkene til den sveitsiske forfatteren Corinne Hoffmann bl.a. den første boka “The White maasai”. Den handler om et forhold hun som ung kvinne innledet til en samburukriger (maasaiene og samburufolket står hverandre nært både kulturelt og språklig). Hun flyttet til og med inn i ødemarka sammen med ham til hans samburufamilie – i nærheten av Maralal (hvor Jomo Kenyatta ble holdt forvart før han slapp fri i 1963). Det var et tøft liv – hun fikk til og med en datter. Vi fikk et innblikk i samburufolkets utfordrende liv i dette området, deres kultur på godt og vondt. Hun ble virkelig glad i disse menneskene, men hennes mann, krigeren, blir etter hvert sykelig sjalu. Hadde det ikke vært for hjelp fra en katolsk misjonsstasjon i nærheten, hadde hun ikke overlevd. I seinere bøker fortalte hun om hvordan hun kom tilbake for å besøke familien. Siste gang hadde hun med datteren – så faren kunne møte henne for første gang på 20 år.
Jambo Selv har jeg bare berørt ytterkantene av dette området. En gang kjørte vi fra Nanyuki til Nyahururu via Rumuruti over Laikipiasletta. En politimann advarte oss fra å ta den turen med den gamle Hondaen – uten 4-hjulsdrift, men sjåføren forsikret om at det ville gå bra. Det gjorde det, men det var nære på noen ganger – særlig fordi vi fikk noen kraftige regnskyll underveis. På denne turen kjørte vi gjennom samburuland. Vi kjørte også i ytterkanten av den berømte private parken Ol Pejeta som bl.a. har sjimpanser (som har hatt besøk av gammelsjefen i Dyreparken, Edvard Moseid). Det er forresten flere slike private parker i området – så også her kan en oppleve atskillig dyreliv.
veistandard på Laikipia Plains
Thompson Falls i Nyahururu Nettopp i Nyahururu ble jeg innviet i kikuyustammen
Dette fjellet er Kenyas høyeste fjell. Kirinyaga heter fjellet på gikuyu, det lokale språket i området, Mt Kenya har det blitt hetende som offisielt navn. Det har gitt navnet til landet, Kenya, selv om man er usikker på opprinnelsen til navnet. Det er også Afrikas nest høyeste fjell på 5199moh. Den høyeste toppen heter Batian. Den er ikke så enkel å komme opp på, den krever erfaring og klatreutstyr. Dessuten er høyden så høy at du lett kan få høydesyke hvis du ikke bruker lang tid på oppturen.
Mount Kenya er noen millioner år eldre enn Kilimanjaro. Det er også en stratovulkan. En gang i tiden har de beregnet at fjellet må ha vært minst 6000moh, men isen har erodert ned toppen av fjellet til den formen den har i dag.
Selv har jeg bare reist rundt dette mektige fjellet og sett det på respektabel avstand. Har ingen trang til å bestige det, men er imponert over hvor vakkert fjellet er. Ett av bildene er tatt fra hotellet vi bodde på i Nanyuki.
Det har selvfølgelig blitt betraktet som et hellig fjell av dem som bodde omkring det. Kikuyuene mente at deres gud, Ngai, hadde steget ned fra himmelen og etablert en trone på jorda her. Gikuyu, den første kikuyu som besteg Mt. Kenya, møtte guden her og brakte budskapet ut til sitt folk. Kikuyuene bygde husene sine slik at inngangsdøra pekte mot fjellet. Det er helt klart at fjellet har betydd mye for den lokale religionen og trosoppfatningen i området.
At området har en spesiell topografi og ikke minst fauna, vegetasjon og flora er kjent. Å bestige fjellet er nesten like populært som å bestige Kilimanjaro, selv om du “bare” kommer ca. 5000moh hvis du ikke har klatreutstyr. Dessuten – og det er kanskje viktigere – fjellet er en viktig vannresurs for høylandet og for hele Kenya. Her regner det relativt mye og ofte – blant annet starter Kenyas lengste elv, Tana, ved foten av fjellet.
Det var i skogene rundt fjellet at de blodige krigene under mau-mau opprøret fant sted på 1950-tallet. De engelske koloniherrene prøvde ved alle midler å knuse opprøret, og det klarte de også i 1957 da lederen for opprøret, Dedan Kimathi Waciur, ble henrettet. I ettertid har de britiske koloniherrene blitt kraftig kritisert for behandlingen av sivilbefolkningen under opprøret. Tallet på innfødte som ble drept i kamper og fordi at de havnet i konsentrasjonsleire, overgikk mange ganger tapet av hvite setlere og britiske soldater.
Området rundt Mt Kenya regnes for det rikeste i Kenya. Først og fremst er det et moderne jordbruk som er årsaken til det. Det er ett av Afrikas mest fruktbare områder. Kikuyuene er i dag den stammen som kanskje har beveget seg lengst fra det tradisjonelle. De er i dag mest kjent som dyktige forretningsfolk. Det inntrykket har skaffet dem mange fiender i resten av Kenya. At de også har den politiske kontrollen av Kenya, er en annen historie. De utgjør i dag tross alt bare 23% av totalbefolkningen. I dag er det Uhuru Kenyatta som er president, og han har absolutt latt kikuyuene slippe til. I verste fall kan den politiske spenningen på ny føre til borgerkrigslignende tilstander – som i 2007/08. Mount Kenya mafia er en gruppe som står presidenten nær og som mye trekker i trådene i landet. Kikuyuenes terrororganisasjonen mungiki er fryktet over hele Kenya. For kort tid sida ble det funnet 7 lik i en massegrav like ved der jeg bodde. Politiet sa at dette var noe mungiki sto bak. (Underforstått: Det var ikke noe å gjøre med det!)
