– – Kommisjon foreslår at lærerne skal få en lønnsøkning på 128%. Arbeidsministeren sier at den økningen må skje over 4 år. Finansdepartementet sier at det er det ikke penger til. Lærerne har lenge truet med å gå til streik hvis det ikke skjer noe med lønningene snart..
– – Kirurger i Nakuru har fjernet verdens lengste blindtarm fra en 16 år gammel jente. Den er målt til 27cm og vil komme i Guinnes rekordbok. Hurra!
– – Hjernen bak “kyllingskandalen” – Chickengate – vil bli avhørt. To britiske ansatte i et firma i England har blitt dømt i britisk rett fordi de bestakk kenyanske tjenestemenn i Kenya. Nå vil kenyanske myndigheter avhøre hovedmannen bak bestikkelsene, Trevy Oyombra, Men også sjefen for og en tidligere sjef i IEBC (det kenyanske uavhengige valgkontor som har ansvar for å gjennomføre valgene i landet) har blitt avhørt i denne sammenhengen.
–– Studenter angrep og brant en politibil fordi en kvinnelig student ble myrdet på universitetsområdet. Studentene hevdet at sikkerheten på universitetsområdet ikke er god nok og klandrer politiet.
–– Kenyanere klandrer staten for at de fire tv-stasjonene ikke får sende lenger. En eldre mann fortalte president Kenyatta ansikt til ansikt at han likte situasjonen dårlig. Media sier at det å utestenge folk fra deres favoritt-tv-stasjoner er ikke mindre et angrep på mediafriheten og folks adgang til informasjon slik det er formulert i grunnloven.
– – Mediaeierne vil ha tilbake de analoge senderne og ber om 100 dager for å gå digitalt.
–– Makau Mutua (professor bosatt i USA) hevder at Den afrikanske unionen igjen har blitt et organ for velfødde og enspora afrikanske ledere siden de valgte 91-åringen Robert Mugabe til leder for organisasjonen.
–– Mataueierne (matatu er en minibuss med plass til 12 passasjerer) er blitt bedt om å senke takstene siden bensinprisene har gått ned fra 112Ksh pr. liter til 89Ksh pr. liter (ca 7kr.)
–– Høyesterett erklærer at 8 punkter i de nye sikkerhetslovene (vedtatt i desember 2014 under mye bråk og spetakkel i parlamentet) er brudd på grunnloven. En seier for ytringsfriheten hevder mange.
Texas i mediaverden? Kanskje situasjonen kan sammenlignes med tilstandene i “The wild west” slik det var for over 100 år siden. Men dette er mer typisk Kenya.
Lørdag 14. februar gikk de fire tv-kanalene ntv, Citizen, KTN og Q-tv i svart etter ordre fra CA, regjeringens organ for mediakommunikasjon i eteren. De møtte opp på senderen i Limuru sammen med bevæpnet politi og demonterte og beslagla utstyret. Det kan sies å være regjeringens “kjærlighetserklæring” til det kenyanske folk. Begrunnelsen er at det analoge nettet i Kenya skal legges ned. Dette skjedde trass i at Supreme Court hadde bestemt at sendingene kunne fortsette til det digitale utstyret var på plass. Årsaken til at selskapene drøyde med overgangen var at de dermed ville miste flesteparten av seerne sine.
Nå forbereder de fire tv-kanalene seg på den digitale virkeligheten, men også her er det skjær i sjøen, fordi regjeringen ikke vil gi dem noen frekvenser. De har gitt de fleste frekvensene til et kinesisk selskap, som sier at de fire kanalene godt kan kjøpe frekvenser hos dem. Da blir selskapene tvunget til å bli betal-tv, og det er det ingen i Kenya som har råd til. De fire selskapene hadde før de gikk i svart ca 90% av tv-seerne. Hva som kommer til å skje videre, er det ingen som har oversikt over.
