LITT OMKRING AFRIKANSK KULTUR – og mitt møte med den del 2


Tradisjonen lever videre i mange miljøer, særlig på landsbygda. Leste akkurat i dag i en avis om et område nord i Kenya, i Baringoområdet, der bander herjer omkring og skaper frykt. Det skal i utgangspunktet dreie seg om beitområder. Ikke minst føler elever og lærere seg truet fordi bandittene ofte velger å angripe skoler, ødelegge dem, true lærerne. Dette går først og fremst ut over jentene, som forsvinner fra skolene i stort antall. Mye som tyder på at bandittene er redd for skolene og deres opplysningsvirksomhet.

Jentenes situasjon i mange afrikanske stammekulturer er fortsatt bekymringsfull. Ved valget i 2013, ble det valgt inn en kvinne fra maasaiene til parlamentet. Hun uttalte i et intervju i en avis at hun ville tale maasaienes sak i parlamentet. Kort tid etter protesterte maasaienes eldreråd (bare menn selvfølgelig) at bare de var maasaienes talspersoner; de ville ikke ha noe med henne å gjøre (hun var forresten utstøtt fordi hun stilte til valg!)


At kvinnene er dårligere betalt i det afrikanske arbeidslivet, er en kjent sak, men også ikke bestandig like respektert. Fatma sluttet i jobben i et stort revisjonsfirma etter ti år fordi hun følte hun var kraftig underbetalt. Det var tøft gjort.

Ngugi skrev i en annen bok at om du skulle opp her i verden måtte du ligge med sjefen først. Tror at det er noe som lever videre. Wangari Mathai, fredsprisvinneren, var en viktig talskvinne for kvinnenes rettigheter, hun sto på mot kapitalkrefter og tradisjonelt kvinnesyn, men det er utrolig langt igjen. Det fins en del markante kvinneskikkelser i dette landet. Kvinnene har egne representanter i parlamentet (noe mange av de mannlige representantene hevder de ikke trenger). Da parlamentet vedtok en lov om utvidet adgang til flergifte (det var jo en afrikansk tradisjon), forlot alle kvinnene parlamentet i protest.


Verken omskjæring eller mangegifte er tradisjoner som ikke har noe med religion å gjøre. Vilkåret for å ha flere koner er at du skal ha råd til det. Det er et system som har fungert i flere hundre år. Fordi det koster, er det de rike som kan ha flere koner. Flerkoneriet kan ha flere sider. Ngugi forteller i sin selvbiografi at hans far hadde 4 koner som hadde forskjellige funksjoner i ekteskapet. De var i grunnen gode venner, men faren begynte å slå moren hans. Det ville hun ikke ha noe av og flyttet ut. Mannen utviste henne så fra hans familie, og hun måtte flytte sammen med sine barn (deriblant Ngugi) til sin egen familie. Det var en fornedrelse.

Likevel er det mange som hevder at det moderne Afrika kommer til å være kvinnenes Afrika. Det er de som arbeider, tar vare på familien osv. Afrikas fremtid ligger hos kvinnene.

 

En kultur som jeg har stor sans for, er swahilikulturen. Det er en kultur som har fått utvikle seg gjennom tusen år minst i hele kystregionen av Øst-Afrika, mellom Somalia og Mozambique. Det er en amalgamkultur som har elementer fra tre verdensdeler, India, Afrika, Europa og Midt-Østen. Språket, kiswahili, er nettopp et språk som består av elementer fra alle disse områdene. Jeg vet ikke spesielt mye om denne kulturen. Det er først og fremst en muslimsk kultur, men har jo møtt den i en del sammenhenger, og mye av det den står for, ikke minst toleranse og mangfold. Det har nådd langt ut over kystregionene og preger f.eks forholdet mellom religionene i Kenya, ikke minst mellom kristne og muslimer. Dette er noe islamistene prøver å ødelegge gjennom al-Shabab og andre grupperinger, men også innvandrerne fra Somalia har en oppfatning av islam som er mer intolerant.


Jeg har møtt her i Kenya en toleranse og nestekjærlighet som nesten er overveldende. Derfor er det lett å være gift med en muslim når nestekjærligheten står så i sentrum. Da er det lett å se at det går an å være enige om å være uenige. Det overrasker meg også at Jesus står så sentralt i den muslimske lære, selv om det som sentralt i kristendommen, Jesus som Guds sønn, avvises.

LITT OMKRING AFRIKANSK KULTUR – og mitt møte med den del 1

 


Hva er afrikansk kultur? Fins det en egen afrikansk kultur? Det er ikke vanskelig å svare ja på det siste. Men det er vanskelig å svare særlig inngående fordi jeg ikke er innfødt selv. En kan absolutt oppleve kulturen annerledes. Det er dessuten mange forskjellige kulturer i et land som Kenya. Det er nomadekulturer, jordbrukskulturer og i dag en mer urban afrikansk kultur. Går en virkelig inn i enkelte kulturer, så ser du at kulturene kan være svært forskjellige innen et område og for forskjellige stammer, men det er også forandring og utvikling.


Jeg skal ikke gi meg ut på noen utdypende beskrivelse av afrikansk kultur, for det kan jeg ikke. Jeg skal beskrive en del ting jeg har opplevd selv eller lest meg til. Jeg synes ikke det er vanskelig å leve i den afrikanske kulturen, kanskje fordi den kulturen jeg møter her er så inkluderende og tolerant.

