Safari – mens jeg ventet 2

Amboseli National Reserve ligger mot grensa til Tanzania og har Mt Kilimanjaro som bakgrunnskulisse. Amboseli har mange elefanter og alle har navn. Det er få nasjonalparker hvor elefantene er blitt fulgt så tett opp som nettopp i Amboseli. Det er en kvinnegruppe som har påtatt seg det ansvaret. Er det fordi en flokk elefanter blir ledet av en matriark – den mest erfarne hunnelefanten? Ikke vet jeg, men elefantene i denne parken ser ut til å trives og formere seg. Selv under den verste tørkeperiodene er det alltid vann å finne. Det meste av dette kommer fra Kilimanjaros smeltende isbreer. Hva vil skje med elefantene i Amboseli når klimakrisen er et faktum og isbreene er borte?

 

Amboseli må være elefantenes paradis. Aldri sett så mange elefanter som koser seg i gjørma som der. Tre ganger har vi nesten hatt nærkontakt med elefanter her: En gang slo en elefant etter oss med snabelen fordi vi kjørte mellom den og ungen som gikk på den andre siden av veien. De to andre gangene var vi kanskje litt for ivrige til å komme før elefanter på vei mot vannhullet. Derfor valgte vi i Maasai Mara å stoppe bilen helt og vente i kanten av veien på en stor flokk med elefanter som kom rett imot oss på veien. Halvparten av flokken passerte bare en meter eller to fra bilen. Vi holdt pusten, men jeg så at elefantene følte seg trygge og ikke ville gjøre noe med oss. Heldigvis stemte det. Elefanter er imponerende på mange måter – og så har de svært god hukommelse.

   elefanter som nyter gjørmebad

Må nevne den litt tykkfalne hyrax (klippegrevling) nå som jeg forteller om elefantene. Disse sosiale, lett tykkfalne dyrene holder svært ofte til ved hoteller og lignende. De er elefantenes nærmeste artsfrende. Felles for dem er at de har jurene foran, mens alle andre dyr (unntatt aper og mennesker) har jurene bak. Ellers er ikke slektskapslikheten særlig påtrengende.

  hyrax – klippegrevling

I Tsavo er elefantene røde. Det er ikke fordi de ikke er renslige, men de elsker å velte seg i det røde jordsmonnet der, ta nærmest jordbad. Tsavo er en enorm park, den største i Kenya og en av de største i Afrika. Det er kanskje litt misvisende å kalle den park for det er jo et naturområde først og fremst, ingenting med det vi forbinder med park. Det er dessverre lett for krypskytterne å gjemme seg i parken. Derfor er det en del ulovlige fellinger av elefanter som foregår her.

  

Det er ikke tett med de store dyreflokkene her som for eksempel i Maasai Mara eller Serengeti, men innimellom du kan få hyggelige overraskelser som da vi kom over en flokk med gerenuk eller dikk-diks som ble stående å se på oss bare få meter fra bilvinduet. Her kunne vi ha sett en av de sjeldneste antilopeartene i Afrika, hirola.

  sjarmerende dik-dik

Det var her i Tsavo vi fikk motorstopp og Buda måtte ut av bilen for å fikse et relé i motorrommet mens noen elefanter som sto under noen palmetrær, bare befant sen ca 50 meter unna. De var mest opptatt av sine egne ting og beskytte seg mot sola som var ganske intens.

  dverg mungoose

Det var her i Tsavo vi stoppet ved utgangsporten der Fatma spurte vakten om det var noen krokodiller i elva (Galana), hvorpå han ledet oss til elva og fikk gjennom å lage noen merkelige lyder krokodillene til å løpe opp på bredden bare få meter fra oss. (Jeg bare plasserte meg slik at vakten var nærmere krokodillene enn meg.) Nokså nifs opplevelse spør du meg, men krokodiller var det visst nok av??.

  her kommer jeg….

