November 2019

Av og til må en bare gjøre noe raskt, også en tur til en stor by som Berlin. Det var rett og slett et nødvendig besøk for å ordne pass for mine to jenter. Litt over to døgn var vi der. Men litt fikk de nå sett av denne verdensbyen. Til det var ikke minst «apostlenes hester» fullt brukbare.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

En av grunnene til at vi valgte Berlin, var at der hadde jeg vært noen ganger før; første gangen allerede i 1975. Da var situasjonen svært forskjellig fra i dag – en todelt by der Muren var synlig og følbar mange steder. Den gang kom vi (et helt kor) med toget fra Trelleborg i Sverige gjennom DDR til Berlin.

Også i november 1989 var byen todelt, men ting begynte å skje. Vi (noen elever og lærere fra Lillesand) opplevde en stor demonstrasjon gjennom Øst-Berlin for større frihet og et mer humant samfunn. Det endte jo opp med et sammenslått Tyskland i 1990.

Siste gangen jeg besøkte byen var i 2007. Da var de fleste restene av Muren vekk, og anleggsmaskiner og kraner såes over alt. Potsdamer Platz var ikke lenger en ruinhaug, men et levende senter omgitt av skyskrapere

Og det inntrykket sitter jeg også med i dag. Det bygges og bygges, både i øst og i vest. Selv nede i sentrum hadde nye høyhus dukket opp, deler av byen var nesten ugjenkjennelig; det gamle DDR symbolet «Palass der Republique» var i 2007 på vei ned, i dag var huset borte og det gamle slottet var igjen på plass i all sin prakt. (Men verandaen i det gamle SED-bygget var fortsatt der – verandaen som keiser Wilhelm II erklærte krig i 1914, men også Karl Liebknecht erklærte den tyske kommunistiske republikk i 1919! (Spartacus-oppstanden)).

Ja, Berlin er en by full av historie, selv om den var bombet sønder og sammen april 1945. Underlig så mye som er igjen av den gamle byen, selv om mye sikkert er kopier eller etterligninger. Selv syntes jeg det var spesielt å besøke «Checkpoint Charlie», som det i dag bare er reminisenser av, hvor vi i 1989 satt timer og ventet på å komme fra øst- til vest i den store hallen som DDR-regimet hadde satt opp. De østtyske grensepolitiet hadde absolutt ikke gått på smilekurs. Jeg husker imidlertid også at da vi skulle tilbake til øst, slapp vi igjennom urolig raskt. Amerikanerne så vi ikke i det hele tatt.

Været var ok til å traske rundt i byen; overskyet og +4-5*C. Julestemning kom vi da vi var innom «Gendarmenmarkt» med julemat, snacks, juleting og tang osv. Og med «Hugenottenkirche» i bakgrunnen. Å se den skaffet også fram minner. I 1989 arrangerte reiselederen vår, Torbjørn Ribe, et møte med tre av guidene han hadde brukt tidligere da han hadde vært i Berlin i en kafé i tårnet i denne kirken. I dag var det ingen kafé der. Disse guidene kunne fortelle mer om sin bakgrunn og virksomhet som guider. De var tydeligvis sikre på at det ville skje forandringer.

Det var også guiden vi hadde fått til denne turen, en kar fra Frankfurt-an-der-Oder. Han var flink i engelsk så jeg fikk snakket litt med ham. Det var han som anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen 4. november 1989 nettopp utenfor «Palass der Republique». En million mennesker passerte forbi oss i løpet av ganske mange timer.

Berliner Dom har jeg besøkt mange ganger tidligere, men nå ga den oss en helt ny opplevelse; de hadde åpnet adgang til å gå rundt oppe i tårnet med fantastisk utsikt over byen i alle retninger. At en organist øvde i et sidekapell er også hyggelig å ta med seg videre.