Har lest en del afrikansk litteratur. Det har jeg gjort for å prøve å komme inn i afrikansk måte å tenke og leve på. Det er også en fin måte å komme inn i den afrikanske kulturen på. De to forfatterne jeg har lest mest av er Ngugi wa Thiong’o fra Kenya og Chinua Achebe fra Nigeria. Begge har lidd den skjebnen å måtte reise fra sitt hjemland fordi de ble forfulgt der og levde/lever i eksil i USA (Achebe døde i 2013). Begge har skrevet romaner om det gamle, tradisjonelle i møte med det nye. Jeg opplever at det som Achebe skriver om Nigeria ligner mye på det som Ngugi har beskrevet i Kenya. Achebe skrev romanen “Things fall appart” allerede på 50-tallet, den første romanen som tar opp møtet mellom det gamle afrikanske tradisjonssamfunnet og den europeisk misjonen og kolonialismen.

Ngugi skrev “The river between” på 60-tallet. Det er særlig møtet mellom kristendommen og den gamle kulturen knyttet til tradisjon som tas opp, samt den begynnende britiske kolonialiseringen. Ngugi er særlig opptatt av de unges møte med det nye. Omskjæringen sto sentralt i kikuyuenes kultur – både hos menn og kvinner. Dette ble motarbeidet av misjonen. I Ngugis roman blir omstendigheter omkring den tradisjonelle festen omkring omskjæring en sentral begivenhet.

Omskjæringen står fortsatt sterkt i mange afrikanske kullturer, særlig i de tradisjonelle nomadekulturene som maasai, samburu og rendill. Andre kenyanske kulturer har ikke omskjæring, som f.eks luoene i vestre del av Kenya. I dag er omskjæring for kvinner bekjempet av myndighetene og organisasjoner og er på sterk tilbakegang særlig i byene. Særlig hos somalierne har omskjæring hos kvinner vært svært drastisk, men det kjenner vi godt til når det gjelder somaliske flyktninger i Norge.

 

I Ngugis bok utvikler det seg til et enten – eller. Enten er du kristen og lever etter de reglene menigheten setter, eller så står du helt på tradisjonens side. Slik oppfatter to av personene i boka situasjonen. Det oppstår en konflikt fordi hovedpersonen i boka, Wayaki, høvdingsønnen, forelsker seg i datteren til den kristne forstanderen, Nyambura. Hans far, høvdingen, legger en plan for ham for å kunne møte kolonistene som høvding: Han sender sønnen på misjonsskole uten at han vil forplikte seg til omvendelse. Han skal lære kolonistene å kjenne. Han har forstått at utdannelse er viktig. Men han forstår underveis at utdannelse er ikke nok for å møte kolonialismen og de hvite inntrengerne.

På slutten av romanen har Wayaki verken tradisjonalistenes eller misjonens støtte. Det ender med at han oppgir å bli høvding og følge tradisjonalistenes krav. Han stikker av med kjæresten som faren hennes har nektet ham, Nyambura, og gjemmer henne i sin egen hytte. Deres skjebne avgjøres imidlertid av tradisjonalistene som tar dem til fange.

Ngugi wa Thiongo valgte seinere å skrive romanene sine på gikuyu, det lokale stammespråket for så selv å oversette til engelsk. Han mente han da kom nærmere den afrikanske fortellerstilen.


En bok jeg leste med interesse var “Den hvite maasai”, om den sveitsiske kvinnen Corinne Hoffmanns ekteskap med en samburukriger på 80-tallet. Det ble et virkelig tøft liv for henne. Familien levde langt fra “sivilasjonen” i et tradisjonelt samburumiljø nord i Kenya. Hadde det ikke vært for en katolsk misjonsstasjon like i nærheten, ville hun nok ikke overlevd. Men det var ikke kulturen som var årsaken, men alle sykdommene hun pådro seg fra malaria til hepatitt. At kulturtradisjoner ble brutt i denne sammenhengen, var helt nødvendig, men hun ble unnskyldt fordi hun var “muzungo” – hvit. Kvinnesynet blant samburuene var svært kvinnediskriminerende – hustruen var mannens eiendom.

En spesiell episode var da de skulle kjøre til nærmeste by i landroveren Corinne hadde anskaffet seg. Det var bare Corinne som kunne kjøre den. Kvinnene som de hadde med som passasjerer provoserte ektemannen, samburukrigeren, fordi det ikke var han som kjørte bilen, så han grep rattet og de havnet i et tre. I forbindelse med ekteskapet, måtte Corinne omskjæres, men ektemannen forklarte familien sin at det var allerede gjort ifølge den hvite manns kultur, så hun slapp. Det var ikke kulturkollisjonen som førte til bruddet, men ektemannens sykelige sjalusi.

Da hun vendte tilbake 14 år seinere, ble hun tatt vel imot av familie og venner, til og med ektemannen som hun flyktet fra, som nok trodde hun kom tilbake til ham. Men datteren torde hun ikke å ta med. Ikke før 10 år seinere reiste hun med datteren på besøk til familien og faren.


Et annet aspekt som kanskje ikke er så tydelig er troen på witchcraft eller trolldomsmakt. Den lever i beste velgående i dag også, særlig på landsbygda og blant enkelte stammesamfunn. Medisinmannen har stor betydning i en del stammer. Maasaiene har større tro på egne “plantemedisiner” enn legevitenskapens medisiner. Troen på onde ånder er i enkelte kretser så sterk at det går ut over medmenneskeligheten. En kan ikke hjelpe et annet menneske, fordi det kan være onde ånder til stede. Vi opplevde for noen år siden ei geit som satt fast i søla i øsende regnvær. Fatma dro ut i søla og hjalp den utmattede geita inn på tørt land. Jeg spurte om ingen andre kunne ha hjulpet geita. Fatma trodde ikke det, nettopp på grunn av den grunnleggende troen på at onde ånder var til stede som ville hindre mange i å hjelpe.

fortsettes……

Rundt Mua hills


Livet har kommet i gang etter den store turen til Zanzibar. For meg ikke så mye egentlig. Brukte lang tid på å redigere bilder og skrive reisebrev, besøke butikker og isbar i Kitengela sammen med mine venner, noen turer til Athi River på jobb, som ikke er så rystende som før siden de har asfaltert veiene!, gåturer i området og på savannen, hvor det fortsatt er et dyreliv.

guvernørens mur og port med elektrisk gjerde.

