Musikk i hverdagen, Sandens.
Det er selvfølgelig ikke lett å forklare hvorfor man blir opptatt av musikk, det vil være all slags musikk. Det har selvfølgelig noe med omgivelsene å gjøre. Hva slags musikk er du omgitt av til daglig. Det kan også være hva slags musikk som pirrer og griper deg mest, det være melodi, rytme, stemning eller noe annet.

For egen del var det som sagt erfaringer fra det jeg selv holdt på med. Også radioen spilte en viktig rolle. Jeg prøvde å lytte til aktuelle program eller radiostasjoner som sendte klassisk. De var det flere av. I gamle dager hadde NRK også klassisk i sine vanlige sendinger rettet til hele folket. Etter hvert ble det tent en nysgjerrighet i meg og det ble skapt en lyst til å finne ut mer. For 50 år siden var det kun tre måter å gjøre det på: Gå på konsert, delta i kor, lytte til klassisk på radioen og kjøpe plater. Jeg brukte alle kanalene.

  Musikk i hverdagen, Tangvall
At musikk påvirker deg, er det vel ingen tvil om. Særlig hvis du tar deg tid til å “gå inn i” musikken. Sjelden jeg har forlatt et konsertlokale uten å ha blitt påvirket av den musikalske opplevelsen. I ungdommen var det konsertene med Oslo Filharmonisk orkester. I dag har konsertene med KSO ofte gitt meg gode opplevelser, så jeg går ofte opprømt fra Kilden hjemover i mørket.
Rolf Gupta dirigerer unge nordiske musikere
I dag er vi omgitt av musikk på alle kanter. Det er ofte musikk det ikke er mening å lytte til; det er nærmest bakgrunnslyd. Mange vil kalle det støy eller lydforurensing. Det hender at også lettere klassisk musikk brukes. Selv har jeg mange ganger brukt klassisk musikk som bakgrunnsmusikk når jeg har jobbet med noe annet, til og med når jeg har forberedt meg til en skoledag. Da går det meste av konsentrasjonen på det du holder på med. Jeg vil påstå at klassisk musikk krever oppmerksomhet og konsentrasjon om musikken. Hvis det ikke gjør det, kan det hende vi gjør komponisten en bjørnetjeneste. Med årene har jeg foretrukket stillheten ute eller inne istedenfor å ha på musikk. Musikken oppsøker jeg når jeg vil ha den og har tid til den.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I den seinere tid har jeg blitt klar over at musikken er best når den oppleves her og nå  – på en konsert. Cd- og dvd kan bare delvis erstatte tilstedeværelsen. På den andre siden vil min kjennskap til klassisk musikk bli nokså innskrenket hvis jeg bare skal basere meg på det jeg kan høre på levende konserter. Mye av min favorittmusikk har jeg aldri hørt “live”.

 Musikk i hverdagen, Oslo
I utgangspunktet er jeg en orkester og kor-mann. I begynnelsen var det kanskje orkestermusikk jeg lyttet til. Orkesterets muligheter er jo mange og kan være svært varierte. Etter hvert kom koret med, men sjelden kor aleine. Bare i nyere tid har jeg satt meg ned og lyttet til rein kormusikk. Kanskje det er komponister som Goretski, Pärt og Eriks Esenvald som er årsaken til det.

Musikk har blitt brukt i terapeutisk sammenheng. Jeg har lest at enkelte tannleger har tatt i bruk musikk med godt resultat. Hva det siste betyr, vet jeg ikke. Kanskje pasienten sluttet å bite henne i fingeren? Det vet jeg lite om, men jeg har prøvd det noen ganger på meg selv i stressede situasjoner da jeg ikke fikk sove om natta. NRK nattradioen ble brukt. Resultatet var ikke bestandig like vellykket, i alle fall tok det ofte svært lang tid før jeg klarte å roe meg.

  Sang til fest, Tresse 17.mai
Musikk kan gi deg mye – både i hverdag og fest. Det er vel sjelden det er så mye musikk noen dag i året som 17.mai, festdagen over alle festdager. Og barna synger med av full hals! Kanskje vi burde synge mer i hverdagen? Eller stoppe opp og lytte.

