Det hadde i alle fall ikke jeg inntil her forleden. Nå er han blitt et nytt og interessant bekjentskap i musikkens verden for meg. For Casella var musiker og ikke minst komponist av mange verker. Han var absolutt som navnet tilsier italiener; født i Torino i 1883 og døde Roma i 1947. Han var bare 4 år yngre enn en annen italiensk komponist, Ottorino Respighi, som nok er mer kjent utenfor Italias grenser.
Vanskelig å si hvorfor noen komponister blir mer kjente enn andre, for det har nødvendigvis ikke noe med musikkens kvalitet å gjøre. Casella er faktisk skyld i at en annen italiensk komponist ble «gjenoppdaget» noen hundre år etter han døde: Antonio Vivaldi. Han startet i 1939 Vivaldi uker i Venezia, noe som var starten på denne komponistens nye gjennombrudd etter krigen. (Vivaldi er ikke nevnt i «Musikkens Verden» som kom i 1950!). Selv ble han påvirket av de gamle mestrene. Han skrev blant annet en hyllest til fiolinens store trollmann, Paganini.
Leonard Bernstein er blitt gitt æren for at Gustav Mahler fikk sin store renessanse etter 1960. Skulle gjerne sett at en eller annen storhet innen musikkens verden fikk løftet både Casella og ikke minst en av mine andre favoritter Bohuslav Martinu litt oppover i musikkens adelskalender. Jeg vet at den unge italienske dirigenten Gianandrea Noseda har gjort et slag for symfonikeren Casella ved å dirigere hans symfonier rundt omkring i verden. Og det er virkelig storslagne saker. En kommentator sammenliknet den 2.symfonien med filmmusikken til John Williams.
Hvorfor blir ukjent musikk så sjelden hentet fram – selv om den er aldri så god. Jeg tror det har noe med mangel på kvalitetsbevissthet. Redsel for det ukjente. Redsel for at publikum skal svikte, bli skremt bort. Det gjelder ikke minst såkalt «samtidsmusikk», men også ukjent eldre musikk. Da er det tryggere med de 4 B-ene i musikkhistorien. Men jeg tror også på ildsjeler som brenner for musikken kan gjøre at musikken fatter folks interesse og brer seg.
Nå har ikke jeg fått satt meg så grundig inn i komponisten Casellas mange verk, til det har bekjentskapet ikke vart lenge nok. Han var nemlig en ganske produktiv komponist ved siden av han var konsertpianist og professor ved St.Cecilia-akademiet i Roma. Han starter som romantiker – faktisk kan en høre spor av Mahler i hans andre symfoni, men skifter uttrykk, og må vel si at han ender opp som neoklassiker med sin egen lett dissonerende stil. Han tilhørte generasjonen etter Puccini, han skrev bare en opera. Det ligger mye på YouTube av Casella, heldigvis. For i konsertsalen er slike sjeldenheter fortsatt sjeldne å høre. Og det er synd…..
Og hva med GIAN FRANCESCO MALIPIERO med sine 9 symfonier?
Jeg begynte på Bærumsbanen 21.mai 1962. Da var jeg 18 år og russ. Russetid ble det lite av, trikkekjøring ble det mer av. Min siste tur på BB var i oktober 1971, men jeg holdt ikke på sammenhengende alle disse årene. Blant annet var jeg i militæret over ett år 1964/66, tok både cand.mag eksamen og ble cand philol i 1971. Jobbinga på BB var med å finansiere dette. Hadde lite studiegjeld i 1971.
Jeg var avhengig av Kolsåsbanen for å komme på skolen, Oslo Katedralskole. Tok trikken hver dag både til og fra skolen. Jeg spurte en av konduktørene om de trengte sommervikarer. Det trengte de. Fikk innkalling til kurs som skulle starte på Avløs mandag 9.april 1962. Det møtte 16 stykker på kurset. (En av dem var Haakon Magnus Preus). Instruktører var kontrollørene Horni og Foss. Det foregikk i det gamle administrasjonsbygget til Bærumsbanen på Avløs. Allerede andre dag møtte folk opp i uniform med hyssing i lua. For meg var det veldig travelt med lekser og forberedelser til eksamen. Tredje dag henter jeg uniformen på Torshov. Klager i dagboka over at kurset tar mye tid, synes at det blir kastet bort mye tid. Hoppet over en kursdag fordi jeg var med på forestillingen «Porgy and Bess» (i orkesteret) som «Katta» arrangerte.
