Frank Martin

  Bohuslav Martinu

Dette er ingen feilskriving, og det er heller ingen omtale av gutter i gutteband. Dette er om to forlengst avdøde komponister som begge levde samtidig og skrev relativt moderne musikk og døde begge i Sveits.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

 Jeg har skrevet om sveitseren Frank Martin (1890 – 1974) og tsjekkeren Bohuslav Martinu (1890 – 1959). Jeg er ikke sikker på om de noensinne møtte hverandre. Jeg har aldri hørt musikken deres “live” – med unntak av noen småstykker. Sergei Prokofjev (1891 – 1953) er en mer kjent komponist som levde samtidig.

Frank Martin hørte jeg første gang om for 30 år siden. Jeg leste i Penguins guide to Classical Music om Martin, ikke minst om hans Requiem fra 1973. Det var i følge anmelderen det vakreste kirkemusikalske verket skrevet på 1900-tallet. Det fant jeg ut at jeg måtte ha. Det var imidlertid utgitt på et ukjent sveitsisk plateselskap, Jecklin, så det var ikke mulig å få tak i i Norge.  Jeg visste imidlertid at jeg hadde en tidligere elev som studerte hotellfag i Lausanne, og jeg spurte henne om hun kunne skaffe denne cd-en til meg. Det kunne hun, så dermed kom den i hus. (I dag er det nesten ingen butikker som selger cd-er, men desto enklere å skaffe på nettet!) Jeg vet at i dag fins det flere innspillinger, så verket er lettere tilgjengelig, men jeg tror ikke det er ofte framført – i alle fall ikke i Norge. Innspillingen jeg hørte var teknisk ikke helt god (det var opptak fra urframføringen), så jeg har lengtet etter å høre en bedre framføring av dette verket – gjerne i Norge.

Derimot har jeg sannsynligvis hørt “live” hans “Messe fra to kor”  i Søm kirke. Det er et ungdomsverk, og er vel om mulig det verket av Martin som framføres oftest. Det verket som likevel har gjort størst inntrykk på meg er oratoriet “Golgotha” . Det finnes det flere innspillinger av, blant annet en der Marianne Beate Kielland er solist. Hun synger utrolig bra blant annet det vakre “offertoriet”.

Stilistisk er Martin påvirket av Schönbergs tolvtoneteknikk, men tar det aldri helt ut. Han oppga aldri tonaliteten. Hans uttrykksmåte er ikke romantisk, og ligner noe på landsmannen Honneger, men er ikke fullt så skarp i uttrykket. Han skrev ikke bare kirkemusikk, men konserter, en symfoni og mye kammermusikk. Han vokste opp i hugenottisk familie i Genève, men bodde mesteparten av livet i Nederland. Han fortjener en bedre plass i musikkhistorien.

Det kan med enda større rett sies om den andre komponisten i denne sammenheng – Bohuslav Martinu. Jeg hørte ikke noe om / av ham før for 20 år siden. Nå er han en av mine favoritter. Jeg vil påstå at han er en av det 20. århundrets største symfonikere. Men jeg har aldri hørt noen av de 6 symfoniene framført på konsert, ikke sett dem stå på programmet. Det synes jeg er synd og skam. Hvorfor de ikke framføres utenfor Tsjekkia, vites ikke.  

For få år siden framførte Berliner Philharmoniker hans 4.symfoni med en amerikansk! dirigent for første gang. Jeg vet at to britiske dirigenter utenom flere tsjekkiske dirigenter, har framført musikk av Martinu, nemlig Sir Charles Mackerras (som vel er fra Australia) og Christopher Hoogwood, som jeg kjenner fra innspillinger av Mozarts symfonier.

Martinu har en mye bredere erfaringsbakgrunn enn Frank Martin. Vokste opp i Böhmen i det nåværende Tsjekkia (den gang Østerrike-Ungarn), dro til Praha og videre til Paris for å fullføre studiene. Hadde for lengst begynt å komponere. I Paris ble han til 1940, da han flyktet til USA, der han ble til 1953. Der skrev han alle 6 symfoniene sine, som bærer sterkt preg av hans lengsel etter å komme tilbake til hjemlandet. Det gjorde han aldri – Sveits var det nærmeste han kom Tsjekkoslovakia, som jo på denne tida var sovjetisk lydstat.

