Barrøy er ei lita øy ytterst mot havgapet. Der bor bare en familie, Barrøyfamilien. “De usynlige” er romanen om livet og døden på denne øya der slekt har fulgt slekt som har slitt for å overleve på øya, men som det ikke skrives om i historiebøkene.

Riktignok blir øya forlatt i første delen av krigen, men den unge Ingrid Barrøy (35) vender tilbake til øya, finner lik fra fangetransportskipet “Rigel”, men også en skadet russisk krigsfange, Alexander, som hun redder livet til og steller til han blir sånn noenlunde frisk, men med to hender som er sterkt brannskadet. Det utvikler seg samtidig til et vakkert kjærlighetsforhold dem imellom. Det er også klart at fordi tyskerne leter i området etter folk fra den bombede båten, kan han ikke være der, men må bort fra øya til en tryggere sted. Mot slutten av romanen “Hvitt hav” får Ingrid et barn, Kaja, som russeren er far til. Denne romanen slutter like etter at krigen er over.

“Rigels øyne” er den siste romanen, men er helt annerledes enn de to foregående romanene. Nå er krigen over, det er 1946. Nå blir vi tatt med på en reise med Ingrid og Kaja over store deler av Nordland og Trøndelag, Røros og helt ned til Mysen ved svenskegrensa i Østfold.  Og det er ingen behagelig reise – til fots, med buss, på sykkel, med hest og vogn, med tog og av og til med bil. Mange av etappene er vanskelig å gjennomføre for en kvinne som har like mye å bære på ryggen som på brystet, Kaja. Men det som Ingrid har satt seg fore, det vil hun gjennomføre. Hun er sta og utholdende.

(En del av handlingen foregår ved Tunnsjøen i Namdalen, en sjø jeg faktisk har vært å ryddet strendene til da den skulle demmes opp i forbindelse med kraftutbygging. Ble litt kjent i området dengang etter at vi ble kjørt rundt.)

Hvorfor reiste hun? Ikke helt enkelt å svare på, men hun vil vel finne ut hva som skjedde da hun sendte av sted russeren Alexander fra Barrøy en gang vinterstid 1944/45.  Han hadde jo erklært sin kjærlighet til henne, noe hun hadde mottatt og hadde inni seg, også nå som hun var på reise i fotsporene hans. Flere steder underveis kunne hun fornemme hans nærhet. Her hadde Alexander vært.

Det som var det største problemet var at folk ville ikke si noe. Og de som fortalte noe, fortalte ikke alt. Ingrid følte hele tiden at folk holdt ting tilbake, eller fortalte løgner for å slippe unna. Mange ristet på hodet over foretaket hennes. Hun måtte være gal. Det var som å lete etter nåla i en høystakk.

Den svenske legen Hübner som hadde behandlet Alexander, sa rett ut at det som har skjedd har skjedd, krigen er over, la oss glemme hva som skjedde og starte på nytt. Det ble et ganske dramatisk møte hos Roald og Katinka Høgmo i Nordli i Trøndelag der to av dem som Alexander møtte på sin flukt, og som hadde gitt ham ly, rådet henne til å avslutte ferden videre.

Kanskje det var for å skjule at russeren også hadde gitt en kjærlighetserklæring til en annen kvinne, Mariann, en av dem som hadde hjulpet ham ved Tunnsjøen, og at hun gikk gravid med hans barn.

Møtet med Henrik Axelsen litt sør for Røros ble vel det avgjørende, og mest dramatiske møtet. Han hadde virket som partisan nord i Finnmark og var kommunist. Han var jo den Alexander hadde flyktet sammen med og skjulte ham den siste tida før freden kom på den avsidesliggende gården. Selv da følte likevel Ingrid at han ikke fortalte hele sannheten. Det var her historien om Mariann ble avdekket. Den siste biten falt på plass da Ingrid endelig nådde leiren utenfor Mysen der Alexander satt internert før de russiske fangene ble sendt hjem til Sovjetunionen. At de så havnet i GULAG i Sibir føyer Jacobsen til som en tilleggsopplysning.

Nå kunne hun endelig vende hjem til der hun følte hun hørte hjemme, Barrøy.

