REIS OG BLI VIS – HVORFOR DANNELSESREISER


Jeg har nå fortalt om reiser jeg har gjort opp igjennom – i første omgang som ung og student – i siste omgang sammen med familien i mange år på 80-tallet – så lenge barna ville være med. Det ble mange reiser – de siste turene jeg fortalte om i bloggen var med bil. Siden reiste vi litt lengre – og valgte pakketuropplegg med fly.

  Herlig på Rhodos med Tyrkia i bakgrunnen

  Thermesos i Tyrkia
Det første gikk til den greske øya Rhodos i 1987 og med etterfølgende biltur til Göteborg – og Liseberg – og Bohuslän. I 1989 gikk turen til Alanya i Tyrkia, et relativt nyoppdaget feriested. Her fikk vi også nærkontakt med gammel gresk kultur.

  Ørkenbyen Matmata
I 1990 ble feriemålet for familieturen Sousse i Tunisia. Det ble mitt første møte med Afrika. Her møtte vi arabisk kultur blandet med berberkultur, men også ruiner fra romertid. Sousse vendt jeg tilbake til i 2001 som et ledd i et studieturopplegg arrangert av UiO for geografilærere. Svært interessant og positivt – ikke minst som bakgrunn for det som skjedde under den arabiske våren i 2012, som igjen førte til at 4 ledende tunisiere fikk Nobels fredspris i 2015.

  Albufeira – Algarvekysten
I 1991 holdt vi oss til Europa igjen, til Portugal og Algarvekysten med Albufeira som base, men også med avsporing til Lisboa. Har ikke vært i Portugal siden. Da jeg var i Portugal, skuet jeg over til Spania og tenkte – en gang kan jeg reise dit. I 2002 besøkte jeg Barcelona en lang weekend i nokså grått vær.

  Rilaklosteret i Bulgaria
Kasinoet i Constanta
I 1992 dro tre av oss med fly til Varna og guidet busstur Bulgaria rundt. Veldig interessant og spennende. Ikke fullt så spennende på feriestedet Albena, men vi fikk da med en tur til Constanta i Romania og fikk se at situasjonen i Romania så verre ut enn i Bulgaria. Har ikke vendt tilbake til området siden, men mange nordmenn reiste ofte til Bulgaria fordi det var så billig der.

  Picadilly Circus, London
I 1993 ble den siste gangen alle fire reiste på tur sammen – denne gangen til London på en ukes opphold – der vi blant annet så musikalen “Cats” og jeg var på konsert i Royal Albert Hall (med tidligere elev). I ettertid har jeg bare mellomlandet i London.

  Praha med Vltava
De to neste årene var jeg imidlertid på biltur med kona mi til Praha, Dresden og Berlin og Sør-Sverige/Skåne litt sånn på måfå. At jeg også hadde bilturer i Norge omtrent på samme tid med svigerforeldre, gjorde at det ble mye reising i sommerferiene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Berlin 2007
I 1989 fikk jeg være med en gruppe elever som studerte tysk på skolen til Berlin. Det ble litt av en tur – ikke minst fordi det skjedde historie mens vi var Berlin: Muren var i ferd med å falle. Tilsvarende tur var jeg med på i 1991, men da var DDR borte. Seinere kom jeg til Berlin i 1994 og 1995 – siste gang med “De hvite bussene” og helt privat i 2007. Men disse turene til Berlin kunne jeg tenke meg å komme tilbake til seinere.

Mont Blanc som kledelig kulisse
I 1995 og 1999 vendte jeg tilbake til Sveits og Frankrike. Jeg var med en gruppe realfagstudenter som ville besøke forskningssenteret på CERN i Genève kombinert med en tur i de franske Alper, Chamonix eller Megeve. Fine turer.

  Auschwitz, Birkenau utryddelsesleir
I 1995 fikk jeg min første tur til Polen da jeg fikk være med en gruppe med “De hvite busser” til Auschwitz /Oswicim, Krakow, Berlin og Sachsenhausn. Vi var så heldige å ha Osmund Faremo med som sannhetsvitne. En sterk opplevelse – særlig under besøket i leirene. Seinere har jeg besøkt Vilnius i Litauen i korsammenheng.  Noen år seinere var jeg med samme koret tilbake i Polen og Wrochlaw. 

  York fra Ministerkatedralen
I 1997 ble det studietur til York ei ukes til ved universitetet sammen med kolleger fra Møglestu. Interessant – og vi besøkte også Newcastle, Durham og Hadrians mur. Masse historie. Seinere vendte vi tilbake til Storbritannia i kollegasammenheng med seminar i Newcastle i 1999 og Edinburgh 2001.

  dronning Beatrix og den daværende kronprins forlater et museum
Vi har hatt skoleseminar flere ganger i Danmark opp igjennom, men ett av de siste hadde vi i Breukelen (=Brooklyn) utenfor Amsterdam. Da var vi innom både Amsterdam og Utrecht. Der møtte vi både dronningen og statsministeren! Dessuten har jeg hatt en lang weekend i Amsterdam og noen timer der for å vente på flyet hjem. Seinere var vi på kortur til Groningen med Søgne Bygdekor.

  Domkirken i Helsinki
Delvis i skolesammenheng besøkte jeg Finland tre ganger i 2000, 2001 og 2004. Da kom jeg meg også en tur til Estland, i alle fall Tallinn. Finland har vært et spennende land for meg – slik det ligger mellom øst og vest. Vi hadde skoleutveksling med en bye ved navn Ii – like ved Nokia-byen Oulo. Må si at Helsinki er en av mine favorittstorbyer.

  Rytterstatue av Charles Archer i Rockhampton i Qld. Han kom fra Larvik
Nå begynte det virkelig å ta av. I perioden 1998 – 2003 besøkte jeg Australia tre ganger. Det var først og fremst Sirens datter Marit vi besøkte, fortrinnsvis i Toowoomba og Sydney, men vi kom oss ganske mye rundt i Australia – fra Rockhampton til Adelaide. Dessuten besøkte vi og ble kjent med mennesker i Australia og fikk dermed en mer menneskelig forståelse av hvordan folk levde “down under”.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Fra det indre av New Zealand
I 2003 ble det også besøk på South Island, New Zealand og Singapore. I 1998 ble det rett og slett en flytur jorda rundt. Vi hadde nemlig en stopp i California hos en familie Siren hadde bodd hos for mange år siden. Mitt første og hittil eneste besøk i USA. Men trenger jeg i grunnen det? Har sett alt for mange amerikanske filmer som det er…..

  Noen saom er i tvil om hvor dette er?
I samme året besøkte jeg Roma tre ganger, men det var Roma i tre forskjellige land: Roma i Italia, Roma på Gotland og Roma i QLD Australia. En morsom tilfeldighet.

  3x Roma
  Blyde River Canyon
I 2008 fikk jeg en liten drøm oppfylt – å komme til Afrika sør for Sahara. Jeg hadde jo vært to ganger i Tunisia, men det var liksom ikke det egentlige Afrika. Jeg fikk være med en gruppe – delvis kolleger fra Møglestu – til Sør-Afrika – en skikkelig velorganisert tur. Vi fikk oppleve dyreliv (safari), folkeliv, natur og historie i store doser. Interessant og spennende.

SONY DSC  Typisk Kitengela
Det ga mersmak, men ikke trodde jeg at som pensjonist skulle reise 7 ganger til Afrika – til dels et halvt år ad gangen – denne gangen til Øst-Afrika, Kenya. Møtet med denne delen av Afrika ble annerledes. Her levde jeg blant afrikanere slik de selv levde, fikk kjent på hverdagene deres, problemene deres, hva de var opptatt av, behov osv. Ble etterhvert gift med ei. Jeg fikk ikke akkurat følelsen av at myndighetene var på vanlige folks side. Ble ganske engasjert i kenyansk politikk og historie – så interessert i at jeg satte meg ned – med de kilder jeg hadde – og skrev Kenyas historie.

SONY DSC
At jeg i 2010 også fikk en tur til Kina, er ganske utrolig. Det ble korturen som forsvant – og ble til en turisttur. Bakgrunnen var utdelingen av Nobels fredspris til en kinesisk opposisjonell samme år. Dermed ble operaen om Ketil Moe og Mark Wang avlyst, Kina ville ikke lenger ha noen offisiell kulturutveksling med Norge. Vi fikk likevel en 10 dagers spennende tur i Kina – både til Beijing og byen Chengde i Mandsjuria.

