Konserten i dag 5.mars med KSO var i sin helhet viet til 1900-tallsmusikk, faktisk skrevet innen så snevert tidsrom som 9 år: 1925 med Paul Hindemiths “Konsert for orkester” og 1934 for den sammes symfoni “Mathis der Maler”. At konserten ble svært godt mottatt av publikum, forhindrer ikke at det burde være langt flere i salen enn det det var – både når det gjaldt kvaliteten på musikken og utførelsen. Det er synd, for dette var ikke musikk å være “redd” for.

Åpningen var sikkert for mange en stor overaskelse. Leos Janacek er kanskje ukjent for de fleste. “Sifonietta” er imidlertid hans mest spilte verk, med god grunn. KSO spilte en versjon der orkesterets egne blåsere “agerte” hornmusikk, mens originalen er et hornorkester (helst med tsjekkiske instrumenter) som spiller utenom orkesteret. Vi måtte altså “nøye” oss med orkesterversjonen. Det er et virkelig friskt stykke musikk der de forskjellige gruppene i orkesteret spilles ut mot hverandre. Siden de var såpass mange blåsere, synes jeg at strykerne druknet noe. Det er atskillige partier i verket der strykerne “svarer” på blåserne, men det var ofte knapt hørbart. Dessuten i tredje sats har hornene en innsats hvor de etter hvert stiger til ufattelige høyder, men her var det bare ett horn som spilte, så det ble noe spedt. Alt i alt syntes jeg Janaceks “Sinfonietta” ikke virket helt ferdig. Kanskje det bør gjentas om ikke alt for lenge?

Maurice Ravels venstrehåndskonsert er absolutt ikke noe venstrehåndsarbeid. Solisten, Royoma Tagaki, fikk i alle fall det til å høres ut som det absolutt var flere hender i arbeid. Virkelig brilliant spill. Musikken har en dyster bakgrunn. Alle orkesterets dypeste instrumenter er i arbeid før solisten kommer inn med sine radbrekkende løp. Er det 1.verdenskrig som spøker i bakgrunnen? Men ellers er ikke konserten spesielt dyster – og den ender jo positivt. Tagaki fikk stormende applaus og kvitterte med lyrisk stykke av Grieg spilt på en usedvanlig stille måte – en virkelig kontrast i Ravel.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Paul Hindemith er et stort navn i mellomkrigstidens musikkhistorie. Begge de to verkene som ble spilt representerer Hindemith på sitt beste. “Konsert for orkester” er vel det minst tilgjengelige. Nokså strengt kan det virke, og veldig “barokt”. Fikk litt assosiasjoner til siste konsert med Bruckner der temaene presenteres, settes opp mot hverandre, snus, og fugeres. Men Hindemith gjør det på sin måte, tonalt, men fullt av dissonanser. En hel sats spilles bare av treblåserne, virkelig imponerende; i siste satsen er det et tema som starter i bassen, men vi kan følge det videre gjennom de fleste orkestergruppene. Også en form Hindemith hentet fra barokken.

Mye av dette finner en igjen i “Mathis der Maler”, men der er det tross alt noe visuelt som ligger bak, et altermaleri av kunsteren Grünewald. Det er inntrykkene fra disse vakre renessansekunstverkene som formidles i musikken. Musikken er på en måte mildere, men også mer raffinert, vakrere – spesielt i andre satsen. Blåserne fungerer ofte som sakrale innslag, høytidsstemt og det hele ender til slutt i en slags koral.

Jeg følte at dirigenten, Hans Graf, var svært godt hjemme i Hindemiths musikk og loste orkesteret trygt gjennom denne ganske vanskelige musikken som de ikke hadde spilt før, masse utfordringer for alle grupper. Velfortjent applaus for alle, og det var tydelig at orkesteret var godt fornøyd med dirigenten – som etter programmet å dømme dirigerte orkestre både i øst og i vest!

Torsdag 5.mars braker det løs på nytt i Kilden. Kristiansand Symfoniorkester skal spille musikk fra tidlig 1900-tall av Ravel, Janacek og Hindemith. Hvis dette var ukjente navn, er det virkelig en ide og ta veien om Kilden på torsdagskvelden. Jeg tror at det vil bli en stor musikalsk opplevelse.

Konserten blir på mange måter gjenhør av musikk jeg hørte mye som ung. Dette er musikk fra mellomkrigstida – altså en relativt kort periode fra 1918 til 1939. Maurice Ravel skrev sin konsert for venstre hånd i 1929 for pianisten Witgenstein som mistet høyrehånden under krigen. Flere andre skrev en konsert for ham, bl.a. Prokofjev. En fantastisk konsert som viser at en hånd ikke trenger å være et handikapp.

Det andre verket – “Sinfonietta” (fra 1926) av Leos Janacek er et fantastisk stykke musikk jeg fikk høre på en konsert jeg nærmest “stakk innom” i London 1.mai 1969. Da ble verket framført av Royal Philharmonic orchestra under ledelse av Sir Charles Mackerras, en australsk dirigent som ofte framførte tsjekkisk musikk. Leos Janacek er en tsjekkisk komponist som hadde suksess på sine gamle dager med verker som “Sinfonietta”; “Taras Bulba” og “Glasiolittisk messe” (messe på gammelslavisk). I London ble forspillet spilt på gamle tsjekkiske blåseinstrumenter, hva KSO gjør vites ikke. Janacek ble inspirert av Dvorak og ikke minst av tsjekkisk folkemusikk, og var en forløper for Bartok.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Paul Hindemith er det satt opp to verker av: Konsert for orkester fra 1925 og “Mathis der Maler”, symfoni fra 1934. Hindemith var en av de mest kjente komponistene fra Tyskland i mellomkrigstida. Han skrev mye – ikke minst for barn og unge, men også større verk som de som står på programmet. “Konsert for orkester” fra 1925 er nok det minst tilgjengelige av dem, skrevet i en nokså streng stil. Hindemith var antiromantiker, ville at musikken skulle snakke rett fram. Han er også blitt kalt neoklassiker – Bach, Mozart og Haydn var inspiratorer for musikken. Dessuten kunne tonaliteten være nokså krass.

I “Mathis der Maler” er Hindemith mye friere. Inspirasjonen er en altertavle malt av kunstneren Mathis Grünewald i kirken i Colmar. Den ble skrevet etter Hitlers maktovertakelse i 1934, og ble en utfordring for nazistene da den ikke var skrevet i “Wagners ånd”. Han ble beskyldt for å skrive “jødisk” musikk. Hindemith valgte derfor å flykte til Sveits og seinere til USA.

(Dirigenten Hans Graf hadde en god redegjørelse av “Mathis der Maler” på Facebook. Kanskje den også ligger på nettsidene til KSO også.)