Det store tråkket: Sykkelturen 1968 med Sigurd!

   Jeg på Kvinesheia. Har dessverre ikke noe bilde av Sigurd og meg sammen.
Ingen sykkeltur var så godt forberedt som denne – både mentalt og fysisk. Jeg hadde en avtale med en kamerat, Sigurd, at vi skulle sykle sammen til Vestlandet. Der hadde han sin kjære boende.

I april kjøpte jeg ny sykkel, en Diamant, ikke ulik den jeg hadde, men jeg håpte den skulle være sterkere i det lange løp. Det var den. Brukte den helt til 2005 – da giret røyk og da solgte jeg den til en som var interessert i gamle sykler. Dessuten dro jeg ut på lange turer aleine eller med Sigurd – en gang via Drammen til Svelvik og Hurumlandet rundt. Dessuten fullførte jeg norsk grunnfag. Allerede 14. Juni dro vi av gårde med nattoget til Kristiansand.

  Skjærgården ved Søgne
Husker ikke helt hvorfor vi valgte å starte i Kristiansand. Kan det ha vært noe med den store trafikken på Rv40 å gjøre? Vi hadde i alle fall fint og varmt vær når vi startet opp lørdags morgen. Av ovenfornevnte grunn valgte vi å sykle ikke nødvendigvis hovedveien hvis vi kunne unngå det. Derfor startet vi å sykle om Langenes til Søgne, men så ble det hovedveien forbi Mandal, men da vi kom til Vigeland, tok vi av mot Lindesnes og Spangereid for så å sykle over heia til Lyngdal. Den veien visste jeg om fra mellomfagstudiet i Lyngdal i 1964! Fra Lyngdal syklet vi videre til Spind der en studiekamerat, Øystein, hadde invitert oss til sitt sommerhusparadis for overnatting. Vi fikk tid til er rotur om kvelden før vi sovnet.

  Rossfjordstranda, Lyngdal   Reme, Spangereid 
Vi valgte ikke den retteste og minst kuperte rute for vår sykkeltur. Neste dag passerte vi Farsund for å dra sykkelen over Bøkleiva til Herad (veien var stengt for biltrafikk på grunn av rasfare), videre ny vei over til Kvinesdal, så den gamle veien til Flekkefjord. I Feda stoppet vi ved en kiosk for å kjøpe brus, men det var ikke mulig, for brus kunne misbrukes som “blandevann”, og det måtte gud forby, må vite. Dette var jo på Sørlandet.

Farsund    Bøkleiva
  Bommen ved Bøkleiva   Kvinesheia

  Feda.
I Flekkefjord syklet vi videre på den gamle veien over Jøssingfjord. Det var en skikkelig tøff etappe, for her gikk det både opp og ned i krappe svinger. Dramatisk er det særlig rundt selve Jøssingfjord, med husene under helleren og veien i halvtunnel opp mot Hauge i Dalane. Jøssingfjord er jo kjent fra dramaet i februar 1940 da britiske krigsfanger ble befridd fra tysk fangenskap på lastebåten “Altmark” av britiske krigsskip, noe som førte til at Hitler ga endelig ordre til angrepet på Norge noen få måneder seinere. Fullt så dramatisk var det ikke da vi syklet der, men Jøssingfjord har en veldig spesiell dramatisk natur. Det skyldes både istid og en spesiell bergart, anortositt, som det drives brudd på nettopp i Jøssingfjord. Vi kom trygt, men slitne fram til Hauge i Dalane, der vi overnattet. Alt i alt tror jeg regnet ut at i løpet av denne dagen klatret vi oppover nesten 2000 høydemetre. Likevel befant vi oss fortsatt ved havnivå ved slutten av dagen.

  Åna-Sira   Jøssingfjord 
Neste dagen ble litt mer konsekvent. Den kom stort sett til å gå oppover til vi til slutt havnet på Sinnes, øverst i Sirdal. Den gikk først over heia til vi krysset Rv40 ved Helleland, videre oppover Gyadalen til Tonstad og så Sirdal opp til Sinnes. Ennå var ikke kraftutbyggingen av Sira-Kvina ferdig, så vi passerte Dorgefoss i all sin vårlige prakt. I dag er det ingenting her – bortsett fra noen enorme jettegryter. Vi overnattet på Sinnes ved et idyllisk fjellvann. Fra Sinnes trillet vi dagen etter nedover Hunnedalen gjennom et smådramatisk Ryfylkelandskap til vi til slutt havnet i Stavanger. Der overnattet vi på Mosvangen UH. Været var fortsatt strålende og svært varmt, så det ble mye svetting.

  På vei opp Sirdalen
  Dorgefoss 
Dagen etter startet vi med en times avkopling med ferga til Nedstrand. Derfra syklet vi til Utbjoa og ferge over til Stord, hvor vi installerte oss på UH. Dagen etter hadde været slått om til regn. Vi valgte å være litt turister, tok ferga til Halsnøy for å gå i kloster, men vi kom vel aldri dit før vi måtte rekke ferga tilbake. Utpå ettermiddagen forflyttet vi oss fra Leirvik over til Bømlo og Rubbestadneset.  Hit skulle jeg komme tilbake allerede samme år: Geografiekskursjon: Bestiging av Bømlos høyeste fjell – Siggjo og besøk på den berømte Wickmanns motorfabrikk, som leverte motorer til fiskebåter fra inn og utland.

Ett av Sigurds store pre var; han ikke bare jobbet i Rutebok for Norge, men han husket rutetidene for alle ferger og busser og…… Greit å kunne når en er på sykkeltur. Vi tok nå ferge fra Rubbestadneset, over Bjørnfjorden til Halhjem; og da var det bare strake vegen til Bergen. Da var det 6 år siden sist, og i mellomtida hadde trikken i Bergen sluttet å gå.

  Bergen med fortsatt spor etter trikken   Bergen fra Montana UH
Vi overnattet på UH på Montana, men vi oppholdt oss ikke lenge i Bergen, men tråkket straks nordover gjennom Åsane, tok ferga fra Steinestø til Knarvik (i dag gigantisk bro) over til Lindås og så tråkket vi nordover forbi Seim til Sævråsvåg der vi tok ny ferge inn Masfjorden til Solheim. Nå var vi for meg på totalt ukjente steder i ytre Nordhordaland. Men i riktig gamle dager var dette et sentralt område, det er ikke langt over til Gulen der Gulatinget fant sted og der Gulatingsloven kom til. (“På lov skal landet bygges”). Og like ved Solheim med bare en liten fjellrygg i mellom ligger gården Verkland – der familien Wergeland har sitt ættested. Eivindvik som Henrik skrev et vakkert dikt om, lå ikke så langt unna.

  Fergekaia i Solheim. Sigurds sykkel parkert i veien.
Nå hadde vi fått litt mer typisk vær for Vestlandet med regnbyger. Kanskje ikke så rart, etter noen få kilometer på sykkelryggen fra Solheim befant vi oss i ytre Sogn ved Brekke. Og Brekke er kjent for å ha den norske nedbørsrekorden for nedbør i løpet av et år. Et skikkelig vannhull altså.  Brekke så nå ganske vakker ut der ved Sognefjorden. Sigurd med sin innebygde Rutebok for Norge fortalte at vi kunne ta ei ferge over til Lavik og sykle videre til Vadheim der vi kunne overnatte. Og slik ble det. Dette ble jo en ganske oppstykket dag med hele tre ferger, men vi la bak oss bortimot 100km på sykkel.

  MS Sognefjord
Vadheim husker jeg ikke så mye av bortsett fra at det var et typisk industristed med kraftkrevende industri. Hadde vært der før, med Jardar i 1962. Dagen etter var søndag, og vi bestemte oss for å sykle til neste industritettsted, Høyanger. Det var ikke så lange biten, men det er vakkert langs Sognefjorden. I Høyanger gikk vi om bord i MS Sognefjord og ankom vårt første mål, Vik, litt ut på ettermiddagen.

     høyt spill
  Vik fra svingen Hopperstad stavkirke
Nå hadde Sigurd nådd fram til sin utkårede, Sigfrid, (de ble gift året etter) og vi slappet av på dette vakre stedet mellom Vestlandets fjell og daler. Har vært her også seinere i livet, til og med på sykkel. Det som er spesielt med Vik er at stedet har tre kirker, hvorav to er fra middelalderen. Den ene av disse er en steinkirke, den andre er en flott stavkirke (Hopperstad). Den var på 1800-tallet en hårsbredd fra å bli ødelagt. Den gang var det vanlig å ødelegge de gamle kirkene da de ble for små. Syklet litt omkring på egenhånd, blant annet opp til svingen (på veien over Vikafjellet) med praktfull utsikt over Vik og Sognefjorden.

Det andre som var spesielt med Vik, var at stedets meieri produserte “gammalost”. Sigfrids søster jobbet der, og selvfølgelig måtte jeg smake. Det var slett ikke så verst. Har vel aldri kommet over gammalost seinere unntatt en gang på et hotell på Skei i Jølster.

  Vangnsnes, Fritjofstatuen. Keiser Wilhelms spesielle gave til Sogn som han beundret.
 Etter to dager var det på tide å komme seg videre. Det ble å sykle ut til Vangsnes med Fritjofstatuen – ferga over Sognefjorden til Hella med Kvikne hotell i Balestrand som imponerende bakgrunnskulisse. Sykkelturen videre gikk gjennom eplehagene langs Sognefjorden i Leikanger. Her har Sigurd og Sigfrid fått sitt sted i nyere tid, og jeg har besøkt dem der. Fint i Leikanger og Hermansverk, så over til Fimreite der Sverre kjempet mot baglerne på 1200-tallet. Vi stoppet ikke lenge i Sogndal, men syklet videre til innlandsbygda Hafslo. Her er det ganske store jordbruksområder, og noen mener at stedet har et østnorsk preg. Dem om det.

   Fimreite
  Hafslo, østlandsbygd på Vestlandet?
Om kvelden bestemte vi oss for å sykle innover langs Veitastrondsvatnet til Veitastrond, ei bygd som kunne være isolert store deler av vinteren på grunn av ras. Veitastrondsvatnet er en lang, tynn tarm som strekker seg innover mot Jostedalsbreen. Vi sykla inn til Kvam – halvveis til Veitastrond, men været var ganske vått og truende så vi snudde der og sykla tilbake til Hafslo.

  Kvam ved Veitastrondsvatnet
Dette har på en måte utfordret meg. Mange år seinere kom jeg til Hafslo med sykkel hengende bak på bilen. Jeg hadde gjort noen turer i Jølster blant annet til Astruptunet og Stardalen. Nå ville jeg sykle helt inn til Veitastrond noe jeg ikke gjorde i 1968. Som sagt så gjort. Nå var veien delvis bygd i tunnel, men du kunne sykle på utsiden av tunnelene. Ikke nok med at jeg kom meg til Veitastrond, som ikke var så isolert lenger, men jeg tråkka videre helt til Tungestølen – i breenes rike. Snakk om en plass som til de grader er omgitt av is og snø. Virket litt skremmende på meg. Etter et kort opphold med kaffe og lefse, var det å tråkke tilbake til Hafslo igjen. Det var bare trivelig det. Noe som ikke var så hyggelig, var å høre nyhetene om at hele Tungestølen ble knust av en vinterstorm andre juledag 2011. Det var virkelig skremmende. Husene hadde stått der i 100 år.

  Tungestølen
 Dagen etter syklet vi ned til den idylliske lille bygda Solvorn med sitt tradisjonsrike Walaker hotell. Skal jo være Norges eldste hotell med røtter tilbake til 1600-tallet. Herfra tok vi rutebåten helt til Årdalstangen. Fra båten fikk vi et glimt av Norges eldste stavkirke. Den oppsøkte jeg for bare noen få år siden.

  Walaker hotell
Årdalstangen var ingen blivende plass for oss. Mellom Årdal og Farnes (Øvre-Årdal) er det lange tunneler og stor trafikk av tunge kjøretøyer mellom de to Hydrofabrikkene. Vi fikk faktisk hjelp av en av dem da den holdt seg bak oss mens vi syklet og lyste opp tunnelen foran oss. Kommet til Farnes, bestemte vi oss for å “jukse”: Tok bussen til topps, til Tyin. Det var jo en høydeforskjell på nærmere 1000 meter. Veien var nå bygget om med fire store slyng i den verste stigningen.

  Farnes / Øvre-Årdal
Slik var det ikke i 1955 da vi (min mor og meg) var på dagstur med buss fra Eidsbugarden. Da ble den gamle anleggsveien brukt med 43 skarpe svinger nedover fjellsiden. Husker bussen måtte rygge i et par tre svinger. Da hang rumpa på bussen utfor kanten. Noen syntes det var skummelt. Det var nok verre med de franske turistene som (ufrivillig) tok en snarvei. Dessverre omkom de. Den gang var det timeskjøring. En time opp, neste time ned.

Det gikk greit ned fra Tyin med et kort glimt av Jotunheimen, til vi kom til Tyinkrysset. Der sa Sigurd farvel. Han ville tilbake til Sigfrid over Filefjell. Det kom litt overraskende på meg, men sånn ble det. Jeg fant meg et sted å overnatte like i nærheten, på Skogstad.

  Tyinkrysset – ved et veiskille
Nå var været blitt sommerlig igjen. Turen ned gjennom Vestre Slidre gikk strykende, jeg kom så tidlig til Fagernes at jeg bestemte meg for å ta en ekstra runde opp til Vaset seter og tilbake til Fagernes via Leira. Trivdes godt i Valdres.