SONY DSC  Det keiserlige sommerpalasset utenfor Beijing
Dette ble en lang liste – faktisk lengre enn jeg hadde drømt om når jeg begynte å skrive ned. Jeg er svært takknemmelig for at jeg har kommet så langt. Kan ikke helt forstå min professor i geografi som sa han var stolt over aldri å ha vært sør for ekvator. Jeg har faktisk bodd på ekvator.

Og jeg håper å komme mer ut – kanskje spesielt til Afrika. For det er mange steder jeg ikke har vært ennå. Heldigvis. India. Latin-Amerika har jeg ett eller annet sted i bakhodet….

*******

Jeg startet med å fortelle om familieturene i Europa. De var på mange måter skjellsettende. De var mine og familiens “dannelsesreiser”. De var ikke bare for at mine barn skulle oppleve Europa. Det var like mye jeg som ville ut og se og lære og suge til meg. Jeg håper imidlertid at barna mine hadde noe igjen for turene. At de fikk en forståelse av hvor mangfoldig verden er, og at det er viktig å skaffe seg kunnskaper om den. Dessuten: Når vi var ute og reiste, var vi virkelig en familie.

Jeg ble forresten ganske positiv til EU når jeg var ute på reise. Jeg hadde først og fremst en følelse av at Europa var ett, trass i mange språk og forskjellige kulturer og historie. Her var nesten ikke grensekontroll. Husker på en av turene at vi til slutt ble stoppet på grensa til Danmark og måtte vise passet. Da hadde vi ikke vist pass noen andre steder i de landene vi hadde kjørt igjennom. Jeg sa: “Da må vi få stempel i passet!. “Det skal I få”, sa kontrolløren og stemplet villig vekk!

Jeg innrømmer at EUs organisasjon har et sterkt demokratisk underskudd – derfor er jeg skeptisk, men jeg klares ikke å la være å tenke at den norske motstanden mot EU er temmelig sjåvinistisk og selvgod.

I mange år sa jeg det var til undervisningen. Det kunne tilføre undervisningen nytt stoff, ny måte å se tingene på, nye bilder som skulle illustrere læreboka og det jeg ville formidle. Jeg underviste jo i geografi – dette forsmådde faget som i løpet av min tid ble redusert fra tre til to uketimer og dyttet nedover i skolesystemet. Det var ikke så viktig at ungdommene lærte noe om verden omkring dem, mente skolebyråkratene. Jeg synes forresten at det ungdommen lærer i dag i geografifaget er ikke noe særlig. Faktisk mener jeg det hadde vært bedre om de hadde lært litt mer konkret om verden omkring dem. Nå er faget temmelig teoretisk, nesten abstrakt. Det kunne kanskje skaffet de unge mer forståelse for hva som er de konkrete utfordringene folk flest rundt i verden har i sitt daglige liv.

Vi tenker mye på politisk frihet, demokrati og rettssikkerhet. Mange steder i Verden kommer dette i andre rekke: De basale behov er ikke dekket: Mat, klær og beskyttelse – å overleve fra dag til dag er det som er viktigst for millioner av mennesker. Hvem tenker på det blant unge i dag som har fått alt i hendene gjennom oppveksten.

Derfor synes jeg det er virkelig bra at ynge mennesker har sin “dannelsesreise” – helst til deler av verden hvor folk kanskje har et annet syn på livet – og hvor tilværelsen ikke “går på skinner” slik det gjør i vår del av Verden..

 – og ikke til rene luksusferiesteder hvor de bare kan nyte livet – det fører i det lange løp ikke noe godt med seg. Det er det mange nok – særlig av min generasjon – som likevel gjør det i dag: De går i hi i Spania. De gjør det fordi de føler de fortjener det etter et langt liv i arbeid.

  Dette er åkre like utenfor Verdun. Det ånder fred over landskapet. Det er nesten umulig å forestille seg at her foregikk ett av de blodigste slag under 1.Verdenskrig.

 

 

 

 

REIS OG BLI VIS 6 Frankrike 1988

I 1988 bestemte vi oss for at turen skulle gå til Frankrike, derfor valgte vi å reise gjennom Nederland og Belgia til en forandring. Det var to land vi ikke hadde besøkt tidligere. På veien sørover hadde vi en tur innom Bremen før vi krysset over grensen i nærheten av Groningen – en by jeg har besøkt seinere. Vi passerte det store diket, Afsluitdijk, før vi kom til den lille byen Schagen. Her ville vi finne et sted å overnatte.

Schagen

Marked Schagen
I det vi kjører inn i byen, treffer vi en mann som holder på å ordne foran huset. Vi spør han om det er noen overnattingsmuligheter i byen. Han svarer at det er det, det er et hotell i sentrum, men så trekker han litt på det: Det skulle være fest i byen og markedsdag dagen etter, så det ville nok være svært urolig i sentrum denne natta. Men dere kan få overnatte hos oss! Vi har ekstra rom etter at barna flyttet ut, det ville være hyggelig. Det var utrolig hyggelig og sjenerøst av han og hans kone. Dagen etter opplevde vi opptog og marked i Schagen by før vi tok farvel. Etter hans råd anbefalte han oss å besøke Leyden på veien sørover. Som sagt, så gjort! Leyden var en flott gammel by.

  Leyden

Ferga fra Vlissingen til Breskens brakte oss over Rhinen til Belgia. Stadig ingen grensekontroll. Besøket i Belgia brakte oss til middelalderbyen Brügge og til kystveien Oostende – de Panne og videre inn i Nord-Frankrike. Vi kjørte parallell med Europas lengste trikkelinje som også følger kysten.

  de Panne i Belgia med kysttrikken
Vi besøkte hansabyen Brügge noen timer en kveld. Vi parkerte et godt stykke utenfor sentrum fordi vi trodde det var fullt og trangt inne i sentrum. Plutselig stoppet en bil bak oss og spurte om vi var norske. Ja, det var vi jo. Han hadde vært sjømann på norsk skip og ville vise oss veien inn til sentrum av byen. Han foran og vi bak. Til slutt kom vi til den store sentrale plassen. Der pekte han bort mot parkeringsplassen. Vi vinket takk tilbake. Saken var den at plassen var full, så vi måtte likevel finne en parkeringsplass utenfor sentrum, men det gikk det og! Denne byen var jo en Hansaby i mange hundre år og var et møtested mellom sør og nord. Varer fra sør ble formidlet nordover og vise versa. Byen lå nærmere havet før, nå var den blitt en innlandsby og levde av forgagne tider.

  Flott utsikt fra rådhuset i Brügge
I Frankrike kjørte vi langs kysten av Normandie. Her er det mye historie, ikke minst fra 2.Verdenskrig og D-dagen i 1944. Men vi kjørte ikke ned for å se krigsminnene. Vi besøkte derimot Le Mont-St. Michel i Jerseybukta. Her er jo forskjellen mellom flo og fjære enorm, ca. 14 meter. Det er dessuten mye kvikksand i området som gjorde det farlig å bevege seg i vaddehavet. Flobølgen kommer inn med stor kraft to ganger i døgnet og kunne være farlig hvis en ikke er obs. Vi parkerte på parkeringsplassen og gikk en kort tur bort til øya. I dag er ikke det mulig fordi parkeringsplassen er stengt. Også den ble oversvømt av tidevannet. Selve øya er en øy preget av den katolske kirkes mange virksomheter med kloster, kirke, skole osv. Imponerende byggverk som er reist selv med vanskelige transportforhold.

  Mont St.Michel

Vårt hovedmål var Port du Crouesty, en turistlandsby ute ved kysten i Bretagne. Den gang i sin spede begynnelse, i dag et stort hotell og spa-område. Det var et flott område, ganske nær landsbyen Arzon slik at en kunne føle nærheten til det lokale når en var ute og flanerte. Her var både swimmingpool og adgang til å bade i kjølig Atlanterhavsvann. En gang vi gikk forbi den lokale delen av stranda, ble jeg overveldet av alle de toppløse franske damene som steikte seg på stranda. Om det er slik i dag vites ikke.

Arzon
Port du Crouesty, ferielandsby
stranda – uten lokalbefolkning
Husker vi hadde en sjødyraften på en restaurant nær havna med blåskjell, østers og sjøsnegler, det siste spist med knappenåler. Vi var også inne i byen Vannes, som ligger inne i ei bukt, og så på den gamle og den nye byen. Dette er et viktig område for fransk sjømat.

