Nei, snøen har ikke smeltet på Kilimanjaros topp. Det er fortsatt mye hvitt å se der oppe, til og med noen breer. Å sitte utenfor “teltet” i en god stol og bare stirre på Kilimanjaro var en av nytelsene vi gjorde på denne turen. Vi hadde en fantastisk utsikt fra verandaen foran teltet vårt på Kibo Safari Camp. Dessuten valgte Kilimanjaro å kle seg naken for oss i all sin imponerende velde. Vi på skarve 1000moh, Uhuru Peak på 5895moh. Skydotten som vanligvis skjuler hovedtoppen, Uhuru, var borte nesten hele tida mens vi var her. Det verste var at noen av oss snek oss opp kl. 0600 for å se soloppgangen. Og det var verdt det. For det er ikke bare soloppgangen i seg selv, men det er alle lydene som oppstår og som bare hører Afrika til. Fuglene er vel de som frambringer de fleste lydene, men det fins andre lydskapende vesener. Noen mente de hørte løvebrøl en ettermiddag, men ingen løve ble observert. Egentlig hadde vi tenkt oss Kilimanjaro rundt, men i løpet av kort tid ble den omgjort til en todagers overnatingstur til Amboseli National Reserve. Ingen angret den beslutningen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Personlig synes jeg at Amboseli er en flott park å reise til. Den ligger ikke lenger unna enn at den kan nåes i løpet av en 3 – 4 timer, og trafikken er vanligvis liten og de fleste veiene er bra. Nå valgte likevel Buda å kjøre Mombasaveien de 6 – 7 første milene sørover. Den er jo sterkt trafikkert, men trafikken gikk greit unna, så bare en lastebil som hadde kjørt utfor veien. Dessuten var været flott, og etter hvert så vi faktisk Kilimanjaro i det fjerne. Ved Emali forlot vi trailerne på vei til og fra Mombasa, og fulgte den nyanlagte veien mot Oloitokitok på grensa til Tanzania. Veien er hva jeg vil si forbausende bra. Ingen i Norge ville klage over en så fin vei til og med ute telehiv (!). Dessuten blomstret villblomstene langs veien og langt innover i bushen, og etter hvert nærmet vi oss det forjettede fjell og land. Må innrømme at det ble noen fotopauser etter hvert. Jeg vet ikke hvor mange bilder det ble av fjellet, men det er ikke få. (Har ikke turt å telle). Kilimanjaro ligger i Tanzania, men gjør seg best på bilder fra Kenya. Like før Oloitokitok, er det en by som heter Kimani og herfra valgte vi å kjøre mot parken. Tanken var å overnatte på KWS egne hytter, men det ble for vanskelig, så etter en kort rekognosering, havnet vi på Kibo Safari Camp, ikke helt gratis,  men det viste seg å være et lurt valg.

Teltene vi fikk tildelt, var store og romslige med gode senger. Over teltet var det bygd tak, toalett, bad og vask var i et eget rom i tilknytning til teltet. Så det var ingen norsk telttur vi var ute på. Strømmen var kvotert, så det var bare strøm om kvelden og om morgenen (men hvorfor lyset kom på kl. 0520, vet jeg ikke). Resten var som på et hotell selv om spisesalen kanskje var vel åpen. Her er det nemlig kjølig om morgenen. Hvor kjølig vet jeg ikke, men her i Kitengela går det av og til ned i 13 grader på morgenkvisten. Svømmebasseng med utsikt mot Kilimanjaro var det selvfølgelig også. Og ble benyttet.

Det som kanskje var det fineste ved hele etablissementet var det hyggelige personalet. Sjelden hyggelige mennesker som bare var innstilt på å hjelpe.

Da vi ankom, så vi at etablissementet lå bak et elektrisk gjerde. Det neste vi så var en stor flokk bavianer som strøk forbi. Resepsjonisten forsikret at bavianene ikke hadde tilgang til leiren. Noen pustet lettet ut. Da jeg tok en liten rusletur bak strømgjerdet, oppdaget jeg nok et dyr som kanskje passet bedre på dette stedet – særlig når jeg befant meg nettopp bak et slikt gjerde. Elefanten skred langsomt gjennom skogen og etter hvert kom bare ca. 70 meter fra meg. Da jeg vendte tilbake til teltet, fortalte jeg hva jeg hadde sett. Jo, de måtte bort og se, og de fikk sett de også, kanskje enda nærmere. Bedre åpning kunne besøket ikke få.

Tidlig morgen – habari asubuhi

Amboseli National Reserve ligger altså ved foten av Kilimanjaro. Fjellet er en imponerende bakgrunnskulisse. I parken finner du de fleste dyrene du forventer skal være i en safaripark, men det er visse unntak. Parken ligger nemlig i maasailand, og maasaiene får fortsatt bruke i alle fall deler av parken til sine kyr og aktiviteter. Maasaiene prøver å utnytte turistene og inviterer dem hjem til bomasene sine mot betaling, og selger så produktene sine til turistene etterpå. Ikke helt gratis. Dermed blir maasaiene avhengig av turismen, og når turismen er på litt nedtur, kan det bli vanskelig for dem. Dessuten er maasaienes aktiviteter på kollisjonskurs med dyreverninteressene. Særlig har det gått ut over løve- og elefantbestanden. Løver er det fortsatt få av (har faktisk sett en av dem), mens et eget elefantprosjekt har gjort at tallet på elefanter i Amboseli er stort og voksende.

Dessuten koster det å komme inn i parken for oss turister, US$90, mot folk fra Kenya som betaler ca kr. 90.-. Da får du lov til å oppholde deg i parken 24 timer. Ut over det er det ekstra betaling. Det ligger noen hoteller inne i parken også. Vi fikk lov til å bruke hele dagen og så reise gjennom parken neste morgen siden vi skulle kjøre Namangaveien hjem. Det var lurt.