Skogstad 
  Vang  
  Vaseter  Fagernes
Nå var jeg tydeligvis i farta. Neste dag bestemte jeg meg for å ta en ekstra tur til Bygdin opp Øystre Slidre. Jeg kunne la det meste av bagasjen stå på UH. Dermed ble syklinga noe lettere. Det ble en virkelig fin tur i fortsatt fint vær og ikke for varmt. Når jeg ser bilder fra Beitostølen den gang og nå er det jo to forskjellige verdener. Den gang var det et hotell der oppe og noen setre, det var nesten alt.

  Utnes 
  Beito   Bitihorn
  Bygdin
Det som kom til å bli siste dagen på sykkelsetet på denne turen, var en søndag, siste dag i juni 1968. Da hadde jeg vært ute i 14 dager. Turen gikk fra Fagernes gjennom Aurdal til Hønefoss. Var nok ikke innom Heidal med stavkirken denne gang. Der har jeg vært en annen gang. I Heidal var jeg på en minneverdig speiderleir i 1955, som jeg husker som et sammenhengende regnvær. Vi fikk oss en hike til Vassfaret uten å observere noen tegn til bjørn. Den siste bjørnestammen på sentrale Østlandet skulle holde til der.

  Utsikt over Aurdal

Da jeg kom til Hønefoss var tanken på å komme seg raskt hjem så sterk at toget ble det neste.

Det hadde vært en fantastisk tur. 1250km hadde jeg/vi syklet, og var meget fornøyd med det. Det ble også den siste lange sykkelturen jeg hadde. Men det har blitt mye sykling i årene som fulgte også, men som sagt ikke så lange. De to neste årene valgte jeg igjen fjellet som arena for utfoldelse.

Min eneste hytte til hyttetur på ski. Påsken 1969

  Sotaseter – klar for tur i fjellet
En tøff skitur jeg hadde var med to av mine fettere og kjæresten til Ola, Vivi. Det var en skikkelig påskeskitur i fjellet i mars/april 1969. Vi tok toget til Otta og buss til Sotaseter. Der oppdaget vi at det var nokså begrenset med snø. Gå skulle vi uansett snø eller ikke snø! Vi var en hel liten gjeng som krabbet oppover mot Fortundalsbreen mellom stein og mose før vi kom opp på breen. Været var heller småsurt. Vi hadde ingen problemer med å få mellom lyng og mose og stein i den sparsomme snøen inntil vi kom på toppen av breen. På den andre siden imidlertid var det mye løs snø så du nesten forsvant i snømassene. Rart med den store forskjellen mellom øst og vest. Det gikk greit nedover Nørstedalen inntil vi nærmet oss Nørstedalsseter. Da oppdaget vi at de som gikk først hadde gått forbi hytta. Ola og jeg som hadde vært der før, visste hvor hytta var, gikk da bort til hytta, og heldigvis fulgte de andre etter. Fortroppen kom tilbake en time seinere, ergerlige fordi de hadde gått for langt. Mat og avslapning gjorde at humøret steg hos de fleste. Det viste seg at alle hadde samme destinasjon neste dag, Krossbu.

  rast i snøføyka   over stein og mose
  Nørstedalsseter – klar for neste dag.

Krossbu er lang tur på ski, og mye opp og ned, særlig på slutten. Vi var over 30 stykker som skulle gå, og det ble litt av et strev. Fordelen ved at det gikk så mange i følge, var at det etter hvert ble dannet ei løype som særlig de bakerste hadde glede av. På slutten krabbet vi bokstavelig opp mot Krosshøe (1627moh) for så å stå bratt ned til turisthytta på Krossbu. Skikkelig slitne kom vi endelig fram i mørke. Mange av gruppa kom fram ut i kveldinga. Noen fortalte at tanken på en øl eller et glass vin hadde gitt dem mot til å gå videre. Alle kom heldigvis fram.

  en rast må til underveis

  Krossbu – langt der nede

  Morgenstemning på Krossbu
Dagen etter var det meldt kuling i fjellet, selv om været så lovende ut. Noen ville gjerne gå over Smørstabbreen. Vi hadde det som skjedde i 1967 i friskt minne, 18 mennesker omkom i fjellet i et rykende uvær, mange av dem nettopp på Smørstabbreen. Etter en kort rådslagning bestemte vi oss for å gå ned mot Skogadalsbøen – slik Ola og jeg gjorde til fots to år tidligere. Det ble en gøy tur i masse snø som gjorde det ganske utfordrende å stå nedover for plutselig “druknet” du i en haug av snø. Fint å ha god tid og overskudd til å bruke fotoapparatet flittig! Etter mange overbevisende dukkerter, kom vi da fram til Skogadalsbøen. Der ble det soling i solveggen og litt aprilsnarring.

 Her skulle vi ned 
 
 
Neste dag gikk det ganske tungt opp lia til vi kom inn i Uradalen. Bak oss hadde vi som en vakker bakgrunnskulisse Skagastølstindane, noe innhyllet i et lett skydekke. Det var fint å gå inn Uradalen når vi slapp å gå i ura. Snart rundet vi Uratinden og etter noen timer ankom vi Tyinholmen hotell hvor vi ble plassert i annekset, kanskje for at de ordinære gjestene skulle få for mye svettelukt i sine sarte nesebor. Dagen etter kjørte vi weasel til Tyin og derfra buss til Golsfjellet hvor vi tilbrakte resten av påsken. Det ble en riktig fin påske, men den fineste delen hadde vi allerede tilbakelagt.  

 
  Uradalen
Fetterne mine hadde gått fra hytte til hytte før, også den fatale påsken 1967. Da var jeg i Roma sammen med en kamerat. Vi fikk se på italiensk fjernsyn om ulykkespåsken i Norge. Fetterne mine klarte seg heldigvis bra. Den gang var det mye vind, regn og mildvær. Folk ble gjennomvåte og frøs i hjel. Dette satt absolutt i bakhodet da vi la ut på tur. Dessuten følte jeg meg som svakeste ledd i kjeden.

  drømmepåske på Golsfjellet
Naturopplevelsene var storslagne. Lysten til å oppleve vinter i fjellet var absolutt tilstede, men dette ble min eneste hytte-til-hyttetur. Har seinere alltid hatt stor respekt for fjellet. Seinere i livet har jeg kunnet venne tilbake til fjellheimen vinterstid, men da med utgangspunkt i ei hytte i Setesdalsheiene.


 Alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

 

Ski – det er gøy det. 1

  Ego på ski i marka 1953

Barndom

Jeg er ikke født med ski på beina. Lærte å gå på ski i barndommen og på Tomm Murstads barnehage gikk jeg på skiskole. Resten gikk av seg selv. Gi nokså mye på ski selv om jeg vokste opp i Oslo ikke så langt fra sentrum av byen. Da jeg ble 16 år, flyttet vi til Bærum. Da fikk jeg til og med stor hage som jeg kunne gå på ski i, selv om det var ganske flatt. Vi hadde skirenn i hagen til min onkel. I hagen til min tante Solveig laget vi hoppbakke og hoppet noen meter, men tror aldri jeg fikk til noe stående hopp.

Vinter er snø. Snø er gøy! Det må ha vært nokså mange skikkelige snøvintre i min barndom. Kan ikke huske at snøen uteble noen år mens jeg var gutt. Det var ofte kaldt og det var skiføre. Snøvintrene 51 og 54 huskes fortsatt! Mens jeg var student husker jeg en vinter at det ikke snødde før ute i februar. Det var veldig kjedelig. Vi ventet på at snøen skulle komme. Det var svært sjelden jeg gjorde andre ting enn å stå på ski; drev litt med å gå på skøyter, men det var jeg dårlig til. Har visstnok akt i Korketrekkeren også. Noe som virkelig var gøy var å lage snøhule.

Smøring brydde vi oss ikke så mye med når vi var barn, det ble viktigere når jeg ble eldre. Ski var treski med kandaharbindinger. (Kan ikke forstå hva denne byen i Afghanistan har med ski å gjøre?) Kan ikke helt huske når jeg fikk langrennsski med Rottefellabindinger, men det var omkring den tida jeg begynte å gå lengre turer. Husker jeg hadde noen brune noen. De forbyttet jeg en gang på bussen ved Bjørnsletta da jeg byttet fra buss til trikk. Det var ikke så lett bestandig å få ut skia av skiholderen bak på bussen. I farten tok jeg feil, disse var noe kortere. Etter en stund kjøpte jeg Bonna treski. De brukte jeg både på tur og i fjellet. De var gode, jeg har dem fremdeles, men bare som et klenodium. Det er lenge siden jeg begynte å bruke glassfiberski. Nå er alt så spesialisert. I dag bruker en forskjellige skityper til forskjellige aktiviteter (off piste, telemark, slalåm, langrenn, randonee, fjellski osv) – aktiviteter vi ikke visste om da jeg vokste opp.

  på Kobberhaugene i Nordmarka
Allerede mens jeg bodde i Oslo ved Bislett gikk jeg skiturer i Oslomarka, først og fremst i nærheten av Ullevålseter. Ofte tok vi trikken til Sognsvann eller Voksenkollen. Hjemover kunne vi i alle fall gå så langt som til Ullevål stadion – ned “Damefallene”. Bedre ble det da jeg flyttet til Bærum. Da var Bærumsmarka nærmest, og da kunne vi starte så å si hjemme.

Min mor var den første som tok meg med på en lengre tur. Den gikk til Kikut, men ikke uten problemer. Vi skulle passere en plass (Kamphaug?) der det bodde folk (men de var ikke hjemme), og de hadde latt St. Bernhardshunden gå løs. Da vi nærmet oss gården, kom den gneldrende mot oss, så vi måtte flykte. Dermed lusket vi rundt gården i løssnøen uten at hunden oppdaget oss på ny. Vi kom til Kikut. Etter den turen erklærte jeg at jeg ikke ville være med mor på skitur mer, det var jeg vokst fra.

  Heggelia var en plass i marka vi en sjelden gang stakk innom.

En gang i mine guttedager fikk jeg være med mine fettere på hytta deres på Golsfjellet. Det var fint å gå på turer i høyfjellet selv om det ofte blåste, eller var tåke. Desto finere når været var fint. Det var lenge før hotellene begynte å kjøre løyper med løypemaskiner.

  Fyllingen mot Kikut. 60-årenes superløypestandard.

Oslomarka

Det var Oslomarka som ble eldoradoet. Marka hadde uendelige muligheter, det var skispor over alt. Den gang måtte du gå dem opp selv hvis du kom etter snøfall, hvis ingen lå foran deg i sporet. Hovedområdet var Nordmarka, men jeg gikk også masse i Krokskogen. Der var det områder med nesten fjellfølelse, selv om det høyeste åsen var 717moh lå i tjukkeste skogen. Men fra Gyrihaugen hadde du flott utsikt både over Krokskogen og Ringerike – like til Norefjell.

Utsikt over Ringerike fra Gyrihaugen

  Krokskogen fra Gyrihaugen, med stemplingsboksen
Skiforeningen arrangerte kjentmannsmerket og distansemerket og plasserte poster rundt omkring i marka. Kjøpte vi distansekort og kjentmannskort, fikk vi stempel når vi kom på disse stedene og kunne regne ut hvor mange kilometer det var mellom postene. Så regnet vi ut hvor langt vi gikk pr. tur. Det var gull-(500km), sølv- (250km) og bronsemerke (100km). Det begynte med en 30 – 40km de første turene. Utover i sesongen økte turenes lengde til rundt 50km. Tre år klarte jeg gullmerket. Det skaffet meg meget i gym!

  Finnerudseter i Nordmarka med kjentmannsmerkeskilt og stempel
Kjentmannsmerket brakte oss til steder av marka vi ikke hadde vært før eller topper vi ikke hadde vært. Vi ble virkelig kjent. Jeg tok jo seinere hovedfaget mitt på et studium av bruken av Oslomarka som turområde.

Ofte tok vi (en eller to fettere eller venn) første trikken til Frognerseteren. Målet var å være på Kikut før kl.0900. Det gikk som regel greit det. Deretter gikk vi nordover til Katnosa, videre sørvest over Spålen og Storflåtan til Løvlia. Da jeg kom opp på Løvliflakene, kunne jeg være så sulten at jeg knapt nok klarte å komme meg videre. Det gjorde jeg likevel. Da ble det vørterøl og mat (vaffel?) på Løvlia for å få i seg noe ny energi. Derfra ble det enten Sørkedalen eller Lommedalen – og så buss hjem. En sjelden gang gikk vi helt hjem, men det var seint på vinteren da det var lyst lenge. Dette var turer på en 50 – 60km. Vi var kjempefornøyd med det.

  Plassen Katnos lå langt inne i Nordmarka.
Den lengste turen jeg gikk var på 72km. Da gikk jeg hjemmefra gjennom Bærumsmarka via Kampen og Løvlia til Ringkollstua. Derfra gikk jeg via Storflåtan og Langlia og Sørkedalen. Det begynte å snø helt på slutten og føret ble plutselig tråere, men da var det bare nedoverbakke mot Sørkedalen, så jeg rakk bussen.

  Løvlia var et populært turmål
Første gang jeg gikk fra Kikut over Langlia til Løvlia visste jeg ikke hvor langt det var. Jeg gikk og gikk, og oppover gikk det i en uendelighet. Løvliseterflakene ligger på 600moh. Derfra er det kort vei ned til selve Løvlia. For meg var det den gang en uendelighet. Kom seint ned til Sørkedalen. Mor var engstelig.