Det er ingen tvil om at regjeringen under Kenyattas ledelse vil ha kontroll over media. Det har de på mange måter allerede fått gjennom avtaler som er inngått mellom mediahusene og regjeringen og gjennom diverse lover som hindrer journalistenes arbeid. For eksempel er undersøkende journalistikk forbudt. Å vise bilder og video fra katastrofer og lignende er også forbudt. Dette er også politisk begrunnet. For det er også regjeringens holdning at Raila Odinga og ODM skal stenges ute fra mediabildet. Derfor har Raila Odinga vært en av dem som sterkest har kritisert regjeringens håndtering av media. Raila er tilhenger av fri meningsutveksling i media, noe som ikke passer for Kenyatta og Jubelee.
Kenyatta og hans regjering prøver hele tiden å skru klokka tilbake til den gang KANU var det eneste partiet i landet, selv om de selv kaller det fremskritt, og det snakkes hele tiden om digitalisering av samfunnet. Det er ikke lenge siden de vedtok en ekteskapslov som til de grader er kvinnediskriminerende – kåret som den verste kvinnediskriminerende loven i verden av et norsk institutt. I desember vedtok parlamentet sikkerhetslover som til de grader undergraver grunnlovens bokstav om ytringsfrihet. Er det mulig å stoppe denne negative utviklingen?
Kom over en artikkel i avisen “the Standard” i dag om vold mot barn i Afrika. Det er et institutt i Etiopia som gjennom intervjuer har gjort en undersøkelse i en rekke afrikanske land. I følge ekspertene er det et økende problem i mange land, både i hjemmet, på skolen og i gatene. I et land som Togo har hele 92% erfart vold i skolen fra lærere og mellom elevene. I Kenya er tallet 60%. Tallene er høye og avdekker en ukultur som det er vanskelig å få bukt med. Bruk av vold i skolen har nok vært nokså alminnelig her i Kenya. Jeg kjenner ikke så veldig mye til at lærere bruker vold nå bortsett fra linjal over fingrene hvis du har oppført deg dårlig eller ikke gjort arbeidet ditt. Jeg vet at noen lærere truer elevene med linjalen. Vi vet også at bruk av vold i barneårene “rettferdiggjør” bruk av vold seinere i livet også – i mange forskjellige sammenhenger.
I en annen artikkel klager Makau Mutua over at Kenya er i ferd med å gå til hundene på grunn av økt bruk av vold i samfunnet. Han skylder på den politiske utviklingen i samfunnet, økt voldsbruk ved valgene og med valget i 2007 som det negative høydepunktet. Den egentlige årsaken til voldsbruken hevder han er mangel på tillit til samfunnet, staten. Folk stoler ikke på at staten skal beskytte dem. For så vidt har de rett i den følelsen; president Kenyatta har sagt rett ut at folk må ta vare på seg selv. Årsakene skal jeg ikke gå inn på her, men Mutua (som er bosatt i USA) skylder på dårlige politiske forbilder.
moderne kenyanske kvinner
Også ekteskap i tidlig alder er et problem, særlig for unge jenter. Der er det mange forskjellige tradisjoner i forskjellige stammer. Selvfølgelig er flere og flere ekteskap i dag knyttet til at unge mennesker selv gjør sine valg uavhengig av familien, kan gjerne kalle det på basis av kjærlighet, særlig da i byene og i såkalte “moderne” miljøer. Noen tror det er så vanlig at de blir overrasket når de opplever at det skjer på andre måter i enkelte stammer langt fra Nairobi. Det er særlig de nomadiske stammene som holder på de gamle skikkene.
maasaikvinner
maasaikvinner
Ta pokotstammen nær grensa til Uganda som et eksempel. Det er en av kalenjinstammene, men kanskje den som har holdt sterkest på tradisjonene. Tradisjonelt samler man og isolerer gifteferdige menn og kvinner ned til 14 års alderen i forskjellige leire. Kvelden før blir kvinnene stående og vente en hel natt på utfallet. Imens foregår forhandlinger mellom klanene om hvem som skal gifte seg med hvem og for hvor mye. Når forhandlinene er over; prisen på de unge kvinnene er bestemt i kyr, kameler og geiter, kommer de unge mennene til kvinneleiren for å hente sine kvinner. Tradisjonelt er det dans etterpå, men så tar mennene sine kvinner til sin hytte og klan. Det foregår ikke uten hyl og spetakkel, og mange er nok skuffet over utfallet. Men det er klanen eller slekten som bestemmer.