Vi så ingen løver i Tsavo. De har fått et ufortjent dårlig rykte. Under byggeingen av “The lunatic” railroad Mombasa – Kisumu angrep løver arveiderne ved Tsavoelva, og det ble påstått at de de drept mer enn 100 arbeidere før de til slutt ble tatt livet av. Disse løvene var uten man; og står i dag utstilt i et museum i Chicago. Men det er mye annet spennende å møte når en er på safari….

  impala som slåss
  sjakal
  ibis

Ja, det er nettopp det store ved å reise på safari å oppleve dyr sitt rette element uten menneskelig forstyrrelse. Selv om menneskene kjører i kø for å oppleve det. . . .

  gnuklav

  Kilimanjaro

Safari – mens jeg venter 1

I går så jeg et program på NRK1 som for meg var ganske spennende. Det var et program om reise på safari i Kenya. Det var veldig ok fordi det handlet om en litt spesiell safari til et sted som kanskje ikke så mange reiser på safari – Samburuland. Det fins en stor park der også, men dette var utenfor parken, men det var ingen tvil om at det var mange dyr der, blant annet elefanter, til og med midt inne i leiren. Det har jeg ikke opplevde (og kanskje jeg ikke vil oppleve).

Jeg har vært på safari – mange ganger. Hvorfor safari? Det er et spørsmål som jeg har stilt meg selv mange ganger. Jeg synes først og fremst det er fascinerende å møte dyr, oppleve dem i sitt rette element, naturen. Det har derfor vært spesielt de gangene jeg her i Norge har opplevd ville dyr i skogen og på fjellet. Jeg har møtt elg, rådyr, hjort, bever, mår, rein, rev, grevling, ender, skogsfugl, ørn og fjellvåk osv. mange ganger, men på langt nær hver gang jeg er ute på tur. Det har nok ikke vært så ofte som du gjør på reise i Kenya.

  bever rådyr

En gang var jeg på elgsafari i Finsland. Vi hadde med noen venner fra Australia samt Sverige som aldri hadde opplevd elg før. Var selvfølgelig litt skeptisk selv. Gikk det an å trylle fram elg i kveldinga sånn uten videre. Vi startet med en liten smakebit av elg. Så dro vi ut fra sted til sted uten å se snurten av elg. Men så ute på et jorde fikk vi se dem, og de var mange. Arrangøren Terje lyste med ei stor lykt, og der var de. Vi strømmet ut av bussen, og før vi visste ordet av det passerte ei ku med kalv rett bak ryggene våre. Terje påsto han hadde sett 28 elg, og alle var begeistret. Ja, det vil jeg kalle en skikkelig safari (selv om safari på kiswahili egentlig bare betyr reise).

 

Det er selvfølgelig større sjanse på å møte dyr i Sør-Afrika, Kenya og Tanzania der det fins store parker for ville dyr. Krüger Nasjonalpark i Sør-Afrika skal være like stor som staten Israel.  De fleste safariene jeg har vært med på har vært endagsutflukter hjemmefra Kitengela. Noen ganger har det vært overnatting i såkalt “tented camp” eller på hotell ute i bushen. Har aldri vært med på organisert safari arrangert av ett eller annet reiseselskap. Vi har arrangert våre egne turer på egne premisser. Bare i Tanzania har vi måttet bruke en offisiell turoperatør, men også der har vi vært aleine og bestemt hva vi ville oppleve. Noen ganger har vi hatt med ungene – særlig i Nairobi National Park, ellers har vi vært på egenhånd. Safari med unger kan være flott det, men de minste har ikke slik glede av det. Unger bør være litt forberedt.

