Det var Gabriel Romero som var (indirekte) årsak til at jeg møtte min kone, Fatma. Du kjente kanskje Gabriel. Egentlig politisk flyktning fra Colombia. Glad i damer var han! Flyktningeguide koordinator i Røde kors var jobben hans. Jeg møtte ham da jeg møtte som frivillig flyktningeguide etter at jeg hadde blitt pensjonist.
Jeg ville bruke tida til noe fornuftig. Jeg ble guide for en mann fra Øst-Turkestan, som i dag er blitt en provins av Kina. Det var utfordrende nok, men jeg lærte mye om det å komme som utlending til Norge, møte en totalt fremmed kultur og et annet system. Men det gikk bra. Han fikk kona og sønnen sin hit. I dag har jeg bare sporadisk kontakt.
I 2010 spurte Gabriel meg om jeg ville være med å arrangere en tur for flyktninger samme vår. Turen skulle gå til Gaustatoppen. Jeg tente på ideen. Jeg visste at Røde kors arrangerte turer til Galdhøpiggen. Det var jeg litt skeptisk til. Hvorfor skulle alle på død og liv dit. (Har selv aldri vært der og har ingen planer om det). Året før var jeg med på en tur til Folgefonni i Røde korsregi. Den var vellykket, men jeg syntes reisen dit var vel lang. Gaustatoppen var midt i blinken.
Turen var flott den. Alt fungerte som det skulle. Vi var en gjeng fra hele verden som ble sveiset sammen til en vennegjeng i løpet av turen. Etter turen spurte flere om de kunne bli venn med meg på facebook. Det sa jeg ja til. Vi utvekslet bilder og inntrykk. Av de mange ønskene om å bli venn med meg på FB, var det en som jeg ikke kunne huske fra turen. Så jeg sendte en melding til henne og spurte om hvordan turen hadde vært for henne. Jeg fikk til svar at hun hadde ikke vært med på noen tur. Hun bodde i Nairobi. Det var hun som tre år seinere skulle bli min kone.
Det ble til at vi hadde daglig kontakt på FB. Faktisk ble hun skilt like etter at jeg fikk kontakt, men det hadde ikke noe med meg å gjøre. Hun var gift med en mann fra Botswana. Han innrømmet en dag at han hadde to barn utenfor ekteskap, begge gutter, og han ville nå flytte til barnemoren. Selv hadde de da en datter på tre år. Fatma ble da alenemor, men hun hadde god støtte fra sin stefar og hans kone. De er våre nærmeste venner i Kenya fortsatt og bor og vedlikeholder huset vårt.
Selv var jeg skilt for andre gang for tre år siden, men trivdes ikke med å være aleine. Hadde nettopp flyttet til Kristiansand fra huset i skogen (ved Ogge). Ville leve et sosialt liv.
Turen til Gaustatoppen knyttet meg også nærmere til Gabriel, som fortalte sin historie. Dessverre omkom han samme sommeren under en tur i Jotunheimen. Han falt ned fra fjellet Kyrkja under litt “mystiske” omstendigheter.
Jeg var fra før engasjert i kor. Det er en aktivitet som er lett å flytte fra sted til sted. I første omgang var det et prosjekt som Thomas Stanghelle hadde satt i gang: “One sunny night” – operamusikalen om Ketil Moe, han som satte cystisk fibrose på kartet. Jeg kjente både ham og foreldrene hans fra Lillesand. Året før framførte vi operamusikalen i Lillesand med storartet kinesisk støtte. Nå var det meningen vi skulle gjøre det samme i Beijing. Da meldingen om at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris, ble alt kansellert, bortsett fra selve turen. Så det ble en interessant tur til Kina – som turist. Litt spesielt: Fikk god kontakt med guiden vår, som var usedvanlig åpen og personlig. Vi hadde en god dialog. Det spesielle var at han ble min venn på FB og har brukt et foto jeg tok som FBbilde – men offisielt er Kina utenfor FB!
Jula er har lenge vært en problem for meg. Hadde mange juler vært alene. Hadde vært på besøk hos min datter noen år, men så ble hun syk. Så jeg tok en beslutning: Hva om jeg inviterer meg selv til Kenya. Jeg hadde vært en tur i Sør-Afrika i 2008, men var absolutt “sulten” på mer. Like etter at jeg kom hjem fra Kina, kontaktet jeg Fatma og spurte om det var mulig å komme på besøk i jula. Kort tid etter fikk jeg svar at det var greit. Jeg vet at dette skapte litt tankevirksomhet i Kenya, de visste ikke akkurat hvem jeg var. Ut ifra den kontakten jeg hadde med Fatma, var jeg overbevist om at besøket ville være en positiv opplevelse for begge. Den overbevisningen ble faktisk understreket da jeg kom til Jomo Kenyattaflyplassen og møtte dem for første gang. Det som jeg følte som en usikker spenning forsvant med en gang før vi etter en kopp kaffe humpet oss ut på veien til Kitengela.
Disse maasaiene bodde omtrent der jeg bor nå i Kitengela
Så vendte jeg ikke tilbake til Berlin før i 2007. Da var inntrykket helt annerledes. Nå var Berlin blitt hovedstad – igjen. I 17 år hadde byen fått utvikle seg fritt i forhold til sine omgivelser. På en måte er Berlin et slags tysk unntak. Mange byer i Tyskland er svært definerte. Der bygrensen går er det også slutt på byen. Berlin er motsatt. Den har gjennom noen hundre år fått utvikle seg fritt og etter hvert spist opp landsbyene og småbyene rundt. Slik er byen Köpenick i dag en bydel i Berlin. Kanskje noen kjenner til begrepet en køpenickiade? Berlin er på en måte en by med mange byer. Hver bydel sitt særpreg. I dag er noen bydeler rene innvandrerbydeler, hvor du like gjerne snakker tyrkisk som tysk. Andre bydeler er svært så tyske, men er mer preget av klassetilhørighet, arbeider- eller direktør.