Romanen er kanskje først og fremst et tidsbilde – og fortalte mye om hva krigen gjorde med mennesker. Selv om krigen var over og ordet var fritt, turte ikke folk å være åpne for hverandre. Bare når nazifrua vendte hjem, kunne de la sin vrede gå ut over henne. Løgner og fortielser florerte. Bare når Ingrid gikk hardt inn på menneskene, fikk hun svar, i alle fall antydninger til svar. Hun møtte også folk som var villig til å hjelpe henne, blant annet konduktøren på et tog hun reiste med.

Jeg synes jeg kjenner igjen noe av dette i min egen oppvekst. Jeg er født under krigen, men mine foreldre snakket lite om hva som skjedde da, bortsett fra enkelthendelser. Ting skulle feies under teppet og være der. Vi kjenner det også igjen fra historien om krigsseilerne. Deres innsats under krigen var ikke noe å snakke om, livet måtte gå videre.

Derfor synes jeg det er rart at senkingen av fangetransportskipet “Rigel” i november 1944 er så lite kjent. Det var det alvorligste senkingen langs norskekysten under krigen – ca. 2 500 mennesker omkom, flesteparten russiske og serbiske fanger.  Roy Jacobsen har på en forunderlig måte klart å få fokus på den begivenheten også.

Språklig er romanen ganske intens. Ganske kort og knapt språk, mange fine ordspill og metaforer. Du kan ikke slurve mye med lesningen uten å gå glipp av viktige poenger. Mye blir igrunnen sagt mellom linjene, og vi forstår at Ingrid er god til å lese kroppspråket til dem hun snakker med. Romanen er ikke tunglest, men den krever av leseren at han/hun er nøye i lesingen.

Jeg vet ikke om jeg er helt på jorde, men jeg fikk litt Olav Duun-fornemmelse under lesningen, ikke minst på grunn av språket. Er Roy Jacobsen en Helgelandkystens Olav Duun?

En fantastisk bok.

  Vi er på tur ute i bushen med Peugeot 206, som kom fram over alt, nesten!

KENYA

I Afrika var jeg veldig avhengig av bil – rett og slett for å komme rundt og oppleve landet. Det offentlige tilbudet var lik 0. Det private tilbudet var der, men ikke særlig å anbefale: Matatu og buss (sild i tønneopplegg).

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

  matatu med en ropende konduktør

  Moderne buss av typen Izuzu på standard kenyansk vei.

Jeg var usedvanlig heldig. Stesvigerfar, Buda kalte vi ham, var bilmekaniker og eide et bilverksted i Machakos og elsket å fikse biler og ligge over og under dem og kjøre dem og se biler utfolde seg i rally. Så da han og familien også flyttet til Kitengela som nabo, fikk jeg nærmest privatsjåfør: En virkelig god og stabil en som kjente den ville afrikanske trafikken fra innsida. Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg ikke kommet så mye rundt i Kenya og Tanzania som jeg har. Vi har kjørt de villeste veier som ingen skulle tru det var mulig å komme fram på. Fram kom vi, men to ganger har vi måttet ha hjelp av lokalbefolkningen. Da satt vi dønn fast i gjørma.

  Her satt vi fast etter å ha glidd inn i en trailer som nesten veltet i den gjørmete veien

Likevel hendte det vi gikk en tur til Kitengela by hjemmefra – en ca. 3kms vei. Mange nysgjerrige blikk. En muzungo som gikk! “Og han som til og med har bil”, kommenterte en nabo. Det var uvant. Etter hvert la jeg de fleste gåturene til savannen. Jeg møtte større forståelse blant giraffene, sebraene og gnuene….

  Rally i indre bygder

Mombasa Highway

  Dagligdags

I Afrika opplevde vi liten forståelse for våre miljøkrav. Lastebiler oste dieselrøyk, ikke minst på grunn av overlast. Ingen elektriske biler. Jeg så en hybridbil, en Toyota Prius. Det meste var ellers brukte japanske biler, men også noen indiske og europeiske – og ikke minst kinesiske….

  Litt motortrøbbel i safariland

  Vår safaribil i Tsavo

I DAG:

Bor vi i Kristiansand. Byen kaller seg storby. I dag er mange opptatt av miljø og ikke minst klima. Menneskelige aktiviteter har påvirket klimaet på jorda som lenge har vist en stigende tendens. Bilbruk er en av de aktivitetene. Vi må prøve å redde klimaet.