Mua hills. Et innfall egentlig, vi kjørte der i fjor en gang, men jeg kommenterte at dette var et område jeg gjerne ville tilbake til; fordi vi siste gang hadde litt liten tid. Grunnen var både flott utsikt både mot Rift valley og mot byen Machakos, og at område var fruktbart og ikke så langt hjemmefra. Det ble en hyggelig tur for fire av oss.


Området vi bor i er nokså flatt. Vi kan se hjemmefra en del åser ikke så langt unna. Nærmest ligger Lukenya hill med profil som ligner på Khomeiny, fordums hersker i Iran. Bak den ligger Mua hills. For å komme dit kjørte vi Mombasa Highway i retning Machakos, men tok så av noen kilometer før vi kom til krysset til Machakos.


Det første vi oppdaget var at noen i ferd med å lage ny vei. Gravemaskiner og lastebiler grov og fjernet rødfarget jord i store mengder for at veien skulle bli stor og bred. Hvorfor skulle den det? Her var jo ingen trafikk. Litt lenger opp i lia så vi at lastebilene dumpet jorda på et jorde og like bak svingen var det bygget en mur med porter langs veien. Her bor guvernøren, fortalte Buda, og vi tenkte jo vårt. Deretter var veien som før, men det var likevel ingen ?rough road?.


Området er oppdyrket, og i de bratte bakkene hadde kambaene bygd flotte terrasser. Imponerende og arbeidskrevende byggverk. De dyrket masse forskjellig. Området var absolutt frodig, og til og med veikanten var noen steder ?frisert? slik at det så pent ut. Problemet er tilstrekkelig med vann. Så forresten få husdyr her oppe. Hadde noen tanker om hvis moderne jordbruk kom til dette området, hva ville skje da? Egentlig er vel ikke dette et område som passer for moderne jordbruk. Kanskje en vestlandsbonde kunne fått noe ut av det? Men det som gjør denne veien så spesiell er utsikten til begge sider; veien går på toppen av åsen og den ene spektakulære utsikten følger etter den andre. Det ble mange fotostopp.


En av grunnene til det var at her opp var det mange trær med dekorative røde blomster. Det gjorde landskapet ennå vakrere. Disse trærne er ganske vanlige i store deler av Øst-Afrika og kalles bl.a koralltrær eller flammetrær (erythrina). Litt lengre ned, var det blomstrende jakarandatrær, blå, i kontrast til det røde lengre oppe.


På veien ned på den andre siden så vi flere kvinner med tunge bører av trevirke på ryggen. Vi møtte skolebarn som vinket ivrig til oss.

 

På veien ned kom vi til en skarp sving. Der stoppet Buda bilen, satte bilen i fri og vi begynte å trille oppover! Noen unge menn demonstrerte med å helle ut vann at vannet begynte å renne oppover. Skeptisk som jeg er til slike ting, prøvde jeg å forklare det med at det var et optisk fenomen mer enn et fysisk. Mine venner er overbevist om at vannet rant oppover! Har noen en forklaring?

 

Vi passerte utkanten av byen Machakos. Buda ville vise oss den nye folkeparken som var anlagt utenfor byen. Utenfor byen må forklares, for politikerne i Machakos vil bygge en ny på de flate områdene like utenfor dagens by, gjøre Machakos til en teknisk hovedstad i Kenya; ikke mange kilometerne fra der regjeringen planlegger å bygge Kenyas ?Silicon valley? (Konza city).


Vi kom til folkeparken, men den var stengt fra mandag til onsdag, så vi slapp ikke inn (det var onsdag), men gjennom gjerdet kunne vi se en vakkert anlagt park med frittgående kalkuner og egen politistasjon. Det var et populært område, om søndagene var det nesten overfylt med folk, men akkurat nå var det litt langt unna for folk flest som ikke har bil.

 

Det ble de siste inntrykkene fra dette området, bortsett fra noen giraffer som beitet langs den meget trafikkerte Mombasaveien.

Naboene våre, impalaene


Kanskje de mest elegante, men skjøreste naboene vi har er impalaene. Jeg sier skjøreste fordi de virker litt porselensaktig – akkurat som om de kan gå i stykker. Tynne spinkle bein, smekre kropper; flotte, snodde horn er hannenes privilegium. I alt dette ligger en utrolig spenst, hurtighet og utholdenhet.

unge som dier mora


Navnet impala er forresten afrikansk; det er et navn hentet fra zuluspråket. Ellers har vi allerede vært borte i navn på dyr som stammer fra engelske zoologer. Fargen er brunaktig, de er mørkere enn de to gaselleartene jeg har nevnt.

ung impala

Av fakta om impalaene er sprang og hopp de kanskje mest imponerende. En impala kan hoppe 9 meter langt og 3 meter høyt. Selvfølgelig kan de også løpe fort. Hannene er større enn hunnene (som ikke har horn) og kan veie opp imot 75kg.


På savannen vår ser vi dem i større eller mindre flokker. Flokkene kan bli ganske store, i noen tilfeller er det sett flokker på over 100 dyr. Blir de angrepet, er det selvfølgelig en fordel å kunne løpe fort og kunne hoppe langt og høyt. I tillegg har impalaene utviklet en taktikk der dyrene løper til alle kanter for å forvirre angriperen. Det skal være i mange tilfeller ganske effektivt.

nær hotell i Serengeti

De liker seg ikke så mye i åpent lende, helst i småskog og kratt/bush hvor det er lett å gjemme seg. Av og til ser vi en enslig han som ofte holder seg sammen med thomson- og grantgasellene.


