Hyggelig fransk spansk konsert med KSO torsdag 26. April

KSO står på og er i sving hver uke nå…

Litt uvanlig konsert fordi det ikke var noen utpreget solistinnslag, bare to vokale innslag i det spanske innslaget til de Falla. Det ble KSOs egen konsert med musikk som (dessverre) ikke blir spilt for ofte på våre breddegrader. Når det er kjølig og kalt ute, varmer det spesielt godt med litt musikalske varmere breddegrader.

Det som også var spesielt, var at nesten all musikken var skrevet som ballettmusikk, men arrangert for konsertbruk – og at all musikken som ble spilt var komponert i tiden rundt 1.Verdenskrig.

Ballettmusikk var imidlertid ikke det første stykket på kveldens program, “En trist kveld” (Un soir triste) av Lili Boulanger, som døde bare noen måneder seinere av en kronisk magesykdom. Musikken var ikke trist, men mer mystisk synes nå jeg med mange tette klanger i et nokså dempet orkester – noen ganger dissonerende – litt opprivende, men stillferdig. En kan virkelig stille spørsmålet, hvilken retning hadde hun gått om hun hadde fått leve?

Maurice Ravels “Gåsemorfortellinger” (Ma mère l’Oye) var jo egentlig klaverstykker skrevet for barn, men omformet til voksen ballett med et eventyrlig innhold. Ravel synes jeg klarte å gjenskape den eventyrlige stemningen i de fem scenene fra balletten med mange fine solistiske innslag fra mange forskjellige instrumenter. Jeg falt spesielt for Ninas piccolofløytespill og Marions engelske horn, som vel var gåsemoren – fortelleren. Ravels musikk er stemningsskapende, rafinnert og delikat, og KSO gjenskapte dette universet på en flott måte.

Etter pause var det mer ballett og mer ildfulle toner. Manuel de Fallas ballett “Den trekantede hatten” (Le sombreros de tres picos) var jo også en slags eventyrfortelling der hatten var et symbol på makten – magistraten, som ville ha kona til mølleren. Det gikk ikke slik – rettferdigheten skjedde – og balletten endte da med en festlig finaledans der trombone og tuba endelig kunne tre inn i musikken og delta i festen. Denne musikken trengte mer synlighet enn konsertversjonen ga. Allerede i starten merker man fraværet av balletten, for det er danserne som smeller i kastanjettene og klapper i hendene og roper, mens i går var det orkesteret som var ballett. Det fungerte jo, men det var ikke helt troverdig. I tillegg var solisten, Stepanka Pucalkova, innom og spredte spansk fyrrighet i to innslag i balletten. Det gjorde hun meget bra. Av og til – særlig i begynnelsen – synes jeg det lød litt lite spansk, men etter hvert ble det mer og mer spansk og masse liv. Dette mestret KSO fint.

Fint at programmet hadde mye god informasjon om verkene som ble spilt – så vi kunne følge med i musikken. Synes i det hele tatt at programmene har fått mye grei informasjon for tida, nå også med hvem som spiller.

Gøy å høre KSO i andre musikalske uttrykk enn det vanlige. Dette ga meg en god opplevelse. Mer!

Stemningsfull FRANSK-SPANSK konsert torsdag 26.april i Kilden

Det er ikke ofte det står en kvinnelig komponist på programmet til KSO. I kveld er en av de tre komponistene kvinne, Lili Boulanger. Det er i år 100 år siden hun døde, hun rakk bare å bli 25 år gammel før sykdommen gjorde det slutt. Hun rakk likevel å skrive en hel del verk (også mange ufullførte) i sitt unge liv, bl.a. kveldens verk “Du’n Soir Triste”.  Vi vil oppdage at hun levde i en overgangstid fra romantikk til mer impresjonistisk uttrykk. Må jo nevne at søsteren, Nadja Boulanger, som ble en viktig musikklærer for mange kjente komponister og musikere: Aaron Copland, George Gershwin, Arthur Honneger, Leonard Bernstein var blant hennes elever.

Maurice Ravel er vel mer kjent – ikke minst for hans fantastiske Bolero, men han skrev mye mer enn Bolero. Han regnes vel først og fremst for å være en impresjonistisk komponist, men han har større spennvidde i musikken sin enn Debussy. ” Ma mere l’Oye” / “Gåsemor forteller” er en virkelig vakker og litt mystisk illustrasjon til eventyrene, som er både kjente og ukjente; særlig er Ravel opptatt av det eksotiske, indisk / asiatiske. Dessuten var Ravels mor spansk, noe som leder oss over i kveldens hovedverk: “Den trekantede hatt” av de Falla.

Manuel de Falla er regnet som Spanias store komponist tidlig på 1900-tallet da han skrev flere verk som har blitt stående som sentrale spanske musikkverk. Ett av dem er balletten “El sombrero de tres picos” – “den tresnutete hatt”. Det er en dramatisk trekanthistorie der magistraten vil arrestere mølleren fordi han drev et pek med ham, men etter flere forviklinger er det magistraten som må dra sin vei med halen mellom beina… Spennende musikk med både fandango, seguidillas og annen spansk dansemusikk. Her får vi også høre kveldens solist, Stepanka Pucalkova.

