Jul i Kenya 2012

  Glasskunst fra Kitengela Glass

Julen betyr mye for mange her; det er utrolig mange menigheter. Alle feirer jul på sin måte. Men noen overflodsjul som hjemme i Norge, vil nok de fleste ikke oppleve. At folk er stressa før jul er ikke bare et hjemlig fenomen. På julaften kjørte Buda og hans familie til Naivas supermarked for å gjøre noen få innkjøp, og ble sittende i kø i nesten 2 timer for å komme hjem igjen. Alle bilene sto i veien for hverandre – alle ville først ut, eller folk parkerte hvor det passet dem. “Skulle jo bare”- mentaliteten er høyst levende her….

   Kaos i trafikken, Kitengela
Julefeiring i 25oC – det er Kitengela. Ikke for varmt, heller ikke kjølig. Det var helt nede i 13 grader på førstedags morgen, men det gikk fort over. Det er lite julepynt; juledekorasjoner, lys, juletrær, julenisser og slike ting er nesten fraværende. Bare Supermarkedene Naivas og Eastmatt hadde lys som dekorasjon omkring bygningen.

Vi prøvde å følge et slags mønster som verken var norsk eller afrikansk. Vi var samlet alle sammen. Fatma overasket med å servere risgrøt til lunsj (dessverre ingen mandel, for marsipan var ikke å få tak i). Det var iallfall ikke afrikansk tradisjon. Seinere ble det geitekjøtt m stuing, grønnsaker og poteter, tilberedt på trekullbrenneren på verandaen. Kaker og kaffe (men ikke norske småkaker, men svartswaldkake fra Naivas), samt gaveutdeling og litt lek med barna. Hadde laget kalendere og fotobøker til mine venner. Det var de veldig glade for. En av tv-kanalene pleide å ha vakker julemusikk, men den var gått i streik, så julemusikken måtte vi være uten. Etter det gikk gjestene, Salmah gikk til sengs og vi ble sittende og reflektere. Det hadde vært en fin julekveld uten noe egentlig budskap. En annen erfaring vi fikk i jula var å være uten vann.

SONY DSC
På første juledag var det plutselig slutt på vannet. Huset har pumpevann, så det er heller sjeldent det skjer, men når det skjer er det veldig ubeleilig, for vi bor jo i 5. etasje. Men Fatma hadde gjort sine erfaringer, så vi hadde ca. 100 liter vann i reserve på gamle drikkevannsdunker. Det holdt så vidt; da vannet kom tilbake etter 5 dager, hadde vi bare noen få liter igjen. At det tok så lang tid er også typisk for Afrika. Vann er viktig, det er business å selge vann her nede til dem som ikke har stabil tilgang. Små tankbiler med påskriften “maji safi” reiste rundt og solgte vann til dem som ville ha.

Første juledag startet heller slapt. Folk ville slappe av. Mange gikk i kirken, men ikke mine venner, de er muslimer. Omtrent halvparten av leilighetene her sto tomme fordi folk var reist “hjem” for å feire jul. Mange av de med penger dro mot kysten for å nyte juleferien på de kritthvite strendene i Mombasa eller der omkring.

SONY DSC  En julens beundrer

Vi har stort sett vært her i Kitengela og nytt tilværelsen. Det har blitt en del tv-titting, interessant å se verden fra Afrika, diskusjoner har det blitt, filmer og “SOAP” – særlig mexikanske serier!  I julen var det atskillige juleprogrammer, men få var direkte knyttet til budskapet. Så iallfall minst 4 filmer (alle amerikanske) som handlet om å tro på JULENISSEN. Klart vi tror på ham!  Det er kanskje verre med ham vi egentlig feirer i julen. Fatma la opp til en julefeiring etter min tradisjon, men middagen var geit, som er tradisjon her i Kenya, og det var godt!  Juletre hadde vi også, ekte plastikk med variert lyssetting. Stort var det ikke, det minste de hadde i butikken!

