Ofte kan jeg undre meg over hvorfor jeg har blitt den jeg er blitt – på godt og vondt. Vi har våre interesser og hobbyer – og ofte kan vi lure på hvorfor jeg har blitt interessert i akkurat det. En gang i tiden interesserte jeg meg for frimerker. Musikk er fremdeles en stor lidenskap. Alt dette er nokså vanlig blant folk flest. Men hva med for eksempel interesse for trikk og alt som ruller på skinner. Selv har jeg en nokså enkel forklaring på hvorfor akkurat jeg ble bitt av trikkeinteressen. Jeg vil knytte det til en banebryter inn psykologien – Sigmund Freud: Barndommen setter sine spor.
Jeg ble født som mange andre oslogutter og jenter på Josephinesgates kvinneklinikk under krigen. I Josephinesgate gikk det i det minste trolleybuss. Men ikke lenger vekk enn Hegdehaugsveien gikk det trikk. Ordentlig Oslotrikk. Jeg er overbevist om at jeg har hørt trikkeklemtene fra Hygeahjørnet i barnesenga på fødselsklinikken.
Da jeg var meget liten, bodde jeg på Frogner i Baldersgate. Frognertrikken gikk i Frognerveien som krysset Baldersgate. Det var holdeplass på hjørnet. Like rundt hjørnet lå Frogner kino der jeg hadde mine første opplevelser i filmens verden. Det var spennende. Miljøet var ganske bra for barn, særlig i kinokvartalet hvor det krydde av unger. En av de tingene jeg virkelig husker, var at en av kameratene mine tok meg med til en bakgård. Der sto Oslos siste hestedrosje parkert! Spennende. Eierne hadde passert de 80, og drosjen hadde nok hatt sin siste tur. Likevel var ikke hestekjøretøyer helt uvanlig i Oslos gater tidlig på 50-tallet.
Ofte husker en best litt negative hendelser. Jeg kan huske at jeg en gang skulle ta trikken sammen med min bestemor. Konduktøren geleidet min bestemor om bord, men det var så fullt på henger’n at det ikke var plass til meg. I alle fall ble jeg stående igjen da trikken med min bestemor om bord ruslet videre til Niels Juellsgt. Jeg ble stående der – hva ellers skulle jeg gjøre – til bestemor pustende og pesende kom gående tilbake fra Niels Juellsgate og ga meg kjeft fordi jeg ikke kom med trikken. Vel, 5 år er ikke noen modig alder.
På den andre siden av gaten bodde en familie med to små jenter på min alder, men det var ingen far. Han ble drept da engelske fly bombet Victoria Terrasse og traff trikk nr 115 på vei mot byen. Jeg husker godt min far fortalte om den episoden.
Min mor var av de få kvinner som hadde fast arbeid på den tida – til og med i Sandvika i Bærum. Det betydde pendling, med tog til og fra Skarpsno. Selv måtte jeg gå i barnehage som var sjeldent og dyrt på den tida. Jeg husker at jeg gikk i barnehage på Vestkanttorget på Kolsås, i Sandvika, på Tjernsrud og for ikke å glemme: Siste året på Tomm Murstads barnehage på Øvresetertjern like ved Tryvann ? til og med med egen trikk!! Der oppe var det forresten en vognfører som for å gjøre noe ekstra for oss, kjørte så langt han kunne komme i retning Tryvannstårnet, til stor begeistring for alle barna. Det må ha vært i 1949/50. Seinere har dette sporet blitt revet. Noen offisiell trikk til Tryvann ble det som kjent aldri.
For å komme til de fleste barnehagene måtte jeg ta trikken, som regel på egenhånd, allerede fra fem års alderen. Jeg kan huske den gangen jeg hadde mistet den ene femøringen, og måtte gjemme meg foran hos vognføreren bak sveiva. Det var mellom Majorstua og Frogner kino. Smellet i konduktørluken var rene torturen, husker jeg. Har aldri vært så liten noen gang. Heldigvis ble jeg ikke oppdaget! Jeg var vel bare 5-6 år. At jeg måtte ta trikk på egen hånd, betydde også at jeg lærte temmelig tidlig å lese. Det er ikke mange som kan “skryte” av at de har lært å lese på Oslotrikken!
Likevel kan jeg ikke huske annet enn ganske vagt at enkelte vognførere på Kolsåsbanen tok meg inn i førerkottet og lot meg stå der til Majorstua hvor jeg skulle av. Jeg fikk beskjed om å dukke så ingen kontrollører kunne seg meg. Seinere stortingsmann for Arbeiderpartiet, Tor Fossum, har fortalt meg i ettertid at han var en av dem som slapp meg inn i førerkottet. Det er ikke rart at jeg har fått varig mén. Mens vi bodde på Frogner hendte det at vi gikk ned til Drammensveien for å ta trikken til familien ute i Bærum. Det var ikke så ofte det skjedde, men av og til kom en A-vogn ruslende. Selv den gang var de håpløst gammeldagse ikke minst fordi at en smågutt som meg nærmest måtte klatre inn på trikken..
En gang ble klassen tatt med av læreren vår til kornsiloen i Oslo, det var den gang det var to av dem med bro i mellom. Vi ble vist rundt og til sist var vi nede og så at de lastet en av korntrikkene som skulle til Bjølsen valsemølle. Det var boggitrikker og kunne ta tung last. Det var visst bare to av dem. Men de gjorde stor nytte for samfunnet. Seinere ble det andre løsninger.
Da vi flyttet til Bislett og Louisesgate i 1952 midt under OL, var det ikke langt ned til Theresesgt og linje 7 og 17. (Fikk se Hjallis vinne 10 000-meteren!) På 50-tallet gikk stort sett gammelt vognmateriell her. Var også borte i Sporveisgaten og kikket på vognhallen og utsetting av tilhengere, samt vending av bøyler (?flaskeåpnere?) på motorvognene. For variasjonens skyld gikk vi av og til opp til St. Hanshaugen for å ta trikken der. Der gikk det iallfall en og annen gullfisk av typen E. Og det var nesten som å skulle til familien i Bærum. Ellers var det spennende med trolleybussene på linje 21 der de svingte rundt rundkjøringa ved Bislett stadion på vei mot Skillebekk eller Galgeberg. Noen ganger dro vi opp på Ekeberg for å spille fotball. Da gikk vi til Uelandsgate for å ta trolleybussen til Ekeberg Hageby. Det var kult. Men vi dro sjelden over til østkanten med trikken. Vi hadde riktignok familie på Schous plass og på Carl Berner, men der var vi ikke så ofte. Enda lengre østover var ukjent land, men der skulle jeg bli kjent noen år seinere.
