En kortur i grenzeland!


Når du kommer til skjells år og alder og eldelig kan ta til fornuften, men ikke vil slutte med det du har drevet med hele livet, begynner du i Sølvstrupene – “The silver voices”. Du har ikke hørt om dette koret? Ikke så rart, fordi det er et kor som befinner seg i Kristiansand med utgangspunkt i miljøet omkring Kilden, det nye konsert og kulturhuset her i byen. Andre kor har som regel en øvre aldersgrense for korister på 60 år. Sølvstrupene har en nedre aldersgrense på 62 år og ingen opptaksprøve.

Og det har virkelig tatt av. Høsten 2015 måtte de sette inntaksstopp på 150 sangere. Det er nå venteliste for å være med. Det er heller intet kosekor. De to dirigentene, Anne og Bodil, driver koret nesten til vannvidd med krav om klang og musisering! Her gis ikke ved dørene.

   Vi reiser også på tur! Ut på tur, du vet, skaper god stemning og miljø. Og selv om bare halvparten av koret meldte seg på turen, ble det likevel ikke noe problem, for det betydde at 78 dro på tur – og det er et stort kor som greit fyller en dobbeltdekker på vei gjennom Danmark.

Målet denne gangen var den nordtyske byen Schleswig. Der hadde jeg vært en gang før med familie på tur gjennom Europa – på veien hjem fra begivenhetsrike dager i Ungarn (eller var det Frankrike eller Italia?).  Vi kom til en by med en flott domkirke og et koselig torg der ungene fikk tilfredsstilt sine sterkeste lyster: Iskrem. At dette er et område med masse gammel historie, var vi vel ikke helt bevisste den gang.

   Historien skulle bli tydeligere neste dag da koret tok turen til Danmark og byen like over grensen: Sønderborg. Der hadde vi fått kontakt med et annet seniorkor, og vi skulle ha felleskonsert med dette koret i Riddersalen i selveste Sønderborg slott. Det ble en hyggelig opplevelse i historiske omgivelser.

  
Allerede før vi ankom Sønderborg, møtte vi den blodige historien: Dybøll mølle, ett av de blodigste slag i Danmarks historie ble utkjempet her i 1864. At dette slaget først og fremst var et slag knyttet til Tysklands samling, er en annen del av historien. Preussen og Østerrike spilte på lag for å knuse Danmark, for at Preussen igjen skulle få muligheten til å knuse Østerrike i Bismarcks plan om å samle Tyskland under den prøyssiske fane. Det lykkes han stort med.  Store deler av det sørlige Jylland ble lagt under Tyskland.

  Dybøll mølle.
Schleswig var en vakker gammel by. Fredelig ved bukta Schlien med forbindelse til Østersjøen. Vi fikk tid til å gå rundt i den fredelige gamlebyen, med trange gater, gamle hus og miljø, ingen butikker, men kroer og restauranter.



Den kanskje mest imponerende bygningen var domkirken, Sankt Petri. Vi fikk en omvisning i kirken som hadde en lang historie tilbake til 1100. Det var mye spennende å høre og se, men det mest spennende var alterskapet, Bordesholmalteret, som sto ferdig i 1521, men som egentlig var laget til en annen kirke. Det har over 400 figurer skåret av treskjæreren Hans Brüggemann med hjelpere i en periode på 7 år. Et fantastisk kunstverk.


Vi fikk også testet akustikken i dette store kirkerommet. Her var det skikkelig etterklang 🙂

Kartet over Schleswig fortalte meg at byen og omegn hadde mye historie. Navn som Gottorp slott, Glücksborg slott, Haddeby/Haithabu og Dannevirke fortalte om stedets mange historiske minner.