SONY DSCmaasaimøte
Vi kunne tenke oss å dra på en “ekspedisjon”; det vil si finne en vei inn i bushen og se hvor langt vi kom…. Som sagt, så gjort. Vi tok med litt niste og drikke og la i vei retning mot Namanga. Et stykke etter Kaijado i nærheten av Bissel (dere følger vel med på kartet?) ved et sted som hadde en restaurant med det velklingende navnet “Bull’s eye”, tok vi av en vei som pekte mot “indre bygder”; maasailand.  Etter noen få kilometer møtte vi en hindring som vi bestemte oss for ikke å forsere: Ei elv hadde under flommen siste uke ødelagt betongfundamentet som veien var bygget på, så den nå var bortimot umulig å forsere. Vi så jo flere steder hvordan flomvannet hadde herjet og erodert . Et sted i nærheten hadde en matatu (minibuss) blitt tatt av flommen og 14 mennesker omkom. Det var kø av motorsykler og en bil prøvde å komme over fra motsatt side. Motorsyklene var kraftig overbelastet av store sekker med trekull som skulle selges på markedet i Bissel, så de hadde store problemer med å passere elva, selv om den nå bare var en liten ruslebekk i forhold til hva den hadde vært. Vi bestemte oss for å gå en liten tur langs elva. Jeg fikk iallfall skikkelig afrikafølelse med fuglelydene og de store trærne langs elva. Krokodiller så vi ikke noe til….

SONY DSC SONY DSC Barn fryder seg over vann over hele verden!
Noe av det fineste vi gjør er å gå ganske lange turer i områder like utenfor byen om ettermiddagen når sola ikke steiker (i romjula har det vært forbausende svalt, rundt +20 og mye skyer – det er behagelig); en slags høyslette hvor du kan kjenne vinden ruske svalt … Det er flatt, du kan se langt – Ngongfjellene i det fjerne, der Karen Blixen ruslet en gang på 1920- og 30-tallet og skyskrapersiluetten til Nairobi. Det som er litt spennende er at det vi ser ut over Nairobi National Park med et rikt dyreliv av ville dyr, bortsett fra elefant. Jeg hadde min første safari der for ett år siden, det var spennende med skyskrapere som bakgrunn for foto av sebra, giraff, struts og kongoni… Vi har ruslet rundt her og funnet stadig nye “veier” å gå  – anførselstegn fordi det er bilene selv som har skapt disse veiene som nok er temmelig uframkommelige når det regner.. Dette er mitt store pustehull…


Det ble en stille og fredelig jul. Folk tok det med ro i julen. Det gjorde vi også. Også her er julen en familietradisjon, men på en annen måte enn i Norge. Fortsatt lever tradisjonen med storfamilien, og pater familias har i mange tilfeller stor makt, ikke minst over kvinnene i familien.

Men det får jeg komme tilbake til på det nye året……

OM Å KJØRE MAMA MWENDE HJEM TIL JUL – 2012.

SONY DSC
Dette handler om å gjøre noe annet. Det handler også om å gjøre seg kjent i det landet du bor i akkurat nå. Det handler også om andre tradisjoner. Lillejulaften er jo tradisjonelt den dagen da en gjør seg klar til den store festen dagen etter. Men når vi ikke skal ha noen stor fest, kjører vi i stedet hushjelpen hjem (i alle fall nesten).

SONY DSC fra Machakos
Det er vanlig her at hushjelpene får fri i julen. Vår hushjelp, Mama Mwende, 6 barnsmor, skulle ha fri fra søndag til søndag. Det samme gjaldt tusenvis av andre hushjelper og folk som tok ut sommerferien  i jula. Det ville gå en strøm av folk fra Nairobiområdet til landdistriktene omkring – folk som skulle hjem til familien til jul. En annen strøm ville gå fra Nairobiområdet til Mombasa – til kysten med palmesuuuus og bølgeskvulp og masse varme….. Det ville være mye trafikk på lillejulaften. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Mama Mwende fletter kurv
Det var Buda som foreslo det, og jeg sa ja takk med en gang. Tanken var at Fatma og jeg sammen med Buda skulle kjøre henne til Kitui – der hun visstnok skulle bo. Det er ca. 170km fra Kitengela, så distansen var ikke så overveldende. Spørsmålet var kvaliteten på veien, men ifølge Buda var den også god, så da så alt veldig greit ut. Kitui er en ganske stor by litt nord-øst for oss, vi måtte passere en større by, Machakos, for å komme dit. Der hadde Buda bodd i mange år, vi hadde besøkt ham og familien hans der flere ganger. 

SONY DSC   Rundkjøringen i Machakos
Da dagen rant, viste det seg at også de andre i familien ville være med. Og slik ble det: 5 voksne og to barn i en liten Pegeuot 206 – fylt til randen. Sjefen bestemte. For meg spilte det ingen rolle, jeg hadde plassen ved siden av føreren uansett (co-pilot). Vi la i vei med godt humør og mot, Pegeuoten var forbausende sprek den, selv om vi tok nedi i noen forferdelige humper. Det er nemlig slik at kommer du til et tettsted eller noe liknende, så er det alltid en hump eller tre, og det er ikke sånne «frøkenhumper» som hjemme i Norge. Her er det nesten full stopp, ellers så ødelegger du bilen. Humpene er ofte ikke merket, men du får ofte et forvarsel i form av noen mindre humper i forkant. Jeg skal la være å beskrive den kenyanske trafikken i detalj, men denne gangen kan jeg ikke huske å ha sett en eneste trafikkulykke på turen. Men du verden, det var nære på noen ganger. Trafikken på Mombasa Highway er verst fordi den består av langsomtgående tungtransport og hurtiggående buss, matatu og biltransport. Det blir det mange forbikjøringer av. Vi fulgte den heldigvis bare noen få mil før vi tok av mot Machakos.

