Mijikonda

Det virket nesten kjølig å gå av toget på Nairobi Terminal. Det er forskjell på 31C i Mombasa og 20C i Nairobi. I vrimmelen av folk som ville ha oss til kjøre drosje med dem, var det bare en som kunne kjøre oss til Kitengela – det var jo motsatt retning av hvor alle andre skulle. Hjem kom vi trass i stor trafikk og at en lastebil hadde kjørt seg fast i den gamle togbrua med for høy last.

søndagstur?

Buda kjørte oss tidligere på dagen fra Kilifi til Mombasa på en indre vei, som var mer enn god nok for oss. Fikk litt bedre inntrykk av livet på landet i ”mijikondaland”. Mijikonda er fellesnavnet på stammene som holder til her ute ved kysten. Deres kultur er absolutt preget av den kystnære swahilikulturen. Mye palmer, og mange landsbyer der jordhytter var det normale og der moskeen tronte som kirken gjør i våre bygder, barn lekte eller gikk på skole, og kvinnene gikk i sine fargerike gevanter med børen på hodet. Underveis passerte vi en madrasa – skole for undervisning i islam.

folkeliv langs veien
sisalplantasjer så langt øyet rakk
Baobabtre med skoleklasse på tur.
Folkeliv i Kilifi.
Best på hodet
Vanlig med jordhytter
Hva var disse barna opptatt av?
Barn venter utenfor madrasa i Kaloleni.
Landsbymoské
Kysten utenfor Kilifi

At vi da kom over tre timer for tidlig til toget som to av oss, Fatma og jeg, skulle ta til Nairobi, gjorde at ventetiden ble noe lang. Så begynte sirkus sikkerhet, der vi, bagasjen og samvittigheten måtte kontrolleres på alle bauer og kanter. Jeg måtte gi fra meg en saks som hadde overlevet tre andre sikkerhetskontroller. Men, nei, den var forbudt på toget, basta.

Togturen gikk utmerket den, vi fikk faktisk et glimt av Mt. Kilimanjaro underveis, og vi kom til Nairobi samtidig med at de andre akkurat nådde fram til Kitengela. Det tre timene med venting var ikke helt bortkastet. Heller en tur med toget enn tre timer i bilkø – og mye sikrere.

Ferie på Kenyas østkyst

Vi har nemlig vært på ferie. Ikke akkurat luksus, men absolutt utmerket standard på et hotell like utenfor Kilifi (som ligger mellom Mombasa og Malindi) der vi delte en leilighet med tre soverom og stort oppholdsom med wi-fi og det hele; med swimmingpool for både voksne og barn samt sjarmerende ”restaurant” nede i jungelen der apene faktisk ikke var til særlig sjenanse. Ungene var i utgangspunktet litt skuffet fordi det virket noe “primitivt”, men dagen før hjemreisen ville de gjerne være en dag til. Selv syntes jeg at stedet var sjarmerende på sin primitive måte.

“Spisestua”

Noe av det beste med stedet, var personalet som ikke visste hva godt de kunne gjøre for oss. Det er viktig når en skal være noen dager på samme sted. Det største minuset var stranda som hadde litt ”strevsom” adkomst (fordi en eller annen myndighetsperson forbød bruk av egen eiendom som adkomst) til stranda og som ikke helt var av kyststandard. Det ble museumsbesøk av gamle swahiliruiner, turer i området med sommerfugler og fuglesang, kosing med slanger, båttur med dhow med bading (ca +25C), utforsking av krabbeliv og spising av sjømat – og en ekstra utfordring for noen med kombinasjonen vind og litt høye bølger. Med andre ord: Feriesysler og avslapping. 

poolen

Vi besøkte blant annet noen ruiner fra 1400-tallet som av en eller annen grunn gikk til grunne. Det er mange slike ruiner i Øst-Afrika. Litt lenger nord er ruinene i Ghedi, som er på UNESCOS liste over verdensarv. Det ser ut til at det kan ha en viss sammenheng med nye inntrengere: portugiserne. Swahilikulturen  er en meget spesiell kultur som har oppstått i møtet mellom flere kulturer, den afrikanske (bantu), den arabiske og den indiske. Hovedformålet var handel – og for å kunne handle måtte man ha et språk, et språk som utviklet seg som en sammensmelting av ord og uttrykk fra de forskjellige språkene til kiswahili i dag. Dette språket har i sin natur derfor vært villig til å ta opp i seg elementer fra mange forskjellige språk som området har vært i kontakt med, portugisisk og ikke minst engelsk. Det skjer for så vidt fortsatt. 

baobabtre (ca 800 år) og meg.
kosedyr (ikke giftig) 

Vi hadde tre avslappende dager i passe varmt vær. Regnet gjorde det bare om natta. Mye grønnere her ute ved kysten enn innover i landet.

kroppsdekorasjon 
Vi går ombord i en dhow
gøy på stranda
enklokrabber 
ung styrmann, som tar jobben svært alvorlig…

***

På en tur møtte jeg tre unge gutter rundt 6 år. De viste fram sine nye leketøy; emballasje av leketøy de sannsynligvis hadde funnet på søppelhaugen. De strålte av fryd. Jeg syntes jeg kjente igjen emballasjen som dukken Rasha fikk til 8-årsdagen, hadde vært pakket inn i. 

stolte smågutter!