Vannes sentrum, by med middelalderpreg

og med vakker borgpark
En annen gang dro vi til Carnac og så på steinene. Det er kjempestore steiner i hundrevis som på en eller annen måte er blitt stilt opp på rekke og rad tilbake i steinalder (selvfølgelig). Det fins flere slike områder i nærheten. Vi vet ikke hvordan det har skjedd eller hvorfor. Man tror det har med religion å gjøre ? på samme vis som Stonehenge i England. Man har funnet tilsvarende steinsamlinger så langt nord som til  Sverige (og litt i Norge). Dette er jo et tidligere keltisk område. Mange av stedsnavnene i området har keltisk bakgrunn. Det er noen tusen som kan snakke bretonsk i dette området fortsatt, men dette språket er på vei til å dø ut. Det skylles ikke minst en bevisst fransk politikk som ikke aksepterer minoritetsspråk. Kelterne som i sin tid bebodde store deler av sentral-Europa, ble etter hvert fortrengt til de britiske øyene.

  Carnac
Her er i alle fall Obelix
 Vi hadde ventet å se noe mer til noen keltiske tegneseriehelter som hadde sin landsby i dette området. Asterix og Obelix burde være velkjent for mange. Ryktene vil at det var den steinglade Obelix som bar disse steinen på plass. Vi så en eneste hentydning til det like ved Carnac.

Vi valgte å kjøre den vakre Loiredalen med sine mange slott nordover. Det stemte bra, slottene lå på rad og rekke langs elva bygget av rike, franske adelsmenn, noen til og med av kongen av Frankrike: Chambord, det største slottet av dem alle. Dette er Frankrikes mest fruktbare område og det viktigste vinområdet. Ikke rart at adelen bygget slott på slott. Det skal finnes over 300 slott i Loiredalen. Vi var innom tre av dem, kanskje de tre fineste: Amboise, Chenonceau og Chambord. Hele området er med på UNESCOs liste over verdensarven.

  Chenonceau
  Chambord, bygget av kong Charles V.
  Byen Chinon som vi passerte
Litt stusselig å komme lengre nordover. Vi kjørte utenom Paris og trafikkaoset der. Fra Orleans dro vi nordover til St. Dizier der vi overnattet på et hotell hvor det tydelig sto: “English speaking”. Det hørtes betryggende ut. Vi fant ingen åpne restauranter unntatt en kinesisk en hvor vi spiste et bedre måltid. Morgenen etter oppdaget vi at vi hadde glemt en paraply i restauranten. Vi spurte resepsjonisten (han som snakket engelsk) om han kunne ringe restauranten og høre om paraplyen var der. Det gjorde han fra bakrommet. Derfra kom han flirende tilbake: “Ja, jeg snakker engelsk, men kinesisk snakker jeg ikke. Dra til restauranten dere, bank på døra og gå inn og finn paraplyen”. Det var nettopp det vi gjorde. Etter et “patron ne pas la” fra den gamle kineseren som åpnet døra, gikk jeg inn i lokalet der vi hadde sittet, så at paraplyen fortsatt hang på stolen, tok den, hilste kort på den gamle kineseren som forsto og smilte.

St. Dizier med skilt for hotellet
Vi kjørte videre på den berømte La voie Sacréeden hellige veien – mot Verdun, hvor jorda mange steder er full av beinrester fra de millionene som falt under slagene om Verdun. Første verdenskrig var kanskje verre for den enkelte soldat enn den 2. Det er nesten absurd å tenke på at i området rundt denne lille byen, ble det drept over 2 millioner mennesker. Var det ikke for høy pris? Noen historikere har stilt spørsmålene. En historiker kalte 1. Verdenskrig for “de udugelige generalers krig”. Kanskje var det noe i det. Vi var innom et par minnesmerker og en krigskirkegård før vi kjørte videre inn i ett av de fattigste områdene i Frankrike, gruvedistriktene i nord.

Verdun, krigsminnesmerke
Vi var innom den minste av statene i Be-Ne-Lux, Luxembourg. Ikke så mye å skrive om bortsett fra at vi fikk parkeringsplass! Det var litt overraskende at folk ikke snakket fransk, men en lokal dialekt som kaltes luxemburgsk. Både tysk og fransk er offisielle språk. Folk i Luxembourg må derfor være temmelig språkmektige. 
Et glimt av Luxembourg
Like utenfor grens til Luxembourg ligger byen Trier. Jeg ville besøke byen og se "Porta Nigra" - den sorte porten fra romertid. Men jeg kom aldri skikkelig inn i Trier - på grunn av enveiskjøring - så Porta Nigra ble aldri besøkt av oss. Derimot fikk vi en fin tur nedover den vakre Mozeldalen, besøkte Bernkastel-Kües og Kochem med sine bindingsverkhus og slott. 
Mozeldalen - vin, vin og atter vin
Cochem Mozeldalen
Turen videre nordover gikk via en Fantasipark ved Brühl utenfor Köln og nordover på autobahn mot Bremen og Husum og Danmark og hjem.
Alle var enig om at det hadde vært noen fantastiske turer!

REIS OG BLI VIS 5 Italia 1986

  Schwarzwald
De neste årene gikk familieturene til mer ordinære reisemål – Italia og Adriaterhavskysten og Frankrike med Normandie og Bretagne. Vi var stadig vekk innom forskjellige steder av landene vi reiste gjennom. Disse reisene gikk veldig bra, ingen store problemer underveis, med ett unntak. I Worms måtte vi skifte et hjullager på bilen på et verksted siden det laget masse støy.

Turen til Italia i 1986 gikk gjennom sentrale deler av Tyskland, Sveits og Nord-Italia. Målet for turen var feriestedet Isola Verde ved Adriaterhavet. Turen til Frankrike i 1988 lot vi gå gjennom Nord-Tyskland, Be-Ne-Luxlandene og nordre del av Frankrike.  Målet for turen var feriestedet Port du Crouesty i Bretagne.

Schiltach, Schwarzwald
Turen sørover i 1986 gikk gjennom naturskjønne skogsområder i Sør-Tyskland, Schwarzwald, gjennom vakre naturområder og små landsbyer før vi ukomplisert krysset grensen til Sveits der vi betalte motorveiskatt – uten å kjøre på en eneste motorvei. Selv om vi først noe overraskende kjørte gjennom Zürich, havnet vi raskt i lilleputtstaten Liechtenstein før vi kjørte Julierpasset via St. Moritz og over Berninapasset til vi kom til Italia. Nå holdt vi retning mot Verona på en motorvei før vi svingte av for å komme til Isola Verde like utenfor byen Gioggia.

  Vaduz, Liechtenstein

  Julierpasset
Det var spennende, men ikke særlig vanskelig å kjøre over fjellpassene i Sveits. My vakker og frodig natur. Flotte fjell. Over Berninapasset merket vi at vi nærmet oss Italia. Forbikjøringene var hyppige, til dels dristige og unødvendige. Da køen var blitt sammenhengende, sluttet forbikjøringene.

  Thusis i Sveits
Det var faktisk litt ekstra spennende da vi kom inn i Italia da vi kjørte på en fjellvei uten noen form for betongkant eller rekkverk mot dype stup. I tillegg fikk vi et tordenvær som gjallet mellom fjellene. Da vi kom opp, kom vi til en liten turistifisert alpelandsby med flere hoteller. Det passet oss meget bra. Vi inntok også vårt første måltid med italiensk mat: Pizza!

  Aprica
Vi valgte videre å kjøre gjennom naturskjønne omgivelser forbi alpesjøene Lago di Iseo og Lago di Garda før vi ved Verona kjørte inn på motorveien…

  Isola Verde
  Isola Verde Adriaterhavet
Isola Verde var et turiststed ved Adriaterhavet med både tilgang til havet og svømmebasseng. Vi valgte som regel svømmebassenget. Havet virket til grumsete, og det var til dels høye bølger. Vi hadde en uke med rent slaraffenliv, bortsett fra noen turer til byen Gioggia. Byen hadde tilnavnet “lille Venezia” siden den lå på ei øy og hadde kanaler. Sjarmerende liten by.

Gioggia

  Gioggia
En dag tok vi en tur til det egentlige Venezia. Da var det en fordel å ha tilhold nær Gioggia, vi tok båt – det eneste fornuftige transportmidlet til å reise til Venezia. Vi var innom noen små øyer underveis før vi gled inn på havna i Venezia og landet rett ved Markusplassen – midt i sentrum av byen. Bedre og mer sentralt kunne det ikke bli.