Han kalte seg selv neoklassiker, men han sto nokså fritt til former og mønstre og systemer. Han brukte også jazzelementer i musikken sin, men ikke så mye da han var i USA som da han bodde i Frankrike. Han var uhyre produktiv, nærmere 400 verk står på hans verkliste. Av disse er det minst 16 operaer, 6 symfonier, masse orkesterkonserter for mange forskjellige instrumenter, kammermusikk i mange forskjellige varianter osv. Han hadde Aspergers sykdom (en slags autisme) som både var et pre og et minus. Preet var at han hadde et veldig sterkt utviklet musikalsk talent, og arbeidet svært raskt.

Jeg har blitt veldig glad i symfoniene hans, og kunne gjerne hørt en av dem “live”. Det gjør nemlig musikken enda mer levende enn å se det på tv eller som video. Men han har skrevet mange mindre verk som de 5 serenadene eller kjøkkensuiten, der han har lagt inn en skikkelig rag! Noe for KSO?

En utfordring til norske orkestre!

(Men jeg vet ikke om noen har hatt noen av dem på programmet i seinere tid, men i alle fall ikke i inneværende sesong.)

   Heinichen

Ølreklame? Nei, det er navet på to komponister som hører hjemme i barokken og som begge virket i samme by, Dresden. Johann David Heinichen (1683 – 1729) var tysk og ble ansatt som kapellmester ved hoffet til den saksiske kurfyrsten, selv om kurfyrsten var katolsk og Heinichen lutheraner. Kurfyrsten av Sachsen var tidvis konge av Polen før Polen ble spist opp av Preussen/Østerrike og Russland. Den noe eldre Jan Dismas Zelenka (1679 – 1745) var egentlig fra Böhmen, men fikk etter hvert et vikariat for den syke Heinichen ved hoffet i Dresden.

  Zelenka

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Samtidig var J. S. Bach i Leipzig, G P. Telemann i Hamburg,  G. Fr. Händel i Halle før han “rømte” over til England. Hver fyrste med hoff hadde sine orkestre og hoffkomponister som skrev musikk til enhver anledning. Det som er spesielt med Heinichen og Zelenka var at de skrev masse kirkemusikk (det gjelder ikke minst også Bach), men til forskjell fra Bach ble deres musikk glemt helt opp til vår tid. Det sies at det som var problemet med Zelenkas musikk var at den var krevende å spille, og til dels forut for sin tid. Kanskje det var derfor han aldri fikk stillingen som kapellmester ved kurfyrstens hoff?

  Telemann

I dag er deres musikk tilgjengelig på YouTube (det skulle de bare ha visst) og blir framført på beste vis av musikere som har spesialisert seg på barokkmusikk og spille på såkalte “autentiske” instrumenter. Jeg har blitt spesielt glad i Zelenkas musikk, og jeg liker svært godt den ungdommelige og friske framføringen som Collegium 1704 under ledelse av Vaclav Luks gir av denne musikken. Ikke minst koret har en flott klang og har med seg solister som Katarina Knezikova og Hana Blazikova – da må det bli bra. Det går så tydelig fram av opptakene at musikerne trives med det de gjør.

Jeg har alltid likt barokkmusikk. Kanskje fordi den er rytmisk og spenstig, ikke utflytende og drømmende. Allerede da jeg lærte å spille fiolin, kom jeg bort i denne musikkforma. Det var Antonio Vivaldi – den italienske presten som ble lærer på en skole for bortkomne jenter i Venezia. Så hvorfor ikke lære dem opp til å bli gode musikere? Han skrev bortimot 250 fiolinkonserter, men av en eller annen grunn måtte vi velge den i A-dur. (Kanskje fordi den var lettest?)  Det ble den gang mitt lille glansnummer….

  Vivaldi

Seinere – da jeg hadde hoppet av fiolinspillingen (var kommet inn på feil spor), gikk jeg over til kor og det første jeg var med på var Händels “Messias” – noe jeg for øvrig gjentok 40 år seinere, da med KSO og Tonu Kaljuste som dirigent. Det var utfordrende, men gøy.