Machakos og Kitui

Machakos er absolutt en levende by med mye liv og røre; det var mye folk på byen. Den er den største byen i «kambaland» – en av de mange stammene. Machakos er en by med mange muslimer; det kunne vi se på kvinnenes klesdrakter og de mange moskeene. Hijab er ikke vanlig, men kvinnene dekker seg til med sorte drakter med fargerike hodeskaut. Jeg har lurt på hvorfor sort, men slik er tradisjonen. Ute av Machakos bar det ut på landsbygda. Nær Machakos var landskapet preget av en del fjell, men de ble færre og færre dess lengre vekk fra byen vi kjørte. Veien var utmerket den, og landskapet bar preg av grønn fruktbarhet. Bare for bare ett år siden var dette et katastrofeområde med stor tørke. Dette er et område som ofte er rammet av tørke.  I år hadde tydeligvis den lille regntiden vært livgivende med rikelig med regn. Og det kom fortsatt regn. Da vi kom til en liten by som het Katangi, gjorde vi en stopp og observerte trivselen.

SONY DSC Kambaland, her kommer vi…
Aid in action

Denne byen lå like i nærheten av de landsbyene organisasjonen «Aid-in-action» har sine projekter i. Ei oslojente, Anne Louise Hubert, satte igang et prosjekt her etter at hun som ung ville oppleve verden og kom til en landsby i nærheten på besøk. Det startet med skolemat til skolebarna, som igjen førte til vannboring, papayadyrking, kurvfletting for det norske markedet og et skoleprosjekt: Så mange som mulig av ungene skulle få mulighet til å gå på high-school gjennom en betalingsordning. Seinere har det blitt bygd en helt ny skole her. Vi hadde ikke tid til å oppsøke disse landsbyene (det får væretil en annen gang). Så etter at vi hadde beskuet landsbyboerne, og de ikke minst hadde beskuet oss, dro vi videre mellom blomstrende jakarandatrær og andre vakre trær med knallrøde blomster samt mye vakker blomstrende bouganville til vi kom til storbyen Kitui. Vi tok en kort stopp her, så oss litt omkring, oppsøkte et supermarked for å kjøpte lunsj (frukt, youghurt og cola!) og så bar det videre.

SONY DSC SONY DSC

På vei mot Mwingi

Det viste seg at mama Mwende slett ikke bodde i Kitui, men i en by som het Mwingi som «bare» lå 100 km videre innover i landet. (Misforståelsen var forsåvidt min). Veien dit var grei nok den, veikvaliteten var fortsatt god med de tradisjonelle humpene i tillegg til huller i asfaltdekket fordi det ikke er noe som heter vedlikehold. Mwingi ligger ved den trafikkerte hovedveien fra Thika (nord for Nairobi) til Garissa og videre til Dadaab, den store flyktningeleiren helt øst i Kenya med over 450 000 flyktninger, som staten Kenya truer med å legge ned.  Dessuten har Garissa vært i nyhetene på grunn av drap på soldater og dårlig behandling av sivile i etterkant, særlig av folk med somalisk bakgrunn. Al shabaab har også raidet området og drepte mange studenter. Men fra Mwingi og til Garissa var det 200km, og dit skulle vi ikke (men vi var innom Garissa to år seinere).  Dessuten: Mwingi var fortsatt «kambaland», her hadde Buda bodd i mange år da han var en ung mann og var omgangsvenn med en annen ung mann, som i 2012 var visepresident i Kenya, Kalonzo Musyoka.

SONY DSC SONY DSC Vi ankommer Kitui
SONY DSC   Vi nærmer oss Mwingi
På veien dit fikk vi jo en opplevelse som en fort kan få når en reiser med små barn: Oppkast. Rasha hadde truffet sin mors kjole så den var temmelig blaut. Mens kjolen og Rasha ble «renset» på stedet (og ny kjole seinere kjøpt i «Mogadishu shop» i Mwingi), hørte vi andre på en iherdig kvinnelig predikant i et nærliggende hus om det glade budskap om Kristi kommende fødsel – det var snart jul – også i Kenya.

