I 1968 var jeg på sykkeltur med en kamerat. Vi startet i Kristiansand og hadde syklet derfra til Bergen med omveier, og videre derfra til Vik i Sogn der kameratene min hadde en kjæreste (som han fortsatt er gift med). Etter Vik, syklet vi inn til Hafslo hvor vi overnattet. Men vi hadde litt tid til overs, så vi begynte å sykle inn mot Veitastrond. Da vi kom til Kvam, snudde vi. Tror det var været som var årsaken. På en måte opplevde jeg at målet var ikke nådd. Turen videre kom i alle fall til å gå over Årdal til Tyin og Fagernes – BYGDIN OG Hønefoss.

I 2009 var jeg på tur med bil og sykkel. Denne gangen overnattet jeg på hotell i Hafslo. En gang i tida hadde jeg hatt en kjæreste fra Hafslo, men det var ikke derfor jeg stoppet der. Jeg ville til Veitastrond!

(Hadde forresten en hyggelig prat på hotellet med en bussjåfør fra Birkeland busser som kjørte koreanske turister rundt på Vestlandet. Han var lei av å knote engelsk, ville gjerne snakke med en som i alle fall hadde bodd i bygda hans, Birkeland.)

Sykkelturen mot Veitastrond ble en hyggelig opplevelse. Mange steder var det bygd tunneler slik at bygda ikke ble isolert om det gikk snøras. Nå viste det seg at det gikk snøras der det ikke var tunneler også, så det hendte at bygda ble isolert likevel. Men for oss som syklet, trengte vi ikke å bruke tunnelene, men sykle gamleveien. Noen steder var den så gjengrodd at jeg nesten måtte brøyte meg gjennom med sykkelen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da jeg kom til Veitastrond, fortsatt et levende bygdesamfunn, var jeg så godt i gang med syklinga at jeg syklet videre inn til Tungestøylen turisthytte. Da var jeg plutselig midt i Jostedalsbreens rike, omgitt av breer så langt jeg kunne se vestover. Følte meg omgitt av veldig natur. Da jeg hørte i nyhetene at Tungestøylen ble blåst til pinneved i en vinterstorm noen år seinere, forsto jeg det veldig godt. Her kunne alt skje. At folk kunne bo så nær et sted som til de grader var i naturens vold, ble derfor mindre forståelig. Men folk klamret seg fortsatt fast på Veitastrond og på gårder både høyt og lavt i fjellsidene omkring Veitastrondvatnet. Det måtte de bare gjøre. Det var deres valg – et valg jeg godt kunne forstå, selv om jeg selv er født og oppvokst i en by.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagen etter syklet jeg videre ned til Walaker hotell i Solvorn. Derfra var ikke veien lang over til Urnes stavkirke. Har besøkt mange stavkirker, men den sto nå øverst på lista mi. Selv om den ikke er den største, er den imponerende med sine praktfulle utskjæringer. Og den er unik fordi den er den eldste stavkirken i Norge.

PS Overnatta også på Skogstad UH i 1968. I 2009 på motellet i Tyinkrysset.

Hei Terje

Leste din sykkelhistorie fra 2009. Ikke minst turen til Vettisfossen. Fint at du fikk tilbake klokka di. På Vetti har jeg også vært flere ganger, og skulle gjerne vært der igjen.

Første gang var i 1969. Da var det ikke noen “Folkevei”, så vi gikk på stien inn til Vetti hvor vi overnattet. Vi er en kamerat og jeg. Han bor forresten i Bergen i dag. Vi hadde allerede gått ned Aurlandsdalen før dalen ble utbygd. Nå hadde vi tatt ferga fra Aurland og inn til Årdal. Men før vi gikk til ro, gikk vi ned til fossen og opplevde den nedenfra. Vi klatra oppover mot fossen der kameraten min og to jenter som vi slo følge med, hoppet ut i en kulp og tok et bad. Jeg tok bilder! (Hater å bade i kaldt vann).

