Har vært ute og reist igjen. Denne gangen til utlandet. Danmark – landet som alltid smiler til deg, og du blir glad innvendig: “Det er dejlig å være norsk i Danmark” som det heter i reklamen. (Lurer på om de reklamerer med “det er dejlig å være svensk i Danmark”?). Eller kan vi koke det ned til – det er dejlig i Danmark. Sant nok – sant  nok.

Mercedes

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Vi var 5 bastante mannfolk – sikkert med en matsjvekt på bortimot 600 kg som tredde seg inn i Steins lille Mercedes (det finnes små av dem også) på vei til det lovede land. Hva vi var lovet der borte, var uvisst, det fikk vi vel vite når vi kom dit? Alkohol, kjøtt og røyk var vel noen av ingrediensene, men absolutt ikke alle. Ombord kom vi i alle fall.

Fri flyt

Turen nedover gikk bortimot smertefritt. Havet var så flatt som det kunne få blitt, vi bare suste nedover på jetstrømmene til Superspeed 1. (Superspeed – for et navn på en båt?). Noen angret på at de hadde bestilt frokost, noen hadde heldigvis spist frokost. Om bord på en båt oppdaget jeg at verden ikke er så stor. Traff opptil flere kjente jeg ikke hadde møtt på en stund, bl.a. en gammel kollega, tidligere elever og en fyr jeg hadde vært i Kina sammen med. Hyggelige gjensyn.

Ensrettet by – “min” bil i forgrunnen

Eventyret i EU

Plutselig oppdaget vi at vi var fremme i Hirtshals – denne forblåste by lengst nord på Jylland – EUs forpost. Ikke noe trivelig sted en dag som denne. Ikke det at været var så dårlig, men det var en sur og kald vind som de stakkars solstrålene ikke klarte å varme opp. Så Stein styrte bilen ut på den lovede motorveien – som i verste fall kunne bringe oss til det sentrale EU – Tyskland. Nei, det ville være for tøft. Dessuten hadde vi ikke all verdens tid, båten hjem gikk i kveldinga en gang. Vi fikk nøye oss med noe mer nærliggende; ikke Fredrikshavn, ikke Hjørring, ikke Ålborg (for stort), ikke Sæby, ikke Løkken, ikke Blokhus. Men BRØNDERSLEV! Ingen av oss hadde vært i denne byen som vi alle hadde passert utallige ganger på vei opp eller ned Jylland! Den forsmådde by – uten en  eneste turistattraksjon som var verdt å nevne. Den bare lå der som en irriterende husklynge midt inne på Jylland – kanskje det var lunere der enn andre steder?

  Slagter/bager Krabbe

innbydende kjøttdisk

Ensretting på Barbados

Vi ankom denne lille byen med sine ensrettede gater, fant til og med en parkeringsplass på P N Jensens plass (hvem var nå det – halvparten av danskene heter jo Jensen til etternavn!)  Det beste var at byen så rett og slett trivelig ut, som danske byer ofte gjør. God plass var det, husene lå ikke tett i tett, det var ofte rom imellom den. De så ikke så gamle ut heller. Stedets store Slagter, konditori, bageri etc het Krabbe. Der var vi innom for en smaksprøve. Det var godt. Det ble til at vi beveget oss litt opp og ned Algade for å kikke i butikkene, men etter hvert fant vi oss en benk utenfor Barbados pizzarestaurant i sola. Vi nøt den avslappede stemningen i denne lille byen; folk ilte nok forbi på sine forskjellige ærender, men det så ikke ut til det likevel hastet. Noen fant ut at stedet hadde flere bekvemmeligheter enn toalettet vi frekventerte; de hadde øl. Hva er vel bedre enn en øl i solsteiken (ironi).  Etter at vi hadde løst noen av de sentrale verdensproblemene, ble vi tvunget inn i selve Barbados, det ble etter hvert litt mat på oss også; ikke så mye, vi skulle forberede det store etargildet (også kalt koldtbord) ombord på returen.

kort over herlighederne

Brønderslevs eneste nøgne kvinne

vårt stamsted

Danmark for danskene

Brønderslev farvel

Avskjeden med Brønderslev ble lett, det tok ikke lang tid før vi var ute på motorveien igjen. Supermarkedet Føtex utenfor Hjørring var neste. Nødvendig handling var det viktigste her – selv kom jeg ut med bl.a en sebra – av en eller annen grunn har jeg ikke skaffet det i Kenya. Også passet det så greit fordi den kostet det samme som det jeg hadde igjen i lomma. Sebra er allrighte dyr – kanskje de jeg liker best i Afrika.

