Ingen sykkeltur var så godt forberedt som denne – både mentalt og fysisk. Jeg hadde en avtale med en kamerat, Sigurd, at vi skulle sykle sammen til Vestlandet. Der hadde han sin kjære boende.
I april kjøpte jeg ny sykkel, en Diamant, ikke ulik den jeg hadde, men jeg håpte den skulle være sterkere i det lange løp. Det var den. Brukte den helt til 2005 – da giret røyk og da solgte jeg den til en som var interessert i gamle sykler. Dessuten dro jeg ut på lange turer aleine eller med Sigurd – en gang via Drammen til Svelvik og Hurumlandet rundt. Dessuten fullførte jeg norsk grunnfag. Allerede 14. Juni dro vi av gårde med nattoget til Kristiansand.
Husker ikke helt hvorfor vi valgte å starte i Kristiansand. Kan det ha vært noe med den store trafikken på Rv40 å gjøre? Vi hadde i alle fall fint og varmt vær når vi startet opp lørdags morgen. Av ovenfornevnte grunn valgte vi å sykle ikke nødvendigvis hovedveien hvis vi kunne unngå det. Derfor startet vi å sykle om Langenes til Søgne, men så ble det hovedveien forbi Mandal, men da vi kom til Vigeland, tok vi av mot Lindesnes og Spangereid for så å sykle over heia til Lyngdal. Den veien visste jeg om fra mellomfagstudiet i Lyngdal i 1964! Fra Lyngdal syklet vi videre til Spind der en studiekamerat, Øystein, hadde invitert oss til sitt sommerhusparadis for overnatting. Vi fikk tid til er rotur om kvelden før vi sovnet.
Vi valgte ikke den retteste og minst kuperte rute for vår sykkeltur. Neste dag passerte vi Farsund for å dra sykkelen over Bøkleiva til Herad (veien var stengt for biltrafikk på grunn av rasfare), videre ny vei over til Kvinesdal, så den gamle veien til Flekkefjord. I Feda stoppet vi ved en kiosk for å kjøpe brus, men det var ikke mulig, for brus kunne misbrukes som “blandevann”, og det måtte gud forby, må vite. Dette var jo på Sørlandet.
I Flekkefjord syklet vi videre på den gamle veien over Jøssingfjord. Det var en skikkelig tøff etappe, for her gikk det både opp og ned i krappe svinger. Dramatisk er det særlig rundt selve Jøssingfjord, med husene under helleren og veien i halvtunnel opp mot Hauge i Dalane. Jøssingfjord er jo kjent fra dramaet i februar 1940 da britiske krigsfanger ble befridd fra tysk fangenskap på lastebåten “Altmark” av britiske krigsskip, noe som førte til at Hitler ga endelig ordre til angrepet på Norge noen få måneder seinere. Fullt så dramatisk var det ikke da vi syklet der, men Jøssingfjord har en veldig spesiell dramatisk natur. Det skyldes både istid og en spesiell bergart, anortositt, som det drives brudd på nettopp i Jøssingfjord. Vi kom trygt, men slitne fram til Hauge i Dalane, der vi overnattet. Alt i alt tror jeg regnet ut at i løpet av denne dagen klatret vi oppover nesten 2000 høydemetre. Likevel befant vi oss fortsatt ved havnivå ved slutten av dagen.
Neste dagen ble litt mer konsekvent. Den kom stort sett til å gå oppover til vi til slutt havnet på Sinnes, øverst i Sirdal. Den gikk først over heia til vi krysset Rv40 ved Helleland, videre oppover Gyadalen til Tonstad og så Sirdal opp til Sinnes. Ennå var ikke kraftutbyggingen av Sira-Kvina ferdig, så vi passerte Dorgefoss i all sin vårlige prakt. I dag er det ingenting her – bortsett fra noen enorme jettegryter. Vi overnattet på Sinnes ved et idyllisk fjellvann. Fra Sinnes trillet vi dagen etter nedover Hunnedalen gjennom et smådramatisk Ryfylkelandskap til vi til slutt havnet i Stavanger. Der overnattet vi på Mosvangen UH. Været var fortsatt strålende og svært varmt, så det ble mye svetting.
Dagen etter startet vi med en times avkopling med ferga til Nedstrand. Derfra syklet vi til Utbjoa og ferge over til Stord, hvor vi installerte oss på UH. Dagen etter hadde været slått om til regn. Vi valgte å være litt turister, tok ferga til Halsnøy for å gå i kloster, men vi kom vel aldri dit før vi måtte rekke ferga tilbake. Utpå ettermiddagen forflyttet vi oss fra Leirvik over til Bømlo og Rubbestadneset. Hit skulle jeg komme tilbake allerede samme år: Geografiekskursjon: Bestiging av Bømlos høyeste fjell – Siggjo og besøk på den berømte Wickmanns motorfabrikk, som leverte motorer til fiskebåter fra inn og utland.