Mens vi var på Vetti, oppdaget jeg at det var en slags slektskalender der det sto at bøndene på Vetti het Jørgen og Finn annenhver gang. Han som var bonde nå, het Jørgen. Han var også politiker. Det var han som fikk bygd Folkeveien til Vetti på 70-tallet slik at det var mulig å komme til gården med bil. Enklere å kunne komme fram og tilbake fra kommunestyremøtene i Årdal med kjørevei.

Dagen etter gikk vi opp bakkene til Vettismorki og så fossen ovenifra. På Vettismorki var det full stølsdrift på gammelmåten med kyr og geiter og budeie, ingen hytter. Gammelskogen så fortsatt grønn og fin ut. Men den ble angrepet av fluorgassen fra smelteverket i Årdal og var absolutt truet. Så gikk vi over Friken – det flotteste utkikkspunktet i hele Jotunheimen – og ned til Skogadalsbøen.

Hurungane/ Skagastølstindene er et område som alltid har fascinert meg. Ikke å bestige toppene. Området har en villskap som er tiltrekkende på et vis. Har flere ganger drømt om å gå inn i dette landskapet der mennesker i sin tid drev stølsdrift. Hvordan det kunne foregå, er for meg en gåte. Har lest at folk som stølte på gården Vormeli i Utladalen, tok dyrene dit over keiserpasset fra Turtargrø/Luster på vårsnøen natterstid før sola hadde fått sjanse til å gjøre snøen blaut. Men det var også stølsdrift i Midtmaradalen, og for å komme dit måtte en gå meget luftige stier. Høydeskrekken forbød meg det.

Jeg vendte tilbake i 1996. Ankom Hjelle med bil, parkerte og rusla Folkeveien inn til Vetti. Vetti hadde hatt flere gårder. Allerede i 1969 var bare Vetti i drift, men i 1996 var det en organisasjon som påtok seg å holde disse gårdene i en viss hevd. Også Avdal gård som lå høyt opp i lia flere hundre høydemeter over dalbunnen. Også den besøkte jeg i 96. Det var overnattingsmuligheter på Avdal, men jeg valgte å overnatte på Vetti. Utrolig hvor folk valgte å slå seg ned når det var trangt om plassen.

Det var fortsatt Jørgen Vetti som var bonde på Vetti gård, men nå var det slutt på selve driften. Jeg besøkte også denne gangen Vettisfossen nedenfra, men sto over bading i kulpen under fossen. Denne gangen var den enda mektigere fordi det var mer vann i elva. Om kvelden spurte jeg Jørgen om han hadde en sønn som het Finn. Han svart at nei, det hadde han ikke, han hadde to døtre.

Vetti gård, med og uten vei 1996, 1969

Jeg fortsatte de bratte bakkene opp mot Vettismorki, opplevde Vettisfossen ovenifra og skuet på ny ut over Vettismorki. Men der var det ingen seterdrift, mange hytter var bygget. Det var oppført en DNT selvbetjeningshytte på setervollen, Ingeborgbu, som bonden på Vetti hadde overoppsynet med. I liene omkring var det mange døde, gamle furutrær som minnet oss om fluorskadene fra aluminiumsfabrikken. Problemet med fluorutslipp var løst, men for skogen rundt Vettismorki var det for seint.

 Vettismorki 1969 og 1996

Videre gikk turen opp til Friken der jeg på ny skuet de fantastiske Hurungane og Skagastølstindene, de mest alpine formene i Norge. Så gikk jeg tilbake over Vettismorki, og ned igjen til Vetti der jeg overnattet. Neste morgen tok jeg avskjed med Vetti og var dum nok til å ville betale med kort. Men nei, kortmaskin hadde han ikke skaffet seg, men hvis jeg kunne betale med giro når jeg kom ned til Årdal, ville det være helt i orden. Ja, det skulle jeg sørge for.

Noen dager etter at jeg hadde forlatt Vetti, skulle Jørgen opp til Ingeborgbu med forsyninger, men falt om på veien opp og døde. Det leste jeg i Aftenposten noen dager seinere.

Vetti gård ble stengt i flere år – delvis på grunn av arvestrid. Tragisk.

****