Å reise på safari er jo en form for oppdagelsesreise: Å oppdage dyrene i deres egen verden på deres egne premisser. Åååå, der er en antilope, der en bøffel, der en giraff og der en løve!! Parken har en ganske variert natur, selv om svært mye er en nesten dyretom slette. Der ser du mest fugler som struts, kori bustard og sekretærfugl. Det er dyr, men ikke i så store mengder som i Serengeti og Ngorongoro. Har vært her to ganger før, men jeg har vel aldri opplevd så mange forskjellige dyr som denne gang.  Fascinerende og spennende. Denne gang var jeg litt på jakt etter dyr med Kilimanjaro i bakgrunnen. Fikk faktisk en del resultater. Elefanter er garantert å oppleve. Det er store flokker av dem. Hannene må pent gå for seg selv til det blir bruk for dem. En slik einstøing møtte vi like ved Observation Hill der vi vanligvis spiser lunsj. Akkurat på samme sted var det for ett år siden en stor hunelefant som slang snabelen etter bilen. Einstøingen likte slett ikke at vi ikke ventet på den så den fikk passere over veien til gjørmebadet før oss; den flagret med ørene og satte etter oss. Vi slapp med skrekken. Da vi skulle tilbake, var fyren faktisk på vei mot veien igjen. Nå stoppet vi og slapp ham pent over. Han var tydeligvis sexfiksert og så ut som han hadde 5 bein der han vandret med redskapen nesten subbende i bakken. Fatma hadde litt problemer med å forklare 7 åringen hva dette var for noe. Elefant med 5 bein? Litt seinere møtte vi en flokk med 80 dyr liggende og kose seg i dynnet. Det er forklaringen på at dyrene her er så “renslige” i motsetningen til de “støvete” (og derfor røde) dyrene i Tsavo nasjonalpark. To av de yngste tok like gjerne en slåsskamp til ære for tilskuerne.

   elefant med 5 bein
Det er viktig å ha respekt for dyrene. Elefanter er ikke til å spøke med. Det oppdaget maasaiene for mange år tilbake, og prøvde å stoppe dem. Det kostet mange elefanter livet, men da gikk elefantene til angrep på det helligste for maasaiene, kyrne.

Også denne gangen kom vi i kontakt med noen maasaier. Vi var litt usikker på et veivalg, og spurte om veien. De spurte om få sitte på så de skulle vise oss veien. Det viste seg at de to var halvfulle og skulle på fest, og at de tenkte på å lure oss til å kjøre dem til festen. Fatma fattet mistanke (hun snakker ma selv), slik at akkurat det ble forhindret. Men det ble ingen behagelig kjøretur fordi “veiene” var ikke annet enn tråkk og at de to fyrene begynte å trakassere Fatma muntlig, uten at jeg forsto hva som foregikk. De burde vært kastet av, sa jeg, men det er ikke så lett når det gjelder maasaier, de er verdens staeste. Sannsynligvis var vi en tur innom Tanzania uten å være klar over det. For maasaiene betyr ikke landegrensen noe som helst. To andre maasaier viste oss veien tilbake, og de var mye hyggeligere. Det viste seg at den utkikksplassen vi var på utkikk etter nå inngikk i et privatisert område med egen flyplass. Kartet vårt var for gammelt! Tomannshelikopteret var pent parkert.

Etter vår første dag i parken nevnte jeg for kelneren at vi ikke har sett noen giraffer på våre besøk i parken. Han forklarte med et glimt i øye at mandag var giraffenes blåmandag etter en travel helg! Vel, tirsdagen skulle rinne uten at det dukket opp noen giraff i nærmeste omegn. Så mange brosjyrer har bilde av giraff med Kilimanjaro i bakgrunnen; det ville jeg også ha. Giraffene (mange) dukket ikke opp før vi var på vei ut av parken i nordenden av Lake Amboseli (som akkurat nå var meget tørr). Da fikk jeg endelig bildet jeg ville ha, men Kilimanjaro var svært langt i bakgrunnen. Giraffer er veldig flotte dyr, svært forskjellig fra de andre dyrene…. Alle dyr har jo sin egenart. Like etterpå opplevde vi en sjeldenhet: En flokk med gerenuker på beite i buskaset. Gerenuken kalles også “giraffantilope” på grunn av den lange halsen. De er faktisk så nøysomme at de ikke drikker vann eller væske i det hele tatt, men utnytter væsken i bladene de spiser.

  gerenuk

Safari er fascinerende uansett. Hadde lenge planlagt å avslutte oppholdet her med en safari, Amboseli er en vennlig park med nok av opplevelser, selv om ikke alle de 5 store var representert. Ville dyr i vill tilstand er best, uansett. Dyreparken får si hva den vil, det er i Afrika at løver, giraffer, geparder og andre dyr hører hjemme. Jeg er faktisk enig med reklamen at safari er en opplevelse for livet. Jeg har fortsatt Maasai Mara til gode………………

Mt Kenya
One thing is certain: Easter here in Kenya is very different from Easter at home. Now I’m not talking about the weather, but about everything. One reason is of course that my surroundings are Muslim and therefore has no tradition of Jesus’ death, because he died as a prophet and not God’s son. Kitengela is full of churches, but not near where I live, and many of them are charismatic or Adventists . It’s not exactly my type . But I ‘ve had my quiet moments listening to Bachs St. John’s passion on Good Friday on YouTube. YouTube is helpful to have. Does the way smoothly into NRK radio here , even on a Mac one, but listen rather seldom – except “Klar en klassiker”.

Another thing that is very different is that shops and banks are open on Sundays and public holidays. No holiday closures here, nor Easter. Bought shoes on Good Friday, nice shoes Ksh 3000.-. The newspapers were also on the street. There you did read about a matatu collided with a truck out of control and 11 people died. The truck driver and assistant ran off into the jungle . It swarmed by people in Kitengela , but not as many as it can be. Many people have traveled ” home” to the family at Easter . Also today we have been visiting the town and ate lunch at Pizza Inn and Chicken Inn . Very fine and cheap with a pizza for Ksh 500.- .

