NYTTÅRSFORSETTER 2014

 

NYTTÅRSFORSETTER 2014

 

       eller mangelen på sådanne?

2014 har vi kommet til, ikke verst når jeg for mange år siden tenkte at kom jeg til år 2000 skulle jeg være fornøyd. Nå burde jeg i grunnen være kjempefornøyd ? og det er jeg. Men jeg har ingen spesielle forsetter eller mål i det nye året annet enn at jeg får gjøre så godt jeg kan. Jobb er et tilbakelagt stadium (hadde jeg noen andre planer da enn å prøve å forbedre min lærergjerning?), nå bare jobber jeg med det jeg vil.

 

Her i Afrika er man spesialister i å leve fra dag til dag – og det tror jeg er sundt. Her i Afrika er det for svært mange en nødvendighet. Det er så mange som ikke vet hva morgendagen vil bringe, om det blir mat eller ingenting. Fatma har fortalt meg mye om dette fra da hun vokste opp. Fatma er uansett god å ha. En flott kvinne!

En blir heller litt nostalgisk med årene. Er med i en gruppe som på e-mail diskuterer tingenes tilstand i Oslo Sporveier slik de var i “gamle dager” og opp til våre dager. Kan bidra med historier fra det jeg har opplevd på 1960-tallet da ferievikaren og helligdagsreserven virket på Bærumsbanen. Rart å sitte i Afrika å holde på med det. Var det bedre før? Vet ikke – av og til virker det sånn, men det kan godt være begge deler. Mye hyggelig å tenke tilbake på.

 

Afrika er absolutt til stede. I går ble vi sittende og se en film “The last king of Scotland”. Og hvem kalte seg det: Idi Amin i Uganda! Filmen handlet om han og hans etter hvert utviklede paranoia. Om ikke alle ledere er slik som Idi Amin, er det mange som har tendenser, bl.a den nåværende presidenten i Uganda, Museveni. Her i Kenya er det stor usikkerhet om hvilken vei Kenyatta vil føre landet, men det er altfor mange signaler som går i feil retning. I går utnevnte han som leder for en kommisjon kikuyuen Francis Mathaura som tidligere har vært innblandet i den største korrupsjonsskandalene i Kenya, Anglo-Leasingskandalen, og var tiltalt i ICC rettsaken, men tiltalen ble frafalt fordi to av vitnene døde. Det har vært protester på utnevnelsen fra flere hold.

 

Nei, vi nøyer oss med de nære ting. De kan forresten være ubehagelige nok. Naboen fant i sin bakhage en hårete edderkopp ? bavianedderkopp – ikke helt giftfri. Så ikke spesielt koselig ut.

Vi har jo møtt en kobra. I nærmiljøet her skal det være en del slanger av det ufarlige slaget. Slanger er slanger uansett. Den eneste slangen vi virkelig setter pris på er hageslangen – særlig nå det begynner å bli tørt igjen.

 

Da er det hyggeligere å fortelle om en ny utflukt vi hadde innover i “bushen” her i romjulen. Ikke det at det var noe spesielt med den. Vi hadde forresten med faren til naboen vår, en amerikaner fra Kentucky på min alder som har vært med på litt av hvert i sitt liv, bl.a deltatt i Vietnamkrigen. Hyggelig kar som var svært takknemmelig for å få være med. Fra den typisk afrikanske veien vår (uframkommelig i regntida) fikk vi oppleve antiloper og gaseller av mange typer, sebra som helt sperret veien, vortesvin og mange giraffer som stirret intenst på oss når vi stoppet for å stirre på dem. Har ikke sluttet å ta bilder.

 

Underveis passerte vi en stor farm (begrepet stor er for lite her), det er en del av dem, en ble gitt av president Moi til en av hans medarbeidere. Til slutt kom vi til det som var satt som mål: Stonyathi Railway station, som tydelig hadde sett bedre dager.  Den lå på en stor slette og sporene gikk rett fram i begge retninger så langt øyet rakk! Ingen bodde her lenger, men vi møtte noen nysgjerrige som lurte på hva vi gjorde der. De kunne fortelle at persontogene fortsatt stoppet der etter behov. Selv om det var et møtespor på stasjonen, tviler jeg på om det var i bruk. Jeg har jo skrevet en artikkel om denne jernbanen som det tok 6 år og 2 500 menneskeliv (flest indere) å bygge. Nå skal de (et kinesisk selskap) på omtrent samme traséen bygge en ny jernbane med 5x så stor kapasitet på 4 år.  Så får vi se?..