Returen hjem til “gamlelandet” var like flat som den vi hadde nedover. Bufeten smakte utmerket. Jeg konsentrerte meg mest om sjødyr, det skal være så sundt – det innbilte jeg meg. Vi moret oss kostelig over forskjellige tabber vi hadde gjort opp igjennom – ved siden av stadig å løse alle problemene som var rundt omkring i verden. Vi hadde god tid. Størst latter ble utløst av historien om han som på brygga i Hirtshals ville gå samtidig med kameraten gjennom en sånn svingport. Resultatet var at de nesten ble sittende fast – nærmest innelåst i porten. De sitter ikke der fortsatt, heldigvis.

Vi følte oss rimelig oppglødde av turens store begivenheter. Besøket i Brønderslev ble framhevet som det store høydepunktet, og Barbados ble stedet vi skal fortelle om hjemme!

Dessuten stoppet toget i Brønderslev.

Jeg er født i Oslo. Josefinesgates fødselsklinikk. Eksisterer ikke lenger, men var der under krigen da jeg ble født – ikke så langt fra Frogner der jeg bodde som gutt, Baldersgate 13 – ulykkestallet. Pussig nok fikk jeg skoleveien min i Josephinesgate noen måneder etter at vi hadde flyttet til Bislett, mens jeg fortsatt gikk på Uranienborg skole. Da det brant på loftet og delvis i vår leilighet, flyttet vi til Louisesgate ved Bislett stadion. Det var februar 1952 og jeg fikk med meg et skøyteløp på Bislett under OL i Oslo dette året. Så jeg vokste opp i Oslos middelklasse vestkant. Veldig greit. Gikk på skole, fikk kamerater, men slapp vel ingen nære innpå. Kanskje jeg var litt sær?

  Bolteløkka skole

Musikk var en del av mine hobbyer, spilte i strykeorkester og privat. Musikkinteressen utviklet seg ut fra det, og ble understøttet av billige billetter til konserter i Aulaen og platekjøp hos Kjell Hillveg på Karl Johan. Seinere ble det korsang i Akademisk korforening. Jeg hadde en del tilknytning til et Oslomiljø.

  Dette var trikken i barndommen

Da hadde jeg allerede flyttet til Egne Hjem ute i Bærum, nærmest hjem til familien – til onkler og tanter, fettere og kusiner. Men bortsett fra det hadde jeg aldri noen tilknytning til Bærum. Skole fortsatte jeg med i Oslo, universitetsstudiene var i Oslo. Den sterkeste tilknytningen til Bærum hadde jeg ved at jeg bodde der og at jeg tok meg jobb på Bærumsbanen i studietida – fraktet folk ut og inn av Oslo. Det gjorde jeg nesten hele studietiden.

Stetind i Nordland

Under militærtjenesten fikk jeg smaken av Nord-Norge, noe som ble forsterket ved en korturné til Nordkapp og steder i Nord-Norge.

Gymtimene på skolen var ikke av de hyggeligste, sport var ikke min sterkeste side, heller ikke håndball eller fotball. Likevel fikk jeg meget i gymnastikk – ikke fordi jeg bestakk gymlæreren (vi visste vel ikke hva korrupsjon var), men at jeg kunne legge fram bevis for at jeg hadde tatt distansemerket på ski flere år på rad. Ofte gikk jeg sammen med noen av fetterne mine eller andre. Det var Nordmarka, Bærumsmarka og Krokskogen som var målet. Vi ble etter hvert noen riktige milslukere – turer på opp imot 60km var ikke uvanlig. Den lengste tror jeg var på 72km. Det gjorde at jeg fikk et kjærlighetsforhold til Oslomarka både sommer som vinter – noe som også ble til et hovedfagsprosjekt i geografi, som dessverre ikke ble så vellykket. Men jeg fikk hovedfaget. Jeg ville bli kjent og travet av gårde over alt i marka – også Østmarka. Den marka jeg har minst opplevelse av er Lillomarka. Kjentmannsmerket tok jeg både sommer som vinter.