  Handel

For noen nærmere 20 år siden var Kaljuste også i Kristiansand med sitt estiske radiokor og Det norske kammerorkester. Det var Arvo Pärts “Berliner Messe” jeg var kommet for å høre, men fikk i tillegg Händels “Dixit Domus” på kjøpet. Det var Dixit Domus som ga det store hakeslippet. Så ungdommelig og friskt verk som var ukjent for meg. Den unge Händel gjorde inntrykk – og det skulle han gjøre på nytt mange år seinere. Mens jeg lette etter musikk av Zelenka, fant jeg at Collegium 1704 med Vaclav Luks også hadde framført Oratoriet “La Resurrezione” (Oppstandelsen) av den unge Händel som også var lagt ut på YouTube. Det ble et nytt hakeslipp for meg. Hvorfor framføres ikke dette flotte ungdomsverket oftere? Litt synd at Messias blir gjentatt nesten årevisst – noen vil bare ha dette verket, mens det meste av Händels oratorier blir liggende nedstøvet – bare framført en sjelden gang i hovedstaden.

  Johann Sebastian Bach

Det er mange andre barokkomponister jeg kunne ha nevnt, ikke minst J. S. Bach. Nesten alle har et forhold til Oratoriene hans til jul og til påske. Da er det høysesong for nettopp denne musikken. Han er blitt av mange karakteristert som geniet blant barokkomponistene. Jeg har lyttet til mye av Bachs musikk og vært med på litt. Likevel har jeg aldri fått Bach helt under huden, er han for akademisk og for lite folkelig? De fleste barokkomponister har på en eller annen måte kontakt med det folkelige musikklivet, som de til dels viderefører i kunstmusikken. Det finner jeg lite av hos Bach. Men det er kanskje meg det er noe i veien med?

  Jean Philipe Rameau

Jeg vil forresten nevne en fransk barokkomponist jeg setter pris på: J Ph. Rameau. Hans ballettmusikk er en glede å lytte til og Mark Minkovsky gjør den svært levende med sitt orkester: Les Musiciens du Louvre. 

Det er mye annen barokkmusikk som jeg kunne ha nevnt. Jeg har sans for det meste…..

Eriks Esenvalds er en ung latvisk komponist som har satt seg fore å komponere vakker musikk, fortrinnsvis kirkelig musikk. Det har han klart til gangs – i en alder av 40 år synges han av kor over hele verden. På YouTube er hans mest spilte verk spilt over 2 millioner ganger. Trinity College Choir i Cambridge har spilt inn mange av hans verk under tittelen “Nordic Light”. Mange andre kor har latt seg friste av denne fine musikken. Jeg har aldri hørt noe norsk kor framføre musikken hans.

Det er nordlyset som har inspirert ham til musikken. Han reiste rundt i Norge, Island og på Grønland for å oppleve nordlyset og prøvde å finne nordlysets egen musikk.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom bort i musikken hans. Kanskje ved en tilfeldighet på YouTube? Der er det mulig å komme over mye ukjent musikk. Det er bare å lete. Mye er musikk fra riktig gamle dager – fra barokken, klassisismen, romantikken og nyrealismen, om en kan kalle 1900-tallsmusikken for det? Jeg har begynt en liten reise i YouTubes klassiske verden, og den er stor, og gjort oppdagelser som har vært viktige for meg rent musikalsk, men også for å utvide min musikalske horisont.

Av Eriks Esenvalds fins det heldigvis mye på YouTube. Det jeg liker best, var korkomposisjonene gjort av Trinity College, Cambridge under ledelsen av Stephen Layton. Han var selv der en periode og samarbeidet med Layton og koret. For eksempel “Only when sleep”. “Trinity Te Deum”. “O Salutaris Hostia”, “Stars” osv. Utrolig vakre framføringer med ungdommelig vitalitet, men uomtvistelige britiske kvaliteter.

  Komponost Esenvalds og kordirigent Stephen Layton

Hvorfor liker jeg denne musikken? Det er ikke så lett å svare på. Den er ny (etter 2000), men absolutt knyttet til det tonale, likevel er den ung og frisk, ikke minst fordi koret består nesten bare av unge sangere (studenter?) og etter mine begreper meget vakker. Den er stort sett rolig, ganske intens, men kan også være oppfarende og jublende som for eksempel i “TrinitaTe Deum”. Som kormusikk er den utfordrende for utøverne både fordi den har mange tonale spenninger i seg, og for sopranene går den ofte svært høyt.