Rart å forestille at Unter-den-Linden var nazistenes paradegate på 1930-tallet. Kong Friedrich II tronte på sin hest. Da jeg besøkte Potsdam for mange år siden, antydet guiden at måtte ha vært homofil – en mann Hitler beundret. I dag har bygningene på begge sider av gaten fortsatt et litt trist DDR-utseende, avsluttet med den russiske ambassaden nederst i gaten i traust sovjetstil. I 1989 var politi og militæret her på plass for å hindre at demonstrasjonen gikk mot Brandenburger Tor.

Det var ikke noe poeng i november 2019. Her var en stor demonstrasjon arrangert av tyske bondeorganisasjoner. Hundrevis av bønder og traktorer tutende og ropende i sentrum, ikke minst ved Brandenburger Tor hvor vi snek oss innimellom. Det var bare så vidt jeg fikk vist dem hvor Muren gikk i sin tid. Heldigvis var det ingen som brydde seg om oss. Politiet hadde et ganske avslappet forhold til det hele, men prøvde å styre trafikken. Da vi var på vei hjem gående langs Kantstrasse, så vi en endeløs kø av traktorer med snurrende gule lys langsomt bevegende hjemover mot bondelandet.

Vi også var inne på tanken om å vende hjemover mot hotellet, men først måtte det shoppes. Vi passerte det berømte «holocaustmonumentet», så Riksdagsbygningen i det fjerne samt skyskraperne på Potsdamer Platz. Joda, vi fant et stormagasin der, men ikke det vi var på jakt etter (bortsett fra en liten bit pizza). Da vi kom til U-bahnstasjonen, var den full av streikende bønder på bytur, og det underlige var at vi fant bare stasjonen for togene som gikk motsatt vei. En sikkerhetsvakt sa at vår stasjon lå 100 meter unna rundt hjørnet. I virkeligheten var det minst 200 meter, og vi var lenge i villrede om vi i det hele tatt ville finne noen stasjon. Men U-Bahnlinje 7 bragte oss trygt til i nærheten av hotellet.

Kollektivsystemet i Berlin er jo godt utbygd. Og vi brukte det der vi kunne; både S-Bahn, U-Bahn og dobbeltdekkerbuss. Trikken fikk vi bare et glimt av. Fant jo ut at fra Schönefeld flyplass og til hotellet vårt på den andre siden av byen kunne vi ta S-Bahn (linje nr.9) uten å skifte tog. Turen tok bortimot en time, men siden den ikke gikk under jorda, fikk vi sett mye av byen fra banen. Derfra var det bare 5 minutter å gå til hotellet.

Det vil si; Salmah ville agere kjentmann og hun ledet oss i henhold til GPS-telefonen en 2 kilometer lang omvei før vi endelig kom til hotellet. Da var vi i grunnen glade for at hotellet hadde en MacDonald-restaurant som nærmeste nabo.

Det viste seg også at i en av sidegatene i nærheten lå flere store kjøpesentre, så shoppingmulighetene var absolutt til stede. De holdt jeg meg langt unna.

Norwegian sørget for en lang og kjedelig reise hjem, med to timers forsinkelse på Gardermoen.

Berlin er en spennende by med utrolig mye historie, ikke minst nyere historie. Og når jeg var i byen da noe av det mest spennende hendte, gjør jo byen ikke minst spennende å møte igjen for meg. Berlin vokser stadig vekk. Det er tid for fornyelse over alt. Byen er fortsatt preget av mange heisekraner – både i øst og i vest. Byen har mange skinnegående transportmidler, men bilparken var ikke spesielt miljøvennlig. Så bare en elektrisk bil, og ingen hybridbiler. Jeg har fortsatt et nært forhold til byen når jeg kommer der. Det er mulig jeg må en tur allerede over nyåret.