 

På stasjonen sto det et stort tre som tydeligvis ble bebodd av en lovebird koloni. Fargerike og vakre fugler. Dessuten møtte vi barna i nabolaget som så veldig blide og fornøyde ut selv om de nok tilhørte dem som levde fra dag til dag. En lokalkjent fortalte oss hvor veien gikk videre etter at vi passerte jernbanelinja. Veien hjem var mye kortere da! Veien var dessverre også mye dårligere, og bilen fikk noen harde trøkker undenifra. Men fram kom vi (Buda vet ikke om noe annet), passering av ei elv var den siste store utfordringen. Amerikaneren kunne bare takke og si at det hadde vært en kjempetur.


Lørdag tok vi en tur til Sandelwood hotell og restaurant. Rasha og Salmah var i 110! Restauranten har nemlig swimmingpool og de skulle få bade! Det ble en flott opplevelse for dem. Ingen av dem kan svømme ennå, men å bli vant til å være i vannet er en god ting. Salmah prøvde å svømme, men hun likte av en eller annen grunn å ha hodet under vannet, så hun kom ikke så langt. De brukte oppblåsbare flytevester. Det er likevel en god start å føle at vannet er ens venn. La merke til at det var mange unge mennesker som badet, men svømmeferdighetene var ikke de beste hos de fleste – selv om skolene har begynt med svømmeopplæring.

 

Så får vi se hva det nye året vil bringe: GODT NYTTÅR!


Jul i Kitengela

 


Julefeiring i 25oC? Det er Kitengela. Ikke for varmt, heller ikke kjølig. Det var helt nede i 13 grader på førstedags morgen, men det gikk fort over.

At folk er stressa før jul er ikke bare et hjemlig fenomen. På julaften kjørte Buda og hans familie til Naivas supermarked for å gjøre noen få innkjøp, og ble sittende i kø i nesten 2 timer for å komme hjem igjen. Alle sto i veien for hverandre ? alle ville først ut, eller folk parkerte hvor det passet dem. ?Skulle jo bare?- mentaliteten er høyst levende her?.

Vi prøvde å følge et slags mønster som verken var norsk eller afrikansk, eller begge deler. Vi var samlet alle sammen. Fatma overasket med å servere risgrøt til lunsj (dessverre ingen mandel, for marsipan var ikke å få tak i). Det var iallfall ikke afrikansk tradisjon. Seinere ble det geitekjøtt m stuing, grønnsaker og poteter. Kaker og kaffe (men ikke norske småkaker, men svartswaldkake), samt gaveutdeling og litt lek med barna. Hadde laget kalendere og fotobøker til mine venner. Det var de veldig glade for. En av tv-kanalene pleide å ha vakker julemusikk, men den var gått i streik, så julemusikken måtte vi være uten. Etter det gikk gjestene, Salmah gikk til sengs og vi ble sittende å reflektere J Det hadde vært en fin julekveld uten noe egentlig budskap.

Første juledag startet heller slapt. Folk ville slappe av. Mange gikk i kirken, men ikke  av mine venner. Omtrent halvparten av husene her sto tomme fordi folk var reist ?hjem? for å feire jul. Fatma kunne tenke seg å dra på en ?ekspedisjon?; det vil si finne en vei inn i bushen og se hvor langt vi kom?.. Som sagt, så gjort. Vi tok med litt niste og drikke og la i vei retning mot Namanga. Et stykke etter Kaijado (dere følger vel med på kartet?) ved et sted som hadde en restaurant med det velklingende navnet ?Bull?s eye?, tok vi av en vei som pekte mot ?indre bygder?; maasailand.  Etter ikke mange kilometer møtte vi en hindring som vi bestemte oss for ikke å forsere: Ei elv hadde under flommen siste uke ødelagt betongfundamentet som veien var bygget på, så den nå var bortimot umulig å forsere. Vi så jo flere steder hvordan flomvannet hadde herjet og erodert . Et sted hadde en matatu blitt tatt av flommen og 14 mennesker omkom. Det var kø av motorsykler og en bil til å komme over fra motsatt side. Motorsyklene var kraftig overbelastet av store sekker med trekull som skulle selges på markedet i Bissel, så de hadde store problemer med å passere elva, selv om den nå bare var en liten ruslebekk i forhold til hva den hadde vært. Vi bestemte oss for å gå en liten tur langs elva. Jeg fikk iallfall skikkelig afrikafølelse med fuglelydene og de store trærne langs elva.


