KORSANG PÅ SØRLANDET og meg.

 

Sørlandet korverksted i Skien

Etter at jeg kom til Sørlandet og Lillesand i 1978, begynte jeg i kirkekor – etter hvert kalt Lillesand kantori. Da ble det selvfølgelig mye kirkemusikk og kirkelig musikk. Den nye organisten, Johan Varen Ugland, satte en ny standard for kirkemusikken, sånn sett ganske konservativ med vekt på mer musikk i gudstjenesten. Bedre det enn å høre på kjedelige prestetaler, gjerne kalt prekener; det ble det en del av når vi hadde konsert i kirken omtrent en gang i måneden. Den eneste som holdt oss våkne, var prost Jakobsen med sin direkte tale og litt uortodokse ordvalg. Ved 100års jubileet for Lillesand kirke laget Johan en kantate for kor og orkester som ble framført både i Lillesand og Lund kirke sammen med Kristiansand Kammerorkester. Ganske vakker musikk.

Trond Andersen kom inn som et friskt pust fra Grimstad. Bedehuset, ja, men jeg trodde på Tronds entusiasme. Det ble “Visst skal våren komme” med han og koret økte med 20 medlemmer. Flott og latinoinspirert musikk av en sørlandskomponisten Sigvald Tveit. Det ble turné til Vanse og Evje, og så ble det slutt.

Det ble slutt på mange ting, og det ble noen vanskelige år, det ble Kristiansand Opera og kammerkor med Bjørn Odden, greit nok, men hadde aldri tid til å være med i noen opera (bl.a “Anne Pedersdotter” og “Carmen”) og valgte i stedet Sørlandets korverksted med Andrew Wilder. Dermed ble det en slags repetisjon av både “Nelsonmessen” med Bjørn og Brahms “Requiem” med Andrew. Dessuten ble det i 1995 første gang med Beethovens 9. i domkirken både i Kristiansand og Arendal og med polsk dirigent. Ikke den samme opplevelsen som 19 år seinere.  Andrew stresset koret veldig, det gikk særlig ut over sopranene, men det ga ikke noe overskudd. Så var lufta gått ut av min ballong, og det ble pause i mange år.

 

Jeg bestemte meg for å ta det med ro, men rundt 2005 tok det av på nytt. Jeg ville være med på et folkelig nivå. En kollega maste på meg om jeg ikke ville være med i Birkenes bygdekor. Da bodde jeg jo nettopp i Birkenes. De hadde nettopp fått en ung dirigent fra Lietuva. Begeistring for en ung dirigent? Det ble både Birkenes og Søgne bygdekor med Diana Siaudvytyte som dirigent, en helt ny verden og egentlig like spennende. Særlig Birkeneskoret var fulle av guts og innfall og Diana (og jeg nølende) var med på det meste. Artigst var en jubileumskonsert vi hadde (2012) med mange morsomme innslag med kostymer og det hele. Mitt problem var ikke synginga, men å lære tekst utenat.  Derfor var det veldig greit med vikingsangen fra “Ronja og røverdatter” for mannsgruppe, for der var det ingen tekst! Dessuten har det blitt en del festivaler å være med på og hilse på andre sangerbrødre og søstre. Birkeneskoret har dessuten startet en tradisjon med å reise utenlands annethvert år. Foreløpig har jeg vært med til Vilnius i Lietuva og Wroclaw i Polen, fine turer begge. Skrev jo selv begeistret om turene til lokalpressen.

   Birkenes bygdekor i Wrochlaw

Har nesten glemt et prosjektkor som jeg også var med på i 2009: “One sunny nigth” skrevet av Thomas Stanghelle til minne om Ketil Moe. Ketil Moe, som satte sykdommen systisk fibrose på norgeskartet, kjente jeg gjennom foreldrene. Hadde mange samtaler med ham da han gikk på Møglestu. Han levde lengre enn noen andre med den sykdommen ved å løpe maraton. Han var nesten besatt av å løpe, men det var også løpingen som til slutt tok livet hans. Musikalen handler om Ketil (som ble spilt av Alexander Rybak) og den kinesiske, skadde Mark Wang som ble kjent med hverandre på Sunnås og som sammen arrangerte det første maraton i Beijing. De satte handikappidrett på kartet i Kina.

Forestillingen i Lillesand var et norsk-kinesisk samarbeidsprosjekt med mange kinesiske aktører bl.a. en fantastisk døvstum dansetrupp. Meningen var at forestillingen skulle gjentas året etter i Beijing med opptil flere forestillinger. Det siste ble det dessverre ikke noe av da en viss kinesisk dissident fikk fredsprisen, men tur til Kina fikk vi. Prosjektet hadde mange gode sider, til og med musikken var brukbar. Familien Stanghelle var mye i sentrum, noe som ble feil for meg. Det som var veldig hyggelig, synes jeg, var at skolen Mark Wang gikk på her i Norge, et Røde Kors college i Sunnfjord, var representert ved noen unge sangere fra mange land.

Fra forestillingen i Lillesand

Det er skrevet en del om sang og helse i det siste. Ja, jeg tror er sang er sunt. En kan komme nokså trøtt og mismodig til en øvelse, for å komme ut når øvelsen er slutt oppglødd og full av energi, samtidig som en er helt utslitt. En holder lungene godt i trim, kanskje noe av kroppen også. Stemmen har ikke blitt særlig svekket med årene. Det skulle tyde på at jeg har brukt den riktig i det lange løp. Korinstruktøren, Tore Erik Mohn, snakket om avslappet intensitet. Det er noe av det samme Henrik Due sa om fiolinister. Det er bare de musklene du bruker til å spille med som skal strammes, resten av kroppen skal være i avslappet ro. Ragnar Rasmussen som var vår instruktør både til Messias og Puccinis “Missa da Gloria” var utrolig dyktig til å få fram god klang og jobbet utrolig mye med korene med det.

Musikken betyr også noe mentalt. Det er for så vidt et stort tema. Den musikken jeg liker best er instrumental og til å lytte til. Mine musikalske interesser går i mange retninger, men særlig innen det som kalles klassisk. Det var den jeg vokste opp med. Det er den som gir meg mest. Er musikken ekte, kan jeg ha mange gode opplevelser med mange musikktyper, selv rock.

Må fortelle om mitt møte med “Ny musikk”. Det var i 1971 og Arnulf Heggstad spurte om jeg ville være med på et prosjektkor til UNM (Ung nordisk musikk) festival i Helsinki i 1971. Da øvde vi inn bl.a. verker av Olav Anton Thommesen og Jon Persen (den siste har satt samisk musikk på kartet). Må si jeg hadde forståelse for at de ellers så seriøse musikerne i Helsingfors byorkester hadde fortvilte problemer med å holde latteren tilbake i Persens rytmiske pusteøvelser for kor og orkester. Mitt forhold til den type musikk har ikke blitt noe bedre etter dette. Personlig ligger “keiserens nye klær” nokså langt framme i mine assosiasjoner. Ny musikk har blitt svært elitepreget. Hvor er gleden og spontaniteten?

Er jeg kommet til veis ende? Da jeg nevnte det for Stefan Skiöld at konserten på torsdag var en slags sorti, slo han meg på skulderen og sa; du må ikke stoppe nå når du er så godt i gang. Det er absolutt noe i det. Tror sangen gjør meg godt, og er sundt. Det er synd at det blir så lite i Afrika.

Håper at noen en gang kan si ifra at det er på tide å slutte – eller at jeg finner det ut på egen hånd..

PS. Det meste av dette skrev jeg for tre år siden i 2013. Tre år seinere har jeg redusert antall kor til ett: “Sølvstrupene”, Kilden dialogkoret, kanskje først og fremst fordi jeg har fått nye familieforpliktelser og at energien ikke helt er på topp. Flott at det finnes et slikt kor for mer rustne røster. Så seint som i mars 2016 var jeg med i KKOK blant annet den nevnte messen av Puccini. Men sølvstrupene er ikke noe “mimrekor”. Våre to instruktører/ dirigenter, Anne Balsnes og Bodil Nørsett holder oss i ørene og driver oss videre. Nå er det julekonsertene som står for døra.

ODE TIL GLEDEN – ODE TIL MUSIKKEN!

 

I går sto jeg på scenen i Kilden og sang ode til gleden – finalen i Beethovens 9. Symfoni. Jeg følte virkelig gleden inni meg – at jeg fikk lov til å formidle dette i min alder og på denne måten! En fantastisk følelse. Dessuten var jeg en del av et hele ? en bitte liten brikke som i og for seg var unødvendig (det hadde gått bra uten meg), men samtidig var det nødvendig for meg ? ikke minst for å uttrykke en glede over alt jeg har vært med på i musikkens navn over mange år.

At Schiller hadde tenkt å skrive et ode til friheten er en del av historien, men den tidens sensur tillot ikke det, så ordet “freude” kan likeså godt oppfattes som “freiheit”. Jeg tror Lennart Bernstein tok konsekvensen av dette 25. desember 1989 da han framførte symfonien i Berlin. Da ble ordet freude skiftet ut med freiheit – det var  bare litt over en måned siden Murens fall.

 

Jeg vokste ikke opp i noe spesielt musikalsk hjem, men min far kunne synge og min mor kom fra en musiserende familie, hadde sunget i kor og spilt piano; men det var før min tid. Min mor ville jeg skulle begynne å spille fiolin, og vi fikk låne en fiolin av min onkel. Spilletimene på konservatoriet var ikke særlig hyggelige, men min mor fikk meg inn hos Stephan Barratt-Due sr. Der ble jeg i mange år, uten at progresjonen i mitt fiolinspill pekte så voldsomt oppover. Men han holdt ut. Morsommere ble det da jeg flyttet til Bolteløkka og de hadde strykeorkester. Der ble jeg med og hadde mye glede av det, og jeg ble der langt inn i realskolen. Lærer Pedersen var den inspirerende dirigenten, vet ikke hva det var ved ham som gjorde det hele gøy å være med. Av en eller annen grunn ble jeg flyttet fram i orkesteret og endte opp ved siden av ?konsertmesteren?, Anne-Lise. På “Katta” hadde de også orkester, vi øvde på “hylla” hver tirsdag under kantor Skaflot. Høydepunktet var framføringen av Gershwins “Porgy and Bess” da jeg gikk i siste klasse. Da fikk til og med orkesteret ros for godt spill. Av en eller annen grunn hadde jeg avansert til å sitte ved siden av konsertmesteren, som forresten het Ole Bøhn og som seinere i livet gjorde stor karriere som fiolinist, så å si over hele verden.

Det gjorde ikke jeg. Hadde en følelse av at en del tekniske vanskeligheter ikke var til å komme over, og la i stedet hele fiolinen på hylla. Forsøkte å ta det opp igjen ved noen anledninger, men la den til slutt helt bort.

Men musikken var kommet inn i livet mitt. På gymnaset skrev jeg historisk særoppgave om Beethoven og hans symfonier, uten å ha hørt så mange av dem. Men det ble starten på en nyssgjerrighet omkring musikk, så noe av det første jeg gjorde for pengene jeg fikk for å gå med aviser, var å kjøpe platespiller ogKarajans innspillinger av Beethovens symfonier. 

Dessuten gikk jeg på konsert i Aulaen med Oslofilharmonien. Vi kjøpte ståplass til en lav pris og snek oss inn på sitteplass etter første sats?. Det ble forresten også arrangert ungdomskonserter med innledingsforedrag av magister Jon Medbø. Hans foredrag ble legendariske, det ble sagt at det var flere som gikk på konsertene hans enn på selve konserten. Det ble en åpner for meg i musikkens indre vesen.  Perspektivet ble utvidet – de spilte til og med Mahler (1. Symfoni) – utskjelt i “Musikken Verden”, min hovedkilde til musikkhistorie, der Vivaldi ikke en gang var nevnt.

Det var rett etter militærtjenesten at koralternativet dukket opp. Mine fettere kunne meddele at Akademisk korforening (AKF) skulle framføre Händels “Messias” før jul 1966 og at fjernsynet skulle gjøre opptak. Det ville jeg være med på! Intet problem å slippe inn i dette koret som på den tid hadde bortimot 80 medlemmer og Arnulf Heggstad som dirigent. Det ble 6 fine år i dette koret som hadde medlemmer i alle aldre. Det var bra. Messias var krevende og gøy. Husker KORK måtte ha opp trompetist fra Danmark. Det hadde ikke vært nødvendig i dag. Vi framførte også  Joseph Haydns “Nelsonmesse” med KORK, noe som annenkonsertmesteren synes var litt pinlig, fordi orkesteret var ikke bra nok for denne klassiske oppgaven etter mange “populære” år under Øivind Berg. Nelsonmessen åpnet øynene mine for nettopp Haydns musikk; han er fortsatt en av mine favoritter.Haydn ble spurt en gang hvorfor hans kirkemusikk var så lite “tung”. Haydn svarte: “Når jeg tenker på Gud, blir jeg fylt av glede, og da blir musikken min også glad”.


Med AKF hadde vi turné til Nord-Norge i 1970 med Musikkfestuka i Harstad som hovedmål. Også der var det Nelsonmessen (med Trondheim Symfoniorkester) som sto på programmet og Kåre Kolbergs “Plym-Plym” hvor jeg var hylende, hviskende og stønnende tenor. Vi sang for øvrig rett etter en ung, lovende gruppe som kalte seg “Dizzy Tunes”.  De slo igjennom nettopp på denne tida. Det ble sang mange steder i Nord-Norge, bl.a. på selve Nordkapp lød “Norge mitt Norge” i strålende sommervær – noe som preget hele turen. At jeg mistet stemmen allerede i Trondheim skal jeg ikke snakke så høyt om – dessuten at jeg en periode var nestformann i koret.

Ved korets 40-årsjubileum skulle vi framføre Arne Eggens “Kong Olav” som musikksjef Lange i NRK ville hente fram. Det ble gjort sammen med Oslofilharmonien i Aulaen. Husker Terje Stensvold var ung solist den gang. Han gikk i parallellklassen min på folkeskolen. Husker vi tenorer skrek brann i høy -d- og at en anmelder skrev at dette verket fortjente fortsatt å ligge i en skuff og bli tildekket av glemselens slør.

I tillegg ble jeg en av Kjell Hillvegs faste kunder, og fikk stadig utvidet min musikalske horisont gjennom innkjøp av utallige Lp-plater. Mozart, Brahms, Dvorak, Tsjaikovskij ble en del av “repertoaret”., men også Stravinskij, Janacek (bl.a. etter en konsert i London), Britten og Prokofjev. Utvidelsene har vært kontinuerlige helt til disse dager hvor musikk kan oppleves (og lastes ned) fra nettet, men jeg var tidlig på’n da cd-en kom på 80-tallet.

Jeg ble gift, og Bodø var neste stopp. Det tok noen år før jeg prøvde meg i kor på nytt. Det ble “Con Brio” under Finn Normann Løvdals myndige ledelse. Han fikk meg da også ekskludert fra koret – fordi jeg var borte fra to øvelser, fordi min nyfødte sønn ble lagt inn på sjukehuset!  Men jeg opplevde mye fint før det. Det var kanskje det beste koret jeg har sunget i. Vi var mange og vi var unge. Jeg var bare noen og tretti og var blant de eldre i koret.

Det store prosjektet var Brahms “Ein deutches Requiem”. Koret var delt i to, 2/3 av koret var bosatt i Bodø, den siste delen i Mo i Rana – og så dro vi over fjellet for å ha fellesøvelser og bo hos hverandre. Det var bare 260km hver vei! Verket ble framført begge steder, det må ha vært i april i 1975, og på vei til Bodø var veien stengt over Saltfjellet. Det ble retur til Mo og tog over fjellet. Det gikk bra. Traff Arvid Engegaard for kort tid siden og han husket flere detaljer enn det jeg gjorde.Han og Truls Mørk spilte i amatørorkesteret i Bodø som 15 åringer. Vi måtte leie inn musikere fra Trondheim Symfoniorkester, noe som førte til at vi fikk invitasjon til å framføre Brahms i Nidarosdomen året etter med TSO og Øyvind Fjelstad som dirigent. Det var absolutt et høydepunkt i min musikalske “karriere” – selv om jeg var med da verket ble framført i domkirken i Kristiansand for noen år siden. Den ene kritikeren skrev at han hadde problemer med å anmelde konserten fordi han ble så følelsesmessig dradd inn i musikken. Selv overhørte jeg en samtale på gaten hvor den ene sa til den andre: “Dette var flott”, hvorpå den andre svarte: “Ja, himmelsk”. Den andre var Arve Tellefsen.

Sommeren 1975 var koret på turné til Berlin. Vi hadde et vennskapskor der. Det ble en tur full av inntrykk, ikke bare musikalsk. Vi besøkte forresten en konsert med Berlinfilharmonien uten Karajan. Det var spennende og skremmende å reise fra øst mot vest og omvendt og oppleve Muren – symbolet på umenneskelighet. Ikke rart at Bernstein valgte å endre Freude til Freiheit i 1989!

forts.

Om Tomm Kristiansens bok “Mor Afrika” – 20 år etter

Har nettopp lest deler av denne boka som kom ut i 1994 med stor interesse. Boka er interessant fordi Tomm Kristiansen vet så mye om Afrikas “indre liv”, hva som er typisk for det afrikanske og som er forskjellig fra vårt eget. Dette liker jeg godt og har mye egen erfaring av det samme. Jeg har bodd lange perioder i Kenya 2010 – 14 og har kenyansk familie. Derfor har jeg lest spesielt delen om Kenya inngående, fordi det er landet jeg kjenner best til. Interessant å se Kristiansens kommentarer i lys av det som har skjedd i ettertid – over tjue år seinere.

Delen om Kenya begynner med overskriften “Kenyas farligste mann”. Mannen er Koigi wa Wambere, og var en periode bosatt i Norge som politisk flyktning fra Kenya. Han reiste i 1990 til Uganda, men ble bortført av kenyanske agenter til Nairobi og puttet i fengsel. Det er denne situasjonen Tomm Kristensen beskriver – og som til syvende og sist førte til diplomatisk brudd mellom Norge og Kenya, selv om det i utgangspunktet var striden om utviklingshjelpen som var den egentlige årsaken. Tomm Kristiansen beskriver president Daniel arap Moi som den store despoten: Diktatoren som tvang sin vilje igjennom ikke minst ved hjelp av sikkerhetspolitiet, som ble en fryktet maktfaktor under Moi. Tortur og dødsstraff ble brukt, og folk ble arrestert uten lov og dom. Amnesty hadde mye å rapportere fra Kenya om brudd på menneskerettighetene. Kuppforsøket i 1982 mot Moi førte til en skjerpelse. All opposisjon ble kneblet, men de som ville “samarbeide” fikk være med. Bl.a. var nåværende president Mwai Kibaki sterkt involvert i Mois styre. Han ble seinere regnbuekoalisjonens presidentkandidat i 2002, og satt som president helt til 2013.

Det er mange årsaker til Mois hardstyre. Den underliggende årsaken er at Moi tilhørte “feil” stamme. Han var fra nordvest Kenya, han var kalenjin (som egentlig er en stammegruppe). Geografisk var han fra et område som ikke lå langt fra Nakuru, byen som Koigi var fra, men han var kikuyu, stammen som trodde og tror fortsatt de hadde enerett på makt i Kenya. For å holde på makten, måtte Moi holde kikuyuene nede. Han møtte også motstand hos de radikale lederne blant luoene, bl.a. Oginga Odinga. De var likevel ikke så farlige. Tomm Kristensen nevner ikke hans sønn, Raila Odinga, som er den ledende i opposisjonspolitiker i Kenya i dag.

Moi trodde på den sterke mann. Moi skaffet seg selv rikdommer og ga bl.a. landområder til nære medarbeidere, men han var ikke av de verste i Afrika. Han hadde stor tro på KANU og det “opplyste” eneveldet, han var jo selv lærer, mwalimu, og han ville selv føre landet framover ved å bygge ut skolevesenet. Derfor kjenner jeg folk i Kenya som er takknemlig overfor Moi fordi han ga dem mulighet til å gå på skole – akkurat som mange i Russland fortsatt husker Stalin fordi han ga dem hus, arbeid, utdannelse og lønn. Korrupsjonen startet under Kenyatta og fortsatte under Moi. Likevel: Under Kibakis presidentid, han som virkelig skulle stoppe korrupsjonen, fortsatte den til uante høyder. Antikorrupsjons-ministeren, John Githongo, valgte å hoppe av til Storbritannia i 2004 og seinere fortelle om korrupsjonen til journalisten Michaela Wrong. Under Moi hadde man følelsen av at noen av korrupsjonpengene kom folket til gode – ikke minst på grunn av skolesatsingen.

Moi ble tvunget til å oppgi ettpartimonopolet i 1992, men ved valget samme år klarte ikke opposisjonen å samle seg, som Tomm Kristiansen skriver. Det skjedde heller ikke i 1997 da Moi nok en gang ble gjenvalgt. Det var ikke før i 2002 at opposisjonen klarte å samle seg under den såkalte “regnbuekoalisjonen” med Mwai Kibaki som presidentkandidat og Raila Odinga som statsministerkandidat. Men da var det ikke Moi som var motkandidat, men Mois protegé, Uhuru Kenyatta, yngste sønn av Jomo Kenyatta. Han tapte da også valget, men beholdt beundringen for Moi.

Det kan vi merke i dag, 2014. Kenya fikk ny og mer demokratisk grunnlov i 2010, godkjent i en folkeavstemning. Grunnlaget for en ny og mer demokratisk utvikling var tilstede. Ved valget i 2013 var det 8 presidentkandidater, derav Raila Odinga og Uhuru Kenyatta som de mest prominente. Valget kom da også til å stå mellom dem, der Uhuru til slutt trakk det lengste strået. Selv om også dette valget var preget av valgfusk, ble det godkjent av Supreme Court etter at Raila Odingas “Orange Democratic Movement” protesterte. Hvem var det Kenyatta oppsøkte kort tid etter valget; jo, den gamle diktator, Moi, Kenyas 7.far i huset. Mois ånd ligger også over Kenyattas måte å styre på. Han forakter opposisjonen og kanskje Raila spesielt, han vil styre Kenya i fred. Railas ønske om dialog blir bryskt avvist med: Forstyr meg ikke, jeg vil styre landet uten innblanding. Allerede hans første store prosjekt, jernbaneprosjektet Mombasa – Uganda, ble av opposisjonen karakterisert som den største korrupsjonsskandale i Kenyas historie. Og Kenyatta fikk parlamentet med på å bevilge penger til Anglo-Leasing, et fiktivt selskap som sto bak den hittil største korrupsjonsskandalen i Kenyas under president Kibaki. Forstå det den som kan.

Fint det Tomm Kristiansen skriver om Wangari Matthai. Hun var en foregangskvinne. Hun og hennes “Green Movement” fikk stoppet utbyggingen av Uhuru Park mot alle odds og millioner av pund. Hun fikk da Nobels fredspris i 2004. Dessverre døde hun i 2013.

Hva skjedde så med den farlige mannen? Koigi reiste tilbake til Norge etter at han slapp ut fra fengselet i 1993, og vendte tilbake til Kenya i 1995, havna i fengsel på nytt etter  at han ble beskylt for ting han umulig kunne ha gjort. Han prøvde seg seinere som politiker, ble valgt inn i parlamentet en periode, var faktisk minister en stund, men oppførte seg som politikere flest, beriket seg på skattebetalernes bekostning. Ved neste valg tapte han plassen i parlamentet. Han har bare gitt livstegn fra seg gjennom noen skriverier i avisene – ikke akkurat en farlig mann!

******

På slutten av boka skriver Tomm Kristiansen om å reise med tog i Afrika. I utgangspunktet valgte han å reise med tog fra Mombasa til Nairobi. Her finner jeg mange direkte feilopplysninger. Det som står om bakgrunnen for denne jernbanen, er vel og bra, men han tar ikke med at britene ønsket politisk kontroll over det indre av Afrika. Byggingen av jernbanen til Uganda var ledd i kappløpet om Afrika. Dessuten trodde de at Uganda var et slags paradis på jord med mange ressurser. Det står at 8 000 indere ble hentet for å bygge banen. I virkeligheten var det over 30 000!

Afrikanere ble forsøkt rekruttert til anlegget, men de var skeptiske og få lot seg verve. Noen steder var de direkte fiendtlige, bl.a. nandiene nord for Nakuru. Ca. 2 500 mistet livet, og det er riktig som det står at mange ble drept av løver og andre ville dyr, men de fleste ble drept av sykdom og dårlig sikkerhet på jernbanen. Men de som ble spist av løver, forsvant i løpet av et år, ikke på en uke. Løvene ble til slutt drept og er utstilt på museum i Chicago.

Dessuten ble arbeidene fullført i løpet av 5 år: I 1901 var banen kjørbar; i 1904 var banen helt ferdig til Kisumu. Første verdenskrig stoppet ikke banen slik Kristiansen skriver, snarere tvert imot, den var til uvurderlig hjelp for britene. Kanskje det er utvidelsen til Kampala han tenker på. Den delen ble ikke ferdig før i 1932. Nairobi ble anlagt som en mellomstasjon, og det ble etter hvert utviklet et lite bysentrum. Jeg vet at en av jernbaneingeniørene uttalte seg negativt om stedet, men sjefen selv bygde seg hus i Nairobi, så så ille kunne det ikke være – og i det lange løp var det her kolonistene slo seg ned. Administrasjonen for det indre ble flyttet fra Mombasa og Machakos til Nairobi allerede i 1901. Dette var noe britene ville (det står motsatt i boka). 

Jernbanereisen som Kristiansen beskriver tar fortsatt 14 timer, men luksuspreget er for lengst forsvunnet!  Har selv skrevet artikler om jernbanene i Kenya.

Tomm Kristiansen skriver journalistisk slentrende om Afrika, jeg kjenner igjen mye av det han beskriver, men av og til går det litt for fort i svingene og det han skriver blir feilaktig, og han mister derfor troverdighet, i alle fall hos meg.

 
 

 

Gode busser? Buss til begjær/besvær – eller var det Arendal?

Jo da, jeg tar bussen. Fint å komme fram med egen (privat)sjåfør. Jeg solgte bilen i 2011. Jeg var jo vekk halve året og regnet med at bilen trengte ikke å stå her og vente på meg. Hadde jeg egentlig bruk for bil når jeg bodde i Kristiansand? Jeg hadde mer bruk for bil i Afrika. Dessuten – som pensjonist hadde ATK et kjempebra tilbud til oss pensjonister: Reise buss i begge Agderfylkene så mye du vil i en måned for 390.- kroner.

 

Hvordan har det så gått? Utmerket, spør du meg, stort sett. Jeg har reist til Arendal, Lindesnes, Lista, Birkeland, Grimstad, Søgne, Vennesla, Samkom, Mandal og Lillesand med jevne mellomrom. Flott å komme rundt og se det vakre Sørlandet og besøke venner og kjente.

 

Men det er visse unntak: Helgene! Det viktigste budskapet fra myndighetene og dermed busselskapene: I helga bør du holde deg hjemme. Da kan du ikke komme til interessante steder som Høvåg, Brekkestø, Sødal og Grimsmyra, for dit går det ingen buss! Og det gjelder ikke bare om søndagene, mange steder er busstilbudet kraftig redusert også på lørdager, for eksempel mellom Arendal og Kristiansand. Der er tilbudet redusert med 50% – fra halvtimesrute til timesrute. Busselskapene forlanger også at du skal være B-menneske – særlig om søndagene. Første buss fra Kristiansand til Mandal går kl. 1215, fra Kristiansand til Arendal kl. 1005. Busstilbudet i vest ser ut til å være verre enn i øst, så det er ingen fordel at min sønn har valgt å flytte til Lindesnes og ikke til for eksempel Lillesand. Ser ut som om samferdselsmyndighetene holder oss litt for narr – skaff deg bil, så kommer du fram!

 

En annen sak er at bussene kan være svært fulle i helgene. I fjor sommer ble jeg frakjørt tre ganger på lørdager i juli i retning fra Lillesand mot Kristiansand. Siste gang valgte jeg å ta drosje til Rona, og fikk faktisk dekket den utgiften av Nettbuss. Hjemreisen tok likevel 2 timer mot normalt en halv time.

Egentlig er jeg en bortskjemt oslogutt som for 42 år siden reiste fra Oslo med et transporttilbud som var til å leve med ? ikke minst i helgene. Trikker og busser ruslet og gikk fra 7 om morgenen og hele dagen, men med noe åpnere ruter. Her har samferdselsmyndighetene på Sørlandet et “forbedringspotensiale”!

The white maasai


Corinne Hofmann
is a German born author living in Switzerland, most famous for her multi-million selling memoir Die weisse Massai (The White Masai).

 

Born on June 4, 1960 to a German father and a French mother, Corinne studied in the canton of Glarus and eventually went into the retail trade. At the age of twenty-one, she opened her own clothing store.

 

In 1986, Hofmann and her boyfriend Marco made a trip to Kenya. There, she met a samburu warrior named Lketinga Leparmorijo and instantly found him irresistible. She left Marco, went back to Switzerland to sell her possessions, and, in 1987, returned to Kenya, determined to find Lketinga, which she eventually did in Samburu land. The couple moved in together, married, and had a daughter. The Samburu are a pastoralist people related to the maasai tribe, and live in small villages in an arid area of central Kenya. Hofmann moved into her mother-in-law’s manyattas and learned to live as a Samburu woman, fetching wood and water. She opened a small shop in the village, to sell basic goods.

 

Hofmann suffered several hardships, including diseases (mainly malaria and hepatites) and marital problems. Increasingly paranoid jealousy from her husband, possibly a side effect of his addiction to the drug khat (miraa), severely damaged her relationship, and in 1990 she decided to return to Switzerland for good, taking her daughter with her. Later on, she wrote a book about her experiences. The book, titled Die weisse Massai, went on to become a phenomenal success. It has then been translated into several languages, and in 2005, made into a movie starring Nina Hoss and Jacky Ido.

 

Hofmann has since written three other books, Zurück aus Afrika (Back from Africa), Wiedersehen in Barsaloi (Reunion in Barsaloi) and Afrika, meine Passion (Africa, my passion), which are sequels to the first book. She returned to visit her Samburu family for the first time in 2004. Another visit followed, this time in a company of the daughter she has had with Lketinga. The reunion is described in Afrika, meine Passion.

***

Jeg har lest denne romanen som har vært interessant for meg av mange grunner.


For det første fordi den foregår i Kenya, mitt andre hjemland. For det andre fordi det handler om et forhold mellom en europeer og en afrikaner, noe jeg absolutt kan identifisere meg med. I denne boka er dette snudd opp ned fordi hun, europeeren, er en sterk kvinne som er bevisst på sin frihet; noe som kolliderer med mannens, krigerens, tradisjonelle kultur der kona er mannens ?eiendom?. For det tredje er det mye som er gjenkjennbart som for eksempel møtet med byråkratiet og det å være hvit i en afrikansk sammenheng. For det fjerde er det mange steder jeg selv har vært og kjenner meg igjen reint geografisk.  Dessuten er historien menneskelig ? vi får vite mye om kvinnens egne følelser – selv om boka litterært ikke er noe storverk. Vi kan vel kalle den for en selvopplevd historie i romans form.

 

Handlingen foregår først i Mombasa der Corinne kommer som turist og møter sin maasai. Allerede her ble jeg skeptisk til autensiteten til boka. Det står at de reiser på safari til Maasai mara, hvilket er lite sannsynlig da denne parken ligger ca. 700km fra Mombasa. Det ville være mer naturlig for dem å dra til Tsavo, som ligger bare noen få timers tur fra Mombasa. Mombasa er dessuten utenfor maasaienes område, de holder til lenger nordvest i Kenya. Dessuten, når det kom til stykket, var han ikke maasai, men samburukriger. Jo da, de er i nær slekt disse to stammene, men geografisk kommer de fra to forskjellige steder i Kenya. Lketinga liker ikke at noen kaller ham maasai, for det er han ikke. Han er for øvrig svært stammebevisst som mange kenyanere, og blåser foraktelig av somaliere og turkanafolk. Har selv vært i Mombasa et par ganger, men ikke på sørbredden der mye av handlingen foregår. De reiser mye med matatu og buss, noe jeg kjenner igjen. Maasaiene her lever av å opptre på hotellene, dansing ikke minst. Corrine reiser tilbake til Sveits etter å ha møtt den store kjærligheten, men bestemmer seg for å reise hjem til Sveits for å forberede neste fase av hennes liv. Etterhvert forstår jeg at boka er autentisk trass i glippen med safarituren.

 

Seinere kommer hun tilbake til Kenya, men finner ikke Lketinga i Mombasa. Ryktene sier at han har reist hjem til Mama! Corinne har forstått at dette er i samburuområdet  nord i Kenya og reiser med buss via Nairobi til Nyahuruhuru (har vært) hvor hun på ny må skifte buss som virkelig beveger seg innover i villmarken til Maralal, som er den største byen i samburuområdet. Det viser seg at Lketinga heller ikke er her, men i en landsby i nærheten av Barsaloi. Dit går det ingen busser eller matatuer, bare leilighetsskyss. For å komme dit er det to muligheter: Den brukbare veien via byen Baragoi (der turkanafolket bor ? det tar minst 5 timer) og snarveien gjennom jungelen ? den farlige veien, ikke minst fordi bremser ryker og elefanter og bøfler sperrer ?trafikken?. Det er i dette området handlingen foregår i , men med stadige byråkratiske ærend både til Mombasa og Nairobi. Jeg har ikke akkurat vært der, men i utkanten av området, i byer som Nyahuruhuru og Nanyuky, som er de nærmeste større byene.

 

Gjenkjennelsen går også på det å være hvit i Afrika. Alle som glor, vil ta på deg eller er nyssgjerrige på hvem du er. I Corinnes tilfelle er det også at hun er hvit kvinne som hjemme i Sveits til og med har vært en selvstendig forretningskvinne. Det siste hjelper henne mye når hun prøver seg som forretningskvinne i Kenya, med en viss suksess. At hun er sammen og gifter seg med en ?moran?, kriger, gjør det hele enda mer komplisert. Det er nemlig ikke skikk at menn og kvinner spiser sammen. menn slakter og koker mat til seg selv og lar kvinnene få resten, at menn og kvinner kan ikke snakke fritt sammen eller være sammen med andre menn, sex er kun for menn (fort og galt), kvinnelig omskjæring, kvinnene har mange plikter i hjemmet osv. Når Corinne kjører sitt eget løp på en del områder, møter hun motstand hos ektemannen. Nesten komisk er episoden da de kjører bil gjennom skogen, og Lketinga blir mobbet av de kvinnelige passasjerene fordi han ikke kjører bilen, er en slik historie. Han tar rattet fra Corinne og kjører i et tre. Han har knapt nok sett en bil før. Men gang på gang føler han at hans ære blir tråkket på, ikke minst når de driver butikk ?sammen?, og han skal på en måte være sjefen. Akkurat her er Corinne en effektiv person som er flink til å få ting til å skje. Årsaken til at hun begynner butikk ute i bushen, er forresten at på den måten kan de få tak i mat som gjør det lettere å overleve.

Årsaken til at det hele går i stå og at Corinne reiser tilbake til Sveits med datteren, er Lketangis sykelige sjalusi, som ødelegger forholdet, men også skremmer vennene fra å oppsøke dem. Årsaken til denne sjalusien antydes i boka kan være overdreven bruk av “miraa” (som i vår del av verden kalles khat) og stort inntak av alkohol, fortrinnsvis øl. Konklusjonen må være at kulturforskjellene var for store til at forholdet kunne vare. Forfatteren hvendte mange år seinere tilbake til Kenya, men det har hun skrevet om i en annen bok.

 

Selv har jeg møtt en kvinne som lever i Afrika med en afrikansk kulturbakgrunn. Men hun er en moderne kvinne som har kommet dit hun er trass i familien, samfunnet og fordommer om hvor kvinnene hører hjemme. Jeg har ingen forestillinger om å begrense hennes muligheter. De fleste kvinner jeg har hatt noe å gjøre med, har jeg prøvd å oppmuntre til å gå videre med sine liv og kjempe for det de står for. Min afrikanske kvinne har absolutt kjempet en stille kamp – siste gang mot et lønnssystem hun ikke kunne godta. At hun er muslim har ikke hindret henne i å gå videre og ikke la seg kue av ?religiøse? motforestillinger.  I et så konservativt samfunn som maasaisamfunnet er, er mulighetene for kvinnene små. Ved valget i 2013 ble det valgt inn en kvinne i parlamentet som hadde maasaibakgrunn, og hun lot seg intervjue på tv der hun sa hun ville tale maasaienes sak. Det protesterte de eldre i maasairådet på. Hun var ikke deres talsperson, hun var jo kvinne.