Ble interessert i kulturhistorien knyttet til marka. Navn som Mago og Hakkloa pirret min nyssgjerrighet. Det viste seg å være gamle finske navn. Finsktalende folk kom vandrende fra øst, fra Sverige og slo seg ned i skogene omkring Oslo. Helt ned til Drammen dro de, Finnemarka nord for Drammen har de gitt navn til. I tillegg ble store deler av Krokskogen brukt til setring, flere store setergrender ligger spredt ut over hele skogen. Det var bønder fra Ringerike som holdt til her. Har alltid likt å vandre på Krokskogen til Gyrihaugen eller Løvlia eller der omkring.

  Gjestgiveriet

Har bare besøkt Nordmarka et par ganger etter at jeg flyttet fra Oslo. Det var stort, men svært annerledes enn de fleste andre naturopplevelser jeg har hatt. Store skoger gir ikke mye utsyn, men det fins plasser med utsyn som en kan søke opp på. Gyrihaugen er et slikt sted. Kobberhaugene og Vettakollen også.

Jernbanetorget

Kommer jo stadig innom Oslo, ikke minst for å besøke familie. Blir mer og mer glad for at jeg ikke bor i eller rundt Oslo. Det er for mye folk, leven og bråk, skittent, søppel, styr og spetakkel. Folk virker fjerne og fraværende. Synes det likevel er artig og kikke og observere. Med t-banen er det lett å komme rundt. Det har det skjedd en stor forbedring i Oslotrafikken siden jeg bodde der.

 Jeg besøkte Oslo bare for noen dager siden. Da opplevde jeg Oslo fra den positive, nesten vakre siden. Det var på slutten av april, og været ga oss en forsmak på sommeren.  Dette var et kombinert familie og “shopping” besøk, men jeg var også turist i “egen” by. Startet forresten med å ta t-banen helt til Kolsås, endelig var ombyggingen helt framme. Dvs den er ikke helt framme, den gamle banen gikk nesten 200m lenger, nærmere Kolsås senter. De hadde flyttet hvilebua til den nye stasjonen, men det så ikke ut til at den var mye brukt. Det var den i min tid da jeg jobbet på banen. Sitter mange minner, diskusjoner og matpakker i de veggene.

Hvilebua på Kolsås

Utbyggingen tok sin tid – nesten 6 år. Men nå ligger banen der i all sin betongprakt. Synd at de ikke får til bytrikkforbindelsen til Bekkestua. Noe annerledes enn i på 60-tallet da blandet trafikk var helt normalt. I dag bringer t-banen deg nesten over hele byen, med visse unntak. Men når familien holder til på Bekkestua og min datter bor på Ulven, er ikke det noe problem.

  Haslum kirke med familegravsted

Benyttet anledningen til å besøke mine foreldres grav på Haslum kirkegård. Akkurat nå er kirkegården vakker med sine påskeliljer og våren som spretter fram over alt. Haslum kirke er jo en av middelalderperlene vi fortsatt har.

  Karl Johan

slottet
Bysentrum pleier jeg bare å gå gjennom, også denne gangen. Jernbanetorget med sin steinørken, Karl Johan der alle går, Stortorget med litt torghandel, Stortinget med demonstrasjon, Slottsparken med sine flotte trær og plener – uten vann i dammene, med overnatting på Kochs – godt at det finnes slike steder. Denne delen av sentrum har jeg ingen problemer med – den er nesten vakker. Vakkert var det også på Carl Berners plass med blomstrende kirsebærtrær. Ellers kan jeg styre min begeistring for deler av Trondheimsveien nedover mot Nybrua. Det er forresten ikke så lenge siden jeg oppdaget den sjarmerende bydelen Rodeløkka med trehus og sjarmerende miljø. Fra før kjente jeg til Telthusbakken og Hammersborg og Kampen som jeg har besøkt mange ganger. Fint med slike lunger i i en ellers tettpakket by. Datteren min har forresten tatt meg med både til Tøyenparken og Valle-Hovin området, som også har fine, grønne områder. Det har ikke vært mine områder da jeg vokste opp, enda jeg har visst om dem.

