Jeg så for en stund tilbake et innlegg i Fædrelandsvennen til fordel for Bob Dylan som kandidat til nobelprisen i litteratur. Det kan godt være han er godt kvalifisert. Jeg har lyst til å trekke inn en annen og sikkert for mange ukjent kandidat: Ngugi wa Thiong’o fra Kenya. Afrika sør for Sahara har bare vunnet noen få nobelpriser i litteratur tidligere; to av dem til Sør-afrikanske forfattere, begge hvite, Nadime Gordiner og J.F. Coetzee (en av mine favoritter som emigrerte til Australia da Jacob Zuma ble valgt til president). Den eneste fargete nobelprisvinneren fra Afrika er Woie Soyinka fra Nigeria. Den kanskje mest kjente nigerianske forfatteren, Chinua Achebe, fikk derimot aldri denne prisen, han døde i 2013. Det burde likevel være kjent at det er en blomstrende underskog av forfattere i Afrika. For mange år siden utga Bokklubben en samling av afrikansk novellekunst der både Ngugi og Achebe var representert. Jeg vil likevel ikke si om meg selv at jeg er noen ekspert på afrikansk litteratur, men det hender at kenyanske aviser informerer om afrikansk og kenyansk litteratur. Når det gjelder kenyansk litteratur, har nettopp Ngugi Wa Thiong’o spilt en stor rolle.

Hvem er nå denne Ngugi wa Thiong’o? Han er født i nærheten av Limuru i Kenya på kanten av stupet mot Rift valley i kikuyuland 5. Januar 1938. Han forteller om seg selv i sin egen barndom og oppvekst i “Dreams of a time of War” (2010) at hans far hadde fire koner og derfor hadde han mange hel og halvsøsken, at moren ble kastet ut av faren og at han derfor vokste opp hos besteforeldrene., at han hadde et stort behov for å gå på skole noe som var vanskelig under Mau-Maukrigene på 50-tallet. En bror var aktiv i Mau Maubevegelsen, mora ble torturert, mens to halvbrødre var aktive i den britiske homeguard. Selv fullførte Ngugi high-school, studerte litteratur på Makerereuniversitetet i Kampala, Uganda, drev som journalist i Nairobi, seinere studerte han litteratur ved universitetet i Leeds.

Da var han allerede i gang med sin litterære produksjon: Allerede på Makerereuniversitetet fikk han framført et skuespill i 1962, i 1963 ? 67 fikk han utgitt tre romaner bl.a. “The river between” som er blitt en klassiker i kenyansk litteratur. I utgangspunktet tar han opp konflikten mellom det gamle og det nye som kolonimakten brakte med seg, både kulturelt, religiøst og menneskelig. Mau-maukonflikten er også med. Seinere ble han mer politisk og opposisjonell i forhold til de politiske myndighetene i Kenya – han nærmet seg marxismen. Han endret navn fra James Ngugi til navnet han bruker i dag, han brukte sitt morsmål gikyu i sine skrifter, men valgte selv å oversette dem til engelsk. I 1977 ble det holdt en teaterfestival i hjembyen, der han fikk oppført skuespillet “I Will Marry When I Want? ” noe som irriterte visepresident Daniel arap Moi så mye at han fikk Ngugi arrestert uten anklage eller dom i over ett år i sikkerhetsfengselet i Nairobi. Ngugi skrev på fengselets toalettpapir romanen “Devil on the Cross“(“Djevelen på korset”, den eneste romanen oversatt til norsk.) I denne romanen bruker Ngugi magisk realisme for første gang i afrikansk litteratur. Utgangspunktet for romanen er at det et sted i Rift Valley skal holdes en konkurranse i djevelskap. Da mener ikke forfatteren tradisjonell “trolldomskraft”, men rein menneskelig djevelskap. En fantastisk roman etter mitt skjønn, fulgt opp mange år seinere (i 2006) med romanen “Wizard of the Crow” – om republikken “Aburiria” (som ligner svært på Kenya) som har blitt et diktatur. Systemet kjemper om kontrollen over sjelene i riket, men det går etter hvert til hodet på diktatoren, the Ruler, som blir bokstavelig talt meget oppblåst. De omkring ham, makteliten, prøver å utnytte situasjonen til deres fordel. Karikaturen ligger Ngugi nær i menneskeskildringen. Romanen er burlesk i sin skildring av dette maktsystemet som vil markere sin storhet ved å bygge et enormt tårn “like til himmelen”! Allusjonene til GT er svært tydelige. Midt oppe i det hele kommer “the wizard of the crow” ,som han kaller seg, diktatoren til “hjelp”; ikke fordi han er en trollmann, men fordi han har stor menneskelig innsikt. Han representerer sammen med kjæresten motkreftene i dette superselvsentrerte samfunnet.