Det som er typisk for impalaene er at de danner flokker, som vi har nevnt. Noen av disse flokkene består av mange hunner og ungdyr og med en territorial han som leder. Andre flokker består av mange hanner som på mange måter er utfordrerne til den territoriale hannen. Så det er en del slåssing blant impalaene, særlig i brunsttida.

Impalaene er tallrike og er ikke utryddingstruet, men også av impalaene har det blitt færre med årene. Det fins en liten sidegren av impala som har et sortmasket ansikt. Denne er derimot svært truet, og fins i dag knapt andre steder enn i sanctuaries.

Naboene våre, grantgasellen

 

 


“Hysj. Ikke rør deg!”. Rett foran oss, bare 50 meter unna sto den med ryggen til oss og beitet fredelig. Det var en bukk med store, dreide horn i en elegant form, oversiden var gulaktig, sidene var skiddengul, baken hadde svarte tegninger og halen som viftet muntert var hvit øverst og svart nederst. Vi hadde møtt en grantgaselle.

 

Hva er en grantgaselle? Den ligner svært mye på en thomsongaselle, men den er mye større, kan veie opp imot 80kg. Ellers mangler den vanligvis det brune feltet på siden og har hvit halerot, mens thomsongasellen har sort. På savannen ser du ofte grant og thomsongasellene gå sammen, og da er det vanskelig å avgjøre hva som er hva. Selv på bilder kan det være vanskelig å avgjøre.

ungdyr

stolt han


På savannen vår har vi ikke sett så mange grantgaseller, flokker av dem ser vi sjelden. Ofte går hanner for seg selv. I nasjonalparkene er det vanlig med ganske store flokker med grantgaseller. De trives både på savannen og i skogområder med ikke altfor tettvokst skog. De beiter både på gress og på blader på trær. Det pussige er at det mange steder oppstår lokale underarter knyttet til hornenes form. Både hunner og hanner har horn, men hannenes horn er større og kraftigere.

grantgaseller under Kilimanjaro

i bushen

Ellers oppfører de to gaselleartene seg temmelig likt når det gjelder å komme unna farer. Stor hurtighet samt hopp og sprett har stor betydning. For grantgasellen kan nok hornene i seg selv være et godt forsvarsvåpen

thomson og grantgaselle

Alle gasellene er løvemat og står på andre rovdyrs meny. Geparden prøver nok å jakte på grantgasellen, men må ofte gi opp på grunn av størrelsen.

Jeg synes at grantgasellen er vakrere og mer elegant enn thomsongasellen, men det er nok en smaksak. Flotte dyr på den afrikanske savannen.

han og hun!

Naboene våre

 


Hadde lyst til å presentere naboene våre litt nærmere. Å nei, ikke de menneskelige naboene, de kjenner jeg knapt nok, men de naboene som ikke bryr seg, bare de får være i fred.


Dessverre har det vært litt urolig ute på savannen, så det er ikke så ofte jeg ser naboene våre i så stort antall lenger. Da jeg var ute på i savanne i går, forsto jeg noe av grunnen. Savannen var full av sauer og geiter og noen kyr, så det var ikke så mye fred å få. Likevel, det første dyret jeg møtte, var en av våre ville naboer, en thomsongaselle. Det er den jeg vil presentere litt nærmere nå.

 

Gasellene er en underavdeling av antilopene, og det som kjennertegner de fleste av dem er at de er brune med hvit underside, at de kan løpe fort og hoppe høyt. Thomsongasellen kjennetegnes også ved at den har en mørk stripe langs kroppen, og at den er ganske liten. Maksimum vekt er ca. 30kg. Både hunnene og hannene har horn, men hunnenes horn er små. En gaselle som ligner på vår thomsongaselle er springbukkene i Sør-Afrika, som ikke minst er kjent for sine høye hopp, for å forvirre angripende rovdyr. Thomsongasellen er vanlig over på savannen og i halvtørre områder av Øst-Afrika, opptrer i større eller mindre flokker, ofte sammen med andre gressetende dyr.


Når jeg er ute og går på savannen og møter en flokk gaseller, prøver jeg å styre utenom dem. Hvis jeg bare går uten å stoppe kan det hende de bare fortsetter med sitt og lar meg passere på en 50meters avstand. Derimot stopper jeg opp, blir de mer mistenksomme, og det kan hende at noen nervøse dyr begynner å løpe og får flere med seg, mens det blir nesten alltid stående en igjen og glo. Det er derfor vanskelig å fotografere dem helt på nært hold uten å stoppe opp. De beste nærbildene har jeg fått når jeg har kjørt forbi dem i bil. Biler er dyr vanligvis ikke redde for, men stikker du hodet for langt ut, kan det hende de får fart på seg likevel.


En gang jeg var ute på savannen, så jeg en flokk løshunder som nærmet seg en liten flokk thomsongaseller. Det oppsto fullstendig forvirring. Gasellene løp ikke sin vei, men valgte og hoppe og sprette omkring til løshundenes fortvilelse. Til slutt ga løshundene opp og forsvant.


Denne gasellearten er nok på ingen måte utrydningstruet, men alle villdyr i Afrika er utsatt for menneskelig aktiviteter som stadig sprer seg utover savannen. Tror nok noen innfødte tar seg en tur på savannen en gang i blant for å sikre seg en gasellebiff.

RYSTENDE AMBOSELI


Parkeringsbesvær

Etter den noe opprivende sjøreisen, vaklet vi i land i Dar Es Salaam. Der sto agenten vår og ventet på oss. Vi samlet bagasjen og gikk over gaten til St Josephs katedral der vi hadde parkert bilen. Først fikk en av oss sjokk fordi bilen var parkert inne, men det viste seg å være en bil parkeringsvakten kunne flytte.