  Storflåtan, langt inne på Krokskogen
En annen gang, det må ha vært en første tur en vinter, var vi fire stykker som valgte å gå til Løvlia og så gå ned til Sørkedalen. Da var det imidlertid så lite snø at vi valgte å gå på veien til Heggelia ned til Sørkedalen. Det var jo nesten ikke snø. Det var blitt seint da vi kom fram til bussen. Hjemme var foreldrene våre blitt engstelige og ville kontakte politiet.

  Kuvelia mellom Kikut og Løvlia med flott utsikt.
Noen ganger seint i sesongen tok vi toget til Grua for å gå på ski “med sola i ansiktet” mot Oslo. Turen startet som regel ved Mylla. En gang kom jeg i prat med en ung dame som spurte om vi skulle ha følge sørover. Jeg visste det ikke ville gå særlig bra for egen del. Damen het Ingrid Kristiansen, ble seinere gift Hadler og var norgesmester i orientering og på ski. Hun forsvant i en snøføyke nedover Mylla mens jeg valgte å gå mitt eget tempo. Jeg har alltid likt meg godt i nordre delen av Nordmarka.

  Mylla, 45km til “sivilisasjonen” mot sola….

Flere ganger gikk vi noen studenter sammen. En gang gikk vi fra Stryken – den korteste veien. Da tok vi toget til Stryken. Jeg husker en gang vi bestemte oss for å ta en tur i marka når snøen først kom. Den turen måtte vi vente med langt ut i februar før det kom snø det gikk an å gå på.  Hadde flere skiturer i Vestmarka, men det var litt mer usentralt når vi ikke hadde bil. Bærumsmarka ble derimot mye brukt, ikke minst til og fra Krokskogen.

  Erling og Leif på Sandungen

  Leif, Per og meg i nærheten av Stryken.
En gang var det nære på. Det var ikke så ofte vi møtte skogens konge dypt inne i Oslomarka. Men det skjedde mer enn en gang. En gang kom jeg i stor fart nedover på veien forbi Kjelsås gård på vei mot Sørkedalen. Oppover kom en elgku travende. Jeg ville ikke klart å stoppe hvis den fortsatte. Heldigvis fikk elgen øye på meg, stoppet opp og snudde brått før den forsvant inn i skogen.

  Idyll, Elgstøa i Nordmarka, flottere kan det ikke bli
Skigåingen ga meg mye god mosjon. Jeg trente jo ikke. Det var ikke så vanlig på den tida. Ikke drev jeg på med fotball eller slike aktiviteter. Det ble med såkalt vanlig mosjon – gåing, sykling og skigåing. Jeg merket at skiformen ble bedre i løpet av sesongen. Utholdenheten var langt bedre i mars enn i januar. Av og til hadde jeg en skikkelig følelse av – selv på slutten av turen når jeg var sliten – at jeg bare kunne flyte av gårde i det uendelige. God følelse at kroppen fungerer som den skal. Skisporten har gitt meg mange gode følelser, også seinere i livet.

Skigåingen ga også mange flotte naturopplevelser. Vi for ikke gjennom marka bare for å prestere, men vi fikk masse gode opplevelser av flott natur. Vi hadde med sekk, ofte med termos med te eller solbærsaft. Av og til tok vi oss en rast for å nyte utsikten eller naturen. Selvfølgelig var vi klar over at det foregikk hogst, og at Oslomarka var en del av et stort skogbruksprosjekt hvor hogst av trær var en del – for å tjene penger. Men Oslomarka var aldri truet som sådann for det ble jo plantet nye trær hvert år. Det har jeg selv vært med på. Skogsbilveiene kunne være et irritasjonsmoment, men de var sjelden strødd så de var framkommelige på ski. Oslomarka var i rampelyset. Skulle den vernes på noen som helst slags måte – eller skulle den brukes som det ble gjort både til skogbruksformål og turområde? Var markagrensen absolutt, eller skulle det tillates utbygging i randsonene? Ingen tvil om skiturene i Oslomarka ga kjærlighet til området og naturen – og ønske om at neste generasjon også skulle kunne oppleve noe av det samme som vi opplevde.

  Skjærsjøen og meg, 1970. Jeg er i nærheten av Oslos geografiske sentrum.

Det som fulgte etter vil jeg fortelle mer om…..

Alle fotografiene er tatt av meg med mitt canonette kamera 1965 – 72

Til fjells til fjells – august 1967

  I mitt rette element, august 1967!   

En måned etter sykkelturen til Preikestolen var jeg klar igjen. Nå var det fjellet som lokket – det virkelig ville fjellet – “der ingen kunne tru at nokon kunne gå”. Fullt så dramatisk var det ikke, men det er en kjensgjerning at ett av fjellstrøkene våre som er relativt lite besøkt, er Breheimen. Det var dit fetteren min, Ola, og jeg hadde tenkt å starte turen. Det var blitt 2.august – tid for fjelltur. Tog til Otta forlot Oslo Ø kl 0910 om morgenen. Vi ankom Sotaseter med buss 9 timer seinere – midt i Breheimen.

  Ola utenfor Sotaseter
Sotaseter er et ypperlig utgangspunkt for turer i Breheimen. Jeg har valgt stedet som startsted for turer hele 4 ganger, sist i 2008. Området har både lett og vanskelig terreng med muligheter for langturer, toppturer og koselige turer langs Stilla.

  Sota farvel     Været var ikke det beste. Det hadde silt ned hele natta og det var tåke og regn til morra’n så det var ikke spesielt morsomt å starte turen. Oppover krøyp vi på søkkblaut sti og sildrende bekker hele veien oppover til vi kom til foten av Fortundalsbreen. Av og til fikk vi glimt av Tverrådalskyrkja (2057moh) kneisende over oss.

  Tåkeskyer over Sotaseter

  Tverrådalskyrkja

  Over Fortundalsbreen
Vi hadde fått beskjed om at breen var grei å passere uten fører. Vi kom oss greit over breen som stort sett var dekket av snø. I 2008 var det ikke så greit, for da var det bare is. Problemet var at tåka var tett så det var vanskelig å orientere seg på breen. Vi måtte unngå brefallet. Derfor gikk vi ut av breen litt høyt oppe, men tåka lettet og vi fikk flott utsikt over Nørstedalen.

   

Regne gjorde det fortsatt, og på vei utover dalen fikk vi problemer med å krysse enkelte bekker som hadde svulmet opp på grunn av regnet. Våte var vi fra innerst til ytterst da vi endelig kom fram til Nørstedalsseter.

  Nørstedalsseter – her kommer vi!

Her fikk vi seng, tørket klær og oss selv og fikk god mat. Vi var foreløpig de eneste gjestene. Et skikkelig tordenvær mot kvelden rullet mellom fjellene. Det dundret og smalt slik det bare gjør i fjellheimen. Kort tid etterpå ankom to klissvåte og slitne jenter setra. De hadde sittet under en heller bare få hundre meter fra setra under tordenværet. De var ikke klar over at redningen var så nær. Den ene av dem kjente jeg fra trikken. Det ble en hyggelig kveld, men tidlig til køys.

  Nørstedalsseter – farvel     Neste dag var det fortsatt regn, men det klarnet opp etter hvert. Jeg har notert at turen fra Nørstedalsseter til Sognefjellshytta var lang og hard. Det var mye snø å vasse i. Vi gikk lenge og kikket ned på det regulerte Storevatn. Omkring oss hadde vi mektige tinderekker, og ved sida av oss hadde vi Liabreen.

  Liabrevatnet i  august – sommerlig…..

Et sted passerte vi en liten elv som kastet seg utfor et stup (Bukkebotn) like ved stien. Ola drømte han snublet og datt utfor. Det gjorde han heldigvis ikke. Vi var slitne da vi kom fram til Sognefjellshytta.

  Ola er lykkelig over bekken
  Ola med Storevatn i bakgrunnen

 Vi installerte oss og oppdaget at det ikke var trafikk på Sognefjellsveien. En rekke biler var parkert utenfor. Noen fortalte oss at veien var stengt i begge retninger på grunn av all nedbøren. Denne dagen hadde noen arrangert en bretur på Fanaråkbreen for “skipbrudne” turister. Det hadde vært en selsom opplevelse, for turistene hadde stilt i utstyr som ikke egnet seg for brevandring.

  Sognefjellshytta med Smørstadbreen

  Sognefjellet med Fanaråken – ny istid i vente?   Sognefjellshytta har praktfull utsikt både mot Fanaråken og Smørstabbreen. De så jo fristende ut, men jeg hadde stor respekt for breer, og været var ikke så bra at det fristet. Dessuten var det usedvanlig mye snø i fjellet dette året. Vi tok det pent og ruslet nedover langs Utla mot Skogadalsbøen – ingen lang tur på denne dagen, vi trengte en slik dag.

  Vi går ned i Utladalen
  I den vakre Utladalen, 1967  

På Skogadalsbøen kom vi i prat med en kar som etter hvert trodde Ola var en lokal fyr. Ola tok nemlig til å prate dialekt som i mine ører lød hallingdølsk. Ola hadde jo studert norsk og familien hadde hytte i Hallingdal. Fyren trodde mer og mer at Ola var en virkelig lokal størrelse og stilte ham spørsmål om mer lokale forhold. Og Ola svarte. Jeg opplevde det som en slags bløff fra Ola sin side, men seinere gjorde han det til en vane å snakke hallingdølsk- det ble en del av hans personlighet. Han skiftet seinere av den grunn fornavn. Denne episoden har imidlertid undret meg i ettertid.

  Skogalsbøen
  På Skogadalsbøen   

På Skogadalsbøen traff vi også Sylvi og Åse. De studerte til å bli apotekerteknikere. Vi hadde følge med dem neste dag til vi kom til Olavsbu. Da jeg så lysbildene fra turen mange år seinere, gjenkjente jeg Åse på bildet. Hun var da gift med en fra Lillesand og bosatt i nabolaget. Jeg viste henne bildene. Dessverre døde hun ikke lenge etter av kreft.

  Skogadalen med et glimt av Gjertvasstind 

  Ola med Sylvi og Åse.
  Mjølkedalstind med Sylvi   

Været var nå helt topp og plutselig så vi fjellverden omkring oss i all sin prakt. Ikke minst når vi passerte bandet over til Olavsbu og hadde Mjølkedalstind (2138moh) rett opp. Har aldri hatt noen trang til å klatre opp på disse toppene. Ola var ikke fornøyd med bare å gå til Olavsbu, han ville videre, og jeg hang på. Den ble en lang vandring i snø og slaps utover Rauddalen, men til slutt forsvant snøen og da ble det bedre. Men nå begynte jeg å kjenne det alvorlig i knærne. Det begynte å gjøre alvorlig vondt i nedoverbakker. Denne dagen gikk vi i 10 timer. Gjendebu ble stedet for overnatting. Nå var vi kommet inn i den “travle” delen av Jotunheimen med mange folk.

  Ola på vei i Raudalen, Gjende i det fjerne.   

Nå var været virkelig blitt sommerlig og fra Gjendebu gikk turen videre opp “Bukkelegeret”, en skikkelig oppoverbakke. Noen steder så vi advarselsskilt: “Ikke gå her”. Det hadde vært en ulykke der en fjellvandrer hadde gått feil og falt utfor et stup. Det har imidlertid også vært ulykker der seinere. Vi kom greit opp og begynte på den smertefulle veien nedover mot Memurubu. Da var knærne mine så vonde at jeg fortalte Ola at jeg ikke kunne gå lengre i dag, men ga ham frihet til å gå videre hvis han ville. Det valgte han og forsvant oppover mot Besseggen. Jeg håpet at knærne mine kunne bli bedre til dagen etter slik at jeg også kunne gå Besseggen.

  På toppen av Bukkelegeret.
På den hyggelige Memurubu (som ikke ble drevet av Turistforeningen) møtte jeg Tove og Marit. Vi pratet og ble enige om å slå følge over eggen dagen etter. Vi kunne sende ryggsekkene med båten til Gjendesheim. Det ville hjelpe belastningen på knærne mine.

  Ola mot Memurutindene.

  Memurubu ved Gjende.    

Turen over eggen var praktfull. Det var ganske bratt opp, du måtte klatre litt. Har jo funnet ut mange år seinere at det eneste riktige var å gå opp Besseggen, for den motsatte veien er for skummel for høydeskrekken, det opplevde jeg mange år seinere. På toppen møtte jeg igjen Sylvi som hadde forlatt Åse på Gjendebu. Det var likevel vondt å komme seg ned til Gjendesheim. Knærne var ikke særlig samarbeidsvillige.

 
  Besseggen     

Likevel besluttet vi å forlenge turen dagen etter. Fra Gjendesheim gikk bussen enten svært tidlig eller ganske seint. Vi fant ut at vi gikk til Sikkilsdalen ville vi rekke en buss midt på dagen som korresponderte greit med toget på Vinstra. Så sagt så gjort. Turen til Sikkilsdalen var stort sett nokså flat. Vi hadde en trivelig tur i det fine været. Vi var litt spendte på hestene som gikk på beite der, men dem så vi ikke noe til. Heller ikke til noen kongelige – de har jo hytte i dette området.