Etter at han ble sluppet løs fra fengselet, ble han og familien hans trakassert, han fikk ikke tilbake jobben som professor i litteratur ved universitetet i Nairobi. I stedet fikk han jobb som professor i New York og valgte derfor å reise med familien til USA; og seinere til California der han fortsatt er i aktivitet.

I  2004 vendte han og kona tilbake til Kenya. Da var ettpartistaten opphevet og Moi ikke lenger president. De ble innkvartert i et leilighetsområde med høy sikkerhet. Likevel trengte fire menn inn i leiligheten, mishandlet forfatteren og voldtok hans kone. Mye tyder på at de som gjorde dette, hadde godkjenning fra høyere hold. Ngugi vendte umiddelbart tilbake til USA. Men også i USA ble han ved et tilfelle trakassert av en hotellansatt som kastet dem ut av hotellet. Det førte til skandale – ikke minst i det afro-amerikanske miljøet, og hotelleieren måtte be om unnskyldning.

Ngugi wa Thiong’o har en stor produksjon bak seg fra essays, noveller, romaner til skuespill og memoarer. Han har lenge vært nevnt som kandidat til nobelprisen. Han er omdiskutert, ikke minst i sitt eget hjemland, men er en betydelig og innflytelsesrik forfatter hvor de humanitære verdier spiller en stor rolle. Til og med danskene provoserte han da han påsto at Karen Blixen var rasist i romanen “Out of Africa” (Mitt Afrika). Det ville være en stor inspirasjon for afrikansk litteratur om han fikk nobelprisen i litteratur.

Køordnere o a i aksjon på Majorstuen Holmenkollsøndagen 1971
Forbindelsen til Bærum ble opprettholdt ved å gå til Majorstua. Å ta trikken fra Valkyrie plass bød oss oftest imot. Der var mørkt og heller trangt og trekkfullt. Nei, da var Majorstua bedre, lysere og friere. Det var dessuten mange trikker å se på ? både HKB og bytrikk. Vognhallene på Majorstua hadde ofte stor aktivitet. Om søndagene, spesielt om vinteren, var det lange køer om været var fint for de som skulle til Frognerseteren og Sognsvann på ski. HKB hadde ordnet med greie køordnere og til og med folk som passet køene. Som regel gikk køene greit unna, og HKB kjørte med alt disponibelt materiell. Den gang var det ikke snakk om å låne C-vogner fra Kolsåsbanen. Jeg tror HKB ikke trodde de ville komme opp, men det har de jo beviselig gjort i nyere tid!

Det var reimer til å feste skiene med, og det gjaldt å være rask så en fikk god plass. Som regel måtte en stå, selv om HKB hadde mange sitteplasser på midtinngangsvognene sine. Mange av vognene snudde på Majorstua og benyttet buttsporet som lå øverst, akkurat som i dag. Selv hadde jeg en meget ivrig periode i ungdommen (ofte sammen med kamerater): Første trikk til Voksenkollen og så innover i stort tempo: Kikut før kl. 9! Da slapp en køståing både på Majorstua og i sporet innover! Katnosa var ofte det endelige målet. Den plassen lå uendelig langt inne i Nordmarka.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Bekkestua i 1969. Ingen vil kjenne seg igjen her i dag enda noen hus er her fortsatt.