Jeg bodde på et hotell nær Potsdamer Platz. Nå var dette området blitt en liten skyskraperby – det som tidligere var en “ruinørken” da byen var delt. Brandenburger Tor lå inne i en klynge av hoteller. Nå badet i flomlys. Bare en turistifisert DDR-politimann minnet meg om hva som hadde skjedd tidligere.
“falsk” DDR politimann Checkpoint Charlie var nå bare en plass som turistene var innom – de som hadde hørt om stedet – det eneste passeringspunkt for utlendinger som skulle inn i Øst-Berlin. På østsida var alt borte. Mange nye hus, ingen stor vente- og inspeksjonshall.
Nær ved Brandenburger Tor var det nye Holocaustmonumentet reist. Et spennende og utfordrende monument, spør du meg. Den eneste negative forandring jeg merket meg var de sikkerhetsforanstaltningene de hadde foretatt foran den amerikanske ambassaden.
Mye hadde skjedd i øst, den delen jeg besøkte mest. Fornyelse og friske farger møtte meg i denne delen av byen. Jeg vet ikke hva som har skjedd med leilighetene innvendig, men regner med at mange var renovert.
DDR blokkene er “shinet” opp. trikk i øst Å reise kollektivt er veldig greit i Berlin. Busser går det mange steder. Best er likevel de skinnegående kommunikasjonene: S-Bahn og U-Bahn. S-Bahn er den mest effektive. Du kommer raskt fra den ene delen av Berlin til den andre. Og du får sett litt. U-Bahn går som navnet sier mye under jorda, men ikke over alt. Trikken var jo i bruk i øst, men ble nedlagt i vest i 1965. I dag utvides trikke- nettet i øst, også inn i vest. Det siste går imidlertid langsomt, men Hauptbahnhof (hovedbanestasjonen) har fått trikkeforbindelse. Selv synes jeg det er hyggelig å ta trikken rundt omkring i Berlin. Særlig utover i øst, der det også finnes små private trikkelinjer som yter service for noen perifere landsbyer ute ved bygrensa.
S-Bahn, Alexanderplatz
De gamle pampehusene på Alexanderplatz er også fornyet. Alexanderplatz
Har valgt å samle inntrykkene mine i en liten fotokavalkade:
Muren måtte gjerdes inne for ikke å forsvinne helt. øst – vest bilkultur Konzerthaus er rehabilitert Hedvigkirken restaureres, støttet av…. Berliner Dom Palass der Republik rives I 1994 hadde noen satt opp en modell av slottet i full størrelse. Synagogen i Oranienburgstrasse Oranienburgstrasse, fasadekunst Spree Drømmen om Norwegen Hauptbahnhof
Kurfürstendamm, Ku-damm Keiser Wilhelms minnekirke. Den store parken: Tiergarten russisk krigsmonument Berlin skute Köpenick Norsk gatekryss! Spandau og kirken vi hadde konsert i 1975 St. Nikolaikirche, Spandau
Fra koselig trikketur i Berlinskog Rahnsdorf Woltersdorf Også den ordinære bytrikken går til skogs.. Charlottenburg slott, sentralt i Berlin. Knut, Berlins daværende kjæledegge. Postkort fra Berlin Kanskje noen savner mine anbefalinger av utesteder og barer. Dessverre. Det kan jeg ikke gi. Har jo ikke bodd sammenhengende i Berlin over en periode. Jeg har bare kommet innom byen sånn dan og van. De oppsøkte jeg sjelden, men jeg kan fortelle en episode som skjedde på en pizzarestaurant på Kudamm i 1991: Elevene og vi lærere bestilte mat, men maten kom aldri. Tilslutt tilkalte vi kelneren, som avviste klagen med at de måtte servere stamkundene først.
Byport i Potsdam Vi hadde hatt en fantastisk opplevelse da vi besøkte Berlin med Torbjørn Ribe i 1989. Selv om vi ikke opplevde at Muren brast, var det bare noen dager etter at vi forlot Berlin. På TV kunne vi se folk strømme over hullene i Muren inn i vest for å se. (En av mine naboer her i Kristiansand som vokste opp i DDR fortalte hun krøp gjennom et hull i Muren noen dager seinere!) Prosessen videre gikk utrolig raskt. I 1991 skulle en ny gruppe reise til Berlin, og det midt på vinteren. Jeg var så heldig at jeg fikk være med på neste tur til Berlin. Det gikk av stabelen i januar 1991, bare litt over ett år etter Murens fall. Men nå eksisterte DDR ikke mer. 3.oktober 1990 var sammenslåing til ett Tyskland et faktum.