  Den gang AS Bussen trafikkerte i Kristiansand

Her vi bor der det bra kollektivtilbud. Buss til byen går hverdager hvert kvarter, lør- og søndager hver halve time. Jeg trenger ikke å bruke bilen bare for en bytur. Heller ikke for en handletur med dagligvarer. Det er også relativt billig å bruke bussen.

  Busser fra Nettbuss fram til juli 2018

Dessuten har jeg skaffet meg elsykkel, som fungerer bra i bakken opp til Tinnheia. Den er et must. Tilbudet til syklister i Kristiansand er bra og blir bedre og bedre år for år.  Dessuten er vi inne i elbilrevolusjonen – for å spare klimaet.

  Hybridbuss fra Boreal

I 2015 kom jeg tilbake med hele familien: Kone og en 8 åring. Vi skulle etablere oss i Kristiansand, på Tinnheia. Vi satset på busstilbudet. Det fungerte bra det første året, til og fra skole og kurs. Skulle vi på tur leide vi bil hos AVIS.  Men spørsmålet om bil kom stadig på dagsorden. Ikke minst å delta i forskjellige aktiviteter som gikk der det var dårlig busstilbud, spesielt i helgene. En kan si at grensen ble nådd da Fatma begynte i jobbpraksis og hun måtte være på jobb tidlig lørdag eller søndag morgen. Da gikk det nemlig ingen busser. Å ta drosje til 200 kroner var et dårlig alternativ i lengden.

  vidunderet

Dermed bestemte vi oss for å lease bil. Det så ut til at det var det enkleste i første omgang. Vi kunne gjerne tenke oss en hybrid bil fordi tilgangen på ladning var ikke mulig der vi bodde. Dessuten ville vi dra på lengre turer med bil, og da var elbilens lengste kjøreavstand for kort. Vi hadde imidlertid god erfaring med Toyota Yaris hybrid. Jeg la imidlertid først turen innom Gumpen vest. De hadde en Polo rimelig på leasing, men det var en ren bensinbil. Forbruket på langkjøring var imidlertid ikke så dårlig: 0,45l/10km, ikke så mye mer enn hybridbilens prestasjon. Derfor kom jeg ut med en avtale, så nå har vi en Polo til disposisjon i tre år. Det har vi ikke angret på.

Likevel har vi bestemt oss for først og fremst å bruke bilen som turbil, både korte og lange og har hatt flere hyggelige turer blant annet til Rjukan, Valdresflya og Hunderfossen, samt Bergen og Nord-Jylland. Flere kunne jeg å tenke meg å ta i sommer.

  På tur i Gudbrandsdalen

Å reise på tur med bil er en kunst i seg selv. En dagsetappe på 200 til 300 km er mer enn langt nok. Da har vi tid til å stoppe, besøke steder, kikke oss omkring eller legge inn gåturer i terrenget. Det har jeg svært god erfaring med. Tidligere hadde jeg bil med hengerfeste, og da monterte jeg sykkelstativ på hengerfestet. Det gjorde at jeg kunne foreta sykkelturer i naturskjønne sidedaler, eller på særlig vakre veier som egnet seg bra til sykling. Veien fra Skei til Astruptunet i Jølster er en slik vei.

  En får svingt seg på Vestlandet. Gaularfjell.

Den vil også være viktig som handlebil. Den har (dessverre) vært flere turer mot Sørlandssenteret og IKEA, men også Vågsbygd. Det siste er svært så greit. Da slipper vi utenom bommen. Men den har ikke hengerfeste, så det er begrenset hvor mye varer vi får plass til – i alle fall når vi skal handle møbler.

Å bruke bilen i byen, vil jeg unngå, delvis på grunn av trafikken, delvis på grunn av bompengesystemet og delvis på grunn av vanskelige parkeringsforhold og dyr parkering. Dessuten er det litt prinsippielt: Privatbilisme i bykjernen hindrer den nødvendige trafikken. Dessuen sparer jeg bymiljøet for forurensing.

