Flere naboer på savannen – antiloper av forskjellig slag

kongoni

Jeg har tidligere fortalt om noen antiloper på savannen som det er mange av som gnu, gaseller og impala. Noen av de følgende har vi bare besøk av en gang i blant.

  kongoni

kongoni på haugen

En av disse er kongoni. Dette er kiswahilinavnet på dyret, men jeg tror det kommer til å overta for det engelske hartebest, eller hva med det norske hesteantilope? Kongoni har lite med hest å gjøre, men den har en rekke slektinger på savannen som tobi og den svært sjeldne hirola som bare finnes noen få steder i Øst-Afrika. Kongoni er imidlertid ikke sjelden, det kryr av dem i Nairobi National Park og andre steder.

kongoni baby

Også kongoni er et typisk flokkdyr. Det som er typisk er at de holder seg på steder med god oversikt. Ofte står ett dyr og speider ut over savannen fra en haug mens de andre beiter fredelig omkring. Nærmer det seg noe truende, gir det raskt beskjed og de løper vekk. Tilsvarende oppfører en antilope som kalles topi seg. Den har jeg bare observert i Serengeti NP

  topi

En annen antilope vi sporadisk har sett på savannen er eland. Ingen småsau akkurat, hannene kan veie opp imot 900kg. Den er den største antilopen i Øst-Afrika. Den har stor utbredning i sentrale deler av Afrika – endog i Dyreparken i Kristiansand. Den kan bevege seg over store områder, går gjerne i større eller mindre flokker, foretrekker bush og spiser grener og lignende. Den er så stor at løver kan ha problemer med å nedlegge dem. Ikke minst er de redde for de spisse hornene.

eland

hei, eland

La oss ta med bushbukk og vannbukk, to antiloper som trives i mer fuktige omgivelser. De har jeg opplevd mange steder. Bushbukk liker å være i skogen, helst på litt fuktige steder. I Nairobi NP har jeg opplevd den på svært nært hold når vi har vært på vandretur med guide. Egentlig var det flodhest og krokodille vi var på tur for å se, men vi har som regel fått bushbukk på kjøpet. Vannbukken trives jo som navnet sier i nærheten av vann. Da vi besøkte Crescent Island ved Naivashasjøen, så vi vannbukker bokstavelig talt lekende i vann så spruten sto.

  bushbukk

hei, bushbukk

Vannbukker nær Naivashasjøen

vannbukkalv

Gerenuk er absolutt den rake motsetning av disse. Den kalles også giraffantilope både fordi den har lange ben og ikke minst lang hals og et lite hode på toppen. De klarer seg uten å drikke i det hele tatt og trives derfor i tørre områder med bush og småskog. Dessuten er de de eneste antilopene som kan stå på bakbena og spise av trærne. Hver gang vi er en tur i Amboseli NP møter vi en flokk av disse dyrene omtrent på samme plassen hver gang.

  gerenuk i Tsavo

La meg ta med noen av de minste antilopene, dik-dik og suni. De veier vanligvis under 5 kg og er lett å overse når du er ute i bushen. Et par dikk-dik passerte en gang rett foran bilen. Vi stoppet, og en av dem ble stående bare to meter fra der jeg satt i bilen. Så den dypt inn i øynene, som var omkranset av store, bedårende øyenvipper. Ja da, de er søte……..

dik-dil flørt

suni

suni – den minste antilopen i skogen

Naboer på savannen: Apene

Bavianer elsker blomster, men ikke på samme måte som vi!

Ikke alle naboer er like vel ansett. Apekattene er av dem (ved siden av hyener og løver og sånn som har oss på menyen). Kanskje årsaken er at de er for menneskelige? Har møtt bavianer noen ganger på savannen. De er nysgjerrige, men jeg vil helst ha dem på avstand. Det har heldigvis skjedd.

En gang da vi var på besøk i Nairobi National Walk, gikk en bavianhan til angrep på Salmah fordi hun hadde en vannflaske i hånda. Bavianene angriper alltid det svakeste leddet, barn og kvinner. Heldigvis hadde også Buda en vannlaske i hånda. Den kylte Buda i bavianens hode, så den forsvant i retning en gruppe kvinner. Vi hørte hyl og skrik, men ingen ble visstnok skadet. Viltvokterne hevdet at bavianene er ufarlige, derfor gikk de løse i parken, men det var en skremmende opplevelse. Bavianens tenner ser ikke innbydende ut.

klatretrening må til

  Denne møtte jeg på savannen. Keep off, sa han

Bavianen er en av de vanligste apeartene i Kenya. Den er først og fremst planteeter, men dreper også mindre pattedyr som babyantilope og hare. Det er et flokkdyr, du kan møte dem i store flokker. Hold vinduer og dører lukket. Det har hendt de har gått til angrep på dyrket mark og ødelagt avlinger. Derfor er det noen som jakter på dem for å beskytte avlingene.

bavianmat….

Vervet monkey eller visstnok marekatt på norsk, er mye mindre enn bavianen og atskillig fredeligere. De er også ganske vanlige, men jeg har ikke sett dem på savannen her, men derimot noen kilometer unna i Nairobi Nat. Park. De holder seg ofte i nærheten av mennesker, og kan bli ganske tamme og tillitsfulle. Det er også de som raider telt, åper glidelåder og griser til.

mor og barn

i flokk og følge

  to må man være

mat fra en vaktmann er trygt og godt

De mest truete apeartene, gorilla og sjimpanse, fins ikke i Kenya, men det fins et sanctuary oppe på Laikipiasletta som heter Sweetwater Sancuary, Ol Peteja. De har sjimpanser. Der tilbrakte tidligere direktør i dyreparken, Edvard Moseid, noen pensjonistår.

Ellers fins det andre apearter. Ute ved kysten er den blå apen eller Sykes monkey vanlig, observerte mange av dem da vi var der. I Kagamega forest observerte vi rødhaleapen som skal være svært sjelden.

  blå ape

  blå ape

  rødhaleape i Kakamegaskogen

En litt morsom episode: Vi besøkte Arusha National Park i Tanzania for noen år siden. I en skråning opp under Mt Meru observerte vi et tre med mange hvite flekker. Det var ikke mulig å se hva det var for slags fugler som holdt til i det treet. Jeg rettet telelinsen mot treet, og vel hjemme kunne vi se det var en flokk colobusaper som hadde inntatt treet. Det er aper som er ganske sky, og holder seg høyt oppe i trærne.