Utsikt over Potsdam Vi kjørte omtrent samme vei inn i Tyskland, med et lite stopp i Hamburg. Nå hadde vi nemlig bedre tid, for det var ingen grense å passere med grensekommissærer som var stive i maska. Denne gangen skulle vi imidlertid ikke bo i selve Berlin, men i Potsdam, Fredrik den stores vakre by. Torbjørn hadde fått et tilbud på selveste slottshotellet Cecilienhof. I dag står det på UNESCOs verdensarvsliste. Det ble bygd under første Verdenskrig i engelsk (!) stil av kronprinsen, men han fikk knapt nok flyttet inn før han måtte flytte ut i eksil til Nederland. Det som virkelig har gjort huset berømt var at en avdeling av huset ble brukt som møtelokaler for den såkalte Potsdamkonferansen i august 1945. Her møttes Attlee, Truman og Stalin. Her ble Europas skjebne etter krigen diskutert og beseglet. Her bodde altså vi, lærere og elever fra Møglestu videregående skole, Lillesand!
januar 1991 Det var ikke helt uten problemer. Noen av de snippkjolebekledde gjestene klaget over støy. Verst var det at Torbjørn fikk en tilleggsregning da vi forlot hotellet, som han heldigvis kunne avvise fordi det ikke sto i kontrakten.
sommer 1994 Det var iskaldt i Berlin i januar. Men vi fikk opplevd mye denne gangen også. I Potsdam spurte vi noen om hvor Muren hadde gått. De pekte like på et sted ved Cecilienhof og sa der. Her var ikke spor av noen mur; den forsvant fort. I Potsdam gikk vi rundt på parkanlegget til Sans Souci. Flott selv i januar. Jeg besøkte området i juli 1994, da var det svært vakkert. Da var vi også inne i slottet, og vi besøkte også hagen rundt Cecilienhof. Potsdam er i det hele tatt en vakker by, men du finner også innimellom det vakre noen heslige bygninger fra DDR tida.
Potsdam, “hollenderbyen” Shopping i Potsdam var litt interessant. Prisene var nå på vestnivå, men holdningen til butikkpersonalet var svært forskjellig. I de nye vestlige butikkene prøvde man å holde et greit servicenivå, mens i enkelte av de “gamle” butikkene fikk du service av den “gamle” typen, det vil si lite eller ingenting. Kunden var i grunnen bare til bry, vi hever vår lønn likevel. Det siste er jeg ikke sikker på gjaldt lenger.
Parken ved Sans Souci
I Potsdam var vi innom et “lokal”, en kombinert bar/restaurant med litt show. Det siste måtte vi holde hemmelig for en av mine kolleger; det var nemlig striptease. Da showet startet utpå kvelden, fikk min kollega fnatt og ville prøve å få elevene ut, mens vi prøvde å roe henne med å si at dette er også tysk “kultur”. Det hele var svært uskyldig. Vi hadde forresten vår eneste leteaksjon denne kvelden. Da vi skulle kjøre hjem til hotellet, manglet vi en gutt. Vi lette over alt, trodde vi, inntil noen oppdaget han hadde sovnet på do. Etterpå var han meget flau.
Potsdam, “kulturklæsj” Torbjørn Ribe har alltid vært en dyktig administrator, reiseleder og sjåfør. En gang bommet også han. Vi hadde det travelt – skulle inn i Berlin sentrum for å rekke en forestilling. På vei fra Potsdam innover mot sentrum, valgte han feil fil og plutselig oppdager vi at vi er på vei i gal retning. Det er jo ikke så enkelt å snu på en motorvei, så det tok sin tid før vi var på rett vei igjen. Men vi kom dit vi skulle, til slutt, bare en halv time forsinket.
Apropos: På vei fra Potsdam til Berlin måtte vi kjøre over Glienecke Brücke – en viktig bro i mange filmer – også i virkeligheten – der spioner og andre fanger ble utvekslet mellom øst og vest. Nå holdt de på å forlenge trikken i Potsdam til å gå et lite stykke inn i Berlin over brua.
Skolen vi besøkte Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på elevene var møtet med jevnaldrende på et gymnas som lå inne i det tidligere øst. Vi ble mottatt av vakker sang, men så var det meningen at elevene skulle mingle og snakke sammen. Hvordan det fungerte, var vel avhengig av elevenes mulighet for å uttrykke seg på tysk. Det var vel nokså varierende. Mitt inntrykk var at de tyske elevene var skeptiske til gjenforeningen fordi den foregikk til de grader på de vestlige (kapitalistiske) premissene. Det var ikke det de hadde demonstrert for et knapt år tidligere. De var også redde for arbeidsplassene som forsvant og mulighetene i framtida. Kanskje de hadde en overdreven skepsis til gjenforeningen?
Jentene gjennom Brandenburger Tor. Quadrigaen er forresten til oppussing Å reise i de østlige delene av Berlin var nesten som før Muren falt. Det grå og triste hang fortsatt igjen. Brunkull-lukta hang fortsatt i neseborene mange steder. Men det var ikke lenger nødvendig å kjøre gjennom Checkpoint Charlie. Selvfølgelig måtte vi gå gjennom Brandenburger Tor, symbolet på Berlin. Det var forbausende lite av Muren å se, den var hugget vekk og ble nå solgt som suvenirer til troskyldige turister som oss.
Min souvenir fra Berlin! En “Trabi”. Denne så jeg i Potsdam. Også en slags souvenir.
Fordi Kong Olav 5. døde rett før vi dro, hadde vi en liten minnestund i en katolsk kirke i sentrum av Berlin.