It appears that Easter should continue to be quiet and peaceful for our example.
Land of the kikuyus
But we’ve had a few excesses in terms of travel . We drove the wife of Buda home to her family in a city in northern Kenya called Isiolo. We have been there before and I was a little in love with the place and the surroundings . Distance up there is not more than from Oslo to Kristiansand, and the running time was 5 hours with several breaks along the way. So we drove through the central highlands , the richest part of Kenya , Kikuyu land! There we drove past towns like Karatina and Nyeri – in the past lived and died Scouting’s mother and father, Lord Baden – Powell and his wife Olava Baden – Powell ! . As you see the time spent the road north from Nairobi is excellent, if not exactly highway. Through the southern part of the area we drove through a fruitful , uneven , almost garden like landscape . Many farms here were brought by the colonial masters for ca. 100 years ago. In this area had Maumau their activities in the 1950s before the movement was crushed by the British. On the left side we did have eventually Aberdaremountains in sight, calm, almost flat mountains with peaks up to 4000moh . On the right was a large mountain shrouded in a thick cloud. In the mountains lived the Kikuyu god, Ngai .
Towards Aberdare mountains  Mt Kenya
When we did get to Nyeri, the landscape changed to become more open. We drove along a large plain , Laikipia Plains, and with little vegetation, the view was far. And , it looked as if the dense cloud dots surrounding the Mt . Kenya, Africa’s second highest mountain ( 5199moh ), began to disintegrate. Something , however, was already gone, the last train from Nanyuki, the railroad between Nairobi and Nanyuki . Much of the track was left as a reminder that there had been trains. The road followed the track pretty much most of the way . That’s how it went with most of the side tracks in Kenya; there was no money to earn in the railways ; although in his time was the backbone of Kenya’s transport system. The weather improved and when we arrived in Nanyuki and the equator for a short stop, was Mt . Kenya visible between skyflakes.
  Mt Kenya
The stretch between Nanyuki and Isiolo are one of the most beautiful in Kenya. I am captivated every time I run here. On the right side sits Mt . Kenya. It seems so close, but you usually use 5 days to get to and from the top. Besides, you are not at the top without climbing training and equipment. Mt . Kilimanjaro is in the form a large volcano with some ice and snow on top. Mt . Kenya on the other hand is a volcanic remnant that strives game against the sky. I’m not going to try myself as a mountaineer , but I took some pictures on the way back when the mountain of God playing hide and seek between the clouds in the sun was going down. There is something puzzling over those mountains and it ‘s no wonder that the Kikuyu left main god, Ngai, be the god residing in the mount of God . Beautiful lighting.
big wheat fields Towards Isiolo
The road went uphill to almost 3000moh , and up here had rich colonists their huge grain farms. Large areas were covered by vast fields that we can only dream about in Norway and most of Europe . In the background was constantly Mt. Kenya. Then began the descent towards Isiolo in large bends. The quality of the road was excellent, just the trucks must be cautious downhill . We look Isiolo in the distance and wilderness behind. Although there are 500km further to Moyale, the border city of Ethiopia, this area is almost empty of people – apart from a few nomadic tribes, cattle thieves , bandits and others. The road north from Isiolo transformed by some kilometers to a cattle trail and make their journey to a trial.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

To the west the vast Turkana Lake Turkana as the central focal point. Once upon a time NORAD built a road to Lodwar. I haven’t tried to run it , because I have not visited Turkana yet. In this area there is a flora of nomadic tribes , most quite small. Many have not understood that they live in a country called Kenya. They often engage in local feuds against each other, often due to cattle theft, which at times has evolved into tribal wars. In one case went 50 policemen in an ambush and was liquidated . In the paper recently I read a post that said that one could not accept anymore that people lived in the Stone Age when the rest of the country ( somewhat exaggerated ) was moving into the digital age . Now that it’s made oil discoveries, the government has been a sudden interest in the area. Turkana is however also a landscape that appeals to tourism with its exotic environment and wonderful landscape . Turkana bordered on the north by South Sudan, the world’s youngest country, which certainly struggling. The News Today (20.4 ) reported that 100 people had been killed in connection with cattle robberies. I imagine that South Sudan is an extension of Turkana , and that it really is not very ripe for independence. Rumors here in Kenya says that President Salva Kiir, who did have Norwegian advisers, has already managed to become a very rich man.
Towards Isiolo Isiolo
We get a reminder of what we run into in Isiolo. In the city center we did see soldiers in full war gear  – it?s not common. The news reported that someone has attacked a mosque , and that others have gone and attacked a church ( which is the unfortunately developments in Nigeria) . It is a situation that neither the Christians nor Muslims want. Kenya will be a country of peace between religions, but authorities have not quite managed to get it in connection with the treatment of the Somalies and thus the Muslims in Kenya.

We ran into a side street to a hotel there, where we ate dinner and said goodbye to Mammarasha and Rasha. We decided not to stay in Isiolo, but go back to the city at the equator, Nanyuki . The streets of Isiolo was now completely normal , no soldiers were watching . In all, the trip back to Nanyuki was rather rainy and foggy , but when we approached Nanyuki, it was the clarification and Mt . Kenya showed up beautifully . We stayed at a decent hotel – two rooms with breakfast and magnificent views of Mt. Kenya.

Nanyuki is located on the edge of the Laikipia Plains as we crossed in 2011 on a roughroad. Below is a series of huge farmer who runs cattle among other boran cattle – the best meat producers in Africa. Some of them have started to become sanctuaries like Ol Pejeta Concervancy and Lewa Wildlife Concervancy .. Here you can find a sanctuary for chimpanzees. Although it is not proven that chimpanzees have been living in Kenya, you will find all the major African animals buffalo , elephant , giraffe , antelopes , lions , hyenas , leopard and rhino not least – both black and white. But even here within a well- guarded electric fence poaching is going on.

Safari in a smaller scale , we have been doing in the recent times – out on the savannah few miles away. This time we saw the giraffes we have missed stayed and they seemed to be very much alive. Great pets to have so close to – also the elegant impalas
 
At the end of our trip to Isiolo, I suggested that we could take a trip to the 14th Water Falls in Athi River, not so far away from home. And even though I knew they could not compete with certain other waterfalls because they are only from 10 to 20 meters high, it is quite good with 14 waterfalls side by side . Much foam, a short boat ride with ropes, demonstration of diving made ??the visit enjoyable. Equally entertaining was basically the continuation. We took a shortcut – a rough road – towards Nairobi, we saw a bull fight in the middle of the road, lots of people on their way from church , many with palm leaves ( Palm Sunday ), an incredible number of people with Salvation Army uniforms, large coffee plantations of the road, etc. Some places the road was very muddy , but I think there had been no trouble getting help.
  Thika with “Del Monte”

  14 Falls

But the Easter was very peaceful.

En ting er i alle fall sikkert: Påske her i Kenya er svært forskjellig fra påsken hjemme. Nå snakker jeg ikke om været, men om alt. En av årsakene er selvfølgelig at mine omgivelser er muslimske og derfor har man ingen tradisjoner omkring Jesu død, fordi han døde som profet og ikke som Guds sønn. Her i Kitengela vrimler det av kirker, men ikke i nærheten av der jeg bor, og mange av dem er karismatiske eller adventister. Det er ikke akkurat min form. Men jeg har hatt mine stille stunder og hørte på Johannespassjonen på langfredag på YouTube. YouTube er kjekk å ha. Får forresten greit inn NRK radio her, også på Mac?en, men hører nokså lite på den – unntatt Klar en klassiker. 