Tøyen

Valle Hovin

Likevel var hovedmålet mitt før jeg satte meg på toget tilbake til Kristiansand: Østensjøvannet med sitt yrende fugleliv samt hundrevis av joggere, barn og voksne på tur, elever som er ute for å finne svar på naturfagoppgaver, noen synes det er gøy å mate fuglene, andre (som meg) synes det er gøy å fotografere dem. Det er noen som er ganske sjeldne. Litt rart å “vasse” i grågås, kvitkinngås og cannadagås, som ute i naturen er ganske sky. Naturen har sine spesielle sider. Møtte noen gutter med fotoutstyret i orden. Mange ivrige naturfotografer kommer hit. De hadde observert ei and som slett ikke hørte hjemme her i det hele tatt. Forvirret and – ikke mulig å hjelpe på plass. Mange gode opplevelser – ikke minst ungenes opplevelse av fuglelivet.  

  Gåsgjengerovergang

kvitkinngås

Spadseren gehen

svane på reir
Et besøk i Oslo kan gi vakre opplevelser, men en blir fort minnet på storbyen på t-banen på vei til Oslo S og toget hjem. Fremmedfølelsen er der.

By i glass og ramme.
 

MITT NORDLANDSKE EVENTYR

Jeg bodde 6 år i Bodø i mitt tidlige liv, fra august 1972 til juni 1978, i starten av min lærervirksomhet. Det var 6 spennende og givende år. Det var de årene jeg fikk troen på at jeg dugde som lærer.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det begynte egentlig temmelig dårlig. Hadde timer først og fremst på kvelden. Det var elever som ikke var kommet inn på formiddagen på grunn av svakere karakterer. De gikk på tradisjonelt linjedelt gymnas, ikke på reformgymnas som elevene på formiddagsskolen. De var også dårligere motivert og noen var i grunnen temmelig skoletrøtte. Det var vanskelig å få ro i enkelte av klassene. Det var svært slitsomt.

På en måte måtte en snu dagen litt på hodet: Forberedelser om formiddagen og skole om kvelden. Fikk dessuten en klasse i geografi på formiddagen, så det ble ganske hektisk, mange timer hadde jeg også (tror jeg hadde 25). Jeg var til tider temmelig kjørt og sov i perioder dårlig om natta. Min evne til å møte de utfordringene som kom, var vel også nokså mangelfulle, uerfaren som jeg var. Rektor Lundestad (også kalt “Bjasse” – i motsetning til broren “Tasse” som var inspektør) må på sin måte ha fulgt med. Det ble påstått at han visste alt om hvordan lærerne var i klasserommet. Da vi kom til neste års time- og fagfordeling, fikk jeg nesten hele min stilling på formiddagen, og det var en helt annen opplevelse. Hadde bare tilbake en klasse i norsk på kvelden. Det var til å overleve med.

De klassene jeg nå fikk var et helt annen verden. At jeg i historie fikk utfordringer på mine historiekunnskaper, var bare utfordrende og gøy. At jeg særlig i en klasse fikk politiske utfordringer (som jeg heller aldri hatt seinere) var svært spennende. Diskusjonene gikk villig vekk, og snart kunne jeg kartlegge elevenes politiske ståsted ganske nøyaktig – fra ytre venstre til Høire. Jentene i klassen var ikke særlige aktive, men jeg vet at mange fulgte med og var interessert. Denne klassen fikk jeg et spesielt forhold til, og har kontakt med flere av elevene den dag i dag på fb (noen av dem har passert 60!). Kan fortelle mange historier om hva jeg opplevde sammen med dem. Kan i alle fall nevne en tur til Kjerringøy som aldri gikk til Kjerringøy. Årsak: 3 av sjåførene mistet lappen i løpet av helgen.

Utsikt fra Ravnflåget. Bodde i en av de nærmeste blokkene.

Steigtind

Oppholdet i Bodø ga meg også en kjærlighet til Nordland – trass i dårlig vær, storm og uvær. Været var jo en av årsakene til av vi flyttet sørover igjen. Jeg visste at naturen i området var fantastisk. Jeg hadde jo vært i Bodø i et halvt år i militæret, og trivdes godt med det. Nå fikk jeg fornyet mine kjennskaper til den nordlandske naturen. Vi fikk jo to barn mens jeg var i Bodø, så det begrenset bevegelsesmulighetene noe. Jeg har tatt mange bilder, og akkurat nå lager jeg fotobok av bildene, så jeg har mye dokumentasjon. De første årene bodde vi i Neståsveien under Ravnflåget med bra utsikt mot havna og byen. Dessuten var det kort vei opp til Turisthytta og midnattsolutsikt mot Landegode. Dessuten greit å gå til Keiseren på godværsdager. På Hunstadmoen var mulighetene ikke de samme, men du verden for en utsikt vi hadde til Saltenfjorden og Børvasstindan. Likevel var det mange steder å trille barnevogn.

