Frognerveien – mange år seinere…
Da jeg var barn, bestemte jeg meg for at jeg skulle huske alt fra barndommen. Det var på mange måter en lykkelig tid også for meg. Jeg har oppdaget at det løftet har jeg ikke klart å holde. Barndommen står ikke helt friskt i minne – det er så lenge siden.

GEOGRAFI

Geografien tyder på at jeg er født med en sølvskje i munnen. Født på Frogner i Oslo i 1943 og vokste opp ved Bislett. Flyttet til Bærum da jeg var 16 år. Aldri følt smaken av sølv.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

  jeg – 1945
Min far var født og oppvokst i Oslo. Hans far døde allerede rundt 1905. Hans mor var i følge folketellingen i 1910: Fabrikkeier, i min barndom var hun pensjonert handelsreisende. Hun hadde sikkert levd et tøft liv som eneforsørger da hun døde i 1956. Vet ellers ikke så mye om min far, men han var entreprenør i sin tid med fin bil og leilighet, men det var før krigen. Jeg vet ikke helt hva han jobbet med i min barndom – han var mye fraværende. Han døde da jeg var 16. Da holdt han på å bygge huset vårt i Bærum. Min mor hadde arvet tomt på Bekkestua.

Min mor var født i Kristiania samme år og måned som min far i 1902. Familien flyttet til Egne Hjem, Bekkestua i 1905. Min bestefar var blitt småbruker – på si. Der vokste hun opp sammen med 4 søstre og 2 brødre. Hun bodde hjemme helt til hun flyttet sammen med min far i 1943.

Likevel var noe annerledes enn det gjengse. Det var min mor som var hovedforsørger. Hun fikk Kongens fortjenestemedalje i 1971 for lang og tro tjeneste – 50 år på samme kontor i samme bygning! Ligningsvesenet i Bærum var hennes arbeidsgiver. Det var ikke vanlig i samtida.

Derfor var det mor som var min faste og trygge forankring i barndommen. Jeg var enebarn. Det var sikkert tøft for min mor å være eneforsørger for både meg – og sikkert også delvis min far. Likevel hadde mor og jeg hele tiden gjennom oppveksten en viss avstand – både fysisk og psykisk.

BARNEHAGE

Å være hardtarbeidende mor betydde på 40- og 50tallet å gå på jobb fra kl. 0830 til 1600 hver dag – noe kortere på lørdag. For mor betydde det å gå til jernbanestasjonen rundt 0730 for å ta toget til Sandvika. Hun var hjemme fra jobb litt før kl. 1700. Lange dager.

Hvor var jeg i den tida? Det som var den store mangelvaren på den tida var barnehage. Mødrene skulle jo være hjemme og ta seg av hus og hjem, som det het. Vel, jeg hadde en farmor, Bess, som bodde hos oss, og hun gjorde nok sitt, men hun ville ikke være barnevakt for meg om dagen. Jeg husker jeg var i mange forskjellige barnehager; dagbarnehage ute på Vestkanttorget, barnehage på Kolsås, på Tjernsrud i Bærum, Sandviksåsen i Bærum – var litt praktisk for da kunne jeg reise sammen med mor på toget. Jeg ventet på henne på ei trapp nede i Sandvika til hun var ferdig på jobben. Siste året før jeg begynte på skolen gikk jeg – etter eget ønske – på Tomm Murstads barnehage på Voksenkollen i Nordmarka. Vi hadde egen trikk. Det kostet helt sikkert flesk for min mor, men jeg husker det som en fin tid – mye ute i skog og mark da. Gå på ski kunne jeg imidlertid fra før.

BALDERSGATE (1943 – 51)

Vi bodde i 5.etasje i en 5 etasjes bygning fra 1890-tallet uten heis. Den er der fortsatt. Opprinnelig hadde den store leiligheter i alle etasjer for folk med midler. Da vi bodde der var det bare ekteparet under oss som bodde i hele den 12 roms store leiligheten. De het Strøm, og ryktene ville ha det til at han var Strøm i firmaet “Steen og Strøm” – Oslos første varemagasin. Med rulletrapper!  Alle de andre leilighetene var delt opp i mindre enheter.