En annen ting som er svært annerledes er at butikker og banker er åpne, søn- og helligdager. Ingen helligdagsstengning her i gården ? heller ikke i påsken. Kjøpte sko på langfredag, fine sko til kr. 200.-. Avisene var også på gaten. Der kunne man leste om en matatu som kolliderte med en lastebil ute av kontroll og 11 mennesker omkom. Lastebilsjåføren og assistenten stakk av i jungelen. Det vrimlet av folk i Kitengela, men ikke så mange som det kan være. Mange har reist “hjem” til familien i påsken. Også i dag har vi vært på bytur og spiste lunsj på Pizza Inn og Chicken Inn. Veldig greit og etter våre forhold billig med en pizza til 35kr. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det ser ut til at påsken skal fortsette å være stille og fredelig for vårt vedkommende.

Kikuyuland

Men vi har hatt et par utskeielser i form av reise. Vi kjørte kona til Buda hjem til hennes familie i en by nord i Kenya som heter Isiolo. Vi har vært der før, og jeg ble litt forelsket i stedet og omgivelsene. Avstanden dit opp er ikke mer enn fra Oslo til Kristiansand, og kjøretiden ble på 5 timer med flere pauser underveis. Dermed kjørte vi gjennom det sentrale høylandet, den rikeste delen av Kenya, kikuyuenes land!  Det kjørte vi forbi byer som Karatina og Nyeri – i den siste bodde og døde  speiderbevegelsens mor og far, Lord Baden-Powell og kona Olava Baden-Powell!. Som dere skjønner av tidsbruken er veien nordover fra Nairobi utmerket, om ikke akkurat motorvei. Gjennom den sørlige delen av området kjørte vi gjennom et fruktbart, småkuppert, nesten hageaktig landskap. Mange farmer her ble anlagt av koloniherrene for ca. 100 år siden. I dette området hadde Maumau sin virksomhet på 1950-tallet før bevegelsen ble knust av britene. På venstre side fikk vi etter hvert Aberdarefjellene i sikte, rolige, nesten flate fjell med topper opp mot 4000moh. På høyre side var et stort fjell innhyllet i en tykk sky. I det fjellet bodde kikuyuenes hovedgud, Ngai.

Mot Aberdarefjellene  Ekvator 2100moh

Da vi kom til Nyeri, endret landskapet seg til å bli mer åpent. Vi kjørte langs en stor slette, Laikipia Plains, og med liten vegetasjon var utsikten langt og lengre enn langt upåklagelig?. Og, det så ut som om den tette skydotten som omga Mt. Kenya, Afrikas nest høyeste fjell (5199moh), begynte å gå i oppløsning. Noe som imidlertid allerede var gått i “oppløsning” var jernbanen mellom Nairobi og Nanyuki. Mye av sporet lå igjen som en påminnelse om at her hadde det gått tog. Veien fulgte sporet stort sett det meste av veien. Det var slik det gikk med de fleste av sidebanene i Kenya; det var ingen penger i jernbanen; selv om den i sin tid var ryggraden i Kenyas transportsystem. Været bedret seg, og da vi ankom Nanyuki og ekvator for en kort stopp, var Mt. Kenya synlig mellom skyflakene.

  Mt. Kenya

Strekningen mellom Nanyuki og Isiolo er av de vakreste i Kenya. Jeg blir betatt hver gang jeg kjører her. På høyre side troner Mt. Kenya. Den virker så nær, men vanligvis bruker du 5 dager på å komme til og fra toppen. Dessuten kommer du ikke opp på toppen uten klatretrening og utstyr. Mt. Kilimanjaro er i form en stor vulkan med noe is og snø på toppen. Mt. Kenya derimot er en vulkanrest som streber vilt mot himmelen. Jeg har ikke tenkt å prøve meg som fjellklatrer, men jeg tok noen bilder på tilbakeveien da gudefjellet lekte gjemsel mellom skyene i det sola var på vei ned. Det er noe gåtefullt over slike fjell, og det er ikke så rart at kikuyuene lot hovedguden, Ngai, være guden bosatt i gudefjellet. Vakker belysning??

  kornåkre og treplanting

Veien gikk oppover mot nærmere 3000moh, og her oppe hadde rike kolonister sine enorme kornfarmer. Store områder var dekket av enorme åkre som vi bare kan drømme om i Norge og det meste av Europa. Bakgrunnskulissen var hele tida Mt. Kenya. Så begynte nedstigningen mot Isiolo i store slyng. Veikvaliteten var utmerket, bare lastebilene må være forsiktige i nedoverbakkene. Vi ser Isiolo i det fjerne og ødemarkene bakom. Selv om det er 500km til Moyale, grensebyen til Etiopia, bor det nesten ingen i dette området – bortsett fra noen nomadestammer, kvegrøvere, banditter oa. Veien nordover fra Isiolo omdannes etter noen mil til en krøttersti og gjør reisen videre til en prøvelse.

  Isiolo

Mot vest det enorme Turkana med Lake Turkana som det sentrale midtpunkt. Hit bygde NORAD vei i sin tid. Har ikke prøvekjørt den, fordi Turkana har jeg ikke besøkt ennå. I dette området er det en flora av nomadestammer, de fleste ganske små. Mange har ikke oppfattet at de bor i et land som heter Kenya. De driver ofte lokale feider mot hverandre, ofte på grunn av krøttertyverier,  som til tider har utviklet seg til stammekriger. I ett tilfelle gikk 50 politifolk i et bakhold og ble likvidert. I avisen nylig leste jeg et innlegg som sa at en ikke kunne akseptere lenger at folk levde i steinalderen når resten av landet (noe overdrevet) var på vei inn i den digitale hverdagen. Nå som det er gjort oljefunn, har myndighetene fått plutselig interesse for området. Turkana er imidlertid også et landskap som appellerer til turisme med sitt eksotiske miljø og fantastiske landskap. Turkana grenser i nord til Sør-Sudan, verdens yngste stat, som absolutt sliter. Nyhetene i dag (20.4) fortalte om at 100 mennesker var blitt drept i forbindelse med kvegrøverier. Jeg tenker meg at Sør-Sudan er en forlengelse av Turkana, og at landet egentlig ikke er modent for selvstendighet. Ryktene her i Kenya sier at president Salva Kiir, som har hatt norske rådgivere, allerede har maktet å bli en meget rik mann.

Vi får en påminning i det vi kjører inn i Isiolo. At det er mange mennesker i byen er helt normalt, men at det opptrer soldater i fullt krigsutstyr er ikke vanlig. Nyhetene fortalte at noen har gått til angrep på en moské, og at andre igjen har gått til motangrep mot en kirke (noe som dessverre er utviklingen i Nigeria). Det er en situasjon som verken de kristne eller muslimene ønsker. Kenya skal være et religionsfredens land, men myndighetene har ikke helt klart å få det til i forbindelse med behandlingen av somaliene og dermed også muslimene i Kenya.