Den nye grunnloven forbyr ekteskap der en av partene er under 18 år. Likevel praktiseres barneekteskap uten at noen griper inn, slik vi har sett i pokotstammen den dag i dag.
Jeg vet ikke hvordan det er i pokotstammen, men i mange stammer er flergifte vanlig – også i dag. Flergifte er heller ikke knyttet til religion, men stammekultur. Selv president Kenyatta har to koner, en offisiell og en uoffisiell – sier ryktene. Den offisielle, the first Lady Margareth, er hun som representerer og løper maraton – som alle kenyanere gjør (!?) Det er en av årsakene til Kenya inntil i dag har hatt de høyeste fødselstallene i Afrika. Fra selvstendighetsåret 1963 og til i dag har folketallet økt fra 7 millioner til 42 millioner – og det tallet er ikke en gang verifisert, men stipulert. Jeg vet at parlamentet endret grunnloven i 2014 på det punktet og vedtok at menn kunne gifte seg med flere uten en gang å spørre de andre konene. Det skapte stor protest blant kvinnene, og alle de kvinnelige representantene forlot parlamentet i protest. Det er imot muslimsk tradisjon der mannen alltid skal rådføre seg med kona om han vil gifte seg med flere. Jeg kjenner til kvinner som i protest har nektet å gifte seg med betydelig eldre menn og blitt kastet ut av familien. Det har sine konsekvenser.
Det største problemet vil jeg si er FMG eller omskjæring av kvinner/barn. Det er en tradisjon som også er knyttet til stammetradisjoner, og er ulikt utbredt i Kenya (og nabolandene) En stamme som luoene ved kysten av Lake Victoria praktiserer ikke omskjæring verken for menn eller kvinner. Kikuyuene praktiserer omskjæring for begge kjønnene omtrent samtidig i en hellig handling – gutter og jenter hver for seg. Både jentene og guttene blir kuttet med barberblad. For kikuyuene er det et symbol på at nå har de blitt voksne. Dette er en tradisjon som absolutt er på vei ut, men som i enkelte miljøer holder seg.
kvinner på vei
En grusom historie skjedde da forfatteren Ngugi wa Thiong’o kom hjem fra USA etter å ha vært mange år i utlendighet. Han skulle overnatte i Nairobi i en godt bevoktet leilighet. Likevel trengte banditter inn i leiligheten om natta, mishandlet Ngugi og omskar og voldtok kona hans. De tok første flyet tilbake til USA der han er fortsatt. Mye tyder på at bandittorganisasjonen mungiki sto bak.
ung maasai Hos nomadestammene er fmg (omskjæring) for kvinner svært utbredt fortsatt og er så inngrodd i deres tradisjon at det er vanskelig å stoppe. For disse stammene er tradisjonene så viktige at det har med deres identitet å gjøre. Bare for noen uker siden leste jeg i avisen om at to kvinner prøvde å overbevise unge maasaijenter (hos noen stammer er det snakk om barn) at de måtte nekte å la seg omskjære. Da noen voksne kvinner oppdaget dette, ble de rasende og tok de to kvinnene som gisler. De ble befridd av politiet dagen etter, men de rasende maasaikvinnene samlet seg fra mange landsbyer og dro på demonstrasjonstur til Narok, byen som er inngangen til Maasai mara. Det i sin tur skremte turistene i området som i stedet for lunsj fikk møte sinte maasaikvinner.
kvinner i Malindi
kvinner i Mombasa
Den nevnte pokotstammen (og jeg tror maasaiene/samburuene gjør det samme) har en svært drastisk form for omskjæring av jentene, for at de skal framstå som “rene” når de blir giftet bort. De blir ikke bare kuttet med barberblad, men også sydd igjen for at ingen mann skal kunne “misbruke” dem før de blir gift. Den syinga foregår ikke på noe sykehus. Forferdelige smerter påføres jentene, og noen blør i hjel. Det er rart at det er nettopp kvinnene som forsvarer denne handlingen. Enkelte stammer praktiserer også “gjenåpning” før ekteskapet (for eksempel gjør somalierne det) – noe som er vel så smertefullt og nedverdigende. Det har Amal Aden beskrevet i en av sine bøker.