Ett av Sigurds store pre var; han ikke bare jobbet i Rutebok for Norge, men han husket rutetidene for alle ferger og busser og…… Greit å kunne når en er på sykkeltur. Vi tok nå ferge fra Rubbestadneset, over Bjørnfjorden til Halhjem; og da var det bare strake vegen til Bergen. Da var det 6 år siden sist, og i mellomtida hadde trikken i Bergen sluttet å gå.
Vi overnattet på UH på Montana, men vi oppholdt oss ikke lenge i Bergen, men tråkket straks nordover gjennom Åsane, tok ferga fra Steinestø til Knarvik (i dag gigantisk bro) over til Lindås og så tråkket vi nordover forbi Seim til Sævråsvåg der vi tok ny ferge inn Masfjorden til Solheim. Nå var vi for meg på totalt ukjente steder i ytre Nordhordaland. Men i riktig gamle dager var dette et sentralt område, det er ikke langt over til Gulen der Gulatinget fant sted og der Gulatingsloven kom til. (“På lov skal landet bygges”). Og like ved Solheim med bare en liten fjellrygg i mellom ligger gården Verkland – der familien Wergeland har sitt ættested. Eivindvik som Henrik skrev et vakkert dikt om, lå ikke så langt unna.
Nå hadde vi fått litt mer typisk vær for Vestlandet med regnbyger. Kanskje ikke så rart, etter noen få kilometer på sykkelryggen fra Solheim befant vi oss i ytre Sogn ved Brekke. Og Brekke er kjent for å ha den norske nedbørsrekorden for nedbør i løpet av et år. Et skikkelig vannhull altså. Brekke så nå ganske vakker ut der ved Sognefjorden. Sigurd med sin innebygde Rutebok for Norge fortalte at vi kunne ta ei ferge over til Lavik og sykle videre til Vadheim der vi kunne overnatte. Og slik ble det. Dette ble jo en ganske oppstykket dag med hele tre ferger, men vi la bak oss bortimot 100km på sykkel.
Vadheim husker jeg ikke så mye av bortsett fra at det var et typisk industristed med kraftkrevende industri. Hadde vært der før, med Jardar i 1962. Dagen etter var søndag, og vi bestemte oss for å sykle til neste industritettsted, Høyanger. Det var ikke så lange biten, men det er vakkert langs Sognefjorden. I Høyanger gikk vi om bord i MS Sognefjord og ankom vårt første mål, Vik, litt ut på ettermiddagen.
Nå hadde Sigurd nådd fram til sin utkårede, Sigfrid, (de ble gift året etter) og vi slappet av på dette vakre stedet mellom Vestlandets fjell og daler. Har vært her også seinere i livet, til og med på sykkel. Det som er spesielt med Vik er at stedet har tre kirker, hvorav to er fra middelalderen. Den ene av disse er en steinkirke, den andre er en flott stavkirke (Hopperstad). Den var på 1800-tallet en hårsbredd fra å bli ødelagt. Den gang var det vanlig å ødelegge de gamle kirkene da de ble for små. Syklet litt omkring på egenhånd, blant annet opp til svingen (på veien over Vikafjellet) med praktfull utsikt over Vik og Sognefjorden.
Det andre som var spesielt med Vik, var at stedets meieri produserte “gammalost”. Sigfrids søster jobbet der, og selvfølgelig måtte jeg smake. Det var slett ikke så verst. Har vel aldri kommet over gammalost seinere unntatt en gang på et hotell på Skei i Jølster.
Etter to dager var det på tide å komme seg videre. Det ble å sykle ut til Vangsnes med Fritjofstatuen – ferga over Sognefjorden til Hella med Kvikne hotell i Balestrand som imponerende bakgrunnskulisse. Sykkelturen videre gikk gjennom eplehagene langs Sognefjorden i Leikanger. Her har Sigurd og Sigfrid fått sitt sted i nyere tid, og jeg har besøkt dem der. Fint i Leikanger og Hermansverk, så over til Fimreite der Sverre kjempet mot baglerne på 1200-tallet. Vi stoppet ikke lenge i Sogndal, men syklet videre til innlandsbygda Hafslo. Her er det ganske store jordbruksområder, og noen mener at stedet har et østnorsk preg. Dem om det.
Om kvelden bestemte vi oss for å sykle innover langs Veitastrondsvatnet til Veitastrond, ei bygd som kunne være isolert store deler av vinteren på grunn av ras. Veitastrondsvatnet er en lang, tynn tarm som strekker seg innover mot Jostedalsbreen. Vi sykla inn til Kvam – halvveis til Veitastrond, men været var ganske vått og truende så vi snudde der og sykla tilbake til Hafslo.