St. Marcokirken
liten kanal
  Rialtobroen over Canal Grande
  Sukkenes bru
At Venezia er en fantastisk by å vandre rundt i med sine kanaler, bruer og gamle bygninger og sitt miljø vet de fleste ut i fra tusener av bilder, filmer og reisebrosjyrer. Håper mine bilder også kan fortelle noe om dette. At komponister som Monteverdi og Vivaldi har hatt tilhold i denne byen var hyggelig å ha i bakhodet. Så en bygning som Vivaldi hadde hatt tilknytning til. Han var lærer på en pikeskole for foreldreløse jenter som da ble lært opp til å bli profesjonelle musikere som Vivaldi skrev musikk til. Ellers passet Markuskatedralen godt inn i mitt fantasibilde av hvor Monteverdis “Vesper” kunne framføres.

  San Antoniokirken i Padova
Katedralen i Padova var også en opplevelse. Også den var preget av den bysantiske kulturtradisjon som handelsfolkene brakte med seg tilbake til hjembyen. Kjøpmennene i Venezia og Genova konkurrerte jo om handelen med østen i middelalderen og brakte kunnskap om østlig kirkebygging til hjembyen. .

Vi nærmer oss Alpene og Bolzano.
På hjemturen valgte vi å kjøre gjennom Sør-Tirol og Berninadalen. Vi fikk en stopp i den lille byen Klausen – som også hadde et italiensk navn: Chiusa. Da vi kom dit fikk jeg en merkelig følelse av her hadde jeg vært før. Da jeg kom hjem, fikk jeg det bekreftet; jeg hadde tatt et bilde fra toget i 1967 nettopp av Klausen. Den gang var situasjonen i Sør-Tirol ganske spent. Det var bevæpnede soldater på toget. Det var sterke krefter som ville ha det tysktalende Sør-Tirol tilbake til Østerrike. Vi merket lite av det når vi kom her i 1966 bortsett fra at vi klarte oss godt med skoletysken. Alle stedene i området hadde to navn – ett på tysk og ett på italiensk. Det var et hyggelig hotell vi bodde på. Aldri fått så store posjoner til middag noen ganger – verken før eller seinere; måtte stå over desserten!!

  Klausen
    Søndagspyntet, Klausen
Vi var innom Stubaital for å se på vakker natur og trikken som går inn dalen fra Innsbruck. Innsbruck så vi bare på avstand. Derimot kom vi litt lengre nord nærmere inn på kong Ludvig 2. av Bayerns eventyrslott: Neuschwanstein. Det ligger helt sør i Bayern ved foten av Alpene. Mange har sikkert sett bilder av det i turistbøker. Det er nok det mest imponerende av alle kong Ludvigs slott. Walt Disney brukte det som forbilde for sine fantasislott i Disneyland og Disneyworld osv. Dette er et reint lystslott og en hyllest til komponisten Richard Wagner. Alle rom i slottet har dekorasjoner, bilder, malerier hentet fra Wagners operaer. Wagner skal visstnok ha besøkt slottet, og blitt litt flau over hva han så. Litt for mye av det gode?

  Stubaital – her kunne du ta trikken til byen
  Neuschwanstein

 

REIS OG BLI VIS 4 – Ungarn 1985

Sommeren 1985 trengte vi oss inn i nytt og ukjent land – det tyske motorveisystemet: Ikke akkurat den lystigste reisen; fort gikk det, men ikke like mye en fikk sett. Når en kommer til Hamburg, blir alt plutselig veldig stort med veier hit og dit, vanskelig å følge med. Vi klarte etter hvert å kople oss fra autobahn og over på noe langt vakrere: “Romantische Strasse” – forbi de vakre middelalderbyene Rothenburg, Dinkelsbühl osv. Å vandre rundt i disse byene var nesten som å bli satt 500 år tilbake i tida, når en ser bort fra de parkerte bilene og at søppel og kloakk ikke fløt fritt rundt i gatene. Av en eller annen grunn ble disse byene heldigvis reddet fra 2.Verdenskrigs herjinger. Under 30.års krigene ble byene bl.a. truet av hæren til kong Gustav 2. Adolf fra Sverige, men det fortelles at borgermesteren i Rothenburg gjennom et veddemål reddet byen fordi han var en god øldrikker.


et glimt av Rothenburg

  Dinkelsbühl

  Hameln
Vi lurte oss utenom München på en eller annen måte før vi satte kursen mot Salzburg. Underveis hadde vi en liten stopp i skøytebyen Inzell (her ble alle skøyterekordene satt, men i dag er vel byen glemt?).

Glimt av Inzell
Mozart/Haydn-byen Salzburg er byen jeg har vært i – til og med kjørt igjennom uten å ha opplevd å ha vært der. Hadde en følelse av at vi bare kjørte rundt og rundt. Plutselig oppdaget jeg at jeg var i ferd med å kjøre ut av byen i retning Wolfgangsee. Det ble dessverre ingen Mozartvandring på oss. Mindre kjent er kanskje at Michael Haydn (Josephs lillebror) overtok jobben til Mozart og bodde her i mange år. Han var ingen dårlig komponist.

Da var det på tide å stoppe og finne seg et gasthaus. Det gjorde vi også, heldigvis. Selvfølgelig var vi innom St. Wolfgang med en ikke ukjent restaurant: “Im Weissen Rössl”. Litt annen musikktradisjon det – i “Sommer i Tirol”. Gustav Mahler hadde også sommerhus ved Wolfgangsjøen, så her er det mye musikk i lufta. Vet ikke om det er derfor et fjellpass i nærheten ble kalt “Gesäuse” – suset?

Gesäuse
I Admont gikk vi i kloster og besøkte et vakkert klosterbibliotek. Det Østerrike vi kjørte gjennom var ganske fascinerende og vakkert, det var deler av Alpene, men et helt fjell var i ferd med å forsvinne – det var en jernmalmgruve: Eisenerz. Til slutt kom vi til Graz – som vi bare skulle kjøre gjennom. Selvfølgelig havnet jeg i en trikkegate og måtte hastig rygge ut igjen mens trikken klemtet iltert….

Klosterbiblioteket Admont
Vi overnattet i den lille grensebyen Gleissdorf på grensa til Ungarn. Ungarn var vårt feriemål. Spennende å legge ferien til et land bak jernteppet. Vi hadde kjøpt ferieopphold i landet gjennom Fred Olsen.  Jeg hadde hørt at Ungarn ikke var det strengeste landet bak jernteppet. Noen timer seinere kom en annen norsk bil og parkerte ved siden av oss. Det viste seg å være en norskungarer som kunne fortelle oss alt om det å reise i Ungarn, i alle fall nesten alt. Han hadde mye positivt å fortelle. Selv hadde han flyktet som ung mann i 1956, men nå reiste han hvert år for å besøke familien. Men det gjorde at nervene roet seg ganske mye. Vi hadde jo kjøpt og betalt opphold ved Balatonsjøen i en uke, så alt burde være i orden.

Grensepasseringen gikk usedvanlig smertefritt. Grensekommisæren var hyggelig, vi måtte veksle til ungarske forinter, alt i alt varte det en halv time før vi kunne kjøre videre. Jeg la merke til at mange ungarske biler hadde fullt lass med vestlige varer i og over og bak på bilen, men det så ut til å gå greit.


Har aldri følt meg så overlegen på veien der jeg i min Nissan Sunny raste forbi de ungarske kjøretøyene i 80 km/t. Kom etter hvert fram til Balaton og Tihany Rev der ferieanlegget lå. Det viste seg at det var lurt å komme fram tidlig. Ellers hadde vi kanskje ikke fått noe i det hele tatt.

  bungalowen
Her var det nemlig komplikasjoner. Vi fikk en bungalow som var større og finere enn den vi hadde bestilt. Heldige oss! De andre bungalowene var ferdige, men parkanlegget var ikke ferdig. Derfor sa myndighetene nei til bruk av disse bungalowene. Det førte til at folk som hadde bestilt og betalt ferieopphold ble avvist når de store bungalowene var utleid.

Vi var imponert over standarden. Alt var nordisk, bygningen var dansk, innredningen var finsk. Området var tidligere en kommunistisk pampeplass. De bodde på et hotell i nærheten. Det var forresten overtatt av østerrikere. Men man tjente ikke stort på kommunistpamper; derfor bygde man opp et turistkonsept rettet mot vesten. Her var et dansk firma sterkt inn i bildet. Her jobbet danske arbeidere. Jeg spurte en danske om det jobbet noen norske der. “Ja”, svarte han. “Vi kaller han fa’n i helvete”! Den forsto vi!!