Vi kjørte inn i en sidegate til et hotell der, hvor vi spiste middag og tok farvel med Mammarasha og Rasha. Vi bestemte oss for ikke å overnatte i Isiolo, men reise tilbake til byen ved ekvator, Nanyuki. Gatene i Isiolo var nå helt vanlige, ingen soldater var å se. I det hele tatt, tilbaketuren til Nanyuki var heller regnfull og tåkete, men når vi nærmet oss Nanyuki, ble det oppklaring og Mt. Kenya dukket vakkert fram. Vi overnattet på et greit hotell for kr. 340.- for to rom med frokost samt praktfull utsikt mot Mt. Kenya.

Nanyuki ligger i utkanten av Laikipia Plains som vi kjørte over i 2011. Her er det en rekke enorme farmer som driver kvegdrift blant annet med borankyr – de beste kjøttprodusentene i Afrika. Noen av dem har gått over til å bli sanctuaries som Ol Pejeta Concervancy og Lewa Wildlife Concervancy.. Her kan du finne et sanctuary for sjimpanser (gjett hvem som har tilbrakt en del av sin pensjonisttid her!?) selv om det ikke er bevist at sjimpanser har hatt tilhold i Kenya, Her finner du alle de store afrikanske dyrene som bøffel, elefant, giraff, antiloper, løver, hyener, leopard og ikke minst neshorn – både svart og hvit. Men selv her innefor et godt bevoktet elektrisk gjerde viser det seg at krypskyterne kommer til.

Safari i noen mindre målestokk har vi også bedrevet i den seinere tid – ute på savannen noen mil unna. Denne gangen så vi hvor giraffene vi har savnet oppholdt seg og at de så ut å være i beste velgående. Flotte dyr å ha så nært innpå.

impala  giraff oksekamp midt på veien

På slutten av vår tur til Isiolo foreslo jeg at vi kunne ta en tur innom De 14. Vannfallene i Athi River, ikke så kolossalt langt hjemmefra. Og selv om jeg visste at de ikke kan måle seg med visse andre vannfall fordi de bare er fra 10 – 20 meter høye, er det ganske flott med 14 fosser ved siden av hverandre. Mye skum, en kort båttur med tau som framkomstmiddel, demonstrasjon av stup gjorde besøket underholdende nok. Like underholdende ble i grunnen fortsettelsen. Vi tok en snarvei – en roughroad – i retning Nairobi, vi så oksekamp midt i veien, masse folk på vei fra kirke, mange med palmeblader (palmesøndag), utrolig mange i frelsesarmeuniform, store kaffeplantasjer like ved veien osv. Noen steder innbød veien til fastsetting, gjørmehull mm, men her hadde det ikke vært problemer med å få hjelp.

De 14 fossene med stuper

Men selve påsken har gått stille for seg.

Fortsatt GOD PÅSKE!

god underholdning

Nevnte forrige gang at folk i nabolaget hadde høns og katter. Glemte å fortelle om vår ene nabo og hans menasjeri: Han har en hund som heter Caspar som er veldig glad i unger, så glad at ungene som ikke kjenner den, blir redde. Han har et kattepar, Abel og Angel, som kommer stadig med unger.  Didi er en av dem. De har nok forsynt seg av kyllingene til vår andre nabo. Nå leker de tre kattungene sammen. Dessuten har de en leopardskilpadde gående rundt i hagen sin. Ikke akkurat smågutt. I begynnelsen irriterte Caspar seg over denne minitanksen i hagen som gikk rundt og spiste opp kålen. Han, naboen, er en slags zoolog tilknyttet Nairobi National Park har lovet en tur for å se på noen geparder, men jeg tror det ikke før jeg får se det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

ung maasai etter omskjæringen

Ser dere har en omskjæringsdebatt i Norge. Den debatten er ikke aktuell her. Omskjæring for begge kjønn er vanlig og er ofte lagt inn i ritualer. Hos kikuyuene ble begge kjønn omskåret samtidig i en felles ungdomsfest. Jeg vet at blant nilotene (luoene) er omskjæring ikke vanlig. Motsetningen er somaliene som er ganske drastiske når det gjelder omskjæring av kvinner. Omskjæring av kvinner er nå kraftig motarbeidet av helsemyndighetene og det blir heldigvis færre og færre av dem. Det er ikke knyttet til religion, men til stamme. Når det gjelder omskjæring av menn, er det et ikketema. Hos maasaiene er det fortsatt viktig for menn å være med på omskjæringen. Det er et ritual du må gjennom før du kan bli kriger. Har møtt noen unge menn i den situasjonen langs veiene i Tanzania. De er svartkledde, og vil gjerne ha penger av turistene. Ellers ser jeg i avisene at det er diskusjoner om ungdomssex, one night stand, prevensjon osv. Åpenheten er blitt større. Men nakenhet er ikke tillatt ? og jeg som er vokst opp med troen på at afrikanske jenter vanligvis gikk uten noe oventil. Det er strengere her enn i vesten, og da særlig ute i kystområdene hvor de ryster på hodet av oss fra vest. Men på kafeer er det ok å die. Bare i det “usiviliserte” Turkana vil du møte stammer der kvinnene går nakne oventil.

HIV / Aids debatt har jeg sett lite til. Ingen tvil om at sykdommen eksisterer, men den er lite framme i fokus. Jeg vet at den er mindre utbredt her enn sør i  Afrika. Fredsprisvinneren Maathai Wangari var jo av dem som hevdet at HIV var et kunstig utviklet virus plassert bevisst i Afrika av vesten for å ramme verdensdelen økonomisk. Det er heller ingen tvil om at menn misbruker sex her i Kenya – ikke minst sjefer overfor kvinnelige ansatte, lærere overfor studenter osv.  Færrest tilfeller finner en blant den muslimske befolkningen.

  Nairobimiljø
Det som det er lett å merke er at søppelkultur er mangelvare i store deler av Kenya. Søppel kastes der hvor det passer den enkelte. Mange steder flyter det søppel midt i byen. I noen byer er det organisert privat søppeltømming. Det er det her i Kitengela. To ganger i uka kommer en lastebil og henter søppel. Sortering er det ingen som snakker om. På byggeplassen blir emballasjen bare liggende og slenge.  I noen tilfeller har jeg sett søppel langt ute på savannen som bare har blåst av sted. Derfor får du litt negative følelser når du kommer til en by, landsby eller gård hvor søppelet bare flyter ? i tillegg til at gater og veier er søle- eller støvveier full av huller slik at det er vanskelig å komme fram både å gå, sykle eller bile. Athi River er den byen jeg har besøkt hvor de har de dårligste veiene. Det verste er at en gang i tida var de de beste, men betongen og asfalten har for lengst gått i oppløsning og hullene blir bare større og større.

