16.september er det Mexicos nasjonaldag og det virker derfor naturlig å velge noe meksikansk musikk. Og det er nok å ta av. Landet har nemlig en lang tradisjon innenfor den klassiske sjangeren. I følge Wikipedia er det over 70 komponister å velge blant. Av de mest kjente har vi Charlos Chavez,Silvestre Revueltas, Jose Pablo Moncayo (som har skrevet «Huapango» som nesten regnes som Mexicos andre nasjonalsang) og Arturo Marquez som bare er for ungdom å regne (fyller 70år 30.desember).
Jeg har valgt meg Silvestre Revueltas som ble født den siste dagen i det 19.århundre.(31.12. 1899), men døde allerede i 1940 – av fattigdom og alkoholisme. Han levde først og fremst som musiker, men var sterkt politisk engasjert og reiste til Spania under borgerkrigen der for å slåss mot Francos falangister. Skrev en hyllest til forfatteren Federico Lorca som ble drept av falangister i begynnelsen av borgerkrigen. Han skrev en rekke orkesterverker og filmmusikk til mer patriotiske filmer. Mange mener at orkesterstykket «Sensemaya» er hans hovedverk. Det blir framført med jevne mellomrom, om kanskje ikke i Norge. Les Noches de Maya er et annet av hans verk fra slutten av 1930-årene som egentlig var filmmusikk. Filmen ble ingen suksess. Musikken ble oppdaget nærmest ved en tilfeldighet noen år seinere av Paul Hindemith, som møtte komponistens søster, og som arrangerte en suite i to satser for et lite orkester, mens en mexicansk komponist, José Limantour, arrangerte musikken på ny til en suite i fire satser for stort orkester. Det er denne versjonen som som oftest brukes i framføringer i dag. At Limantour tok seg visse friheter og la til masse slagverksinstrumenter i siste delen, er en kjensgjerning, men det gjorde verket til en suksess.
Filmen og musikken skulle ta oss tilbake til tida før spanjolene kom til Mexico da mayakulturen rådet. Om Revueltas har fått til det, kan nok diskuteres, men fantastisk flott musikk har det blitt.
Stadig på jakt etter ny uoppdaget musikk. For å være litt mer presis; det er musikk jeg ikke har hørt før – eller hørt om før. Jeg bruker YouTube som hovedkilde. Det er mulig det fins andre kilder, som Spotify, men en av fordelene ved YouTube er at det sjelden stopper opp og at det fins mange “live” innspillinger som absolutt gir en ekstra dimensjon. Og så er det gratis.
Utgangspunktet mitt er den klassiske tradisjonen som utviklet seg fra renessansen gjennom barokken og klassisismen til romantikken og videre i retning av neoklassisisme og det vi ofte kaller avantgardisme – eller rett og slett atonal/ moderne musikk. Det meste av det er for spesielt interesserte, Dit har jeg ennå ikke kommet, selv om noe av det kan være vakkert nok bitvis.
Svært mange som er glad i klassisk musikk vender stadig tilbake til klassikerne, f.eks de store B-ene: Bach, Beethoven, Brahms og muligens Bruckner. Sier jeg Bartok er jeg vel i grenseland. Han beveget seg utenfor komfortsonen til mange. Han er langt innenfor min. Vi er på 1900-tallet da mange komponister begynte å eksprimentere med klanger for å skape nye klangverdener. Lengst gikk vel Schönberg og hans tilhengere, eller for den saks skyld norske Fartein Valen (som noen spøkefugler kaller “fortegn” Valen). Da begynner vi å nærme oss ytterkanten av min komfortsone. Musikk som bare består av tilsynelatende “pling-plong”, er for mine ører kun for “eksperter”. Kalles da derfor for avantgardemusikk. Musikk bør ikke være for eksperter aleine, men heller ikke nødvendigvis for “folk flest”.
Sånn sett kan en vel si at den klassiske musikken aldri har vært for folk flest. Det begynte jo i de fine saler hor overklassen – adel og borgerskap, der musikken skulle tilfredsstille Herren, fyrsten. Mozart og seinere Beethoven prøvde å bryte med det, Mozart mislykkes, mens Beethoven lykkes. Men også han var avhengig av de velståendes gunst. Dette fortsatte i romantikken da flere og flere fra borgerskapet sluttet opp. På 1900-tallet utviklet det seg videre, men en kan vel ikke si at arbeiderklassen strømmet inn i konsertsalene på 1900-tallet; kanskje bortsett fra der kunsten skulle tjene systemets sak som i Sovjetunionen.
Likevel kan vi ikke se helt bort fra folkemusikken i denne sammenhengen. Den klassiske musikken utviklet seg jo fra folkemusikken på 1500-tallet, og på 1800-tallet var det mange komponister som prøvde å finne ut hva som rørte seg musikalsk i folkedypet, og lot det påvirke egen “klassisk” musikk. Grieg er et godt eksempel på det.
Det jeg kortfattet har beskrevet her, er vel en utvikling som først og fremst skjedde i Europa. Men også andre verdensdeler kom inn i den klassiske musikkens sfære, f.eks Australia og USA, men også – ikke minst – i Latin-Amerika. Jeg går ut ifra at det var innvandrere som brakte musikken med seg fra Europa. Men det tok ikke mange årene før en hadde musikk som en kunne si var latin-amerikansk eller fra USA. Bakgrunnen var her – som i Europa – at det utviklet seg en spesiell folkemusikalsk tradisjon.
Den klassiske musikkens verden er derfor en ganske omfattende verden med mange flere tusen komponister som har prøvd å skape sin musikk. Mye har blitt skrevet for skrivebordsskuffen, eller ble framført en gang, og glemt igjen. (Noe fortjener sikker å bli der også).
****** ******* *********
Mitt utgangspunkt var Beethoven. Det var han jeg skrev særemne om i sin tid, uten at jeg kjente til så mye av verkene hans. Den gangen hadde vi en statskanal og nokså primitive platespillere. LP og stereo var noe man i første omgang bare drømte om. Men Beethovens 9 symfonier med Karajan og Berlinfilharmonikerne ble innkjøpt – tror det var i 1962, og dermed var jeg i gang. De første årene dreide det seg mye om Beethoven, Mozart, Brahms, Schubert, Bach, Händel, og etterhvert også Haydn. Jeg ble virkelig glad i musikken til disse komponistene, det var ikke det, men jeg ville gjerne utvide min horisont i flere retninger. Det gikk jo på å kjøpe Lp-er og seinere CD-er, ganske mange ble det etter hvert; dessuten noen hundre kassetter for opptak fra radioen. Det var absolutt med på å utvide min musikalske horisont. I tillegg gikk jeg på konserter, særlig da jeg bodde i Oslo. Det var absolutt et godt tilbud for oss studenter; både ungdomskonserten og de vanlige konsertene. Nå bor jeg i Kristiansand, og her har vi hatt et profesjonelt orkester i mange år. Og i dag er KSO blitt et kjempebra orkester som er vel verdt å høre på. Derfor er jeg ofte å se i Kilden på konsert.
Jeg har hatt mange glade stunder med musikken, men liker også å lytte til alvorlig og heller innadvent, melankolsk eller sorgfull musikk. Musikken har et stort følelsesregister å spille på. Det er det fine med musikken at den spiller på hele følelsesregisteret. Du kan selv velge musikk etter den stemning du selv er i eller den stemning du ønsker å komme i. Det er for så vidt ikke så lett bestandig. Noen ganger er det faktisk best ikke å gå til musikken i det hele tatt. Heller ha det stille, og bare ha den musikken du har inne i deg som en slags “bakgrunnsstøy”!
