Forbindelsen til Bærum ble opprettholdt ved å gå til Majorstua. Å ta trikken fra Valkyrie plass bød oss oftest imot. Der var mørkt og heller trangt og trekkfullt. Nei, da var Majorstua bedre, lysere og friere. Det var dessuten mange trikker å se på ? både HKB og bytrikk. Vognhallene på Majorstua hadde ofte stor aktivitet. Om søndagene, spesielt om vinteren, var det lange køer om været var fint for de som skulle til Frognerseteren og Sognsvann på ski. HKB hadde ordnet med greie køordnere og til og med folk som passet køene. Som regel gikk køene greit unna, og HKB kjørte med alt disponibelt materiell. Den gang var det ikke snakk om å låne C-vogner fra Kolsåsbanen. Jeg tror HKB ikke trodde de ville komme opp, men det har de jo beviselig gjort i nyere tid!
Det var reimer til å feste skiene med, og det gjaldt å være rask så en fikk god plass. Som regel måtte en stå, selv om HKB hadde mange sitteplasser på midtinngangsvognene sine. Mange av vognene snudde på Majorstua og benyttet buttsporet som lå øverst, akkurat som i dag. Selv hadde jeg en meget ivrig periode i ungdommen (ofte sammen med kamerater): Første trikk til Voksenkollen og så innover i stort tempo: Kikut før kl. 9! Da slapp en køståing både på Majorstua og i sporet innover! Katnosa var ofte det endelige målet. Den plassen lå uendelig langt inne i Nordmarka.
Da jeg som 16 åring flyttet til min mors barndomstrakter på Egne Hjem i Bærum, var det ca. 50 meter fra Kolsåsbanen med god utsikt til den daglige trafikken. Kolsåsbanen ble faktisk skoleveien min. Jeg gikk jo på Katta inne i byen, og for å komme dit måtte vi ta banen. Stort sett gikk det veldig greit, og vi hadde i tillegg et sannhetsvitne. Lektor Sogn brukte samme trikk som oss! De siste leksene kunne gjøres på banen, men så avansert som min kamerat John ble jeg ikke. Han skrev stilene sine på toget mellom Blommenholm og Vestbanen, ofte med god karakter.
Jeg innrømmer villig at det ble gjort mange notater om vogner og annet. De er delvis forsvunnet. Jeg konstaterte raskt at alle C-vognene var forskjellige. Bare 8 av dem, 300-vognene, var serieproduserte, men også de begynte å få varianter etter som de ble revidert. I 1960, året jeg flyttet til Bærum, kom det en splitter ny vogn i trafikk med hvit respateks på veggene og røde seter. Dessuten hadde vogna speedometer under ett av passasjersetene! (av alle steder). Det var nr. 409. Seinere (1964 og 1966) skulle det komme enda to nye C-vogner, 410 og 411 ? i tillegg til T Nr.1 og 2, som var (ubrukelige?) prototypevogner for T-banen.
I rushtida svermet det med gullfisker på vei til og fra vognhallen på Avløs. Det var ganske mange ekstravogner på begge baner. Da ble alt materiell tatt i bruk, også prototypevognene 158 ? 162. 161 ? 162 var banens minst populære. Og om kvelden var det en del kipper med B-tog ? i stor fart mot Avløs. (Det ble påstått at rekorden mellom Jar og Avløs var på under 5 minutter!)
Det jeg opplevde som var spesielt fint med Kolsåsbanens vogner var at hver eneste mai fikk alle vognene en omgang med malekosten slik at de tok seg fint ut til den 17. Stikk den! Dessuten ble de tatt godt vare på både av personalet og verkstedsfolka.
Og seinere ble det jobbing. Det ga god selvfølelse når du skulle ha en av de første avgangene fra Avløs, at de sendte egen C-vogn for å hente deg på Egne Hjem! Luksus!
Og etter hvert som en kom ut i verden, kom jeg til byer hvor det også ruslet trikk. Det var noe trygt og hjemlig over disse byene. De hadde ikke mistet sjela si. For eksempel Berlin, Amsterdam, Bern – eller Christchurch!
Akkurat der jeg bor nå, er det minst 300 km til nærmeste trikkelinje. Men det er bare slik det skal være. Det er nemlig ikke slik at jeg må ha den i nærheten. Vissheten om at den er der, er greit nok for meg – barndom eller ikkebarndom! Så kan jeg jo glede meg over noe når jeg kommer til Oslo, ikke minst T-banens heldige utvikling, som dog går litt langsomt (Fornebo er et stikkord). Derimot er det italienske “eventyret” et sorgens kapittel.