Det var mange ungarske arbeidere der også, men få redskaper. Mange sto og hang dagen lang. Hotellpersonalet spurte om de kunne vaske bilene. Det fikk de. Seinere ble vi forklart at i Ungarn og andre kommunistland var det forbudt ikke å arbeide, samme hva slags arbeid. Noen syntes det var veldig rart og dårlig utnyttelse av arbeidsstokken, men andre syntes det var en god ordning – alle hadde arbeid.


Balatonsjøen er en vakker sjø, men svært grunn. Vannet skal være helsebringende, men ikke spesielt fristende å bade i. Det var ungene som benyttet vannet mest.

  Vinmarkene
Tihany er en halvøy som stikker ut i Balatonsjøen. Her ble det dyrket mye vindruer. Ungarn har en stor vinproduksjon. Det var en vakker kirke der og vi overvar en konsert. Det var stor tilstrømming til gudstjenesten på søndag.

  Tihanykirken

En kveld tok vi ferga over til den andre siden av vannet sammen med en annen norsk familie. Nå skulle vi spise ungarsk! Vi ble servert et tradisjonelt ungarsk måltid som startet med suppe. Det er suppa jeg husker. Den ble laget ved boret av to mann. Den var kruttsterk av krydder. Det var ikke så mye som kom ned. Vi ble underholdt av et lite sigøynerorkester (skal vi kalle det romorkester i dag?). Det var hakket før at fiolinisten stakk “buen i bøffen” som en dansk guide uttrykte det. Da de hadde fått sine penger, forsvant de fort til et annet bord.

Strandliv, Balaton
Offisielt spiste vi frokost på den statlige restauranten på området. Vi oppdaget at det fantes private restauranter ikke langt unna. En restaurant vi frekventerte flere ganger ga vi tilnavnet “myggstikk”. Maten her kosten nesten det halve av den statlige restauranten og servicen var bedre – selv om vi hadde den samme kelneren. Han gjenkjente oss og sa: “Schwarz Arbeiten”  🙂

  Veszpren
Hadde også en tur på egen hånd til byen Veszpren, der jeg vandret rundt. Byen hadde en vakker gamleby. Hadde ingen følelse av at noen passet på deg, og jeg ble ikke stoppet av politi eller andre på min lille runde. Det ble forresten en venn av meg da han kjørte i Ungarn noen uker seinere. Han fikk fartsbot på 100 forinter = NOK 17.-. Den sved tenker jeg!!

Vi hadde forresten et lite raid til en naboby hele familien også, til Balatonfüred. Alt i Ungarn var billig – så hvorfor ikke barneklær. Vi kom til et marked der det private initiativ florerte. Klærne var billige, men kona lurte på kvaliteten. Hun hørte at en av ekspeditørene snakket tysk, så hun spurte meg halvhøyt, “hva heter å krympe på tysk”? Den andre ekspeditøren snur seg mot henne og sier forbauset: “Krympe, er du norsk”? Det måtte vi innrømme at vi var. Hun var gift med en ungarer og hadde bodd i Ungarn flere år. Det var greit å få forklart dette med kvalitet på norsk: Det ble handel.


Jeg lurte meg opp på jernbanestasjonen i nærheten. Jeg ville se et skikkelig ungarsk tog. Forbauselsen var stor da toget som kom, ble trukket av et diesellok som var tydelig i slekt med NSBs Di3! Joda, Ungarn hadde hatt besøk av et slikt lok i begynnelsen av 50-tallet og hadde skaffet seg et visst antall. De hadde amerikansk dieselmotor, og det ville ikke russerne finne seg i. Etterpå anskaffet Ungarn bare russiske diesellok.

  Budapest med keiserslottet
Vi kom også til Budapest på guidet tur med dansk guide fra København som snakket litt uforståelig. Litt fikk vi da med oss. Vi ble tatt med til de sentrale plassene i byen og utsiktsplassene så vi virkelig kunne nyte den vakre byen. Her hadde keiseren sitt palass på en høyde over byen. Her hadde russerne bygd sine monumenter over den heroiske erobringen av byen på slutten av 2.Verdenskrig. Byen slapp utrolig billig fra krigens ødeleggelser.

 
  Budapest med parlamentet
Fortsatt kunne en imidlertid se kulehull fra opprøret i 1956 da Sovjet valset  over Ungarn for å knuse Nagys opprør. Halve det ungarske landslaget i fotball med Puskas i spissen flyktet sammen med tusenvis av andre. Ungarn kom aldri tilbake på toppen i europeisk fotball. Janos Kadar ble innsatt som Moskvas mann i Ungarn. Han var ikke så ille som mange trodde. Han var en pragmatiker og førte en økonomisk politikk som åpnet opp for småkapitalisme. Ja, vi syntes Budapest var en fin by. Masse trikker hadde de også. Men vi brukte over en time på å vente på maten i en av byens statlige restauranter – av de tre timene vi hadde til rådighet.

  Trikk i full fart
Vi hadde et flott opphold ved Balatonsjøen den uka det varte. Kjent med folk ble vi ikke. Språket kan være en forklaring. Ungarsk er et språk som er enestående i europeisk sammenheng. Det er mer i slekt med finsk og samisk enn noe annet språk. I dag er det over en million som snakker ungarsk utenfor Ungarn. Grensene ble dratt nokså snevert på 1920-tallet. I dag har jeg en venn fra Romania som har ungarsk som sitt morsmål. Noen ungarere snakket imidlertid tysk. Min venn snakker nordfjordsk!

  Sopron sentrum
Vi hadde bestemt  å dra nordover retning Wien. Men først dro vi innom Sopron. Det er en by som ligger som en enklave inn i Østerrike. Det skyldes en folkeavstemning på 1920-tallet. Interessant by. Vi fant ved en tilfeldighet huset der Franz Liszt ble født. Dette området er full av musikk. Joseph Haydn virket i dette området, dels i det nåværende Ungarn, slottet Eszterháza, og vinterkvarteret i slottet Esterhazy, Eisenstadt i Østerrike. Skulle gjerne vært der. Joseph er en av mine klassiske favoritter.

Jeg var litt redd for kontrollen ved grensa. Hvor strenge ville de være? Dette var en mye større grensestasjon enn der vi kjørte inn i Ungarn. Køene fra Østerrike var lange. To sivilister kom til bilen, spurte etter pass, ba meg åpne bagasjerommet. Det ble gjort. Han spurte om vi hadde kjøpt sigaretter. Ingen røykere i min familie, sa jeg. Den andre sa: “Dere har lang vei hjem. Ha en god reise!” Jeg ble litt overrasket, men tollfolka forsvant og jeg ble viftet videre. Kona var i vekslekontoret, så jeg måtte parkere og vente. Mannen i vakttårnet ropte til meg at jeg ikke kunne parkere ved tårnet. Vi var tross alt i et kommunistisk land.

Akkurat da vi reiste gjennom dette området, var det vinkrise i Europa. Det var oppdaget at noen brukte salpetersyre og annet juks for å gjøre vinen attraktiv. Det hadde skjedd først og fremst i Italia, men også i Østerrike i nettopp det området vi reiste gjennom. Alle media var opptatt av vinjukset.

Like før vi kom til Wien var det mange skilt som pekte i retning av “Pressburg”. Hadde aldri hørt om denne byen før. Det var ikke før seinere jeg fikk forklart at Pressburg var det tyske navnet på Bratislava.

  Staatsoper i Wien
Vi hadde ett døgn i Wien – denne store hovedstaden i lille Østerrike. En by full av fordums historie og prakt. I sin tid huset den mange av de ledende kulturpersonligheter i Europa, fra Freud, Mahler og Kafka til Adolf Hitler. Fortsatt er byen en musikkens hovedstad i Europa. Mange komponister har sine gravsteder og statuer her. Vi merket det ikke på annen måte enn at det var usedvanlig høy standard på gatemusikkantene i denne byen.

Vi skulle ta trikken fra hotellet til byen. Men det var ikke mulig å betale til noen på trikken, bare en automat. Våre medpassasjeren stilte opp, så vi fikk kjøpt kort privat av en av dem. Hyggelig. Slik har det nå blitt over hele Europa.

Schönbrunn fikk vi tatt en skikkelig titt på. Dette sommerslottet som i dag ligger rett utenfor sentrum av byen, var virkelig verd et besøk.

  Schönbrunn
Turen hjemover gikk langs Donau til Passau i Tyskland. Det første stedet vi overnattet var Willemsdorf med sin berømte fruktbarhetsstatue fra folkevandringstida. Sjelden vonde senger der.