Meningen var å begynne å skrive litt om musikk jeg setter pris på, og prøve å begrunne hvorfor. Det siste er det vanskeligste…..

Kom foreløpig ikke lengre enn til Esenvalds. Håper det var en god begynnelse.

  Kilden

Jeg har vært og hørt / sett operaen “La Traviata” av Guiseppe Verdi, en meget produktiv operakomponist som skrev en rekke operaer med stor suksess, blant annet Aida, Rigoletto og altså La Traviata. Dette var konsertversjonen uten kulisser, men der ikke minst solistene spilte ut sine følelser på scenen foran orkesteret og publikum. Både kor og orkester er med andre ord fullt synlige, og mer direkte involverte i denne forestillingen enn en operaforestilling.

  KSO i en annen sammenheng

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Kilden er kulturhuset i Kristiansand og med sin bølgefront er den nokså synlig i havneområdet i byen. Her har blant annet Kristiansand symfoniorkester sitt tilhold – et fullt profesjonelt orkester – etter min mening fullt på høyde med andre profesjonelle orkestre i Norge. Det var de som var ryggraden i forestillingen. Den ryggraden var solid. Orkesteret var i det hele tiden imponerende. Det var også de tre viktigste solistene, Kari Postma som den døende Violetta, Adam Frandsen som Alfredo, kjæresten til Violetta og Audun Iversen, far til Alfredo som ønsker at forholdet mellom Violetta og Alfredo skal opphøre, fordi det kaster skam over familien. Her er det snakk om familiens ære, og det høres jo kjent ut selv i dag….

Koret er med i de store scenene der fest beskrives. Her er det snakk om ekte italiensk festglede, ikke norsk fyllekalas…. Det er nemlig karneval i Paris som er bakteppe for det hele. Jeg synes koret gjør en fenomenal jobb. Skulle gjerne vært med (har vært med tidligere), men føler ikke at jeg har overskudd og tid til å gå inn for den oppgaven. Dessuten er jeg håpløs til å lære utenat. Jeg får “nøye” meg med “Sølvstrupene” – som er et viktig satsingsområde for kulturvirksomheten i Kilden.

Violetta dør i hendene på Alfredo nettopp i det hun har fått bekreftet at han elsker henne og at faren kommer for å be om unnskyldning. Slik skal en opera slutte!

Likevel: Opera er ikke min musikalske greie…..

  MS Queen Mary speiler seg i fasaden på Kilden

Ja, jeg har stemt. Det har vært min borgerplikt siden 1965. Den gang var stemmerettsalderen 21 år. Jeg gikk til og med på borgerkurs i Bærum rådhus og fikk borgerbrev, (som jeg forresten ikke har tatt vare på). Siden har jeg alltid stemt, både på politiske partier og for og imot den europeiske union (EF/EU). Jeg har hele tiden hatt tro på demokratiet som den beste form for styresett for et land som Norge.

Dessuten har Norge over 200 års tradisjon for demokratiet. I løpet av disse årene har det skjedd store forandringer i det norske demokratiet, bare for å nevne noen: Allmenn stemmerett, parlamentarisme og kvinnestemmerett. At vi derfor har fått et partivelde på grunn av dette er en annen sak. Jeg er av dem som synes det er bra at vi har et mangfold av partier. Et topartisystem som f.eks. i USA, er ikke særlig demokratisk.

Men jeg føler at det fortsatt er stor avstand mellom politikerne og oss vanlige velgere. Vi sparker ofte (oftere og oftere?) på politikerne når noe er galt i samfunnet. Kanskje sosiale media har hjulpet litt på dette. Det var faktisk mulig å drive meningsutveksling med viktige politikere på  fb – uten at jeg følte jeg kom så mye nærmere dem av den grunn. I valgkampens hete er det kanskje ikke så lett å lytte til folk som å forsvare sine egne meninger. Det som har vært av politikk på fb, har vært interessant, men det har vært mer bekreftende enn gitt ny innsikt. Jeg synes mange av mine venner (på samme alder!) hadde de nyttigste innspillene! Det var ikke fb som fortalte meg hva jeg skulle stemme på.