Neste etappe gikk til byen Bissel, en maasaimarkedsby. Vi oppdaget en vei som gikk litt oppover i åsen, og bestemte oss for å følge den. Også den var preget av de store nedbørsmengdene den seinere tida; flere steder var det dype grøfter hvor vannet hadde fjernet deler av veien så vi måtte kjøre utenom. Likevel var dette en vei hvor det var tatt visse forholdsregler som stikkrenner og grøfter for å lede bort flomvannet. Veien var mange steder gruset, som også er sjelden i Afrika. Vi hadde ikke med kart, så vi var litt usikre på hvor veien førte hen. Så vi folk, hendte det vi spurte om veien. Av og til fikk folk sitte på. Denne veien hadde minimal biltrafikk (vi møtte en bil to ganger!), så det å sitte på var nesten en selvfølge.

Vi kjørte gjennom et frodig landskap, mye trær og bush langs veien samt kyr, esler og geiter, og maasaibosetninger. Vi så lite ville dyr, med noen få unntak. Det ene unntaket skulle bli den mest dramatiske på hele turen. Etter å ha kjørt 38km på denne veien, kom vi til et veidele. Buda mente at hvis vi tok av mot høyre, ville veien føre oss tilbake til Kaijado. Vi bestemte oss for å ta en liten strekkpåbeina pause eller gå i buskene pause. Det ble litt småløping langs veien for å få ut noe av stivheten, før vi ble plukket opp av bilen igjen, og vi kjørte videre.


Vi hadde ikke kjørt mange hundre meterne før Buda ropte ?snake?. Der like foran oss snodde en lang slange seg mot ei dyp grøft som flommen hadde laget. Da den ble klar over at bilen var like ved, gjorde den det klart (ved å bre ut hodehuden) at her var det ingen ufarlig slange på jakt etter fugler, men en spyttende kobra. 

Fascinerende og skremmende på en gang der den gled ned i dypet og opp på den andre siden på jakt etter fuglene den hadde hørt eller sett. Kameraet var i bruk, som alltid. Fatma var faktisk ute av bilen for å se nærmere, noe hun angret på seinere. Kobraen kan både spytte (lammer synet) og hoppe for å bite en angriper med dødelig utfall.

 Den selsamme kløften gikk tvers over veien og hindret vår reise videre, så vi valgte å reise tilbake samme vei. Hjemme fant vi ut på kartet at vi hadde bare vært noen kilometer fra grensa til Tanzania.

Returen gikk greit. Vi kjøpte en sekk med trekull av en eldre kar. Vi så flere trekullmiler langs veien, så dette var nok en viktig inntektskilde. Vi tok opp en haiker, en halvfull maasai som fortalte om sine 8 koner. Hver sin lyst?..

 Disse ?ut i det blå turene? har vi jo hatt flere av, de fleste har vært hyggelige, spennende og fascinerende. Vi kommer til å gjøre flere??.

 

fortsatt god jul…..

Jul i Afrika

 

JUL I AFRIKA      

Det er snart jul igjen, iallfall i følge kalenderen. Vi har ingen følelse av det. Jeg har en følelse av at “den lille regntiden” er over og at det går mot varmere tider og tørt vær. Det har kommet ganske mye regn til tider, og det er ikke så mange milene herfra at en elv gikk over sine bredder og over brua til hovedveien til Namanga og tok med seg en minibuss ut i elva og 14 omkom. Nå er det så fint og grønt som det kan bli, en fin tid i Afrika. Om noen måneder er alt igjen brunsvidd. Folk er ikke flinke til å ta vare på vannet som kommer ovenfra. Det bygges dammer, men evaporasjonen (fordampningen) er stor så det forsvinner fort.  I verste fall ødelegges avlinger – år etter år mange steder i landet. Det er noe Aid-in-Action har tatt tak i i et prosjekt ikke så veldig langt herfra.