På veien hjemover besøkte vi denne gangen Sachsenhausn, en konsentrasjonsleir som lå i den lille byen Oranienburg like nord for Berlin. Denne leiren var viktig å ta elevene med til fordi så mange nordmenn satt i denne leiren, mange i flere år. Her fikk vi høre og delvis se hvor tøft livet i en konsentrasjonsleir var. Oppstillingene på appellplassen hver morgen med alltid en fange hengende død i galgen. Mange overlevde ikke, enda Sachsenhausn ikke var av de verste. Men det norske samholdet i leiren var legendarisk. I april 1945 ble de skandinaviske fangene hentet ut av de hvite bussene og fraktet til Sverige. De slapp dødsmarsjen mot Østersjøen som de resterende av fangene måtte gjennomføre. Nazistenes idé var at de skulle marsjere til Østersjøen og settes ut på flåter som så skulle senkes. Det skulle ikke være spor igjen etter dødsleirene. Heldigvis ble de stoppet av framrykkende amerikanske tropper.
Konsentrasjonsleirene er i dag museer og samtidig en påminning om hvilke overgrep som en gang skjedde. Men Sachsenhausn fortsatte som konsentrasjonsleir en god stund etter 2.Verdenskrig, men da med motstandere av DDR systemet som fanger. (Har funnet ut i etterkant at vi besøkte Sachsenhausn også i 1989, men da var inntrykkene fra Berlin sterkere).
Noen år seinere, i 1994 og 1995, besøkte jeg igjen Berlin, siste gang med de hvite busser og Røde kors. Da kom vi fra Polen, der vi besøkte masseutryddelsesleirene i Auschwitz. Vi besøkte også de to konsentrasjonsleirene nord for Berlin, Sachsenhausn og kvinneleiren Ravensbruck. Mange av minnene fra den todelte byen begynte langsomt å bli borte. Muren var i ferd med å forsvinne helt, eller var bemalet av kunstnere som ville fortelle om sin frustrasjon i forhold til Muren og andre begivenheter. Fortsatt var det likevel merkbar forskjell å kjøre fra vest mot øst eller omvendt. Det var en skog av byggekraner over alt.
Brandenburger Tor, før og etter. Berliner Dom speiler seg i vinduene til Palass der Republik.
I 2007 bestemte jeg meg for å vende tilbake for å se hva som hadde skjedd og den videre utviklingen som så ut til å finne sted.
Bilde fra en annen konsert Ja, KSO er et meget godt orkester. I går spilte de “fletta” av meg og mange andre.
Det gjorde også solisten Ole Edvard Antonsen. Han har jo holdt på noen år nå. Likevel synes jeg han spilte med en ungdommelig friskhet. To konserter på samme konsert virket nesten for mye av det gode, men det var to konserter med svært forskjellig innhold. Tartini opplevde jeg som en ren virtuos konsert, hvor utøveren virkelig får utfolde sin virtuositet – ikke minst i de høye toneleier. Haydn er jo en klassiker, men musikalsk har den jo mer å by på. Her spiller solisten mer sammen med orkesteret. Antonsen hadde laget to ganske spesielle kadenser hvor han som solist samspilte med hornistene i orkesteret. Haydn er en av mine favorittkomponister, men av en eller annen grunn er ikke denne konserten av mine favoritter. Men det gjør ingen ting i denne sammenhengen.
Som ekstranummer spilte Antonsen en variasjon over en kjent svensk sang (hvor var Göran Fristorp?) – faktisk ganske deilig etter de to ganske intense konsertene.
Schubert er ikke kjent for sine symfonier. Sangene og kammermusikken er hans forse. Likevel har nr.8 – Den ufullendte – blitt svært populær. Nr.9 i C-dur som KSO spilte er imponerende ikke minst på grunn av sin lengde og uttrykksfullhet. Han har vel som programmet antyder blitt inspirert av Beethovens 9. I siste sats har han vel til og med hentet et tema fra Beethovens symfoni. Men symfonien er ellers svært ulik Beethovens. Instrumenteringen er annerledes, ikke minst er Schubert glad å bruke trombonene, i det hele tatt har blåserne mye å gjøre, men han har likevel bare to horn.
Dessuten mangler Schubert – i motsetning til Beethoven – en rolig sats – en virkelig kontrast til de andre satsene som alle har et høyt tempo. Når Bellcampi velger å ta den første satsen i et etter mitt skjønn for raskt tempo, blir sluttinntrykket nesten litt heseblesende. Synes ikke at han fikk fram det “majestetiske” i den første satsen. Temaet inviterer til pompøsitet.
Da jeg vokste opp, var det med en innspilling med Josef Krips – som jeg fant igjen på Youtube! – som tar satsen i et helt annet og mye langsommere tempo. Den har jeg lyttet mye til, og selv om det er lenge siden nå, sitter den “i ryggmargen”. Sawallisch, som også er en Schubert-ekspert, lar det gå litt fortere, uten at jeg synes det gjør noe. Han har noe av den østerrikske schwung som jeg savnet hos Bellcampi.
Bare for 14 dager siden framførte Det norske solistkor med Grete Pedersen sammen med blant annet Det norske blåserensemble Haydn “Skapinga” i Domkirken. Blåserne stilte med “naturinstrumenter”. Det ga en utrolig homogen klang blant messingblåserne. Skapinga ble skrevet 30 år før Schubert skrev sin symfoni, men skjedde det så mye på blåserfronten de tretti åra? Synes at denne symfonien har lidd litt under moderne instrumenter litt dvaske og sprikende klang. Skulle gjerne likt å høre symfonien med “naturinstrumenter”!
Hvorfor Mendelsohns “Ruy Blas” ble spilt som ouverture, vites ikke. Var det fordi Mendelssohn “oppdaget” Schubert 9.symfoni?