Dette har på en måte utfordret meg. Mange år seinere kom jeg til Hafslo med sykkel hengende bak på bilen. Jeg hadde gjort noen turer i Jølster blant annet til Astruptunet og Stardalen. Nå ville jeg sykle helt inn til Veitastrond noe jeg ikke gjorde i 1968. Som sagt så gjort. Nå var veien delvis bygd i tunnel, men du kunne sykle på utsiden av tunnelene. Ikke nok med at jeg kom meg til Veitastrond, som ikke var så isolert lenger, men jeg tråkka videre helt til Tungestølen – i breenes rike. Snakk om en plass som til de grader er omgitt av is og snø. Virket litt skremmende på meg. Etter et kort opphold med kaffe og lefse, var det å tråkke tilbake til Hafslo igjen. Det var bare trivelig det. Noe som ikke var så hyggelig, var å høre nyhetene om at hele Tungestølen ble knust av en vinterstorm andre juledag 2011. Det var virkelig skremmende. Husene hadde stått der i 100 år.
Dagen etter syklet vi ned til den idylliske lille bygda Solvorn med sitt tradisjonsrike Walaker hotell. Skal jo være Norges eldste hotell med røtter tilbake til 1600-tallet. Herfra tok vi rutebåten helt til Årdalstangen. Fra båten fikk vi et glimt av Norges eldste stavkirke. Den oppsøkte jeg for bare noen få år siden.
Årdalstangen var ingen blivende plass for oss. Mellom Årdal og Farnes (Øvre-Årdal) er det lange tunneler og stor trafikk av tunge kjøretøyer mellom de to Hydrofabrikkene. Vi fikk faktisk hjelp av en av dem da den holdt seg bak oss mens vi syklet og lyste opp tunnelen foran oss. Kommet til Farnes, bestemte vi oss for å “jukse”: Tok bussen til topps, til Tyin. Det var jo en høydeforskjell på nærmere 1000 meter. Veien var nå bygget om med fire store slyng i den verste stigningen.
Slik var det ikke i 1955 da vi (min mor og meg) var på dagstur med buss fra Eidsbugarden. Da ble den gamle anleggsveien brukt med 43 skarpe svinger nedover fjellsiden. Husker bussen måtte rygge i et par tre svinger. Da hang rumpa på bussen utfor kanten. Noen syntes det var skummelt. Det var nok verre med de franske turistene som (ufrivillig) tok en snarvei. Dessverre omkom de. Den gang var det timeskjøring. En time opp, neste time ned.
Det gikk greit ned fra Tyin med et kort glimt av Jotunheimen, til vi kom til Tyinkrysset. Der sa Sigurd farvel. Han ville tilbake til Sigfrid over Filefjell. Det kom litt overraskende på meg, men sånn ble det. Jeg fant meg et sted å overnatte like i nærheten, på Skogstad.
Nå var været blitt sommerlig igjen. Turen ned gjennom Vestre Slidre gikk strykende, jeg kom så tidlig til Fagernes at jeg bestemte meg for å ta en ekstra runde opp til Vaset seter og tilbake til Fagernes via Leira. Trivdes godt i Valdres.
Nå var jeg tydeligvis i farta. Neste dag bestemte jeg meg for å ta en ekstra tur til Bygdin opp Øystre Slidre. Jeg kunne la det meste av bagasjen stå på UH. Dermed ble syklinga noe lettere. Det ble en virkelig fin tur i fortsatt fint vær og ikke for varmt. Når jeg ser bilder fra Beitostølen den gang og nå er det jo to forskjellige verdener. Den gang var det et hotell der oppe og noen setre, det var nesten alt.
Det som kom til å bli siste dagen på sykkelsetet på denne turen, var en søndag, siste dag i juni 1968. Da hadde jeg vært ute i 14 dager. Turen gikk fra Fagernes gjennom Aurdal til Hønefoss. Var nok ikke innom Heidal med stavkirken denne gang. Der har jeg vært en annen gang. I Heidal var jeg på en minneverdig speiderleir i 1955, som jeg husker som et sammenhengende regnvær. Vi fikk oss en hike til Vassfaret uten å observere noen tegn til bjørn. Den siste bjørnestammen på sentrale Østlandet skulle holde til der.
Da jeg kom til Hønefoss var tanken på å komme seg raskt hjem så sterk at toget ble det neste.
Det hadde vært en fantastisk tur. 1250km hadde jeg/vi syklet, og var meget fornøyd med det. Det ble også den siste lange sykkelturen jeg hadde. Men det har blitt mye sykling i årene som fulgte også, men som sagt ikke så lange. De to neste årene valgte jeg igjen fjellet som arena for utfoldelse.