Avskjeden med Tove og Marit skjedde på Vinstra stasjon. Jeg hadde litt kontakt med Tove etterpå, men ikke så veldig lang tid.

   Tove og Kari på Vinstra
To dager seinere var jeg på ny på jobb på Bærumsbanen.

Turen ble en opplevelse av fjellet i alle dets avskygninger. Godt og dårlig vær. Slit og strev, men mange gode opplevelser også for ettertida. Synes det er hyggelig å tenke tilbake på og skrive ned det jeg husker akkurat nå. Det er mye dramatikk i Jotunheimen, og mye grønnere enn i Rondane. Mye kulturhistorie også underveis som gamle seterstøler og tråkk. Jeg likte bedre å gå i Jotunheimen enn i Rondane når det kom til stykke.

NB! Alle bildene i denne bloggen er fra turen i 1967.

Sykkelnostalgi 1967 – På sykkel til Preikestolen og der omkring.

  Finse i juni 1967, flott sykkelvær

Kunne ikke dy meg. Måtte på tur igjen i 1967. Jeg var ennå ikke fylt 24 år, manglet dame, men ville besøke dame i Ryfylke. Om det var det egentlige målet, husker jeg ikke, for jeg visste at dama var opptatt av en lokal kar. Hun, Jorunn, var fra Strand, han, Eivind, fra Jørpeland. Det fikk stå sin prøve.

Jeg var midt i studeringa. Hadde akkurat gjort meg ferdig med historie mellomfag og var rimelig fornøyd med det. Dessuten jobbet jeg hardt på trikken, nå som helgedagsreserve så seint som søndag 18.juni. Dagen etter, mandag, hev jeg meg på sykkelen i retning Kongsberg, men valgte å sykle over Sollihøgda – Skaret – Sylling – på sørsida av Tyrifjorden via Vikersund – Hokksund til Kongsberg. Været var vakkert og varmt, men jeg husker lite av denne turen. Men jeg husker Kongsberg og UH, som ikke var noe å skryte av. Kongsberg er også en by jeg har vendt tilbake til flere ganger seinere. Ikke minst kirken er imponerende, en av de største i Norge og med et flott gammelt orgel. Sølvgruvene som ga byen og statskassa store inntekter, har jeg ikke besøkt.

   Kongsberg kirke – sølvgruvekirken

  Numedalslågen ved Kongsberg
  Rødberg øverst i Numedal – noen år etter at jernbanen ble nedlagt.

Den neste dagen “gjorde” jeg Numedal, uten at det var noe spesielt å rapportere. Har notert at jeg hadde medvind, kom til Uvdal allerede ved 4 tiden. Her var jeg eneste gjest på UH. Uvdal har en vakker gammel stavkirke. Der hadde vi konsert med AKF noen år etterpå.

  Skurdalen på vei til Geilo 

Mellom Uvdal og Geilo er det tre fjelloverganger. Den første til Vasstulan var den tyngste. Her hadde jeg også kraftig motvind. En lastebil stoppet og spurte om jeg ville sitte på. Jeg takket, hev sykkelen med bagasje på lasteplanet og oppover vi krøp. På toppen sa jeg takk for skyssen og syklet videre via Dagali og Skurdalen til Geilo der jeg innkvarterte meg på et nytt herberge. Var framme allerede før kl. 2. Geilo var allerede da preget av turismen. Neste dag var været ikke bra for sykling: Snøføyke – og det i slutten av juni. Hardangervidda var målet, men da jeg kom til Ustaoset, begynte snøen å legge seg og det ble vanskelig å sykle.

   Geilo noen år etterpå
  Venting på Ustaoset juni 1967
Fire timer ble det å vente i snøføyka til toget kom. Det ble Voss som ble løsningen. Toget hadde ingen problemer med å krysse Hardangervidda i litt junisnø. Vel kommet til Voss, ble det et stykke å sykle til UH, som lå i retning av Vik i Sogn. Jeg skulle jo egentlig motsatte vegen.

Dagen etter ble det først å sykle langs Hardangerbana til Granvin som på denne tida fortsatt var i drift. Men noe tog så jeg ikke. Litt dramatisk forbi Skjervet. Videre var det å sykle øs pøs regnvær og motvind utover Hardangerfjorden – særlig ille var været mellom Kvanndal og Øystese. Har kjørt bil her noen ganger og det er ganske smalt. Her hadde jeg nok vært redd for å sykle i dag med den store trafikken. Så ille var det ikke i 1967.

Øystese var en vakker plass å overnatte. Været ble etter hvert riktig så vakkert, det var St. Hans, men jeg så ingen bål. Var innom Ingebrigt Vik museum; en skulptør fra stedet med mange fine skulpturer. Norheimsund og Øystese er jo kultursentre for Hardanger, med festival og mer til, men jeg har aldri vært på festivalen.

  Øystese juni 1967
  Hardangerfjorden fra Øystese

Jeg møtte forresten et par som var på biltur. De fortalte meg at når de var på ferie med bil, ville de se seg om skikkelig – særlig her på Vestlandet hvor det var så mye vakker natur. Derfor ble det sjelden at de kjørte lengre enn 200km pr. Dag. Det holdt jeg med dem i, men for meg holdt det med omtrent halve avstanden på sykkel.

   moreller fra Hardanger
Eplehager fikk jeg oppleve mange av når jeg syklet videre sørover langs Hardangerfjorden. Det var imidlertid litt tidlig for epleslang; blomstringen var nettopp ferdig. I det jeg nærmet meg fergehavna Gjermundhavn, ble jeg passert av en buss. Hadde lest ruteboka og trodde jeg hadde god tid til ferga, men busser pleide alltid å korrespondere med ferga (det var jo samme selskap HSD), så det var bare å tråkke på og håpe på det beste. Det lønte seg. Ferga lå klar til avgang da jeg svingte ut på fergekaia. Deretter syklet jeg gjennom den vakre Kvinnheradbygda med baroniet Rosendal.

   Bygda Rosendal
  Baroniet Rosendal

Året etter var vi på ekskursjon her i august. Da overnattet vi i Rosendal og besøkte selve baroniet (som fortsatt er eid av UiO). Etterpå klatret vi Malmangernuten og hadde et praktfullt skue over Rosendal, Kvinnherad og ytre Hardanger. Vi studenter var temmelig sjokkert, for samme dagen hadde Sovjet invadert Tsjekkoslovakia, 20.august 1968.

  Rosendal fra Malmangernuten i august 1968
Jeg nådde til slutt ut til Sunde etter å passert det nye aluminiumsverket på Husnes like i nærheten. Strøm skal til – i store mengder! Derfra ble det kosetur med ferge hele veien til Leirvik på Stord. Denne dagen hadde jeg en punktering.

Stort sett lite å fortelle om Stord. Året etter da vi kom mannsterke fra Geografisk institutt UiO, var vi innom Aluminiumsverket på Husnes, Stord Verft og Stord kommune og ble servert middag alle tre stedene, satt vi igjen med et meget mett inntrykk!

  Utover mot Haugesund 1967

  Haugesund 1967
  Også biler vil være  med…
Syklingen gikk greit, også søndagen. Da gikk turen først med ferge til Utbjoa og videre sykling vestover til Haugesund, og da var det stort sett rett om bord i lokalbåten til Stavanger. Den var forresten et ombygd marinefartøy fra krigens dager – en slags fredelig gjenbruk. I Stavanger syklet jeg ut til UH på Mosvang. Dagen etter ble det å se seg om i denne byen da den enda var preget av hermetikk – det var rett før oljealderen tok til.

  Breidavatnet, Stavanger i 1967
Dagen etter tok jeg ferga til Tau for å møte Jorunn som nokså raskt førte meg til Jørpeland for å besøke kjæresten, Eivind. Jorunn viste meg litt rundt på Tau, så syklet vi til Jørpeland. Eivind foreslo at vi tok en tur til Preikestolen, og det gjorde vi.

  På Preikestolen i 1967
Vi var unge og spreke den gangen så vi brukte ikke mer enn litt over en time ut til klippen fra parkeringsplassen. Husker at jeg synes det var litt skummelt utpå der, men det ble tatt bilde av meg på platået, så jeg har bevis på at jeg har vært der. Har vært der to ganger seinere, men siste gangen var jeg ikke utpå. Da nøyde jeg meg med å se. Underlig hvordan høydeskrekken utvikler seg over tid.

Det var et hyggelig besøk. Jeg fikk vite av pappaen til Eivind, tannlegen, at min tannlege hadde gjort et dårlig arbeid ved å trekke en tann. De tennene ville aldri vokse sammen. Han fikk rett i det.


  Ryfylkeveien, Hjelmeland
Saken var at nå måtte jeg tilbake på jobb. Det var bare å hive seg på sykkelen og komme seg hjem igjen. Det var noen mil. Jeg valgte å sykle den nyåpnede Ryfylkeveien. Jeg håpet den ville gå langs fjorden hele veien til Sand. Det gjorde den slett ikke. Nærmere Sand steg den ganske mye så jeg sleit for å holde farten. Ferga over til Ropeid og så utover til UH på Sandeid – også eneste gjest. Dagen etter var det full fart østover forbi Ølen og Etne og inn Åkrafjorden der fossene gjorde meg våt, men det gjorde ingenting. Ved Rullestad stoppet en melkebil fra Odda og lurte på om jeg ville sitte på. I et øyeblikk av svakhet sa jeg ja takk. I Odda kom jeg derfor i god tid. Her var jeg kjent, for det var bare 5 år siden jeg syklet forbi her sist.

   Odda 1967 med rykende fabrikkpiper.
Jeg var nå i tidsskvis. Været var heller ikke det beste med ganske intense regnbyger. Løsningen ble buss. På den tida hadde bussene stativ til å henge sykler på foran, så sykkel var enkel å ta med på bussen. Så med den tidens behagelige busser humpet vi langs Hardangerfjorden forbi mange av stedene vi syklet forbi sist. Etter hvert passerte vi steder jeg ikke hadde vært før, blant annet Fossli hotell over Vøringsfossen. Den var imponerende. Den var ennå ikke utbygd så fossen viste sitt naturlige jeg. Over Hardangervidda måtte vi ta det litt med ro, fordi det blåste “cats and dogs” så bussen ristet. Det var litt skummelt. Hadde jo hørt om busser som hadde blåst av veien. Det gikk bra – til Geilo kom vi ut på ettermiddagen.

Nå hadde jeg litt dårlig samvittighet. Var ikke jeg på sykkeltur? Jeg spiste middag på en kafeteria, satte meg på sykkelen klokka halv åtte om kvelden; klokka halv fem om morgenen ankom jeg Hønefoss jernbanestasjon, 190km seinere. Det gikk radig unna den natta – selv om jeg hadde en liten pause da det var som mørkest. Allerede samme ettermiddag var jeg på jobb – med hengertjeneste på Lilleakerbanen!!

Denne sykkelturen var på nærmere 1000km, slett ikke så verst på 13 dager, med flere pausedager underveis. Dette var kanskje den turen jeg husker færrest detaljer fra. Husker at sykkelen ikke var helt patent, den hadde fortsatt en lei tendens til å knekke eiker. Jeg hadde bagasje, men så tungt lastet var den ikke. Men denne gangen holdt den hele løpet ut.

Kan ikke huske noen dramatiske situasjoner – unntatt en. Jeg ville stoppe sykkelen for å sjekke noe. Jeg tok ut den ene foten for å stoppe mot en stabbestein, men jeg bommet på steinen så jeg ramlet ned på siden av steinen rett overfor et lite stup. Hadde det ikke vært for at sykkelen hang fast mellom stabbesteinene, kunne det ha gått riktig ille. Men det gjorde det heldigvis ikke. Ikke hadde jeg hjelm heller – den var knapt nok oppfunnet, men kun for konkurransesyklister. Kan i ettertid se tilbake på nok en vellykket tur på to hjul, og det skulle komme enda en til.

Men først ville jeg til fjells………..

  Måbødalen

Sykkelnostalgi 4 1966 – Til fjells, til lands og til vanns.

  Atna i Østerdalen

To somre kom jeg ikke på tur: Militærtjenesten tok dem, fikk nok friluftsliv det året. I 1966 var jeg klar igjen, med en ny vri.

Fjelltur har lenge vært på ønskelisten. Hadde jo besøkt fjellet noen ganger i oppveksten. Min mor fortalte om sine fjellturer like før og under krigen (!) I 1955 fikk vi en uke sammen i Jotunheimen på Eidsbugarden; dessuten gav besøk hos min onkels hytte på Golsfjellet og min fars fetters hytte på Fefor meg mersmak. Husker spesielt en tur min mor og jeg hadde til Ruten i Espedal. Min første tur i det ville fjellet!.

Denne gangen var turen nøyere planlagt. Jeg skulle besøke en venn jeg hadde i Molde som het Dag. For å komme dit ville jeg først gå en fjelltur og så sykle videre. Fjellet ble Rondane, den første store nasjonalparken i Norge. Det var enkelt å komme dit og enkelt å reise videre fra, det ble anbefalt av Turistforeningen som et greit fjellområde å begynne fjellvandring i. Dette ble min første fjellvandring, (men ikke den siste!).

“No ser eg atter ” – mot Atnasjøen og Rondane

Planen var å ta toget til Atna, buss til Nesset og starte turen der. Selve fjellturen var å gå gjennom Rondane nordover og ende turen ved Hjerkinn, hente sykkelen på stasjonen og sykle videre til Molde osv. Jeg tror det var det jeg hadde planlagt. Turen skulle jeg igjen gjøre aleine. Hadde med mitt nye Canonette kamera for å dokumentere mine opplevelser.