Flere grupper fra min skole (MØGLESTU VIDEREGÅENDE SKOLE, LILLESAND) var på tur østover på 80-tallet og kom tilbake med historier om et korrupt politi i DDR. I november 1989 var det en ny gruppe som skulle på tur, de fleste elevene studerte tysk. Denne gangen gikk turen helt til Berlin, og jeg skulle være med. Det hadde allerede begynt å skje ting i DDR, ikke minst demonstrasjoner og kirkeokkupasjon, litt her og der, men kanskje spesielt i Leipzig-området. I Berlin hadde DDR nettopp feiret sin 40-årsdag, og Erich Honecker erklærte at Muren ville bli stående de neste hundre år. Samtidig hadde den sovjetiske partisekretæren Gorbatsjov gitt Honecker et kyss på kinnet og erklært at fra nå av måtte Øst-Europa ordne opp i egne saker. Honecker gikk av som generalsekretær, og Egon Krenz overtok. Men det var for seint, DDR-staten sto ikke til å redde.
Møglestu på tur
Det var Torbjørn Ribe som sto for selve turopplegget. Han drev sitt eget “reisebyrå” og hadde vært flere ganger i DDR med grupper høsten 1989. Han var en kollega fra ungdomsskolen i Lillesand, men synes det var gøy å ta med ungdommer på tur. Det var Torbjørn som sto for det meste av busskjøringa.
Da vi ankom grensestasjonen mellom Hamburg og Berlin, ble vi kontrollert som vanlig, både pass og bagasje, men mye av tida gikk til venting – på hva? Etter to timer fikk vi klarsignal av de tyske grensekommissærene, som absolutt ikke visste hva et smil var.
Litt dunkelt bilde. Vakttårn ved motorveien Innover mot Berlin kjørte vi på en motorvei som var finansiert med vestlige midler og hvor fartsgrensen var 100 km/t. Det var jevnlige fartskontroller. Hvis sjåførene på busser og lastebiler som kom imot holdt hånda på en spesiell måte, var det en fartskontroll like i nærheten. Vi ble ikke stoppet, men om vi hadde blitt det, hadde boten vært høy – og i vesttyske mark. Det hadde noen erfart tidligere. Vi hadde transittvisum, så vi hadde bare lov til å kjøre på motorveien, ikke kjøre ut av motorveien. I hvert kryss var det et kontrolltårn som rapporterte trafikken, og hvis noen kjørte ut av veien, ble de raskt stoppet av politiet og vist tilbake på motorveien.
Ankomsten til Berlin ble litt spesiell fordi vi plutselig kjørte inn i et opplyst sentrum der monumentale bygninger var opplyst. Resten av byen virket heller dunkel. Vi fikk se noen glimt av sentrum av det gamle Berlin som fortsatt var bevart, opplyst i nattemørket.
Berlin
Hotell Metropol Hotellet vi skulle bo på, Metropol, lå midt i Øst-Berlin sentrum og hadde utmerket standard. Torbjørn valgte å booke hotell i øst fordi det var billigere og tryggere for elevene. I øst var kriminaliteten nesten fraværende. Hotellet hadde blant annet en butikk med varer du ellers ikke fikk kjøpt andre steder i DDR. I kjelleren var det bar. Der foregikk det nok litt lyssky aktiviteter når mer prominente gjester fra vest kom på besøk. Det kan du lese om i spionromanene. Fire lærere fra en videregående skole i Norge hadde ingen interesse for “lokkedamene”. Har besøkt området i seinere. Hotellet ble nesten revet – kanskje på grunn av asbestsanering, men eksisterer den dag i dag.
Unter den Linden 1989
Guiden
Vi fikk den obligatoriske guiden. Han/hun skulle sørge for at vi fikk riktig informasjon om “superstaten” DDR. Det var en mann fra Frankfurt an-der-Oder. Han var vanligvis oversetter, fortalte han. Han fortalte at det var kona hans som var medlem av kommunistpartiet. Det var tydelig at det som skjedde i DDR nå opptok han, og han snakket om det ville komme en ny tid for DDR nå. Han anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen som var bebudet dagen etter som rettet seg mot Volkskammer i Palass der Republikk og kommunistpartiets hovedkvarter – midt i Berlin sentrum. Flere av lærerne var skeptiske til det (og til guiden som de syntes var litt for frittalende), men guiden vår sa at han skulle ta ansvaret og at denne demonstrasjonen skulle være fredelig “Keine gewalt” het det på bannerne som folk bar.
Den store demonstrasjonen 4. november 1989.
Vi ble geleidet til Palass der Republikk som ligger ved Unter dem Linden. Det er en moderne bygning, plassert omtrent der det gamle slottet lå før. På den andre sida av gata lå som en kontrast Berliner Dom, en kirke i klassisk nygotisk stil. Bygningen ble passet på av en enslig politibil med to politimenn, som etter hvert tødde opp, og ifølge en sjokkert Torbjørn til og med smilte til demonstrantene.
Berliner Dom speiler seg i Palass der Republikk Demonstrasjonen skulle gå gjennom sentrum av byen og ned Unter dem Linden og så runde hjørnet og ende på plassen foran Palass der Republikk. Jeg tror myndighetene var redde for at demonstrasjonen skulle gå rett fram og nærme seg Muren. Derfor så vi store politistyrker gjemt bak noen bygninger noen kvartaler lengre nede mot Muren for eventuelt å stoppe et slikt forsøk.