Colubusaper i tre på avstand.

Spennende nabolag

JEG KLER MEG SOM JEG VIL!


Hva er det heteste temaet i Kenya nå for tida? Kleskodeks for kvinner! I dag var det demonstrasjon i Nairobi hvor mange kvinner truet med å kle seg nakne (men ingen gjorde det). Hvorfor?

For noen dager siden var det en episode her i Nairobi. En kvinne kledd i svært utfordrende klær (i følge noen menn) ville gå inn i en matatu (minibuss), men ble stoppet av menn som mente hun var uanstendig kledd. Hun svarte dem på en veldig brysk måte at hun hadde rett til å gå med de klærne hun ville. I kampens hete falt miniskjørtet av, og det hele ble en politisak og en offentlig sak. Dette diskuteres nå på Twitter og andre steder (også på tv) “så fillene fyker”, hvordan bør kvinner kle seg i det offentlige liv. Men ikke bare det – det dreier seg også om kvinnenes rettigheter i det moderne Kenya.

  The Standards bilde fra demonstrasjonen i Nairobi.

Ifølge Fatma er diskusjonen så het på Twitter at hun har en følelse av at folk kunne myrdet hverandre hvis de hadde stått direkte overfor hverandre. Det er en kjensgjerning at det eksisterer mange tabuer knyttet til klær og kropp her i Afrika. Sånn sett er vi friere i Europa. Fatma har fortalt meg litt om det. Da vi var i Lamu og Zanzibar, gikk hun alltid med lange skjørt for å være tildekket. I Lamu så vi kvinner som badet i fulle klær. Badedrakt var uanstendig. Da hun engang besøkte Eastleigh og brukte jeans, ble hun trakassert av somaliske menn (som ikke visste at hun forsto somalisk). Derimot var det ingen som brydde seg når hun besøkte Sarit-senteret i Westlands.

Dette er jo en debatt om hva en selv føler en kan ha på seg, mine rettigheter som menneske, mot hensynet til samfunnet som sådant; hva som er støtende eller ikke er ikke så lett å finne ut av. Det går jo rett inn i debatten om tildekking eller ikke som vi har i Norge, bare med motsatt fortegn. Selv mener jeg at vi må være tolerante i forhold til hva slags klær vi kan bruke, men at i mange situasjoner må det åpne ansiktet eller tildekking være en nødvendighet, ja, et krav. Det er det faktisk her i Afrika også. I mange situasjoner der personer går tildekket, kreves det at du fjerner tildekningen f.eks på skole, i bank, overfor politiet osv. Har observert kvinner som fjerner tildekkingen på restaurant – det er jo ellers vanskelig å spise helt tildekket!!

På den andre siden er vi ofte ikke flinke til å vise respekt overfor kulturen i de landene vi reiser til som turist. Tror vi at de er totalt uten kultur? Selv i Mombasa eller Zanzibar hvor mange tror at det er bare å spankulere rundt i bikini eller minibadebukse, er det mange som reagerer. Jeg vet at hoteller i Mombasa har innført badebukse og bikiniforbud innendørs. Selv synes jeg det er tåpelig å se folk i badebukse handle i butikkene på Sørlandet sommerstid. En T-skjorte kan være nok.

Tildekking er derimot regelen for alle i områder i Midt-Østen der du blir tvunget til å dekke deg til og følge reglene for hva som er lov og ikke lov lokalt, spesielt for kvinner. Det føles ikke behagelig. Slik er det ikke her i Kenya.

Nå har sommerferien begynt – og det midt i regntida! Tida nå kalles den lille regntida, fra oktober til bortimot jul. Det virker som den lille regntida er mer stabil enn den lange. Det har kommet en del regn, men det kan gjerne komme mer.

I forrige uke sluttet skolene før sommeren. Den ble avsluttet med julesang og happy new year, selv om det er en stund til. Akkurat det var litt rart. Til avslutningen var foreldrene invitert. Elevene hadde på seg skoleuniformene eller speideruniform (!) – speiding er en del av skoleopplegget! De som skulle avslutte pre-school, hadde på seg sine “graduation” drakter! (en vits synes nå jeg). Det hele foregikk ute. Foreldrene satt i telt for å være beskyttet mot solen. Hver klasse hadde sitt underholdningsbidrag. Mye gikk på sang eller opplesning utenat. Ganske imponerende hva de hadde lært. God trening, synes nå jeg, som er veldig dårlig til å lære ting utenat. Det største minuset ved hele arrangementet var alle talene: Fra overlærer, en forelder i hver klasse, direktøren, æresgjesten (som snakket og snakket i en halvtime, minst) samt representanten fra countyet. Helt utrolig at elevene (helt ned til 3 år) holdt seg såpass rolige i de timene det tok.

  Unge kandidater klare for det virkelige skolelivet.

Jeg fikk anledning til å kikke litt på skoleanlegget. Selv om dette er en privatskole, må jeg si at anlegget virket noe enkelt. Klasserommene var relativt små. Det var greit for 4 klasse, der det bare var 7 elever, litt verre for 1. klasse, der det var nesten 30 elever. Det var en tavle, og noen hjelpeplakater. Elevene satt på noen hjemmesnekrede trebenker, ikke særlig behagelig gjennom en skoledag som startet kl.8 og varte til bortimot 4. Men, skolen hadde datarom med hele 2 maskiner! Elevene blir kontinuerlig vurdert, og de tre beste i hver klasse fikk premier – til og med i pre-school! Det er tydelig at i Kenya settes den akademiske utdannelsen svært høyt.

Noen barn har lengre skoleferie fordi de eldste barna er oppe til eksamen. Mens eksamen foregår, får de andre barna fri. Eksamen i 8. Klasse er svært viktig. Den avgjør om de kan studere videre på secondary eller ikke. Har nevnt før at de beste elevene får navnene sine i avisa og blir feiret. Det skjer i januar når resultatene foreligger.