Togturen til Atna gikk greit – det var ett av de såkalte “lyntogene” (BM88) som fraktet meg dit, derfra med buss til Nesset. Det var jo herfra den litt eldre Aasmund Olavson Vinje så Rondane fra da han skrev “No ser eg atter slike fjøll og dalar” – og drømte seg tilbake til barndommen da han var gjetergutt i Telemark; det var herfra maleren Harald Solberg så Rondane da han malte sine Rondanebilder, så intense at guttungen meg stadig vendte tilbake til galleriet for å se dette bildet. Det var her mitt Rondaneeventyr startet – og det startet med at jeg ble rodd over Atnasjøen for å kunne gå den første etappen opp til Bjønnhollia Turisthytte. Det var en koselig tur i et grønt landskap.

   Opp mot Bjønnholia

Overnattet alle nettene på betjente turisthytter, bare en av dem var privat, Dørålseter, resten var DNT hytter. Siden det var tidlig i sesongen, var det ikke så mange folk på hyttene. Det ble færre jo lengre nord jeg kom. Jeg husker at jeg irriterte meg litt over en eldre kar som ville dupere meg og de litt yngre turgåerne. Men det var jo første gang jeg gikk fra hytte til hytte, så det var kanskje ikke så rart.

Rondane var imponerende og ikke så lett å vandre i som jeg hadde trodd. Det jeg husker aller best er all steinen over alt. Det var nesten ingen grønn flekk. Det hadde med geologien å gjøre hadde vi hørt, sparagmitt er en temmelig steril bergart.

   Langlupdalen mot Rondeslottet

  Rondeslottet fra Rondhalsen

Første dagen gikk jeg fra Bjørnhollia via Langlupdalen inn i hjertet av Rondane før jeg gikk opp Rondhalsen og ned til Rondvassbu. Underveis hadde jeg alle de kjente rondetoppene rundt meg på alle kanter. Imponerende, kanskje spesielt Rondeslottet (2178moh), den høyeste av dem alle. Dagen etter benyttet jeg til topptur. Jeg satte kursen mot Rondeslottet, men da jeg kom opp på det som kalles Vinjeronden (2042), fikk jeg kalde føtter og tok meg ned på bandet mellom Vinjeronden og Storronden (2138moh) for å sette kursen mot denne. Tilslutt kom jeg opp, selv om det var litt tungt å gå stiløst opp. Litt typisk meg dette for å bestemme seg for noe, og så trekke seg for å finne et annet mål. Men Storronden var en flott erstatning. Det håper jeg bildene kan fortelle noe om.

  Rondvassbu
  Storebotn fra Vinjeronden
  Smiubelgin fra Storronden
  Toppen av Storronden mot Rondeslottet
Tredje dagen valgte jeg ei rute som ikke akkurat er den slagne landevei, selv ikke stien jeg fulgte var særlig “slagen” for den gikk innimellom kampesteiner – så jeg brukte mye tid på å runde dem eller komme forbi dem. Til slutt var jeg oppe på bandet av Langholet. Der skled jeg på den lille snøklatten som lå igjen før jeg vandret ut Langholbotn til jeg kom til Skranglehaugane, restene etter det enorme smeltevannsdeltaet som eksisterer ved Dørålseter, som jeg husker professor Gjessing snakket så mye om. I dag møtte jeg ingen turgåere bortsett fra de som jeg møtte på Dørålseter. På Dørålseter hadde de mye god mat noterte jeg i min 7. sans.Langholet på vei mot Dørålseter – stein i lange baner….

  Dørålseter øvre

Fjerde dag gikk jeg fra Dørålseter gjennom Dørålglupen og videre krysset jeg den grønne Haverdalen til Grimsdalsseter. Hadde noen regnbyger underveis, men det ble bedre etter hvert. Så masse fugl i skogområdet blant annet heilo. Fra Grimsdalshytta gikk turen over fjellet til Dovre og Hjerkinn. Været var nå bra, og Snøhetta var synlig i det fjerne. Møtte en turgåer – ingen stor trafikk av vandrere. Da jeg gikk langs et gjel som elva hadde gravd ut, ble jeg plutselig angrepet av en fjellvåk. Var overasket, for jeg hadde ikke ventet det. Har imidlertid opplevd det samme seinere. Det er fjellvåken som angriper slik av rovfuglene våre. Jeg har opplevd å være tett innpå kongeørn og havørn uten å oppleve direkte angrep.

  Mot Hjerkinn og Snøhetta
  Hjerkinn jernbanestasjon hvor jeg hentet sykkelen
Den kjedeligste delen av turen var de siste kilometerne langs veien opp til Hjerkinn stasjon. Der sto sykkelen klar til henting, så da var det bare å pakke om og trille av gårde nedover mot Oppdal – Drivdalen – forbi den klassiske jernbanestasjonen Drivstua – og det gikk like greit som tre år tidligere.

Min første ordentlige fra-hytte-til-hytte-tur gikk bra og ga mersmak, og mer skulle det bli opp igjennom, men ikke i Rondane. Vet ikke helt hvorfor, men området var kanskje for sterilt og ligger langt av lei. Har bare berørt Rondane med bil seinere. Blant annet har jeg passert Neset og Atnasjøen to ganger og kjørt gjennom Grimsdalen en gang sammen med en kamerat. Det var da jeg oppdaget de vakre setrene der blant annet Verkendalssetra.

  V – dal i Drivdalen på vei ned Sunndalen

Fra Oppdal så jeg fram til 7 mil med nedoverbakke. Jeg møtte en ny, asfaltert vei, men motvind! Å måtte tråkke i nedoverbakke var ikke gøy! I tillegg begynte det å regne. Turen ned til Sunndalsøra var derfor litt frustrerende. Det varte imidlertid ikke så lenge. Vel nede hadde jeg en lang prat med verten på ungdomsherberget som foredro for meg det store potensialet Sunndalsøra hadde som turiststed. En av ideene hans var taubane til nærmeste fjelltopp, akkurat som i Sveits. Det har imidlertid aldri skjedd. Sunndalsøra har forblitt et ensidig industristed der aluminiumsproduksjon er det viktigste. Og det er det vel fortsatt? Har bare passert der en gang seinere, men det var to år etter på en geografiekskursjon.

  Sunndalsøra – en øde plass?
  Aluminiumsverket – stedets ryggrad
Måker er ikke allrighte dyr. De gikk til angrep i Øksendal og skeit bomber på meg. Været varierte utover mot Molde, men på slutten var det vått og veien var sølete. Godt jeg ble tatt godt imot av min venn, Dag, da jeg endelig kom fram til Molde.

  Øksendal der måkene bombet uskyldige.
  Her bodde Dag og hans familie
Dag møtte jeg på lagsleir på Vereide i Nordfjord og holdt kontakten med ham etterpå. Det var en stund nokså lett fordi han studerte medisin i Oslo. Etterpå mistet jeg kontakten. Dag installerte meg hos familien og tok meg rundt sammen med forloveden til blant annet utsikten hvor du ser ut over Moldefjorden og den mektige fjellheimen bak. Så seint som 1966 var det få spor etter bombinga i 1940, men vi besøkte kongebjørka der Kong Håkon og kronprins Olav oppholdt seg under bombingen av byen. Jeg reagerte litt på den “kristeligheta” som hersket i familien, det var jeg ikke vant til.

  Molde før Røkke!

Så bar det av sted på nytt – med ferja til Vestnes og videre på sykkel over Ørskogfjellet (Ålesunds skieldorado). Det gikk greit unna og Ålesund ble nådd og installert på UH. Møtte en studievenninne, Elisabeth, og vi så på cowboyfilm og besøkte faren på hans “slott” (notert i 7.sansen). Han var en tydelig representant for businessmiljøet i Ålesund. Ikke noe for meg.

  Brygge i Ålesund
  Ålesund fra Skarbøvik
  Ålesund før fuglefjellet ble fjernet

Et tilfeldig møte med Anne på gaten i Ålesund, førte til invitasjon og besøk hjemme hos familien. Hvem Anne var? Hun var kusine av mine fettere – altså ikke i slekt med meg, men hun også hadde studert på Blindern og hadde vært innom NRK så jeg kjente henne litt. Dagen etter inviterte mannen hennes meg på fisketur og vi rodde ut tidlig morgen på Ålesund havn og fisket – og fikk 6 stykker, derav en steinbitt. Dette gjentok seg neste dag også, men vi fikk ikke så mange fisk da. Fikk bruk for mine rokunnskaper som jeg hadde opparbeidet i sin tid på Mjøsa. Middag og tv og besøk hos en annen Ålesundsfamilie. Et tilfeldig møte ga meg noen hyggelige dager i Ålesund – der jeg også fikk klatre opp til Aksla og nyte utsikten derfra. (Var ikke så mye opptatt av jugendbyen Ålesund den gangen; besøkte derimot byen i 2009 og beundret jugendarkitekturen)

   Fergestedet Sykkylven med den tidens biler og busser.
Tidlig morgen syklet jeg videre mot Magerholm der ferga til Sykkylven gikk. Spiste frokost på kafeteria før jeg syklet videre. Skuet over til møbelfabrikken på Ikornes, som jeg skulle besøke noen år seinere på en geografiekskursjon. Da fikk vi en innføring i Sunnmøres blomstrende næringsliv, både møbler, skjorter og pølser…… Det var bratt opp Strandafjellet, desto hyggeligere nedover på den andre siden. Fulgte så den nye veien sørover mot Hellesylt. Var innom en butikk for lunsj og glemte i farten brillene mine. De fikk jeg heldigvis ettersendt med bussen som passerte noen timer seinere. Den lange Ljøbrekkatunnelen innerst i Herdalen ble derfor svært mørk, men ut kom jeg da til slutt. Langs Sunnylvsfjorden fikk jeg flott utsikt mot Geirangerfjorden. Jeg overnattet i Hellesylt.

   Strandadalen syklet jeg.

  Her nærmer jeg meg Ljøbrekkatunnelen, og da ble det mørkt…..

Hellesylt var tidligere et sted som lordene besøkte. I 1966 var det først og fremst et fergested der fergene til Geiranger har utgangspunkt. I dag er Hellesylt i fokus på grunn av faren for tsunami når hammeren på Åkreneset løsner og faller i fjorden. Det er det til og med laget “skrekkfilm” om, “Bølgen”. Det er jo ikke noe ukjent fenomen, det har skjedd mange steder i Norge, med de alvorligste konsekvensene i Loen og Tafjord. Jeg spurte en fergekøordner om de tenkte mye på det, og hun svarte de hadde det i bakhodet.

  Hellesylt, vakker plass i Synnylven
Turen med ferga inn Geirangerfjorden er fantastisk. To år seinere fortalte fergeskipperen om det han hadde opplevd som mange år som fergeskipper på Geirangerfjorden. Det var ikke minst snørasene som til sine tider var faretruende nær ferga – noen “spratt” tvers over fjorden. Fikk naturen sterkt innpå oss. Plassene Skageflå og Knivsflå er begge kjente for sin utilgjengelighet. Her bosatte folk seg frivillig. Norge med sin enorme plass var trangbodd!

  ferga på på Geirangerfjorden.
  Geiranger i all sin prakt.


Selve Geiranger var ingenting har jeg notert, det er naturen omkring som gjør stedet. Det fikk jeg bekreftet to år seinere da vi overnattet der. Nå valgte jeg å ta bussen videre opp alle bakkene mot Djupvannshytta. Men det var midt i juli så bussen tok en tur helt opp på Dalsnibba 1475moh med enorm utsikt over Geirangerfjorden og fjellheimen omkring. Jo da, jeg fikk tatt et bilde eller to.

  Djupvasshytta fra Dalsnibba
  Utsikt fra Dalsnibba – fantastisk synes nå jeg

Bortsett fra ekskursjonen to år seinere, har jeg ikke besøkt Geiranger i ettertid.

   Djupvatnet
Ved Djupvannshytta var det bare å kaste seg på sykkelen. Turen nedover Ottadalen ble reine koseturen med fint, varmt vær og jevnt nedover. Rakk heldigvis å stoppe noen steder og tatt noen bilder. En studiekamerat av meg kom fra Sjåk og underveis ville jeg se hvordan det så ut der. Men jeg oppdaget ikke Sjåk fra sykkelsetet for plutselig var jeg i Lom – lenge før beregnet.

  Ottadalen, kyr på en øde øy…

Sjåk skulle jeg vende tilbake til opptil flere ganger, delvis fordi jeg har brukt Sotaseter som utgangspunkt for turer i fjellet, seinest i 2009. I 1970 tok jeg bussen til Sotaseter og nevnte kameraten min til bussjåføren, som sporenstreks la ruta forbi gården der han kom fra. Litt av en service. Så selv om jeg syklet forbi i 1966, er bygda gjenoppdaget i ettertid.

  Lom stavkirke

Lom er også en flott plass med sin flotte stavkirke og beliggende i møtet mellom Ottadalen og Bøverdalen, inngangen til Jotunheimen. Jeg traff flere som var på sykkeltur på UH. Selv hadde jeg bestemt å sykle mot Vågå og Randsverk og kanskje over Valdresflya. Været var først ikke så aller verst, men da jeg hadde karet meg opp til Randsverk ble været nokså vått, og jeg bestemte meg for å sykle ned den “klassiske” Heidal til Sjoa. Jeg visste at bygningskulturen der sto sterkt, og det stemte bra med det jeg så i regnværet. Jeg har fått det bekreftet ved seinere besøk. Vel ankommet Sjoa, var valget enkelt: Toget hjem!