Vår leilighet var en halv leilighet. Resten var loft. Vi hadde en lang, mørk korridor, et værelse med vindu i taket der Bess holdt til, et stort soverom, spisestue, stor stue med vinduer i nisjer i taket, klesbod og stort kjøkken med spiskammers. Kjøleskap var bare luksus, så det hadde vi ikke. Intet bad. Bading foregikk på kjøkkenet hver lørdag. Vi hadde bare kaldt vann i springen, så mor varmet vann på komfyren, som var fra før krigen. WC var på loftet – helt innerst. Å gå dit var skummelt – en kunne ble mørkredd av mindre.

I kjelleren hadde vi en bod, men der var det veldig mørkt og skummelt – var nesten aldri der. Der var også en vaskestamp som måtte varmes opp med ved. Den var nok for alle beboerne i gården, men jeg vet ikke hvor mange som brukte den. Min mor brukte den. Ikke så veldig enkelt å vaske klær den gangen. Både i kjelleren og ute i gården var det husdyr, rotter. De voksne kranglet over hvor store de kunne bli. De ungene som bodde i denne gården, lekte i gården, men det krydde ikke akkurat av barn. Av og til ropte en sur herre i 2.etasje at vi ikke måtte bråke, han sov middag. Nei, det var ingen god lekeplass for barn.

Krydde av barn gjorde det imidlertid like i nærheten – i den gården der Frogner kino lå – der hadde vi forresten våre første kinoopplevelser. Disneys tegnefilmer var populære, men jeg husker også jeg så noen russiske tegnefilmer – fascinerende eventyrfilmer. Det var en nyere gård, og forholdene var bedre for barn. Det hendte vi gikk på oppdagelsesreise i noen av nabogårdene. Blant annet fant vi ut at Oslos siste hestedrosje var parkert i et uthus i en gård – med hest og det hele. Eieren var utgammel så den hadde vel kjørt sin siste tur.

  Min skolevei – mange år seinere.
I døra til loftet var det et vindu. Det reddet livet vårt i brannen 10. Desember 1951. Da min mor slukket lyset på kjøkkenet da hun skulle gå og legge seg, så hun i vinduet at det var full fyr på loftet. Bess og jeg ble vekket og kom oss ned i første etasje. Da tisset jeg på meg, men ingen kjeftet på meg.

Vi hadde en stor radio fra før krigen som min far hadde gjemt på loftet. Han leverte inn en annen radio i 1940 da alle måtte levere inn radioapparatene. Den radioen overlevde brannen – selv om en brannmann bokstavelig tråkket på den under brannen. Radioen og avisene var de eneste massekommunikasjonsmediene på den tida. Far leste om brannen i leiligheten i en avis på vei hjem på toget fra en jobb i Sarpsborg.

  første skoledag august 1950
 

URANIENBORG SKOLE

Situasjonen endret seg da jeg begynte på skolen i 1950.  Det startet med Uranienborg skole – der jeg gikk 3 år. Jeg kan ikke huske dagen da jeg begynte på skolen. Uranienborg var en stor skole på vestkanten i Oslo. De hadde blant annet et stort skolekorps med flotte matrosdresser. (Undret meg alltid over at vi gutter alltid ble utstyrt med matrosdress når vi skulle være fine!?)

også jeg hadde matrosdress
I klasserommet satt vi på pulter med lokk og fotstøtte på. De ble etter hvert byttet ut med stålrørsmøbler mer tilpasset vår egen størrelse. Ellers foregikk undervisningen med tavle og kritt. Lekser hadde vi også.

  Uranienborg skole – i dag
Vi hadde tre forskjellige lærere på de tre årene jeg gikk der. Tror jeg gikk i en blandingsklasse, men det kan jeg ikke huske helt. Siste året hadde vi en mann. Han het Brodersen. Han var krigsskadet. Skaden fikk han fordi han ramlet ned med et fly i Canada under opplæring. Han mente jeg var den flinkeste i klassen og halte meg opp til tavla for å vise de andre i klassen hvordan ting skulle gjøres. Det likte jeg dårlig. Jeg ville helst gjemme meg bort blant de andre. Han ville til og med at jeg skulle hoppe over et klassetrinn. Det ble ikke noe av, fordi jeg flyttet til en annen skole, Bolteløkka. (“Bolla” mellom venner).