Venus fra Willensdorf er egentlig knøttliten
Min sønn er skeptisk
Dagen etter besøkte vi Melk med sitt berømte kloster, nevnt blant annet i Umberto Ecos roman “Rosens navn”. Vi fikk omvisning i klosteret og ble imponert over alt gullet som var brukt i kapellet i kirken. Tydelig at den katolske kirken hadde store rikdommer i sin tid.

Klosteret i Melk
På veien videre passerte vi Linz, som vi fikk et lite glimt inn i. Her bodde komponisten Bruckner en periode. Ikke langt unna vokste også den unge Adolf opp.


Videre gikk hjemturen gjennom Bayern på grensa til Tsjekkoslovakia – vi var innom Wagnerbyen Bayreuth – men fikk etter hvert problemer med å finne et sted å overnatte. Til slutt så vi pil til et gasthaus som lå noen kilometer fra hovedveien. Vi ble nokså lang i maska da det sto “ruhetag” på døra. Vi klødde oss litt i hodet, inntil det dukket opp en person som sa at vi gjerne kunne overnatte, men de serverte ingen mat. Det sa vi takk til. Etter en stund ble vi invitert inn på kjøkkenet. Vi kunne få noen brødskiver. For noen brødskiver!!! De var enorme, vi kunne leve lenge på disse. Mens vi spiste underholdt gamlemor oss med å snakke til oss på sin bayeriske dialekt – så det var ikke så mye vi fikk med oss. Hyggelig og godt var det!

Vi prøvde å få et lite glimt av Harz, men nå var det tåke. Skog er lik enten den vokser i øst som i vest. Vi overnattet i Duderstadt. Byen lå klint inntil grensen til DDR. Byen var uhyre sjarmerende med mange bindingsverkshus. Vi vandret lenge omkring.

 Duderstadt

Dagen etter startet vi med å kjøre til grensa til DDR, den lå bare få kilometer unna. Vi så piggtrådgjerdene, bommene, vakttårnene. Vi visste om sjæferhundene og minene. Inntrykket var skremmende. Det kom en buss fra øst til vest. Lurte på hvem som reiste med den?



Videre nordover er det ikke så mye å fortelle: Vi var selvfølgelig innom Hansaland – en stor park for barn og voksne. Det var årets park.

Spennende å ha besøkt et land bak “jernteppet”. Besøket i Ungarn kan ikke sammenlignes med togturen gjennom DDR i 1975. Her så vi lite propaganda for regimet og få militære eller politi, i Vespren så jeg en statue av Lenin og i Budapest var det noen minnesmerker fra 2.Verdenskrig. Budapest var en by som kom lett fra krigen. Ungarn var bare sånn halvveis med på nazistenes side. Etter krigen hadde landet et meget strengt kommunistisk regime til opprøret i 1956. Janos Kadar ble Moskvas mann i Budapest, men etter hvert lettet han på restriksjonene, åpnet for turismen og det private næringsliv. Det gikk jo så langt at Ungarn fjernet i 1989 piggtrådgjerdet mot vest noe som gjorde det mulig at østturister lett kunne komme til vesten. I Tyskland feiret DDR sitt 40 års jubileum samme år og Honneger sa at Muren ville stå i nye 100 år! Gorbasjov sa at Moskva ikke ville blande seg inn i det som skjedde i Øst-Europa. Dermed ble presset mot Muren i Berlin så stor at den sprakk i novemberdagene 1989 og det ene kommunistregime etter det andre gikk i oppløsning. Kadar trakk seg frivillig året før, mens i andre stater gikk det mer dramatisk for seg.

I dag har Ungarn valgt en høyrenasjonalistisk linje. Det har de lange tradisjoner for trass i 40 år med kommunisme. Det var også en kurs landet valgte da de valgte admiral Horty til riksforstander i mellomkrigstida. Han må karakteriseres som en slags fascist på linje med Franco og Salazar. Ungarn er i dag medlem av EU, men den ungarske regjeringen valgte å stenge grensene for å stoppe flyktningestrømmen fra Midtøsten som truet med å velte over Europa. Det skapte store problemer for andre europeiske land i nærheten.

I 1989 rev Ungarn gjerdene omkring seg for å slippe inn vesten, i 2015 bygde Ungarn gjerder for å stenge ute østen.

Alle fotos er tatt av meg.

REIS OG BLI VIS 3. Danmark Sverige og England 1984

  En by i England utforskes!

I 1978 flyttet vi til Sørlandet, noe nærmere kontinentet, mens vi fortsatt var en småbarnsfamilie. Turene på 80-tallet bar preg av det. På nesten hver tur la vi turen innom en eller annen fornøyelsespark. Vi prøvde hele tiden å spre reisemålene. I 1982 gikk ferden til Danmark, året etter til Nord Norge/Sverige, videre til England, Ungarn, Frankrike og Italia – alle med bil gjennom Europa og ungene i baksetet. Det var aldri noe problem. Sjelden kom vi tilbake til samme sted.

Unntaket måtte være i Kvibæk i Danmark som vi var innom flere ganger på vei sydover – eller nordover. At de inviterte oss inn på kjøkkenet for kaffe var en medvirkende årsak til det. Vi satte pris på vertens gjestfrihet.

Kvibæk hotell
Første gang vi prøvde oss var til Danmark i 1982. Agger Tange var feriemålet og Legoland var parken vi besøkte. Da var min sønn 5 år. Det var akkurat passe for en første tur ut i Europa. Den gang hadde vi en bil som ikke var helt pålitelig, en FIAT 128. Den ble solgt som russebil samme året, men vi fikk ingen problemer på turen vår.


***

Andre tur, 1983, gikk til Nordland og Bodø for å besøke gamle trakter og venner. På veien hjem, fikk vi rådet om å legge veien om Sverige – der var det muligheter for billige overnattinger. Kjedeligste del av etappen var gjennom de store skogene mellom Graddis og Arvidsjaur. Så ikke skogen for bare trær, men vi holdt oss i alle fall på veien. Skellefteå ute ved kysten ble stedet for overnatting.

Seinere gikk det på E4 langs kysten og vi var innom mange svenske byer som Umeå, Sundsvall, Søderhamn, Gävle, før vi svingte innover i landet mot Falun. Skulle besøke stedet til billedkunstneren Carl Larsson på Sundborn utenfor Falun. Her var det like idyllisk som på Carl Larssons tegneblokk. Neste stopp ble Mora og så rotet vi litt rundt i Värmland – like i nærheten der Selma Lagerløf kommer fra, og plutselig var vi tilbake i Norge – uten å ha sett noen grense.

Sundborn
Håkon i Sverige et sted

Tårnet i Mora

***

Året 1984 var målet Alton Towers, en stor underholdningspark like utenfor Derby i England. Vi hadde med bilen på en venstrevridd tur i England der overnatting ble ordnet dag for dag. Andre dagen startet med høyrekjøring inntil en motgående bil minte meg på hvor jeg var. Seinere holdt jeg meg på plass. Verst var det ved forbikjøringer. Da måtte du stole på sidemannen din.

Parken Alton Towers


En lite hyggelig opplevelse var hotellpersonalet i Derby som oppførte seg nokså hovent, mens vi hadde svært gode opplevelser i Bath og Worthing. Alton Towers var en stor park med mange forskjellige tilbud, fra modelljernbane til de vanlige berg og dalbaner, blomsterpark og et stort slott. Tror ungene hadde det gøy.
Bath med badeanstalt fra romersk tid
I Bath var vi tilstede ved en folkefest som på mange måter var imponerende disiplinert – og uten synlig spor etter festen dagen derpå.

Longleat castle
Utenfor Bath besøkte vi Longleat castle, et adelig slott omgitt av en stor dyrehage med løver, ulver, elefanter og apekatter og andre eksotiske dyr. Selve slottet var imponerende. Alt var ferdig dekket – dekket over av et plastlokk – slik at de kongelige kunne komme til lunsj dagen etter.

Worthing mot kanalen
  Worthing
 I Worthing gikk brannalarmen rett før frokost. Det var heldigvis en prøve. Årsak: Det hadde vært brann i hotellet på den andre siden av gaten. Derfor var det viktig å sjekke at eget brannvarslingsanlegg var i orden.

Ungene fikk prøve å bade i Den engelske kanal. Stranda var bare småstein, så det var ikke så fristende.