  Klassisk gård i Heidal

Selve sykkelturen ble på ca. 550km, den korteste av alle turene, men da har jeg ikke regnet inn de 5 dagene i Rondane som turen startet med. Den var ikke den minst innholdsrike. Her var innlagt besøk og sosial omgang med folk. Jeg husker tilbake på turen med stolthet og glede.

 

Sykkelnostalgi 3 – den store styrkeprøven

  Samme sykkel som året før

Den andre sykkelturen jeg hadde langt av lei,  gikk av stabelen i juli 1963. Husker ikke så mye av bakgrunnen for denne turen. Hadde vel egentlig ikke noe ærend i Trondheim, bare hadde lyst til å sykle dit. Hadde til og med vært i Trondheim før to ganger på vei til lagsleir i Korgen og arbeidsleir i Tunnsjødal i nærheten av Namsskogan, men det var bare fra ett tog til et annet. Nå ville jeg få virkelig anledningen til å se denne byen med de trivelige menneskene (trønder = en som trives).

Nå holdt jeg på å studere geografi, var ferdig med det første semesteret. I helgene jobbet jeg som helgedagsreserve på Bærumsbanen. Da semesteret var over, jobbet jeg som ferievikar på banen til 12. Juli. Da tok jeg permisjon og slappet av i ei uke og bestemte meg for turen. Det ser ut til at jeg tok en rask beslutning, fordi turen startet klokka fem om ettermiddagen en mandag med strålende varmt vær. Mitt første mål var Eidsvoll, “grunnlovshovedstaden”. Dit nådde jeg klokka halv ti, så jeg fikk ikke tid til å studere omgivelsene særlig nøye, men jeg mener at veien dengang passerte forbi Eidsvollsbygningen. Jeg var nok rimelig fornøyd med farten på etappen, fordi jeg har notert 4 1/2 time på etappen som var på 85km. Her var det om å gjøre å komme i gang!

  Eidsvoll noen år seinere.

Seinere i livet har jeg besøkt den lille byen Eidsvold i Queensland, Australia, oppkalt etter sin norske navnesøster, men beholdt den gamle språkformen. Den ble grunnlagt av brødrene Archer i 1848. De kom til stedet den 17.mai og det var naturlig for dem å kalle opp stedet etter grunnlovens hjemby i Norge. De var jo norske må vite (enda de vokste opp i Skottland; foreldrene flyttet til Larvik i 1825. En mer berømt bror av dem, Colin Archer, ble født i Larvik). Her hadde de et rom i biblioteket viet  det norske tettstedet Eidsvoll!

 Eidsvold i Queensland, Australia 2003

Dagen etter dro jeg tidlig nordover mot Hamar, det var varmt og godt sommervær, jeg sleit i Brøttumsbakkene, men passerte Lillehammer i god stil. UH på Hunder var fullt, men et karbonadesmørbrød inntatt på en kafé i Øyer gjorde godt. På Hundorp fant jeg endelig et sted å overnatte etter nesten 200km på sykkelsetet, og jeg var begynt å bli sår bak og stiv i muskulaturen.

  Hamar sett fra oven en høstdag i 1968

  Lillehammer noen år før OL i 1994
Jeg var nå på god vei oppover Gudbrandsdalen, en dal jeg alltid har hatt et godt forhold til. Min fars fetter hadde hytte på Fefor ved Vinstra, og der hadde jeg vært med noen ganger til fjells. Nå blåste det ganske kraftig, men jeg hadde medvind så jeg nærmest blåste oppover dalen. Da jeg kom til Otta hadde jeg så vondt i lårmusklene, at noe måtte gjøres. Derfor skrudde jeg opp setet noen cm, og det hjalp såpass at jeg fortsatte med ny frisk.

   Snøhetta fra Hjerkinn – 1983

Det går ganske mye oppover mot Dombås, men enda mer fra Dombås og opp på Dovrefjell og Fokstumyra, så jeg valgte å spise middag på en kafeteria på Dombås; for å samle energi. Dessverre har jeg ikke notert menyen, men det var nok til å komme opp bakkene. Videre gikk det veldig greit og jeg passerte Hjerkinn ? på toppen av Dovrefjell – i god stil. Derfra gikk det radig nedover til Oppdal i den trange Drivdalen. Tre år seinere skulle jeg starte en sykkeltur på Hjerkinn og trille samme veien ned til Oppdal. Det er imidlertid en annen historie som jeg skal komme tilbake til. Været var noe grått, men Snøhetta skinte som vanlig – “Enig og tro til Dovre faller” – som de sa i 1814. Denne dagen ble det tøffe 180km.

Noen glimt fra de første dagene i mitt album
Neste dag spanderte jeg å starte seinere enn de andre dagene. Nå skulle jeg jo “bare” til Trondheim. Jeg har notert at ungdomsherberget på Oppdal var et hyggelig sted å overnatte, traff også noen hyggelige mennesker, men ingen som var på sykkeltur. Men i løpet av denne dagen skulle jeg møte flere som var på sykkeltur, blant annet en geologistudent jeg ble kjent med. Noen annet jeg så var mange lemen, flere kjørt i hjel av biler. Veistandarden var imidlertid varierende, både grusveier og asfalt. Det går for det meste jevnt nedover, men på slutten forbi Heimdal går veien over en åsrygg før den svinger ned mot stiftstaden, Trondheim.

  Støren uten konditori

Denne dagen tilbakela jeg 130km og var framme ved middagstider på det nye UH i nærheten av Bakklandet og Rosenborg. Dermed var “den store styrkeprøven” tilbakelagt lenge før den var oppfunnet. Jeg hadde jo tre overnattinger underveis, men børen var tyngre og sykkelen var dårligere enn den fantomrytterne bruker i dag. Jeg synes jeg var god jeg!!

  Trondheim juli 1963

Nå har jeg notert i den 7.sansen at jeg hadde to dagers ferie i Trondheim , en dag med stygt vær og en dag med noe bedre vær. Hva jeg opplevde husker jeg ikke i detalj, men jeg mener jeg opplevde Nidarosdomen og var en tur på Munkholmen. Men Trondheim er en by jeg har vendt tilbake til med jevne mellomrom, så hva jeg gjorde nå og hva jeg gjorde da, er jeg litt usikker på. Det jeg imidlertid er sikker på er at jeg tok bilde av Singsakertrikken i 1963.

   Singsakertrikken 1963 – det er laget sang om den.

I 1970 besøkte jeg byen med AKF (Akademisk Korforening) som var på tur til Nord-Norge. Vi hadde konsert i selveste Nidarosdomen: Nelsonmesse av Haydn med orgelakkompagnement. Den største opplevelsen hadde jeg imidlertid i 1977 da Nordlandskoret Con Brio sammen med Trondheim Symfoniorkester framførte Brahms Requiem. Det var en stor musikalsk opplevelse, også for kritikerne – og da håper jeg for alle de som fylte kirka til randen. Nidarosdomen er virkelig et nasjonalt klenodium, og jeg er glad for å ha bidratt med mitt i denne kirken.

   Nidarosdomen i 1970

Ellers har jeg vært innom og besøkt min sønn mens han studerte på NTNU. Det var i år 2000, og trikken i Trondheim var nedlagt, men Gråkallbanen hadde gjenoppstått. Måtte jo ta en tur. Heldigvis lever den jo ennå.

  Albumbladet fra Trondheim
Søndagen fant jeg ut at det var tid for retur! Været var flott, ypperlig å sykle i. I første omgang ble det jo retur til Støren. Derfra fulgte jeg Gauldalen langs Gaula forbi Singsås, Haltdalen og Holtålen oppover mot Glåmos. Jeg har notert at etter hvert som jeg kom oppover ble veien dårligere og dårligere, muligens det skyltes veiarbeid. Men jeg kom fram til Røros sånn utpå kvelden en gang etter 160km på sykkelsetet. Det ble ikke så mye tid til å beundre bergstaden; det har jeg heldigvis fått tid til flere ganger seinere – til og med hatt omvisning i byen og i “bergstadens siir” –  kirken. Johann Falkberget har gitt meg en god innsikt i forholdene her oppe i historisk tid.

  Røros med slagghaugene – et minnesmerke over 300 års slit

Været dagen etter innbød ikke til de store kraftanstrengelsene, varmt og godt, kanskje for varmt. I alle fall tok jeg det virkelig med ro, slappet av ved mange bekker små. Ankom likevel Tynset tidlig på ettermiddagen, leide meg en hytte på en campingplass og slappet av der. Ikke så mye å finne på. Det ble 60 km denne dagen.

  Albumbladet fra Gauldalen – Røros – Tynset

  Tynset – uten Tronfjell

Da jeg bodde i Bodø, hadde vi en nabo som kom fra disse trakter, Hummelvoll. En gang jeg kjørte fra nord til sør, stakk jeg innom plassen. Ungene fortalte spente at de hadde funnet bjørnehår på skigarden like ved huset. Jegere var nå ute for å jage den vekk. Var nære den store villmarka.

   Utsikt over Rendalen med Sølnkletten i bakgrunnen, 1968

Noen bjørn eller andre ville dyr fikk jeg ikke se da jeg bestemte meg for å starte midt på natta for å sykle videre. Den gang gikk hovedveien på baksiden av Tronfjellet gjennom Rendalen til Koppang, og så videre langs Glåma til Elverum. Det var Elverum som var målet, men dit var det langt, hele 200km. Jeg opplevde natta som kjølig, men Rendalen var en koselig dal å sykle gjennom, god plass mellom gårdene. Her ligger baksiden av det berømte Jutulhogget der trollet hadde brukt øksa i fjellet og laget et dypt gjel. Da jeg studerte geografi ble vi tatt med hit for å se hva som virkelig hadde skjedd. Imponerende. Enorme krefter var blitt utløst da vannet strømmet fra Østerdalen over i Rendalen på grunn av at isen demmet opp Østerdalen helt på slutten av istiden.

  Jutulhogget setter fantasien om trollkreftene i gang.

På grunn av sommervarmen og at jeg kjente jeg hadde syklet hele natta, tok jeg noen siestaer underveis. Det gjorde godt. Kom fram til Elverum utpå ettermiddagen.

Skog og atter skog er noe som kjennetegner Østerdalen. Kjedelig?

Elverum har også blitt besøkt seinere – ikke minst i militær sammenheng. En periode hadde vi Terningmoen som base og sloss med Krigsskolen oppe i åsene ved Rena. Vi vant.

Neste dag var det kanskje enda varmere og litt lummert. Likevel var det ikke den helt store utfordringen å sykle langs Glåma på de rette veiene forbi Haslemoen for eksempel. Kom fram til Kongsvinger i god tid etter å ha tilbakelagt 100km. På Kongsvinger hadde de nettopp bygd et ungdomsherberge, som jeg var veldig fornøyd med å kunne overnatte på.

Solør og Odal: Dette er en del av Norge jeg nesten ikke har vært i siden. Kom en gang over grensa til Sverige i bil over Lundersæter. Det var alt. Her var jo i sin tid en stor invasjon av finner som slo seg ned i grenseskogene mot Sverige. Jeg kjenner til dette fra Nordmarka og Krogsskogen der det også var mange finneplasser. Det var jo mitt hovedfagsområde. Helt nede ved Drammen har de jo Finnemarka.

  Albumbladet Østerdalen

Dessuten er dialekten i Solør kjent for itakismen: “Det kriper sivogtive stigge dir nedover riggen din”!

Siste etappe var fra Kongsvinger og hjem ca 110km. Været var fortsatt varmt. Her fikk jeg pes av en svenske til han plutselig forsvant. Det gikk radig over Skarnes, Kløfta, Gjelleråsen, Oslo – hjem. Jeg var veldig glad for å være hjemme igjen. Fikk en dags avslapning før det var tilbake på jobb!

Alt i alt var denne turen lengre enn den jeg hadde med Jardar på Vestlandet. Sykkelen klarte seg bedre, men eikene var begynt å ryke mot slutten av turen. Den gamle NAF-veiboka viste jeg hadde syklet 1 200km. Noen av etappene var svært lange – opp imot 200km, noe jeg synes var ganske krevende. Har seinere sjelden syklet så lange etapper. Har vel funnet ut at 100km er en passelig dagsetappe på sykkelturer der terrenget ikke er alt for utfordrende. Da får du sett mer og kan oppleve mer.

(Alle bilden har jeg tatt!)

Sykkelnostalgi 2 – tøffe tråkk på Vestlandet i 1962


I 1961 eller 1962 kjøpte jeg en blå DBS sykkel med tre gir – Sturmey Archer. Den var ellers utstyrt med bagasjebrett og lykt med dynamo på forhjulet – en helt vanlig brukssykkel med andre ord. Det kjøpet innledet en ny og aktiv epoke i mitt sykkelliv. Den gang var det ikke vanlig å skaffe seg racersykkel med bukkestyre. Det var bare for aktive konkurransesyklister, og det hadde jeg aldri tenkt å være. Har i grunnen aldri vært noen konkurransemann (kanskje redd for å tape?).