«Du kan si mye om russerne, men skrive musikk kan de»! Kan hende det var å ta munnen for full, men kveldens konsert med KSO under ledelse av den unge fremadstormende dirigenten Gemma New viste at noen kunne det; tre komponister, Rachmaninov, Stravinskij og Sjostakovitsj, som alle vokste opp i Russland, men to av dem vendte aldri tilbake til Russland etter revolusjonen i 1917, mens Sjostakovitsj bare var 11 år den gangen. To av verkene som ble spilt på konserten ble skrevet utenfor Russland, og kanskje det mest moderne var det som ble skrevet først, nemlig suiten fra balletten «Petruskja» av Igor Stravinskij fra 1911.

Jeg har sjelden hørt musikk av Sjostakovitsj som har vært så full av glede og festivitas som kvelden åpningsverk fra 1954 – festouvertyre i anledning oktoberrevolusjonen i 1917. Kanskje ikke av de mest dyptpløyende verkene hans, men virkelig festlig musikk spunnet omkring en russisk folkemelodi (eller revolusjonssang?). Full fres i orkesteret med alle instrumentgrupper representert. Programmet antyder en gledesreaksjon på Stalins død i mars 1953 – året før. Vel, den reaksjonen kom vel mye sterkere ett år tidligere i symfoni nr.10 fra 1953 som KSO skal spille til våren mer i form av et sinne enn glede. Flott spilt av KSO

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rachmaninov var en ekte russisk seinromantiker, han brukte sitt romantiske tonespråk helt fram til han døde i USA i 1943. Han er jo først og fremst kjent for sine klaververk, hele fire klaverkonserter pluss det verket vi hørte i kveld: «Rapsodi over et tema av Paganini». Det ble skrevet i landflyktighet i Sveits i 1934 etter klaverkonsertene, men likevel ett av de mest spilte verkene av denne russiske komponisten. KSO hadde hentet den ukrainske pianistvirtuosen Vadim Kholodenko som solist, og han ga absolutt en glitrende framføring av verket i nært «samarbeid» med dirigent og orkester. Verkets 24 variasjoner gjør verket veldig variert med mange forskjellige uttrykksformer, fra det mest intime til det absolutte fortissimo. Kanskje er det det som gjør verket så fint å lytte til – det er hele tiden noe nytt og spennende.

Ved siden av hovedtemaet til Paganini bringer komponisten inn det middeladerske temaet fra requiem, «dies irae», vredens dag. Programmet antyder at det har noe med den «pakten» Paganini i sin tid inngikk med djevelen. Vel; Rachmaninov bruker «dies irae»- temaet også i en av symfoniene og ikke minst i de symfoniske dansene han skrev i USA under krigen i USA. En annen interessant ting med Rachmaninov var at han med sitt seinromantiske musikalske språk regnes for å være filmmusikkens far.

Stående applaus for solisten som kvitterte med en fortryllende lite stykke av Domenico Scarlatti.

Ballettmusikken til «Petrusjka» ble kveldens spennende høydepunkt. Her fikk orkesteret virkelig kjørt seg – ikke minst på grunn av skiftende rytmikk, mange solistinnslag, spennende dissonerende klanger og orkestralt samspill. Det skal egentlig ikke mye til for at dette stykket faller fra hverandre. Etter mitt skjønn klarte dirigent Gemma New å sy dette godt sammen. Solistinnslagene var mange og imponerende. Her er jo musikken hele tiden skiftende. Det er en handling og noen personer som skal beskrives ved hjelp av de ulike instrumentene. Til og med tubaen hadde sitt innslag da den skremmende bjørnen skulle beskrives. Ikke så veldig ofte det skjer i musikklitteraturen.

Dette er vel muligens Stravinskijs mest populære ballettsuite, framføres av orkestre over hele verden. Den neste balletten han skrev, «Vårofferet» ble jo en skandale i sin tid, da gikk han over den tidens musikalske «strek». At verket i ettertid også ble en suksess, er annen sak, som forteller at musikksmaken utvikler seg. Stravinskij sørget jo for at hans versjon av egne komposisjoner er blitt tatt vare på for ettertiden: Han spilte inn absolutt alle komposisjonene sine på plate på 60-tallet. Det finnes altså en «fasit».