Så var det altså sommerferie, uten at foreldrene har tid eller anledning til å ta noen lengre ferie. Den blir som regel tatt i forbindelse med julen. Så akkurat nå er barna hjemme eller ute i gater eller hvor de nå er. På landsbygda er det greiest, for der får de hjelpe foreldrene i deres daglige gjøremål.

Salmah starter dagen ofte med å se på tegnefilmer på tv. De er ganske avanserte noen av dem. Hun elsker tegnefilmer og kunne visst bruke hele dagen på det. “Frost” er en av hennes favoritter. Hun gleder seg til å se Arendal, men noe slott har vi ikke sett der, så det må vi skuffe henne med. Det fins ikke (hvis ikke fylkesadministrasjonsbygget er det da???)

Resten av dagen er det leik og moro sammen med venner og Rasha som ofte kommer innom. Har forresten begynt litt norskundervisning selv om UDI ikke har gitt lyd fra seg ennå. Det tar sin tid.

Møtte forresten en nordmann på supermarkedet Naivas her forleden. Vet at det er en norsk familie som holder til på en plass ute på savannen mot nasjonalparken. De var i sin tid misjonærer og de har hatt stedet i snart 40 år. Den gang var det ingenting i Kitengela. Kanskje jeg tar en tur ditt når regntiden er over.

Vi har vann fra et borehull som skal dekke pr. i dag ca. 50 hus. På grunn av sviktende strømforsyning (bl.a. stor variasjon i strømstyrken) går pumpa av og til i stykker. Denne gangen tok den nesten en uke å få reparert den. Noe av behovet ble dekket av regnvann (!), men en gang kom et esel med vanndunker som vi kjøpte vann av. Drikkevann må vi jo kjøpe uansett. Det gikk det også, selv om en ikke kunne dusje hver dag.

donkeybusiness

En liten politisk nyhet. På vei mot Nairobi her forleden dag, oppdaget vi at det var stort oppbud av folk og politi ved Mlolongo på vei mot Nairobi. Vi så den røde løperen var lagt ut. Ikke lenge etter begynte politiet å vinke trafikken ut av veien, de første motorsyklene og politibilene suste i vei i stort fart. Kort tid etter kom presidenten og hans bilfølge. Vi fant ut at han skulle innvie et nytt offentlig toalett like ved motorveien, tilsvarende det jeg “innvidde” noen uker før ved Machakos Junction. Om han fikk prøvd det fortalte avisene ingenting om.

Presidentens bil nærmest med flagg. Herligheten!

Det som virkelig er dramatisk for tida er grensestridigheter i Turkana. En hel politiavdeling ble utslettet i et bakholdsangrep av banditter oppe i der. Likevel sier de det er trygt for turister.

Hverdagene er i seg selv ikke særlig spennende. Det blir en del skriving, lesing, småturer til byen osv.. Nå som det er regntid, blir det ikke så mange utflukter til det er veiene for gjørmete.

Prøver å få en god tur hver dag. Den siste tida har vi vært heldig å få med barna, av og til både Rasha og Salmah. De har hatt stor moro med å løpe, hoppe og danse, det har i grunnen vært svært gøy, nesten som å være barn igjen. Der følger Fatma stort opp!

 

FLERE NABOER PÅ SAVANNEN: GIRAFFEN

Ett av de mest spektakulære dyrene på savannen er giraffen. Det er vel størrelsen som gjør den så spesiell. 5,5 meter over bakken samt opp imot 1,9t er ikke å kimse av. Det gjelder hannen. Hunnene er litt mindre, men store nok.

Giraffer finner du naturlig bare i Afrika, først og fremst sør for Sahara på savannene. Vi vet at den har vært nord for Sahara også, men døde ut der for lenge siden. I resten av Afrika er den mange steder tallrik, men enkelte steder er den utrydningstruet.

Den liker seg ikke i tett skog. Giraffen kan som størrelsen antyder spise av trær høyere enn noe annet pattedyr. Akasietrærne er bl.a. yndlingsretten, men det har utviklet spisse torner nettopp for ikke å bli spist. Giraffens “hemmelige våpen” er tunga som er lang og tåler en støyt. Hjertet er også kraftig utviklet på grunn av størrelsen og ikke minst den lange halsen. Giraffen er utsatt for angrep fra kjøtteterne, men de vet igjen at giraffene sparker hardt og dødelig.

Som hos andre dyr på savannen lærer ungene å klare seg fra de er noen uker gamle. For å spare energi når de langsomt går bortover savannen, har de utviklet passgang. Det hindrer ikke at de kan løpe fort, de løper uttilbens i ca 50km/t. Når hannene slåss, bruker de hodet og nakken til å slåss med. De svinger hodet med stor kraft mot motstanderen, som svarer med tilsvarende slag. Ser ganske vondt ut. Blir de ikke dumme av det?

slåsskamp på savannen, Nairobi NP

noen har spist av ørene mine!

Giraffen er det flere underarter av. Bare her i Kenya skal det være 3 forskjellige arter: Maasaigiraff, retikulert giraff og Rotchilds (eller somali) giraff. Har opplevd alle mer eller mindre ved tilfeldigheter. Den vanligste er maasaigiraffen. Jeg har møtt dem i forskjellige sammenhenger. På vanlig safari i Serengeti, Nakuru, Tsavo, Nairobi NP osv. mens vi sitter i bil og betrakter deres aktiviteter, det er spennende det; men mest spennende er det når du er ute og går på egenhånd og møter disse dyrene på jakt etter mat eller vann.

retikulert giraff i Meru National Park – tydelige striper

Rotchilds giraff i Nakuru National Park

Maasai giraff i Amboseli National Reserve.

Min første opplevelse på denne måten var Crescent Island reservoaret nær Lake Naivasha der vi gikk mellom antiloper, gnuer og etter hvert giraffer. Å passere dem bare på 10 meters avstand var stort, og jeg fikk absolutt paradisiske følelser – her var ingen truende kjøttetere, bare fred og ro. Tilsvarende opplevelse har jeg fra savannen her hjemme. En gang Fatma og jeg gikk ganske langt ute på savannen møtte vi en flokk giraffer. Mens vi passerte dem langsomt og forsiktig, oppdaget jeg hvor mange de var. Vi var “omringet” av en flokk på minst 15 giraffer som alle stirret på deg. Dessverre fikk jeg ikke med mer enn 8 av dem på bildet.

giraffene som omringet oss

I Serengeti er det mange dyr, også giraffer!