  1972

Soløyvatn

Bodøsjøen

Kom meg også litt rundt til Junkerdalen, Beiarn, Sulitjelma, Sørfold, Valnesfjord på ski, Kjerringøy og Bodømarka osv. Turene i Bodømarka (var kjent, hadde vært der i militæret) – til Keiservarden og videre innover, til Vatnvatn og Heggemotind (sterke opplevelser i det militære), Mjelletind (der jeg opplevde minst 6 havørn svevde over hodet mitt). Fantastisk.

Beiardalen

Junkerdal

Utsikt Mjelletind

Mjelletind

Til Beiarn dro vi i vinterferien for å gå på ski (i alle fall jeg og kollega Kirsti-Mette). Men hytta var ikke klar – uten elektristitet og knust vindu. Det var beinkaldt. Sulitjelma og Jakobsbakken med gjengen en week-end. Ane satt på ryggen min og frøs. Også en flott, men kald opplevelse

Jakobsbakken, Sulitjelma

Saltstraumen 1973

Kjerringøy – både med og uten klasser. Fin gammelt handelssete som hadde vært i drift helt til 50-tallet. Har blitt brukt i filminnspillinger flere ganger. Rekvisitaene var nå museumsgjenstander!  Var på padletur i snevær en gang i mai.

Kjerringøy

Kjerringøy beach

Jeg har vendt tilbake mange ganger, seinest i 2009 da jeg fikk oppleve Hamarøy, Tysfjord (Stetind) og Steigen. Fantastisk i flott junivær. For juni er Nordlands blomstringstid. Men året består ikke bare av junimåneder.

Valnesfjord

Valnesfjord med Hobæk

Valnesfjord skyline

Fikk mange gode venner, de fleste var ikke fra Bodø, fikk være med i Con Brio-koret og fikk være med en tur til Berlin.  Spennende for en historielærer, som vendte tilbake i 1989 for å oppleve forspillet til murens fall. Har fortsatt kontakt med to con-brioanere – trass i at jeg ble kastet ut av koret på grunn av “ugyldig” fravær: Skoftet to korøvelser på grunn av min to måneder gamle sønn ble lagt inn på sykehus!

  Landego

Børvasstindan

En del av hjertet mitt ligger igjen i Nordland. Kanskje jeg må opp dit igjen (og igjen og igjen??)

utsikt fra Keiseren

jeg på vei til Keiseren

Huset i skogen (The house in the forest)

I 5 år bodde jeg på landet – i skogen. Selv om det var kortere avstand til jobb enn fra Kristiansand og langt mindre trafikk, var det absolutt på landet, Joreid ved Ogge. Kjøpte et hus der og bodde der i 5 år, delvis sammen med S, delvis aleine. Lærte mye av det. Ikke minst å kunne være alene med seg selv over lengre tid. Å være ute i naturen på egne premisser. Måtte brøyte din egen skiløype hvis du ville gå på ski. Vi laget vår egen tursti – delvis sammen med en annen familie som bodde der. Utvidet turene til å gå retning Storehei, Hellerslia, Vindvann og Tjønntveit. Padlet i padleparadiset Ogge. Om vinteren gikk vi på isen så lenge den var trygg. Møtte elg et par ganger. Rådyr rundt huset. Ble oppmerksom på gamle boplasser som nå var på vei ned, på utløer og kverner som også led samme skjebne, dessverre. Utrolig givende å gå rundt i området. Gikk meg nesten vill et par ganger, men kom alltid ut på kjente steder. 