Dannevirke fortalte om den vollen danene prøvde å sette opp for å beskytte seg mot invasjonen av slaviske folk (venderne) på vikingtida. Den norske kongen Harald Hardråde var nede der for å ordne opp, uten særlig hell. I ettertid har danene oppfattet Dannevirke som Danmarks grense mot sør. (At danskene ga den danske bosetningen på New-Zealand samme navn, er en annen historie)

Haddeby/Haithabu eller heithaby på norrønt, er derimot et mer fredelig sted: Nord-Europas største handelssenter før og under vikingtida. Her gikk handelen sørover og nordover livlig både mot Baltikum, Sveariket (Birka) og Norge (Skiringsal). Det var også herfra kirken organiserte sine kristningsferder nordover. Selvfølgelig finnes det et vikingmuseum på stedet rett utenfor Schleswig.

 Gottorp Glücksburg
Glücksburg og Gottorp er to slott som spiller en stor rolle i Danmarks historie. Den norske og danske kongefamilie har sine røtter i Glücksburg slott, som ligger like utenfor Flensburg, og Gottorp slott som dominerer i sentrum av Schleswig var maktsentrum for den danske kongen i Schleswig. Som hertug av Schleswig prøvde han å inkorporere Schleswig i Danmark, selv om den tyske minoriteten prøvde å forhindre det. Slike planer blir det krig av, og det er også noe av bakgrunnen for krigen i 1864 som førte til at store områder av Jylland ble erobret av Tyskland. I 1920 – etter første Verdenskrig – ble store områder tilbakeført til Danmark, men ikke Flensburg og Schleswig som hadde tysk majoritet.

I dag har jeg ingen følelse av motsetninger mellom tyske og danske i dette grenseområdet.

En liten historie fra området: Dansk tv hadde reportasje fra forskjellige steder i Danmark i forbindelse med en folkeavstemning om EU en gang på 80-tallet. Folk i nord var mer skeptiske, men to eldre menn på en benk i en landsby helt på grensen av Tyskland i nærheten av Tønder, la ut om hvor viktig og bra at Danmark kom mer med i EU økonomisk. De snakket varmt om dette, så reporteren prøvde å runde av med spørsmålet: “Så dere skal stemme ja ved avstemningen?”. “Vi”, sa de to herrer, “vi skal ikke stemme, vi er tyske vi”.

Turen tilbake gikk utmerket, selv om det var snø i luften. Sangen “Visst skal våren komme” har ennå ikke hatt sitt gjennomslag hos “værgudene”, dessverre.

 

Språkassosiasjoner

SONY DSC
Språk er grunnlag for kommunikasjon. Uten språk vil kommunikasjonen være mangelfull.

I Norge forstår vi stort sett hverandre, trass i mange dialekter. Det kommer litt an på situasjonen og innstillingen til den enkelte. Men de fleste av oss forstår ikke samisk. Vi tenker ikke en gang over at samisk ikke en gang er ett språk, men flere som til dels er ganske ulike. Derimot forstår vi nynorsk, som er et skriftspråk, men som mange har motforestillinger mot å lære. Det synes jeg er synd.

Her i Europa er vi vant til at når vi reiser fra land til land, snakker de forskjellige språk i de fleste land: Dansk i Danmark, polsk i Polen, tysk i Tyskland og italiensk i Italia. Grensene til landet danner språkskillet. Det fins unntak. I Østerrike snakker folk tysk, og i Sveits har de fire hovedspråk. For ikke å snakke om Balkan som har en nokså blandet språksituasjon.

Dette slottet ligger i Potsdam utenfor Berlin og har fransk navn, fordi det var hoffspråket på den tida. Den svenske kongen Gustav 3. snakket nesten bare fransk. Så fikk da Sverige fransk konge noen år seinere! (Carl Johan)
Noen vil påstå at de nordiske språkene står så nær hverandre at de egentlig er ett språk. En ting er sikkert er at de hadde feller grunnlag, norrønt, som ble snakket og skrevet over hele Skandinavia og Island for 1000 år siden. Ser en bort fra enkelte dialekter, forstår vi fremdeles hverandre ganske bra – om en legger godviljen til. Unntaket er Island der språket fortsatt ligger nær det opprinnelige språket, norrønt. Reiser du derimot sørover, kommer du til land som du ikke forstår umiddelbart som tysk og nederlandsk for eksempel. Likevel står disse språkene de nordiske språkene nær, de er alle germanske språk. Hvis du blar i en nederlandsk avis, vil du forstå hva reportasjene handler om ut fra overskrift eller gjenkjennelige ord osv.

