Julen betyr mye for mange her; det er utrolig mange menigheter. Alle feirer jul på sin måte. Men noen overflodsjul som hjemme i Norge, vil nok de fleste ikke oppleve. At folk er stressa før jul er ikke bare et hjemlig fenomen. På julaften kjørte Buda og hans familie til Naivas supermarked for å gjøre noen få innkjøp, og ble sittende i kø i nesten 2 timer for å komme hjem igjen. Alle bilene sto i veien for hverandre – alle ville først ut, eller folk parkerte hvor det passet dem. “Skulle jo bare”- mentaliteten er høyst levende her….
Julefeiring i 25oC – det er Kitengela. Ikke for varmt, heller ikke kjølig. Det var helt nede i 13 grader på førstedags morgen, men det gikk fort over. Det er lite julepynt; juledekorasjoner, lys, juletrær, julenisser og slike ting er nesten fraværende. Bare Supermarkedene Naivas og Eastmatt hadde lys som dekorasjon omkring bygningen.
Vi prøvde å følge et slags mønster som verken var norsk eller afrikansk. Vi var samlet alle sammen. Fatma overasket med å servere risgrøt til lunsj (dessverre ingen mandel, for marsipan var ikke å få tak i). Det var iallfall ikke afrikansk tradisjon. Seinere ble det geitekjøtt m stuing, grønnsaker og poteter, tilberedt på trekullbrenneren på verandaen. Kaker og kaffe (men ikke norske småkaker, men svartswaldkake fra Naivas), samt gaveutdeling og litt lek med barna. Hadde laget kalendere og fotobøker til mine venner. Det var de veldig glade for. En av tv-kanalene pleide å ha vakker julemusikk, men den var gått i streik, så julemusikken måtte vi være uten. Etter det gikk gjestene, Salmah gikk til sengs og vi ble sittende og reflektere. Det hadde vært en fin julekveld uten noe egentlig budskap. En annen erfaring vi fikk i jula var å være uten vann.
På første juledag var det plutselig slutt på vannet. Huset har pumpevann, så det er heller sjeldent det skjer, men når det skjer er det veldig ubeleilig, for vi bor jo i 5. etasje. Men Fatma hadde gjort sine erfaringer, så vi hadde ca. 100 liter vann i reserve på gamle drikkevannsdunker. Det holdt så vidt; da vannet kom tilbake etter 5 dager, hadde vi bare noen få liter igjen. At det tok så lang tid er også typisk for Afrika. Vann er viktig, det er business å selge vann her nede til dem som ikke har stabil tilgang. Små tankbiler med påskriften “maji safi” reiste rundt og solgte vann til dem som ville ha.
Første juledag startet heller slapt. Folk ville slappe av. Mange gikk i kirken, men ikke mine venner, de er muslimer. Omtrent halvparten av leilighetene her sto tomme fordi folk var reist “hjem” for å feire jul. Mange av de med penger dro mot kysten for å nyte juleferien på de kritthvite strendene i Mombasa eller der omkring.
Vi har stort sett vært her i Kitengela og nytt tilværelsen. Det har blitt en del tv-titting, interessant å se verden fra Afrika, diskusjoner har det blitt, filmer og “SOAP” – særlig mexikanske serier! I julen var det atskillige juleprogrammer, men få var direkte knyttet til budskapet. Så iallfall minst 4 filmer (alle amerikanske) som handlet om å tro på JULENISSEN. Klart vi tror på ham! Det er kanskje verre med ham vi egentlig feirer i julen. Fatma la opp til en julefeiring etter min tradisjon, men middagen var geit, som er tradisjon her i Kenya, og det var godt! Juletre hadde vi også, ekte plastikk med variert lyssetting. Stort var det ikke, det minste de hadde i butikken!
Vi kunne tenke oss å dra på en “ekspedisjon”; det vil si finne en vei inn i bushen og se hvor langt vi kom…. Som sagt, så gjort. Vi tok med litt niste og drikke og la i vei retning mot Namanga. Et stykke etter Kaijado i nærheten av Bissel (dere følger vel med på kartet?) ved et sted som hadde en restaurant med det velklingende navnet “Bull’s eye”, tok vi av en vei som pekte mot “indre bygder”; maasailand. Etter noen få kilometer møtte vi en hindring som vi bestemte oss for ikke å forsere: Ei elv hadde under flommen siste uke ødelagt betongfundamentet som veien var bygget på, så den nå var bortimot umulig å forsere. Vi så jo flere steder hvordan flomvannet hadde herjet og erodert . Et sted i nærheten hadde en matatu (minibuss) blitt tatt av flommen og 14 mennesker omkom. Det var kø av motorsykler og en bil prøvde å komme over fra motsatt side. Motorsyklene var kraftig overbelastet av store sekker med trekull som skulle selges på markedet i Bissel, så de hadde store problemer med å passere elva, selv om den nå bare var en liten ruslebekk i forhold til hva den hadde vært. Vi bestemte oss for å gå en liten tur langs elva. Jeg fikk iallfall skikkelig afrikafølelse med fuglelydene og de store trærne langs elva. Krokodiller så vi ikke noe til….
Noe av det fineste vi gjør er å gå ganske lange turer i områder like utenfor byen om ettermiddagen når sola ikke steiker (i romjula har det vært forbausende svalt, rundt +20 og mye skyer – det er behagelig); en slags høyslette hvor du kan kjenne vinden ruske svalt … Det er flatt, du kan se langt – Ngongfjellene i det fjerne, der Karen Blixen ruslet en gang på 1920- og 30-tallet og skyskrapersiluetten til Nairobi. Det som er litt spennende er at det vi ser ut over Nairobi National Park med et rikt dyreliv av ville dyr, bortsett fra elefant. Jeg hadde min første safari der for ett år siden, det var spennende med skyskrapere som bakgrunn for foto av sebra, giraff, struts og kongoni… Vi har ruslet rundt her og funnet stadig nye “veier” å gå – anførselstegn fordi det er bilene selv som har skapt disse veiene som nok er temmelig uframkommelige når det regner.. Dette er mitt store pustehull…
Det ble en stille og fredelig jul. Folk tok det med ro i julen. Det gjorde vi også. Også her er julen en familietradisjon, men på en annen måte enn i Norge. Fortsatt lever tradisjonen med storfamilien, og pater familias har i mange tilfeller stor makt, ikke minst over kvinnene i familien.
Men det får jeg komme tilbake til på det nye året……