Før det skjedde, var jeg innblandet i en episode i skolegården. En av de svakeste i klassen ville tøffe seg overfor meg. Jeg pleide å ha nistematen i en metallboks i ranselen min. Han slo boksen ut av handa mi og begynte å hoppe på den så den ble flat. Jeg kjente et voldsomt sinne inne i meg og dro til ham midt på snuten – og han ble liggende rett ut i skolegården – lenge. Noen år tidligere hadde jeg gjort noe tilsvarende da jeg ble provosert av noen barn på en feriegård jeg besøkte. Det rare var at det skjedde ingenting med meg. Ingen elever eller lærere henvendte seg til meg, jeg ble ikke innkalt til rektors kontor. Jeg gikk bare tilbake til klasserommet. Alt bare fortsatte som normalt. Hørte heller ingen ting de neste dagene, men det ble slutt på mobbingen.

LEK

Jeg lekte nok ikke så mye med andre. Hadde noen få “faste” venner – derav en klassekamerat. Hadde mine ting, men ordentlige leker var en mangelvare. Husker jeg fikk noen leketog av tre. Drømte hele barndommen om elektrisk tog. Det fikk jeg aldri – ikke før i voksen alder. Husker jeg fikk et laftet hus til fødselsdagen da jeg fylte 7 år. Det var stas. Av onkelen min, som hadde vært i Afrika, fikk jeg et spyd. En gang jeg hadde med meg en klassekamerat hjem (han var sønn av en fransk diplomat), moret han seg med å kaste spyd på ett av maleriene våre. Det likte min bestemor dårlig. Men ellers oppførte jeg meg pent. Jeg hadde ikke eget rom. Alle leker måtte ryddes bort umiddelbart leken var ferdig. Drømte om eget rom.

Eneste underholdning var radioen. Barnetimen for de minste interesserte meg aldri. Barnetimen for de litt større var bare hver lørdag, men da satt jeg med ørene på stilker. Likte ikke at min mor måtte støvsuge akkurat da………

forts…….

Morgenstemning i Kristiansand
Ngugi wa Thiong’o, den berømte kenyanske forfatteren, skulle besøke Litteraturfestivalen på Lillehammer, og jeg ville oppleve det. I tillegg har jeg en barndomsvenn som bor der og som jeg ville besøke.

For å nå Lillehammer innen kl 1400 måtte jeg tidlig opp. 0445 gikk toget fra Kristiansand. Det er tidlig det. Drosjen brakte meg trygt til stasjonen. Godt om bord på det nesten tomme toget, ringte vekkerklokka. Oj, jeg hadde stilt den en time for seint. Godt jeg hadde våknet av meg selv i god tid.

Å reise med toget ble denne gang en riktig nytelse. Togets viktigste fordel er at det flyter gjennom landskapet, ikke humper og dumper som en bil eller buss ? akkurat så myke bevegelser så en kan slappe ordenlig av. Den eneste ulempen er at de harde setene på nyreviderte BM73 ikke helt passet min rygg. Drømte om myke seter slik de var på B3 vognene. Men jeg fikk sove  – i alle fall litt.

Det var forsommer – landskapet fløt forbi – sola spredte etter hvert sine forsiktige stråler helt inn i toget, i alle fall ut over naturen. Over vannene og elvene sto røyken opp – som om det kokte og sola spredte sine stråler inn i dette mystiske trollbrygg.

Slik fløt vi av gårde langt inn i Telemark. Da jeg kikket meg omkring var det kommet mange folk i dette toget. Skoleungdommer på vei til skolen, blant annet. Underlig nok møtte vi ingen “hindringer” underveis, kryssende tog. Hvor var alle godstogene? De dukket ikke opp før etter Kongsberg. Da stoppet vi rett som det var og jeg begynte å lure på om vi var forsinket. Jeg hadde bare 9 minutter på meg til neste tog til Lillehammer. Da vi kom til Drammen, forsto jeg at jeg trengte ikke å bekymre meg. Vi ville rekke det med god margin.