Går du enda lengre sør, til middelhavslandene, blir det nok vanskeligere. Hvis vi skal kommunisere, må vi lære språket, evt. bruke et annet språk som begge forstår for eksempel engelsk. Det jeg kan av italiensk lærte jeg på trikken i Roma: Vietato sputare – vietato fumare!

Likevel: Nesten alle språk i Europa har et felles opphav: Indoeuropeisk som en gang i tida oppsto i India/Pakistan. Det viktigste unntaket er finsk, ungarsk og samisk som tilhører den finsk-ugriske språkfamilien. Derfor har de europeiske språkene en del fellestrekk den dag i dag, for eksempel sterke verb.

SONY DSCI Kenya lever kolonispråket engelsk i beste velgående.
Slik er det ikke i Øst-Afrika. I store områder av kontinentet er det mange stammer med nesten like mange språk – og de har ikke en gang felles opphav. Det skyldes at det har vært store folkevandringer i Afrika helt opp til våre dager.

Jeg kjenner forholdene i Kenya best. Der er det 42 forskjellige stammer med omtrent like mange språk. De kan igjen deles opp i tre hovedgrupper: Bantuspråk, nilotiske språk og kusjtiske språk. Bantuspråk er for eksempel gikuyu og kikamba som snakkes i sentrale deler av Kenya. Av nilotiske språk kan nevnes luo og kima (maasai), av kusjtiske språk kan nevnes somalisk og oromo (etiopisk). I tillegg er jo engelsk et språk som brukes av mange – og det er undervisningsspråk i skolene. Det fortalte en reportasje i Søndagsrevyen nå sist søndag. Det var litt overraskende.

Kiswahili er det nasjonale språket i både Kenya og Tanzania – men det brukes også utenfor dette området. Det er et amalgamspråk som i bunnen har et bantuspråk, men som har tatt til seg mye arabisk, hindi, portugisisk og engelsk. Bakgrunnen er at kystområdene har vært i nær kontakt med arabere og indere og seinere kolonimakter som Portugal og Storbritannia. Kystområdene var i flere hundre år et interesseområde for arabisk handel der slaver og elfenben var av de viktigste produktene. Det var også underlagt sultanen av Oman / Zanzibar før portugiserne og så engelskmennene overtok.  I Kenya er det først og fremst brukt i kystområdene som det daglige språket, utenfor dette området brukes det når mennesker fra forskjellige stammer møtes. I Nairobi er det det dominerende språket ved siden av engelsk. Hvis du reiser rundt i Kenya, er det få steder du ikke blir forstått hvis du kan snakke kiswahili. Det gjelder som sagt i Tanzania, også og noen flere steder, men bare delvis i et land som Uganda.

SONY DSC læreren kommuniserer
I Søndagsrevyen tror jeg reporteren var overrasket over at engelsk ble brukt som undervisningsspråk. Elevene sleit med å forstå hva lærerne sa i timene, og måtte bruke tid i friminuttene og etter skolen på å finne ut av hva læreren hadde sagt. Vi her i Norge ser det jo som en selvfølge at undervisning i barneskolen gis på et språk som elevene forstår. Var det en arv fra kolonitida som var vanskelig å bli kvitt?

Jeg tok det opp med kona mi som sa at for henne var det ikke noe problem. Ingen diskuterte det heller, det var en selvfølge at det skulle være slik. Elevene ble straffet hvis de brukte lokalspråk eller kiswahili i timene, men de ble også straffet hvis de brukte engelsk i timene der de skulle lære kiswahili.

SONY DSC I denne klassen var det 70 elever

I de årene jeg har vært i Kenya, leste jeg avisene jevnt og trutt, men jeg har aldri sett noen diskusjon om bruken av engelsk i skolen. Har dessuten lest mange av romanene til Ngugi wa Thiong’o som heller ikke problematiserer engelsk som undervisningsspråk. Han skrev sine første romaner på engelsk, men etter hvert følte han det som en tvangstrøye, så fra ca.1980 skrev han romanene sine først på sitt eget språk, gikuyu, før han selv oversatte dem til engelsk. Han har uttalt at han nå fikk bedre fram den afrikanske fortellermåten han var vant til fra sin egen oppvekst. I de skolene som kikuyuene satte opp på 1930-tallet var undervisningsspråket engelsk og ledet fram til de samme eksamenene som de britiske skolene. 