I tillegg har de noen gedigne humper. Alle veier i Kenya har humper i tettbygde strøk selv om det er motorveier med fri fart ellers. Her er det bare å bremse ned til 0km/t og krabbe forsiktig over for ikke å få bilen ødelagt. Norske humper er ingenting i forhold.

Når det gjelder klær, bruker kenyanerne overraskende mye klær selv når det er skikkelig varmt. Få går med korte bukser bortsett fra muzungoer som meg. I byen går de fleste i kontoruniform, dress med slips, veldig påkledd. Når sola går ned, er det på med jakker og gensere selv om temperaturen fortsatt er godt over 20 grader. Jeg bruker alltid caps eller hatt når jeg er ute i sola. Det er helt nødvendig. Føler selv at jeg er litt “bortskjemt” med varmen. Ute kjennes det deilig fordi det blåser litt, men det er +28,5 i følge termometeret.  Det blir kaldt å komme hjem. I juni / juli når jeg ikke er her, kan temperaturen gå ned til rundt 10*C selv midt på dagen. DET er kaldt i Kenya.

Er det dyrt å leve i Kenya? Det kommer an på hvilke krav du har til det materielle nivået. Mat, klær og sko ligger langt under vårt nivå, bortsett fra importerte ting. Elektronikk osv. er dyrt fordi det er importert. Derfor kommer nyheter i vest ofte et halvt år seinere til Afrika, eller de kommer med billigere modeller. Fatma fikk vondt i øynene når hun leste, og vi prøvde å finne en optiker. Det var lettere sagt enn gjort. Et legekontor fortalte at det fantes en i Kitengela (en by med over 100 000 innbyggere), men de ville ikke anbefale den. Gå heller på sykehuset. Vel, vi fant optikeren som faktisk var utstyrt med ett instrument for å sjekke øynene. Fatma fikk brillene, og leser bedre nå. Jeg ville ha et ekstra SD-kort til kameraet, men det måtte være hurtig (til video). Ingen problemer å få tak i sånt hjemme. Her måtte jeg til en spesialbutikk i Nairobi. Bokhandlerne har bøker, men nokså beskjedent. Det er en del bøker de ikke har av politiske grunner. Har skaffet meg en del klassikere av afrikanske forfattere som Achebe og Ngugi hos en bokhandel som først og fremst selger til skolebarn. 30kr. for en roman (paperback) er overkommelig (for meg, men dyrt for kenyanere).

Leser en del aviser – først og fremst – “the Standard” som vel er den fremste opposisjonsavisen. Vi kjøper den på gata til en pris av 60Ksh (=3,50). Det står mye lesbart (mye mer enn i norske aviser), og en kommer litt under huden på samfunnet Kenya. Avisa hadde i mars en reportasje fra en regjeringskonferanse på et luksushotell under Mt. Kenya. Det hele hadde kostet 100 millioner Ksh av skattebetalernes penger. Noen dager seinere gikk avisen ut med en beklagelse. Sjefen hadde blitt innkalt til Statehouse (presidentpalasset) og måtte be om unnskyldning. Arrangementet hadde bare kostet 8 mill. Ksh. Ryktene sa at president Kenyatta egentlig ville stoppe et program som KTN (fjernsynsselskapet til Standardgruppen) hadde laget om valget i mars 2013. Noen dager seinere gikk KTN ut og sa at programmet ville bli sendt. Nå er det plutselig blitt stille, og intet program om valget har gått på lufta. Det forteller litt om mediasituasjonen her.  Likevel synes jeg at det står mange interessante innlegg i avisene. Noe er rent opplysende, annet er mer kritisk. Det er tydelig at president Kenyatta vil ha et mer begeistret media for den politikken han fører. Det har han ikke fått, og den største kritikeren får han ikke stoppet, for han bor i USA. Det virker som om mediafriheten har blitt begrenset etter at Kenyatta ble president.

Kenyansk TV har mange kanaler, de fleste av dem kommersielle. KBC er statlig, men også den har reklame. De andre er ntv, Citizen og KTV. Presidenten har egen tv-kanal. Den ser vi aldri på. Noen kanaler er bare musikk og underholdning. Ellers er det ikke så meget egenproduserte tv-program her. Det er ofte nyheter, men det er bare engelsk nyhetssending kl. 2100. Men når intervjuene foregår på kiswahili, er det ikke bestandig like lett å forstå. Mye ?såpe? ? helst fra Mexico, Nigeria (Nollywood) og India (Bollywood). Noen serier er produsert i Kenya. En foregår faktisk i Kiberaslummen, men handler lite om hvor vanskelig det er å bo der. Humor er det mye av, i dialogform, skjult kamera eller store show som Churchill show, som er svært populært. I det siste er det lagt inn atskillig humor rettet mot myndighetene. Mye foregår på sheng. Du forstår hva det dreier seg om (fordi det er mye engelsk i sheng), men ikke hva de sier.  Vi ser en del på tv. Av og til kommer vi over gamle (og nye) kvalitetsfilmer. Vi så på tv filmen “6 years of slavery” (eller noe sånt) før den kom på kino.

Fra en mexikansk “soap”.

Trafikken kan en skrive en avhandling om. Trafikken i Kenya handler mest om ukultur. Det er nok flere som har biler i Kenya enn i Norge. Det er likevel de færreste som har bil. I Norge blir det drept under 200 mennesker i trafikken årlig, i Kenya over 3000. I ukulturen er det matatuene som leder an. Matatuene er Toyota Hiace eller Nissan som kan ta 14 passasjerer ++. Nå er det litt krise fordi myndighetene har forlangt sikkerhetstiltak: Alle matatuene skulle vært inne til sjekk 1.april (ingen spøk) og da skulle speedometeret være påmontert sperre slik at de ikke kan gå over 80km i timen. Synes det har vært litt spesielt den seinere tida at vi har begynt å kjøre forbi matatuer. Det har vært streikeaksjoner fra kartelleiernes side, for matatuene er eid av karteller. På grunn av færre matatuer har prisen for å reise med buss og matatu gått opp 100%. Det koster nå 300Ksh til Nairobi = 21kr. Politiet kontrollerer villig vekk, men er også påvirket av eget lave lønnsnivå og er mer enn villig til å ta imot bidrag (kalles også korrupsjon). En skulle tro at det ga gylne tider for jernbanen. Men tog går det bare tre ganger om dagen fra den moderne park and ride jernbanestasjonen Syukimau ? halvveis til Nairobi. Underlige saker.

  matatu

Nordover fra Nairobi mot Rift valley går en “dual carridgeroad” med to kjørebaner i hver retning med betongmur i mellom kjørebanene. Jeg sa, så lurt, da hindrer de farlige forbikjøringer. Nei, muren hindrer folk å løpe over veien; mange ble drept her før de bygde muren, svarte Buda. Etter en stund forsto jeg det, for underganger eller overganger fins knapt? Flere steder hadde folk laget hull i muren for å snike seg over, andre steder var det hull med fotgjengerovergang (som ingen likevel respekterer).