  Tsavo East
Noen ganger har vi vært på “safari” utenfor parkene. Ikke langt fra Kitengela har det inntil nylig vært store flokker med sebra, antiloper, gnu og giraff som kunne observeres, i noen tilfeller til fots ikke langt hjemmefra. Fordelen ved bruk av bil er at dyrene opplever ikke bilen som noe truende; bare av og til noe forstyrrende. Når du går ute følger dyrene deg med vaktsomme øyne og er mistroiske. Hva er det den fyren nå vil finne på. Det foregår nemlig en del ulovlig jakt på dyr på savannen som nok gjør at mange dyr er på vakt. Sebraene flytter seg som regel litt vekk mens du går forbi. Det er sjelden de stikker av. Men de er svære til å glo.

  sebra på hode…
Det gjør også gnuene. Ofte møter du enslige gnuer. De står som regel stille og glor, snøfter litt og glor (de har fått navnet gnu (navnet brukes også i Kenya) av at de ofte grynter eller snøfter). Jeg provoserer sjelden ved å gå tett opptil dem. De har tross alt ganske spisse horn og veier noen kilo. Er det derimot en flokk med gnu, løper de som regel sin vei, men vanligvis ikke så langt. Fascinerende å se flokken sprinte av gåre i stor fart, ofte ikke så langt eller i en bue for nesten å komme tilbake til utgangspunktet.

  gnu som sikrer framtida..
Giraff er det ikke så ofte jeg har møtt til fots. Det er rolige og sindige dyr, men de sørger for å holde avstand. En gang opplevde Fatma og jeg det helt utrolige at vi nærmest ble omringet av en flokk på savannen. Plutselig var det 15 dyr som omkranset oss. Jeg fikk bare med 8 på bildet. Det hele ble likevel en svært så fredelig, men sterk opplevelse.


På savannen har jeg bare hatt fredelige opplevelser med dyr. Rovdyrene har vært fraværende, men det har vært observert hyener og til og med geparder i området. Det mest “spennende” var da jeg møtte noen bavianer, men de var lite interessert i meg der jeg langsomt trakk meg tilbake. Har hatt litt dårlig erfaring med bavianer noen ganger.

  svært så fredelig bavian

En gang da vi vandret i Nairobi National Park Walk angrep en bavian Salmah, sannsynligvis fordi hun bar en vannflaske i handa. Bavianene angriper alltid det svakeste leddet, i dette tilfelle et barn. Buda som så angrepet klasket til bavianen i hodet med sin vannflaske og bavianen løp sin vei. Vi var nokså oppskjørtet, men vaktene sa at det var slik bavianer var?

  hunnløve i Ngorongorokrateret

Jeg kan ikke helt forstå det, men når en er på safari er det svært så ofte folk spør etter løvene – eller andre kattedyr. Jeg synes at alle dyrene har sin sjarm, selv om ikke alle er like vakre. Løvene er likevel spesielle. Selv om de er noen glupste rovdyr, liker vi dem godt – kanskje spesielt hannløvene med sin imponerende manke som virkelig gjør dem til LØVE – Simba! Det er ikke alle parker jeg har opplevd løver, men kanskje særlig i Serengeti, Ngorongoro og Maasai Mara var løveopplevelsene ganske spesielle og mange. I Ngorongoro var noen av løvene vi så ganske opptatt med å formere seg. Det er ganske intens virksomhet, og de har samleie ofte over ganske lang tid. I den tida er paret bare opptatt av seg selv. Ingen jakting i den perioden. I Serengeti holdt et løvepar på midt på veien omgitt av kanskje 10-15 biler. Da hannløven ville prøve seg på nytt, ga hunnløven klar beskjed at her var det for “bilsomt” så dermed bar det ut i det høye gresset utenfor veien. Litt privatliv må også et løvepar få ha??..

Pause

Amboseli National Reserve er en av de parkene jeg har besøkt oftest og trives best i. Det er ikke fordi det er så mange løver der, snarere tvert imot. Parken er ikke så stor, men har en fantastisk bakgrunnskulisse i Mt Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Ofte innhylles fjellet om dagen i et skylag, men jeg har opplevd at fjellet har vært skyfritt nesten en hel dag. Da er jeg fortapt! (Men jeg har ingen planer om å bestige det).