Ngugi wa Thiong’o

På tv vil de viktigste nyhetssendingene være på kiswahili kl 1900 og engelsk kl.2100, selv om mange av intervjuene kan være på andre språk. Det er ikke så mange egenproduserte programmer på tv i Kenya, bortsett fra de svært populære humorshowene, bl.a. Churchill show  som sees av millioner av kenyanere. Du trenger ikke kiswahili for å være med på latteren, men du går glipp av de viktigste poengene!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
De to største avisene i Kenya, the Standard og Daily Nation er engelskspråklige. Det har vært en fordel for meg; det er lettere å kunne følge med i hva som rører seg blant folk og i det kenyanske samfunnet. Avisene i Kenya er uhyre innholdsrike – og inneholder atskillig folkeopplysning, men også atskillig vanlig avisstoff hvor kjendiser ikke slipper unna. Kritisk journalistikk er en mangelvare, men det har andre (politiske) årsaker.

Et land som Kenya har altså et virvar av språk som ikke er så lett å forstå når en kommer fra et land som Norge, med bare to språk (norsk og samisk). Heldigvis har de et sammenbindene språk, kiswahili, som også binder dem til nabolandet Tanzania. Der er det enda flere stammer og språk. Engelsk er blitt et administrasjonsspråk og et undervisningsspråk med de problemene det fører med seg.

Ingen kommunikasjonsproblemer
Språk er i kontinuerlig forandring. Vi klager over den sterke påvirkningen fra engelsk. Vil det ødelegge norsk som selvstendig språk? På 1300-tallet ble norsk/dansk bombardert av de sterke handelsbyene nord i Tyskland: Hanseatene. Hundrevis av ord i norsk har sine røtter i det plattyske språket som hanseatene brukte på sine ferder mot nord. Ord som erfare, behandle, anbefale osv. har sitt opphav derfra. Men vi snakker da ikke plattysk i dag?

I Kenya er det kiswahili som er under angrep. Over 50% av befolkningen i Kenya er under 30 år, og denne unge befolkningen påvirker språket i en ungdommelig retning med mer engelsk, mer lokalspråk, mer av det vil kalle slang. Siden det er så mange unge brukere, har det utviklet seg et språk i Kenya som kalles sheng (swahili-english). Det har utgangspunkt i Nairobis slumområder. Det har nå i løpet av de siste førti årene spredt seg over store områder hvor kiswahili er vanlig i bruk. Dette språket er nå stadig i utvikling. De første ordlistene er utgitt og den første litteraturen er skrevet på sheng, kanskje spesielt tekster knyttet til hip-hop kulturen.

Jeg la forresten merke til at da vi besøkte Tanzania, kommenterte enkelte tanzanianere at mine kenyanske venner snakket kiswahili på en slurvete måte.

En jeg kjenner godt har følgende språklige bakgrunn: Vokste opp i kambaområde og snakket derfor kikamba som barn, men flyttet seinere til grensa til Tanzania der kima (maasaienes språk) var hovedspråket. På skolen lærte hun kiswahili og engelsk (hun hadde en irsk prelat som lærer som førte til at hennes engelsk er utmerket), hjemme fikk hun med seg litt somalisk. I voksen alder jobbet hun på kontor i Nairobi sammen med mange som brukte gikuyu – og lærte litt av det. I dag er kiswahili hennes hovedspråk (som jeg ikke har lært ennå). En periode sendte jobben henne til Botswana der setswan var hovedspråket; det lærte hun for det var greit å kunne i dagliglivet. Akkurat nå er det norsk som skal læres, og det er ikke enkelt – men det tror jeg ikke har med den språklige ballasten hun bærer med seg å gjøre. Dessverre får hun ikke bruk for så mange av disse  afrikanske språkene i Norge.