Følte jeg meg truet? Nei, gjorde ikke det, både de og vi ruslet langsomt videre og snart var de på vei videre til nye beitemarker. Dessverre har opplevelser med giraffer blitt sjeldnere og sjeldnere på vår savanne; i fjor så jeg dem bare noen få ganger, i år har jeg bare sett dem på lang avstand. Det skyldes nok at den menneskelige aktiviteten på savannen har økt, både av “landgrabbers” og av folk som tar dyra på beite på savannen. Men det er ikke sjelden vi ser dem fra veien når vi er på biltur.

Han kan ikke helt bestemme seg, eller er det hun som ikke vil? Nairobi NP.

Ensom giraff under Mt. Meru i Tanzania.

Giraffer er allrighte dyr!

Full fart over savannen

NAIROBI – eller Nairobbery?

  Nairobi fra Uhuru Park

Jeg vil nå ta dere med til denne afrikanske byen, en stor by i afrikansk målestokk. Ingen vet vel hvor mange som bor der – er det 3 eller 4 millioner, er det flere eller færre? Da det ble foretatt et rassia i Nairobis østkant tidligere i år, kom man over så mange papirløse at myndighetene ble skremt over antallet.

Historien

En ung by. Det er vel få byer i verden som i løpet av 100 år har vokst fra ingenting til å bli en by med flere millioner mennesker. Begynnelsen var i 1899 da man bestemte at man skulle anlegge en stasjon på den ugandiske jernbanen på savannen. Jernbaneselskapet mente jernbanen trengte en midtveisstasjon med verksted og depoter, og slik ble det. Det var også av praktiske årsaker, for herfra begynte stigningen oppover mot ryggen mot “Rift valley”. Seinere fulgte ledelsen for jernbaneselskapet, kolonimyndighetene flyttet hit fra Mombasa og Machakos og så gikk det slag i slag. Opprinnelig var det ikke annet enn savanne her i maasaienes land samt noen tusen beitende villdyr. En liten bekk rant i regntiden gjennom området. Den het Nyerobi, seinere omdøpt av kolonimyndighetene til Nairobi, som også ble navnet på den nye byen.

Så dukket det opp, det ene etter det andre, hotell, kontorer og boliger. Allerede i 1907 ble stedet hovedstad for ?Britisk Øst-Afrika?. Dessuten ble det hjemstedet til tusenvis av indiske arbeidere som var med å bygge jernbanen. Over 30 000 indiske arbeidere ble fraktet fra India til Kenya for å bygge jernbanen. Innslaget av indere i Kenya er fortsatt stort, kanskje spesielt i Nairobi, der de har vist seg å være dyktige forretningsmenn. De har fortsatt sterk kontakt med India. Så kom europeerne.

Hindutempel midt i Nairobi

Nairobi ble raskt senter for den europeiske innvandringen til høylandene like nord for byen – særlig britene, men forbausende mange norske, strømmet til for å slå seg ned i høylandene som plantasjeeiere i det de konfiskerte land fra kikuyuene som bodde i området. Klimaet var dessuten utmerket for europeerne, og beliggenheten var så høy (Nairobi ca. 1700moh) at tropesykdommer som malaria ikke var noe problem. I området nord for byen blomstret plantasjene; kaffe, te, sisal osv. ble dyrket i store mengder. Storviltjakt ble også en attraksjon.

  Den afrikanske farm til Karen Blixen

Karen Blixen

Med samme jernbane kom i 1914 en dansk dame ved navn Karen Blixen til Nairobi. Hun ble kort tid etter gift i samme by med sin svenske baron, Bror von Blixen. Sammen etablerte de en kaffeplantasje like vest for Nairobi under Ngong Hills, der det fortsatt var et yrende dyreliv. Hun ga opp og reiste tilbake til Danmark på begynnelsen av 30-tallet. I dag ligger Karen Blixens hjem i utkanten av byen som et museum i bydelen Karen, som likevel ikke er oppkalt etter henne, men hennes slektning. Karen Blixen skrev den kanskje mest kjente roman skrevet av en europeer fra Afrika, “Out of Africa” eller “Den afrikanske farm”, ikke minst fordi den ble filmatisert av Sydney Pollack med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene på 1980-tallet. Museet er fylt opp av møbler fra filminnspillingen!

  Maktens sentrum – parlamentet?
Hovedstad

Byen fortsatte å være hovedstad etter frigjøringen i 1963. Byen ligger nemlig i skjæringspunktet mellom tre stammer, kambaene, maasaiene og kikuyuene, selv om de siste må sies å være i flertall i byen, dessuten sentralt i landet.


Sentrum

Byen vokste opp mer eller mindre tilfeldig – helt til våre dager, men skyskrapere kom etter hvert til å erstatte de første bygningene fra kolonitida, som det nå finnes svært få av. I sentrum finner vi i dag først og fremst de offisielle bygningene og kontorer til regjerning og parlament, samt forretningsbygninger i stor skala. Kirker og moskeer samt Uhuru Park som Wangari Mathai kjempet for og vant. Dessuten et par offentlige røykehus – fordi det ikke er lov å røyke i Nairobi på offentlig sted. Sentrum står for meg som folksomt og “bilsomt”. Byen er nesten kvalt av den store biltrafikken, selv om det kryr av busser og andre transportmidler. Innimellom høyhusene er det atskillig grønne lunger og trær. Du møter kenyanske forretningsfolk i deres dresser og kjoler. CBD er nesten en moteoppvisning i fine klær. Bare innimellom noen kakikledte turister, nokså forvirret i kaoset. Dessuten kryr det av politi og sikkerhetsvakter. En gang ble jeg tilsnakket på gaten av en politioffiser fordi jeg tok bilde av en offentlig bygning, men jeg slapp med advarselen. De vil ikke ha noen gjentakelse på det som skjedde i 1998 da al-Quaida bombet den amerikanske ambassaden. Sentralt i sentrum er det spesielle Kenyatta konferansesenter hvor det arrangeres internasjonale konferanser (tegnet av en norsk arkitekt). På plassen foran troner Mzee Kenyatta selv. Dette senteret er en av grunnene til at FN har sitt hovedkontor for Afrika i Nairobi.