  Kilimanjaro med Grantgaseller

Den første gangen jeg besøkte parken fikk jeg oppleve en løve. Årsaken til at det er så få av dem er at maasaiene har drept mange – for maasaiene har lov til å være i parken og ha kyrne sine der. Dermed er de utsatt for løveangrep, men maasaiene har svart med å nesten utrydde løvene. Maasaienes manndomsprøve er å drepe en løve eller en elefant med bare hendene og håndvapen. Vi kom til en vakthus der en fyr forberedte radiopeiling av en løve som befant seg i området. Vi fikk lov til å følge etter (det er ikke lov å kjøre utenfor veiene normalt). Etter å ha tråklet oss igjennom noe buskas og kratt, peker mannen med radiopeileutstyret ivrig inn i noen busker. Vi speider intenst for å se løven, og der sniker den seg ut – en meget tynn, ung hannløve som vi får et glimt av i ca. 10 sekunder. Det var løven i Amboseli.

Nei, Amboseli er kjent for noe helt annet: Elefantene…..

  krontrane (crowned crane)

 

 

Trygghet eller mangel på trygghet i Kenya?

I Norge tar vi det som en selvfølge at vi kan ferdes over alt uten at vi trenger å tenke på vår egen trygghet. Den er i det hele tatt vårt ansvar. Du går på tog, buss, båt og trikk uten å bli sjekket for noe som helst. Bare på flyplassene blir vi minnet om at det er en annen virkelighet.

Ofte når jeg møter folk og du forteller dem at du har vært, ja til og med bodd i Kenya i det “mørkeste” Afrika, spør de om det var trygt å reise dit. Da må jeg svare at ja det kan kanskje være utrygt, men følelsen av utrygghet var ikke til stede i de miljøene jeg besøkte. I den 5 årsperioden jeg har besøkt Kenya, har jeg vel aldri egentlig følt meg utrygg. Kanskje har jeg vært heldig, for det kunne i verste fall vært motsatt.

  Village Market

Jeg har besøkt Lamuområdet med bil ute ved kysten nord i Kenya, kjørt gjennom områder som al-Shabaab angrep i ettertid; vi kjørte langs Tanaelva til Garissa, også et utrygt område. Akkurat den turen var vi mest opptatt av veien eller mangelen på vei. Ville vi i det hele tatt komme fram, og hvem ville hjelpe oss hvis vi satt fast?


underveis i ødemarken

I Kenya er trygghet svært mye knyttet til ytre fiender som al-Shabaab. De har først og fremst herjet i grenseområdene til Somalia. Byen Mandera som har vært rammet flere ganger, ligger klint opp i grensa til Somalia (og Etiopia). Radikal islamisme er også truende for kenyanerne, ikke minst for muslimene i Kenya. De føler nok at deres religion blir misbrukt for å oppnå makt og kontroll. Islam i swahilikulturen er nestekjærlighetens og toleransens religion. Det er absolutt i kontrast til den somaliske islamisme som er langt mindre tolerant fordi Somalia var et mer homogent islamittisk samfunn. Det har irritert kenyanske muslimer når somaliske muslimer vil fortelle sine trosbrødre i Kenya hva islam er, noe kenyanerne ikke kjenner igjen.

Etter at borgerkrigene rammet Somalia, har tusenvis av somaliere flyktet fra landet til Kenya. Dadaab er en av de største flyktningleirene i Afrika – en leir president Kenyatta helst vil legge ned og sende somalierne der tilbake til Somalia.

Hvorfor det? Tror nok det ligger i frykten for terror. Flyktningleiren er en skole for terrorister hevder presidenten, noe som avvises av FN. At somaliene har etablert seg i bydelen Eastleigh i Nairobi og Nyali i Mombasa (ofte kalt “lille Mogadishu”) er nok også en trussel for de kenyanske politikerne. Hva foregår egentlig i denne bydelen? Noen fortalte meg at ved folketellingen på 2000-tallet utgjorde somaliene den nest største etniske gruppen i Kenya etter kikuyuene. Det er også skremmende for politikerne. (Denne statistikken er ikke offentlig).