Og noen klager over at de må lære nynorsk!

SONY DSCung maasaikvinne
En liten historie til slutt: I Amboseli National Reserve var vi på safari og kom til et område vi var litt ukjent i. Ved ei hytte sto en maasai og vi stoppet for å spørre ham om veien. Språket vi brukte var kiswahili. Han sa han ville vise oss veien hvis han kunne få med kameraten som var inne i huset. Det var greit for oss. Det viste seg at kameraten var temmelig full og en ganske ubehagelig type. Han kjeftet og smelte på kima, hans lokale språk. Etter en stund sa den fulle maasaien til kameraten at han ville lure oss til å kjøre dit de skulle: “Be dem kjøre til venstre i neste veikryss”. Da vi kom til krysset sa maasaien til sjåføren at han skulle svinge til venstre, men kona mi ga kontabeskjed om at han skulle kjøre rett fram. Maasaiene forsto at hun hadde avslørt dem, og de ba kort tid etter om å få gå av. De fikk ingen takk for hjelpen denne gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA hyggelige maasaier

 

 

 

En fargerik verden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er over 50 år siden jeg møtte en neger for første gang. Han var student ved UiO og begynte i koret jeg var med i. Nå er jeg gift med ei!

Mitt første møte var med et menneske jeg fort forsto var akkurat slik som deg og meg. Etter det har jeg aldri helt forstått rasemotsetningene som USA har slitt med helt opp til våre dager. Som historieinteressert har jeg jo fått med meg borgerkrigen i USA for 160 år siden, og mye nærmere borgerrettsbevegelsen for bare 50 år siden. Jeg har forstått det ligger noe mer enn farge i ansiktet bak. Men at de ikke snart blir ferdige med det?.

Det er bare 15 år siden jeg fikk min første elev med hijab. Hvordan skal jeg takle det, tenkte jeg. Jeg tenkte jeg bare fikk gå bort og snakke med henne så fort som mulig. Så tenkt, så gjort. Jeg fikk nesten hakeslepp da hun svarte meg på klingende saltrødsk – det vil si meget bredt arendalsk. Inni meg tenkte jeg – skal jeg fleipe med henne om dialekten hennes? Jeg gjorde aldri det, og hijaben var allerede glemt. Hun var et vanlig menneske som hadde krav på respekt fra meg som lærer. At hun og kjæresten reiste til Bagdad like etter krigen mot Saddam Hussein, er en helt annen historie – som ikke angikk meg på annen måte enn at hun ikke fikk fullført påbyggingskurset hun var begynt på.

Hijabdebatten er en av de mest idiotiske debattene jeg har opplevd. I mange andre land er hijab blant offentlig personale for lengst godkjent. Hvis hijab er viktig, la kvinnene bruke den. Er den ikke viktig, la dem la være å bruke den. For mange kan hijab føles som en tvangstrøye. Det er ikke bestandig at personen som bærer hijab selv har valgt antrekket.

Nikab i bruk, Malindi, Kenya
Nikab har jeg opplevd også i Kenya, selv om det ikke er brukt av så mange. Oftest vil du møte det i kystområdene. Det er litt mer problematisk, fordi hele ansiktet dekkes, unntatt øynene. Hvordan forholder du deg til personer som ikke vil vise mer av ansiktet enn øynene? Øynene kan fortelle mye, men ikke alt. Det er et problem ikke bare vi som fremmede føler, mange lokale føler det samme. Det var litt befriende da jeg så et oppsag på en søyle på et hotell i Lamu, det muslimske hovedsetet i Kenya; vi handler bare med åpne ansikter. Derfor er jeg enig i at bruk av nikab i skole og mange andre sammenhenger ikke kan aksepters.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA tradisjonell maasaidrakt
Jeg har bodd i noe jeg vil karakterisere som et moderne muslimsk miljø i Kenya. Her brukes bare klær som føles hensiktsmessig i sammenhengen de bæres. Mennene går til moskeen fredag hvis de har mulighet til det. Jeg har ingen vanskeligheter med å akseptere at kona mi er muslim. Vi ber jo til den samme Gud, om han heter Gud, Allah eller Jehova – kjært “barn” har mange navn. Både hennes og min tro er basert på gjensidig respekt, toleranse, nestekjærlighet, medmenneskelighet og likeverdighet. Omgivelsene rundt henne har akseptert hennes valg, selv om det er utenforstående som er undrende til at det er mulig. Selvsagt har vi også et annet og viktig fellesskap: gjensidig kjærlighet.

