Parkeringsbesvær
Etter den noe opprivende sjøreisen, vaklet vi i land i Dar Es Salaam. Der sto agenten vår og ventet på oss. Vi samlet bagasjen og gikk over gaten til St Josephs katedral der vi hadde parkert bilen. Først fikk en av oss sjokk fordi bilen var parkert inne, men det viste seg å være en bil parkeringsvakten kunne flytte.
Det neste sjokket kom da vi kjørte fram bilen. Noen hadde stjålet tåkelysene på bilen – og det på en bevoktet parkeringsplass. Så fulgte en “opprivende” time der parkeringsvakt, parkeringssjefen, agenten og Buda/Fatma diskuterte og forhandlet om konsekvensene av dette. I ventetiden beundret vi det vakre interiøret i St. Josephskatedralen. Vi kjørte en tur bort til politistasjonen for å få en bekreftelse på det inntrufne, men der fikk vi beskjed om at det ville ta resten av dagen. Det hele endte med at vi kjørte av gåre uten tåkelys og uten noen beklagelse fra parkeringsselskapet. Og vi hadde mistet verdifull kjøretid.
Reise i mørket
Planen var å komme så nærme grensa til Kenya som mulig med overnatting i nærheten av Moshi. Hadde egentlig tenkt å bruke tre dager på returen, men siden vi brukte en ekstra dag bort, måtte vi kutte inn hjemover. Vi bestemte oss å kjøre via den gamle hovedstaden Bagamoyo. Det gjorde vi lurt i. Her var politiet mer vennligsinnet. Noen tur innom den gamle hovedstaden ble det ikke tid til.
Derimot handlet vi litt frukt i en kiosk ved veien. Veien endret seg fra en normal asfaltert vei, til en krøttersti, men vi så de holdt på å lage en ny vei. Veien gikk over et våtmarksområdet, så det var vel litt problematisk å bygge vei i dette området. Da vi var ute av våtmarksområdet, ble veien normal igjen. Da gikk det for full fart nordover. Det var bare bussene som kjørte fortere enn oss.
Mørket senket seg som det alltid gjør i Afrika ved ½ 7-tida, og vi hadde langt igjen. Vi stoppet ved en bensinstasjon der det lå en restaurant like ved siden av. Kyllingen ble grillet – så det ble mat både for bilen og oss. Vi kjørte videre i mørket. Jeg fikk ordre om å holde sjåføren våken. Det var i grunnen en grei jobb. Det regnet lett, asfalten var våt og mørk og det var ingen veimarkeringer. Ut i fra GPS kunne jeg fortelle Buda at etter 100m kom det sving til høyre, så gikk det rett fram osv. Buda lurte en stund på hvor jeg fikk disse opplysningene fra, inntil han oppdaget at jeg leste av GPS-kartet.
Det var spesielt å reise slik i mørket, for det er sjelden du ser lys langs veien. Ikke alle steder er koplet til el-nettet, eller folk synes det er for dyrt å bruke det. Ingen ville dyr var ute og gikk heller. Etter en stund sluttet det å regne og det ble lettere å se hvor veien gikk. Til slutt kom vi til den lille byen Same, og vi bestemte oss for å overnatte. Rene senger, tak over hodet og en svært lett frokost var alt som skulle til.
Tilbake til Kenya
Tidlig dagen etter bar det i vei igjen, vi hadde 160km til grensa. Fortsatt var været truende – nesten ingen glimt av landskapet omkring oss. Vi nærmest oss sterkt røttene til Kilimanjaro. Landskapet endret karakter og naturen ble frodigere. For å si det enkelt: Bananer i lange baner. Dessuten passerte vi Marangu, utgangspunktet for mange vandringer mot selve toppen selv: Uhuru peak. Ingen steder i verden er forskjellen mellom fattig og rik så stor som nettopp i Marangu; mellom velutstyrte vestlige fjellvandrere og lutfattige tanzanianske småbønder. Vi svingte oss videre mellom uttallige kirker og bananplantasjer. Været bedret seg jo nærmere Kenya vi kom.
Plutselig så vi rett opp på Mawenzi, den “lille” sidetoppen til Kilimanjaro. Likevel imponerende med sine 5155m. Like bak lå selve Kilimanjaro med 5895moh med en liten skyhatt. Det var mye mindre snø i dag enn i april. Etter en stund bestemte de seg for å kle på seg igjen, etter morgenluftningen. Flott med et glimt av majestetene.
Grensepasseringen gikk som smurt, kafeen i Loitokitok stilte med te, smultringer, chiapati og mandazi. Så bar det ned til den store sletten ved foten av Kilimanjaro og Amboseli National Park.
Amboseli på nytt.
Noen av oss besøkte Amboseli allerede i slutten av april. Svært forskjellig bakgrunn for disse to besøkene. Det første var et besøk hvor vi bodde i parken og hvor Kilimanjaro hele tiden var der som en flott bakgrunn. Nå ble det en fem timers gjennomkjøring i denne parken hvor bakgrunnsteppet manglet. Vi synes likevel at en safari hører med i en tur i Afrika.
Det afrikanske dyrelivet er spesielt og unikt. I Amboseli har du også perspektivet folk i forhold til dyreliv, siden dette er et maasaiområde. Noen steder så vi kuflokker beitende sammen med sebra og gnu. Maasaiene har imidlertid sørget for at tallet på løver er lavt, og en stund var de i alvorlig konflikt med elefantene.
Dyreopplevelsene var mange, blant annet av sjiraff, gaseller, antiloper, flodhest, bøfler og elefanter. Vet ikke hva som var den største opplevelsen for gjestene våre. Kanskje var den skremte bøffelen den nifseste opplevelsen; sjiraffkalven som løp sin vei eller elefantfamiliene med sine unger badende i sumpen husker vi også. Og så opplevde vi gerenuk-antilopene igjen like utenfor parken. Men da var vi nokså sammenrystet av den dårlig vedlikeholdte veien gjennom parken. Dette var ingen typisk afrikansk roughroad, men en rystende dårlig vedlikeholdt grusvei der ?vaskebrett? er en god betegnelse på veitilstanden.
Namanga
Nå håpet vi at vi kunne ta strake veien hjem. Neste overraskelse var at brua like ved grensebyen Namanga ble reparert og utvidet, og at det bare fantes en meget dårlig omkjøringsvei ? en virkelig rough road. Det hadde regnet litt nettopp, så det hele så svært sleipt ut. Da vi hadde kjørt noen hundre meter, møtte det oss et lite oppløftende syn. En svær trailer hadde kjørt seg fast og holdt på å skli ut i elva. For å kunne manøvrere seg forbi den, måtte en drive finmanøvrering, men så sleipt som det var, gikk det ikke bra med bakhjulsdrift. Vi sklei nærmere og nærmere traileren.
Etter hvert fikk vi hjelp av mange hjelpende hender, men skaden var allerede skjedd, et stygt merke bak på bilen etter skarpe kanter fra en fastlåst, halvt veltet trailer. Men vi kom oss videre ut på hovedveien – og så bar det i full fart mot Kitengela og hjem!
Det ble en meget begivenhetsrik tur – på godt og litt mindre godt. Det var ingen situasjon vi ikke kom ut av på et vis, men det ble litt mange slike situasjoner. Noen av dem kunne vi gjerne vært forruten. Alle var enige om at vi hadde hatt en utrolig flott tur. Godt å kunne slappe av noen dager hjemme?..