Mwingi

SONY DSC Mwingi SONY DSC
Mwingi viste seg som en smilende afrikansk by mellom klipper. Bare en av mine turistbøker fant jeg opplysninger om byene i «kambaland», de er ellers ikke nevnt med ett ord. Dette er ikke noe turistområde. Jeg har oppfattet dette som ett av de fattigste delene av Kenya.  Det er først og fremst et landbruksområde, som ofte er rammet av tørke. Fattigdommen på landsbygda er ikke bestandig like lett å oppdage. Vi sørget for at mama Mwende kom på bussen som skulle bringe henne hjem. Buda møtte til og med gamle kjente. Etter en liten byrundtur – hvor vi handlet ny kjole til mamaRasha – tok vi inn på en restaurant, Garden Cottage Hotel, for dagens store måltid. Den var (selvfølgelig) eid av byens store sønn, Kalonzo. At ventetiden var lang, men maten var god, var greit nok, og det var fint for ungene å springe rundt etter den lange bilturen. Det var ganske behagelig å være menneske i disse omgivelsene.

SONY DSC
Returen gikk delvis tilbake samme vei, i alle fall i starten – veien mot Thika ble tilbakelagt i stor fart; trafikken var ikke spesielt stor. Av og til kom vi til politisperringer, men mitt «muzungu»fjes inviterte politifolka til smil istedenfor kontroll.  Planen var å reise videre fra Thika på den nye Thika Highway via Nairobi og så hjem Mombasaroad. Jeg så ikke akkurat fram til bilkø i Nairobi på en lillejulaften, så jeg spurte Buda om en vei som jeg så på kartet, og som krysset over heia mot Machakos, ville være et alternativ. På kartet var den ca. 35 km lang, og den ville spare oss for en omvei på 100km. Buda sa at veien var av den vanlige kenyanske standarden, men ikke av de verste, så han syntes ideen var god, så han ville gjøre det. I mellomtiden fikk vi noen små regnbyger som gjorde veien litt våt.

SONY DSC
Snarveien hjem

SONY DSC SONY DSC
Jeg angret på veivalget omtrent med en gang vi kjørte inn på denne «snarveien» – en blanding av søle, stein, hull og folk i skjønn forening der vi kreket oss fram mot vårt mål, Machakos. Sarkastisk kom det fra baksetet at den som hadde foreslått veivalget, måtte ta konsekvensen av dette og sku hvis vi satt fast. Vi kom aldri til å sette oss fast, selv om det var nære på. Trafikken var ikke stor, mest lastebiler og matatus, men vi møtte også noen få vanlige privatbiler. Det var litt artig at de i baksetet nå satte i gang en temmelig høylytt diskusjon om dagligdagse ting for ikke å sovne – eller var det for å unngå å kjede seg i hjel. Ungene oppførte seg meget bra. Vi krysset over vår hjemlige elv, Athi River, her en stor flod, på en nokså primitiv bro bygget i kolonitida. På den andre siden slynget veien seg mellom skog og landsbyer, men det var ikke så mye kveg som i maasailand. Buda fortalte at i dette området lå noen av de eldste landsbyene i «kambaland». Ved noen veikryss måtte han spørre folk om veien, noe skilting var det ikke snakk om. Dessuten var sola i ferd med å gå ned. I det vi trodde vi nærmet oss «sivilisasjonen», oppdaget vi at veien var såpeglatt pga regnet, men vi klarte å holde oss på veien. Buda hadde ingen glattbanetrening, men kenyanske veier ga trening nok – det viste han til fulle. I grøfta måtte vi imidlertid da vi møtte lastebiler fra en NGO organisasjon som var «stuck» på grunn av det glatte føret, og en gang balanserte vi på veikanten. Men også det gikk bra.

SONY DSC Brua over Athi River
SONY DSC   Denne lastebilen kom med utstyr fra en skotsk hjelpeorganisasjon, men satt fast på grunn av det sleipe føret. Vi måtte kjøre ned i grøfta til venstre for å komme forbi!

Til slutt kom vi til en liten by der vi hadde 4 veivalg. Buda måtte spørre igjen om veien til Masii. Dette er Masii, ble det svart. Men hvor er veien til Machakos? Den er der borte, sa mannen, hovedveien gikk bare 100 meter bortenfor, bak et hus så vi ikke kunne se den; vi var «reddet». Det er lett når sjåføren behersker både kikamba og kiswahilispråk. Nå hadde det afrikanske mørket senket seg.

Turen hjem via Machakos  gikk utmerket i stummende mørke og mye motgående trafikk. Det er nå enkelte foretar de villeste forbikjøringer, men vi klarte oss. Ingen klaget i ettertid over veievalget. Turen var på 450km den.