 
Det neste sjokket kom da vi kjørte fram bilen. Noen hadde stjålet tåkelysene på bilen – og det på en bevoktet parkeringsplass. Så fulgte en “opprivende” time der parkeringsvakt, parkeringssjefen, agenten og Buda/Fatma diskuterte og forhandlet om konsekvensene av dette. I ventetiden beundret vi det vakre interiøret i St. Josephskatedralen. Vi kjørte en tur bort til politistasjonen for å få en bekreftelse på det inntrufne, men der fikk vi beskjed om at det ville ta resten av dagen. Det hele endte med at vi kjørte av gåre uten tåkelys og uten noen beklagelse fra parkeringsselskapet. Og vi hadde mistet verdifull kjøretid.

Reise i mørket

Planen var å komme så nærme grensa til Kenya som mulig med overnatting i nærheten av Moshi. Hadde egentlig tenkt å bruke tre dager på returen, men siden vi brukte en ekstra dag bort, måtte vi kutte inn hjemover. Vi bestemte oss å kjøre via den gamle hovedstaden Bagamoyo. Det gjorde vi lurt i. Her var politiet mer vennligsinnet. Noen tur innom den gamle hovedstaden ble det ikke tid til.


Derimot handlet vi litt frukt i en kiosk ved veien. Veien endret seg fra en normal asfaltert vei, til en krøttersti, men vi så de holdt på å lage en ny vei. Veien gikk over et våtmarksområdet, så det var vel litt problematisk å bygge vei i dette området. Da vi var ute av våtmarksområdet, ble veien normal igjen. Da gikk det for full fart nordover. Det var bare bussene som kjørte fortere enn oss.

Mørket senket seg som det alltid gjør i Afrika ved ½ 7-tida, og vi hadde langt igjen. Vi stoppet ved en bensinstasjon der det lå en restaurant like ved siden av. Kyllingen ble grillet – så det ble mat både for bilen og oss. Vi kjørte videre i mørket. Jeg fikk ordre om å holde sjåføren våken. Det var i grunnen en grei jobb. Det regnet lett, asfalten var våt og mørk og det var ingen veimarkeringer. Ut i fra GPS kunne jeg fortelle Buda at etter 100m kom det sving til høyre, så gikk det rett fram osv. Buda lurte en stund på hvor jeg fikk disse opplysningene fra, inntil han oppdaget at jeg leste av GPS-kartet.
Det var spesielt å reise slik i mørket, for det er sjelden du ser lys langs veien. Ikke alle steder er koplet til el-nettet, eller folk synes det er for dyrt å bruke det. Ingen ville dyr var ute og gikk heller. Etter en stund sluttet det å regne og det ble lettere å se hvor veien gikk. Til slutt kom vi til den lille byen Same, og vi bestemte oss for å overnatte. Rene senger, tak over hodet og en svært lett frokost var alt som skulle til.

Tilbake til Kenya

Tidlig dagen etter bar det i vei igjen, vi hadde 160km til grensa. Fortsatt var været truende – nesten ingen glimt av landskapet omkring oss. Vi nærmest oss sterkt røttene til Kilimanjaro. Landskapet endret karakter og naturen ble frodigere. For å si det enkelt: Bananer i lange baner. Dessuten passerte vi Marangu, utgangspunktet for mange vandringer mot selve toppen selv: Uhuru peak. Ingen steder i verden er forskjellen mellom fattig og rik så stor som nettopp i Marangu; mellom velutstyrte vestlige fjellvandrere og lutfattige tanzanianske småbønder. Vi svingte oss videre mellom uttallige kirker og bananplantasjer. Været bedret seg jo nærmere Kenya vi kom.

Plutselig så vi rett opp på Mawenzi, den “lille” sidetoppen til Kilimanjaro. Likevel imponerende med sine 5155m. Like bak lå selve Kilimanjaro med 5895moh med en liten skyhatt. Det var mye mindre snø i dag enn i april. Etter en stund bestemte de seg for å kle på seg igjen, etter morgenluftningen. Flott med et glimt av majestetene.

Mawenzi

Grensepasseringen gikk som smurt, kafeen i Loitokitok stilte med te, smultringer, chiapati og mandazi. Så bar det ned til den store sletten ved foten av Kilimanjaro og Amboseli National Park.

Mawenzi og Kilimanjaro

Amboseli på nytt.

Noen av oss besøkte Amboseli allerede i slutten av april. Svært forskjellig bakgrunn for disse to besøkene. Det første var et besøk hvor vi bodde i parken og hvor Kilimanjaro hele tiden var der som en flott bakgrunn. Nå ble det en fem timers gjennomkjøring i denne parken hvor bakgrunnsteppet manglet. Vi synes likevel at en safari hører med i en tur i Afrika.


Det afrikanske dyrelivet er spesielt og unikt. I Amboseli har du også perspektivet folk i forhold til dyreliv, siden dette er et maasaiområde. Noen steder så vi kuflokker beitende sammen med sebra og gnu. Maasaiene har imidlertid sørget for at tallet på løver er lavt, og en stund var de i alvorlig konflikt med elefantene.


Dyreopplevelsene var mange, blant annet av sjiraff, gaseller, antiloper, flodhest, bøfler og elefanter. Vet ikke hva som var den største opplevelsen for gjestene våre. Kanskje var den skremte bøffelen den nifseste opplevelsen; sjiraffkalven som løp sin vei eller elefantfamiliene med sine unger badende i sumpen husker vi også. Og så opplevde vi gerenuk-antilopene igjen like utenfor parken. Men da var vi nokså sammenrystet av den dårlig vedlikeholdte veien gjennom parken. Dette var ingen typisk afrikansk roughroad, men en rystende dårlig vedlikeholdt grusvei der ?vaskebrett? er en god betegnelse på veitilstanden.