Tror ikke Gemma New var så langt unna den «fasiten».

Jeg var der. Nesten.

   Muren ved Brandenburger Tor 1975

Jeg besøkte Berlin i begynnelsen av november 1989 sammen med en gruppe tyskelever og tre andre kolleger som alle var tysklærere. Torbjørn Ribe var reiseleder og arrangør. Jeg var vel med som historielærer. Lite visste vi at vi kom til å oppleve historie mens vi var der.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hotell Metropol – som måtte sanneres i ettertid – det var fullt av asbest. 

Vi bodde på hotell Metropol i Øst-Berlin i tre døgn. Det var et hotell for privilligerte med egen butikk for partimedlemmer og utlendinger samt lokaliteter i underetasjen som nok ble brukt til mer enn servering. Tror ikke elever fra norske videregående skoler var av hovedklientellet. Hotellet var igrunnen svært sentralt plassert – like ved Unter dem Linden og operahuset, Berliner Dom og Volkskammer/ Palass der Republikk. Brandenburger Tor lå bare 5 minutters spasertur fra hotellet, men dit var det ikke lov til å gå, trodde vi. At vi bodde så sentralt brakte oss midt inn i begivenhetenes sentrum.

Å komme til Øst-Berlin fra vest skulle ikke være enkelt. Vi kom med buss, men i 1975 kom vi med tog fra Sassnitz. Den gang var ikke passkontrolløren fornøyd da vi leverte lister ordnet etter stemmer: Bass, tenor, alt og sopran. NEIN, det skulle være alfabetisk, BASTA. Men toget gikk det mens vi ordnet navnene i riktig rekkefølge. I Berlin husker jeg vi ble mottatt av Volkspolizei med maskinpistoler vi måtte passere forbi da vi steg ombord i toget som skulle frakte oss til Vest-Berlin. To ganger ble toget ransaket av grensepoliti de få kilometrene til Zoologische Garten stasjonen i Vest.

Utsikt fra toget mot Palass der Republik i 1975. Her var det mye folk!!

I 1989 ble bussen stoppet ved grensa og passene ble kontrollert av grensepoliti som nok aldri hadde gått på smilekurs. To timer måtte vi vente på grensa før vi fikk kjøre videre mot Berlin. Så var det for Torbjørn og holde seg til fartsgrensa så han unngikk å få fartsbot på veien inn til Berlin sentrum. Sjåførene hadde egne signaler seg imellom så vi forsto når vi var i nærheten av kontroll.

Alle besøkende måtte ha egen DDR-guide mens de besøkte Berlin. Han vi fikk var faktisk ikke fra Berlin, men fra Frankfurt-an-der-Oder. Han var bl.a. oversetter fra tysk til engelsk hvilket gjorde at jeg kunne kommunisere meget bra med ham. At han fortalte at han ikke var medlem av SED, mens kona hans var medlem, gjorde enkelte av oss meget skeptiske. Var han spion eller? Det var han som anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen som skulle være i Øst-Berlin dagen etter. Han signaliserte at det som skjedde nå var meget viktig for Tyskland…

Dette måtte vi diskutere, men vi hadde fått informasjon om at demonstrasjonen var lovlig og at en av hovedparolene var «Keine Gewalt» – ingen vold. Jeg var kanskje av de ivrigste til å ville oppleve demonstrasjonen. Det ble til at vi gikk.

 Nikolaiviertel i Øst-Berlin med elever.

Ingen tvil om at det var en sendt stemning i Berlin disse dagene. Det kom tydelig fram på fjernsynet der både øst- og vesttysk tv var svært opptatt av situasjonen i øst. Likevel gjennomførte elevene en fredelig «undersøkelse» samme dag der de skulle møte vanlige tyskere på gata og «intervjue» dem på tysk om deres hverdag. Husker vi gikk inn av de minst skadde områdene i Berlin sentrum, Nikolaivierteil for å få det rette inntrykket.