Eastleigh
Har selv blitt tatt med til Eastleigh noen ganger, men har fått beskjed om å holde meg i bilen. Eastleigh er som en by i byen med butikker og markeder og masse søppel, for her er det ingen offentlig renovasjon. Hva ville skjedd hvis jeg gikk ut av bilen? Mest sannsynlig svært lite. Kanskje noen ville følt seg provosert. NRK har jo hatt reportasjer fra Eastleigh, som ikke er noen slumby a la Mathare eller Kibera, nesten snarere tvert imot. Bydelen er på mange måter et eneste stort marked.

Det kan nok være andre bydeler jeg ville føle meg enda mindre trygg der kriminaliteten florerer og hvor å drepe for vinnings skyld ikke er uvanlig. Visse deler av Nairobi sentrum kjører vi med låste dører og lukkede vinduer, og med god grunn.

  Sikkerhetskonferanse?

Jeg har ikke opplevd noe truende i Nairobi, bortsett fra en politimann stoppet meg og sa det var forbudt å fotografere offentlige bygninger. Jeg trodde han ville konfiskere kamera, men han nøyde seg med å kjefte. Fatma har derimot opplevd to ganger veskenappere som bokstavelig talt skar over veskereimene og løp av gårde med veska. Det kan vel skje i Oslo også. Men Fatma har opplevd at en matatu (minibuss) ble ranet av banditter. De var først og fremst ute etter penger og mobiltelefoner – og der en tydeligvis velstående kar ble sparket og slått fordi han ikke hadde fin nok mobil.

Sikkerhetsfolk møter du over alt i Kenya, ikke bare i Nairobi. Du blir (overflatisk) sjekket når du skal inn på kjøpesentre, på restauranter og offentlige kontorer. Greit nok – de er som regel hyggelige og blide. Den eneste gangen al-Shabaab har slått til i Nairobi var i “Westgate” kjøpesenter.

Også der vi bor har vi sikkerhetsvakter, dag og natt. Like etter at området ble tatt i bruk var det et tyveriraid. Det var tv-er de var på jakt etter, og de gikk inn i hus selv om det var folk der. Det førte til at beboerne fikk organisert vakthold. Da det ble gjort et innbrudd i ett hus for en stund siden, ble et profesjonelt vaktbyrå engasjert. Nå går sikkerhetsfolka rundt med flotte uniformer. De er altfor hyggelige til å virke skremmende. Men vi har ikke hatt noen innbrudd i det siste.

Tryggheten selv!!

Likevel tror ikke jeg at det er al-Shabaab som er den største trusselen i Kenya i dag. Det tror jeg de fleste kenyanere vet. Hva vil skje hvis det dukker opp en situasjon som i 2007/08 der kenyaner vendte seg mot kenyaner, nabo mot nabo. 1 300 mennesker ble drept (i følge offisielle tall) dengang. Bakgrunnen var et president- og parlamentsvalg der valgfusk var svært tydelig og den “valgte” presidenten (Kibaki) nærmest ble sverget inn i huj og hast. Tribalismen er den største trusselen. Hvis du er luo, vil din nabo som er kikuyu, fortsatt smile til deg og kalle deg din venn? Tribalismen er rotens onde, og politikerne gjør ingenting for å bremse den, snarere tvert imot. Hvis det er noe i Europa som en kan sammenligne med, så må det være Bosnia. Bosnia er fortsatt en tikkende bombe. Alle vet hva som skjedde i Rwanda, det kan skje i Burundi, men også i Kenya. Årsaken til dette er at en stamme, kikuyuene, har “påtatt” seg å være heskerstammen. Bare en av de fire presidentene har ikke vært kikuyu, Daniel arap Moi, men han gjorde Kenya om til en politistat for å sikre sin egen makt. Han valgte å trekke seg ved valget i 2002 – opposisjonen mot ham var enorm.