Namanga  

Nå håpet vi at vi kunne ta strake veien hjem. Neste overraskelse var at brua like ved grensebyen Namanga ble reparert og utvidet, og at det bare fantes en meget dårlig omkjøringsvei ? en virkelig rough road. Det hadde regnet litt nettopp, så det hele så svært sleipt ut. Da vi hadde kjørt noen hundre meter, møtte det oss et lite oppløftende syn. En svær trailer hadde kjørt seg fast og holdt på å skli ut i elva. For å kunne manøvrere seg forbi den, måtte en drive finmanøvrering, men så sleipt som det var, gikk det ikke bra med bakhjulsdrift. Vi sklei nærmere og nærmere traileren.

Etter hvert fikk vi hjelp av mange hjelpende hender, men skaden var allerede skjedd, et stygt merke bak på bilen etter skarpe kanter fra en fastlåst, halvt veltet trailer. Men vi kom oss videre ut på hovedveien – og så bar det i full fart mot Kitengela og hjem!

Det ble en meget begivenhetsrik tur – på godt og litt mindre godt. Det var ingen situasjon vi ikke kom ut av på et vis, men det ble litt mange slike situasjoner. Noen av dem kunne vi gjerne vært forruten. Alle var enige om at vi hadde hatt en utrolig flott tur. Godt å kunne slappe av noen dager hjemme?..

 

ZANZIBAR – TUR RETUR

 

St Josephs katedral

Dar Es Salaam

Dar Es Salaam er en stor by med flere millioner innbyggere. Byen var hovedstad i Tanzania, men i 1973 ble hovedstaden flyttet til Dodoma inne i landet. Likevel – byen er fortsatt den økonomiske og kulturelle hovedstaden i landet. Hvis en sammenligner med Nairobi, er ikke byen så “storslagen”, men det begynner å komme mange skyskrapere også her. Vi var ikke så mye opptatt av dette da vi kjørte inn i byen, men å finne fergehavna og skaffe oss billetter til ferga 0930 neste morgen. Bortsett fra et par enveiskjøringer gikk det greit å finne fergekaien. Den ligger rett ved St. Josefskatedralen – oppført av tyskerne i kolonitida. Det er en del spor etter kolonitiden spesielt her i havneområdet. Tanganyika var tysk fra 1886 til 1918 da britene overtok etter 1. Verdenskrig. Vi ble fort omringet av agenter som ville hjelpe oss med billettkjøp, hotell og parkering. Det gikk rimelig greit, selv om vi var blitt rimelig skeptiske til tanzanianere som ville heller “spise” oss enn hjelpe oss.

 

Jeg fikk forresten min lille “hevn”. Jeg spurte en “agent” som særlig hadde lagt sin “elsk” på meg, om det var et toalett i nærheten. Han tok meg inn i et mørkt restaurantområde og viste meg et “høl” av et toalett. Da jeg var ferdig, ville han ha 1000Tsh (4kr) for besøket (det sto skrevet på veggen). Jeg hadde imidlertid ikke tanzanianske shilling, men derimot noen kenyanske. Han pekte på min 1000Ksh (75kr) og hevdet at det gikk for det samme. Heldigvis hadde jeg også en 50Ksh (3,5kr) som jeg gav ham, og han forsvant med et grynt.

Vi fikk billettene til ferga neste dag, og agenten fant et greit hotell like i nærheten. Så gikk vi på kyllingburgerrestaurant og spiste junk. ATM var også i nærheten, så nesten alle sorger var slukt.

Ferga til Zanzibar var en hurtiggående katamaran med navnet Kilimanjaro IV (og jeg som trodde at Kilimanjaro var et fjell!). Dette var en ganske ny båt som så svært moderne ut. Det var forskjellige klasser om bord. Mine venner og jeg ble plassert på toppdekk (uten tak), mens Fatma og Buda (av økonomiske grunner “gift” under båtreisen) ble plassert nede. De fikk forresten fine plasser foran på båten. Selve overfarten på 1 ½ time er det ikke så mye å fortelle om, det var rolig hav og sol, så vi nøt turen sammen med folk med forskjellige etniske bakgrunner – et verdenssamfunn i miniatyr.


Zanzibar

I det fjerne dukket øya opp – denne sagn og myteomspunne øya. Midt på øya ved vestkysten var “Stone town”, den gamle byen, sentrum for swahilikulturen i Øst-Afrika gjennom mange hundre år. Et resultat av handelsutveksling mellom tre kontinenter over lang tid – til tider ikke helt fredelig utvikling. Bare for å nevne det: Sultanen av Zanzibar ga den nye havna på fastlandet for fredens havn = Dar Es Salaam. Handelen var så blomstrende at sultanen av Oman flyttet fra Oman til Zanzibar på 1600-tallet etter at portugiserne ble sparket ut. Blant de viktigste handelsvarene ved siden av krydder var elfenben og slaver – det siste prøvde britene å motarbeide så godt de kunne. På midten av 1800-tallet kom sultanatet under britisk kontroll. Da først ble det slutt på slavehandelen. Denne kontrollen beholdt britene helt til frigjøringen i 1964. Kort tid etter ble sultanen avsatt og Zanzibar tilknyttet den nye staten, Tanzania. Fortsatt er Zanzibar en slags selvstendig del av Tanzania; vi måtte fylle ut besøkspapirer (de samme som ved grensa til Tanzania) og fikk stempel Zanzibar i passet.