Dagen etter vandret vi opp til “Palass der Republik” der vi ville oppleve demonstrasjonen. Der skulle demonstrasjonen svinge inn mot plassen foran bygningen (og ikke gå videre mot muren) og avsluttes med taler og appeller. Vi så at det var parkert politibiler bak noen bygninger ikke langt unna – i tilfelle av? Vi ble stående i over en time og se demonstrantene passere fredelig forbi i store mengder. Hvor mange av den millionen vi fikk høre som gikk vi så, vet jeg ikke, men mange og fredelig var det. Det sto en politibil parkert foran «Palass der Republik» med to politifolk. Husker Torbjørn Ribe kommenterte overrasket på videoen han tok opp: De smiler jo!

Først og fremst ble dette en fredelig demonstrasjon rettet mot kommunistpartiet og måten DDR ble styrt på. Det var et klart ønske om større indre frihet og mer demokrati. Men jeg kunne ikke se noe ønske om gjenforening med det andre vestlige Tyskland. DDR skulle bestå som stat. Men folk var nysgjerrige på hva som befant seg på den andre siden av muren i det rike vesten.

Noen timer etter demonstrasjonen kjørte vi gjennom Checkpoint Charlie til Øst-Berlin og slapp elevene løs på Ku-damm og andre vesttyske «herligheter». Kontrollen var like nitidig som den pleide å være. De virket som om livet i vest var upåvirket av hva som skjedde i øst. Da vi kom til muren, så vi at noen mennesker sto og kikket østover for å se om de kunne få glimt av noe. Det gjorde de nok ikke, for demonstrantene i øst prøvde aldri å fortsette videre ned «Unter-den-Linden» mot muren. Polititroppene i bakgatene var ikke nødvendige.

  Vest-Berlin november 1989

Da vi kom tilbake til Checkpoint Charlie, stoppet vi i den store hallen som var bygget for denne virksomheten, der du fra øst måtte kjøre en meget skarp sving for å komme inn i hallen. Noen hadde flere ganger tatt fart og prøvd å kjøre tvers gjennom bommen mot vest. En grensepolitimann kontrollerte passene ganske raskt og ga Torbjørn beskjed om å kjøre. Torbjørn ble svært overrasket; dette hadde ikke skjedd før, så han spurte: «Kjøre???». «Ja», svarte politimannen, jeg syns jeg så et glimt i øyet.

 Muren delte Berlin meget effektivt i to. Deler av Berlin ble liggende brakk som området ved Potsdamer Platz. 

Litt spesielt var det å møte tre kvinnelige guider som Torbjørn Ribe tidligere hadde bruk og som hadde fortsatt kontakt med. Vi møttes i tårnet på «Hugenottenkirche» som var gjort om til kafé og der de fortalte om sin guidevirksomhet og om livet i DDR generelt. To snakket engelsk. Hun som snakket dansk bortimot flytende, hadde aldri hatt noe ønske om å lære dansk, det var det myndighetene som hadde bestemt. I det helt var det mye som myndighetene bestemte når folk nådde en viss alder – blant annet hvilken utdannelse du skulle ta. Men retten til arbeid var absolutt, selv om du fikk en jobb som var meningsløs.

4 dager etter at vi forlot Berlin «sprakk» muren nærmest ved en misforståelse og vi vet hva som skjedde videre i historien. Allerede året etter, 3.oktober 1990 ble de to tyske statene gjenforent, en prosess som fortsatt pågår og som ikke vil bli avsluttet om mange år ennå. Det var en prosess som egentlig ikke var ønsket i øst, men som likevel tvang seg gjennom.

 Berlinmuren foran Brandenburger Tor i november 1989. Bilene hadde ikke lov til å stoppe her, heller ikke bussen vår, men bilde fikk jeg tatt. Gikk faktisk ned her tidligere på dagen uten å bli stoppet. Den norske ambassaden lå visstnok her i nærheten.