Denne gangen var det 94 musikere som skulle i ilden under Natalie Stutzmann dirigentpinne. Det ble det mye flott musikk av. Ikke minst større og fyldigere strykergruppe og dermed bedre klang. Det ble en skikkelig forsterkning. Men blåserne fikk også sitt: 4 wagnertubaer i tillegg til 4 horn. Det ble det mye grom lyd av.

Jeg er ingen Wagnerentusiast. Har mange ganger prøvd å nærme meg Wagner gjennom blant annet å lytte til musikken fra Parsifal. Heller ikke denne gangen ga musikken meg                          noe ekstra, med et lite unntak av åpningen på langfredagsmusikken, Da fikk jeg absolutt orgelfornemmelser. Ellers er musikken etter mine begreper nok så stillestående. Det gir absolutt en sakral stemning, men jeg synes ikke at Stutzmann klarte å få noe mer ut av musikken. Vet ikke hva den store flokken av wagnerianer vil si.

I programmet kunne vi lese om den nære beundringen Bruckner hadde for Wagner. I hans 7.symfoni var det lite av det jeg forbinder med Wagner, bortsett fra de 4 wagnertubaene. Kan ikke forstå annet enn at Bruckner bygget videre på den gode tyske tradisjonen – ikke minst må Bach ha vært et forbilde. Alle temaene som presenteres, settes opp mot hverandre, settes på hodet eller vrenges, motiver gjentas og gjentas, det bygges opp til et klimaks, stopper opp og bygges videre, nesten i det uendelige. Dermed ble symfoniene lange og svært konsentrerte. Du slapper ikke av under en Brucknersymfoni. Selv under den mektige adagiosatsen er det egentlig liten hvile for ørene, blåserne er ofte inne for å bidra. Bruckner var organist, og det kunne virkelig høres – ikke minst i sekvensene der messingen nesten er aleine. Jeg synes Stutzmann og KSO fikk fram det meste av dette. Hun var en utrolig flink katedralbygger – musikken hele tiden på vei oppover. Bare i scherzosatsen opplevde jeg noen kaotiske øyeblikk. Sikkert ikke den letteste rent rytmisk.

Bruckner var en pedant. Han brukte masse tid på å revidere symfoniene sine. Etter hans død ble de revidert på nytt av flere andre bl.a. Nowak. Hviken versjon KSO spilte sto det ikke noe om i programmet.

Det var en opplevelse å høre KSO framføre Bruckners 7. symfoni. Selv om det ikke var smekkfullt, var det mange som fikk glede av å høre denne mektige symfonien. Jeg vet det var mange som aldri hadde hørt en Brucknersymfoni. Det fikk de nå. Mange av dem jeg snakket med etterpå sa det var flott musikk – mektige saker.

Jeg gleder meg imidlertid til neste konsert. Der står min favoritt Janacek på programmet sammen med Ravel og Hindemith……

PS. I programmet er Bruckners symfoni nr.0 nevnt, men det er også funnet en som har fått nr.00 – et studentarbeid. Dermed blir tallet på symfonier 11.

Nok en gang en flott konsert i Kilden. Programsjef Bodin lovet kontraster, og det fikk vi. Ibert, Williams og Sjostakovitsj var himmelvid fra hverandre i uttrykksmåte. Ibert og Williams spøkefullt konserterende; med Sjostakovitsj var det et oppgjør etter en grusom diktators død. Dessuten lød Ibert meget fransk, Williams var swingende amerikansk og Sjostakovitsj svært russisk. Heldigvis var det en pause imellom.

Dette ble en fantastisk konsert, synd ikke flere var der. Sjelden at orkesteret kan vise fram så mange sider av seg selv på en og samme konsert. Godt at KSO viser at de kan spille noe annet enn Brahms, Beethoven og Mozart. Spennvidden i tid denne gang var fra 1934 til 2002. Musikalsk var ikke spennet så stort. (Kuriositet: Alle tre komponister representert på konserten har skrevet filmmusikk.)

Jaques Ibert er for meg en relativt ukjent komponist, men jeg registrerte at han levde samtidig med en rekke andre mer kjente komponister som Ravel, Milhaud, Poulenc, Martin, Hindemith og Honneger. Jeg hadde aldri hørt denne konserten før. Trass i en meget dyktig solist, ga denne konserten ikke meg noe mer enn godt solospill godt akkompagnert av KSO “kammerorkester”. Fransk musikk med et innslag av jazz. Mellomsatsen minnet meg litt om Poulenc,

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Da ble John Williams “Escaapades” en helt annen og mer svingende opplevelse. Mer orkester også her, med dialog mellom orkestergrupper og solist. Hadde forberedt meg ved å se verket framført på YouTube, men jeg synes jeg fikk et bedre møte i Kilden. Ypperlig spill av solisten Oskars Petrauskis assistert av orkesterets egen Ellen Fjørtoft på vibrafon (ikke oppført i programmet). Følte ikke at dette var filmmusikk; definitivt ikke av den typen Williams er kjent for. Minnet meg litt om Bernstein. Den første satsen hadde absolutt et humoristisk preg, ikke minst avslutningen som spontant fikk mange publikummere til å klappe. Syntes det var en riktig reaksjon.