 

Av hjemlige begivenheter er vel at solaranlegget vårt endelig virker som det skal. Det var batteriet som ikke var bra nok. Utrolig bra å kunne nyte ?egenprodusert? strøm ? ikke minst når Kenya Power svikter gang på gang. Vi kan ha på sikkerhetslys hele natten uten at batteriet går tomt.

Vi har ingen planer for juledagene. Vi skal ta en dag av gangen. Mine venner feirer jo ikke jul, men litt skal vi gjøre for å få noe jul på juledagene bl.a. med god afrikansk mat, litt gaver til barna osv. Om det blir kirkegang på meg er vel tvilsomt. De nærmeste kirkene ligger noen kilometer unna, men det kunne vært hyggelig å fått med seg en afrikansk gudstjeneste når en er i Kenya. Hushjelpene går i kirken på deres fridag i uka, søndag. Men nå i jula har jo hushjelpene fri.  Agnes reiser hjem til sine to barn i dag og blir borte til etter skolen starter i januar. Hun er jo en alle tiders hushjelp, gjør mye selvstendig arbeid også i hagen eller vasker bil!! Tøy vaskes fortrinnsvis for hånd. Tøft arbeid. Er nesten flau over det hun får for arbeidet, men slik er lønnsnivået her: 5000 Ksh = kr.400.- pr. måned (og 600.- nå i jula).

Det som er en slags tradisjon her i Kenya er at folk forlater byene og reiser tilbake til landsbygda der røttene deres er; det være seg besteforeldre eller foreldre. Busser og matatuer er sprengfulle i dagene før jul. Byene blir tomme. I neste uke vil Kitengela bli en slags spøkelsesby. Andre med penger forlater storbyens kjas og mas og inntar strendene ved Mombasa, Kilifi og Malindi. Det er de eneste områdene i Kenya hvor kenyanerne selv reiser til. Safari drar de sjelden på. Det er også de som foretrekker å være hjemme med god mat og øl!

 

Lønn eller underbetaling er jo stadig et tema. Det er for tida streik i de offentlige sykehusene fordi de er imot desentralisering av sykehusvesenet. Det har ført til at mange fattige dør på sykehusene, eller at fødsler ikke blir utført fagmessig slik at både mor og barn dør. Prisene på de private sykehusene er for høye for folk flest. Avisene er fulle av triste historier, og nå vil presidenten tvinge sykehusarbeiderne tilbake på jobb. Ellers er lønnsnivået lavt og folk må finne på “ting” for å ha et anstendig liv. Lærere tar ekstratimer, politiet ta ekstrabøter (minikorrupsjon), svart arbeid er normalt, men skattemyndighetene er påpasselige på mange områder. Arbeidsløsheten er stor, fattigdommen er stor, men i det området jeg bor er det mange eksempler på at folk tjener godt, bygger store, flotte hus med mur, piggtråd, elektrisk gjerde og vakthunder. Håper de sover godt.  Forskjellen mellom fattig og rik her i dette landet blir bare større og større.

 

Pinnekjøtt, ribbe og torsk er utenkelig som julemat her. Savner det egentlig ikke. Det blir nok geit som er vanlig som festmat. Det blir iallfall ikke ugali med sukomaveki som erhverdagskosten her til lands. Ikke min favoritt. Den skal til og med spises med fingrene. God apetitt!

 

Så får hver i sær ha en God Jul og Et godt Nytt År når det kommer.

 

Med julehilsen

Bjørn O

 


kenyansk julebukk!

50 år er ingen alder!

 


 

I dag vil jeg starte med et Obstfeldersitat: ?Regn, regn, regn, regn,

øsende regn, pøsende regn, Regn,regn,regn,regn, Deilig og vått, deilig og rått!?

Slik er det her i Afrika i dag, og slik har det vært noen dager nå. Og alle er glade for det for regnet er en viktig livgivende faktor?. Men det ser ikke ut her omkring. Det er nesten umulig å ta seg fram til fots, jeg vil ikke snakke om hvordan det er i bil. De fleste kommer likevel fram på et vis?.