Noe jeg synes er viktig i musikkformidling er musikernes holdning til det de holder på med. Selv når et helt orkester spiller, kan en ofte se hvordan den enkelte musiker jobber med musikken. Det gir absolutt et pluss til framførelsen. Satt på spissen kan en si at ungdomsmusikerne fra Venezuela, “El Sistema”, kanskje er de som i sin musikkformidling viser det mest. Et helt orkester vugger i takt med det de spiller, noen ganger danser de – i alle fall når det er rom for det. Men så har Latin-Amerika mye musikk til å danse etter. Vi er vel ikke klar over her hjemme at Latin-Amerika har en lang klassisk musikktradisjon. Kanskje vi burde få et slags “El Sistema” her i Norge også?

  Bolteløkka skoles strykeorkester ca. 1955
Jeg vokste ikke opp i en familie som var opptatt av klassisk musikk. Min familie var litt omvendt. Det var min mor som jobbet, min far var konsulent. De var ikke opptatt av musikk. Min mor vokste opp i en familie med mye musikk, hun kunne spille piano og hun hadde sunget i kor. Min far sang på badet, men han hadde bra stemme. Da jeg var 8 år bestemte min mor seg for at jeg skulle spille fiolin.

  Her i familiær sammenheng med min fetter Kjetil
 Musikkonservatoriet i Oslo var en trist plass i Nordahl Bruns gate. Mine fiolintimer der står som usedvanlig triste. Jeg sluttet. Min mor skaffet meg ny lærer ved Barratt-Dues musikkinstitutt: Stephan Barratt-Due sr. Det var noe helt annet. Så jeg lærte etter hvert å spille fiolin. MEN jeg forsto ikke nødvendigheten av å øve, så det ble ingen suksess i det lange løp.

  Bolteløkka strykeorkester i Universitetes aula.
Jeg fikk være med på mye gøy: Bolteløkka skole der jeg begynte i 4.klasse hadde eget strykeorkester under ledelse av Arne Pedersen, min lærer. Der ble jeg fort engasjert og rykket opp til å sitte ved siden av “konsertmesterinnen”, Anne Lise (Vabø). Hun ble seinere profesjonell i KORK. Vi spilte mye forskjellig, fra Donauwellen, via Schubert “Rosamunde” til Alfvens “Svensk rapsodi”. “Bjørgulf spellemann” (Arne Eggen) spilte vi i NRK, de arrangerte orkesterkonkurranse. Vet ikke om noe resultat.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Realskole og gymnas ble “Katta”. Også de hadde eget orkester under ledelse av sanglærer og organist Olaf Skaflot. Her fikk vi med oss blåsere så vi kunne blant annet spilt inntogsmarsj fra “Aida” av Verdi med en antydning av pomp og prakt. Da jeg gikk i siste klasse satte skolen opp Gershwins “Porgy og Bess” med 100% krefter fra skolens elever som dannet kor, solister og orkester. Igjen havnet jeg ved siden av konsertmesteren, som het Ole Bøhn. Han ble etter hvert virkelig profesjonell. Da jeg sluttet på gymnaset, la jeg fela på hylla.

Det vil si jeg prøvde et “come back” i Studenterorkesteret noen år seinere. Det var ingen suksess, fordi jeg hadde lagt meg til en forkjær håndstilling som det var vanskelig å komme ut av. Da fikk jeg forresten spille Beethoven…

Da var jeg imidlertid på vei inn i den klassiske verden. På gymnaset skrev jeg historisk særoppgave om Beethoven, uten å ha hørt så mye av hans musikk. Det har det blitt mer av etter hvert! Jeg var begynt å gå på de såkalte “ungdomskonsertene” i Aulaen til UiO. De hadde ofte glitrende innledningsforedrag ved magister Jon Medbøe. Det ble påstått at det var flere som kom for å høre på ham enn på selv konserten. Billettprisen var overkommelig (kr.2.50 for student). Det ble til at jeg gikk på andre konserter enn OFOs ungdomskonserter. Ståplassene var billige. Aulaen var kanskje ikke det beste lokalet akustisk for symfonisk musikk, men på den tida hadde Oslo ikke noe annet. OFO var dessuten den gang et lite orkester – omtrent som KSO i dag, og kunne ikke påta seg å spille verk med mange på scenen. Bruckner ble spilt, husker jeg, men da var all plass opptatt. Orkester og kor var nesten umulig. Det var svært trangt for korsangerne. Fikk prøve det en gang.