  Kenyatta konferansesenter

  Glimt av Uhuru Park

På den andre siden, pass på tingene dine. Tyvene er svært oppfinnsomme og går ikke av veien for å kutte stroppen på skuldervesken eller skjære av deg hånden hvis det er noe de vil ha i mylderet. Fatma kan fortelle mye om det.

  Trafikken i Nairobi er konstant stående. Kommer du imidlertid fram til en av de mange rundkjøringene, er du heldig. Selv om trafikklysene lyser grønt eller rødt, må du ikke bry deg om det, for her er det politiet som bestemmer. Opptil 4 konstabler står i et slikt kryss og regulerer trafikken. På den andre siden venter deg ny kø – eller “jam”. Hvis det ikke er politi i rundkjøringen, blir det fort kaos, for ingen følger regelen om at den som er i rundkjøringen har forkjørsrett. Dermed kjører alle i veien for hverandre. Ett av problemene med trafikken i Nairobi er at det ikke fins noen omkjøringsmuligheter. Lastebiler fra Mombasa som skal til Uganda må kjøre gjennom Nairobi, og det er tungvint. Det bygges omkjøringsvei, men de måtte ta litt av nasjonalparken, dessverre.

En av fordelene med trafikkaoset er at du kan få kjøpt dagens aviser og mye annet rart av folk som går langs køene for å selge. Det er også en del tigging, men bilrobbing i køene er ikke aktuelt, siden tyvene ikke kan stikke av med bilen. Bilrobbing foregår imidlertid, så det gjelder å holde dørene låst.


Ellers har jeg lite peiling på hva som er av restauranter, teatre og utesteder i denne byen, det har vi ikke brukt tid på. Det eneste jeg har besøkt er “Bomas of Kenya” – et slags folkemuseum, men ikke minst et sted en kan oppleve tradisjonell kenyansk folkedans som til tider er svært akrobatisk.

Forstedene

Det har utviklet seg forstadsområder som Karen og Westlands med store hus,  vakthold, piggtråd og vakre trær som er forbeholdt de rike (der også FN og ambassadene befinner seg) og en rekke kjøpesentre bl.a. “Westgate” som ble ødelagt ved et terrorangrep i 2013.

  Village Marked

I sør og øst finnes bydelene for de fattige og/eller arbeidsløse, derav de store slumbyene Matare og Kibera med over en million beboere. Der har jeg aldri vært, men Kibera har jeg sett fra litt avstand. Men det finnes andre slumområder i byen også. Det sies at du ikke trenger å være lutfattig for å bo i slummen; mange bor der fordi det er billigst. Mange har et bein på landsbygda og ett i byen. Sanitærtilstanden er ille. Slumbyene eies av karteller som gjerne vil tjene penger på folks fattigdom. Amnesty har flere ganger aksjonert i Matareslummen mot saneringer som er planlagt av myndighetene.

  slum

  Kiberaslummen

Dessuten Eastleigh, av mange sett på som et “terra inkognito” (ukjent land) – et handels og industrielt område øst i byen som på mange måter også er blitt et slags “alternativt” kommersielt sentrum. Myndighetene vet de ikke har kontroll med det som foregår her, så av og til foretar politiet store razziaer, og mange som ikke har papirene i orden, har blitt sendt tilbake til Somalia Dessuten har det vært flere bombeeksplosjoner i bydelen, bl.a. utenfor flere politistasjoner. Bydelen er kontrollert av forskjellige rivaliserende bander. For det er først og fremst somaliere som har etablert seg her. Somalierne er absolutt businessminded, og mange har med piratpenger som de nå investerer i Kenya. President Kenyatta har truet med å sende somalierne tilbake til Somalia. Det vil faktisk ødelegge en viktig del av næringslivet i Kenya, og det har ført til at mange somaliere har reist videre til Uganda og Tanzania med sine forretninger.


Har vært mange turer til Nairobi de siste årene. Det var likevel to turer til Nairobi i siste måned som fikk meg til å sette meg ned og skrive denne artikkelen.  De to turene gikk begge til Nairobi sentrum, men til to vidt forskjellige deler av sentrum, så det føltes som om jeg hadde vært på besøk i to vidt forskjellige byer. Det var bare på veien ut at det var en parallell; dessuten – at vi begge turene satt i flere timer i bilkø. Det er Nairobi det.

Uhuru Park

  justisbygningen

To turer

Den første turen var med mine gjester fra Norge. Da kjører en jo først og fremst til de stedene som er finest å se; Nairobi sentrum med Kenyattasenteret, de offisielle bygningene, Uhurupark osv. Vi passerte den lille parken der det er en minnestein for alle de over 200 kenyanerne som ble drept da al-Quida prøvde å sprenge den amerikanske ambassaden i 1998. Vi kjørte videre til Westlands forbi rikmannshusene og ambassadene til vi kom til “Village Marked”, et litt spesielt og åpent kjøpesenter med gode muligheter for shopping for mine norske venner. Hovedinntrykket var nok grønt og vakkert. På veien tilbake tok vi en mer østlig rute og kom forbi det en kan kalle grenseområdene mellom øst og vest i byen. At kyr beitet i midtrabatten på motorveien var en ny opplevelse for noen og enhver.


Den andre turen gikk til den østlige delen av byen. Vi skulle bl.a. hente noen vannkanner i et industriområde, hvor bedriften hadde valgt å plante busker og trær langs den heller kjedelige muren; dessuten hente en slektning av mamaRasha i selveste Eastleigh. Jeg har vært i området tidligere, men da for å hente reservedeler til biler for verkstedet til Buda. Det er i Eastleigh de er billigst. Likevel var det overraskende å besøke Eastleigh – ikke minst på grunn av den store aktiviteten som var der. Det krydde av folk (som noen steder vasset i søppel), det krydde av handelsboder, men også mange store, moderne kjøpesentre var vokst opp. Folk kom hit fra hele Kenya for å handle ifølge mine venner. Jeg følte ikke at det var noe truende, men var likevel ikke ute av bilen; dette var ikke stedet for “muzungoer”. Det kunne Fatma bekrefte.

