70

 

70

 

Da er det skjedd. En ny milepæl er nådd. Jeg har rundet de 70. Enda mer skremmende enn å runde 60. Da hadde en noe fint å se fram til: Pensjonstida. Det var forresten en artig feiring den gang med besøk på Vigeland gård, tur med Setesdalsbanen (til Beihølen), videre til Iveland rådhus og steinsamlinga der, middag på Ogge Gjesteheim og kake på hytta på Engesland. Årets feiring var helt annerledes, men like vellykket sett med mine øyne. Røde Kors Vest-Agder hadde invitert på tur til Kjerag med flyktninger fra 16 forskjellige nasjoner og guider og jeg skulle være turleder. Jeg tenkte at det kunne være en fin ramme for en feiring som ellers ville være i tosomhet. Og det ble det. Lørdag kveld på dagen var vi vel installert på Lysefjorden Turisthytte. Uten at jeg tenkte over det på forhånd ble jeg hentet fram på samlingen om kvelden og til lyden av gnikkende ballonger og ulende blåser ble jeg overrakt en gave fra Vest-Agder Røde Kors med et usedvanlig hyggelig kort festet ved. Gaven var en Røde korsjakke – utrolig fin. Dermed ble denne overraskelsen dagens høydepunkt med påfølgende kake! Det er hyggelig å bli satt pris på av venner, og det var fint at kona mi, Fatma, fikk oppleve dette.

 

Dagen var på alle måter en vakker dag. Turen fra Kristiansand via Rysstad og Suleskarveien var flott i det fine været. Vi stoppet for å se på rafterne i nærheten av Byglandsfjord, hadde pause med mat på Rysstad, vi kjørte opp på demningen ved Rosskrepfjorden og vi hadde også en pause ved Øygardsstølen (som noen kaller Ørneredet) med fantastisk utsikt mot Lysebotn og fjella omkring. Selv om jeg hadde vært her mange ganger før, slo det meg denne gangen hvor vilt og vakkert det var; nesten så en mistet pusten. Noen spurte om vi ikke like gjerne kunne ta turen til Kjerag på denne dagen siden været var så fint, men vi fant ut at vi måtte følge programmet.

 

Dagen etter opprant i nyanser av grått i den trange Lysedalen, men bekkene som kastet seg ut fra fjellet hadde tydeligvis vokst i løpet av natta. Regnet var nokså beskjedent og det var antydning til blå himmel. Kontrasten kom da vi gikk ut av bussen på Øygardstølen. Det regnet og blåste intenst, og noen ble nesten blaute før de startet turen. Selv om mange fikk utdelt regnutstyr fra Røde kors sitt lager, var det en heller våt forsamling som beveget seg mot Kjerag.  Jeg var fullstendig klar over hvor tøff ruta inn til Kjerag var (har gått den 3 ganger tidligere), så jeg signaliserte til de to andre lederne at jeg ville ta meg av baktroppen, og det var nødvendig, for etter kort tid snudde 6 av deltakerne. Delvis skyltes det dårlig utstyr, men også høydeskrekk og dårlig form. Den første kneika er meget utfordrende, selv om du har kjetting å holde deg i. Av de 30 som startet i det elendige været, var det likevel 9 som kom helt inn til Kjerag. De hadde hatt regn og vind og tåke som kom og gikk, men de sa de var hele tiden sikre på at de var på rett vei. Selv valgte jeg og noen av de som returnerte å ta en tur på veien i retning mot Sirdal. Det var bedre enn ingenting, været var det samme, og det var et øredøvende sus fra alle bekker og fossefall som plutselig dukket opp i regnværet. Jeg merket for egen del at det var en flott naturopplevelse selv om jeg (og alle andre) var våt til skinnet.

 

Å få på tørt tøy var etterpå et must og befrielse, og middag på Øygardstølen. En av guidene hadde “glemt” å ta med seg skift, så han måtte (som den eneste) lide for sin “forglemmelse”. Da middagen var fortært og vi var klare til å forlate Øygardstølen, hadde også været ombestemt seg. Sola tittet fram og sa “god tur hjem”! Bussjåføren fikk ordre om snareste vei tilbake til Søgne og Kristiansand, og slik ble det (med pause i Eiken).

 

Jeg startet med noen betraktninger om å bli 70, men det gikk i glemmeboka etter hvert. Kanskje det er det som bør skje. Som noen sa: Det er jo bare et tall!