Hvor fornøyde er kenyanerne? Det er vanskelig å svare på. Noen er rike og er sikkert svært fornøyde. I Kenya er det imidlertid en grådighetskultur som er skremmende: Mye vil ha mer. Den er skremmende også for omgivelsene. For eksempel er Tanzania skeptisk til nettopp denne kulturen. Hva med “vanlige” folk? En undersøkelse nylig slo fast at 26% av befolkningen går til sengs om kvelden sultne. Verst er det i Nyanzaprovinsen der 37% er sultne, best i det sentrale høylandet der 12% er sultne. Det er flere på landsbygda enn i byene, flere kvinner enn menn. 50% oppgir at det største problemet for folk flest er de økte levekostnadene, 19% oppgir arbeidsløsheten, deretter fulgte korrupsjon.  Mange føler seg utrygge på grunn av stammemotsetningene og terrorangrep. Det er et stykke igjen til at Kenya kan kalles et lykkeland.

Det har blitt dramatisk de siste dagene med skudd i kirke og drap av islamistisk leder, Makaburi, i Mombasa, bombesmell og funn av sprenglegemer i Eastleigh, Nairobi. Politiet har satt i gang en operasjon i Eastleigh for å få tatt mulige terrorister, det vil i dette tilfellet si muslimer og somaliere. Eastleigh har blitt en slags beleiret bydel. Alle uten lovlige papirer blir tatt med til Kasarani stadion for “oppbevaring” – noen har allerede begynt å snakke om konsentrasjonsleir. Til og med en senator og et parlamentsmedlem har vært en tur der. Lederen for flertallet i parlamentet, Duale, som selv er somalier, har uttalt seg kritisk, men fått mye kjeft på grunn av det. Barn helt ned til 4-5 år er observert.  Vil det si at politiet og myndighetene i ly av antiterrorloven sende ut ca. 1 million somaliere fra Kenya? Det vil faktisk ramme kenyansk næringsliv, fordi somalierne driver stor forretningsvirksomhet i Kenya. Det er ikke mer enn en uke siden jeg sa nei takk til å være med til Eastleigh for å kjøpe reservedeler til en bil. De rike somalierne bor da heller ikke i Eastleigh, men i Karen, Langata og Westlands osv. der andre rike bor.  Spekulasjoner går på at bombeeksplosjonen er provosert av politiet selv for å få lov til å gå til aksjon. Når pressen ikke får lov til å fortelle sannheten, begynner ryktene å flømme.

Kasakani stadion som brukes som interneringsleir

Det blir spennende å se hva som kommer til å skje videre.

GOD PÅSKE    

Jeg har mye fortalt en del om hva jeg har opplevet her i Kenya. Men slik er ikke hverdagen som regel. Den er i grunnen ganske rolig ? litt kjedelig vil noen si. I alle fall når det gjelder min egen del som ikke har noen jobb å gå til. Men det er helt i orden for meg, har jo jobbet i 42 år, derav 37 i skoleverket, så jeg har vel gjort en jobb da.

Mye av det jeg vil skrive om nå, har jeg sikkert skrevet om før, men en “god” ting kan vel kanskje gjentas om ikke for ofte. Vi har en ganske hektisk morgenrutine her på huset. Hushjelpen, Agnes, står opp litt over 6 for å gjøre i stand til Salmah, hun hjelper henne opp om morgenen, lager frokost og følger henne etter hvert til Buda der skolebussen henter henne og Rasha, dattera til Buda. Hun går i ?babyclass?, mens Salmah går i 2. Klasse.. Vi andre må stå opp før syv etter at Fatma begynte på universitetskurset i januar. Hun skal som regel på forelesing kl.8 og så går det slag i slag utover dagen for hennes del. Hun tar et kurs i internasjonal økonomi som hun håper hun kan få glede av om hun kommer til Norge. For å komme på kurset som er i Kitengela, sitter hun som oftest på med Buda, eller hun tar en boda-boda (motorsykkeltaxi) til byen. Det koster 60 Ksh = 4 kroner, ingen umulig pris.

boda boda – uten passasjer

Det er på denne tiden som regel jeg tar min daglige tur. Da er temperaturen enda ikke nådd 20*C, det er litt svalt å gå og ofte blåser det en sval bris. Best er det de morgenene det er litt overskyet eller tåkete. Da kan landskapet være litt mystisk, spennende. Her en dag var jeg ute i over 2 timer fordi skyene var der og beskyttet mot sola. Da gikk jeg til ?neste stasjon? på jernbanen. Den heter Lukenya, men virker temmelig nedlagt; forbikjøringssporet er koplet fra. Toget stopper hvis det er noen som vil være med. Ingen tog passerte da jeg var der. Det eneste jeg så var en maasaikvinne som samlet ved, noen gnuer som stirret og stirret. Selv om det er store dyr med spisse horn, har jeg aldri opplevet noe farlig ved dem. Nå er det sånn at jeg tror de kjenner meg igjen. Noen einstøinger oppholder seg nemlig alltid på omtrent samme plassen. De lager sine gryntende lyder som de har fått navnet etter – gnu. Det interessante er at gnu er blitt navnet på dyret her i Afrika også, ikke wildebeest som det heter på engelsk. 