  Eastleigh

Eastleigh

  Eastleigh


På veien tilbake stoppet vi ved en eritreisk restaurant, “Asmara”, der vi spiste eritreisk mat. Interessant, fordi jeg rett før jeg dro til Kenya besøkte mine eritreiske venner i Kristiansand og kjente igjen noen av smakene og måten man spiste på. Jo da, det er en del eritreere i Kenya også, men når det gjelder flyktninger, dominerer somalierne.  

  the Nation Media House.

Oppsummering

Nairobi er en spennende by, en kenyansk smeltedigel. Det er få som kaller seg nairobianere, til det er byen faktisk for ung. Hvis det er noen, så er det blant de unge. Dermed hviskes også skillet mellom stammene ut, noe som er svært viktig i nasjonsbyggingen. Men det er ikke så lett når politikerne hele tiden nører under stammemotsetningene. Utryggheten er også stor blant folk flest. De fleste turistene opplever ikke dette på samme måte. De blir hentet på flyplassen av reiseselskapet, skysset til luksushotellet inne i byen med barskap og svømmebasseng, og så bærer det rett på safari; bortsett fra en tur til Karen Blixenmuseet eller elefantbarnehagen; og det er noe helt annet.

Dessuten har Nairobi en nasjonalpark nesten helt inne i bysentrum. Den delen av parken er riktignok avgrenset med elektriske gjerder, så bilder av løver i sentrumsgatene i Nairobi er nokså overdrevet. Denne parken har nesten alt av ville dyr, unntatt elefanter. Til og med svarte neshorn fins i parken; den er jo utrydningstruet. Det er svært populært å besøke denne parken, særlig i helgene. Har selv vært dere flere ganger. Litt spesielt å fotografere dyreliv med en bakgrunn i skyskrapere.

  Nairobi National Park

Vil ikke si at jeg jubler når noen spør om jeg vil være med en tur til Nairobi. Opplevelsen kan være til tider blandet, ikke minst fordi du er garantert å stå i en eller annen bilkø. Det kan til tider være en utholdenhetsprøve, nesten en utmattelsesprøve. Da vi kjørte hjem fra Eastleigh på veien mot Mombasa, så vi køen innover mot byen var sammenhengende helt til Siokymao, ca. 25km utenfor Nairobi. Vi ønsket dem god tur i det uvisse, mens vi selv føk i 90km/t hjemover til Kitengela og god mat og avslapning.

 

 

Våre naboer på savannen: Kori bustard – koritrappe.


Mange vil spørre: Hva er kori bustard? Jeg vil svare, en veldig spesiell fugl!

Må ikke glemme at det er fugler på savannen, og kori bustard er jevnlig å se. Jeg har funnet ut at på norsk heter fuglen koritrappe, et navn jeg strevde med å finne tak i. Litt rart, siden den er så stor, den er nemlig verdens tyngste flygende fugl! Hannen kan veie opp imot 20 kg, og det er tyngre enn pelikaner, kondorer og svaner.


Jeg har sett den mange ganger på savannen, både sammen i par og aleine. Den skrider alvorlig framover på jakt etter noe å spise. Den trives best i åpne landskap, den tørre savannen er best for den. Insekter, biller, gresshopper, små øgler, kameleoner og småslanger hører med på matseddelen.

Den har også mange naturlige fiender foruten mennesket. For det drives jakt på kori bustard, og i enkelte områder brukes den som julemat – da under navnet “african turkey”. Har aldri smakt selv.

  to hanfugler


Fuglen foretrekker å gå. Når du nærmer deg en fugl, viker den helst bare unna. En gang ble den presset inn i et hjørne. Da først tok den til vingene. Har bilde av den når den flyr også.


Har derimot ikke bilde av den når den flørter. Den er nemlig en storflørter, og vil gjerne ha egg med så mange hunner som mulig. Hannen blåser opp halsfjærene (som vi kjenner fra brushanene i Norge) til en pose for å imponere damene. Den største forskjellen på hannene og hunnene ellers er størrelsen. Hannene er 20% større enn hunnene. Men det er bare hunnene som har ansvaret for ungene.


Fuglen er vanlig i tørre områder i Afrika, men jeg har sett den (og tatt bilde av den) i Australia også.

Vil forresten presentere en langt mindre, men like vanlig slektning av kori bustard: Den hvitbrystede trappen. Den opptrer nesten alltid parvis, og da kan en tydelig se forskjellen på han og hun. Hannen er langt mer fargerik enn hunnen. Den er ofte svært hørbar hvis du kommer litt for nær.

BERLIN – 25 ÅR ETTER – et sterkt minne

Tida går fort, det er allerede 25 år siden Berlinmurens fall, og jeg sitter her i Afrika og mimrer. Kan si: Vi var der – nesten! Vi følte i alle fall spenningen og forventningene, og det som skjedde mens vi var der var historisk. Vi var på en måte i historien.

Hvem vi var. En stor gruppe med elever som hadde tysk som studieretningsfag – eller hva det nå het – sammen med 4 lærere og Torbjørn Ribe, sjåfør, arrangør og guide og altmuligmann. Det ble litt av et opphold de dagene vi fikk i Berlin.

Skal ikke gå i detalj; husker heller ikke alt. Det jeg husker er i alle fall at vi kom til grensa til DDR og møtte steinansiktene til DDR-tjenestemennene – og som vanlig var ventetiden 2 timer. Det var det som skjedde i Øst-Berlin som var det spennende. Hotellet vi bodde på var et stort, moderne østhotell liggende midt i sentrum med kort vei til Muren og hovedgata  Unter den Linden, og med spesialbutikker i første etasje for dollarturister som oss! Vel, det ble ikke mye handling i de butikkene. Hotellet så jeg igjen noen år seinere, da hadde de fjernet de nederste etasjene – kanskje på grunn av asbestsanering?