Hotellpersonalet var usedvanlig hyggelige, og ettersendte Håkons kosebamse da han glemte den i senga si!  Vi husker også oppholdet på George hotell i Colchester der du i kjelleren kunne se hvor den gamle gata i romertida gikk. Hotellet var så gammelt, skakt og skjevt at senga trillet tvers over rommet fordi noen hadde tatt av bremsen! Vi hadde mange hyggelige opplevelser underveis fra Robin Hood i Nottingham, museumsjernbane utenfor Worthing, gammelt slott Berkeley i Cotswolds, promenering utenfor Brighton osv osv.

forbilde fra Nottingham?
  museumsjernbane
Kan vel godt si at turen ga mange gode minner og vi møtte mange hyggelige folk innen hotellbransjen. Har ikke kommet tilbake til denne delen av England seinere. Vi unngikk London og trafikken der. Vi kjørte igrunnen rundt London. Det gikk veldig bra. London besøkte vi noen år seinere for å gå på musical – og gå på konsert i Royal Albert Hall!

Men det er en helt annen historie.

  Winchester katedralen, besunget bl.a. av Beatles!

 

Reis og bli vis 2 BERLIN 1975

  Koret CON BRIO i Berlin i juni1975
Så kom mange år med nordnorske tilstander. Bodø var byen og ungene kom etter tur, ei jente og en gutt. Likevel fikk jeg en tur til Trondheim og Berlin (!) med koret Con Brio.  Berlinturen var spesiell siden vi reiste med tog fra Sverige gjennom DDR til Øst-Berlin, så ble vi kontrollert før vi “landet” i vest. Veldig interessant og spennende å besøke Berlin i 1975 da byen var uhyre delt og Muren var svært så synlig. Den mente våre verter vi måtte ha med oss.

Sassnitz på Rügen
Allerede på toget fra Sassnitz merket vi at vi var i en uvennlig stat. Konduktøren forlangte en alfabetisk deltakerliste – ikke en som var delt opp i stemmegrupper som tenor, bass, sopran og alt. Vi var glad for at toget var i bevegelse.

  Forstad til Berlin


Da vi kom til Ostbahnhof i Berlin, ble vi geleidet over til et annet tog omkranset av “volkspolizei” med maskinpistoler. Før toget forlot stasjonen, ble vi og toget grundig sjekket bl.a. av sjæferhunder. Ved Friedrichstrasse stoppet toget på ny, og en ny sjekk ble gjort før toget endelig kunne dampe inn på Zoo stasjonen i Vest-Berlin. Tilsvarende skjedde da vi forlot Berlin for å reise gjennom DDR til Hamburg. Førsteinntrykket av DDR var heller grått og kjedelig. Rett etter vi startet fra Ostbahnhof i Berlin, kjørte toget over ei bru og vi så ut over ei brei gate der det nesten ikke var et menneske å se. Det var Øst-Berlin sentrum.


Vi skulle besøke et kor som hadde tilhold i Spandau – en bydel som ikke var totalt ødelagt av krigen. Vi ble installert hos private familier som fortalte hvordan det var å leve i Berlin som var omringet av DDR på alle kanter. På 70-tallet var forholdet mer avslappet enn årene før. Vi hadde øvelser i kirken i Spandau som var fra 1200-tallet. Deilig å være der i det svale kirkerommet når det var 30 grader ute. Like bortenfor – i Spandaufengselet – satt fortsatt Nazidømte Rudolf Hess og vansmektet i sin fengselscelle. Her var det masse historie.

  St Nikolaikirche, Spandau
Vårt vertskap tok oss med til sentrale deler av Vest-Berlin som Kudamm, Olympiastadion; vi var også på konsert i Filharmonien – uten Karajan (husker ikke hvem). Men vi ble også tatt med til Muren ved Brandenburger Tor, Potsdamer Platz, Checkpoint Charlie og andre steder ved Muren så vi virkelig skulle på se hva slags galskapens system det var på den andre siden av grensen.

Brandenburger Tor med Muren
Muren og vaktposter ved Spree. Mange som prøvde å svømme over Spree, ble skutt her.
Jeg husker vi diskuterte bakgrunnen for at Muren ble bygd i august 1961 i en klasse. Jeg hadde hørt at det var det kommunistiske systemet som hadde problemer med å holde på ungdommen. Det var litt for enkelt bare å vandre gjennom Berlin for å komme til vesten. Motargumentet var at vesten bygget Berlin bevisst som et trekkplaster for ungdommen fra øst ved å bygge attraktive kjøpesentre og boliger rett ved sonegrensa. Vest-Berlin var et trekkplaster for eventyrlysten ungdom. Kanskje det er noe rett i det. Ideen om å bygge mur som en beskyttelse er tatt opp igjen i våre dager – ikke minst i den amerikanske valgkampen.

Checkpoint Charlie. Her måtte utlendinger som ville reise til Øst-Berlin passere.
Zoo og Kudamm Vest Berlin
  Olympiastadion fra 1936
På veien hjem hadde vi noen timers opphold i København. Da klatret jeg opp i tårnet på Vor Frelsers kirke og fikk en fantastisk utsikt over byen, men opplevde faktisk at høydeskrekken stoppet meg!

Tårnet til Vor Frelsers kirke, (Ikke mitt bilde, men alle andre er tatt av meg!)

Seinere har jeg besøkt Berlin mange ganger, men det skal jeg komme tilbake til.   

REIS – OG BLI VIS 1

  Ut, vil jeg, ut! (I want to go…)
I dag tar vi det som en selvfølge at enhver ungdom som har passert noen og 20 år har vært “halvveis rundt jorda” – eller noe sånt. Det er vel og bra.

Jeg er en norsk nordmann fra Norge født under 2.verdenskrig. Ved å studere røtter har jeg kommet fram til at min mors familie kommer fra bondelandet på Romerike, min fars familie fra Drammen.

Jeg vet ikke så mye om familiens reisevirksomheter gjennom tidene, tror de hadde mer enn nok å stri med her i gamlelandet. Jeg vet at to av min mors tanter emigrerte til USA, til California og ble der, men det var det mange norske familier som opplevde. Jeg vet at min bestemor har vært i Tyskland i mellomkrigstiden. Hun var handelsreisende så det var kanskje nødvendig å ta en tur utenlands. Min mor var på ferietur i Tyskland i 1937 og opplevde nazistatens tilblivelse – uten at hun fortalte så mye om det; bortsett fra om en venninne som rotet seg bort på toget. Bildene hun satte i album fortalte sitt:

  Berlin 1937
Min onkel var vel den som endret noe på mønsteret: Han studerte språk, tysk, engelsk og fransk og måtte reise ut for å lære språkene for igjen å kunne undervise i dem. Under krigen fikk han ett år i lærenes arbeidsleir Kirkenes, etter krigen var han ett år i USA som rekonvalisent. Han var den mest internasjonale i min familie.

Jeg husker godt fra min barndom og oppvekst at noen få av mine venner hadde vært utenfor Norge. En i klassen min var med et guttekor til USA – det var gjevt. Brevene hans ble lest høyt i klassen. I gymnaset var det et par elever som dro til USA som AFS utvekslingsstudenter. Det hørtes spennende ut, men jeg ble “ved min lest”. En fetter av meg dro til USA noen uker på ett eller annet program. Det misunte jeg ham.

  København (Copenhagen) from air, 1969
Min første tur ut av Norge – helt til Danmark – var i 1955. Det var MS “Kronprins Olav” som brakte Bolkeløkka skoles strykeorkester til København for å spise frikadeller. Det var en tøff tur med de vanlige turistaktiviteter for barn med Tivoli som høydepunktet.

  Tivoli? no, Liseberg.
Min andre tur utenlands var i 1958. Da var vi tre gutter som syklet til Göteborg. Det vil si – vi syklet vel ca. halve veien, resten tok vi tog. Og – vi måtte sykle på venstre side i Sverige – uten at jeg opplevde det som noe stort problem.  Da var nok bilene og de mørke gatene i Göteborg verre.

Göteborg
1960-årene ble en revolusjon innen reiselivet da charterturismen oppsto. Å reise til Mallorca ble mer og mer vanlig, men ikke i min familie. Min mor reise en del etter at hun ble pensjonist, men sjelden med fly. Selv foretok jeg min første store utenlandsreise påsken 1967 med tog til Roma sammen med en kamerat. Var innom Danmark, Tyskland, Østerrike før Italia og opplevde selv på toget noe av de forskjellige landenes egenart – natur og menneskene. Selv om kameraten min hadde vært mye i Italia, var jeg engstelig på turen, men etter hvert forsvant engstelsen mer og mer og jeg ble mer og mer nyssgjerrig.