Jeg har ingen løsning på hvordan omskjæring av kvinner kan stoppes blant nomadene i Afrika. Jeg tror det viktigste er opplysning og holdningskampanjer. Det er jo også snakk om endring av kvinnesynet hos mange av disse stammene. Da det ble valgt inn en maasaikvinne i parlamentet i 2013, sa hun at hun ville tale maasaienes sak. Da protesterte de eldste maasaiene (bare menn) og sa at det var ikke hennes sak, det skulle de gjøre.
kvinnedrøm? Et annet forhold er at de som nekter å la seg omskjære blir sett på som “spedalske” av de omskårne. Ingen vil ha noe med dem å gjøre i klaner der omskjæring er vanlig. Jeg så en gang en dokumentar fra flyktningleiren Dadab i Kenya. En somalisk mor med sine to barn (gutt-jente) var kommet dit fra Somalia. Moren ville ikke at datteren skulle omskjæres. Resultatet var at hun ble frosset ut av det somaliske miljøet i leiren, barna ble nektet å gå på skole, familien ble truet på livetosv. Til slutt grep leirledelsen inn og isolerte henne og barna, og de fikk vakthold. Den lykkelig slutten var at de ble skjøvet fram i køen blant dem som ville til USA, der de kom til slutt og møtte den delen av familien som hadde kommet dit allerede.
ung nettopp omskåret maasai
Synet på omskjæring av gutter er blant helsepersonell her i Kenya – i alle fall det jeg har lest i avisene – sett på som positivt og er med på å hindre spredning av visse sykdommer bl.a. HIV – altså et helt annet syn enn det du møter i Norge.
Det trengs en kvinnerevolusjon i Afrika. Noen få kvinner har vært forbilder, Wangari Mathei, nobelprisvinneren, har vært en av dem. Martha Karua, en frittalende kenyansk politiker, stilte som kandidat ved presidentvalget i 2013 (det var ti kandidater). Hun fikk nest færrest stemmer. Kvinnene i arbeidslivet får som regel dårligere betalt enn menn som gjør samme jobb. Det er også vanlig at kvinner blir seksuelt misbrukt av sine sjefer. Det er langt igjen til likestillingen.
Den snart 91 år gamle Mugabe, president i Zimbabwe og nyvalgt leder for Den afrikanske union, AU, landet i hjembyen Harare her forleden nettopp kommet hjem fra Etiopia, gikk opp på et podium for å takke seg selv for turen til Addis-Abbaba, kom snublende ned fra podiet og klarte riktignok å ta seg for. Sikkerhetspersonell kom strømmende til, fikk hjulpet ham opp og geleidet ham inn i presidentbilen som sto like ved. Fotografene var glade for å ha fanget hendelsen, men sikkerhetsfolka kommanderte dem til å slette bildene. Etterpå har regjeringen Zimbabwe benektet på det sterkeste at Mugabe falt, det finnes ikke beviser, hevdet de. Bevisene fantes hos Ass. Press og bildene av Mugabes fall har gått over hele verden på sosiale medier – og ikke minst blitt fikset med slik at Mugabe opptrer i forskjellige sammenhenger som dansepartner, flyktende fra en hippo osv. Bare se hos NRK, de har dem. Hele verden morer seg, men kanskje mest folk i Afrika. De vet hva slags ledere de har.