  Arnulf Hegstad dirigerer Oslo Filharmoniske orkester (OFO)

  “Kong Olav” av Arne Eggen øves i Aulaen
Men trass i de kummerlige forholdene, ble det mange gode musikalske opplevelser, selvfølgelig de store klassikerne, men også noen mindre kjente. Husker spesielt godt mitt møte med Carl Nielsens 5. Symfoni. Det var den unge Herbert Blomstedt som dirigerte. Kan også huske stjerner som Isaac Stern, Dame Janet Baker og Wolgang Schneiderhahn…..

Oslo hadde opera – i Folketeatrets tidligere lokaler i Storgata. Jeg ble aldri noen stor operaentusiast. Fikk jo faktisk komme der noen ganger sammen med min spillelærer som spilte fast i orkesteret. Husker bare to operaer jeg opplevde: “Poppeas kroning” av 1600-tall komponisten Claudio Monteverdi – fordi musikken var fortsatt levende trass sin høye alder – og Wagners “Den flygende hollender” – der jeg satt slik til at tubaen ble det dominerende instrumentet. Jeg tror det var den menneskelige operastemmen som skremte meg. Jeg likte ikke måten stemmen ble brukt på, særlig da av kvinnene som ofte synger skjærende og med masse vibrato. Hater masse vibrato. Seinere har jeg fått et mer avslappet forhold til den menneskelige stemmen. Det er stemmer jeg liker bra, andre jeg ikke liker i det hele tatt. Jeg er blant annet av dem som har problemer med stemmen til Kirsten Flakstad – kanskje fordi den virker noe kjølig…

I 1961 fikk jeg min første platespiller opptjent av egne midler: Jeg gikk med avisen. Dermed var det gjort. LP-plater ble etter hvert innkjøpt, katalogisert og spilt. Komponister ble møtt, tatt imot og omfavnet. I noen få tilfeller forkastet. Etter hvert som årene gikk ble det hundreder av dem, og etter 1994 også cd-er. En ung mann ansatt i Musikkforlaget, Kjell Hillweg, var til stor hjelp. Dermed ble jeg virkelig bitt av den klassiske basillen.

Karajans boks fra 1961 – noe av det første jeg kjøpte av Lp-plater
I 1965 tok jeg skrittet i en annen retning. Jeg begynte i kor. Fiolinen ble ansett for å være uten håp, jeg fikk satse på stemmen: Akademisk korforening ble svaret. Første oppgave Händels Messias. En skikkelig utfordring. Vi framførte oratoriet i Domkirken i Oslo med KORK under full TV-“overvåking”. Det var utfordrende og gøy. Har jo vært med på Messias 50 år seinere. Da var det enda større utfordring – ikke minst fordi vi da hadde med satser vi ikke sang i 1965!

En liten parentes: Noen år seinere framførte Akademisk blant annet Haydns “Nelsonmesse” med KORK i Trefoldighetskirken i Oslo. Det var ingen umiddelbar suksess. Andrekonsertmesteren i KORK kom til styret i koret etterpå og beklaget, men KORK var ikke bedre på denne tida; Haydn var i overkant vanskelig. Derimot gikk det utmerket med Trondheim symfoniorkester ved musikkfestivalen i Harstad sommeren 1970.

  Jeg synger for damene i Harstad!

Dette har blitt mest om min egen reise inn i den klassiske musikkens land. Min vei inn var altså både gjennom egen “praktisering” og lytting og utforsking. Mye nysgjerrighet. Den klassiske musikkverden er stor, ja, enorm. I dag er det enda lettere å gå på jakt. Vi har jo nettet! Jo da, det var annen musikk også, kanskje musikk som burde “passet” bedre til en ung mann på 60-tallet. Jeg følte ikke at jeg var under noe som helst slags press. En venn fra barneskolen besøkte jeg av og til og vi spilte jazz som han var opptatt av. Det likte jeg godt, særlig klassikere som Louis, Ella og Benny Goodman og mange andre. Men jazzen tok ikke helt av hos meg. Beatles dukket opp på den tida. Jeg interesserte meg lite for dem da. I ettertid har interessen kommet. Abba var mine barns idoler. De fikk jeg mer sansen for da jeg var med å synge musikken deres i korversjon. I ettertid har det dukket opp så mange idoler og stjerner at ingen har oversikten. Noen var/er døgnfluer, andre holdt koken i mange år. Ingen nevnt eller glemt.