Som for to dager siden. Det kom regn i bøtter og spann og vi skulle hente de små (Rasha og Salmah) og mammaRasha (vanlig å kalle mor til barnet etter barnet!) som hadde vært og stelt håret. Det gikk greit å kjøre ut av byen på asfaltveien, men da vi tok av på sideveien mot der vi bor, møtte vi en elv. Likevel, elva holdt seg pent i grøfta, for her hadde noen vært og gjort noe? heldigvis. Men da vi nærmet oss stedet der hårstellinga foregikk, måtte vi gi opp. Veien var et gjørmehøl. Så måtte Fatma ut i gjørma og hente de små. De syntes det bare var gøy med gjørma og regnet, men litt skummelt også. Hjem kom vi.

I går var Jamhuri day ? selvstendighetsdagen (uhuru = selvstendighet) og president Uhuru Kenyatta (som ble født 2 år før selvstendigheten, derav navnet) holdt en både tilbakeskuende og fremoverskuende tale ? en tale som var positiv, men som også hadde advarsler mot dem som ikke ville samarbeide. Interessen for dette var ikke særlig tilstede i mitt miljø, Kenya har på noen områder ikke kommet særlig langt etter selvstendigheten i 1963,

President Kenyatta har liten tillit i store deler av befolkningen. Parlamentet vedtok etter ønske fra Kenyatta en strengere medialov enn den parlamentet først hadde vedtatt med strenge straffer for dem som brøt loven. Det er ingen pressefrihet i dette landet etter dette mener media, som i den seinere tid har vært svært så aktive til å kritisere. Kenyatta selv innrømmet at han ikke er noen avisleser, men overlater det til visepresident Ruto. Men aviser kan brukes bl.a. til innpakking av kjøtt på markedet, innrømmet han?. Media var sterk i sin fordømmelse av den nye loven; fra ?nå går vi inn i et nytt diktatur? til ?killing freedom?. Kenyatta har også gått til angrep på Høyesterett og selve rettssystemet i landet og de frivillige organisasjonene (NGO). Kravet til disse er nå at bare 15% av midlene kan komme fra utenlandet. Det rammer alle hjelpeorganisasjoner som vil hjelpe de fattigste i landet ? og ikke minst de fattige selv.

Folk er opptatt av politikk. Mange har en følelse av at politikerne prøver hele tiden å lure dem. Som en bokhandler sa til meg ?de tror vi er dumme?! ICC rettsaken svever stadig over landskapet. Kenyatta skal til Haag i februar, men bruker fortsatt alle midler til å vri seg unna. Han ble ikke invitert til Mandelas begravelse, men dro likevel i egenskap av statsoverhode i Kenya.

50 år for en stat er ingen alder, det innrømmer alle, og Kenyas vei framover har vært ganske kronglete.  Mois diktatur var vel den største nedturen. Norge brøt med Moi i sin tid pga tortur og andre brudd på menneskerettigheter. Den nye grunnloven som ble godkjent av en folkeavstemning i 2010 er vel det største lyspunktet. Fortsatt rives landet i stykker av politikernes grådighet. De styrende er de rikeste i landet. Kenyatta unnskyldte seg med at han hadde arvet sin rikdom; det forteller kanskje noe om farens grådighet da han var president. Moi lever i beste velgående og er blitt hyllet som en landsfader, ikke mist av Kenyatta, hans kanskje beste elev?

Her i byggelaget var det utlyst fest i anledning av frihetsdagen ? en slags bli kjent fest. Ikke det at jeg har blitt kjent med så mange her, folk er ikke av dem som inviterer til åpenhet. Det kan være språket, men det kan også være skepsis til ?muzungoer?. Blitt best kjent med de to andre hvite (italiener og amerikaner) og en journalist. Men folk er vennlige og hyggelige. Ett av de store spørsmålene her er vannkvaliteten og sikkerhetsopplegget om natta. Det koster litt og ikke alle er villige til å betale. Fatma sitter i styret, og som eks revisor er hun kasserer. Ikke en enkel jobb.