Det er en stund siden jeg har beveget meg langt inn på savannen etter at noen jernbanearbeidere advarte meg mot “landgrabbers”. For to uker siden passerte jeg et hus som plutselig var dukket opp langt nord på savannen, og oppdaget at noen folk fulgte etter meg. Da jeg kom til jernbanelinja, var det folk som arbeidet der. Folka som fulgte etter forsvant mens jeg pratet med arbeiderne, men det var de som fortalte at dette var “landgrabbers” og hadde som regel ikke rent mel i posen. Savannen er egentlig maasailand, men eies i dag formelt av Machakos county. Uansett, savannen er en fredelig plett på jord eller bør være det. Jeg ser jo fra der jeg går de beitende dyra selv om det er et stykke unna.

  vår inngang

Hvor bor jeg? Jeg bor i et byggefelt under utbygging: Fountain View Estate. Det ligger ca. 3,5 km fra Kitengela sentrum mot savannen og jernbanelinja. Jernbanelinja er grensen for utbygginga og også for to counties ? Kaijado og Machakos. Ca. 100 bungalower skal bygges er planen. I dag har de satt opp 2/3 av dem og ca. 40 er flyttet inn i. Omkring bygges en mur med piggtråd på. Dessuten har vi sikkerhetsfolk ved porten og i området om natta. Hele anlegget er lyst og åpent ? i alle fall for oss som bor midt i anlegget og ikke ved muren.  Det er meningen at det skal bli lekeplass rett overfor der vi bor. Akkurat nå er det bare en grønn eng. Ungene – de fleste er små – løper fritt omkring med hushjelpen i hælene. Det står skilt som sier at folk må kjøre langsomt. Ikke alle gjør det. Vi har humper, det hjelper. Hvert hus har stue, tre soverom, to bad/wc og kjøkken. Alle skaper er produsert på stedet og har stor kapasitet. Litt underlig er det at det ikke er satset på solar. Bare vi og en til har solar til oppvarming av vann. Du ser det mange steder. Vi bruker også solar til lys.

  Didi 🙂

Alle hus har dessuten en liten hage. Mange dyrker grønnsaker og mange har høns. Andre har hund eller katt. Vi har arvet en kattunge av naboen. Den kaller vi Didi. Den er heldigvis glad i å være ute. Naboen fikk to kyllinger i dåpspresang. De fikk etter hvert 7 kyllinger. Kattene har sørget for at nå er det bare 2 igjen. Av dyreliv ellers er det observert slanger her, de fleste nokså ufarlige, men naboen tok livet av en ganske stor pyton som var ute etter kyllinger. Jeg har ikke sett noen, men derimot noen små skorpioner.  Ellers har vi et rikt fugleliv fra starlings (stær) via lovebirds og sunbirds til kråker og glenter. Spurv har vi også. Ei høne var blitt påkjørt av bil – da kom ørna og ville ha seg en godbit.

Sykdommer har vi også. Den mest alvorlige er malaria. Vi bor på ca. 1550 moh. Tidligere ble det sagt at malaria ikke var over 1500moh. Klimaforbedringene har ført til at den grensen ikke gjelder. Det er mulig å få malaria i hele Nairobiområdet. Det betyr ikke at jeg (eller andre) gomler malariatabletter. De jeg brukte i fjor var dessuten antibiotiske og ikke særlig gunstig for immunsystemet. Forutsetning er jo at det er mygg, og det er det utrolig lite av her for tida. I fjor var det mye mer. Kanskje utbyggingen har tatt noen av formeringsstedene til myggen. Så vi beskytter oss med spray og myggnett om natta. Men når vi reiser til kysten eller steder hvor malaria er mer utbredt, bruker jeg malarone. Magesjuke er et annet problem. Det har jeg sluppet relativt billig unna til nå. I fjor hadde jeg en runde med noe som minnet om tyfoidfeber mente doktoren, men også den gikk over i løpet av noen dager.  Jo da, vi har leger her som virker dyktige, men er glade i å gi antibiotika om folk er sjuke. Kuren og legebesøk jeg hadde her i fjor kostet meg ca. 450kr, som reiseforsikringen dekket – ikke noe å klage over. Men forkjølelse og influensa har vi her også, begge ungene, Rasha og Salmah, hadde høy feber omtrent samtidig i forrige uke. Nå har de blitt friske for lengst .

utsikt fra sykehuset

For noen dager siden dro Buda og jeg til Kijabe – et privat misjonssykehus beliggende i skrenten over Rift Valley. Buda var blitt henvist dit av legen sin og de undersøkte ham og tok prøver og konstaterte at han var ganske frisk, men at han trengte mosjon. Sykehuset lå vakkert til med utsikt over Rift Valley, og vi vandret omkring i det frodige landskapet. De fleste av legene ved sjukehuset var amerikanere, og den tilliggende bibelskolen var også meget amerikansk. Vi fikk i tillegg en lang biltur gjennom deler av Nairobi jeg ikke hadde vært i før. Noe var veldig fasjonabelt, noe var absolutt ikke. Kontraster er Kenya full av.

450 kr, det er omtrent det vi betaler hushjelpen hver måned. Det er ganske godt betalt her i dette landet hvor arbeidskraften er billig. Det kryr jo med bygningsarbeidere over alt på området. Det virker som de vet hva de gjør. Kvaliteten på arbeidet kan diskuteres. Det er alltid noe som kan bemerkes ? for eksempel malingsøl, stygge spikerslag osv.  Nei, jeg vil ikke si at håndverkerne her er perfeksjonister. De har dessuten ikke de mest moderne hjelpemidler. Stigene her er hjemmegjorte trestiger. Verktøyet kan virke noe primitivt. Bare Buda har skikkelig verktøyboks. Men så reparerer han jo biler, og han får alltid ting til å svive.

Men hushjelpen vår er et unikum, hun gjør det meste og er stort sett blid og fornøyd. Hun har fri søndager og da pynter de seg og går de til kirke. Det føles nesten som luksus i visse sammenhenger. Det blir annerledes å komme hjem?  Vi har skaffet oss vaskemaskin. Den vasker kaldt. Vi har brukt den noen ganger, men det er stor skepsis. Jeg har jo selv ingen erfaring med kaldtvaskende maskin av merke Samsung. Her går til og med trommelen vannrett. Agnes vasker alltid for hånd  ute som alle afrikanske kvinner. Ikke rart de får vondt i ryggen etter hvert. Men de klager ikke så mye over det. Det er også kvinnene som bærer ting på hodet uten at det ser ut til å være tungt en gang. Maasaikvinnene bærer sine vedbører på ryggen med en rem rundt hodet. Ser tungt ut, og det er bare kvinnene som sanker ved.  Kvinner har begynt å dukke opp på byggeplasser og gjør det mannlige arbeidere har gjort. Det fungerer bra. Mange sier at det er kvinnene som kommer til å bygge Afrikas framtid. Bare mennene er villige til å lytte.

Dette er bærende kvinner i Nairobi.