Da jeg som 16 åring flyttet til min mors barndomstrakter på Egne Hjem i Bærum, var det ca. 50 meter fra Kolsåsbanen med god utsikt til den daglige trafikken. Kolsåsbanen ble faktisk skoleveien min. Jeg gikk jo på Katta inne i byen, og for å komme dit måtte vi ta banen. Stort sett gikk det veldig greit, og vi hadde i tillegg et sannhetsvitne. Lektor Sogn brukte samme trikk som oss! De siste leksene kunne gjøres på banen, men så avansert som min kamerat John ble jeg ikke. Han skrev stilene sine på toget mellom Blommenholm og Vestbanen, ofte med god karakter.

Her forlater 408 MIN stasjon på Kolsåsbanen, Egne Hjem. “Sic transit”.

Jeg innrømmer villig at det ble gjort mange notater om vogner og annet. De er delvis forsvunnet. Jeg konstaterte raskt at alle C-vognene var forskjellige. Bare 8 av dem, 300-vognene, var serieproduserte, men også de begynte å få varianter etter som de ble revidert. I 1960, året jeg flyttet til Bærum, kom det en splitter ny vogn i trafikk med hvit respateks på veggene og røde seter. Dessuten hadde vogna speedometer under ett av passasjersetene! (av alle steder). Det var nr. 409. Seinere (1964 og 1966) skulle det komme enda to nye C-vogner, 410 og 411 ? i tillegg til T Nr.1 og 2, som var (ubrukelige?) prototypevogner for T-banen. 

 Her er vidunderet fra 1960, Nr.1, som ikke hadde noen suksess på Kolsåsbanen

I rushtida svermet det med gullfisker på vei til og fra vognhallen på Avløs. Det var ganske mange ekstravogner på begge baner. Da ble alt materiell tatt i bruk, også prototypevognene 158 ? 162. 161 ? 162 var banens minst populære. Og om kvelden var det en del kipper med B-tog ? i stor fart mot Avløs. (Det ble påstått at rekorden mellom Jar og Avløs var på under 5 minutter!)

Det jeg opplevde som var spesielt fint med Kolsåsbanens vogner var at hver eneste mai fikk alle vognene en omgang med malekosten slik at de tok seg fint ut til den 17. Stikk den! Dessuten ble de tatt godt vare på både av personalet og verkstedsfolka.

410 og 305 på Gjønnesjordet i desember 1964

Og seinere ble det jobbing. Det ga god selvfølelse når du skulle ha en av de første avgangene fra Avløs, at de sendte egen C-vogn for å hente deg på Egne Hjem! Luksus!

Og etter hvert som en kom ut i verden, kom jeg til byer hvor det også ruslet trikk. Det var noe trygt og hjemlig over disse byene. De hadde ikke mistet sjela si. For eksempel Berlin, Amsterdam, Bern – eller Christchurch!

Amsterdam, om noen skulle være i tvil.
Akkurat der jeg bor nå, er det minst 300 km til nærmeste trikkelinje. Men det er bare slik det skal være. Det er nemlig ikke slik at jeg må ha den i nærheten. Vissheten om at den er der, er greit nok for meg – barndom eller ikkebarndom! Så kan jeg jo glede meg over noe når jeg kommer til Oslo, ikke minst T-banens heldige utvikling, som dog går litt langsomt (Fornebo er et stikkord). Derimot er det italienske “eventyret” et sorgens kapittel.

Derimot: Ny positiv utvikling av bane: Bybanen i Bergen

Museumsvogn 70 fra 1914 er ute på bytur i 2010

Ofte kan jeg undre meg over hvorfor jeg har blitt den jeg er blitt – på godt og vondt. Vi har våre interesser og hobbyer – og ofte kan vi lure på hvorfor jeg har blitt interessert i akkurat det. En gang i tiden interesserte jeg meg for frimerker. Musikk er fremdeles en stor lidenskap. Alt dette er nokså vanlig blant folk flest. Men hva med for eksempel interesse for trikk og alt som ruller på skinner. Selv har jeg en nokså enkel forklaring på hvorfor akkurat jeg ble bitt av trikkeinteressen. Jeg vil knytte det til en banebryter inn psykologien – Sigmund Freud: Barndommen setter sine spor.

