Rart i grunnen og høre dette storslagne Requiem fra salen, når jeg to ganger tidligere har vært med å framføre det – første gang i selveste Nidarosdomen med koret Con Brio fra Bodø/Mo i Rana og Trondheim symfoniorkester. Da opplevde jeg verket innenifra, nå utenfra. Men det har sine fordeler å kjenne verket godt innenifra, slik som i Kilden i kveld. Det ble en storslått opplevelse, både med kor og orkester og gode solister, men kanskje ikke så inderlig som jeg opplevde det første gang.

Det er et vakkert verk som altså ikke følger den tradisjonelle requiemoppskriften. Brahms hentet ut tekster fra Bibelen som han satte sammen slik at de gir et budskap om trøst og forsoning. Hensikten var at det skulle være forståelig for folk flest – den vanlige tysker; derfor «Ein deutsches Requiem». Hos oss framføres den tyske teksten, men heldigvis med norsk oversettelse så også vi lett kan forstå hva musikken handler om. Det var det som var viktigst for Brahms.

Innledningen til verket er magisk – nesten stille i orkesteret når koret smyger seg inn med «Selig sind,» – «salige er de som sørger, for de skal trøstes». Den mørke tonen holdes hele satsen ut, f.eks. spiller ikke fiolinene i denne satsen i det hele. Men musikken er ikke like mørk hele veien i verket, det kommer lysere partier, nesten jublende, det veksler hele tiden mellom det mørke og det lyse. Musikken er aldri dyster, den er full av håp. Slik fortsetter verket hele veien ut til den siste satsen som rolig forkynner at «salige er de døde som fra nå av dør i Herren.». Det er denne stemningen som gjør dette verket så betagende, og så populært? (Det var fullt i Kilden).

Dette er først og fremst et korverk der orkesteret og solistene bare har utfyllende roller. Teksten er viktigst for å få formidle for Brahms. Koret sang bra, men i noen tuttipartier ble det «overkjørt» av orkesteret. Kanskje koret kunne vært noen flere, særlig merket en det på herresiden som av og til nesten forsvant, kanskje spesielt tenorene. Når en har sunget tenorstemmen noen ganger, merker en fort om ting ikke er på plass, dessverre.

Men jeg synes framførelsen var flott, mektig, og Kilden var det rette stedet, mener jeg, for dette verket som nyter godt av Kildens gode akustikk. Interessant og stemningsskapende var den varierte lyssettingen i salen.

Takk.

AV HENNING KRAGGERUD

Ja, vi har vært på konsert med «nyskrevet» musikk (2014). Det var komponisten selv, Henning Kraggerud, som var solist med strykerne i KSO. Det ble et hyggelig og til tider svært vakkert møte med den unge komponisten og ikke minst dyktige fiolinisten.

I «Førsnakk» fortalte Kraggerud litt om tilblivelsen av verket, at det var Jostein Gaarder som skrev en fantasifull tekst om tidsvandring på jorden. Denne teksten inspirerte Kraggerud til å skrive dette verket som består av 4 fiolinkonserter delt opp i 24 satser – hver sats i en bestemt toneart slik at hele spekteret av tonearter i dur og moll ble dekket opp; annenhver sats i dur og annenhver i moll. De to første fiolinkonsertene dekket b-toneartene; de to siste dekket # – krysstoneartene. Hver fiolinkonsert hadde 6 satser – postludium som han kalte dem, mens verket ble avsluttet med en ouvertyre – nokså bakvendt med andre ord. Mellom hver sats refererte Kraggerud til Gaarders tekst til publikum i salen. Kanskje vi burde hatt den trykket i programmet. Programmet fortalte ingenting om Jostein Gaarders tekst overhode.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Personlig kunne jeg godt klare meg uten Gaarders tekst. Den virket nesten bare forvirrende. Hvorfor kunne ikke musikken få tale sitt eget språk? Jeg synes den var tydelig nok. Sorg og glede, dans og fortvilelse, musikken prøvde å favne alt – i alle tonearter. Jeg synes Kraggerud musikk overbeviste meg om at det ikke er tonearten i seg selv som har sin egen karakter, men det komponisten legger i den.

Kraggerud sa om seg selv at han var født 100 år for seint, at han var flasket opp med de store romantikerne. Siden verket handlet om tonearter var han jo bundet av dem, men han prøvde å sprenge dem av og til. Dissonansene var der, men de var ikke grensesprengende. Han fortalte at han var blitt inspirert av 1900-tallskomponister som Prokofjev og Poulenc. Det vil jeg være enig i, her var mange elementer av det en kunne kalle 1900-tallsmusikk – jeg syntes jeg hørte innslag av Sjostakovitsj som skrev mye for strykere. Da vi på konsertens vandring østover kom til Manaus i Brazil, var det sterke celloklanger som satte tankene mine til Brazils store komponist Villa-Lobos som skrev mange verk for et «celloorkester».

Han karakteriserte verket som 4 fiolinkonserter. Fiolinkonserter var det uten tvil for fiolinen spilte den ledende rollen, men det jeg ofte forbinder med fiolinkonsert – at en solist skal vise hvor flink/virtuos han var til å spille fiolin der orkesteret bare er med for å akkompagnere, var det ikke. Her var det snakk om samspill med medspillerne, orkesteret, som også hadde mange solistiske oppgaver. Til tider var det kammermusikalske innslag der grupper spilte mot hverandre. Særlig la han solistoppgaver til de mørke strykerne, bratsj (han spiller selv bratsj), cello og kontrabass. Dette syntes jeg var svært vellykket.

Equinox er et vakkert verk og burde være publikumsvennlig. Jeg merket at folk var skeptiske til det nye, men mange uttalte etter konserten at dette var flott musikk. En kan muligens diskutere om verket kunne stykkes opp og at fiolinkonsertene kunne spilles separat – slik at en ikke ble sittende igjen med følelsen av å høre det samme om igjen og om igjen. Jeg synes at det gikk bra, fordi musikken var så variert.

Om det er et verk som blir stående som en klassiker får tiden vise.