I våres tok Jan Nomeland et intitiativ til en guttetur til Praha. Han hadde fått opplysninger om billig leilighet og flyreise til byen, og foreslo at det kunne vi få til – istedenfor “kjedelige” destinasjoner som Aalborg, Hjørring og Brønderslev! Det var mange som meldte sin interesse, og grytidlig 24. september kjørte 10 trøtte herremenn til Kjevik for å starte ekspedisjon “Praha”. Klokka var bare litt over 5 da vi ankom flyplassen.
Reisen sørover gikk greit den. Frokost ble servert på KLM-flyet til Amsterdam, mens det tsjekkiske flyselskapet ville ha betalt for serveringa. Vi ble møtt på flyplassen av en sjåfør med stor nok bil (i motsetning til han som kjørte oss tilbake til flyplassen). Han kjente tydeligvis en del snarveier før vi kom inn i byen og passerte “det dansende huset”, og etter hvert ble vi geleidet inn i leiligheten, som absolutt så innbydende ut. Vi hadde da et svært så hyggelig opphold der. Mange var glade for den gode toalettkapasiteten nattestid.
Gutta på tur
Praha var absolutt en reise verdt, og selv kunne jeg gjerne tilbrakt noen flere dager i denne praktfulle og historiske byen. Historie er det over alt, kanskje ikke så kjent historie heller; Tsjekkia er ikke det landet vi hører mest om i historietimene. Det ble mye gåing, selvfølgelig. Den lengste turen var vel da vi gikk hjemmefra over “Karlsbroen” oppover mot borgen på Hradcany høyden. Det gode med Praha er at det er så mange “vannhull”(vann = øl). Dessuten var det billig. Og det var mange av dem. Maten vi fikk servert var meget velsmakende (uten at jeg trenger å gå i detalj). Vi led i alle fall ingen nød når det gjaldt inntak av “vått og tørt”.
Noe av hensikten med turen var også å utvide vennskapet oss imellom. Det synes jeg fungerte veldig bra. Diskusjoner var det både om politikk og andre forhold. Diskusjonsnivået var absolutt vennlig og tolerant. Ingen fløy i tottene på hverandre! Joda, reiste som venner og skiltes som venner.
En slik tur har sine begrensninger. Vi er avhengig av hverandre og kan ikke gjøre annet enn det alle vil være med på. Det fungerte veldig bra. Selv kribler det litt etter å gå eller gjøre ting på egenhånd – oppleve noe på egenhånd har alltid vært viktig for meg. Det var deler av byen vi ikke kom til, og dit kunne jeg gjerne tenkt å dra, f.eks den jødiske bydelen – eller rett og slett gått på konsert. Det ble gitt mulighet til det, men da var ikke jeg helt klar. Når vi har bare 2 dager til å gjøre byen, blir det liten tid til det.
Tsjekkia er jo et musikkens land med mange store navn som komponister, musikere og orkestre, mange er mine favoritter. Hvis jeg skal tilbake til Praha, vil jeg prøve å få med noe av det. Det var det eneste savnet.
Vi hadde hatt en flott tur, været var behagelig mildt og jeg synes at Jan Nomeland var en flink reiseleder.
Det var virkelig fest i Kilden i går, torsdag. KSOs strykergruppe og Julian Rachlin bidro absolutt til festen sammen med et virkelig entusiastisk og ungdommelig publikum. Ikke så ofte at dirigent og orkester får tilrop før de har begynt å spille.
Om det var det som oppildnet dem, vites ikke, men jeg tror at Julian Rachlin, først og fremst som fiolinsolist, men også dirigent, var den som sto for energien, for maken til entusiastisk spill skal en se lenge etter. Og orkesteret hang med, det vil si de hang ikke, de var absolutt i manesjen og spilte så virtuost som de aldri har gjort før.
Programmet var Vivaldis 4 årstider før pause (ble faktisk spilt i ett uten applaus mellom), et kjent Mozart divertimento og Piazzollas Årstider i Buenos Aires etter pause. Det siste appellerte nok til rytmefoten hos de fleste.
Enhver fiolinist med et visst navn har laget sin versjon av Vivaldis årstider. Julian Rachlin laget sin med store kontraster mellom sterkt og svakt og hurtig og langsomt. Av og til synes jeg det gikk vel hurtig. Tidvis spilte de så svakt at til og med cembaloet kunne høres. Akustikken i Kilden tåler virkelig svakt spill. Det høres!! Orkesteret var virkelig med på notene og flere hadde solistiske oppgaver – mest solocellisten Leonardo Sessena. Og han fikk mer å gjøre seinere i konserten.
Mozarts divertimento var forhåpentligvis ikke ukjent for de fleste. En klassiker fra hans ungdomstid. Orkesteret spilte med klassisk eleganse (fikk underveis assosiasjoner til Sandor Wegh og hans Salzburg Camerata) – kanskje særlig i 2.satsen. Siste satsen synes jeg gikk vel fort, men orkesteret viste sine virtuose sider med et herlig samspill mellom gruppene.