huset i skogen

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

  sammenrast utløe med slåmaskin

Jeg var veldig avhengig av bil, men kjøring til og fra jobb var vanligvis ikke noe problem. Selv om vinteren var veien brøytet når jeg skulle på jobb. En mørk novembermorgen, det hadde regnet mye om natta, oppdaget jeg at jeg plutselig befant meg i vann. Jeg måtte bare kjøre på og håpe at ikke motoren sluknet. Det gikk bra. Det var et rør som hadde gått tett som demmet opp bekken etter mye regn. En annen gang var veien stengt ved Samkom på grunn av flom og jeg måtte kjøre en omvei på 2 mil. Men hjem kom jeg. To ganger ødela en liten “puslebekk” veien opp til huset. Bygde en demning for å regulere vannstanden, men en gang kom det for mye vann, slik at det flømmet over. Det ble litt av en jobb å få veien i orden. La et ekstra rør for å ta unna overflatevannet. Drev også med litt vedhogst, men fikk også levert fra naboen, som hadde fres og ryddet snø om vinteren. Ja, det var bra å ha gode naboer.

 demningen (the dam) er full

Torleif på traktoren med fres

vinter

Snurredassen var et stort problem. Gikk strømmen (og det skjedde ikke så reint sjelden) spredte en emmen lukt seg over hele huset. Investerte i et lukket kjemisk renseanlegg for å bli kvitt problemet. Det hjalp, men kostet flesk.

   vinterstemning (winter mood)

Sånn apropos strømbrudd: En gang vi var på Buli for å bivåne gammeldags brødbaking i steinovn, kom det et tordenvær over området. Da merket vi at tordenvær på landet er noe annet enn tordenvær i byen. Det lynte og smalt i ett sett. Noen ganger kunne vi se små stikkflammer stå ut av stikkontaktene. Ingenting måtte stå i nærheten. Det har vært flere husbranner på bygda som har sin bakgrunn i tordenvær. Da jeg gikk hjemover, så jeg at lynet hadde herjet stygt med transformatoren. Men brødene ble fine de.

  Baked bread in a stoneoven

Det var et eget folk som bodde der i grenda. De fleste hadde røttene sine der og var i slekt med hverandre. De fleste var hyggelige, men det var bare to par jeg virkelig ble venner med og gikk på besøk til. Det var slutt med å renne ned dørene til folk, beklaget en, men det var helt i orden at jeg kom innom. S. familie kom jo fra gården Buli, og vi var ofte innom der når eieren var til stede. Dermed hadde også vi en slags familiær tilknytning.

   Buli, den fineste plassen i bygda

Så hvorfor flyttet jeg etter fem år til Kristiansand? Det var flere viktige elementer: Jeg er født og oppvokst i en stor by, Oslo, og har ingen følelse av at jeg hører hjemme på landsbygda. Oslo vender jeg ofte tilbake til, har jo nær slekt der. Jeg synes det er gøy å vandre rundt på kjente og ukjente steder i Oslo, men jeg er glad jeg ikke bor der i dag – trass i at Kolsåsbanen er fullført til Kolsås. Selv Kolsåsbanen er ikke hva den en gang var! Og viktigere: Har heller ikke grønne fingre, selv om plenklippingen gikk greit.

  vintervei (road after snowfall)

Dessuten gikk jeg av med pensjon. På jobben hadde jeg absolutt et sosialt liv + Birkenes bygdekor, nå forsvant det. Kunne ikke bo slik uten særlig sosial kontakt. For mye ensomhet. Dessuten savnet jeg å kunne gå ut, ikke minst på konsert. Det har jeg hatt mye glede av etter at jeg kom til Kristiansand, KSO har blitt et skikkelig bra orkester som har gitt meg mye; fikk til og med være med å synge i Beethovens 9. her i høst! Jeg har til og med fått et lite sosialt nettverk, ikke minst fordi jeg gikk inn i Røde kors’ flyktningguide virksomhet. Men jeg savner nærheten til naturen. Jo da, det tar 10 min å sykle til Jegersberg eller Baneheia, men du møter en mer frisert natur der enn ved Ogge. 

bro over Barvabekken

elgen

hytte bygd av or

Ogge

solnedgang – sundown

naturens mønstre (natural design)

Ogge

Skiing in winter

Som sagt, jeg lærte mye – og det var mye fint fysisk arbeid å gjøre, du kom nærmere naturen, og naturen kom nærmere deg.

Perlemorskyer

Trollsk

Dette ble skrevet for 10 år siden og det har skjedd mye siden den gang. Men det jeg skrev, står jeg fortsatt ved.