På grunn av regnet har det ikke blitt så mange turer på savannen i det siste. Vi gjorde et forsøk i går med bil. Det ble en spennende tur. Når kom vi til å sitte fast i søla? Vi satt aldri fast, men vi måtte gi opp til slutt og snu for vi kom til et sted hvor søla var helt håpløs (bunnløs?). Men det var utrolig hva vi kunne forsere med den lille Peugeot 206 takket være Buda! Bilen så imidlertid ikke ut etter turen ? så ut som den hadde boret seg gjennom søla. I dag morges før vi var våkne hadde Agnes vasket den pen og ren. Utrolig!! Dyr så vi ikke så mange av.

Julestemning er ukjent ?..

 

 

 

Et nytt diktatur i Afrika?

Kenya ? ett nytt diktatur? 

 

Situasjonen i Kenya har blitt vanskeligere etter at Parlamentet vedtok de to nye lovene om mediavirksomheten i landet. En kommentator i ?Standard on saturday?, Barrack Muluka, sa det så sterkt (7/12) som ?President Uhuru Kenyatta?s first eight months in power will go down in history as the  age in which freedom was for the third time officially killed in Kenya?. Daily Nation gikk ut med overskriften ?Killing freedom? og kjørte det ut foran nyheten om Mandelas død. Journalister og mediahus kan bli straffet med enorme bøter hvis de blir funnet skyldige i brudd på denne loven. Hensikten med lovene er klar: Å stille kritikken som er blitt rettet mot myndighetene etter valget. I parlamentet er opposisjonen, ODM, blitt kneblet. Utenfor parlamentet raser Raila Odinga, leder for ODM, men godtar likevel situasjonen.

 

Presidenten selv bagatelliserte selv virkningen av loven og påsto at den ikke ville bli brukt i utrengsmål. Han latterliggjorde en stor pressedemonstrasjon der journalister over hele landet gikk ut i gatene med klisterlapper foran munnen i protest mot den nye loven. Han sa på et møte foran en stor forsamling tilhengere: Hva bruker man aviser til? Å pakke inn kjøtt og fisk i butikkene!

 

Trolig var det hendelsene etter angrepet på Westgate Mall som var årsaken til lovene. En journalist, Mohammed Ali, lagde en times dokumentar på kanalen KTN, som eies av Standardgruppen, om hendelsene der og andre steder i Kenya. Ikke minst ble politiet og sikkerhetsmyndighetene kritisert for håndteringen av situasjonen ved bl.a. å ?ta ut fra? butikkene store mengder varer og å bruke 4 døgn på å uskadeliggjøre 4 terrorister. Den kommisjonen som president Kenyatta lovet å sette ned, er aldri blitt nedsatt. (Mohammed Ali har det med å lage kritiske program bl.a. om en helikopterstyrt utenfor Nairobi der en populær politiker og presidentkandidat samt et vitne mot Kenyatta i Haag ble drept. Han har som regel reist ut av Kenya, bl.a. til Norge i tida etter programmene ble sendt.)

 

Kenyatta har store ting på gang. En moderne jernbanelinje som skal binde havnebyen Mombasa til Uganda, Rwanda og Sør-Sudan er prosjektert og skal bygges av et kinesisk firma og ferdigstilles i 2017. Flyplassen i Nairobi, Jomo Kenyattas International Airport (som delvis brant i år) skal bygges ut til å betjene 20 millioner passasjerer i året. Kenyas svar på Silicon Valley skal bygges på Konza, ca. 40 km sør for Nairobi, men her avventer mange investorer på resultatet av ICC domstolen i Haag. Kenyatta ønsker en nasjonal begeistring for disse prosjektene ? det nye Kenya skal skapes. Men for å få  denne nasjonale begeistringen må ikke pressen være kritisk, men konstruktiv og bejaende.

 

Har ingen særlig følelse av at kenyansk presse har fått særlig støtte utenifra. Hva sier norsk presse og media til denne utviklingen?

 

 

Kildene er stort sett kenyanske TV og aviser, Daily Nation og Standard.

 

Bjørn O Isachsen

Pt. Kenya


 

Advent i Afrika

Desember og fortsatt regntid.

 

Men det trengs – regn altså. Når det er så lange tørketider som her, er det mye som skal bløtes opp. Men nå begynner det å bli grønt og fint de fleste stedene, bare ikke midt på plenen vår. Men du verden som det blomstrer og spirer rundt forbi. Hører det stormer i gamlelandet!