Piazollas musikk handler jo om tango, men ikke hvilken som helst tango, men den raffinerte tango. Kanskje ukjent musikk for de fleste. Jeg hadde tidligere lyttet til en innspilling med Gideon Cremer og hans Cremerata Baltica (eller noe sånt) og hadde en viss peiling på hva slags musikk dette var. Det fenget virkelig – også her kontraster mellom sterkt og svakt, langsomt og hurtig, nesten overraskende noen ganger. Ypperlig spill av Julian Rachlin og hans “motspiller” Leonardo Sessena og hele orkesteret. Min eneste innvending er at Piazollas musikk er mye av det samme hele veien, så det kan kanskje bli litt kjedelig i lengden.
Begeistringen sto i taket og ville ikke stoppe, så Julian Rachlin og orkesteret spanderte et kjærlighetsekstranummer til publikums store begeistring.
Jeg har filosofert litt rundt temaet. Ikke minst nå i disse valgtider. Jeg er ingen klimaekspert, men litt har jeg peiling fordi jeg underviste i geografi. Jeg er ingen systematisk tenker, dette blir litt hulter i bulter, men her er mitt lille bidrag i klimadebatten:
Uhemmet bilisme
Et spørsmål som har blitt reist mange ganger i løpet av de siste årene. Bakgrunnen er selvfølgelig den globale oppvarmingen som FNs klimapanel mener er menneskeskapt. Selvfølgelig er det noen som betviler denne påstanden og mener at klimapanelet tar feil. Den diskusjonen lar jeg ligge, fordi jeg er overbevist om at klimapanelet har rett. Dessuten bør vi ta våre forholdsregler uansett. Vi kan ikke risikere å ødelegge vilkårene for jordas egne klimavariasjoner – de kan i seg selv ha store konsekvenser. Vi har i løpet av den siste millionen år hatt minst 40 nedisninger – som blant annet har skapt noen av våre største turistattraksjoner: Fjordlandskapet.
Ja, for klimaet varierer. Vi vet at det var kjølige somre og mye snø på 1700-tallet. Isbreene vokste og Nigardsbreen nådde fram til Nigarden øverst i Jostedalen. Perioden kalles på folkemunne «den lille istiden». Forskning forteller oss at etter siste istid for ca. 10 000 år siden forsvant iskappen på fastlands-Norge fullstendig, og at klimaet i steinalder og bronsealder var betydelig mildere enn i dag. Forskere mener at årsakene til disse naturlige klimavariasjonene er flere, men kanskje de viktigste er variasjonene i jordas forhold til sola i universet og hva slags vinkel jordkloden heller og roterer rundt seg selv i forhold til sola. Det varierer nemlig over tid, noe som gjør at varmeinnstrålingen fra sola til jorda også varierer over tid. I verste fall kan det føre til nedisninger. Sånn sett skulle vi visstnok nå gå inn i en ny nedisningsperiode. Det er ingen ting som tyder på det. Men jeg er ingen naturvitenskapsmann, bare en geografilærer som har snappet opp litt underveis..
***
Min gode venn Tore er en av de ivrigste som forteller meg at vi har det for godt i dette landet. Jeg har reist ute i verden såpass mye at jeg er svært tilbøyelig å gi ham rett i det. Velstands-Norge bugner over. Ikke rart at folk i land rundt ekvator gjerne vil reise til oss «og spise litt av kaka». Husker da vi for 20 år siden hadde besøk av elever og lærere fra bushen i Zimbabwe. Det burde vi ikke gjort, mente noen kritikere, da ville de sikkert få smaken på vår velstand……
Vi oppfører oss også tilsvarende. Vi reiser ut i verden og viser fram vår velstand. Noen blir robbet, andre blir lurt. Ja, der kan vi ofte være naive. I Kenya er det en selvfølge at alle «muzunguer» (hvite) er rike og må betale mer. I alle nasjonalparker i Kenya er det egne turistpriser som er mye høyere enn hva lokalbefolkningen betaler. De fleste av oss tjener mer enn den jevne kenyaner.
Lenge har jeg hatt et spørsmål jeg har lurt på som er av økonomisk art: Kan vi fortsatt ha som målsetting at økonomien bare skal vokse og vokse «inn i himmelen» mens klimaet er truet? Det har jo vært det overordnede målet i hele etterkrigstida. Har tendensene gått motsatt vei har alarmen gått og motkreftene blitt satt i verk. («The new deal»). Det har gjort at avstanden mellom oss som lykkes med vår økonomiske politikk og de som ikke lykkes («den tredje verden») bare har økt og økt. Dessuten har forskjellene innen de enkelte landene også ofte blitt større og større. Ikke noe annet land er et godt eksempel på det enn USA, der forskjellene i samfunnet bare har økt og økt i løpet av de siste 50 årene.