Valgkampen har vært tøff. Det har vært mye verbal skittkasting, noen ganger under beltestedet. Politikerne er flinke til å fortelle hva som er galt med de andre partiene, men kanskje ikke så flinke til å fortelle om hva som er så bra med egen politikk. De er utrolig flinke til å snakke i munnen på hverandre – viser ikke akkurat god debattkultur. Det er også en tendens til å ta mannen i stedenfor “ballen”. Kanskje det var her det sviktet mest for Ap?

I løpet av valgkampen har det kommet flere utspill som jeg har følt har vært inhumant – en Frp politiker sa at i visse tilfeller måtte vi bryte med Menneskerettighetene. Særlig har det kommet fra Frp-politikere i innvandringsdebatten. Dette gjelder ikke bare Listhaug, men også andre. Mitt forhold til Frp har ikke blitt mer positiv i løpet av denne valgkampen. Derfor forstår jeg godt politiske partier som ikke vil sitte i regjering med Frp.

Det virker som det de kaller for klar tale, bevisst er provoseringer – som gjør at tilhengerne flokker seg omkring dem. Dette har politikere aldri sagt før. Nå er det en politiker som sier det jeg innerst inne alltid har tenkt, men som jeg trodde var ulovlig å si. På den andre siden bringer media utsagnene ukritisk, tatt litt ut av løse lufta og som oftest ikke sitert i sin sammenheng. Derfor blir utsagnene enda tydeligere og mer kontroversielle.

Det er medias største svakhet. Media tolker alltid i verste mening – eller på en slik måte som selger best. Sannheten får ofte lide. “Sannheten” finnes i media bare på desken. Kanskje “sannheten” også mer og mer finnes hos dem som har eierinteresser i media.

Jeg er ikke så tykkhudet at jeg kunne ha vært politiker. Dessuten er jeg ikke bestandig enig med “mitt” parti i alle saker. Jeg ønsker å være fri og mene hva jeg synes er rett – uavhengig av parti.

Valget i år var i år som i mange år et ideologisk valg. Jeg er ikke så ivrig etter å dele politikken inn i en borgerlig eller en sosialistisk side – blå mot rød. Politikken har flere sider, og den grønne burde nok sterkere fram – også hos de store partiene. De snakker om grønne verdier, men de ser ikke konsekvensene av det. Det blir med snakket. Personlig er jeg opptatt av sosial rettferdighet, at velferdssystemet vårt må bestå og at avtaler i arbeidslivet må respekteres, ikke undergraves og at de som sliter, må få den hjelpen de trenger.  Vi må respektere hverandre som medmennesker, uavhengig av status, kjønn, inntekt eller religion. Menneskene er til for hverandre. Det er vårt privileium i vår verden, selv om det ikke bestandig virker slik.

Vi som er opptatt av klimaforandringene, har jo fått en skikkelig påminnelse med nyheten om de enorme stormene i Karibien. Egentlig synes jeg debatten om menneskelig påvirkning på atmosfæriske forhold som uviktig, fordi vi må handle uansett for å unngå at vår aktivitet skal kunne påvirke klimaet i noen som helst retning. Vel, etter min mening må klimaet ha blitt påvirket av all den dritten vi har sendt opp i atmosfæren de seineste 200 årene.

Jeg har blitt mer og mer skeptisk ettersom årene har gått til det kapitalistiske system. Teoretikerne på 1800-tallet har rett i at det er et umenneskelig system (Den jernharde lønnslov gjelder fortsatt). Mye vil ha mer. Det er nok mange her i Norge som tenker i en valgsituasjon – hvilket parti vil gi meg mest muligheter til å tjeneste mest mulig. I Afrika har jeg sett en utrolig griskhet utvikle seg i den øvre sjiktet i samfunnet. Korrupsjon er bare forbokstaven. Nei, slik vil vi ikke ha det. Vi må ha en sterk stat som kontrollerer de sterke kapitalkreftene – som nå er svært internasjonalisert. I USA var det jo en storkapitalist som ble valgt til president. Akkurat her er jeg svært skeptisk. Er det mulig å stoppe denne utviklingen? Men var dette et tema i valgkampen?