Kanskje hele verden også morer seg over at han ble valgt til formann i AU og at de afrikanske statene ikke har bedre vurderingsevne. Det er kanskje ikke så mange andre kandidater. Har en følelse av at de fleste presidenter har en eller annen underlig innstilling både til det å være president og ha makt. Museveni, som har blitt gjenvalgt siden 1990, har uttalt at det ugandiske folket ønsker ham en periode til. Kanskje det er noe sant i det, for Uganda er et land som spriker i alle retninger når det gjelder politiske interesser og som har skaffet fram ledere som Milton Obote og Idi Amin. Man kan si hva man vil om Museveni, men så lenge han er president, er det ro i landet.
Kenya hadde også sitt lille raid i Addis. De ønsket støtte for en egen afrikansk menneskerettighetsdomstol som skulle være i stedet for ICC. Det ville bare koste noen millioner US dollar. Få andre afrikanske land bet på ideen. Det har imidlertid media i Kenya ikke lov å skrive noe om. Skjønner godt at Kenya ønsket dette, for både president og visepresident har jo vært innom den Haag for avhør. Visepresident Ruto har fortsatt sin sak gående i ICC. Han har ikke som Kenyatta, klart å bli “kvitt” sine vitner. (- eller om det er “mystiske” tilfeldigheter). Utrolig mange av vitnene til Kenyatta har blitt borte eller har dødd en mystisk død. Dette har forresten en lang tradisjon her i Kenya. Du må ikke finne på å bli mer populær enn presidenten. Det skjedde for eksempel med Tom M’boya i 1969. I det hele tatt, de fleste statsoverhoder i Afrika har ett eller flere svin på skogen. En egen afrikansk menneskerettighetsdomstol, hvor skulle den være? Her i Kenya beskyldes ICC for å være vestens forlengede arm, selv om advokater og dommere i domstolen kommer fra hele verden.
Så seint som i går skjedde et politisk mord for åpen gate i Nairobi. En MP med livvakter ble meiet ned av maskerte menn. Videoovervåkingskameraene var dessverre ute av drift pga mangel på bevilgninger.
En nyhet som er gjenkjennbar. Overskriften i “the Standard” på fredag var: SHOCKING STUDY ON TEACHERS AND JOB SATISFACTION RATING! Den har vi hørt før, ikke minst i sammenheng med læreraksjoner i Norge! Her i Kenya er nok situasjonen en annen, selv om Kenya har en sterk lærerorganisasjon, KNUT, som bruker streikevåpenet både i titt og ofte. Hva var budskapet i undersøkelsen? To av fem lærere ville slutte i jobben hvis de kunne finne en annen jobb. Dårlige arbeidsforhold, tungt arbeidspress og lav lønn er hovedårsakene. Bare 55% av arbeidsstokken er villige til å stå “løpet” ut, og 20% trenger ekstrainntekter for å få endene til å møtes. 68% sa at de følte at arbeidspresset var for stort.
Klassestørrelse og slike bagateller er et ikke-problem. Jeg besøkte en offentlig skole i Nyanza som hadde 70 elever i klassen. Ingen individuell tilpassing der. Kommandopedagogikk var det eneste som fungerte. Situasjonen er selvfølgelig en helt annen i de private skolene, men der er det ikke gratis å gå. På Salmahs private skole er de 23 i klassen. Men selv ikke i private skoler lever lærerne noen luksustilværelse. Det er likevel ingen statshemmelighet at elevene ved de private skolene gjør det bedre til eksamen i 8.klasse. Egne arbeidsplasser og slike ting som vi er vant til, finnes ikke. KNUT har lagt fram krav om 50% lønnsøkning. Staten sier at det er umulig. President Kenyatta ber lærerne om å være tålmodige.
Derimot mener myndighetene at elever som har gått på offentlig”primary” skole skal ha førsteretten til å gå på offentlig “secundary” hvis de er kvalifisert. Folk fra private skoler skal ikke ha noen fortrinnsrett. Dette skjer av hensyn til de fattigste elevene så de også skal få en sjanse.