 

Så seint som i går var vi på tur i regnvær. Var en tur på kenyanske mudderveier til Konza i den blå Toyota varebilen. Buda (kjælenavnet til Mae) kommer fram over alt, der det er vei og der det ikke er vei. Vi kjørte gjennom et beiteområde hvor det luktet sterkt ku. Kyr så vi ikke, derimot støtte vi på en flokk giraffer som så vidt lot oss slippe fram. Store områder her er eid av store farmer på mange tusen acres. En av gårdene ble gitt av president Moi til en politisk medløper. Slikt er ganske vanlig i dette landet.

 

Litt seinere måtte Fatma ut og redde ei geit som hadde satt seg fast i søla. Det gikk for så vidt greit i øs pøs regn, men geita var så utmattet at den ikke orket å reise seg. Bilde på fb). Håper det gikk bra med den. Fatma fortalte at troen på trolldomskraft er så stor blant kambaene, at de ikke vil hjelpe dyr eller mennesker i nød fordi de tror det kan ramme dem seinere. På slutten av eksedisjonen kom vi til et sted hvor det var to svære vanndammer vi måtte igjennom. Ville vi bli u-båt eller ikke.? Vi prøvde, og det gikk bra, men det var litt skummelt når vannet vasket omkring døra. Det var likevel skumlere på Mombasa Highway der tungtrafikken tordnet av gåre og stadig skapte situasjoner som kunne ha ført til kollisjoner. Vel hjemme kunne vi dessverre bare konstatere at her hadde det ikke kommet en dråpe.


 

Vannproduksjonen går greit. Det er ikke så mye å tjene på den. De har flyttet produksjonen til et privathus etter at de oppdaget at gårdeieren der de holdt til, stjal vann fra tanken deres. Nå får de iallfall være i fred. Alle de som bor i nærheten av oss kjøper vann av oss, Taqupiz water. Har nå lært at på kiswahili heter reint vann: Safi maji!

 

Sist lørdag var det julemarked på den svenske skolen her i Nairobi. Fikk ikke mye julestemning av det, nei, men fikk iallfall smakt noen vafler og noen danske eplekaker ? og snakket litt norsk.

 

Ellers går livet sin vante gang. Salmah har sommerferie og leker med barna omkring eller ser på tegnefilmer. Hun elsker historien om Svanesjøen (med Tsjaikovskijs musikk) som vi har på dvd. Kanskje litt overaskende når en befinner seg i Afrika. Prøver å få en tur hver dag i nabolaget eller på savannen. Foreløpig er det ikke så mange dyr å se, men det kommer seg vel etter hvert. Vi kjørte med bil over savannen for en uke siden og fikk sett en del, særlig giraff, så vi håper de kommer en tur bort til oss snart 🙂 Ellers observerte jeg en flokk med lovebirds 🙂

Den politiske situasjonen er fortsatt spent. ICC i Haag er det store spøkelset. Men det er mye annet som er skjørt her i dette landet ? ikke minst ?tribolismen? (stammemotsetningene). Politiet er iallfall ikke til å stole på. Akkurat nå er pressefriheten under angrep både fra president Uhuru og nasjonalforsamlingen. Media er meget opprømt over forslaget til ny medialov som gir utrolig strenge straffer for kritikk av regjeringsapparatet. Det gjør at media akkurat i dag er på sitt mest engasjerte. Men myndighetene vil også kontrollerte nettet og straffe folk som kritiserer myndighetene. Kanskje det jeg skriver, blir lest??. 

 

Presidenten har dessuten gått til angrep på Høyesterettsdommere og vil ha dem etterforsket av et tribunal. Dette har Høyesterett motsatt seg. De mener det er et direkte angrep på den høyeste rettsinstansen i landet.

 

På den andre siden er president Kenyatta svært opptatt av at landet skal utvikle seg videre. To store prosjekter er på beddingen: Den store jernbaneutbyggingen til Mombasa og Uganda ? et enormt prosjekt som kineserne vil ta seg av. Dessuten er utbyggingen av hovedflyplassen i Nairobi, et prosjekt som har stor prestisje. Den nye flyplassen, som delvis brant nå i august, skal betjene 20 mill pass. i året og en stor godsmengde. Begge disse prosjektene koster flesk, men ingen er i tvil om at de vil tjene landet. Kenyatta er ogå opptatt av den digitale revolusjonen og vil at landet skal digitaliseres så fort som mulig (selv om han måtte gi opp prosjektet laptop til alle førsteklassinger.)