  

På nytt ble vi omringet av “agenter” som ville hjelpe oss og tjene penger på oss. Fatma hadde allerede på forhånd spurt agentkontoret i Dar om det var noen i Zanzibar som kunne hjelpe oss. Vi ble møtt av en hyggelig mann som loste oss gjennom kontrollene til en restaurant i nærheten – hvor vi allerede møtte kanskje det viktigste Zanzibar har å tilby – en gammel historisk by og vakre strender. Vi ble enige med agenten at vi ville ha omvisning i Stone town, men ellers slappe av og leve et behagelig liv nord på øya der strendene og solnedgangene var vakrest. Tre netter ville vi ha. Det skulle agenten ordne.

  Sultanens bolig

Rikt utskåret dør.

Stone town

For oss som har besøkt byer som Lamu, Mombasa og Malindi tidligere, var det interessant å besøke gamlebyen i Zanzibar, Stone town. Det var mye som var likt, ikke minst de praktfullt utskårne dørene, men Zanzibar var mye større, hadde flere palasser til rike folk osv. Det vi også la merke til var at kvinnene hadde mer fargerike klesdrakter, få bar heldekkende niquab, at vespaene var farlige i de trange smauene (i Mombasa tuk-tukene; i Lamu eslene). Kirker og moskeer lå om hverandre. Det fortalte om toleranse og gjensidig respekt.

kontrast

fargerikt fellesskap

Det er det som er typisk for swahilikulturen – hvor kulturimpulsene har kommet i fra mange steder og ført til en blandingskultur fra afrikansk-, arabisk-, indisk- og europeisk kultur. Selve språket, kiswahili, er et slikt produkt og skrives og snakkes over hele dette området helt inn i Burundi, Rwanda og Kongo. Det er ingen tvil om at her står islam sterkt, men islam her er svært annerledes enn den du møter for eksempel i nabolandet Somalia eller i Midt-Østen.

Strandliv

Vi var glade for omvisningen i Stone town, vi var også glade for etter hvert å komme til vårt hotell, Sunset Bungalows, ved Kendwa nord på øya. Her skulle vi tilbringe to “dovne” (ikke alle var like dovne) dager ved stranda, bade og nyte tilværelsen. Det er ingen grunn til å gå i detalj her.

Vi møtte forresten tre norske jenter, derav ei fra Mandal. Vi hadde mange felles kjente. En av dem fortalte at dette var det eneste hotellet på denne stranda som var eid av lokale. Vi valgte forresten å spise middag på en restaurant som lå utenfor turistområdet. Veien dit var våt og mørk, men maten var utmerket (fisk selvfølgelig) og billig! Dessuten ble plukking av skjell den store hobbyen og resultatet ble rikt. Jeg fant det største!


  kontrast

Strendene var puddersand, vannet var godt og solnedgangene betagende vakre. Unguja (Zanzibar på kiswahili) må være et paradis på jord.


 

Mandagsmorgenen ble vi hentet fra paradiset til Zanzibar for retur til fastlandet. På ny fikk vi stempel i passet, og på ny gikk vi om bord i båten (denne gangen den helt nye Kilimanjaro IV) for retur til Dar Es Salaam. Den turen ble helt annerledes. Det blåste sterkt og da vi kom litt fra land merket vi at bølgene var ganske store. Dessuten hadde vi stampesjø så vi stadig vekk ramlet ned i “hull” i sjøen. Jo da, vi fikk utlevert spyposer, men det holdt ikke for mange. Selv nøt jeg turen, her var mye frisk sjøluft og det var fint å merke at jeg var sjøsterk, men jeg tok ikke sjansen på å bevege meg noe om bord. For noen av våre var turen ille, for andre ikke, sånn er det når man er til sjøs. La forresten merke til at kapteinen styrte inn mot fastlandet nokså tidlig, så vi kom bak noen øyer og grunner så bølgene ikke ble så plagsomme.

Fiskemarkedet

Endelig kom vi til land – mer eller mindre miserable. Der ventet nye opplevelser.

 

 

REISEN TIL ZANZIBAR

Besøk

Jeg har fått besøk! i Afrika! Av to damer som ville tilbringe høstferien hos oss. Nina, gammel nabo og kollega og hennes venninne Åshild. Nina har lang reiseerfaring, har vært i mange land (også Kenya) og steder, ofte i hjelpsammenheng med Kirkens Nødhjelp. Åshild var helt blank i det å reise på egenhånd, men syntes det var veldig greit å reise med Nina.

Derfor måtte jeg reise litt tidligere enn det jeg pleier hjem til Kenya, og returnere litt tidligere også – i slutten av mars. Så vi reiste sammen fra Kristiansand til Nairobi. Flyet fra Kristiansand var forsinket, så vi fikk ikke bagasjen før dagen etter. Den ble brakt helt til døra,  så Kenyan Airways har forbedret seg!

Ett av målene vi hadde satt oss var å reise til Zanzibar. Buda hadde sagt seg villig til å være sjåfør. Litt overasket var jeg da jeg så at han hadde installert busseter i den blå varebilen. Vi skulle i alle fall sitte godt på turen. Det gjorde vi da også, men den som satt i baksetet (Fatma) fikk særlig merke humpene og dårlig vei. Ellers gikk bilen som ei klokke – det var ikke den som gjorde turen opplevelsesrik – i alle fall nesten. Den kom nemlig til å få litt stygg behandling underveis, men det var ikke vår feil. Når vi reiser på tur, reiser vi litt “på lykke og fromme”. Vi tar ting som det kommer. Slik ble det denne gangen også.

Planen var å være på reise i en uke. Nedover skulle vi dra via Mombasa – oppover via Amboseli National Park. Dermed ble det en kombinasjon av reise, avslapning og safari. Slik ble det da også. Det vi glemte var de store avstandene vi hadde å gjøre med. Alt i alt ble turen på 2000km.