Det virker som det er en slags antikollektiv holdning i Kristiansand, men sikkert også andre steder, (også i Oslo slik jeg kjenner det fra noen år tilbake). Det har kanskje noe med status å gjøre, ikke vet jeg. Bileiere insisterer på å kunne bruke bilen til og fra jobb, selv om det er det eneste de bruker bilen til. Det har de en soleklar rett til, og myndighetene har å legge forholdene til rette for det. Fortsatt er det slik at alle ønsker å bruke bilen så mye de vil, hvor de vil og når de vil.Hvis noen prøver å hindre dem, blir det bråk, i alle fall politisk bråk. Men det er umulig, og det oppstår fort kø. Jeg har opplevd å stå bom fast i trafikken i Los Angeles der det er 6 filer i hver retning. Slik vil vi ikke ha det i Kristiansand eller andre norske byer. Håper at en kontinuerlig forbedring av kollektivstystemet vil bedre utviklingen. Oslo har imidlertid fått en T-bane som alle tar, og den har nok løst transportproblemet for mange.

  Østensjøbanen i Oslo

Selv foretrekker jeg løsninger der T-bane, trikk eller buss er ryggraden i byens transportsystem. Så langt har vi ikke kommet i Kristiansand enda. T-bane eller trikk – de mest foretrukne kollektivsystemene og de mest effektive – er ikke aktuelt i Kristiansand, i alle fall er det ingen politiske partier som har gått inn for det. I stedet har byen satset på et godt busskollektivsystem – særlig på hverdagene, mens det fortsatt er for dårlig i helgene. Dessuten må bussene prioriteres enda mer i trafikken så ikke øvrig trafikk hindrer dem å rekke fram i rute.

  I Kristiansand blir det brukt ELbuss på en av rutene.

Akkurat nå når det er godt og varmt i lufta er sykkelen bra å ha, ja, den er best. De mange sykkelstiene er et must i denne byen, selv om det er fortsatt for mange farlige steder der biltrafikken og sykkeltrafikk møtes. Der er jeg ofte irritert over bilistenes tro på at det er alltid de som har rett i trafikken. Noen tror at de til og med kan parkere på fortauet, for da er de ikke i veien for andre – bilister. På den andre siden synes jeg det er mange bilister som viser hensyn ved fotgjengeroverganger der vi syklister egentlig bør trille sykkelen over.

Noen bilhater er jeg vel ikke. Jeg har jo bil selv og bruker den når det er bruk for den. Det er et visst press fra øvrig familie til å bruke den mer enn jeg liker, men stort sett går det bra. Jeg har jo kjørt mye bil gjennom livet, også i utlandet – til og med på venstre side i Australia, New-Zealand og Kenya. Det er først og fremst en tilvenningssak. Jeg synes det er kjedelig å kjøre på fine, flate veier med stor fart. Veiene bør svinge – så holder du deg våken!!  Autobahn i Tyskland er krevende for du må hele tiden se i speilet om det kommer noen fartsfantomer bakfra. Men det har gått bra. Bilmerker er bare sånn måtelig interessert i. Statusmerker som Audi, Mercedes og BMW er langt utenfor min interessesfære (og min lommebok). Mekke er ikke min sak. Bilen bør være vedlikeholdsfri, bruke lite drivstoff, være trygg og lett å kjøre. Den beste bilen jeg har hatt til nå er en Suzuki SX4. Den var det aldri noe feil med i de 7 årene jeg hadde den, kom fram over alt (digital 4wd), men brukte litt mye drivstoff. Poloen kan muligens ta opp konkurransen…

Men det er garantert at bilen får stå i fred i lange perioder.

Min historie:

Jeg vokste opp på 50 tallet i Oslo uten bil. Vi hadde ikke råd til bil, men jeg tror min far hadde bil før krigen. Vi hadde ikke løyve til bil, for alle som hadde bil måtte ha løyve. Tre av mine onkler hadde bil. De hadde tydeligvis fått løyve. Men vi klarte oss utmerket uten bil.

I Oslo gikk det trikker og busser de fleste steder – trikk til familien – mor tok tog til jobben – jeg gikk til skolen og tok tog eller buss når jeg skulle på ferie. Men vi gutta var selvfølgelig interessert i bil, glodde på fine biler, registrerte merker og bilnummer. Det varte langt ut over 1960 da bilsalget ble sluppet fri og mange skulle ha bil. Husker at alle mine tre onkler hadde førkrigsbiler – bilene fra før krigen var bedre enn etterkrigsbiler, mente de. En onkel hadde en Ford 1930 modell som han pusset og gled på så den skinte som sola. Ble kun brukt til søndagskjøring.