Kikuyuene er kanskje først og fremst businessfolk og vil drive business over alt i Kenya hvor det er mulig å tjene penger. Det irriterer mange, og irritasjonen er kanskje størst i kystområdene med sentrum i Mombasa. Her har det vært demonstrasjoner og uro og politiet har gått inn i moskeer for å hente mulige al-Shabaabtilhengere. La oss ha turistindustrien for oss selv. Vel, i deler av kystområdene er den italienske mafiaen sterkt inne i bildet, for eksempel rundt Malindi. Men det er det få som skriker opp om.

  Mombasa miljø

Jeg har forstått det slik at det ikke er i alle afrikanske land som har det på samme måten. Tanzania er et godt eksempel på det motsatte. Der er det registrert over 200 stammer (i Kenya 42) og ingen av dem er dominerende.

En må heller ikke glemme er at for utrolig mange kenyanere (og andre afrikanere) kampen for det daglige brød den største utfordringen. De gir blaffen i sikkerhetsvakter og lignende bare de får muligheten til å skaffe seg mat, klær og et sted å bo. Kampen for tilværelsen finner du over alt i Afrika. Utdannelse er viktig, men jobb til de som utdanner seg er også viktig, og det er en mangelvare.


Det er svært lite av dette vi kjenner igjen i vårt land. Vi kan muligens føle oss truet av IS og al-Shabaab, men Anders B Breivik viste jo at høyreekstremismen kan være like farlig og voldelig (skriver dette den 22. juli!). Vi er utrolig heldig. Vi har intet alvorlig og skremmende trusselbilde. De fleste av oss er norske selv om vi kommer fra Østlandet, Sørlandet eller er nordlending. For mange år siden ble nordlendingene mobbet. Var det også et utslag av den typisk norske fremmedfrykten?

De eneste gruppene som er annerledes er samene, kvenene og det norske romfolket. De er for lengst integrert. Samene ble stygt behandlet så seint som bare for 30-40 år tilbake, men har de utgjort noen trussel? Vi må vite at 95% (minst) av muslimene støtter ikke de ekstreme islamistiske bevegelsene. Vi har vel ingen særlig grunn til å frykte russernes nye våpenrasling. Noen frykter innvandrerne. Det har de ingen grunn til. Som regel er det de beste som flykter eller flytter. Har selv gjennom å være frivillig i Røde kors opplevd utrolig mange flotte, unge innvandrere.

Bare tenk på utvandringen til USA. Det var ofte de dyktigste i bygda som flyttet ut, mens sinkene ble igjen 😉 .

 

 

Flytting – en mental utfordring 2.

Flytteprosessen er en utfordring. Stort sett ble det en enmannsjobb. Fikk litt hjelp til pakking og vasking, leie av bil osv, men resten måtte jeg gjøre selv. Må si jeg savnet noen å være sammen med i den prosessen, men de fleste var opptatt med sine ting. Når det i tillegg var ganske fysisk utfordrende, er det klart at det ble noen tunge dager –  følte meg noen kvelder ganske kjørt. Selvfølgelig kom det gode ord fra noen, ikke minst fra Afrika.

Så satt jeg der med alle tingene med utfordringen hvor skal “skapet” stå? Et problem var faktisk at her var skap en mangelvare. Det må det skaffes flere av. Når en hadde så mange kjellerboder på Lund, var det enkelt å dytte ting inn i dem som du ikke hadde bruk for. Nå kom de fram i lyset, for her var plassen i kjellerbodene nokså begrenset. Her var det imidlertid et stort loft, men jeg har jo visse dårlige erfaringer med å stappe ting på loftet. I “huset i skogen” hadde jeg jo jevnlig museinvasjon. Det regner jeg ikke med å få her.