Jeg ble født som mange andre oslogutter og jenter på Josephinesgates kvinneklinikk under krigen. I Josephinesgate gikk det i det minste trolleybuss. Men ikke lenger vekk enn Hegdehaugsveien gikk det trikk. Ordentlig Oslotrikk. Jeg er overbevist om at jeg har hørt trikkeklemtene fra Hygeahjørnet i barnesenga på fødselsklinikken.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Da jeg var meget liten, bodde jeg på Frogner i Baldersgate. Frognertrikken gikk i Frognerveien som krysset Baldersgate. Det var holdeplass på hjørnet. Like rundt hjørnet lå Frogner kino der jeg hadde mine første opplevelser i filmens verden. Det var spennende. Miljøet var ganske bra for barn, særlig i kinokvartalet hvor det krydde av unger. En av de tingene jeg virkelig husker, var at en av kameratene mine tok meg med til en bakgård. Der sto Oslos siste hestedrosje parkert! Spennende. Eierne hadde passert de 80, og drosjen hadde nok hatt sin siste tur. Likevel var ikke hestekjøretøyer helt uvanlig i Oslos gater tidlig på 50-tallet.

Tollbugata – Wessels plass på vei mot Frogner.

Ofte husker en best litt negative hendelser. Jeg kan huske at jeg en gang skulle ta trikken sammen med min bestemor. Konduktøren geleidet min bestemor om bord, men det var så fullt på henger’n at det ikke var plass til meg. I alle fall ble jeg stående igjen da trikken med min bestemor om bord ruslet videre til Niels Juellsgt. Jeg ble stående der – hva ellers skulle jeg gjøre – til bestemor pustende og pesende kom gående tilbake fra Niels Juellsgate og ga meg kjeft fordi jeg ikke kom med trikken. Vel, 5 år er ikke noen modig alder.

På den andre siden av gaten bodde en familie med to små jenter på min alder, men det var ingen far. Han ble drept da engelske fly bombet Victoria Terrasse og traff trikk nr 115 på vei mot byen. Jeg husker godt min far fortalte om den episoden.

Min mor var av de få kvinner som hadde fast arbeid på den tida – til og med i Sandvika i Bærum. Det betydde pendling, med tog til og fra Skarpsno. Selv måtte jeg gå i barnehage som var sjeldent og dyrt på den tida. Jeg husker at jeg gikk i barnehage på Vestkanttorget på Kolsås, i Sandvika, på Tjernsrud og for ikke å glemme: Siste året på Tomm Murstads barnehage på Øvresetertjern like ved Tryvann ? til og med med egen trikk!! Der oppe var det forresten en vognfører som for å gjøre noe ekstra for oss, kjørte så langt han kunne komme i retning Tryvannstårnet, til stor begeistring for alle barna. Det må ha vært i 1949/50. Seinere har dette sporet blitt revet. Noen offisiell trikk til Tryvann ble det som kjent aldri.

Majorstuen – en utfartsdag på 50-tallet.

For å komme til de fleste barnehagene måtte jeg ta trikken, som regel på egenhånd, allerede fra fem års alderen. Jeg kan huske den gangen jeg hadde mistet den ene femøringen, og måtte gjemme meg foran hos vognføreren bak sveiva. Det var mellom Majorstua og Frogner kino. Smellet i konduktørluken var rene torturen, husker jeg. Har aldri vært så liten noen gang. Heldigvis ble jeg ikke oppdaget! Jeg var vel bare 5-6 år. At jeg måtte ta trikk på egen hånd, betydde også at jeg lærte temmelig tidlig å lese. Det er ikke mange som kan “skryte” av at de har lært å lese på Oslotrikken!

Likevel kan jeg ikke huske annet enn ganske vagt at enkelte vognførere på Kolsåsbanen tok meg inn i førerkottet og lot meg stå der til Majorstua hvor jeg skulle av. Jeg fikk beskjed om å dukke så ingen kontrollører kunne seg meg. Seinere stortingsmann for Arbeiderpartiet, Tor Fossum, har fortalt meg i ettertid at han var en av dem som slapp meg inn i førerkottet. Det er ikke rart at jeg har fått varig mén. Mens vi bodde på Frogner hendte det at vi gikk ned til Drammensveien for å ta trikken til familien ute i Bærum. Det var ikke så ofte det skjedde, men av og til kom en A-vogn ruslende. Selv den gang var de håpløst gammeldagse ikke minst fordi at en smågutt som meg nærmest måtte klatre inn på trikken..