Rolig og verdig demonstrerte folk forbi Palass der Republikk der Volkskammer hadde sine møter – tusen på tusen. Mange bar transparenter med diverse budskap til myndighetene, først og fremst oppfordring til et mer menneskelig system. Vi så ingen plakater som antydet noe som helst om tilknytning til Vest-Tyskland. Mange la de fra seg bannerne på trappa til Volkskammer. Der sto vi. Vi følte vi var midt oppe i noe historisk! Vi sto der nærmere en time, toget tok aldri slutt.(Det var visst nærmere 1 million som demonstrerte denne dagen!) Til slutt måtte vi gå tilbake til hotellet, vi hadde andre ting på programmet. Etterpå var det folkemøte på plassen foran Palass der Republikk med appeller av forskjellige opposisjonsledere. Det gikk også fredelig for seg.
Demonstrasjonen endte opp her En tur til vest – Checkpoint Charlie
På programmet sto det også at vi skulle en tur til Vest-Berlin for å se på forholdene der. Vi følte nesten det var galt å forlate Øst-Berlin nå. Overgangen fra øst til Vest-Berlin gikk som normalt. Først måtte vi kjøre inn i den store grensehallen som var bygget opp ved Checkpoint Charlie. For å komme dit måtte vi foreta en skarp sving på mer enn 90 grader. Opp gjennom årene hadde mange prøvd å passere bommene – både over, gjennom og under. Derfor hadde man laget en kronglete innkjørsel til hallen. Mye av dette kan en se på Checkpoint Charliemuseet på den andre sida.
Checkpoint Charlie fra vest i 1975 Den store hallen i øst Vest-Berlin var som forventet travel. Kontrasten til øst var stor. Livet pulserte som det vanligvis gjorde på en hverdag. Hadde en følelse av at det som foregikk på den andre siden av Muren ikke angikk folk i vest. Men da vi kom til Muren på vestsiden, så vi det var mange som var samlet ved Muren, og flere tittet over for muligens å kunne se noe av det som foregikk i øst.
Glimt fra vest
Muren fra vest 4. november 1989 Da vi skulle tilbake, fikk vi en ny overraskelse. Da passene var kontrollert, sa grensekommisaren at vi bare kunne dra. Det var bare gått ett kvarter, så Torbjørn ble meget forbauset og ba om å få beskjeden repetert! Jo da, vi kunne bare dra, alt var i orden. Vi syntes vi så et lite glimt av et smil. Underlig.
Møte med tyskere
Elevene møtte folk på gata, men det var ikke så mye folk ville fortelle. De skulle praktisere tysk. Men Torbjørn hadde invitert to av guidene han hadde hatt tidligere til et lite kaffemøte i Hugenottenkirche, i kafeen i tårnet. Det var hyggelig. De kunne fortelle at de hadde store forhåpninger om fremtiden. De fortalte litt om det gamle systemet, og de håpet på forandringer til det bedre. De hadde i sin tid ikke ønsket å bli guider, det var det systemet som hadde utpekt dem til å bli.
Hugenottenkirche På hotellet så vi på TV hvor både DDR TV og vestlig TV var svært opptatt av det vi var vitne til i dag: Den store demonstrasjonen vi hadde opplevd. Det nye var at plutselig følte du at DDR TV brakte sannheten om det som skjedde – ingen motpropaganda. Spenningen var til å ta og føle på.
Kulturopplevelser
Vi besøkte i tillegg det høye TV-tårnet i sentrum av Berlin, Nikolaiviertel, en bydel som ikke var så skadet av krigen, og vi gikk på teater og så operetten “Flaggermusen” av Johan Strauss. Lokalet var stu fullt, men til å være en komedie var folk svært lite engasjerte. Flere av våre elever sovnet i første akt. Det tok seg litt opp i 2.akt, men forestillingen var utrolig treig og lite morsom. Jeg har sett “Flaggermusen” mye morsommere.
Humor var forresten ellers svært levende i øst. Undertrykte folk bruker ofte humor for å få ut frustrasjonen. I 1991 besøkte vi et slikt showteater i Friedrichstrasse. Det var vel egentlig litt for seint. Mange gikk på disse showene fordi humoren spilte på politiske og sosiale forhold i DDR. Allerede i 1991 var interessen dalende.
Friedrichstrasse show Palass 1995 Vandring mot Muren
Selv hadde jeg en spesiell opplevelse. Hotellet lå noen kvartaler fra Muren. Jeg lurte på hva som ville skje hvis jeg la turen i retning av Muren. Jeg kunne jo si at jeg skulle besøke den norske ambassaden i DDR som lå i det området. Det skjedde overraskende nok ingen ting. Ingen politi dukket opp for å se papirer eller lignende. Så jeg vandret videre i gaten som gikk parallelt med Muren til jeg kom til Unter dem Linden. Der sto det riktignok et skilt som fortalte at ingen hadde lov til å stoppe opp og skue vestover. Seinere kjørte jo Torbjørn bussen ned Unter den Linden til samme sted for å snu – uten at vi ble stoppet. Vi beveget oss absolutt i grensesonen noen ganger.
Muren fra øst, Unter den Linden, forbudt å stoppe her….. Vi reiste ut av DDR dagen etter på samme sted som vi reiste inn, men uten at vi kunne se et eneste glimt av et smil hos grensekommisærene. Bare få dager seinere falt Muren.
Øst-Berlin Det sovjetiske krigsmonumentet i Vest-Berlin. Her var det alltid en russisk vaktstyrke, som også passet på fangen i Spandaufengselet.
Et symbol for Berlin: Brandenburger Tor i juni 1975 Hvorfor Berlin? Hvorfor ikke Paris eller London? Eller Sydney, Australia? De andre byene er muligens vakrere, og har et rikere kulturelt uttrykk. Ikke minst London og Paris – som begge har vært hovedsteder for hvert sitt imperium. Jeg har besøkt dem begge uten at de gjorde sterkt inntrykk. Det verste er at mange tror fortsatt at de er imperiale hovedsteder. Sydney nevner jeg, fordi det er kanskje den byen som appellerer sterkest til friluftsentusiasten og naturdyrkeren meg, kanskje den vakreste av alle storbyer i Verden…..