Dessuten kommer det to personer til i familien, og de skal også være med å bestemme. Det er ikke meningen at de skal drukne i mine ting. Akkurat nå ser det ut til å være en risiko. Derfor har jeg valgt ikke å henge opp noen bilder på veggene. Det får komme når den tiden kommer. Nå er det jo om å gjøre at de som kommer fra vinteren i Afrika skal føle seg hjemme med “sommeren” i Norge (ser ut til å utebli i år?)

Når en har bodd på et sted i noen år, blir en jo også mentalt knyttet til stedet. En har fått sine vaner og uvaner. På Lund var det kort vei til butikken, sentrum lå i grei sykkelavstand. Her går det unna til byen på sykkel, men å komme hjem kan ta lenger tid. Jan som jeg overtok huset av, har bodd her i over 30 år. Han sa selv han hadde problemer med å “løsrive seg” mentalt fra stedet, men da han så hvordan jeg hadde plassert mine ting, kommenterte han at det så intimt og koselig ut; svært forskjellig fra hvordan han selv hadde det. Kanskje det var til hjelp for ham? Traff forresten nabokona – hun fortalte de hadde bodd der siden 1963. Hvor mange ganger har jeg ikke flyttet siden den gang?

For jeg har flyttet ganske mange ganger i mitt liv, men har alltid synes det har vært greit å komme på nye plasser. Har vel på en måte trivdes hvor enn jeg har kommet – det være seg langt på landet eller i by. Det er helt klart at noe storbymenneske er jeg ikke (selv om jeg vokste opp i tjukkeste Oslo). Småstorbyen Kristiansand er akkurat passe for meg. Den har til og med et godt symfoniorkester og flere hyggelige kor. Busstilbudet er brukbart, det går buss også i helgene! Det er ingen selvfølge på disse kanter.

Har jo flyttet til et rekkehus med en liten hage. Dessverre har jeg ikke særlig grønne fingre, selv om jeg har drevet en del med hagestell etter “nærmere ordre”. Gressklipping er nok det jeg er best til. Huset andre store pre er jo terrassen, den ser jeg fram til å bruke mer sommerstid.

Nærhet til natur er blant de viktigste ingrediensene. Det har jeg i noen tilfeller fått svært mye av, ikke minst i “huset i skogen” på Joreid i Birkenes. Det var en god lekse å ta med. I Tinnheia er jo utsikten et pre, det er heller ingen tett byfølelse – selv om Tinnheia er kjent for sin blokkbebyggelse, men det er et stykke til det som du vil kalle marka her. Kanskje vil Bymarka være mest attraktiv? Det må jeg finne ut av. Det jeg i alle fall har funnet ut av at veien til byen kan legges gjennom området ved Duekniben, noe som både gir litt natur og utsikt, ikke minst hvis du legger veien opp på Duekniben underveis.

Flytting – også et mentalt arbeid 1

Lund
Nå har også jeg flyttet. – Akkurat som om det er in å flytte. Men da jeg flyttet til Lund i Kristiansand, tenkte jeg aldri mer flytting; her skal jeg være til det er slutt.

Det ble 7 år. Ikke verst til å være meg. Det var ikke det at jeg ikke likte meg der jeg bodde, snarere tvert imot, men det var behovet for mer plass som var den egentlige årsaken til flyttingen. Familien blir økt med 2 medlemmer, og da sier det seg selv at ett soverom er for lite.

Ikke for det. Jeg hadde en underlig leilighet på Lund. Leiligheten i første, pluss et slags soverom (uisolert) i 3. etasje og en loftsbod + to kjellerboder. Jeg fant at jeg ikke trengte soverommet i 3., så jeg ga det til han over meg, Andreas, mot å få fortsatt ha en loftsbod og en ekstra kjellerbod. Så boder hadde jeg nok av, men de er ikke til å sove. Det vil si – i boden på loftet overnattet en dame sist sommer noen uker før hun fikk etablert seg i Grimstad. Så det gikk an – til nød.