Palast der Republik – Volkskammer – under rivning 2007

Det andre som skjedde var guiden. Han var ikke fra Berlin, men fra Frankfurt an der Oder og han snakket som om ting var i ferd med å skje. Derfor tok han oss med til Volkskammerbygningen, (i dag revet på grunn av asbestsanering!) for å oppleve den store demonstrasjonen som var tillyst i byen. Vi som var ansvarlige, var litt skeptiske, ville dette gå fredelig for seg? Vi tok sjansen, og ingen angret det i ettertid. Å se en halv million mennesker demonstrere var imponerende, og veldig fredelig. Ropet ?Keine Gewalt? gjallet mellom husveggene. Selv politiet ble vel “behandlet”. Folk marsjerte side om side, noen med plakater eller dukker og lignende. Det var en fantastisk positiv stemning. Demonstrasjonen var først og fremst rettet mot DDR-systemet. Mange ville ha en egen DDR-stat med en mykere form for sosialisme. Kan ikke huske å ha sett noen som demonstrerte for ett Tyskland, som jo ble resultatet 3.oktober året etter.

Det røde rådhus

Tysk gjenforening

Men i bakgatene litt lenger ned i Unter den Linden sto opprørspolitiet klart dersom demonstrasjonen begynte å bevege seg mot Brandenburger Tor og Muren. Rart var det samme dag å forlate Øst-Berlin gjennom Checkpoint Charlie og opplevde at i vest gikk livet sin vante gang, med trafikk, fulle kjøpesentre og kafeer. Da vi kom til Brandenburger Tor fra den andre siden, så vi en del mennesker som hadde samlet seg for å prøve å skue hva som skjedde i øst. Da vi skulle tilbake gjennom den enorme hallen som var bygget på grensa, gikk passkontrollen rimelig kjapt unna. Så sa kontrolløren: Kjør. Ribe ble litt forfjamset og spurte etter tollkontroll. Kjør sa passkontrolløren, og vi rullet inn på nytt i Øst-Berlin etter 20 minutter!

Checkpoint Charlie i 2007 – i bakgrunnen lå DDR-hallen

DDR-hallen

Hugenottenkirche

Hadde forresten en liten ekstraopplevelse i tårnet på den lutherske kirken, Hugenottenkirche, tror jeg den het. Torbjørn hadde gjort en avtale med to andre guider han hadde brukt i Berlin, og vi snakket mye om hva som ville skje videre. Hadde litt sånn hysj hysj følelse akkusat da. Men optimismen rådde.

   Rester av Muren og holocaustutstillingen

DDR-tv begynte å referere hva som skjedde på en positiv måte. Ingen trodde på DDR-tv før. Det ble også referert til møter blant DDR-bossene, Egon Krenz het sjefen, og ryktene begynte å svirre. Selvfølgelig fulgte vesttysk tv opp, men nå var det nesten mest spennende å høre hva DDR-kommentatorene selv hadde å si.

holocaustmonumentet

Jeg hadde selv litt moro med å utfordre systemet. Fra hotellet gikk jeg en morgen nedover mot Brandenburger Tor. Jeg kunne jo si jeg skulle oppsøke den norske ambassaden som lå helt nede ved Muren. Men ingen vaktposter dukket opp så jeg ruslet helt ned til området ved Muren. Der sto det riktignok skilt som fortalte at her var det ikke lov å stoppe opp, så jeg ruslet langsomt rundt hjørnet og opp Unter den Linden igjen. Muren sto som den hadde stått siden 1961, og ingen trodde at den ville falle i løpet av noen få dager. Honnecker jo hadde sagt ved 40årsjubileet bare for noen måneder siden at den ville stå i hundre år til. Men så hadde han fått “dødskysset” av Gorbatsjov.

  Brandenburger Tor fra øst. Her er det store forandringer fra 1989.

Brandenburger Tor fra vest. Muren gikk rett foran porten.

Så gikk det som det gikk. Ryktene om Murens fall spredte seg 9.november før noen i det hele tatt hadde tenkt å åpne Muren, og folk strømmet til Vest-Berlin.

Det var to vidt forskjellige Tyskland som da eksisterte. En stat bygd på kommunistiske prinsipper med statskontroll (Stasi) bygget på gjensidig mistillit og en økonomi som var utslitt. Den andre delen bygd på vestens politiske og økonomiske modeller og med en av de sterkeste økonomier i Verden. De to delene av Tyskland var jo et resultat av andre verdenskrig. Men historien var felles. Noen gjenforening var det ikke snakk om på den tida, men likevel gikk det fort når det først satte i gang. Det nye Tyskland er jo blitt en stat å regne med.

  Keiser Wilhelms minnekirke – av berlinerne kalt “Hulltanna”

  Restaurert tak fra Keiser Wilhelms minnekirke.

Jeg synes jeg så den ene grensekontrolløren smilte forsiktig da vi forlot DDR (for siste gang) nøyaktig i dag for 25 år siden.

   Skipsfartsbyen Berlin 🙂

(Tok en del bilder den gang, men de er et sted hjemme i Norge, men jeg har noen fra et Berlinbesøk i 2007)

Våre naboer på savannen: Sebraen.


Vi ser dem nesten hver eneste gang vi er ute på tur. Den eneste hesten på savannen, om en ser bort i fra eselet som vel bare blir brukt av menneskene som “nyttedyr”. Den er jo mindre enn en hest, på mange måter kraftigere, kan veie opp imot 350kg, ikke minst er selve kroppen kraftig, stappet, men ikke uten fart.


Det er mange varianter av sebra. Stripene er hovedkjennetegnet, og de er individuelle, dvs. at hver sebra har sitt sett av striper. Men så er det noen som har svært tette striper, andre har mer åpne striper, en tredje gruppe har striper, men også “skyggestriper” i det hvite. (Kan sees på noen av bildene) Dette har gitt grunnlaget for en underart av sebra, Grevys sebra som har tette striper som ikke går under magen på dyret. Dessuten er den større enn den vanlige sebraen, og oppfører seg også sosialt annerledes. Den er en truet underart av den vanlige sebraen, som ikke er truet. Har også sett albino sebra (men stripene var synlige) og “eselsebra” – krysning av esel og sebra.