Det interessante er at kveldens tre verk er skrevet omtrent på samme tid – tida rundt første Verdenskrig. Også forrige konsert var det tidsmessig lite sprang – da var verkene fra 1943 og 48! Er dette villet fra programkomiteens side?

Det kommer til å bli en ny stor kveld i Kilden!!

 

Omtale av konsert 19.april 2018 med KSO.

 

Spennende program. To store musikkverk fra 1900-tallet  av to sentrale komponister: Dimitrij Shostakovitsj og Bela Bartok. Tidsforskjellen mellom verkene er heller ikke så stor. Bela Bartoks konsert er fra 2. Verdenskrig, mens Sjostakovitsj skrev sitt verk i 1948 etter å ha samarbeidet med fiolinisten David Oistrakh ved en rekke konserter tidligere samme år.

Imidlertid kom den sovjetiske kulturkommisar Andrej Zhdanov med et voldsomt angrep på samtidskomponistene  nettopp i 1948 fordi de skrev for vanskelig musikk. Musikken var ikke folkelig og tjente ikke kommunistpartiets interesser. Dermed valgte Sjostakovitsj å legge fiolinkonserten i en skuff (der lå også mye annet som også ventet på en mulighet til å bli oppført.) I 1955 var Stalin død og begravd og David Oistrakh framførte konserten for første gang. Fiolinkonserten kan på en måte sammenlignes med Beethovens 4. Klaverkonsert som vi hørte Ihle Hadland spille siste uke. Den er en av Shostakovitsj mest personlige verk. “I karakter er den mer lik en symfoni for fiolin og orkester. Solisten må ikke bare vise virtuositet, men også mulighetene til å avsløre sine dypeste følelser, tanker og stemninger” (Shostakovitsj om konserten.) Håper Guro Kleven Hagen klarer å formidle dette. Konserten er min favoritt (har den med Dimitrij Sitkovetskij).

Av den ungarske komponisten Bela Bartoks mange verker er vel “Konsert for orkester” en favoritt. Bela Bartok var modernist, mens hans modernitet bygde mer på ungarsk folkemusikktradisjon enn 12-tonerekken til Schönberg.  Den 2.Verdenskrigen hadde brakt ham som flyktning til USA der han led av hjemlengsel og fikk også diagnostisert lymfekreft. Han fikk imidlertid en bestilling på et orkesterverk mens han var i USA og skrev denne konserten for orkester, full av innfall og utfall, skjemt og dypt alvor – utrolig kreativt. Blant annet bruker han et tema fra Shostakovitsj 7.symfoni som han parodierer!

Det er alltid spennende med denne “konserten”, som er vel det nærmeste Bartok kommer en symfoni. Det er kanskje det verket som har gjort ham populær hos mange! Jeg gleder meg til å høre hva KSO får ut av musikken til Bartok.

 

Christian Ihle Hadland suveren!

   Christian Ihle Hadland

Konserten i går torsdag 12.april med KSO var overveldende. To romantiske verk (hvis en kan kalle Beethoven romantiker) med masser av skjønn musikk. Klaverkonsert nr.4 er min Beethovenfavoritt. Ikke fordi den er så briljant, men fordi den er så personlig, kanskje først og fremst de to første satsene. Jeg opplevde konserten virkelig som en samtale mellom solist og orkester. I første satsen var solisten dominerende. I andre satsen var orkesteret mer i fokus  – der pianisten kommer med sine “kommentarer” og sistesatsen som en full “symbiose” mellom solist og orkester. Slik skal en klaverkonsert være. Full honnør til Christian Ihle Hadland og orkesteret. At han som ekstranummer spilte en sats fra en sonate av Scarlatti, passet utmerket inn, så rolig og innadvent som den var.

Inntreden var faktisk motsatt: Ihle Hadland kom inn på podiet, overser konsertmester (og orkester) og tar imot applausen med et stort flir: Her kommer jeg. Heldigvis var fortsettelsen en helt annen.

Liker de Brahms, spurte Francoise Sagan i en av sine bøker. Vi fikk en god dose av unge Brahms etter pause. Bare 25 år var han da han skrev dette verket. Da hadde han allerede blitt utropt til den kommende stjerne av Robert Schumann. Han var ikke stinn av selvtillit, han måtte prøve seg fram. Det ble to serenader og en klaverkonsert som en start.

Serenaden var i utgangspunktet skrevet for 9 instrumenter (og framføres av og til slik), men han valgte så å skrive det ut for fullt symfoniorkester. Det gjorde han rett i. Alle satsene, unntatt en har sine klare danseaktige karakter, men den langsomme satsen er (forbausende) stillestående. Og det er ingen tvil – dette er Brahms (og kanskje et snev av Schumann) og det lød som Brahms når KSO spilte. Det så ut til at dirigent Bellincampi koste seg under dirigeringa – noe han virkelig klarte å bringe videre til orkesteret. Selv jeg, som ikke er noen spesiell begeistret for Brahms, koste meg stort.

Nok en stor torsdagskveld i Kilden. Som en publikummer konkluderte med da han forlot Kilden: Hvor skal det ende…….