”KJØLIGE” MOMBASA – en togtur i Kenya

Det er 24C i Mombasa. Det er ”kjølig” til å være østkysten av Kenya.

    Den nye jernbanestasjonen i Mombasa
Vi ankommer Mombasa

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Toget seg langsomt inn på stasjonen i Mombasa terminal. Vi hadde nettopp reist fra Nairobi med den nye SGR Madaraka-ekspress. Toget hadde vært underveis uten stans i 4timer og 45 minutter – omtrent samme avstand som mellom Oslo og Bergen. Det gamle toget brukte i sin tid 14 timer og var nattog. Du måtte som regel regne med noen ekstra timer – og kanskje noen uventede tekniske problemer underveis. Det nye toget brukte kortere tid enn rutetabellen.

Vi fikk vite hastigheten på toget. Høyeste registrerte var 114km/
Interiør 1.klasse

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Toget var selvfølgelig smekkfullt. Stor stemning og mange barn. God service fra personalet som også drev med salgsvirksomhet. Vognene virket ok, setene var gode å sitte i, i alle fall på 1.klasse. Minnet litt om setene på NSB B3 vognene i gamle dager, men de hadde ikke mange reguleringsmuligheter. Litt uvant å reise med et tog hvor lyden fra skinneskjøtene absolutt var hørbare. Var det umulig å legge helsveisete skinner i et afrikansk landskap?

Madaraka ekspress utenfor Kitengela

Dessuten var det flott å se det kenyanske landskapet fra toget. Banen ligger ofte høyt i terrenget (ofte på fylling eller bru) slik at utsikten mot landskapet var godt tilstede. Landskapet er stort sett ganske flatt, noen steder er det nesten folketomt – andre steder er det dyrket for eksempel med store sisalplantasjer. Litt over halvveis passerer vi gjennom Tsavo National Park, den største i Kenya. Har vært der før, så det var spennende og se om vi fikk oppleve ”wildlife” fra toget i 100kmt. Det fikk vi.

 

Sisalplantasje med baobabtrær
elefanter i Tsavo National Park fra toget.

”Elephants” ble det mumlet gjennom vogna da vi passerte noen elefanter som fredelig beitet et stykke fra jernbanelinja. Og det skjedde flere ganger. Så det ble mye titting ut av vinduet på landskapet som for forbi. Det er noe jeg trives med, nesten bestandig. Landskapet er på mange måter landets sjel.

Selv om vi hadde følelsen av å kjøre i et nesten flatt landskap, er sannheten at vi sank fra ca. 1600moh som er Nairobis høyde, mens Mombasa ligger ute ved havet. Derfor går det litt langsommere motsatt vei. (Vel, det brukte bare 10 min. lenger tid!)

et enslig baobabtre

Jeg har reist mange ganger mellom Nairobi og Mombasa med bil. For meg har det alltid vært stressende. Lastebilene er som regel overlesset og kryper av gåre i 50kmt. Det blir det utrolig mange forbikjøringer av. Forbikjøringer krever liv – har hatt skumle opplevelser noen ganger. Med toget var det bare avslapping.

Mombasa Highway fra toget.

Det største minuset var den overdrevne sikkerhetskontrollen på stasjonen i Nairobi (og Mombasa på tilbakeveien). Her ble vi sjekket fra topp til tå, og bagasjen ble gjennomlyst minst to ganger. Unødvendig stress etter min mening.

Så var det bare å vandre ut i det ”kjølige” Mombasa. Der sto våre venner og ventet. De hadde kjørt tidligere på dagen fra Kitengela til Mombasa, så egentlig var vi nokså bortskjemte.

Først kjørte vi (feil) til havna i Mombasa, men fikk heldigvis svingt unna i tide – ellers kunne vi kanskje blitt sendt som båtfrakt tilbake til Norge? Vi endte derimot på en restaurant i sentrum av Mombasa. Der spiste vi en bedre middag mens vi nøt Mombasas kjølighet og trafikklyder fra restaurantverandaen med flott utsikt mot byen.

 

*******

På veien tilbake til bilen passerte vi to mødre med små barn som forsøkte å søke ly for natten med noen papplater og annet skrot. Det var kveldens tankevekker – og store kontrast.

EASTLEIGH

Jentene ville til Nairobi og handle til eid. Men skal man handle billig i Nairobi, drar man ikke til Nairobi sentrum, men til bydelen Eastleigh der alt er så mye billigere…..

På vei til Eastleigh

På mange måter en merkelig bydel. Du kan gjerne kalle den en by i byen, med sin egen økonomi og sitt eget system delvis utenfor kontroll av myndighetene. Den kalles ikke uten grunn ”Lille Mogadishu”. Bydelen kontrolleres faktisk fra Somalia, der forretningsfolk har valgt å investere i Eastleigh istedenfor i hovedstaden Mogadishu. Der herjer jo al-Shabab og andre terrorister. En kan jo lure på hvor disse pengene kommer fra. Kanskje piratvirksomheten langs kysten av Somalia?