Denne ligner på min onkels bil

Da jeg jobbet på Bærumsbanen fra 1962 – 71 gikk det opp for meg at bilen var en pest og en plage i storbyen Oslo. Ikke bare spredte den forurensing og dritt, men skapte store problemer for kollektivtrafikken som pent måtte vente sammen med bilene for å komme fram. Derfor ble t-banesatsingen så stor, mens trikken egentlig bare var i veien. Det mente også trikkeledelsen som ville ha bort trikken. Heldigvis har stemningen snudd.

  Trikken i Oslo har stor kapasitet

Jeg var vel nokså bevisst på at en gang måtte jeg skaffe meg en bil da jeg i militæret i 1965 helt privat tok “lappen” i Bodø. Det var 7 timer øvelseskjøring og teori samt førerprøven som besto i å kjøre rundt kvartalet. Jeg betalte kr. 150.- for det.

Ikke før i 1973 anskaffet vi oss bil – også i Bodø, for da hadde vi flyttet dit. Jeg var da nemlig gift og vi ventet oss vårt første barn. Men først ville vi oppleve Nord-Norge – og til det trengte vi bil. Dessuten var det greit med bil i hverdagen oppdaget vi, til og fra jobb og til og fra butikk. Bensinprisene kan en i dag bare drømme om: 1kr 56 øre literen var den sommeren 1973!

    Min første bil på Ifjordfjellet i Finnmark. Dette var E6!

  Fordel med liten bil på Lyngenfjorden

Men så steg det raskt med bensinkrisen på slutten av 1973. Da skulle vi ha nedkomst, og det var forbudt å kjøre bil i helgene – unntatt i nødstilfeller. Barnefødsel var nødstilfelle, men den unge damen ventet til mandag med å melde sin ankomst!

Vi hadde mye glede av vår lille FIAT 128 i årene i Bodø, men også en stor bekymring. Den rustet. Den ble også brukt til ferieturer mellom Nordland og Sørlandet, (min kone var fra Arendal), så det ble en del kjøring. Tanker om bensinkrise og slike ting spøkte nok i bakhodet, men nå hadde vi jo vår egen olje, og bensin raffinerte vi både her og der, så det var ikke noe å være redd for. Miljøet var ikke noe tema på den tida. Ozon var den store bekymringen, men det hadde ingenting med bilkjøring å gjøre.

  Nissan Sunny på tur i Frankrike

FIATen rustet opp, og vi skaffet en Nissan som også rustet. Men vi hadde mye glede av den på ferieturer både til Nord-Norge, England, Frankrike, Tyskland, Ungarn og Italia på 1980-tallet. Da hadde vi imidlertid blitt Sørlendinger med Lillesand som hovedbase.

Ett av få bilder fra Lillesand med biler på!

Lillesand – Birkenes

Bodde 17 år i Lillesand. Trengte vi egentlig bil i Lillesand? Spørsmålet ble mer og mer aktuelt på mange måter. Vi hadde tre kilometer til byen og tre kilometer til jobb. Det ble opprettet en lokalbuss, men ingen brukte den utenom til og fra skolene om morgenen og kvelden. Derfor ble den nedlagt etter ei tid. Men sykkelen var aktuell å bruke. Ungene brukte den til og fra skole og fritidsaktiviteter, etter hvert brukte jeg sykkel til og fra jobb. Det ga meg noe mer mosjon. Det trengte jeg. Å gå til og fra byen gikk også an, men med mye varer var det noe tungt. Vi trengte bil i Lillesand fordi kollektivtilbudet var så dårlig. Til de nærmeste byene gikk det buss en gang i blant. Men rushtidskøer hadde vi ikke i Lillesand.

En periode 2003 – 2008 bodde jeg langt inni skogen ved Ogge i Birkenes kommune. Her var kollektivtilbudet lik 0! For å komme til jobb, kor, butikk; bilen var eneste framkomstmiddel. Aldri vært så redd for at bilen skulle gå i stykker som da jeg bodde i “huset i skogen”.  Da hadde jeg en Toyota 4wd, og selvfølgelig gikk den i stykker. Hjullagrene var bilens svake punkt, ellers var den grei. Men mannen med redningsbilen tilbød å kjøre meg hjem siden ingen nabo var hjemme. I den perioden ble jeg ganske lei av å kjøre bil, men jeg synes det var mer gøy å kjøre på slike varierte veier, enn de kjedelige veiene rundt byene.

  Toyota 4wd tok seg greit fram i snøen

  Lillesand, Nilen uten biler…
fortsettes