  A-vogn på Ringstabekk, helt tilbake på 1920-tallet

En gang ble klassen tatt med av læreren vår til kornsiloen i Oslo, det var den gang det var to av dem med bro i mellom. Vi ble vist rundt og til sist var vi nede og så at de lastet en av korntrikkene som skulle til Bjølsen valsemølle. Det var boggitrikker og kunne ta tung last. Det var visst bare to av dem. Men de gjorde stor nytte for samfunnet. Seinere ble det andre løsninger.

  Gullfisk på Sagenelinja

Da vi flyttet til Bislett og Louisesgate i 1952 midt under OL, var det ikke langt ned til Theresesgt og linje 7 og 17. (Fikk se Hjallis vinne 10 000-meteren!) På 50-tallet gikk stort sett gammelt vognmateriell her. Var også borte i Sporveisgaten og kikket på vognhallen og utsetting av tilhengere, samt vending av bøyler (?flaskeåpnere?) på motorvognene.  For variasjonens skyld gikk vi av og til opp til St. Hanshaugen for å ta trikken der. Der gikk det iallfall en og annen gullfisk av typen E. Og det var nesten som å skulle til familien i Bærum. Ellers var det spennende med trolleybussene på linje 21 der de svingte rundt rundkjøringa ved Bislett stadion på vei mot Skillebekk eller Galgeberg. Noen ganger dro vi opp på Ekeberg for å spille fotball. Da gikk vi til Uelandsgate for å ta trolleybussen til Ekeberg Hageby. Det var kult. Men vi dro sjelden over til østkanten med trikken. Vi hadde riktignok familie på Schous plass og på Carl Berner, men der var vi ikke så ofte. Enda lengre østover var ukjent land, men der skulle jeg bli kjent noen år seinere.

Dette bildet er fra tidlig på 60-tallet og viser Egne Hjem stasjon. På stasjonen var det både venterom og kiosk, men kiosken var nedlagt på denne tida. Ellers er huset i forgrunnen min onkels – hele området var i sin tid eid av min bestefar. I bakgrunnen th ser vi en bit av “husmorskolen” på Ringstabekk som min far var med å bygge.

Dette er et forsøk på å beskrive ei vakt på Kolsåsbanen en lørdag i desember 1966, med digresjoner. Selv jobbet jeg på Bærumsbanen som helgedagsreserve og ferievikar i lange perioder i tidsrommet 1962 til 1971.

Bjørn O. Isachsen

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Fra den gang jeg kjørte trikk (1971)

Klokka er 2145 og det er en heller kald lørdag i desember 1966. Jeg befinner meg i pause- og spiserommet i hvilebrakka på Avløs stasjon på Bærumsbanen. Ikke akkurat den triveligste plassen i verden. Jeg har nettopp avsluttet matpausen til tjeneste 355, en typisk tjeneste for helgedagsreserver, en tjeneste jeg nesten hadde klippekort på, og er klar til å ta fatt på de to siste turene på Kolsåsbanen. Ute er det bitende kaldt, og de to første turene på 300-vogn (de eldste vognene på Kolsåsbanen, bygd i 1940-42) var en heller kald fornøyelse. Varmeapparatene på noen av de vognene kan du ikke varme fingrene dine på engang, knapt kjenne at det er lunk. Skulle vært fint og fått en god og varm vogn med veggvarme. Bare ikke piketten henter tog i “Fryseboksen” (en åpen, utendørs vognhall) – det er garantert en kald fornøyelse.

Heldigvis går piketten ut i vognhallen og henter tog der. Det har iallfall stått og varmet seg litt. Ut kommer toget trillende. Overraskelse: 411 er ute for første gang koplet til 410! I det jeg går om bord, kjenner jeg lukten av helt ny trikk; snekret sammen på Bærumsbanens verksted, den åttende i rekken siden 2. Verdenskrig. Men den skal også bli den siste. Godt og varmt er det, veggvarmen på de sist leverte vognene er effektiv. Piketten sier bare kjør, og vi triller over tomta og ut på hovedsporet mot Kolsås. Piketten legger over pensene, og så bærer det utover mot Kolsås i god fart. Strengt tatt har vi ikke lov til dette. Jeg er ?hyssingmann? (reserve) og Bærumsbanen har ikke spandert kjøreopplæring på helgedagsreservene. Dessuten,  ledelsen lærer først opp vognførere på Lilleaker Østensjøbanen, før de får slippe til på Kolsåsbanen. Vognførerne på Kolsåsbanen er Bærumsbanens “adel”, det er de som har lengst ansiennitet og kjører gruppe A, B eller C. Men det fins unntak.