I påskeferien fortsatte opplæringen: Palmesøndag tok vi en tur til byen med B-vogn 195 og besøkte både Bergkrystallen og Bøler. Mandagen var det Kolsåsbanens tur, og vi studerer spesielt penser og styring av penser underveis. På skjærtorsdag er jeg under opplæring på Kolsåsbanen (Bendiksby er lærer, Holger Økern er vognfører), langfredag er jeg en tur på linje 3 og blir lært opp på Høka-henger. Ganske krevende å håndtere både dører og billettsalg på en gang. Det var den største ulempen med denne vogntypen. Jeg likte klart best å være gående konduktør.
B-tog på vei til BØLER
Men så var kurset over. Vi fikk ikke noe kursbevis, men sommerjobb.
Jeg begynte med første tjeneste mandag 21.mai. Det var tjeneste 63 – en «sammenrasket» tjeneste på Lilleakerbanen. Ekstravognkjøring. Den første turen var fra Av (Avløs vognhall) til Ev (Etterstad vognhall) 0740 – 0847. En typisk tjeneste for vogn 161/162, de minst populære vognene på banen. Men jeg husker ikke om det var en av disse vognene som ble brukt på turen. Det jeg husker var at jeg fikk en klage fordi jeg dro for tidlig klart. Men selv merket jeg ingen ting. Jeg syntes jeg klarte meg bra.
Neste tur startet igjen på Av 1410. Vi måtte altså «trikke» hjem igjen fra Etterstad vognhall (som lå på Helsfyr) etter den første delen av vakta. Det kaltes delt vakt. Denne vakta endte kl.1757 på Avløs vognhall, og var sannsynligvis en eller to turer til Bøler eller Oppsal som ekstravogn. For sikkerhets skyld fikk jeg samme vakta dagen etter uten klage. Da var jeg inne i tralten.
Onsdag 23. fikk jeg min første hele ordinære vakt på Kolsåsbanen. Det var siste morgenvakt på gruppe B, tjeneste 10 som startet ca 0606 og var ferdig kl.1236. Da fikk jeg prøvd utkjøring fra vognhall og være konduktør på den takstsonerike Kolsåsbanen med alle sine penser og påpasseligheter. Har ikke notert at det skjedde noe spesielt, men selvfølgelig var det spennende og uvant; man lærte hele tiden noe nytt. Hvor sosial jeg var, vet jeg ikke, men jeg hadde stor respekt for de gamle gutta i «gamet».
Tjenestene utover var ganske varierte på begge baner, mest på LØB. Jeg fikk også med meg en del «børst» (overtid). Ser jeg hadde også en vakt med pendeltjeneste der en fulgte vogna til Majorstuen/Ullernåsen/ Bekkestua for å gå over til den andre sida for å billettere tilbake. Ser at jeg på slutten får vikariere på gruppe B på Kolsåsbanen. Det var jo helt «konge»: To lange kveldsvakter; to delte for- og ettermiddagsvakter og en ganske kort tidligvakt.
Konduktør er i dag en nesten ukjent stillingsbetegnelse. Hva skulle en egentlig med konduktør på buss og trikk? Han/hun er jo fortsatt på jernbanen. Det setter vi pris på. Men på trikken forsvant konduktøren mer eller mindre da 1300-vognene ble introdusert i 1978 og de nye leddvognene kom i 1982. Konduktøren hadde imidlertid mange funksjoner ved siden av å selge billetter. Han var servicepersonen på trikken; hjelp folk av og på med barnevogner, rullatorer osv., la over penser, slo over lysbryter, snudde lyset, vendte stolseter, skrev rapporter osv. Ikke rart at Docklands I London valgte å kutte ut vognføreren og beholde konduktøren. Automatikken overtok selve kjøringen. Jeg opplevde aldri at jobben som konduktør var meningsløs, selv om utviklingen gikk i en helt annen og «konduktørløs» retning.
Eneste gangen jeg virkelig ble provosert i jobben var da to ungdommer i en fullsatt trikk til Bøler begynte å diskutere høylytt hvor dum egentlig en konduktør var. Hadde lyst til å fortelle dem at så mange universitetseksamener som jeg hadde tatt, ville de bare kunne drømme om. Jeg holdt kjeft.
Jeg avsluttet min første sommerjobb på BB 14.juli allerede. Det var tydeligvis ok for bedriften, som nesten alltid var hyggelig med meg. Jeg hadde andre ting på gang: Sykkeltur med kamerat til Vestlandet, oppstart av realfagstudie om høsten (mislykket) og ny jobb på BB i juleferien fra 30.november. Joda, jeg synes det var artig og hyggelig, og kom stadig tilbake. Alt i alt hadde jeg en samlet fartstid på over 5 år da jeg sluttet for godt i 1971.
***
Folk jeg husker fra BÆRUMSBANEN personell 1960-åra