At dette har hatt konsekvenser for klimaet, har ikke gått opp for oss før i våre dager. Nå handler vi nesten febrilsk for å stoppe utviklingen. Mens jeg studerte på 60-tallet, leste jeg om vitenskapsmenn som advarte mot den klimatiske utviklingen. Den gangen var det få som reagerte, i alle fall ikke de som styrte, men det var ganske mange som engasjerte seg i naturdebatten også den gangen. Mardøla- og Altaaksjonen var vel en forløper for det vi opplever i dag. I denne perioden har vi gått fra å være sånn passe rike til styrtrike: Oljeeventyret. (Ingen vil kunne overbevise meg om at Norge var et fattig land før olja; vi hadde en velutviklet industri , et velferdssamfunn og det skjedde en voldsom utbygging av utdanningsinstitusjonene på 60-tallet. Det hadde vi i alle fall råd til.)
Jeg er overbevist om at skal vi «redde klimaet», må det en helt ny økonomisk tenkning til. Ordet profitt må være bannlyst, knapt nok overskudd. Det er jo det som er kapitalisme. Med andre ord er et kapitalistisk samfunn som vil profitt, ødeleggende for et klimavennlig samfunn. På mange måter har jo den frie kapitalismen allerede i dag blitt motarbeidet av nasjonalstatene av diverse reguleringer, men det varierer svært fra land til land. Enkelte land får kapitalsamfunnet nesten utvikle seg fortsatt uhemmet («Det som er bra for Ford, er også bra for USA» – holdningen).
Her på berget er vi stolte over at vi har fått så mange elektriske biler. De er med på å redde klimaet. (Ingen diskuterer problemet med batteriene). Men reiser vi til Danmark, ser vi nesten ikke en eneste elektrisk bil. Hvorfor ikke? Eller i Tyskland? Eller hva med USA? Ønsker ikke danskene/tyskerne og andre land et bedre klima? Svaret ligger i hva slags økonomisk politikk de enkelte landene fører. Her må en felles innsats til. Jeg vil derimot ikke påstå at EU er en klimasinke, på mange områder er de foran oss.
Men jeg er overbevist om at skal vi komme videre, må vi forkaste den tradisjonelle kapitalistiske økonomiske modellen. Finnes det noen grønn økonomisk modell?
Dessuten: Den borgerlige modellen bygger på at mennesket vil det gode og at det må ha frihet til å velge. Derfor er det ideologisk viktig for de borgerlige partiene å framheve friheten til den enkelte til å gjøre sine valg, det være skole, helseinstitusjon og økonomisk suksess. Ja, slagordet «enhver er sin lykkes smed» er ikke ukjent. Retten til å gå ad undas er også tilstede. Hvordan kan dette passe inn i en klimareddende politikk?
Det er grunnleggende feil. Mennesket vil det gode for seg selv – er seg selv nok. Får jeg det bra, er det ikke så farlig med naboen. Det synes jeg ser overalt – ikke minst i den tredje verden hvor det å grabbe til seg nærmest er en livsstil.
Norge er ikke et slikt land der de økonomiske kreftene kan herje fritt, selv om vi ser tendenser til det motsatte. Norge er gjennomregulert på mange områder, også på det økonomiske feltet. Slik må det også være. Nå må tenkningen gå mer og mer på å ta hensyn til klimaet. I mange borgerlige partier er dessverre holdningen at man har hørt at man skal ta hensyn til klimaet, men først må man ta hensyn til den økonomiske utviklingen. Den må gå oppover, bare oppover.
***
Bompenger i byene er nødvendig for å stoppe den ukontrollerte bilismen. Vel, den rammer ikke dem som har midler og kan snike seg unna. Hensikten med bypakkene er å begrense den egosentriske bilismen og spore den over på kollektive transportmidler. Det vil være med på å begrense utslippene og gjøre bylufta reinere. Mange bileiere tviholder på friheten til å kjøre egen bil. Å ta kollektiv transport er under deres verdighet. De kan jo risikere å stå ansikt til ansikt med vanlige mennesker.
Dessuten vil enorme mengder med biler i byen nærmest skape en stor propp og gjøre bysentrene utilgjengelige. Det vil nærmest drepe bysentrene.
I Kenya er trafikken ikke regulert og kollektive transportsystemer bortimot fraværende. Nairobi sentrum er i grunnen en sammenhengende kø som i rushtida er garantert stillstand. Et skrekkeksempel på hvordan bytrafikk kan bli. Dessuten er det ingen hemninger når det gjelder utslipp. Gamle lastebiler spyr ut sin eksos og elektriske biler har ingen hørt om. Så en hybridbil sist jeg var der.
Noe må gjøres. Ikke bare i Norge. Over hele verden. Jeg setter pris på det ungdommelige engasjementet. Å brøle for klimaet er bra. Håper at mange hørte det brølet.