Jeg spurte forresten konduktøren om jeg ikke burde bytte tog allerede i Drammen. Nei, sa han, det er lurest å være med inn til Oslo S. Toget til Lillehammer ville stoppe på samme perrong. Det var et meget dårlig råd!!

Det var en eller annen maritim konferanse på Lillestrøm (er Øyeren blitt hav nå?) og minst tusen presset seg på toget på Oslo S. Denne gangen var det BM74 Flirt, det nyeste nye til NSB. Det var ikke snakk om å sitte for meg, nei, måtte nøye meg med noen få cm² mellom kinesere, japanesere og en brite. På Lillestrøm forsvant den store hop, og et nesten åpent landskap åpnet seg for meg. Sitteplass i kjøreretningen dukket opp.

  Flirt

Turen videre ble nesten som en reise i barndommens rike. Hvor mange ganger har jeg ikke reist denne veien som barn og ungdom med tog. Det var ikke få. Damptog til og med. Da passerte toget koselige små stasjoner som Kløfta, Frogner, Jessheim, Dal osv. De ser vi ikke mye til i dag.(Men de er der, for de som skal den veien).

I dag raser toget av gårde i en eventyrlig fart til en stasjon som kalles Oslo Lufthavn. Jo da, det var flyplass her i gamle dager også, men da gikk toget der folk bodde. Men fort gikk det – og plutselig var vi på Eidsvoll.

I Australia besøkte vi den lille byen Eidsvold. Brødrene Archer fra Larvik kom her 17.mai 1848 og grunnla en farm her. Da vi besøkte byen, fikk vi spørsmål om stedsnavnet hadde noe med vold å gjøre. Vi prøvde å forklare at det hadde med en haug å gjøre, og at det i Norge hadde skjedd en språklig utvikling fra dansk til norsk. Det tror jeg ikke de fikk med seg. De hadde faktisk en utstilling fra det norske Eidsvoll, så det hadde vært kontakt. For meg er Eidsvoll stedet for Grunnloven og for Skibladner, Mjøsas dronning.

Da var det koseligere å reise forbi Tangen og Stange. De var absolutt gjenkjennbare. Mellom Eidsvoll og Tangen var det mye nytt som tydeligvis ikke var helt i “boks” ennå. Framskritt kalles det. (Jeg tror da på framskrittet?)

Så kom den virkelig nostalgiske biten – fra Hamar forbi Furuberget til Jessnes. Det var min barndoms paradis. Her var jeg på søstrene Oppsals feriepensjonat sammen med mange andre glade barn som fant på utrolige morsomme ting. Her lærte vi å omgås hverandre. Her hadde vi olympiske leker sommeren 1952. Her lærte jeg å svømme. Her lærte jeg å ro og rodde den tungrodde båten både til Hamar og Brumunddal. Her hang vi på gjerdet og beundret damplokomotivene når de ventet på kryssing på Jessnes stasjon. På utedoen lærte noen at det var forskjell på gutter og jenter. Her fikk vi pakker hjemmefra med blant annet en boks ananas fra “Del Monte” oppi. Her ble vi belønnet om vi klarte å få has på noen av kråkene som av og til nappet noen kyllinger. Her lærte jeg at høner har et liv etter at de ble kappet hodet av og løp videre bortover før tante klarte å innhente dem. Utrolig mye vi lærte på dette stedet.

Det var forresten mellom Moelv og Lillehammer at toget klarte å bli ca. 5 minutter forsinket – uvisst av hvilken grunn.

  Ringsaker
Oppholdet i Lillehammer ble svært hyggelig. Hadde jo vært der mange ganger før blant annet i februar 1994. Noen år seinere hadde vi med en australier som trodde at det ikke gikk an å hoppe i Lysgårdsbakken. Det fikk han faktisk demonstrert var mulig av elevene fra hoppgymnaset.