Det fantes noen av de riktig “gamle” som ikke kunne tenke seg å kjøre på Kolsåsbanen. Det var faktisk for “kjipt”, det skjer ingenting der.

Det er nesten et år til at Østensjøbanen åpner som T-bane, men ombygningen er i full gang. Det er litt spesielt å krysse med T-banen til Lambertseter på Helsfyr. En gang i september måtte vi vente i det uendelige fordi t-banetoget ikke kom opp den lille bakken fra Helsfyr stasjon.

  Avløs vognhall med 300vogn utenfor (de fikk nye numre i 1982, året fotoet ble tatt).

“Kippen” er kommet til Kolsås, og vi kjører helt opp i ?butten? (slutten av sporet) for å gi plass til rutevogna bak oss. Rutevogna som skal gå 20 minutter før, skal akkurat reise fra Kolsås på siste tur. Det er 406, en enkel vogn, dessverre uten veggvarme. Normalt ble det bare satt ut ett tog på lørdagene for å dekke avgangene 2310 og 0050, siste avgang. Kort tid etter kommer rutevogna fra byen. Det er 307 ? og den er av de virkelig kalde, så toget er et godt bytte. Piketten kjører etter rutevogna, 406, med kippvogna 307.

Dette var den vanligste måten å sette ut tog på Kolsåsbanen. Kipp til og fra Kolsås. Med 5 rutegående vogner, ble det en del turer til og fra Kolsås for piketten.

Jeg var altså nå konduktør på “henger’n”, selv om denne strengt tatt også var en motorvogn. Pussig ble det på tur fra byen. Da gikk nemlig “henger’n” først, men den var like fullt henger!! Her gjaldt det å ha hodet kaldt.

Innturen var heller kjedelig. Trafikken var liten. Folk på Kolsåsbanen var ikke vant til at det ble kjørt tog på kveldstid, derfor gikk 95 % av passasjerene på motorvogna. Dessuten kom motorvogna først til byen! Det brukte en dame som argument en gang! Det er annerledes nå. Men det gikk an å smuglese i en bok, og ellers hygge seg i varmen. 411 var i motsetning til 410 kledd i varmgule plater, og derfor mye triveligere vogn. I tillegg til veggvarmen hadde vogna ovner under stolene, samt takvarme. Den siste tror jeg nesten aldri ble brukt. Vogna var riktig fin den, det ble lagt ned mye godt håndverk i Kolsåsbanens vogner. Derfor var alle litt forskjellig – alle hadde sitt særpreg. Noen synes at dødmannsknappen som 410, 305 og 411 var utstyrt med, var unødvendig og tungvint, men i ett tilfelle vet jeg at den avverget en større ulykke i tunnelen mellom Nasjonateatret og Majorstua.

Kolsåsbanen fikk “aller nådigst” bruke Holmenkollbanens skinnegang fra Sørbyhaugen til Nationaltheatret. Vi måtte derfor selge HKBs billetter. Derfor hadde vi en billettrommel som var lang nok til å romme minst 15 forskjellige billettyper. Det var solide saker, men kunne være litt tungvinte i visse situasjoner. De var fine å bruke til å slå klart med snora i taket hvis du var inne i kupeen og holdt på å selge billetter. Noen nevnte at trommelen også kunne brukes mot krakilske passasjerer. Ærlig talt falt det meg aldri inn å tenke slik.

Forreste kupe var røykekupe. I morrarushet var kupéen stinn av tobakksrøyk. Fremdeles var det ikke innført røykeforbud på Kolsåsbanen, men det var ikke mange årene før det ble innført. (Tror det var i 1970). Da de vasket ned vognene etter at røykeforbudet ble innført, var det nesten umulig å fjerne tjæra som hadde satt seg fast i taket.