Mange har spekulert over hensikten med stripene. Det finnes vel egentlig ikke noe direkte svar annet enn kamuflasje. Når dyrene opptrer i flokk gjør stripene det vanskelig å skjelne enkeltdyr fra de andre. Det har også vist seg at enkelte fluearter unngår stripete dyr.


Sebraer ser du nesten over alt, både i nasjonalparkene og utenfor parkene der de ofte er å se beitende ved siden av kyr og geiter. Når du møter dem, svinger de alltid unna, men de løper nødvendigvis ikke sin vei. Noen blir alltid stående og glo; etter hva jeg vet er det først og fremst hingstene. Noen ganger har jeg kunnet komme svært nær dem uten at de har reagert, som om vi hadde en “hemmelig” avtale.


Du finner sebraen på savannen, men også i krattskog, bush og lignende. Hvor det er saftig gress. De går som regel i flokk, det være seg “familieflokker” (harem) eller rene hingsteflokker. Også hos sebraene er det en lederhingst, ofte med eget revir, som “familien” kan vandre ut og inn fra. Men sebraene slår seg ofte sammen med andre familier eller hingsteflokker eller for den slags skyld gnuer. De er for eksempel med på den store migrasjonen i Maasai Mara – Serengetiområdet.

disse sebraene fra Sør-Afrika har “skyggestriper”

Har opplevd slåsskamp mellom sebraer, kanskje om hvem som skal være ?boss?, men også stor grad av nærhet mellom dyrene. Det er ikke sjelden at du ser sebraer gnir seg mot hverandre i “vennskapelighet”. Føllene blir helst født i regntida, og er klare for det harde livet på savannen kun etter kort tid.


Løver og andre kjøttetere har sebra på menyen. Siden de er flokkdyr, kan de være vanskelig å jakte på for enkeltdyr, for eksempel en enkelt hunløve. Jeg har sett hvordan en løvinne har mislykkes. Sebraene kan sparke godt fra seg. Jeg har sett sebra med store sår på bakparten, en som sannsynligvis har overlevet løveangrep.

sebra med stort sår, Nairobi NP.

En gang opplevde vi at fem sebraer kom inn i et område der det allerede var en løvinne som hadde gjemt seg. Det kunne vi se fra der vi sto parkert. De fem sebraene var tydeligvis usikre, og to av dem forsvant ut av området etter kort tid. De tre var fortsatt usikre, og vi så at løvinnen forberedte seg. Plutselig kommer de to sebraene som gikk vekk, løpende bakfra på løvinnen i stor fart – og løvinnen var røpet. Den reiste seg og lusket bort i en annen retning.


Noen har prøvd å temme sebraen, med varierende resultat. Den har blitt brukt til både som trekkdyr og som ridedyr. Best resultat er blitt oppnådd når en krysser sebra med et annet hestedyr.


Noen mener også at sebraen er det mest sexy dyret på savannen.

Stripes without stars

Naboene våre på savannen: Gnu

Underlig skapning denne ganske store antilopen med det litt spesielle utseendet: Stor forpart og liten bakpart med ganske truende horn – som både hanndyr og hunndyr har, men hanndyrenes horn er større. De er vanlige på “min” savanne, oftest i små flokker, men ofte ser du ensomme hanner gå for seg selv og beite.


På engelsk heter gnuen “wildebeest”, men navnet gnu brukes også. “Nyombu” heter den på kiswahili. Navnet gnu er et onomatopoetikon – det etteraper lyden dyret lager når fare truer eller hannen lokker til seg kjærester. Har hørt denne gryntelyden mange ganger når jeg har vandret rundt på savannen.

   Hva gjør jeg da? Stikker av? Dyret er større enn ei ku (kan veie opp imot 300kg) og har store, spisse horn. Har sett på tv at gnu tar gepard på hornet. Nei, jeg har valgt å gå utenom eller bare skiftet kurs så jeg ikke går rett mot dem. Er de en flokk, løper de ofte vekk et stykke. Er de enkeltdyr, blir de rett og slett bare stående og glo, eller rusler vekk noen meter. Har aldri opplevd at gnuene har oppført seg truende på noen som helst måte.

Gnuen er en gresseter. Den er oftest å se på de store savannene. Den er blitt kjent for at den flytter seg etter der det regner, der hvor gresset er grønnest og saftigst. Derav oppstår migrasjonene der gnuene (som regel sammen med sebraene) flytter seg fra beiteområde til beiteområde. Mest berømt er de enorme flokkene av gnu og sebra som vandrer til og fra Maasai Mara/Serengeti-området. Det skal være bort imot 2 millioner av dem i dette området. Det er mye mat for løver og krokodiller og andre kjøttetere som venter på dem når de kommer vandrende.

  En interessant ting med gnuen er at de har “synkronisert” kalvefødslene. Kalvene blir født omtrent samtidig. De lærer seg rask å gå og løpe og følger tidlig flokken på sin vandring. Det er faktisk en fordel i forhold til kjøtteterne, som får mer å spise, men likevel mener man at flere kalver overlever på denne måten. Ingen tvil om at gnuene står høyt oppe på løvenes spiseseddel. Menneskene driver også noen steder ulovlig jakt på gnu.

  Vanligvis ser en ofte sebraer beite sammen med gnuene. De utfyller hverandre på beitemarkene. Det hevdes at gnuene søker sammen med sebraene for at sebraene har mer vett enn dem. Dette er vel mer en myte, men jeg har sett hvordan noen sebraer lett rundlurte en løvinne.

  Her på savannen er gnuen det dyret du oftest møter ved siden av thomsongasellen. Det er veldig hyggelig. Noen ganger er det en enslig han; andre ganger en liten flokk eller til og med ganske store flokker på en 25 – 30 dyr. En opplevelse er det uansett. Drar man til Serengeti og Maasai Mara er sjansen for å se de store flokkene svært store. Høydepunktet for mange er flokkenes kryssing av Maraelva der tusenvis av gnu, sebra og gaseller kaster seg uti elva for å komme over elva så raskt som mulig .- til underholdning (og mat) for krokodiller, løver – samt turister med kameraet klart.