  Ngugi
Møtet med forfatteren fra Kenya med det vanskelige navnet ble akkurat slik jeg hadde håpet. Han snakket mest om språk og forfatteres rett til å kunne bruke sitt eget språk i skriveprosessen. Møtet med mine barndomsvenner ble svært hyggelig. Det var mye å fortelle og snakke om. Flott utsikt mot Lillehammer hadde de også. Veldig gjestfritt.

  Lillehammer
Fredag – dagen derpå:

Hadde bestemt meg for ikke å overdrive begrepet tidlig. Hyggelig med frokostprat. Klokka ni var jeg klar for avreise. Hyggelig farvel på stasjonen. Så begynte problemene å dukke opp.

Det var nemlig fredag før pinse og ingen billetter å få til Kristiansand. Alle tog var fulle. Jeg hadde tenkt å ta tog til Oslo – være der en time før jeg tok tog videre. Den planen måtte kanselleres. Alternativet var buss. Det hadde jeg liten lyst på en så trafikktung dag som dette.

Vi var kommet til Brumunddal da togføreren forkynte over høytaleren at toget var innstilt etter Hamar og at det måtte finnes alternativ transport. Konduktøren ville gå rundt og sjekke hvor vi, passasjerene, skulle. Siden det var litteraturkonferanse på Lillehammer, var det mange som skulle til Gardermoen, blant annet to damer fra London som ikke helt oppfattet hva som skjedde. De pustet lettet ut da togføreren forkynte at toget ikke lenger var innstilt fra Hamar; det var “fake news” som jeg forklarte dem. Hadde følelsen av at problemene lå mellom Tangen og Eidsvoll; der krøp toget av gårde i sneglefart.

Mellom Oslo Lufthavn og Lillestrøm hadde jeg en følelse av at vi konkurrerte med SAS. Bilene på motorveien sto stille i forhold til toget som fløy forbi. Oslo S  ble nådd – med en unnskyldning fra konduktøren til reisende på Vestfoldbanen, som dessverre ikke rakk toget.

  Oslo S med Flirt

Busstasjonen i Oslo neste.

Det gjaldt å komme av gårde så tidlig som mulig. Første buss var Sørlandsekspressen til Nettbuss kl. 1215. Den hyggelige bussjåføren fortalte at turen ville ta 5 timer. Ingen forbehold. Jeg hadde mine bange anelser. Og jeg hadde rett. Turen tok over 6 timer. Men stort sett beveget vi oss hele tida…..

Her beveger vi oss gjennom Sandvika, der min mor gikk på skole og jobbet i mer enn 50 år
Bussen var bare neste full. Det var veldig ok. Jeg oppdaget at setene på denne bussen var nesten like harde som togsetene og hodet hadde ingen støtte. Jeg har begynt å oppfatte at jeg egentlig er litt for lang for kollektive seter og heller ikke så bøyelig i ryggen.

  Sande
Det var først og fremst veiarbeidene som forårsaket trafikkorkene. Stor trafikk og tunnelrensk er en dårlig kombinasjon. Det startet ved Sande i Vestfold, fortsatte ved Larvik med bygging av ny motorveiparsell (så nesten ingen forskjell fra i fjor), så ved Langangen og ble avsluttet ved Brevik hvor vi ble virkelig nostalgiske og la turen over Brevikbrua. Ved Langangen var bussjåførene (det var to busser i følge) obs og valgte å kjøre den gamle veien over Langangen. Vår bussjåfør mente vi sparte en halv time på det. Ganske artig synes jeg der vi snodde oss over og under på den gamle veien.

  Langangen
Brua over Langangen som delvis var stengt
  Over Brevikbrua
  Den nye brua som var stengt
Den siste delen fra Brevik og hjem ble i grunnen “plankekjøring”. Trafikken var stor, men den gled unna. Ved  litt over seks tida svingte vi inn på Busstasjonen i Kristiansand. Der sto mange utålmodige og ville reise den motsatte veien.

Jeg var likevel glad for at jeg hadde kommet såpass tidlig av gårde. Så for meg at mange bilister og seinere busser nådde fram til bestemmelsesstedet i skumringen…..