Nei, jeg kommer stadig tilbake til Berlin fordi jeg har lest mye om byen, studert byens historie, besøkt den på dramatiske tidspunkt og kjenner mennesker som har vokst opp der og av den grunn har jeg et spesielt forhold til byen.
Berlin var også hovedstaden i et ekspanderende prøyssiske rike en gang på 1700-tallet. Rytterstatuen av Kong Fredrik 2. av Preussen på Unter den Linden forteller om det. Da han var gutt la han merke til at faren hadde en stor hær som virkelig kunne paradere. Prøysserdisiplin er jo et kjent begrep. Men kunne den krige i tillegg? Fredrik fant fort ut at det kunne den. Han la store deler av Nord-Europa under det prøyssiske kongedømmet, blant annet Schlesien (som i dag er ført tilbake til Polen), og la grunnlaget for samlingen av Tyskland 100 år seinere – på Preussens egne vilkår – og heftig motarbeidet av det dobbelte keiserriket Østerrike-Ungarn.
“Der Alte Fritz”; Fredrik den store Selv bygde han sitt eget lille slott i Potsdam utenfor Berlin og ga det et fransk navn – Sans souci – sorgenfri – og inviterte prominente gjester fra hele Europa til å bo der – bare menn – blant annet den franske filosofen Voltaire. Selv var han en eminent fløytespiller og skrev egne fløytekonserter. Guiden vår mente at han var homofil. Det skulle Adolf Hitler ha visst – han var en stor beundrer av Fredriks maktpolitikk! Han sørget for at mange med homofil legning ble gasset i hjel i sitt tredje rike..
Sans Souci i Potsdam I 1871 ble Berlin hovedstaden i det samlede Tyskland – der kongen av Preussen, Wilhelm 1. ble kronet til keiser – i Versailles i Paris. Det var en ydmykende handling sett med franske øyne. Hevn, hevn!. Heller ikke alle i det nye Tyskland var glade for det. Søndre delen av Tyskland foretrakk øl framfor prøyssisk disiplin – for å sette det på spissen.
Marx og Engels i en park i øst Berlin Sosialistene tenkte enda større og mer internasjonalt. Tyskland var bare en del av den store sosialistiske drømmen, men det største sosialistiske partiet i Tyskland valgte den demokratiske linjen. Mange av disse tankene ble nettopp utformet i Berlin der sosialistpartiet hadde mange tilhengere. Men den store sosialistiske revolusjonen kom ikke i Berlin og Tyskland, men i det fjerne Russland i 1917.
1. august 1914 Keiserenerklærer at Tyskland er i krig Nyheten om den første verdenskrigen i 1914 ble mottatt med begeistring både i London, Paris og Berlin. Vi har bilder fra slottsplassen i Berlin der keiser Wilhelm 2. nettopp har holdt tale og fortalt folket om krigen. Og i det begeistrede folkehavet kan man kjenne igjen en ung østerriker med bart juble begeistret.
Den omtalte balkongen At den samme balkongen fortsatt eksisterer etter at restene av slottet ble revet etter 2.Verdenskrig – bygget inn i det tidligere kommunistpartiets hovedkvarter i Berlin – er ikke på grunn av krigsutbruddet, men fordi den unge kommunisten Karl Liebknecht erklærte Tyskland som en kommuniststat fra denne samme balkongen i 1919. Dette kuppet ble blodig slått ned av den sosialdemokratiske regjeringen takket være støtte fra den lovlige hæren, noe som førte til at Karl Liebknecht og Rosa Luxembourg ble myrdet og forholdet mellom kommunistene og sosialdemokratene forble utrolig fiendtlig i hele mellomkrigstida. Noen mener at det er en av årsakene til at NSDAP fikk så lett spill i 1930-åra.
Berlin var i mellomkrigstida i en brytningstid. Hvilken vei skulle Tyskland gå? Ville fortsatt de tyske/prøysiske idealer fra keisertida holdes i hevd? I Berlin levde de videre i beste velgående. Den prøyssiske militære ånd svevet over overklassen. Men Berlin var også møtestedet for det moderne, det som mange kalte det dekadente Berlin. Den nye kunsten. Og den “primitive” negermusikken, jazz! Dette er blant annet skildret av Bert Brecht i flere skuespill, der “Tolvskillingsoperaen” vel er mest kjent. De forskjellige bydelene i Berlin fikk sine preg. Sentrum for det hele var Potsdamer Platz. Etter 2. Verdenskrig ble denne plassen liggende død i et ingenmannsland. I dag er den på ny blomstrende med Berlins eneste skyskrapere.
Kudamm i 1930-årene Riksdagsbygningen i 1975 Riksdagsbygningen i Berlin kom jo i fokus under maktovertakelsen. En brann i bygningen rett etter maktovertakelsen i 1933 førte til at kommunistene ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleire. Krolloperaen ble nazistenes “propagandaforsamling”. Alle ubehagelige elementer var ryddet av veien. Nazistene brukte Berlin som et vindu utad, men nazismen hadde ikke utspring i Berlin.