Kontrasten ble Dimitrij D. Sjostakovitsj 10. symfoni, framført bare noen måneder etter Stalins død i 1953. Det er et verk jeg har lyttet til mange ganger opp igjennom. Nå var det dirigent Andris Poga til å vise seg fram. (Han kommer jo fra samme land som Mariss Jansons). Han valgte absolutt å bruke orkesteret for det det var verdt, malte med bred penn i den første litt dystre satsen. En følte at musikken ikke fløt fritt, selv i de mer danseaktige sekvensene. Var det undertrykkelsen som ble skildret? Hele satsen var en stor bue fra den mørke åpningen til den kontrastfylte slutten med piccolo/kontrabass. Det voldsomme allegrosatsen ble spilt i for meg litt for rolig tempo. jeg skulle gjerne hørt den enda villere. Det ligger mye raseri i den satsen.

Men du verden, kontrast til den første satsen var absolutt der.

De to siste satsene er også rolige, avbalanserte, danseaktige, og føles friere. Ikke før i den siste delen av den siste satsen bryter jubelen løs med et tema som jeg alltid har syntes vært litt banalt. Det som imponerte meg i denne konserten var hvilken stor og viktig rolle treblåserne har i denne symfonien, en rolle de klarte med glans. Flere ganger er klarinett, fløyte, obo og fagott alene om å bære musikken videre. Må jo nevne hornet i siste sats også. Flott at KSO har en så dyktig treblåsergruppe. Flott at KSO kan ta slike utfordrende oppgaver som denne symfonien er.

At Sjostakovitsj bruker flere ganger sine egne initialer underveis i de to siste satsene, kan en spekulere over. Selv fikk han jo større kunstnerisk frihet, og hentet etter hvert fram musikk han hadde skrevet, men lagt vekk mens Stalin levde, blant annet 4. symfoni og operaen Lady Macbeth fra Mtensk (ikke Minsk). Likevel tør jeg påstå at noen av de beste verkene fra Sjostakovitsj hånd ble skrevet og spilt mens Stalin levde. Og han overlevde!

Nok en flott konsert i Kilden, denne gangen i klassisismens tegn, men i romantikkens ånd. Det var Julian Rachlin som dirigerte orkesteret, og det gjorde han med overbevisning. Likevel ble jeg litt forvirret av denne konserten, for å sette det på spissen: Det sto Mozart på programmet, men det hørtes ut som Beethoven.

Konserten startet med Beethovens “Egmont” ouvertyre, og det lød absolutt som Beethoven, skikkelig kompakt og dramatisk. Det var virkelig driv over framføringen. En flott start.

Beethoven ble avløst av Mozarts 20. klaverkonsert i d-moll – en av Mozarts mest dramatiske og mest spilte klaverkonserter. Mozart satset jo på sine klaverkonserter som inntektskilde da han brøt med erkebiskopen av Salzburg (Han ble forresten etterfulgt av Haydns lillebror, Michael!) for å bli en “fri” kunstner. Det ble ikke helt vellykket selv om klaverkonsertene er noen av Mozarts fineste komposisjoner. Denis Kozhukhin var solist og det gjorde han på suveren måte. Jeg likte veldig godt hans elegante fraseringer. Godt samarbeid mellom dirigent og solist. Begeistringen var enorm, og Kozhukhin kvitterte med norsk musikk: Griegs “Våren”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mozarts symfoni nr.41, “Jupiter” fikk jeg litt problemer med. Julian Rachlins valg av tempi på de to første satsene var svært langsomme; dermed ble Mozart nærmest hørende ut som Beethoven med sterke kontraster og mye dramatikk. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg tror at dirigenten ikke var av dem som var så veldig interessert i autensitet, men foretrakk en personlig “romantisk” framføring av symfonien. Det ble litt feil for meg, men publikum likte hva de hørte, og applauderte etter første sats. Andantesatsen gikk i nesten tempo som adagio, og ble enda mindre den elegante Mozart jeg forventet. Ikke før vi kom til menuetten og finalesatsen fikk jeg Mozartfølelsen. De ble forresten spilt attacca (sammenhengende) og ble virkelig godt gjennomført av orkesteret. Spennende å følge de forskjellige temaene som utvikles i finalen til de til slutt møtes i den avsluttende fugen. Ingen tvil om at Mozart hadde studert sin Bach….

På mange måter en tankevekkende konsert. Men orkesteret beviste nok en gang at det “kan levere” musikk på høyt nivå. Det er alltid en fryd å høre og oppleve.

Gleder meg vilt til Sjostakovitsj i neste uke!