I perioden 1962 til 1968 la jeg ut på hele 5 sykkelturer med en lengde på over 500km. Noen av disse turene var “kombiturer” der jeg kombinerte syklinga med fjellvandring. To av dem gjorde jeg sammen med en kamerat. Tre gjorde jeg aleine. Alle var i Norge, fire av dem gikk til Vestlandet.

I 1962 skjedde det fire ting: Jeg fullførte gymnaset, jeg begynte å jobbe på Bærumsbanen, jeg begynte å studere realfag om høsten ved UiO (noe som ble en fiasko, for jeg ble filolog) og jeg dro på lang sykkeltur med Jardar.

Kan ikke helt huske bakgrunnen for planene for denne turen. Jardar var en venn fra skoledagene, gikk i min parallellklasse, vi hadde vært på tur sammen før bl.a. til Korgen (lagsleir), Lassemoen (arbeidsleir), Vereide/Florø (lagsleir) og Nordmarka (treplanting). Jardar hadde en bestefar som bodde på øya Kinn (utafor Florø) og som fylte 90 år den sommeren. Det var dit vi skulle – og vi valgte sykkelen som transportmiddel. Jardar hadde med et kamera, men bildekvaliteten var ikke den beste, men noe er i alle fall blitt dokumentert.

Vi startet opp en søndag i juli med stigningene over Sollihøgda som utfordringen, ned over Sundvollen og sletta over Stein, forbi Hønefoss til Hamremoen der det var et ungdomsherberge, videre langs Krøderen og opp Hallingdal der Gol var neste overnatting. Det regnet litt på denne etappen, men foreløpig gikk alt greit – ca. 200km var allerede tilbakelagt.

Bjøberg fjellstove – øverst i Hensedal
Neste dag var en større utfordring – den gikk opp Hemsedal i noen seige stigninger, vi begynte å kjenne det i beina nå. Været var heller ikke på vår side, det plaska ned. Vi var glade da vi kom til toppen, både fordi vi hadde en gedigen nedoverbakke foran oss mot Borgund og at været så ut til å bli lettere i vest. Jeg husker jeg så ryggen til Jardar forsvinne i stor fart foran meg, mens jeg prøvde å holde meg på veien (det var grusvei den gang). Nede påsto Jardar at han hadde ventet på meg i 5 minutter. Vel, det fikk så være. Mener vi tok oss tid til å besøke Borgund stavkirke på veien videre. Det var første besøket i dette klenodiet av en kirke, det kom til å bli flere.

  Borgund stavkirke – et nasjonalt klenodium
Lærdal er et dramatisk og vakkert dalføre omgitt av høye fjell. Her ble bygd et spektakulært veganlegg i sin tid som jeg har besøkt flere ganger seinere – Vindhella. Bøndene fikk vann fra et vanningssystem som vi fikk besøke da vi var på geografiekskursjon hit noen år seinere. Vi overnattet på Lærdalsøra, men det var ikke på det tradisjonsrike Lindstrøms hotell, der vi overnattet på geografiekskursjonen. Men det er ikke før seinere jeg oppdaget hvor flott det gamle sentrum i Lærdal egentlig er. Det var heldig at det ikke var det gamle sentrumet som brant under storbrannen for noen år siden, men det var ille nok det som skjedde.

Det klassiske Lindstrøms hotell, Lærdal
Planen var nå å ta lokalbåten utover Sognefjorden. Det skulle bli en flott opplevelse. Det var en gammel sliter som brakte oss ut over fjorden, “DS Fanaraaken”. Vi hadde bestemt oss for å ta båten helt ut til Vadheim og sykle derfra. Dermed fikk vi med oss midtfjordsmøtet, Balestrand med Kvikne hotell og Fridtjovstatuen på Kvam. Midtfjordsmøtet er møtet mellom lokalbåtene på Sognefjorden som legger seg inntil hverandre for å utveksle post, varer og passasjerer. Dermed kunne passasjerer fra Flåm og Gudvangen greit komme seg videre mot Bergen eller andre steder langs Sognefjorden.

  Midtfjordsmøtet
 Balestrand er spesielt med sin vakre beliggenhet mellom høye fjell og ikke minst sitt klassiske trehotell, Kvikne, som minner om tidligere tider med engelske lorder og annet fint folk. På den andre siden av fjorden, Fridtjovstatuen, som minner om en viss tysk keisers begeistring for Norge og vår felles germanske historie. Han var jo i Sogn kort tid før første Verdenskrig. Ingen visste at han hadde planer om å gå til krig. (Kanskje han knapt nok visste det selv?)

  DS Fanaraaken ankommer Balestrand
Det imponerende Kvikne hotell
Fritjofstatuen på Vangsnes
Vadheim er derimot ingen spennende plass, bygget opp på kraftkrevende industri som den mer kjente naboen Høyanger. Her forlot vi båten, satte oss på syklene og satte nesa nordover. Været var blitt sommervarmt og det var fint å sykle. Vi hadde muligens målet å overnatte i Førde, men vi tråkket forbi Førde, videre forbi Naustdal og opp på Ramsdalsheia. Der fant vi en fin plass hvor vi brettet ut soveposene og fikk oss noen timers søvn i den lyse sommernatta. Ikke visste jeg den gangen at 8 år seinere skulle jeg vende tilbake hit og besøke en studiekamerat som nettopp kom fra den øverste gården her mot fjellet, Ramsdal. Det var mora hans som ikke kunne forstå at sønnen strøk til fjells når han kom hjem fra studeringa i Oslo. Til fjells gikk du bare når du skulle samle sauer eller plukke bær, mente mora.

Utover mot Florø gikk det rimelig greit (når jeg ikke husker så mye av det som skjedde, må det vel ha gjort det). Florø er ingen spennende by, men jeg ble kjent med en familie der som jeg hadde litt kontakt med. De besøkte jeg nå og de tok meg med på fisketur. Det var den gangen jeg fikk fisk, mye fisk.

  Kinnaklova og den gamle steinkirken – bilde hentet fra turistbrosjyre
Kinn er ei øy ute i havgapet. Folk der ute lende stort sett av fiske, særlig drivgarnsfiske etter laks. Familien til Jardar var laksefiskere. Kan ikke huske annet enn at vi i en uke spiste laks til middag i alle mulige variasjoner. Øya hadde også et svært karakteristisk landemerke, Kinnaklova, et fjell som var falt sammen på grunn av havets arbeid. Det var forresten flere hulesystemer her ute og vi gikk inn i noen av dem. Det ble fortalt at en hund forsvant inn i ei hule og kom ut igjen på en annen øy. Dessuten hadde øya en gammel steinkirke fra middelalderen som er blitt knyttet til St Sunnivatradisjonen på Selje kloster litt lengre nord på kysten. En vakker kirke i et spennende landskap. I familien var det en mann med litt spesiell skjebne. Han var en dyktig organist og studerte orgelspill i Tyskland, men så klikket det for ham. Når han var hjemme på Kinn, hendte det han spilfe på orgelet og han kom i en annen verden.

  jeg på Kinn i juli 1962
 

Vi var på Kinn i fem dager. Da hadde jeg spist nok laks for en stund.

Vi vendte tilbake til fastlandet for å vente på hurtigruta. Det var ingen andre enn “DS Lofoten”, som ikke må forveksles med veteranen i hurtigruta i dag. “MS Lofoten”? som ble levert noen år seinere. “DS Lofoten” var av de få hurtigruteskipene som overlevde 2.Verdenskrig. Kan huske det var litt spesielt å reise med denne hederskronede båten selv om det bare var en nattseilas til Bergen.

Arkivbilde av DS Lofoten
Fra besøket i Bergen husker jeg ikke så mye. Vi besøkte Jardars familie i Bergen, vi tok heisen til Ulriken og gikk ned igjen (seinere i livet har jeg gått både opp og ned til Ulriken). Vi overnattet på Montana ungdomsherberge som var nytt og fint. Jeg hadde vært innom Bergen før en gang, den gang fra lagsleir i Nordfjord. Jeg har alltid vært litt fascinert av byen mellom de sju fjell (som jeg har vært oppe på alle sammen da jeg gikk 7-fjellsmarsjen i 2006), rusle rundt i sentrum, innom smauene og “tyskebryggen” og akvariet på Nordnes, Fløyfjellet osv. I 1962 hadde Bergen fortsatt trikk uten at vi brydde oss så mye om det; i 1965 forsvant den (dumpet i fjorden), men nå er den tilbake i form av Bybanen. Hurra! Dagen etter forlot vi Bergen med kurs for Hardanger.

  Heisen opp til Ulriken juli 1962

  Bergen 1971
Med oss på ferden hadde vi fått med oss nøklene til Søndagsskoleforbundets hytte på Kvamskogen. Der skulle vi få overnatte gratis. Men først måtte vi komme dit, og det ble vanskeligere enn ventet. Ett eller annet sted i Samnanger røyk kranken på sykkelen min (som vanlig) og jeg kom meg bare framover med en pedal. Det så litt håpløst ut. Ved Tysse kom vi til et samvirkelag og på den tiden hadde samvirkelagene alt mulig rart også en krank til en DBS-sykkel. Jeg fikk til og med hjelp til å skifte kranken, så etter en times tid kom vi oss av gårde igjen til bakkene oppover mot Kvamskogen. Hytta til Søndagsskoleforbundet var tidligere eid av en skipsreder og var gedigen, vi hadde det greit der. Kvamskogen er Bergens Norefjell med masse hytter og skianlegg – også den gangen.

Tokagjelet var den gang et beryktet veiparti der veien gikk på en hylle i fjellet over et dypt gjel. De holdt på å bygge tunneler – de er for lengst tatt i bruk og utvidet i dag. På enkelte steder kan du fortsatt titte ned i dette gjelet som vi passerte når vi trøstig syklet videre nedover mot Norheimsund. Nå var vi virkelig kommet til Hardanger. Det var jo herfra Olav H Hauge og Geirr Tveit var fra.

  Lofthus med epletrær
Vi tok lokalbåten fra Norheimsund til Lofthus. Om bord lyttet vi til lokalfolkets småprat uten å forstå et ord av hva de snakket om. Var dette et slags norsk? Da vi ankom eplebygda Lofthus fant vi fort et pensjonat der Jardar visste de hadde en musikkmaskin, en jukeboks. Vi installerte oss, og Jardar spurte verten hvor jukeboksen var. Nei, den hadde han satt bort; ungdommen ville ikke høre annet enn den amerikanske popmusikken. Den hadde han for lengst gått trøtt av. Da Jardar forklarte at det var “Fanitullen” spilt av Sigbjørn Bernhoft Osa han ville høre, fikk pipa en annen låt; døra gikk opp og kort tid etter spredte lyden av Fanitullen seg over hele etablissementet. Tjo hei – det var jo fanden sjøl sin musikk!

  Kinsarvik kirke fra middelalderen
Det gjorde vi godt igjen ved neste dag å sykle til fergestedet Kinsarvik for å overvære gudstjenesten der. I den gamle steinkirken – der mange folk hadde tatt bunaden på – opplevde kirkesang vi ikke hadde opplevd før. Seinere i livet har jeg kommet tilbake til Kinsarvik, til og med overnattet for å gå oppover langs elva Kinso for å oppleve de mange flotte fossefallene i denne elva. Praktfullt.

En av fossene i Kinsovassdraget
Vi syklet tilbake til Lofthus og fortsatte turen videre mot Odda. Noe av det nifseste vi opplevde på hele turen skjedde mellom Tyssedal og Odda. Dette skjedde før tunnelene ble bygd. Veien var smal og gikk på en hylle over fjorden. En buss kom bakfra og ville passere oss. Jeg husker jeg satte foten på forstøtningsmuren for ikke å bli dyttet av bussen ut i fjorden noen hundre meter under oss. Det gikk bra, men bussen var bare noen cm fra å berøre sykkelen. Den gang var det altså ikke trafikken i seg selv som skapte farlige situasjoner, men veiens beskaffenhet.

Den klassiske kraftstasjonen i Tyssedal

Odda 1967
Fra Odda hadde vi en stor utfordring – og vi gruet oss nok litt til den. Vi skulle over Seljestajuvet – det høyeste punktet på veien på hele 1065 moh. Det betydde ganske mange oppoverbakker den første delen av dagen. Vi rakk imidlertid å nyte synet av Låtefoss før vi fortsatte oppover. Det virket som en hel uendelighet før vi nådde toppen. Under oss hadde vi fantastisk utsikt mot Folgefonni og Hardanger, og der nede så vi også at de arbeidet med de to tunnelene som skulle føre veien over fjellet i framtida. Det er jo et spesielt veianlegg der det bukter seg oppover fjellsiden. Så gikk det desto fortere nedover på den andre siden mot Røldal. Selv om vi bare la bak oss litt over 40km denne dagen, var vi vel ganske fornøyd med dagens innsats. Vi visste at nye utfordringer ville komme neste dag når Hardangervidda skulle beseires.

Den gamle veien over Seljestadjuvet
 Røldal er ei vakker bygd ved Røldalsvatnet med den gamle stavkirken sentralt i bygda. Om vi besøkte den på denne turen, husker jeg ikke, men jeg har vært innom den mange ganger seinere. Den er vel særlig kjent for det rosemalte taket og veggene samt det svettende krusifikset.