Kyr på bytur. Det er ingen uvanlig opplevelse i Kitengela at du møter dyr på beite midt i byen. Det undret i alle fall meg. Hva var vitsen med det?
Det underligste var at kyrne ble sluppet inn i sentrum av byen der det var heller lite grønt, men desto mer trafikk, støy, støv og søppel. Der var det ikke så mye å beite på, bortsett fra søppel og etterlatenskaper. Dessverre fløt det mye søppel omkring mange steder. At kyrne fikk i seg mye skadelig plast bekymret tydeligvis ikke eierne. Får kyrne i seg plast, kan det føre til store problemer, slik kyrne i India fikk, vist på et tv-program derfra; de problemene kunne ikke være mindre i Kitengela?
Denne kua har funnet noen godbiter i en liten avfallshaug like ved huset jeg bodde i (i bakgrunnen). I vår blokk hadde vi faktisk renovasjon en gang i uka. Søppelet ble kjørt bort på en åpen henger med en traktor foran en gang i uka.
Her har selveste storoksen parkert seg selv lovlig på parkeringsplassen foran supermarkedet “Eastmatt”. Tror den var ganske godlynt, men testet det ikke ut. Zebu var den vanligste rasen.
Til og fra byen vandret kuflokkene fritt etter som det passet dem, ikke minst fordi det ikke var noen som passet dem. Trafikken måtte vike. Litt utenfor sentrum hadde i alle fall maasaiene gjetere. Her er en kvinne på jobb, men like ofte kunne du se menn som gjorde gjeterarbeidet. Maasaiene er svært knyttet til kyrne sine, de er nesten hellige for dem. I følge deres religion tilhører alle verdens kyr dem, men de innser i dag at det ikke stemmer helt. Fortsatt er det noen tradisjonelle maasaibosetninger inne i Kitengela, men de blir mer og mer presset ut av byen. Store landområder som tidligere var beiteland og savanne, er nå blitt boområder.
Denne bosetningen måtte flytte. Omtrent her ligger boligkomplekset der jeg har en bungalow. Maasaiene har solgt land, fortrinnsvis til kikuyuselskaper som igjen bygger hus og leiligheter på områdene. I dette området har Universitetet i Nairobi kjøpt store landområder. Kontrasten blir derfor stor til maasaienes leir og trehytter, men noen nekter fortsatt å flytte inn i moderne hus.
En maasai med sine kyr. I bakgrunnen blomstrer sisalplanten med sine spesielle blomster.
Litt lengre vekk fra byene, har maasaiene fortsatt store områder å beite på. Spørsmålet er likevel om det er nok, spesielt når tørken setter inn med jevne mellomrom. Jeg la merke til at maasaiene sendte dyrene sine ut på savannen når det var rimelige beiteforhold. Når det ble for tørt, ble savannen overlatt til sebra og gnu som var flinkere til å utnytte de knusktørre forholdene. Fant aldri ut hva maasaiene gjorde med dyra sine da. Hadde de noe på lager?
Mest sannsynlig flyttet de dyrene til områder med bedre beiteforhold, men de var ikke så lett å finne bestandig. Maasaiene er det vi kaller for halvnomader. Maasaiene har også sauer og geiter.
Geitekjøtt er festmåltid. De jobber jo for føda.
Maasaiene får alt fra kyrne sine. Det ser ut til at melkeproduksjonen er svært beskjeden, men zebukyrne tåler tørt klima godt. I tillegg fra mat, gir det også emner til mange forskjellige ting – fra vesker til sko (Jeg så mange maasaier brukte gamle overskårne bildekk som sko. Kan det være dem som er grunnlaget for de såkalte maasaiskoene som skal være så gode å gå med?) Derimot bryr maasaiene seg ikke om å bruke kameler til husdyr. Det gjør derimot deres nærmeste “stammeslektninger” samburuene litt lengre nord i Kenya.
Disse kamelene var på beite i Kitengela i lang tid. Det var folk fra stammen borana som passet dem. maassaier i maasailand….
Bildet er fra innkjøringen til Nairobi på Mombasa Highway. Det er lov med store reklameplakater langs veiene i Kenya (og mange andre stater i Afrlika) – eller på broer slik som her.
Denne annonseposteren må være temmelig ironisk. Den reklamerer for et bestemt “sikkert” bilmerke, men akkurat på denne veien hadde det vært gunstig med et pansret kjøretøy slik som trafikken går her – ofte i stor hastigheter. Et annet problem, særlig med lastebiler, er at bremsene er så dårlige at de ikke klarer å stoppe. Var vitne til at en lastebil braste inn i tre biler før den klarte å stoppe mot en fjerde. Hvordan det gikk med folka? Vet ikke, måtte bare følge køen.
Jeg er glad at jeg ikke trenger å kjøre i denne trafikken – den er uforutsigbar….
Da er det bedre at forholdene er som her. Alt står stille:
Problemet da er at du blir overfalt av selgere som vil selge deg alt mulig. Det nyttigste er faktisk aviser. Du kan til og med bli overfalt av dem som vil ta bilen din. Da gjelder det ikke å ha for fin bil!! Ulempen er selvfølgelig at du aldri kommer fram dit du skal. Godt eksempel på trafikksituasjonen i Kitengela om ettermiddagen. Trygt, ja, på et vis, men middagen blir kald…..