Mombasa

Turen nedover gikk som smurt i det fine været. Vi installerte oss på det lille hotellet vi vanligvis bruker i bydelen Nyali. Noen av oss (Nina) ville gjerne se havet, og helst bade i det også. Det ble det ikke anledning til før dagen etter da vi startet med å besøke den offentlige stranden. Bare vakkert.

   

Gamlebyen i Mombasa er et besøk verdt! Vi bestemte oss for ikke å besøke “Fort Jesus” – det minnet for mye om død og slavehandel. Da vi parkerte, dukket det opp en fyr som gjerne ville være guide for oss. Vi sa ja, og han viste seg å være en dyktig guide som geleidet oss rundt i denne gamle byen til steder vi aldri hadde vært før. Vi besøkte både fiskemarkedet, som var heller beskjedent, og grønnsaksmarkedet, som var bugnende. Krydderbutikk fikk vi også besøke med smaksprøver og foredrag om krydderene av den indiske innehaveren. Mine to gjester var veldig imponert og fascinert av det de opplevde, slikt hadde de ikke vært med på før.

Vi brukte mye tid i gamlebyen, så vi kom seint av gårde til Likoniferga som skulle bringe oss til sørkysten av Mombasa. Likoniferga er 3 store ferger som bringer folk, biler og busser fra sør til nord og omvendt i tusenvis. Fatma har alltid vært litt skremt av å reise med denne ferga, det har skjedd ulykker: Biler og folk har falt i sjøen. Turen tar knapt 10 minutter og krysser skipsleden inn til Mombasa havn, den største i Øst-Afrika. Det er også årsaken til at det ikke er bygget noen bro. Den må være høy nok til å slippe de store båtene under. Det var derimot ingen dramatikk på vår tur.

Så suste vi nedover sørkysten der Mombasas fineste strender og hoteller ligger. Vi så ikke så mye til dem. Vi var mer opptatt av å komme til Lunga Lunga, på grensa til Tanzania. Det var lengre enn vi trodde, og etter hvert som vi nærmet oss Tanzania, ble veien smalere og smalere; mens bussene kjørte fortere og fortere. Ingen sperrer der i gården.

  

Tanzania

Grensepasseringer tar alltid litt tid. Det er bilder som skal tas, papir som skal fylles ut, pass som skal stemples, forsikring til bilen som skal ordnes osv. Det ble så seint at vi bestemte oss for at vårt neste mål måtte være Tanga, den nærmeste byen i Tanzania. Veien vi kjørte på var både god og bred (så et sted at det var en gave fra det amerikanske folk), med humper og dumper i hver landsby vi passerte, så det var vanskelig å holde jevn fart. Humper her i Afrika er virkelig humper som må passeres med forsiktighet. Tilslutt kom vi fram til Tanga og fant et meget greit hotell med høy standard og en koselig uterestaurant. Mest forbauset ble vi over regninga som med to doble rom + et enkeltrom kom på 670NOK. Utrolig.

Dagen etter nøt vi frokosten før vi reiste videre mot vårt neste mål som var Dar Es Salam og ferga til Zanzibar.

Mot Dar Es Salam med forhindringer

Planen hadde vært å reise til Bagamoyo dagen før, men vi var alt for seine til å nå Bagamoyo. Derfor måtte vi kjøre de 360km på hovedveien via Chalminze junction i en viss fart. Det viste seg å være et dumt valg. Jeg husker ikke helt hvor vi fikk vår første “bot”, men vi fikk den fordi brannslukningsapparatet vi hadde var for lite etter tanzaniansk standard. Selvfølgelig var dette rein korrupsjon, politimannen fikk pengene uten kvittering. I Kenya stopper politiet sjelden biler med hvite, som regel slipper de dem bare videre. Korrupsjonen skal ikke være så synlig. Også så gikk det slag i slag – hele fire ganger ble vi stoppet, tre ganger av politiet.

Den siste gangen var den mest dramatiske. Det begynte å bli lite bensin. Vi besøkte to bensinstasjoner, men de hadde ikke elektrisitet så pumpene virket ikke. Til slutt gikk vi tom for bensin. Fatma fikk en kanne, stoppet en motorsykkel og dro av gårde til en bensinstasjon. Etter kort tid kom hun tilbake med bensin, og vi var i ferd med å fylle bensinen på bilen, da en sivil bil stanset og en haug med unge menn stormet ut. Vi var tatt på “fersken”. Etter en ny lov var det ikke lov å fylle bensin langs veien i denne delen av Dar Es Salam. Etter mye om og men og høylytt diskusjon ble vi ledet til en inngjerdet plass der vi ble parkert. To av “gutta” tok plass i bilen før vi kjørte av gårde. Sivilistene var representanter for myndighetene som ikke kunne la dette passere. Vi hadde hele tiden forstått at det var bare snakk om hvor mye vi måtte betale. Til slutt ble vi enige om en sum, og vi kunne fortsette. Korrupsjon i høyeste potens.

Alt i alt betalte vi “bøter” for NOK 500 i dette vennligsinnede landet. Vi var ikke særlig vennligsinnet. Da jeg noe seinere nevnte dette for en tanzanianer, trakk han bare på skuldrene og sa at politiet skulle også leve. Våre venner syntes at episoden var svært ekkel og til dels truende, særlig når vi ble innelåst på parkeringsplassen. Vi valgte en annen vei ut av Dar Es Salam på veien hjem. Vi ble stoppet av politiet noen ganger da også, men betalte ingen bøter. Likevel: Da vi dro av gåre tidlig en litt regnfull morgen på vei mot Moshi ble vi stoppet av en politimann som spurte om vi kunne spandere en kopp kaffe på ham, det var vått og kaldt. Det fikk han!

Alt dette + trafikkork i Dar Es Salem førte til at vi ikke rakk siste ferga til Zanzibar.