En litt spesiell situasjon har noen lærere i østre deler av Kenya på grensa mot Somalia / Etiopia. De nekter å reise tilbake på jobb etter at al-Shabab gjennomførte et angrep mot en gruve i Mandera og drepte 36 arbeidere. De har arbeidet under helt uholdbare forhold, hevder de, og vil ikke tilbake dit. Myndighetene truer dem med straff hvis de ikke vender tilbake. På den andre siden: I den samme gruva der drapene skjedde er det 20 arbeidere som nekter å forlate gruva. Myndighetene hevder at det må de, for det er utrygt å jobbe der. Hvor er logikken, mener mange?
Metrologene mener det tørre været vil vare ut februar. Da håper jeg at influensaen vil være over.
Rart akkurat nå. På en måte er livet litt snudd på hodet, men det går framover. Må ta mine forhåndsregler, spise sundt (mye grønt), men ellers leve livet. Turene har blitt enda mer regelmessige. Dessverre er det ikke så mye liv på savannen nå enn hva det var bare for et år siden. Det har muligens en forklaring.
Kineserne bygger jernbane. Det går for seg. Egentlig ganske imponerende. Plutselig spratt det opp store depoter over alt. Da vi reiste til Zanzibar i september/oktober var det ikke spor av en kineser. Da vi dro til Watamu i januar, var kineserne i gang over nesten hele strekningen. En moderne jernbane blir bygget helt parallell med den gamle. Plutselig en dag var kineserne på vår savanne og bygget en vei tvers over. Vi har fått en ny og bedre vei, men du verden som den støver.
Brobygging kinesisk lastebil støver over savannen
Vi måtte prøve å finne ut hvordan den var og hvor den gikk. Det var ikke så vanskelig å finne ut av. Der det tidligere var en ekspedisjon å komme til Stonyathi, var det nå en enkelt sak. Vi så flere bruer som var under bygging. Kinesiske vimpler og plakater på kinesisk og engelsk. Ingen tvil hvem som var byggherrer her. Flere steder så det ut til at selve baneunderlaget var ferdig, bare sporene manglet. I avisen kunne vi lese at de 500 første meterne av skinnegangen var lagt og at presidenten hadde vært og inspisert. Banen skalvære ferdig om 2 år, men det er snakk om nesten 500km.
Her sees den nye banefundamentet. Den gamle banen i bakgrunnen
Det er rart med kineserne og Afrika. Her i Kenya er de veldig velkomne. Først og fremst er de entreprenører i vei og jernbanebygging, men det er tydelig at regjeringen vil ha sterkere bånd til dem. Kanskje er det fordi de ikke stiller noen etiske betingelser. Bare fortsett å mishandle deres egne, det bryr vi oss lite om, bare vi får de pengene vi har bedt om (og det elfenbenet som vi kunne tenke oss). Kineserne har blitt kjent som ikke akkurat rause mennesker; de legger ikke mye igjen etter seg. De er også blitt kjent for å stille harde krav til arbeiderne, ingen slinger i valsen. Noen har til og med blitt anmeldt for mishandling av arbeidsstokken. Det har jeg ikke hørt om i Kenya.
Det arbeidet de påtar seg, blir utført; pengene søles ikke bort i korrupsjon. Eller kanskje det skjer likevel? Regjeringen ble i alle fall kraftig kritisert for prisen på dette prestisjeanlegget – i alle fall når man sammenliknet med prisen på tilsvarende anlegg i andre land. På det øret ville regjeringen ikke høre.
Da vi kjørte til Stonyathi, valgte vi å kjøre tilbake den gamle veien. Det var tidligere vår lille gratis safarivei. Vi så alltid mange dyr, særlig gnu, sebra, antiloper av mange slag og giraff. Denne gange så vi nesten ingen. Hva har skjedd? Var det tørken som gjorde at de dro til andre steder? Har jernbanebyggingen skremt dem bort? Det siste er minst sannsynlig da den foregår et stykke unna. Kan menneskene ha skremt dem bort?
En nabo har rapportert at det foregår en del ulovlig jakt av sebra på motorsykkel. Han har selv fotografert ungdommene i aksjon. Sebrakjøttet selges ulovlig på markedet i Kitengela eller andre byer i nærheten.