En kenyansk venn av oss var gift i mange år, men ekteskapet gikk i stykker – uten at jeg vet årsaken til bruddet. Han fant seg en ung kone fra et muslimsk område langt nord i Kenya – der de gamle klestradisjonene ble fulgt strengt. Hun gikk derfor inn i ekteskapet ganske “tildekket”. Det hun oppdaget etter hvert var at mannens tre søstre kledde seg slik det passet dem, de var alle forretningskvinner, delvis basert i Nairobi; hans barn fra første ekteskap likeså, så hun begynte å fundere på om ikke hun også kunne føle friheten til å følge sine egne klesvalg uavhengig av den strenge tradisjonen. Mannen ga henne grønt lys, og i løpet av årene har hun gjort mange og fargerike klesvalg. Likevel trives hun best når hun går ut blant folk i en dekkende sort drakt med vakre brokader på ermene. Da er hun virkelig stilig.


Likevel – da jeg besøkte et marked i Stone Town, Zanzibar, en muslimsk by slo det meg hvor fargerikt det hele virket, for de fleste kvinnene hadde alle klær med sort i bunnen, men utrolig mange flotte sterke farger, særlig rødt. Det gjorde meg glad.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Toleranse er et nøkkelbegrep. Vi må tolerere at folk kler seg og oppfører seg forskjellig i forskjellige settinger. Toleranse er også den friheten vi opplever i vårt eget samfunn til å kle oss slik vi synes er greiest for oss. Mange husker kanskje håropprøret på 60-tallet da gutta lot håret gro a la Beatles, til ergrelse for alle gamle tanter (og onkler med). Men det ble da folk av oss også? Slik bør det være også i vårt samfunn i dag – det har ingen ting med integrering å gjøre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Skoleelever leker i Lamu
Integrering har mye med språk å gjøre: Forståelsen av norsk kultur kommer gjennom språket – norsk er derfor helt nødvendig å lære – også for dem som har engelskspråklig bakgrunn. Bør det opprettes spesielle obligatoriske språkkurs for amerikanere? Det har nemlig vist seg at mange amerikanere som kommer til Norge ikke “gidder” å lære seg språket, fordi “alle” kan engelsk.

SONY DSCintegrerte!
Integrering har også med kultur å gjøre: Omskjæring og diskriminerende holdning av kvinner må motarbeides; mange menn trenger faktisk mye opplysning/omskolering på dette området, og her bør samfunnet som sådan være lite tolerant – det har med respekt og menneskeverd å gjøre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA moderne unge kenyanske kvinner
Det har jo blitt påvist at kvinnediskriminerende holdninger lever fortsatt i beste velgående i vårt eget samfunn. Verden går langsomt framover, men noen ganger går utviklingen utrolig langsomt. Likestilling er fortsatt en framtidsdrøm. Noen er redde for at dette arbeidet kan bli satt tilbake, når vi får så mange flyktninger fra Midt-Østen. Det må være et viktig samfunnsoppgave å prøve og forhindre.

For noen år siden hørte jeg en historie fra fotballbanen. Noen gutter spilte kamp mot et annet lag, og en spiller utmerket seg som en usedvanlig talentfull spiller. En pappa spurte derfor sønnen sin etter kampen hvem denne talentfulle fargete gutten var. “Hvem er det du mener?”, spurte sønnen. “Han fargete indreløperen”, opplyste faren. “Åh, du mener Omar med de røde strømpene”, svarte sønnen.

Hudfarge er uvesentlig.

Menneskelighet er vesentlig.

Respekt og toleranse er essensielt.

SONY DSC