Den klassiske musikken står derimot på påler. Tåler gjenhør på gjenhør.

  Kilden til det gode.
Akkurat nå er jeg inne i en musikalsk bølge på vei opp. Vet ikke helt grunnen til det, men det kan være musikkformidling i mine omgivelser som har løftet meg. I høst har det vært en rekke konserter som har gitt meg gode musikalske opplevelser. Først og fremst er det Kristiansand symfoniorkester (KSO) som har skapt dette. Sist var det Sibelius 3. Symfoni. Men jeg har også fått oppleve fremragende kammermusikk blant annet på Amalienborg i regi av Myrens venner. Selv gleder jeg meg til å være en bitte liten deltaker i Saint-Saëns Juleoratorium og seinere med KSOs julekonsert rett før jul. Sølvstrupene er koret, for oss som holder ut! Det er noe av det beste med jula all den gode julemusikken som kommer fram.

  Konsert på Amalienborg
Det er god tilstrømning til KSO konsertene. Størst er det når det spilles musikk fra den romantiske perioden, særlig komponister som Beethoven, Mendelssohn, Brahms, Tsjaikovskij osv; og kanskje spesielt når det er kjente solokonserter som framføres, som Mendelssohn eller Bruchs fiolinkonserter osv. Det er ikke noe galt i det, men det fins uendelig mye mer å velge mellom og som burde bli like populære.

Det som er litt merkelig er at media virker som de motarbeider den klassiske musikken. Det er ikke penger å tjene der, derfor er det uinteressant (jfr. Kåre Stovelands artikkel i Fvn sist lørdag). I Fævennen (Fvn) er det en journalist som dekker de viktigste konsertene med anmeldelser, som oftest svært gode (og jeg er ofte enig med ham!). Det er likevel for dårlig. Her kommer stadig kjente utøvere på besøk i verdensklasse uten at Fvn nevner det med et ord. Jeg tror at om selveste Renee Fleming hadde gjestet Kristiansand, ville avisa forbigått det i taushet. Elton John er derimot noe helt annet!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Her er Renee Fleming solist. Mosva er ikke en forstad til Kristiansand!
Jeg tror også at det er mangel på kulturtilbud som er noe av årsaken. I Norge er det bare de største byen som har et profesjonelt miljø for klassisk musikk. I et land som Tyskland har enhver by med litt respekt for seg selv en egen opera og orkester. Jeg vokste opp i Oslo der klassisk musikk var realtivt lett tilgjengelig.

  Rolf Gupta instruerer unge nordiske musikere.
Hva er det med klassisk musikk? Jeg tror jeg kan sammenligne denne formen for musikk med god litteratur. Ikke den overflatiske, bestselgende litteraturen, men den litt innovervendte, sjelegranskende. Opplever at den gode klassiske musikken også går innover – ikke minst til følelsene. Kanskje alle fredskonferanser burde inneholde minst en klassisk konsert?

Jeg innrømmer at jeg liker mye annen musikk også. Den rene popmusikken liker jeg minst, for den virker ikke ekte. Den er rett og slett bare komersiell. Men det finnes mange unntak, heldigvis. Men det er sjelden jeg vender tilbake til denne musikken. Den kommer, er der og forsvinner. Av og til blir den hentet fram i de såkalte “husker” du programmene.

For de som ikke er klar over det: Det fins mye humor i den klassiske musikken. Ikke hørt om Haydns musikalske sprell med sine musikere? Eller Mozarts “En musikalsk spøk”? Eller Stravinskijs harselas med den amerikanske nasjonalsangen? Eller Rossinis opera “Kroningen i Reims”? Eller Bernstein? Eller? Da har dere noe å glede dere til.