 

Det er de som i spøk hevder at president Uhuru Kenyatta vil innføre ?det digitale eneveldet?!

 

Nyheten om Mandelas død er tatt imot med stor sorg i Afrika. Alle hyller ham, men ingen følger hans vei…

 

Bjørn O

NYTT KENYANSK JERNBANEPROSJEKT!


Kanskje noen av dere husker jeg hadde en artikkel i På Sporet våren 2013 om de mistrøstige tilstandene på “the lunatic railway” mellom Mombasa og Kisumu i Kenya? Noen må ha lest artikkelen!:

 

Kenyanske aviser skriver i dag mye om den nye avtalen mellom et kinesisk entrepenørselskap og den kenyanske staten om å bygge en jernbane med normalspor mellom Mombasa og Malaba på grensen til Uganda. Prosjektet vil koste 1,2 trillioner kenyanshillings (Ksh) og er beregnet ferdig til desember 2016. Den vil ble videreført til Sør-Sudan, Uganda, Rwanda og på sikt Burundi. Den vil skaffe Kenya en tipp topp moderne jernbane med stor kapasitet på godssektoren (doble kontainere) med hastighet på 80kmt (i dag 45kmt), mens det er tenkt fire toetasjes passasjertog daglig (mot dagens 3 ganger i uka) med en hastighet på 120kmt mellom Mombasa og Nairobi. Det gir en reisetid på 4 timer (mot dagens 14 timer!) på en strekning som er litt kortere enn Oslo ? Bergen (450km). Slett ikke verst! Trekkraften vil være (kinesiske?) diesellok, men med tanke på en framtidig elektrifisering.

Kineserne vil selv bidra med finansiering, men fra kenyansk side er det tenkt å avsette skatteinntekter til prosjektet. 85% av finansieringen er allerede sikret gjennom lån i EXIM Bank, en kinesisk bank.

Det skal være en åpningsseremoni i Malaba snart der presidentene i de 5 involverte statene vil være til stede. Men i følge avisene har arbeidet allerede startet. Mellom Mombasa og Nairobi vil man stort sett bruke den gamle traseen, men med de hastighetene må nok deler av anlegget bygges på bro på grunn av dyrelivet i nasjonalparkene Tsavo East og West.

De som ikke er så fornøyd er mange parlamentsmedlemmer som ikke har fått forelagt prosjektet til vurdering. At prosjektet er lagt ut uten at det har vært anbud har også vært en innvending fra politisk hold.

Den gamle “kolonijernbanen” har ikke blitt rørt etter at Kenya ble selvstendig.. Vet ikke helt hvorfor, men det var vei for enhver pris i de første 50 årene. I dag da trafikken på The Mombasa Highway er stor ; ikke minst med trailere, og ulykkestallene er ufattelig høye, skriker landet etter alternative transportmidler. Jernbane er en god løsning etter mitt syn. Kanskje dobbeltspor hadde vært best?

Et annet moment er nærtrafikken i Nairobiområdet. Det bygges faktisk nye stasjoner til “nye” tog, men det går foreløpig bare tog tre ganger om dagen. Det er også prosjektert jernbane til flyplassen og skinnene når nesten fram, men det er ingen trafikk.


Også når det gjelder flyplass har Kenyatta store planer. Den nye flyplassen, Jomo Kenyatta Airport utenfor Nairobi, skal kunne betjene 20 millioner passasjerer i året.

Samtidig meldes det fra Tanzania at de vil bygge en ny kjempehavn nord for Dar-es-Salem og jernbane innover i landet bl.a. til Uganda, Rwanda og Burundi. Også her står et kinesisk selskap bak, men her er prisen ?bare? 800 billioner Ksh. Det blir kanskje et kappløp om hvem som blir først igjen som for 120 år siden?

Gode nyheter, men det er et stykke fram??

 

Bjørn O Isachsen