Men det gledelige budskapet jeg fikk helt i begynnelsen av juni var: Fatma og Salmah kunne komme til Norge og få full oppholds- og arbeidstillatelse. Generøst av UDI etter 13 måneders ventetid. Da var det bare å se å få noe større.

Min venn Jan hadde lenge snakket om at han skulle selge sitt rekkehus på Tinnheia. Det hadde tre soverom, med andre ord nok plass til oss tre. Nå ble det svært aktuelt. Jeg var oppe og kikket, og det så greit ut, ikke minst utsikten og utemulighetene. Dermed koplet vi inn en mekler som ville gjøre det praktiske. Jan ville flytte til sitt barndomshjem siden moren hans kom på sykehjem (hun døde nettopp), han trengte ikke lenger all denne plassen. Mekleren fikk beskjed om å legge min leilighet for salg. Utsikt fra terrassen, Tinnheia

Det var vel bare dagen etter at jeg nevnte det for naboen, Ingar, at jeg ville selge leiligheten min. Da vil jeg kjøpe den, sa han. Min leilighet hadde my bedre eksponering i forhold til sola enn hans, ikke minst verandaen, som han ikke kunne bruke, mens min var en flott uteveranda temmelig usjenert. I løpet av utrolig kort tid hadde jeg kjøpt rekkehus og solgt leilighet. Raskt ekspedert, ikke sant?

Nå begynte alvoret. Pakking og forberede flyttingen. Det er på mange måter en kunst, en kunst jeg har erfaring i, men som likevel er like krevende hver gang. Å flytte aleine uten bil var umulig. Har tross alt en del tunge ting som jeg ikke kan ta meg av selv. Derfor bestilte jeg profesjonell flytting. Utrolig så opptatt disse flyttebyråene var. Heldigvis fikk jeg napp hos Lauritz M. Olsen. Det var befriende.

Bøker er et problem. De er ikke til å kaste. De må man ha og ta vare på. Har faktisk bøker tilbake til 1850-tallet. Vet ikke når de ble anskaffet. Trolig min far i sin tid. Bøker veier, og de må ikke pakkes i for store kasser. Banankasser var tingen. Coop-Prix ga velvilligst bort noen titalls av dem, det var bra. Kjøpte også flyttekasser hos Europris, også bra. Jeg merket fort at det er vanskelig å kvitte seg med ting. Kom over masse notater og brev osv fra tidligere tider. Noe tok jeg meg til og med tid til å lese. Rene nostalgien.

Dessuten: Har allerede nevnt at jeg hadde tre kjellerboder. Selv om jeg bare brukte den ene til ved, var det nok av ting i de to andre + loftsboden som var full av klær. Et helt lite modelljernbaneanlegg var det også som måtte pakkes ned. Problemet var at selv om jeg hadde flere rom i den “nye” leiligheten i Tinnheia, hadde jeg ikke samme kjellerkapasitet. Det er mange ting jeg fortsatt har stående i kassene for fortsatt lagring. Modelljernbanen har ingen framtid i Tinnheia!

Jeg fikk velvilligst låne bil av min sønn og en god venn og i tillegg leide jeg bil slik at jeg fikk kjørt mye “løsøre” opp i Tinnheia, bl.a. de fleste bøkene. Derfor var jeg vel forberedt da flyttebilen kom. Men også temmelig sliten – ikke minst fordi jeg måtte gjøre alt arbeidet aleine. Det røyner jo på når en kommer opp i åra.

Selve flyttingen gikk smertefritt. Flyttebyrået sendte tre oppegående og arbeidsføre menn (det har ikke bestandig skjedd) – derav en fra Lillesand jeg kjente fra før. I løpet av 5 – 6 timer var oppdraget utført, og jeg sto igjen i en leilighet fylt opp med mine ting. Hvor skulle nå skapet stå? Hva med alle de andre tingene?