Stavkirka i Røldal

   Røldal mange år seinere.
Neste dag var værgudene lite samarbeidsvillige. Det ble turens våteste og sureste dag. Vi skulle oppover Vestmannalia – og så geiteflokker innover Valldalen som noen år seinere ble demmet opp. Grusveien innover Hardangervidda sugde krefter. Vi måtte jo over Midtleger på 1057 moh før vi langsomt, men sikkert nærmet oss Haukeligrend. Husker at vi var både våte og trøtte før vi endelig kom dit, for så å fortsette videre til Grungedal der det var ungdomsherberge. Om vi klarte å tørke opp i løpet av kvelden og natta, har jeg ingen formening om.

Dagen etter har jeg notert fin tur, selv om det var litt duskregn i perioder. Fra Haukeligrend går det ganske bratt opp til Setesdalsheiene. Veien går til dels på ei hylle over dalen. Litt oppe i bakkene så vi en bil som lå veltet i skråninga opp fra veien. Den hadde mistet bremsene og reddet seg fra katastrofen ved å svinge av veien på oversiden. Det endte med et velt, men ingen ble alvorlig skadet. Å sykle over vidda var ganske trivelig. Rart å tenke på at på Hovden var det den gang svært lite – bortsett fra at noen bygde et hotell der. Ingen hyttefelt eller skjemmende skianlegg. Bykle var målet – ungdomsherberget var en fjellgård på nedsiden av veien. Trivelig der.

Rysstad fra Brokke, Setesdal
 Turen ned Setesdal gikk greit, stort sett langsomt nedover på litt dårlig grusvei. Av og til kom gårdshundene ut og løp bjeffende etter oss. Folk var ute på jordene, mange menn hadde skinnbrok, som var tradisjonen i Setesdal. Vi kjørte den gamle veien på utsiden av Fånefjell, som er stengt nå. Vi overnattet på Byglandsfjord. Vi var nede på stasjonen og så toget komme. Det var en skuffelse, for det var bensinmotorvognene som kom, intet damptog. De var forbeholdt godstogene, men det visste ikke vi. Litt over en måned seinere var det slutt på togtrafikken på banen.

  Byglandsfjord stasjon mange år seinere.
Situasjonen nå var at sykkelen min begynte å bli dårlig. Det var først og fremst bakhjulet som begynte å svikte. Det var gått en del eiker. I Kristiansand fant jeg et sykkelverksted ved Lundsbrua (det er der ennå), men de klarte ikke å fikse hjulet på den korte tida. I Kristiansand traff vi noen skolevenner som inviterte oss til å overnatte på hytta deres ved Ålefjær. Mens sykkelen min ble fikset, dro Jardar i forveien retning Arendal. Jeg kom etter om ettermiddagen, pytt pytt, vi skulle jo bare til Arendal.

   Kristiansand fra Duekniben 2 år seinere.
Har i ettertid tenk over hvor sprek jeg var den gangen, for veien mellom Kristiansand og Arendal var den gang nokså kronglete selv om det var en del nye strekninger den første delen fra Kristiansand. Jeg synes å huske at det gikk som en lek. Tanken var å sykle hele veien hjem til Oslo, foreløpig langs riksvei 40. Trafikken var ikke større enn at vi følte den ikke var noe problem. Det som ble et problem nå var været – tordenbyger – samt sykkelen min. Tordenbygene tvang oss i le av noen garasjer mellom Søndeled og Gjerstad, og da vi kom i gang igjen fikk Jardar se hvor dårlig det sto til med bakhjulet mitt. Vi bestemte oss for å sykle til Gjerstad jernbanestasjon for å ta toget derfra hjem til Oslo.

  Gjerstad stasjon, mange år seinere – uten ekspedisjon eller postkontor.
 Problemet var penger. Dette skjedde på en søndag, og ingen postkontorer var åpne. Jeg hadde nemlig en rød postsparebankbok som jo kunne brukes over hele landet, men ikke på søndager. Vi forela spørsmålet for stasjonsmesteren som sa han kunne ringe postmesteren i Gjerstad. Han var heldigvis hjemme. Så etter å ha besøkt postkontoret – der problemet var hvilken dato postmesteren skulle stille stempelet på – kom jeg tilbake til stasjonen med nødvendig kapital til toget hjem, Sørlandsekspressen. Det var forresten ett av de strømlinjeformede “lyntogene” (BM66) som tok oss tilbake til Oslo V.

Har i ettertid regnet ut at vi tilbakela 1 150km på datidas veier (stort sett grus) på vanlige sykler uten noen som helst fiksfakserier. Det som ødela var at min nye sykkel ikke var god nok, eikene begynte å ryke ganske tidlig og til slutt var det ikke mange av dem som var i orden. Dessverre var dette et fenomen som forfulgte denne sykkelen seinere også – dog ikke så ille som på denne turen. Vi opplevde mye, vi så mye av Norge og naturen omkring oss og jeg tror vi var ganske spreke etterpå. Jeg mistet etter hvert kontakten med Jardar selv om vi studerte på samme fakultet. Også han hadde stor interesse av historie og rumensk, og jeg leste med stor interesse de to bøkene han skrev om øst-Europas historie. Fortsatt hadde jeg lyst til å sykle mer, men gjorde ingen særlig forberedelser til neste ekspedisjon, som kom til å gå av stabelen året etter…….

 

 

Sykkelnostalgi 1

  John og jeg tar en pust i bakken

Jo da, sykkel har jeg vokst opp med. Det har vel de fleste på min alder. Da jeg var barn hadde ikke jeg noen barnesykkel, men de fantes nok. Jeg måtte ta til takke med sykler som allerede hadde vært brukt noen år; helst damesykler fordi de hadde ikke stang. De gikk an å klyve opp på for en liten pjokk. Som guttunge var det greit å komme seg rundt til forskjellige aktiviteter eller steder. Slik har det bare fortsatt, kanskje spesielt i de unge år med mange og lange turer på sykkelsetet. Men også seinere i livet har jeg hatt stor glede av dette trillende framkomstmiddelet – der muskelkraft og tyngdekraft er drivkraften til å komme framover.

 
Den har vært brukt både nyttig virksomhet, men ikke minst brukt i fritidssammenheng. Den har brakt meg til og fra jobb, eller ut på lengre turer; fortrinnsvis i Norge, men jeg har syklet litt i Danmark og Afrika også – og en liten tur i Sverige – på venstre side. Men mest har den brakt meg rundt i Norge. Har alltid vært interessert i å vite litt om hva som befinner seg bak neste sving. Dessverre har det vært pauser. Blant annet syklet jeg ikke mens jeg bodde i Nord-Norge, men har gjort det litt seinere. Det innrømmer jeg var dumt, men det var jo alltid motvind og regn?.

Kan ikke huske at jeg syklet noe særlig de første 7 årene av mitt liv da vi bodde i Baldersgate. Jeg husker jeg satt bakpå min fars sykkel en gang vi var på sykkeltur i Telemark. Det må ha vært på slutten av 40-tallet. Husker vi var på Lifjell (ved Bø) og Skien (hvor vi overnattet like ved kanalen) og Porsgrunn (hvor vi spiste kjøttkaker). Far hadde et spesielt bagasjebrett av tre som gjorde at jeg ikke kunne få beina inn i eikene. Men jeg innbiller meg at det var på denne tida jeg også lærte å sykle, på gamle velbrukte sykler som tilhørte min familie.

Eller var det i Louisesgate – dit jeg flyttet da jeg var 7 1/2 år gammel – etter en brann i Baldersgate. Det var bedre å sykle der, mer plass og mindre trafikk. Det skumleste var å sykle i Theresegate. Der var det trikkeskinner som selv ballongdekk gikk nedi. Jeg kan huske jeg trynte der noen ganger. Ellers gikk det greit. Husker det var greit med ballongdekksykkelen. Det var på denne tida jeg begynte å utvide min aksjonsradius. En kamerat, Finn, som bodde i samme boligkompleks som meg ved Bislett, flytta til Ekraveien på Røa. Han besøkte jeg flere ganger. Sørkedalen ble nådd, familien på Bekkestua ble nådd, tante Solveig på Gjønnes ble nådd – sirkelen ble stadig utvidet – og da jeg flyttet til Egne Hjem i Bærum i 1959 – der min mor vokste opp – ble sirklene stadig større. Da jeg studerte ved UiO, hendte det at jeg brukte sykkel til og fra Blindern (enda jeg hadde fribillett på trikken!). Selv da hendte det var bilkø i rushtida. Vi syklet på utsida av køen. En gang vrengte en bilist bilen ut av køen rett foran meg og ødela forhjulet mitt. Jeg fikk 50kr av ham for å rette ut hjulet, men det kostet mye mindre den gangen. Ellers gikk det bra – uten hjelm eller noe slikt utstyr. Det som ikke var så bra var at jeg knakk kranken på flere av syklene jeg brukte. Var det jeg som var for sterk; eller var det syklene som var for dårlige?

  Sentrum av Göteborg mange år seinere (1987)

I 1958 bestemte noen klassekamerater, John, Rolf og jeg, å dra på sykkeltur til Göteborg. Husker ikke helt hvilket ærend vi hadde der å gjøre. Var det noe på Nya Ullevi tro? Vi var bare 15 år, men vi fikk klarsignal og dro av gårde. (Kan nesten ikke huske jeg har spurt min mor om lov til noen av de turene jeg har begitt meg ut på. Var det enebarnets privilegium?). Jeg kan ikke huske spesielt mye fra denne turen; bortsett fra at vi kom hjem i god behold. Vi kom oss greit til Sarpsborg der vi overnattet på UH. Det gikk også greit videre, men jeg oppdaget at han som hadde gir kom greiere opp bakkene enn jeg som ikke hadde. Jeg mener jeg brukte min fars gamle ballongsykkel på denne turen. Vi konkurrerte også om å komme fortest ned bakkene. Heller ikke der vant jeg. Av en eller annen grunn ble vi trøtt av syklinga og sporet av til Strømstad, min første svenske by. Der bestemte vi å gjøre kort prosess: Vi gikk om bord i toget til Göteborg!

Vi kom seint til Göteborg. Ungdomsherberget var fullt, vi var faktisk innom politiet for å spørre om de hadde en celle til overs (eller var det noe vi fantaserte om?) Vi rota oss inn i et tvilsomt strøk. Mot oss kom en gjeng med rampegutter. Vi var ikke særlig høye i hatten. Omtrent samtidig rundet en politipatrulje et hjørne og gutta forsvant – og vi fant et hotell som nok ikke egentlig var tenkt for sånne bortkomne gutter som oss. Det røpet stilen på seng og sengetøy. Men sov godt gjorde vi.

   Jeg foran statuen av Carl IX – hvem nå det var?

Mer Göteborg

Göteborgbesøket husker jeg ikke så mye av, vi rusla rundt i denne byen og kikka oss omkring. Turen hjemover på svenske veier på venstre side av veien gikk greit, med en natt i Uddevalla. Da vi passerte Svinesund (uten kjøtt eller noe sånt, den gang var det liten grensehandel), og trillet nedover bakkene mot Berg, foretok vi en ny avsporing mot Berg jernbanestasjon, og havna på toget til Oslo. Greit nok – nå var vi lei sykling, møre og trøtte i beina var vi. Nok var nok.

Slik fortsatte det utover det neste tiåret med sykkeltur etter sykkeltur. Jeg hadde i grunnen fått blod på tann. Men det er en annen historie, som jeg vil fortelle mer om??..

Gøy med kor eller Snehvit og de 150 dvergene.

 

Alle kjenner eventyret om Snehvit og de 7 dvergene. Disney har gjort eventyret berømt gjennom sin tegnefilm fra 60 år tilbake. Det er den misunnelige stemora, heksen, som vil drepe den vakre og gode Snehvit fordi hun er vakrest i landet her. Teatergruppa “Fotspor” knyttet til Bymisjonen her i Kristiansand, laget en modernisert utgave av eventyret der de syv dvergene ikke bare var på facebook, men også brukte sosiale media i kampen for kjærlighet og rettferdighet. De samarbeidet med Kilden og Sølvstrupene, eldrekoret med bortimot 150 medlemmer, for å lage en forestilling med ikke minst humor og et glimt i øyet. De valgte å omarbeide tekstene til noen av ABBAs hits så de kunne passe inn i sammenheng med eventyret.

foto NRK

Slik ble “Gimme, gimme, gimme” til “Gi meg, gi meg, gi meg et hjerte før midnatt”; “Chiquitita” til “Vakre Snehvit du er så trett” og “Money, money, money” ble til “Hun vil være vakrest, aller vakrest mer enn det går an”. I teksten til “Dancing queen” står det om helten som reddet Snehvit: “Snehvit er tilbake – reddet av en helt, han jobbet manuelt”.

Helten i stykket er Kristen Gislefoss! – værmannen (unnskyld metrologen). Hvorfor: Han kunne omgå dronningens pressesensur og dessuten kunne han hjertelivredning! Eplebiten ble spyttet ut. Ingen vakker prins i dette stykket, bare en fest der Kristen Gislefoss var hedersgjest. Med andre ord masse humor knyttet til både vårt samfunns materialisme osv osv. At Snehvit helt på slutten spør trollspeilet om hvem som er vakrest, skulle kanskje tyde på at historien gjentar seg. Snehvit i dag er ikke slik hun en gang var….

Disneys Snehvit

ABBAs musikk egnet seg ypperlig etter min mening – og ble godt ivaretatt av en profesjonell gruppe musikere – en klaverkvintett fra KSO. Ganske raffinert etter min smak.  Sølvstrupene sang av full hals. Hvordan det lød får andre fortelle om for jeg var en av de 150 som sang. Og det var gøy……