Pendelkonduktøren kom på på Majorstua. Vanligvis dro de to pendelkonduktørene til Ullernåsen, for å ta første vogn tilbake til byen igjen. Ble det kjørt tog, pendlet de bare til Majorstua. Det var en av de gamle karene som var pendel i kveld. Det var alltid litt trygt for oss unge å ha en av de “gamle” med på vogna.

På Holmenkollbanens område skulle det være stil. Jakke på, og ikke minst lue. Plattformkontrolløren på Nationaltheatret var ikke alltid blide på oss på Kolsåsbanen, spesielt ikke hvis vi lurte oss foran vogna til Frognerseteren på 30-avgangen. Tonen kunne være litt bisk til tider. Men avgangen 2310 var det ingen problemer, og ikke var det spesielt mange mennesker heller. Men hadde det blitt kjørt enkelt vogn, hadde den nok blitt god og full. 0050 avgangen derimot var alltid godt besatt – av festglade og fornøyde mennesker, som syntes det var greit å ta trikken hjem på en lørdagskveld.

I alle de årene jeg kjørte helgedagsreserve, var det bare en gang vi hadde bråk på vogna, ellers var turene svært trivelige. Det gjorde jo også jobben trivelig. Noen ganger var det til og med tilløp til allsang. Vi måtte være litt oppmerksom på folk som sovnet så de ikke kjørte for langt. Det hendte dessverre det også. På Kolsåsbanen var det som regel svært fornøyde passasjerer, vel og merke hvis trikken var i rute – og det var jo regelen.

Det var ikke bestandig tilfelle på Lilleaker-Østensjøbanen. En gang jeg var konduktør på en av de siste avgangene fra Jar, var restaurantene på Sjølyst nettopp stengt. Derfor ble B-toget fullt på Skøyen, men ikke av festglade mennesker, men heller bråkete ungdommer i slyngelalderen. Et par gutter nektet å betale, og stemninga i vogna begynte å bli temmelig amper. Vi hadde stoppet på Nobelsgate, og jeg ville ha de to betalingsnekterne til å forlate trikken. Vognføreren hadde reist seg og grepet pensejernet. Den ene av guttene ville gå til angrep, og var i ferd med å gjøre det, da jeg plutselig hørte bak ryggen min: “Hva er det som foregår her da?” Det var fire mann fra baneavdelingen som kom oss til unnsetning fra arbeidsvogna som hadde fulgt etter oss. Snakk om reddende engler. Guttene forsvant fort ut av døra, men det var en ubehagelig opplevelse. Det var ikke første gangen at restaurantgjestene fra Sjølyst skapte kvalm.

De to lørdagskveldsturene på Kolsåsbanen var over. Stemningen hadde vært god og de som sovnet hadde blitt vekket. Martin Nag var grei, han skulle av på Gjønnes. Klokka var 0139, og det var på tide å komme seg hjem. Og det gikk fint, for “oppsamler’n”, som regel en E-vogn eller “Stakavogn” var klar til å ta “æresrunden” til byen, det vil si Østbanen. Men på den tiden var det ikke så mange som benyttet seg av den, kanskje fordi den ikke sto oppført på noen rutetabell?

Jeg jobbet som helgedagsreserve i mange år, og har aldri angret på det. Tapt studenttid? Ikke særlig festing osv? Det hadde jeg ingen sans for. Tap av sosial tid. Ja, men en var sosial også på jobb. Noen av mine studiekammerater valgte til og med å bli i Sporveien. Det var ikke aktuelt for meg. Likevel, det har jeg tenkt etterpå: Jeg fikk erfaring med arbeidslivet, ikke minst av organiseringen og hvordan du selv fungerte i jobben. Vi hadde vår egen lille organisasjon. Forhandlingslederen var faktisk jurist. Jeg var i alle fall fornøyd med det jeg fikk utbetalt. Jeg kom gjennom studietida så å si uten gjeld. Det var jeg takknemmelig for i ettertid.

Natt, og en C-vogn stopper på “min” holdeplass – Egne Hjem.