Ellers skjer det mye rart for tida. Regjeringens nye grep for å dempe opposisjonen er å inndra frekvensene til de tre private tv-kanalene på nettet, ntv, KTN og Citizen. De har vel til sammenca. 90% av markedet! Foreløpig ligger saken hos domstolene. Det blir likevel nokså drastisk hvis regjeringen får sitt igjennom. Noe av den viktigste meningsutvekslingen i dette samfunnet vil dermed forsvinne. På forhånd har regjeringen fått igjennom “sikkerhetslovene” som hindrer media i å arbeide fritt. En journalist ble hevet i fengsel fordi han skrev at presidenten har røde øyne! Det ser ut til at regjeringen vil ha Kenya tilbake til KANU-tida da Moi var president. Da var opposisjon strengt forbudt. De som kritiserte regjeringen, havnet i fengsel eller konsentrasjonsleir (detaine). Så var da Kenyatta Mois kandidat ved presidentvalget i 2002. Da ble han ikke president, men i 2013. Men han har tydeligvis ikke glemt. Vi må løfte i flokk, vi kenyanere må stå sammen – er slagordet. Vil regjeringen klare å stoppe twitter og andre sosiale kanaler?
Holder på å lese Raila Odingas memoarbok, “The flame of freedom”. Raila Odinga er opposisjonslederen i Kenya, og har vært i politikken siden 70-tallet. Hans far, Jaramogi Odinga, var visepresident under Jomo Kenyatta, far til den nåværende presidenten. Jaramogi brøt imidlertid med Kenyatta da han så hvilken autoritær og glupsk retning det bar. En kritiker av Kenyatta sa: “Vi har ti billionærer og ti millioner tiggere.” Det sa han ikke ustraffet. Ganske dramatisk å lese om hvordan opposisjonen ble trakassert og direkte mishandlet allerede i Kenyattas tid. Raila Odinga satt over 7 år i konsentrasjonsleir under president Moi og ble torturert i Mois eget Nyayo hus. En kort tid var han i Norge som politisk flyktning, sammen med Koigi wa Wamwere som var her mye lenger. Han, Koigi, skapte imidlertid diplomatisk brudd mellom Norge og Kenya i 1990 da han ble bortført av det kenyanske sikkerhetspolitiet i Uganda og havnet i kjelleren på Nyayo-house han også.
Det kenyanske politiet har ikke akkurat noe vakkert rulleblad, og de gjør ingen ting for å skjule det heller. Ved opptøyer ved en skole i Nairobi, møtte politiet opp med hunder, våpen og tåregass. Avisene skrev dagen etter om et kenyansk Sharpeville (med henvisning til det som skjedde i Sør-Afrika). Til og med president Kenyatta kritiserte politiets framgangsmåte.
Min erfaring med det kenyanske politiet er heller positivt. Blir vi stoppet av politiet, blir vi som regel vinket videre med en eller annen hyggelig bemerkning. Mine kenyanske venner er glade for å ha meg med. Hensikten er selvfølgelig at turistene skal føle seg trygge, dessuten ikke oppdage den daglige “småkorrupsjonen” som foregår. Den som gjør at det går an å leve av å være politi. Slik er det over alt, men vi opplevde det mye mer ubehagelig i Tanzania.
Salmah har blitt speider. Stolt i fin uniform. Kenya er speiderlandet, fordi speiderbevegelsens grunnlegger, Lord Baden-Powell, levde her og døde i Nyeri. Han ligger begravet sammen med sin kone, Olave, foran speiderhuset i Nyeri!
En liten kusiositet. Ved hovedveien mellom Mombasa og Nairobi grodde det opp en forstad uten navn. Det vil si alle kalte stedet Mlolongo, køen, fordi det alltid var en kø av lastebilder her som skulle veies og klareres. Greit navn ikke sant?. Kø er det fortsatt.
Så håper jeg at denne reiseberetningen slipper gjennom den kenyanske sensuren!