  We greet the pope, easter 1967
Allerede samme våren var jeg på mitt neste utenlandsbesøk – til Kiel i mai 1967. Det var det første offisielle besøk UiO hadde til et universitet i Tyskland etter krigen. Det var selvfølgelig historisk institutt som var på tur. Mange av studentene drømte nok om billig tysk øl. Det ble det også, men det var et interessant møte med et universitet som oppsto omtrent samtidig med universitetet i Oslo under Napoleonskrigene. Vi fikk også en tur til hansabyen Lübeck  og i nærheten fikk vi et lite glimt av “jernteppet” – grensa til DDR.  Det var en litt skremmende opplevelse.  Vi var kommet et lite hakk nærmere nyhetene.

  View from University in Kiel.

Kiel med rådhuset hvor vi ble tatt imot av borgermesteren
Med på turen var også den “evige” student Gjertsen. Han var mange av lærernes plage med sine evige spørsmål om konspirasjonsteorier han hadde viklet seg inn i. Munterhet ble det da en av de tyske professorene trodde han var en norsk professor. Ingen sa noe, men den tyske professoren trakk seg etter en stund litt forbauset tilbake, for så seinere å bli forklart misforståelsen.

Kiel, students and professors talking in the city of Kiel..
Studiene skulle også føre til en ny utenlandsreise våren 1969. Da holdt jeg på med historie hovedfag. UiO geografi hadde utveksling med universitetet i Aberdeen, så en lærer og fire studenter dro av gåre – en av dem var meg. Det ble en kombinasjon av besøk, whiskeytesting, observasjon av det skotske samfunnet – på godt og vondt, samt en tur med bil (flying studies) fra Edinburgh til London på 4 dager.

  English landscape
Vi fløy til Prestwick utenfor Glasgow i et fly fra “Pan Am” med 6 passasjerer og 8 flyvertinner. Ikke rart at “Pan Am” gikk konkurs noen år seinere!

  Old and new buildings in Glasgow
I Glasgow fikk vi møte et samfunn i oppløsning og vist rundt av en professor i geografi; skipsverftene var konkurs, de gamle overbefolkede husene var i ferd med å saneres, de nye husene på 30 etasjer hadde folk store problemer fordi de måtte læres opp til å bo moderne, klokka 10pm kom folk ravende ut av pubene som stengte da – aldri opplevd så mange full folk på en gang. Vi besøkte også skotske new-towns der arkitektene fikk utfolde seg, vi reiste også med lokalbuss der konduktrisen i 2. etasje gikk fra fang til fang. Universitetet hadde en camp like ved Inverness så vi fikk oss en tur rundt i midt Skottland også. Mye av dette har jeg dokumentert fordi jeg tok mange lysbilder.

  A room with a view, hotel in Glasgow
Jeg synes det var interessant å oppleve et samfunn så forskjellig fra vårt, der folk bodde tett innpå hverandre i like hus der den eneste forskjellen var fargene på ytterdøra. Men når jeg først var i London fikk jeg oppleve en konsert med Royal Philharmonic Orchestra med Sir Charles MacKerras på selveste 1.mai. Det var gøy!   

  Royal Festval Hall, 1969
Også i militæret fikk vi en uventet tur til det store utland: Danmark. Vi erobret de store sandynene i nord, Råbjerg mile og noen sanddyner ved Løkken. Flott oppdrag. Militær vennskapsutveksling!

Conquering danish sand
Neste tur ut var også knyttet til studiet: Tur til Sverige, spesielt Stockholm for å studere hvordan man tilrettela friluftslivet i Sverige. Mest konsentrerte vi oss om Stockholm, men jeg tror ikke vi fant ut at Stockholm hadde noe som kunne konkurrere med Oslomarka, som var vårt studieobjekt. Men skjærgården kunne derimot ikke sammenlignes med Oslos. Vi var en tur innom Bergslagen og den historiske byen Sigtuna. En viktig observasjon vi gjorde som jeg husker var hvor tom den svenske landsbygda virket i forhold til den norske. Den svenske “glesbygdspolitiken” var virkelig effektiv, men du verden så trist det så ut.   

  Stockholm i 1970
At bryllupsreisen i 1972 gikk til utlandet var vel ikke mer enn naturlig – til Syden i mars: Taormina på Sicilia  – takket være Tjæreborgpresten!  Et lite innblikk i mafiose tilstander ble det, men også masse gresk og romersk historie samt vulkanhistorie – Etna var jo nærmeste nabo. Både geologi og historie var temaer som ble berørt på denne turen – og pizza! Det var en nyhet i Norge, men ikke i Italia 🙂

  Taormina og Etna

PS. I 1972 hadde jeg vært på Nordkapp, utforsket det indre av Troms og området rundt Bodø i det militæret, vært på Nord-Norgeturné med kor, tur til Helgeland med venner, arbeidsleir i Trøndelag, sykkelturer på Nord-Vestlandet og Vestlandet, studieturer til tilsvarende steder, fjellturer i Jotunheimen og Rondane, studietur til Sørlandet, ble forlovet med en sørlending, Vadsø ble nådd året etter. Da bodde jeg i Bodø, så Norge var allerede rimelig godt dekket.

I denne sammenhengen kommer min store forglemmelse: I perioden 1972-73 var jeg to ganger i Finland: Første gang i februar 1971 med et kor fra Musikkonservatoriet i Oslo. Vi framførte moderne kormusikk i Helsinki. Det var en iskald opplevelse. Det andre besøket i Finland var 1973 – i juni – da vi kjørte på smale finske veier i nærheten av Enaresjøen. Husker vi måtte være obs på reinsdyr OG jeg måtte ut og skrape ruta for mygg. De opptrådde i enorme mengder….

forts

Avisinnlegg: BUSSTILBUDET I KRISTIANSANDSOMRÅDET.

  Kristiansands Avis hadde sist torsdag en enquete om busstilbudet. Folk var stort sett fornøyd, eller brydde seg ikke om det – de brukte bilen uansett. Min påstand er at busstilbudet i Kristiansand er mangelfullt (for å si det mildt) og at det mangler politisk vilje til å gi innbyggerne et skikkelig kollektivtilbud gjennom AKT.

Der jeg bor er tilbudet ok mellom kl. 0700 og kl. 1700 (avgang hvert kvarter), deretter reduseres det med 50%, på lørdager tilsvarende med 50% og på søndager 80%. Enkelte steder i Kristiansand mister kollektivtilbudet fullstendig i helgene. Slik kan vi ikke ha det.

SONY DSC  (kinesisk bussløsning)
Der jeg vokste opp – for nokså mange år siden – hadde vi et fast kollektivtilbud med 20 minutters rute hverdager OG LØRDAG OG SØNDAG! På min holdeplass betydde det at jeg kunne gå på holdeplassen kl 01 , 21 og 41 og det ville komme en buss/trikk. På min holdeplass kunne jeg gå søndags morgen kl 0801, og det ville det komme en buss/trikk. Vi visste at vi kunne reise kollektivt alle dager i uka – uten noe problem – uten å måtte pugge avgangstidene. Dermed kunne en godt klare seg uten å bruke bil. Denne måten å tenke på er totalt fremmed for politikerne – de som har med kollektivtransporten å gjøre – i Kristiansand.


Hva har skjedd med kollektivtilbudet der jeg vokste opp? Rutefrekvensen har økt til hvert 15. minutt (unntatt tidlig søndags morgen – da er det 30 minutter til kl. 1100). Kapasiteten har imidlertid økt med 200%!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg mener at måten å tenke kollektivtransport på må endres i hele Kristiansandsområdet. Regulariteten må forbedres – ikke bare på hverdager, men også på kveldstid og i helgene. Bare et eksempel: For meg er det totalt umulig å reise på søndagsbesøk til Lyngdal, første buss fra Kristiansand går kl. 1215. Det er en vits!


Årsaken til at bussene blir forsinket i Kristiansand, er den tungvinte ekspederingen. Bussene kan stå opp til 10 minutter på en holdeplass for å ekspedere passasjerene. Ikke rart at forsinkelser oppstår. Det må utvikles et mye smidigere system der alle ikke nødvendigvis må gå gjennom fordøra. Kristiansand bør dessuten bare være en sone.

SONY DSC
Bussparken i Kristiansand er moden fornyelse. Da Nettbuss overtok for noen år siden, stilte de med relativt moderne busser. De fleste bussene er i dag gått ut på dato. Det fins i dag mange alternativer til diesel. Og hva med leddbusser? Eller trikk?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA