Det kan jeg faktisk lure på, og det lurer jeg på fortsatt. By eller land, Afrika, eller Norge – Sørlandet – Østlandet eller Nord-Norge. Jeg har prøvd alle mulighetene, men har jeg egentlig bestemt meg?

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Dette har jeg skrevet delvis i Afrika, delvis i Norge – etter at jeg har kommet tilbake til det iskalde Norge, og ønsker at jeg var i det varme Kenya så fort som mulig?.  

La meg si det med en gang – Kenya er vakkert, fascinerende, utfordrende, uferdig, spennende, farlig og utrygt. Likevel føler jeg meg rimelig trygg der jeg er nå omgitt av piggtråd og vakter natt og dag. Fountain view estate er et etablert boligområde med murer og piggtråd. Beboerne krever sikkerhet, men de vil helst ikke betale for det. I dag er vel ca. 50 hus bebodd – folk med ulik bakgrunn, stamme og kultur. Vaktene har allerede klaget over at noen behandler dem ovenfra og ned. Synes det er fryktelig synd. Dette samfunnet er absolutt et lagdelt samfunn der hushjelpene og sikkerhetsfolka er på bunn. Enkelte vil vise at de er et hakk over de andre. Mange har helt sikkert problem i forhold til meg som er “muzungo”. Muzungoer pr definisjon hvite, velstående, har masse penger osv. Vi vet jo at slik er det ikke, men her blir det nesten riktig, selv en lektorpensjon her blir rikdom for de fleste. Jeg prøver å signalisere likhet og respekt, og er vel blant dem som hilser blidest på sikkerhetsvaktene, som nå for lengst er blitt vant til mine daglige vandringer ut og inn av porten her. Hudfargen røper meg, den kan jeg ikke komme unna. Her er en slags omvendt rasisme.

Reise rundt i dette landet har jeg gjort med mange ulike opplevelser, de fleste positive. Har vel ennå ikke opplevd noe dramatisk (den største dramatikken opplevde vi i Tanzania), selv om det var litt nifst å høre da nyhetene fortalte om et al-Shabaab angrep på en landsby vi hadde passert en måned tidligere i Lamu-området. Selv synes jeg nasjonalparkene gir de beste opplevelsene, ikke minst opplevelse av ville dyr i sin naturlige tilstand. Fatma kan ikke helt forstå min begeistring for Amboseli NR. Bare en bakgrunnskulisse som heter Kilimanjaro er grunn god nok. Fantastisk.

Amboseli

Amboseli

Et annet forhold er at overvåkingen her er absolutt til stede. Du skal ikke komme med for kritiske ytringer før du blir hanket inn av politiet. Politiet her er ikke det hyggeligste. Vet ikke hvor utsatt utlendinger er, men da jeg la ved karikaturen av Uhuru, var jeg litt spent, særlig på facebook. Dessuten er det grupper som kan opptre truende. Folk er i det hele tatt litt usikre på hverandre. Selv om man er venner over “stammegrensene”, har man erfaring med at det fort kan snu i en vanskelig situasjon. Det skjedde brutalt i 2007/08. Derfor har vi svært begrenset med venner her; det er ikke slik at folk renner ned dørene hos hverandre. (Gjør vi det i Norge?). Savner mest gode venner, selv om de vennene jeg har er mine beste og nærmeste. Skulle gjerne hatt flere besøk her i Kenya for å vise hvordan vi har det.

De første årene bodde vi i sentrum av Kitengela bare noen få meter fra nærmeste supermarked, Naivas, i en blokk på 5 etasjer. Vi bodde i 5. Etasje med fin utsikt både vestover og sørover. Det var mye støv og noe bråk om natta, men også praktisk i forhold til butikker osv. To ganger våknet vi av at biler krasjet utenfor huset vårt. Da vi fikk sjansen, valgte vi å flytte ned i “the new valley” nærmere jernbanelinjen og savannen. Der var det mer landlig og fritt og vi kunne gå på tur mange steder. Vi fikk bedre plass, en liten hageflekk og mindre støv. Ulempen var selvfølgelig at det nå var 3 km til sentrum. Til sentrum tar vi vanligvis bil, bare unntaksvis tar vi beina fatt. Men selv i Kitengela kan det oppstå trafikkork hvor vi kan bli stående lenge. Trafikkultur finnes som kjent ikke i dette landet. Det er om å gjøre å stå mest mulig i veien for hverandre.

Varmen og solintensiteten er sterkest midt på dagen, slik at vi enten må ta turen om morgenen eller om kvelden. Det siste har blitt det vanligste. Om ettermiddagen er det riktignok ennå varmt, men ofte en svalende vind som ikke gjør det så ille likevel. Jeg har hatt masse fine turer rundt omkring i området. Det er først og fremst et utbyggingsområde med mange nye hus, halvferdige eller ferdige. Det jeg savner mest er noen skikkelig kneiker, her går det stort sett bortover eller svakt oppover. De første årene var det et ganske rikt dyreliv ute på savannen. Antiloper, sebra og gnu var ikke uvanlig å se. Av og til var giraff, kongonier og eland også; og fugler som kori bustard (koritrappe), hvitbrystet trappe, sekretærfugl, lovebirds, “gå-din-vei-fugl”, ørn og glente osv. Nå er det blitt betydelig færre, og de er ofte langt unna. (Like før jeg dro var det plutselig mange dyr – særlig sebra og gnu). Dermed synes jeg at noe av det attraktive ved å bo så nærme savannen, har blitt borte. Det er derimot blitt flere folk, og på avstand kan vi se det er skutt opp mange blikkhus tilhørende landgrabbere. I det siste er det kommet en ny vei som er bygget fordi det skal bygges ny jernbane. Den gamle smalsporede rusler og går fortsatt (toppfart 45 kmt) underlig nok med flunkende nye lokomotiver. Jernbaneinteressen er ikke blitt borte, men reise med toget til Mombasa har jeg slått fra meg (reisetid minst 14 timer) trass i at folk sier det må du gjøre.

   hippo

  hvem bærer byrdene i dette landet?

Da jernbanen kom til Nairobi og høylandet omkring, oppdaget man at klimaet her var svært så levelig. Det førte jo til at opp imot 60 000 europeere (også norske) slo seg ned i områdene rundt Nairobi. Ja, det er et behagelig klima. Bruker lite ull; men sandaler uten sokker, shorts og t-skjorte dagen lang osv. Sjelden temperaturen går over tretti grader. Om morgenen kan det gå ned til 13 – 14. Men jeg har ikke vært her om vinteren (juli, august). Da kan det føles svært kaldt når temperaturen om morgenen kan gå helt ned i 4-5 grader og ikke mye over 20 midt på dagen. Da fryser folk her i Kenya. Og det fins kaldere steder enn Kitengela.

Når jeg går på tur på savannen, er det ikke dyrene jeg er redd for (de er jo mest redd for meg), men folka. Da det ble funnet 7 lik i ei grøft noen kilometer unna, føler en jo et visst ubehag (var i Norge da). Det var Mungiki som hadde vært i aksjon. Jeg har møtt folk som har sett ubehagelige ut, bl.a. en som viftet med en machete, men da var jeg like ved jernbanelinja. Løver og hyener har visstnok blitt observert, men ikke av meg.  

Det er annerledes å vandre i norsk natur og vite at en er trygg både for dyr og mennesker. Men sjansen for å oppleve dyr er jo mye større her enn hjemme. Hvor mange ganger har jeg opplevd elg i skogen i Norge? Vel, noen ganger har det blitt, men ikke hver gang. Skulle gjerne ha opplevd mer elg og rådyr jeg, gjerne også ulv, hvis det var mulig. En annen ting er at i Norge han du gå på tur når som helst på dagen, det kan være kaldt, det kan være varmt, men turen går. Regn kan være en hindring, men det heter jo at “det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær”. Det er noe ordentlig sprøyt; jeg blir alltid klissblaut i regnvær – innenifra.

I det hele tatt: Norge er et utrolig trygt land å være i og bo i. Jeg vet ikke om vi helt klarer å sette pris på det. Forskjellen på folk er også mindre. Direkte fattigdom fins nesten ikke. Og, tro det eller ei, politikerne er til for oss, for deg og meg. Hvis ikke, er media der og rapporterer og passer på.

I Kenya er parlamentarikerne til for seg selv, og er du valgt inn i parlamentet, har du krav på å bli titulert “honorable”. Selv om det står i grunnloven, har du ikke rett til å si hva du vil eller skrive hva du vil. Media her i Kenya er bundet på hender og føtter etter at sikkerhetslovene ble vedtatt av parlamentet.  (8 punkter i disse sikkerhetslovene er i dag avvist av høyesterett som brudd på grunnloven) Dessuten vedtok det samme parlamentet en av de mest kvinnediskriminerende ekteskapslover som finnes.

I Storbritannia er noen personer i et firma som dømt for å ha bestukket kenyanske forretningsfolk. Saken blir kalt “chickengate” fordi “chicken” var det hemmelige passordet som ble brukt. Hva skjedde med de kenyanske forretningsfolka- Ingenting – de bare gjorde det alle gjør. Korrupsjonen er faktisk verst på regjeringsnivå. Det har vært den ene skandalen etter den andre opp igjennom. I 2002 fikk regjeringen en anti-korrupsjonsminister, men etter tre år hoppet han av i England, fordi han oppdaget at korrupsjonen gjennomsyret hele tankegangen og systemet. Slik er det helt sikkert fortsatt. Ifølge kenyanerne er korrupsjon et ord som koloniherrene brakte med seg til Afrika. Men kan vi helt feie for egen dør?

Jo da, det er litt skummelt. Leser du historien er den temmelig blodig. Hvor mange politikere er ikke blitt drept siden frigjøringen? Mange. Trafikken er likevel farligst. Ambassaden har gått ut med advarsel om ikke å bruke offentlig transport – det er farlig det. Derfor kjører vi rundt i en blå varebil. Det har gått bra til nå. Mange er her for å gjøre en innsats. Nøden er stor mange steder, både i byene og på landsbygda. Her kan gjøres en stor innsats. Det skjer også. Har også gjort mitt i den sammenhengen. Nå prøver regjeringen å dempe mulighetene forhjelp utenfra ved å skattlegge NGO (ikke regjeringsbasert organisasjon) virksomhet og har forbudt 50 av dem å drive virksomhet i Kenya.

Slik er Kenya.

Den biten identifiserer jeg meg ikke med.

rød sand

GOD PÅSKE

Da var vi kommet til det endelige målet for turen, Maasai Mara National Reserve, Kenyas kanskje mest kjente turistmål. Ikke det at vi ikke hadde vært på “game driving” tidligere, men vi har på en måte spart Maasai Mara. Vi har tidligere besøkt fire parker i Tanzania, derav naboen Serengeti, samt 6 parker i Kenya, derav fire ganger i Amboseli, kanskje fordi den er såpass lett tilgjengelig; den kan gjøres på en dagstur hjemmefra.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Hva er det som gjør Maasai Mara så spesiell? For det første er den den eldste parken i Øst-Afrika. For det andre er du garantert å se mange dyr. For det tredje og kanskje det viktigste: “The great migration” – sebraene og gnuenes vandringer fra sør til nord i september – oktober da de passerer elva Mara. Det er det mange vil oppleve, for det er en meget spesiell opplevelse når gnuene og sebraene kaster seg ut i elva, mens løver, krokodiller og turister venter. Det fikk vi ikke oppleve nå i mars. Vi så faktisk ikke en eneste gnu inne i parken (,men utenfor). 

  falk
  African Harrier Hawk

Selve nasjonalparken består av tre store deler med utgangspunkt i de tre gatene. Vi skulle altså bruke Oloololo gate og da skulle vi først og fremst besøke triangelet: Elva Mara – brattkanten i vest og grensa til Tanzania i sør. For dyrene er det ingen grense – Serengeti i Tanzania er også nasjonalpark. For folk er det imidlertid ikke lov å ta seg over til Tanzania. Det skal være en grensetvist mellom de to landene, så en vei i Mara er avstengt for turistene. Det var synd, for der er det størst mulighet for å oppleve gepard. Gepard har jeg bare opplevd i sanctuaries og har muligheten til å oppleve dem i Dyreparken, men det blir helt feil etter min mening.

Maasai Mara ligger som navnet forteller i maasailand. Det vil si at nå har maasaiene blitt kastet ut av parken, de får ikke lov å ha dyrene sine inne i parken eller oppholde seg inne i parken mer enn 24 timer. Slik er det ikke i Amboseli der maasaiene har manyattene sine inne i parken. Det har gått noe på bekostning av dyrelivet. Selv om maasaiene lever i pakt med naturen, har de liten sans for det ville dyrelivet. I Maasai Mara har det også ført til protester og demonstrasjoner fra maasaienes side, noe som også har gått ut over turismen.

  simba, kongen selv –
løvekos. Løvene har vært maasaienes “manndomsprøve” noe som har gått ut over bestanden
Da vi besøkte Maasai Mara nå, møtte vi ikke mange besøkende. Som en kontrast: Da vi besøkte Serengeti i 2012, var det nesten køkjøring.

flodhestene plasker i vei

I tillegg kommer maasaienes egen kultur, som de gjerne vil vise fram. Det er en viktig inntektskilde for dem. Flere av campene blir drevet i samarbeid med maasaiene, bl.a. den norskeide “Base Camp Maasai Mara”. Vi hadde en kelner som var maasai som inviterte til besøk i hans landsby.

besøk hos maasaiene

Det betyr også at flere og flere unge maasaier går på skole, bl.a. i Narok, den nærmeste byen. Likevel har det skjedd episoder der for eksempel unge moraner (krigere) har oppsøkt skoler for jenter for å hente koner. Jentene har ikke vært så villige til det! Nylig var det en demonstrasjon i Narok der kvinner demonstrerte mot forsøk på å avvikle omskjæringstradisjonen for jenter blant maasaiene. To jenter fra Nairobi hadde kommet for å overtale unge jenter til ikke å la seg omskjære. Det syntes ikke kvinnene noe om, og kidnappet dem, så politiet måtte befri dem. Denne holdningen er kanskje ikke så enkel å forstå, for av dem som gjør det grundig og syr igjen er nettopp nomadebefolkningen, og maasaiene er blant dem.

klar for lunsj – bare hopp inn!

Det er ikke nødvendig å gå i detalj i hva vi opplevde i Maasai Mara. Bildene får fortelle sin del av historien. For å si det sånn, den første delen av dagen var svært intens og spennende. Det vi opplevde da var verd hele billetten. Vi er ikke av dem som hiver oss på kl. 0600 som våre norske venner gjorde, men nøt frokosten før vi dro av gårde med leid guide. Bare innenfor leiren så vi fire dikk-dikk og noen sebraer, før vi nesten kjørte inn i en flokk med impalaer før vi kom til gaten. Bra start.

Mara River

Inne i parken kjørte vi straks mot Maraelva og opplevde beitende flodhester, krokodiller som tok solbad, en ørn som lette etter noe å spise, en falk i et tre osv. Det mest dramatiske foregikk på den andre siden av elva. Vi observerte noen hyener som plutselig satte fart. Målet var en ung sebra som intetanende kom i fokus. Så var det å sette av sted i full fart. De to hyenene som fulgte etter hang overraskende godt med og var flere ganger på høyde med sebraen. Når dødsstøtet ble satt inn, vet jeg ikke, Det foregikk bak en liten åsrygg, men ut fra det vi så seinere, var det hyenene som vant.

  hyene, typisk sjarmetroll
Dramatikk: Jakten på en sebra

Det gjorde ikke de hyenene vi møtte seinere utenfor toalettet. Det krydde av dem, og vi lurte på hvorfor. Svaret lå nede ved elvebredden – en drept sebra – tydeligvis allerede spist av, men ikke av hyenene. Våre norske venner hadde nemlig observert en veritabel slåsskamp mellom løver og hyener om byttet, og løvene vant. Innimellom prøvde både sjakaler og gribber seg, uten særlig hell, løvene ville ha hele kaka. Til slutt dro løvene kadaveret opp i ei lita hule som var i buskaset – der de kunne ha byttet for seg selv.

  løvinnen trekker maten i sikkerhet
  sjakalen fikk svært lite

Kunne man gå på do når det vrimlet av hyener? Ja, sa vår guide som gikk foran med et godt eksempel. Nei, vi var ikke særlig interessante for hyenene. Ingen tvil om at Maraelva er den som skaper liv også i tider hvor det ikke er migrasjon. Vi opplevde elefanter på vei til elva (passerte bare noen meter fra oss), elefanter som badet og drakk og krysset elva; sebraer som gjorde det samme, men på sitt mer forsiktige vis. Vettskremte ble de da de oppdaget en krokodille på vei mot dem, et godt stykke unna. Topiene hadde visst også bestemt seg for å krysse elva, men ga opp – kanskje fordi sebraene laget for mye bråk? Naturen er fantastisk, og det er mye å undre seg over.

  på vei til Maraelva
  vann er liv –
en hannelefant – utestengt fra det gode selskap

Har lagt ved noen bilder fra Mara. Jeg er ikke fornøyd med fargene på mange av bildene. Har prøvd å korrigere, men synes bare det hjelper litt.

  sebra krysser Maraelva
sebraer som slåss
topi som har oversikten, et villsvin (warthog) som leter etter mat.

  topi rett i ansiktet
topimamma sier det er slutt på serveringen!

En safari er en uforglemmelig opplevelse, selv for en som har opplevd det flere ganger. Så får det være det samme om en ikke får med alt, det får da være måte på. Det er spesielt å komme inn på naturen og oppleve den i all sin fantastiske råskap, men også mildhet og ømhet. Naturen har alt. Slik er bare naturen.

  ung fiskeørn
nyvåknet leopard
  lunsj
thomsongaseller søker ly
  crowned crane – vakre fugler som har blitt Ugandas nasjonalfugl
vannbukk (defassa) hann

  simba – kongen – blind på høyre øye – i kamp med en rival.
 

Dag 5 – hjemreisen er ikke så mye å berette om bortsett fra at det var tørt, og veien ble etter hvert utrolig støvete. Det var godt å komme på asfaltvei igjen. Buda lurte oss ad bakgater gjennom Nairobi på en utrolig grei måte, og så var vi “home” igjen.

hvirvelvind

Te i lange baner, Kericho

Den tredje dagen skulle være den korteste, men ikke den minst begivenhetsrike. Målet var det endelige – Maasai Mara – den mest berømte av alle Kenyas nasjonalparker. (På norsk skrives maasai med en a, men her skrives det med to!)

Vi startet dagen med frokost i Tea-hotels luftige spisesal. Selvfølgelig drakk vi te, men i Kenya er det vanlig med te med melk og sukker. Jeg foretrekker den sorte – uten melk og sukker (det siste er en nødvendighet!). Frokosten her er absolutt i den engelske tradisjon, men vi var jo på et kolonialt hotell. Etterpå kjørte vi til byen, Kericho, og “robbet” en ATM. Så bar det sørover, fortsatt på utmerkede veier omgitt av store te-plantasjer. La merke til at det var mange mindre hus samlet i klynger. De så ofte ut til å være ganske moderne. Her bodde arbeiderne på te-plantasjen. (se foto) Dette samfunnet var sterkt knyttet til te-markedet på verdensbasis, og det er for tida bra.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

  Mer te-landskap

Vi kom til et veikryss og Buda oppdaget et veiskilt der det sto Bomet. Vi svingte raskt av hovedveien, og fulgte sideveien videre. Det viste seg å være et lykkelig valg. Selv om veien ikke sto på kartet, forkortet den turen med 10km, og det var asfalt hele veien. Bomet er en liten by, men bensinstasjon hadde de, så vi fylte opp for turen til Mara. Litt dyrere her enn i Kitengela, men prisen lå på ca 7,50 pr. liter. Etter noen km på veien mot Narok og Nairobi – den korteste veien mellom sentral og vest-Kenya – tok vi av mot Mara. Det ble etter hvert en rystende opplevelse.

  Bildet forteller bare halve sannheten om veien.

Til nå hadde vi vært tilgodesett med asfaltveier, med noen få rystende unntak. Nå var det slutt. Dette var det afrikanerne kaller “rough road”, en grusvei uten grus – du kjørte bokstavelig talt på pukken – og det skulle du gjøre i 60km. Nyrebelte var tingen, men det hørte ikke med til utstyret. Det var bare å holde seg fast og håpe det beste. At ikke bilen falt fra hverandre i sine enkelte faktorer, var i seg selv et under. Men Buda hadde skrudd bilen godt sammen, ingenting løsnet eller gikk i stykker.

Et sted kom vi til et veikryss. Det var vanskelig å vite hvilken vei vi skulle ta. Vi valgte å ta til venstre siden vi før eller siden skulle krysse elva Mara. Det var muligens ikke det lureste valget. Veien var smal og steinete, og i en bratt bakke måtte vi gi opp. Det vil si, vi fikk hjelp av noen innfødte som hjalp til med å fylle opp stein i ei grøft slik at bakhjulene fikk tak. Det hjalp og opp kom vi. Vi var spente på om vi fikk flere slike utfordringer, men de som kom, ble ypperlig forsert av Buda. Etter en stund kom vi inn på en bedre vei og vi kunne øke farten. Jeg tviler likevel om vi hadde kommet så langt om det hadde vært regntid, for selv denne veien så svært sårbar ut der den gikk over myrlende områder med dype hjulspor som sikkert var svært blaute i regntida. Men nå var det tørt, svært tørt.

  Vei?

Vi nærmet oss Mara. En Maasaikvinne fikk haike med oss noen km, de første villdyrene ble observert og de typiske maasai-manyattaene dukket opp langs veien. Skogen forsvant og landskapet ble åpent og vidt. Store flokker med kyr, gnu, sebra og antiloper beitet fredelig side om side. Vi nærmet oss mer og mer nasjonalparken og Oloololo gate.

de eneste gnuene så vi her!

Ordningen er slik at for oss utlendinger er det dyrt å besøke parkene. I Maasai Mara er prisen 70 US$ hvis du bor inne i parken og 80 US$ hvis du bor utenfor. De rimelige campene ligger utenfor, og det hadde vi tenkt å finne ut av. Vi hadde sjekket en del, men de campene lå alle omkring de to andre gatene til parken, så her måtte vi finne ut av ting på egenhånd. I oversikten på nettet er det oppgitt over hundre overnattingsmuligheter i Maasai Mara. Det ble litt kjøring på måfå. Den første campen vi undersøkte var en luksuscamp med priser på 500 US$ pr. person pr. natt, så det slo vi fort fra oss.

  Maraelva – stedets “vaskemaskin” og badestamp

Veien tok oss videre opp på brattryggen over Mara-elva, og etter et bomskudd, kom vi til noe som het Mara Siria Bushcamp. Der kjørte vi inn og ble tatt usedvanlig hyggelig (også prisene) imot, så vi bestemte oss der og da for at her ville vi være. Teltene var store og rommelige og utstyrt med det nødvendigste, utsikten mot savannen nedenfor var upåklagelig, velkomstlunsjen var utmerket under en parasoll med småfuglene trippende omkring.

  utsiktsplattform

nyt tilværelsen

Skulle du ta en dusj, måtte du kontakte resepsjonsteltet, men så kom de med varmt vann med en gang. Et lite stykke unna hadde de svømmebasseng med plass til to-tre personer og med fantastisk utsikt. Det oppdaget vi litt for seint. Strømmen i leiren var solar. De kalte seg selv eco-camp. Campen var åpen så villdyrene kunne komme inn på besøk hvis de ville. Vi opplevde bare en forvirret okse, men personalet fortalte at første natta hadde det vært en giraff innom. Selv så jeg to harer tidlig om morgenen. Vi var ikke mange gjestene,; oss, en gresk familie og et middelaldrende norsk ektepar som hadde fått anbefalt stedet av venner i Nairobi. Det skjønner jeg godt.

   te i “dagligstuen”

  bad med utsikt!

før soloppgang – Mara River

forvirret struts

De fleste har hørt om eller til og med kjørt veien fra Sirdal ned til Lysebotn der den snor seg med over 40 hårnålsvinger nedover langs fjellsiden. Ikke alle er like begeistret for den kjøreturen, det er skummelt. De færreste vet at det fins en tilsvarende vei i Kenya, mellom Kabarnet og Iten. Det var den vi skulle kjøre i dag.

Etter en varm natt og en bedre frokost var vi klare for neste etappe på vår “ekspedisjon” til Mara. Vi forlot Baringo-området i godt humør selv om de to første milene tilbake til landsbyen Marigat var en rystende gjenopplevelse av gårsdagen. Vi møtte underveis en nokså forvirret struts som foretrakk veien framfor naturen omkring. Den ville plent ikke flytte seg. Det var da vi praktiserte det gyntske “kjør utenom” prinsippet.

  kjør utenom vei

honningkjøp

Da vi vel hadde passert Marigat, tok vi av til høyre på en vei som absolutt virket innbydende, asfaltert og bred. Langsomt, men sikkert snodde veien seg i store slyng mot Turgenfjellene som vi tydeligvis skulle passere. Etter hvert som vi steg, ble utsikten flottere og flottere med Lake Baringo som en vakker bakgrunnskulisse. Vi stoppet flere ganger for å beundre utsikten, men bildene vi tok kan aldri helt gjengi det vi så. Veien var nokså ny, og det bød ikke på noen spesielle vanskeligheter – men stigningen var på ca. 1000m. De få lastebilene vi tok igjen, var lette å passere – for her var nesten ingen trafikk. Noen fjellfølelse fikk jeg heller ikke, for her var skog helt til topps. Ja, akkurat der skulle vi få en overraskelse – for på toppen møtte vi en hel by: Kabarnet!

utsikt over et vakkert landskap

Mois monument i Kabarnet

Navnet lyder som et fransk vinmerke, men det er nok ingen sammenheng. Byen var helafrikansk. Kenya er dessuten ingen stor vinprodusent. Derimot var noe av det første vi møtte et nokså spesielt monument. Et minnesmerke som tidligere president Daniel arap Moi reiste til minne om seg selv. Han regnet Kabarnet som sin hjemby enda han vokste opp nesten 30km unna. Jo da, den ligger høyt, nesten 2 300moh – en av de høyest beliggende byer i Kenya. Her hender det faktisk at det faller snø.

Det er vel tidligere president Moi at innbyggerne kan takke for de moderne veiene som går igjennom området. Vi forlot Kabarnet for å fortsette på det som kan kalles Kenyas svar på veien til Lysebotn.

vei i store slyng

Veien begynte å gå nedover allerede i Kabarnet sentrum for så å svinge seg nedover nesten 1000m ned i Keriodalen, en ganske folketom og øde dal hvis nærmeste nabo nordover er Turkana. En gang i tida var det noen som bygget jernbane her, men det er det få spor etter nå. Det er her veien minner litt om veien til Lysebotn, men bare overfladisk. Dette er en flott vei i flott (og varm) natur, men sammenligning med veien til Lysebotn faller på sin urimelighet selv om det er noen svinger.

I det vi nærmet oss dalbunnen, ble vi oppmerksom på en fantastisk naturfenomen, et juv som var imponerende dypt. Da vi stoppet for å kikke nærmere på fenomenet, dukket det fort opp noen ungdommer som gjerne ville vise oss at det gikk an å stupe fra det gamle brospennet. Det så sabla skummelt ut, men det var deres måte å overleve på, så all right. De skulle ha 100 Ksh hver for å hoppe. Det vil si ca. 9kr! Det var skummelt, og det tok utrolig lang tid fra de hoppet, til vi hørte plasket dypt der nede. En annen person ville vise oss en krokodille som bodde litt lengre oppe i elva, men krokodillen var ikke hjemme, så det ble bomtur. Vi trodde et øyeblikk den var på jakt etter stuperne, men de kom alle opp av elva uspist. Derimot fikk damene i sin salgsbod omsetning for litt frukt. Hva som

stup ned i avgrunnen

var årsaken til dette juvet, er jeg usikker på, men store mengder vann må ha presset seg gjennom her en gang i tida. I Norge pleier vi å skylde på istida,; det går ikke i Afrika!

det forhandles om pris

Turen videre ble nesten en repetisjon av første del av dagen, det begynte igjen å gå oppover og oppover. Utsikten over Keriodalen var mange steder storslagen, men her var også mye vegetasjon. Og, i det vi nærmer oss toppen, kommer vi til en ny by, Iten. Kanskje noen vet hva den er verdenskjent for?

smågårder

inngangsportalen til Iten

Like før Iten plukket vi opp tre spreke amerikanere hvor den ene hadde ødelagt foten. De fortalte hva de drev på med – maraton. Iten var stedet som hadde fostret mange av Kenyas mest berømte løpere i verdensklassen. Det underlige er at de nesten alle kom fra dette området og at alle tilhørte nandistammen (kalenjin). Nå var folk fra hele verden begynt å reise til Iten for å trene i det samme miljøet som kenyanerne. Også nordmenn har vært her, også jeg, men jeg løp ikke, men nøt utsikten over Keriodalen fra nettopp stedet der de fleste idrettsutøverne bor – og det var rein luksus. Men lunsj hadde de ikke.

  maratonparadiset

utsikten foreviges

Det hadde de imidlertid på en pizzabar i Eldoret, en av de større byene i Kenya med egen internasjonal flyplass. (Av og til oppdager en at kart ikke er til å stole på. Av mine tre kart over Kenya, hadde to plassert denne flyplassen nord for byen, mens vi oppdaget at den i virkeligheten lå sør for byen.) Eldoret har også jernbanestasjon, men da vi passerte over sporene, så det ikke ut til å ha gått tog der på en stund. Vi hadde ikke kjørt mange metre, før en lokomotivfløyte fortalte at her var det fortsatt liv.

  Fotgjengerne i Eldoret lever et farlig liv…

Veien gikk videre over et småkuppert landskap, Nandi Hills. Her bor nandiene, de eneste som gjorde motstand da jernbanen til Kisumu ble bygget tidlig på 1900-tallet. Her kommer også visepresident William Ruto fra, uten at det hjelper ham noe særlig i ICC-domstolen i Haag. Det han har gjort, har han vanskelig for å løpe fra.

  te i naturlig tilstand, Kericho

Tea hotel

Vi var tilbake i te-land, selv om nede på slettene ble det dyrket sukkerrør. Til slutt krabbet vi oppover mot byen Kericho, hovedstaden for te-produksjon i Kenya. Der måtte vi selvfølgelig bo på Tea-hotel, bygget i kolonitiden (1952) og bar sitt preg av det med sine bygninger og sin store hage (som vi nøt mens solen gikk ned over te-landskapet), men særlig mye vedlikehold var ikke foretatt. Men det var rent og pent, jeg kan ikke klage på nattesøvnen heller. Oppdaget forresten at byen hadde fått sitt navn i kolonitiden fra en engelsk te-dyrker, John Kerich. Teen vi drakk mens vi var på hotellet var forresten på huset, selvfølgelig. Hotellet var eid av et te-selskap.

  lastebil med sukkerrør

Vi hadde bestemt oss for å avslutte mitt opphold i Kenya med en ny reise. Vi liker å reise – til dels til ukjente steder. Denne gangen var reisemålet kanskje ikke så ukjent. Det var nemlig det mest kjente turistmål i Kenya, Maasai Mara.

Veien dit var imidlertid ikke den mest direkte ruten, men via Lake Baringo, Iten, Eldoret, Kericho og Bomet. Det skulle vi bruke noen dager på.

Vi startet på søndag morgen. Da er trafikken gjennom Nairobi liten, tenkte vi, men dagen før ble vi oppmerksom på at det skulle være maratonløp i Nairobi sentrum, så mange gater ville være stengt, så vi måtte finne på noe annet. Selveste presidentfruen ville løpe. Eastern bypass ble da løsningen – det er en vei som fører til “Thika superhighway” – ikke dumt å bruke den, men hvordan komme seg over til Rift valley fra Thika uten for store komplikasjoner. Jo, på kartet var det to alternativer – de het vei nr. C66 og C67 og gikk (på kartet) over til området ved Naivasha i Rift valley.

“Thika superhighvay” er Kenyas flotteste vei med 3 felt i hver retning. De bare glemte at folk skulle over denne veien. Nå har de begynt å bygge fotgjengeroverganger, men andre steder har de laget humper (og da er det skikkelig humper som du må ned i 0 for å kunne passere). Der har de så laget forgjengeroverganger. Kjøringen blir altså kjør – stopp – kjør – stopp – kjør hele veien. Men fram kommer du uansett. I alle fall kom vi fram til Thika uten problemer og valgte alternativet som het C67.

Det er tørt i store deler av Kenya for tida. Det som slo meg når vi kjørte innover var hvor frodig og vakkert det var der vi kjørte. Her var landskapet mer bakkete, med rygger og daler i mellom. Veien gikk stort sett oppå ryggen med utsikt til begge sider. Her bodde kikuyuene på sine gårder, men her var sikkert også flere farmer som var eid av muzungoer. Det ble etter hvert tydelig at det var te som ble produsert i dette området; åkrene var så bratte at en fikk vestlandsassosiasjoner. Veien var bra den, asfalt og greier og trafikken var minimal. Etter 40km ble veien grusvei, men fortsatt kjørbar. Det var tydelig de forberedte asfalt på denne delen av veien. Nå var trafikken lik 0. I front oppdaget vi at vi begynte å nærme oss høye fjell, Aberdarefjellene på opp mot 4000moh. Plutselig så vi at det var satt en bom over veien. Det var ikke mulig å kjøre videre. Ingen informasjon. Men etter kort tid dukket det opp en fyr som kunne fortelle oss at denne veien var stengt i helgene gjennom nasjonalparkskogen. Den informasjonen kom jo litt seint, vi var jo langt ute på landet, og ifølge kartet var det ingen forbindelse i den retningen vi skulle.

teåker

vei som er under utbedring

Her var det bom stopp!
Men det var det jo i virkeligheten. Ved å spørre folk langs veien fikk vi vite at det var en mulighet. Den brukte vi: Bratt ned mot elva og bratt opp på den andre siden, men ingen problemer. Vi måtte ned og opp enda en gang, men så kom vi til asfalt og fikk beskjed at vi måtte følge asfaltveien. Det gjorde vi, og før vi visste ordet av det var vi på vei C66 på vei mot Naivasha. Fint å være sammen med dem som kan snakke språket.

vei omgitt av teplantasjer

teen blir håndplukket når den er moden
Da vi kom fram til den sterkt trafikkerte hovedveien fra Nairobi, var det blitt lunsjtid, og det passet bra at det lå en veikro på veiens høyeste punkt over Rift valley – nesten 3000moh. Fantastisk utsikt, men litt disig.

Det er ikke så mye å si om turen videre forbi Mt Longonot (som jeg besteg i 2011) Lake Naivasha, Lake Elementeia, Nakuru. Trafikken var stor og farlig som vanlig. Forbikjøringene er ofte i sprøeste laget. Men landskapet omkring er vakkert, og roser dyrkes i fleng i store drivhus for det europeiske markedet. Det er rart å tenke på at for 7 år siden var dette ett av de uroligste og blodigste områdene i Kenya etter valget i 2007. Kikuyuer mot maassaier og kalenjin. Flere tusen mennesker ble fordrevet fra sine hjem, og mange har ikke vendt tilbake.

Nytt supermarked i Nakuru

Nakuru er en av de store byene i Rift-dalen med stor jernbanestasjon – uten tog (for godstog trenger ikke plattformer og slike innretninger). Vi bare passerte i utkanten av byen, for så å finne veien som går mot Lake Baringo. Den hadde vi kjørt før, så den var grei å finne. Skilting er et ukjent fenomen i store deler av Kenya, så også her. Vi kjørte inn i det som er sentralt for kalenjinstammen. Etter noen kilometer kom vi til Kabarak der president Daniel arap Moi anla et universitet, og hvor han bor og lever med sine forretninger – godt over 91 år gammel og høyst oppegående. Videre oppover så vi noen store sisalfarmer, og honning til salgs langs veien. Selvfølgelig måtte vi stoppe og kjøpe. Men ellers gikk det radig på en vei som absolutt må sies å være bra, men som kanskje vil få et vedlikeholdsproblem etter hvert. Mange av disse veien her oppe ble bygd nettopp i Mois tid, mens politikerne i dag har nok et annet fokus. Vedlikehold er et lite brukt ord i Kenya.

Etter ca. 100km fra Nakuru tok det av en vei til en annen innsjø, Lake Bogoria. Den er spesiell fordi her holder det til utrolig mange flamingoer. Det skal ha vært talt over 1 million av dem, og det tror jeg det må ha vært i 2012 da vi besøkte sjøen (tilfeldigvis sammen med den amerikanske ambassadøren). Denne innsjøen har varme kilder som igjen gir grunnlag for algeproduksjon som flamingoene lever av.

Kort tid etter kom vi til landsbyen Mariget, like sør for Lake Baringo. Da var det imidlertid slutt på den gode veien. De 20 neste kilometerne ble et mareritt på en vei som en gang hadde vært asfaltert, men som nå var full av dype hull som gjorde at folk flest kjørte utenom, dvs. i grøfta. Endelig kom vi fram til Kampi ya Samski der vi ville finne et overnattingssted. Vi ble vel tatt imot av representanter for det lokale styret, og en fyr utrustet med t-skjorte fra KVÆRNER, Australia, skulle være vår guide.

  The Kværner guy!

“Havna” i Lake Baringo
Vi ble først spurt om vi ville være med på en båttur. Det var begynt å nærme seg kvelden og sola var på vei ned, men en halv time kunne være bra. Det ble mer enn det.

Øyene i Lake Baringo

En afrikansk hubro

Lake Baringo er vel på størrelse med Mjøsa, og er i motsetning til de fleste andre sjøene i Rift valley en ferskvannssjø. Men det skjer mystiske ting i denne sjøen også. Siste året steg vannet med bort imot 10 meter og flere av husene nær innsjøen kom under vann, bl.a. et luksushotell like i nærheten. Nå sto store skogområder under vann, til glede for mange fugler som holder til i området. For dette er et område for fugleelskere, det kryr av dem (både fugler og fugleelskere), det fikk vi merke. Kameraet gikk varmt i våtmarksområdet. Vannet hadde begynt å synke. Det var fascinerende å bli båtfraktet mellom trærne i den sunkne skogen der vi traff på fugler, flodhester og krokodiller. Vår vert trøstet oss med at krokodillene i Baringo blir ikke så store fordi de bare spiste fisk. De så ikke spesielt gjestfrie ut uansett.

  liten krokodille

kingsfisher med fisk

Ute i Lake Baringo er det to øyer der det bor folk. Vår guide fortalte at på den ene øya bor det en familie – en mann med sine 5 koner og sine 27 barn (ingen fritidsproblemer!). På den andre litt større øya bor det 350 fiskere som også driver et luksuscamp. Det som er litt spesielt er et de snakker ma – språket til maasaier og samburufolket, og ikke kalenjin som er språket folk ellers snakker i dette området.

  fuglene i trærne

Nord for Lake Baringo ligger Kenyas svar på wild west, Turkana. Tynt befolket – der kvegeiere slåss mot banditter som vil rappe kyrne deres – rene texas! Så sender politiet opp folk for å ta dem, og så blir de drept i bakhold. 50 politifolk ble drept i et bakhold i 2014.

Overnattet gjorde vi på et lokalt turistetablissement. Det ble en varm natt?

Jo da, man kan fortsatt reise med tog i Kenya. For eksempel fra Nairobi til Mombasa. Det tar bare litt tid. Dessuten kan man reise med tog i rushtida fra Thika og Syokimau inn til Nairobi. Forstadsbanetog. Det går bare tre tog om dagen, så det er trangt om saligheten. Det var annerledes for 40 år siden. Da var jernbanen en viktig del av Kenyas transportsystem. Folk brukte jernbanen hvis de skulle reise. Det var en rekke sidebaner. Noen av dem ligger der den dag i dag uten tog. Jernbanen har ikke blitt særlig prioritert i nyere tid av de ulike regjeringene.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

I Kenya er det i dag en stor debatt om det store jernbaneprosjektet til 1,2 billioner Ksh. som president Kenyatta la fram i november 2013. I dag, mars 2015, er dette prosjektet i full gang. Det har vi sett like utenfor stuedøra vår. De bygger nå en helt ny jernbane ved siden av den gamle, men med litt annerledes profil. Her er det snakk om en jernbane med normalspor (slik vi har i Norge), mens den gamle er en smalsporet (metersporet) dårlig vedlikeholdt jernbane. Kan lese at skinnene og svillene som togene fortsatt går på er datert 1953.

Jeg fant dette innlegget som jeg har oversatt i “the Standard” i desember 2013 som et innlegg i debatten om jernbane som kan være interessant for norske lesere og som også har jernbanehistorisk interesse. Jernbanen var viktig ikke bare for koloniherren her i Kenya, men også for folk flest. Slik var det i Kenya, slik var det også i Norge. Når toget kom, møtte folk fram på stasjonen. Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong’o forteller at når toget kom på søndagen (dette var på 40-tallet), møtte ungdommen opp, ikke bare for å se på toget og passasjerene, men også for å møte hverandre. I Kenya kunne du reise med tog til Kampala i Uganda, Moshi i Tanzania, Kisumu, Butere, Nanyuki, Sigor, Magadi osv.  I Norge har vi fortsatt en noenlunde oppegående jernbane (selv om nesten alle sidelinjene er lagt ned også her), mens i Kenya er det fleste jernbanelinjer lagt ned med to unntak: Eldoret – Nairobi – Mombasa og Lake Magadi – Konza. Den siste er en ren industrijernbane. Det dreier seg om transport av soda fra innlandet og ut til kysten.

  sodatoget til Magadi

Det gjelder også jernbanen som forfatteren av artikkelen bodde ved, mellom Butere og Kisumu. Kisumu ligger ved Viktoriasjøen og er Kenyas 3. største by og det første endepunktet for “The Lunatic railway”, ferdig i 1901. Dette var et jernbaneprosjekt som britene som koloniherrer sto for og som åpnet Kenya etter hvert for hvite settlere. Det var på mange måter et utrolig prosjekt (derav tilnavnet lunatic), kostet masse ? ikke minst menneskeliv. De som bygde den var indere. Hele 30 000 indere ble importert for å bygge banen, men det er en annen og svært spennende historie som jeg eventuelt kan ta en annen gang (har skrevet artikkel i ?På sporet?).

I det Jubelee planlegger en ny jernbane, hva har blitt gjort med den gamle?

Av Barrack Muluka

(Redaktør i the Standard, Nairobi, Kenya)

Det var en gang et funksjonelt jernbanetransportnettverk i Kenya. Det knyttet landet vårt til andre land i regionen.

En betydelig del av vår barndoms historie er knyttet til jernbanen og toget. Jeg vokste opp i de dager da “East African Railways and Harbours Corporation” var selskapet som drev jernbanene i Kenya. De første inntrykk fikk vi gjennom de kulørte brosjyrene og aviser som fant veien til de små landsbyene vi bodde i.

Vi brukte mange timer på å beundre de vakre menneskene i vakre folkedrakter på bildene. Det var folk i spisevogna på toget. Det var de eksklusive kupeene på første klasse. Det var lokomotiver, vakre jernbanestasjoner, tog som tok seg fram over hengebroer i Rift Valley og Makupa Causeway. Det var gutter fra high school og unge jenter i skoleblesere som gikk om bord på toget. Du ønsket å bli som dem.

  et garretlokomotiv

Men toget var en realitet trass i brosjyrene. Vi visste hva klokka var da togfløytene ulte. Passasjertogene stoppet seks ganger om dagen ved vår lille holdeplass “Namasoli Halt” i Khwisero. Det var det tidlige kl 5 toget fra Butere til Kisumu. (en sidelinje på jernbanen mellom Mombasa og Kisumu.) Derpå var det et tog kl 10 fra Yala til Butere. Det kom tilbake allerede kl. 11 på vei til Kisumu. Dagens høydepunkt var middagstoget. Dette toget brakte nyheter og folk fra Nairobi og bortenfor. Det brakte vår versjon av å ha vært langt borte ? folk med dette toget kunne virkelig komme langveisfra. Klokka ett ville dette toget stoppe på vår holdeplass på vei mot Kisumu. Det siste passasjertoget kom fra Kisumu kl 7 om kvelden. Det overnattet i Butere . I tillegg var det godstog hele dagen. La oss ikke nevne det vidunder en jernbanevogn var.

også et garretlokomotiv

Vi kjente lokomotivene på lyden av fløyta. Allerede første støtet fortalte oss at det var Mengo, eller Karamojong. Andre var Kikuyu, Baganda, Bakonjo, Chope, Rendile, Il Damat – hva de nå enn het. Fløyta til Mengo produserte den vakreste togfløytelyd et lokomotiv kunne lage noensinne. Ved lyden av togfløyta ved Anyiko fire kilometer unna, stormet vi av sted til holdeplassen. Vi kalte faktisk holdeplassen for jernbanestasjonen! Vi ønsket å se toget og folk fra fjerne steder! Det var en stor ansamling av sykler på stasjonen. De fraktet bagasjen til passasjerene på vanskelige stier gjennom landsbyen.

Dette begynte i 1936 da et sidespor av “the Kenya-Uganda Railway” ble bygd fra Kisumu til Butere. Dermed ble området åpnet opp til Det indiske hav og resten av verden. I dag er det hele overgrodd – også strekningen fra Kisumu til Nakuru – retning mot Nairobi over Maufjellene ? den kanskje mest dramatiske delen av “the Kenya-Uganda Railway”. Kyrne beiter fornøyd i sporene, og vandalismen har tatt overhånd mange steder på det som var Øst-Afrikas mest vellykkede og pålitelige transportsystem.

Nairobi var det magiske stedet der kvinner badet i gull og mennene var lykkelige av samme grunn. Vi reiste ofte til Nairobi. Dette var jernbanens nervesenter i Øst-Afrika. Vanskelig å tro i dag – ikke sant – at toget til Kampala ankom Nairobi fra Mombasa hver dag klokka ett. Det var ett tog daglig tilbake til Kampala via Eldoret og et annet til Dar-es-Salam via Taveta. Det var passasjertog til Nanyuki og hvorsomhelst i Mt Kenyaområdet. Det prestisjefylte passasjertoget til Mombasa var noe en drømte om å få reise med en gang i livet.

Vårt eget passasjertog til Kisumu hadde avgang fra Nairobi kl 1800; seinere ble det introdusert et nytt tog klokka 1900 på grunn av stor etterspørsel. Det var en slags underkultur knyttet til toget til Kisumu. På 3.klasse konkurrerte musikken fra platespillere og radio om oppmerksomhet. En mann spilte platene til George Ramogi mens en annen prøvde å overdøve han med musikken til Matadidi Mabele Bwana Kiroko fra Trio Madiesi. Andre prøvde å overdøve dem begge i den samme kupeen. I Elburgion møtte vi toget fra Kisumu til Nairobi. Passasjerene i de to togene prøvde å fortelle hverandre nyheter som “I Nairobi er det ingen jobber. Hvorfor reiser du fra bondearbeid hjemme?” Andre ville si: “Du reiser til landsbyen, der er det sult, du vil dø!”

Dette er historiene for en annen gang. Godstogene er ikke nevnt, men ikke glemt: Det var tog som fraktet kyr og tunge landbruksmaskiner. Andre transporterte fór og ting vi ikke har forstand på hva var. Hovedpoenget er at det var en gang et funksjonelt transportsystem og nettverk i Kenya. Det knyttet landet vårt sammen og ga oss forbindelse til andre land i regionen. Få reiste på veiene. Det var svært få langdistanse lastebiler. Trafikkulykker var sjeldne, knapt nok hørt om.

Da begynte de som har ansvaret for samferdselspolitikken å transportere tung last på veiene. De oppdaget gull! De skapte egne selskaper for å konkurrere med jernbanen. Langsomt begynte de å krympe jernbaneselskapene. Verre enda ? de kunne transportere noe av overskuddslasten med jernbanen og nekte å betale ? fordi de hadde makt til det. Den tida kom også at regjeringen gikk konkurs ? den hadde fått problemer med giverlanda. Hvor skulle lønningene komme fra til de offentlige ansatte? Jernbanen ble ofret, ja regelrett plyndret ? ikke bare det operative senteret, men også verdier i form av eiendom, hus og landområder.

Da dette var gjort, overdro de driften av restene til et privat selskap som skulle operere i et marked fylt av torner plassert der av de samme politikerne. Slik kom jernbanen i en økonomisk bakevje. Der vi vanligvis hadde 6 tog daglig, har vi i Namasoli nå ingen, knapt nok jernbane. Historien om jernbanen hører til på museum. Men vi har også hørt at de vil bygge ny og dyr jernbane. Vi spør her i Emanyulia, hva skal de gjøre med hva de har? Vi hører de skal bygge jernbanen i et annet landskap, jeg spør, hvorfor kan de ikke bruke det landskapet som allerede eksisterer? Vil det ikke spare utgifter? Ennå viktigere, vi må spørre: Vil de sterke kommersielle interessene tillate at den nye jernbanen blir funksjonell? Hva er prosjektets visjon? For å nå 2030, må vi se bakover!

Artikkelen sto i “the Standard” desember 2013.

Da jeg var i Kisumu i 2014, måtte jeg se jernbanestasjonen. Jo, den var der, men det var ingen tog. Forklaringen fikk vi dagen etter da vi skulle kjøre til Bondo. Kineserne laget ny vei, og i den sammenheng var jernbanesporene kuttet. Det var forklaringen på at det oppsatte toget fra Nairobi til Kisumu sto oppsatt i planen som kansellert. Men toget skal visstnok komme tilbake ? i normalspor.