I min mors fotoalbum fant jeg dette bildet fra Berlin i 1937 OL i Berlin 1936 ble et enestående propagandashow for Hitler og hans NSDAP på det nybygde Olympiastadion – som stadig er i bruk. Men Hitler fikk noen ørefiker underveis av sprintesset Jesse Owens fra USA og Magnar Isachsen fra Norge, han skåret nemlig Norges 2 mål i kampen mot Tyskland på Olympiastadion, en kamp som Hitler overvar.
Olympiastadion 1994 Berlin skulle bli det tredje rikets gloriøse hovedstad. Hitler engasjerte arkitekten Albert Speer til å realisere drømmene. Det hele ble bombet sønder og sammen på slutten av krigen. Heldigvis. 2.Verdenskrig ble en katastrofe for Berlin. Ikke minst de siste årene av krigen da Berlin ble systematisk bombet og russerne gikk inn for “å ta rotta på” ondskapen, ved selv å slippe “helvetet” løs. Filmen “Der Untergang” fortalte historien om Hitlers siste dager der han kommanderer styrker som ikke eksisterer. Han levde i sin egen boble, giftet seg og begikk selvmord i ruinene av hans drømmebygning, rikskanselliet. I Norge satt 300 000 tyske soldater og tvinnet tommeltotter i redsel for å bli sendt til østfronten. Nå kunne de snart puste lettet ut. 7.mai 1945 var det over.
Berlin bombes Berlin var en eneste stor ruinhaug. De som var tilbake i den okkuperte byen var kvinner, barn og oldinger. Det var kvinnene som begynte oppbyggingen. Faktisk ble en av ruinhaugene etter hvert Berlins høyeste “fjell”. Byen var nå delt i 4 okkupasjonssoner, en russisk, en amerikansk, en britisk og en fransk. De tre siste ble raskt knyttet sammen til en sone: Vest-Berlin. Den russiske delen ble etter hvert hovedstaden i et nytt land med et nokså selvmotsigende navn: DDR (Den tyske demokratiske republikk) – opprettet i 1949. Jeg vil ikke gå inn på hele etterkrigshistorien, men i alle fall nevne at Vest-Berlin ble forsøkt blokkert av Sovjet på slutten av 40-tallet, noe som førte til at alle forsyningene til Vest-Berlin måtte bringes inn med fly. På 50-tallet prøvde Sovjet å skape press på Vest-Berlin ved ulike tiltak, mens vestberlinerne måtte sitte og se på at sovjetstyrker slo ned demonstrasjoner i Øst-Berlin i 1953. Men Berlin var fortsatt en åpen by. Du kunne bo i vest og jobbe i øst eller omvendt. Det gjorde sitt til at mange unge i DDR reiste til Berlin for å komme seg videre til vest. På begynnelsen av 60-tallet var det rene folkevandringen. Derfor kom 13. august 1961: Muren ble reist. Det kom som et sjokk på de fleste.
Muren bygges
Muren delte Berlin, her ved Potzdamer Platz (1975) Muren kom til å prege Berlin i alle år fram til Murens fall 11.november 1989. I begynnelsen var det internasjonal krise. President Kennedy besøkte byen og erklærte: “Ich bin ein Berliner”! For berlinerne ble følelsen av å være innestengt ennå sterkere. Mange prøvde å flykte fra øst til vest – ofte med fatale konsekvenser.
Vaktpost ved Spree. Herfra skjøt man mange som prøvde å svømme over. (1975) Muren gikk rett bak Riksdagsbygningen – Brandenburger Tor i bakgrunnen (1975) Transportsystemet måtte legges om. U-banelinjer og trikkelinjer ble stengt eller lagt om. En U-banelinje gikk under deler av Øst-Berlin uten stopp – holdeplassene var murt igjen – selv om det hendte at flyktninger klarte å ta seg ned i systemet. S-bahn – som i dag er Berlins viktigste kollektivsystem – ble boikottet i vest fordi det ble drevet av kommunistmyndighetene i øst. Muren førte til at trikken i Vest-Berlin ble nedlagt, mens den i øst ble bygd videre ut.
Trikken i Berlin var gul! I øst durte propagandamaskinen fram som aldri før. Folk ble overbevist om at livet i øst var mye bedre enn i vest. Vest ville krig, øst ville fred. Dessuten hadde øst Stasi, et sinnrikt system der “alle” anga hverandre, og myndighetene straffet dem som passet dem best. Men det var også de som var overbeviste kommunister og som ikke kunne tenke seg noe annet. DDR-museet i Berlin forteller mye om dette.
Miljø fra Øst-Berlin. Grått i grått. (1989) Så en gang en film – “Goodbye Lenin!” – på flyet til Singapore av alle steder – om en kvinne som var begeistret kommunist, men som ble syk og havnet på sykehus novemberdagene 1989. Hun lå i koma i flere uker, og våknet ikke før Muren for lengst var falt og DDR var full fart inn i oppløsningen. Da kvinnen våknet opp, fikk barna hennes klar beskjed at noe sjokk tålte ikke kvinnen. Derfor prøvde de å skjule så godt som mulig at det hadde skjedd et systemskifte – og at kommuniststaten ikke fantes mer.
Moderne, russiskinspirert boligområde (1989) Jeg har allerede fortalt om hva jeg opplevde da jeg besøkte Berlin i 1975. Det var ganske skremmende, ikke minst grensekommissærene fra DDR som ikke hadde gått på smilekurs og at vi ble møtt på stasjonen av politisoldater med maskinpistoler. Muren som delte en stor by, var skremmende. Historiene om grensevakter som drepte folk var også mange. Vi ble vist stedene det skjedde. Vi bodde jo hos vestberlinere som hadde sine historier om det å bo i en innestengt by.
