EROICA OG MENDELSSOHNS FIOLINKONSERT

Med KSO /Ludvig Gudim (stradivarius) og Natalie Stutzmann
en våt oktoberdag 2019

Det ble igjen en stor konsertopplevelse i Kilden. Heldigvis var det «stinn brakke» – så mange fikk være med på opplevelsen. På programmet sto tre tyske romantikere: Brahms, Mendelssohn og Beethoven. Nå kan en vel si om Beethoven at han hadde i alle fall ett bein i klassisimen. Men dette er musikk som må sies å være blant de evige klassikere innen det som kalles klassisk musikk.

Konserten ble innledet med tre av Brahms velkjente ungarske danser, kanskje noe av det mest populære han har skrevet, selv om alle tre gikk moll! Interessant å lese i programmet om bakgrunnen for disse dansene – at de har først og fremst bakgrunn i den ungarske romfolkmusikken. Seinere skulle Bartok og Kodaly finne mer ut om den ungarske folkemusikken. Jeg synes de også minner meg om Dvoraks tsjekkiske danser, så kanskje den østeuropeiske folkemusikken til en viss grad hadde et felles preg. Svært fengende musikk, synes jeg.

Ludvig Gudim var en «gudsbenådet» solist som hadde full kontroll over Mendelssohns klassiske fiolinkonsert på sin Stradivarius. Selv vi som satt langt fra solisten fikk med hver tone. Vi oppfattet ikke ansiktsuttrykkene hans, men kroppsspråket fortalte også mye. Her var det en som spilte med bravour og kunne nesten virke litt arrogant. Må innrømme at jeg i lange stunder bare nøt musikken med lukkede øyne. Samspillet med orkesteret og Stutzmann var utmerket. Han må da ha en stor framtid som musiker. Håper vi får høre mer til ham, kanskje i noe helt annet….

Kveldens store opplevelse for meg ble likevel «Eroica»-symfonien. Det er noe med den som tar tak i en, det er noe med Beethoven som fenger. Her er stor dramatikk – det starter jo nærmest med et smell. Han bruker mye fugato og andre klassiske virkemidler med dramatisk effekt. Husker godt at noe av det siste orkesteret gjorde under Rolf Gupta var nettopp å spille denne symfonien. Han hadde til og med vunnet pris for det. Jeg likte godt den framførelsen.

Natalie Stutzmann hadde vel en mer klassisk tilnærming – etter mitt skjønn fungerte det svært godt. Av en eller annen grunn ble den andre satsen – «sørgemarsjen» – den viktigste for meg, men også den siste avsluttende satsen med det nesten triumferende hovedtemaet og en sats som nesten ikke klarer å slutte. Beethoven var i ferd med å bryte ut av den klassiske rammen som Haydn og Mozart hadde lagt. For å fortelle om sin helt, måtte han bryte rammene, men det gjorde han på en måte som nokså fort ble akseptert. Han fortsatte med det helt opp til den 9. Symfonien der han til og med brakte inn solister og kor.

Det kan en vel ikke si om avantgardister i dag som må bryte alle rammer når de skriver musikk. Det kan i alle fall virke slik. Den type musikk er i ferd med å skremme folk vekk fra konsertsalene. Det er musikk for de få. Likevel synes jeg at mye 1900-talls musikk som også brøt rammer i sin tid, er vel verd å lytte til og burde ha et større publikum, for eksempel de tre russerne Stravinsky, Prokofjev og Sjostakovitsj. (Vel, ser at to av dem kommer allerede i november sammen med Rachmaninov!) Hva med Paul Hindemith, Bela Bartok og Benjamin Britten – eller Ralph Vaughan-Williams – eller Ludvig Irgens Jensen???

Kanskje er programpolitikken at først satser man på kvalitetsmusikk fra den romantiske epoken for å trekke publikum (Sørlendinger er ikke flasket opp med klassisk musikk) før man gradvis fyller på med kanskje litt mer «avansert» nyere musikk, hvis 1900-tallskomponistene (de fleste er døde) kan kalles «avansert».

Uansett gleder jeg meg til neste konsert med KSO. Som en musiker sa til meg: “Vi føler vi har det gøy på jobben”, – og da blir jo resultatet deretter.