Da kenyanske myndigheter i 2012 oppdaget hvor mange somaliere som egentlig bodde i Kenya, ville de hive dem ut. President Kenyatta satte igang en antisomalisk kampanje. Man begynte med en systematisk trakassering av somaliere, også i Eastleigh. Mange tusen somaliere trakk seg ut av landet, men det gjorde de sammen med mellom 10 og 40 milliarder Ksh, og det rammet faktisk kenyansk økonomi ganske sterkt! Derfor fant myndighetene ut at somalierne like godt kunne bli og drive sin business i fred.

Og det har de virkelig fortsatt med.

Eastleigh

Men å komme dit er ikke som å komme til en åpen og vennligsinnet by. Trafikken er stor og ikke regulert. Gatene er noen steder nesten uframkommelige. Søplet flyter. Somaliene sier det kan de ordne opp i, men myndighetene svarer at det er deres jobb. Altså skjer det ikke noe. Det skjer likevel stadig fornyelser; gamle hus rives og nye forretningssentre skyter opp. Her er stor aktivitet over alt. Men å handle i disse butikkene er visstnok ingen fornøyelse.

Eastleigh

Selv fikk jeg klar beskjed om å holde meg i bilen. Mzunguer var ikke særlig velsett i Eastleigh. Miljøet er somalisk/muslimsk, du ser folk i tradisjonelle muslimske klær over alt, noen kvinner er helt tildekket, men hijab brukes ikke. Siden vi var der på en fredag, stengte butikkene mens det var gudstjeneste i moskeene. Somalierne er mer ”konservative” muslimer enn de kenyanske muslimene, og de har ikke så lett for å akseptere den religiøse toleranse som er så vanlig i Kenya. Det er noe vi også kjenner til fra Norge.

Assortert frukt og grønt på gaten

Jeg prøvde å få tak i noe av dette miljøet ved bruk av kameraet. Selv om kameraet er ganske lite, burde jeg kanskje ikke ha gjort det. Jeg var ikke klar over at det var fotograferingsforbud i Eastleigh – på grunn av terrorismefaren. En person så jeg hadde kamera og ville ha penger fordi han trodde jeg hadde tatt bilde av ham; en politioffiser hadde sett kameraet idet vi kjørte, men reagerte ikke, heldigvis. Men noen ble sint fordi jeg satte mine venner i fare. Det forstår jeg godt.

manuel transport er vanlig i denne bydelen.

Eastleigh er ingen vennlig bydel.

Men maten på den eritreiske restauranten vi besøkte, «Asmara», var i grunnen ganske god.

KENYA – KJØLIG FOR TIDEN – JULI 2019

Da jeg fortalte noen venner at jeg skulle en tur til Kenya i sommer, var det noen som spurte; er det ikke forferdelig varmt der nå som det er sommer. Da kunne jeg fortelle at siden vi vil befinne oss 2* sør for ekvator og 1600m over havet, er det vinter og kjølig her nede.

Hittil har jeg snakket sant. Da vi kom hit var det +16, i går var det ganske mye sol og oppe i +22*C – altså normal norsk sommertemperatur. I dag morges var det bare grått, og +15*C – ikke særlig vanskelig å aklimatisere seg fra sommertemperaturene hjemme. Den største forskjellen er selvfølgelig at det er tørke her, alt er brunsvidd og det er støv i luften. En fordel er at det derfor lite mygg (så en i går) slik at det er liten fare for å bli smittet av malaria.

Kitengela med tuk-tuk

Foreløpig har vi ikke foretatt så mange sprell. Nærmest gått på oppdagelsesreise i nærmeste nabolag. For her skjer det masse rart på bygningsfronten. Det skyter opp det ene fine huset etter det andre. Vårt byggefelt (med ca.80 bungalover) var nærmest pionerer. Nå er vi nesten omringet av nye, store hus med mur, piggtråd, elektrisk gjerde, tvtallerken, fin port og ofte eget borehull for vann med lagertank på stativ og hund som bjeffer i vei. De veiene vi gikk før, er i dag ofte sperret av piggtrådgjerder til folk som krever landområde. Nytter ikke med bare et skilt her.

Tomt til salgs; det er bare å ringe.

 

fornemt
Standsmessig port må til

Veiene er fortsatt et kapittel for seg. Fra hovedveien og ned til oss, ca. 3km er det en sammenhengende krøttersti med innlagte humper så en ikke skal fristes til å komme over 20km/t – det er fort det. Dessuten er det trafikk av gående, bod-bodaer (motorsykler), tuk-tuks og sauer, geiter og kyr på beite i veikanten. Garantert at hvis det kommer et regnskyll blir det hele omdannet til en hengemyr.

Kyrne MÅ fram

Har sett at noen veier er blitt kjørt opp med veihøvel, så kanskje det vil skje noe positivt på veifronten også. (Det viste seg det var en annen bydel, så for oss er det intet håp).

Ny og bedre vei?

I vårt område er det ikke mye fattigdom å se, mindre enn tidligere. Kitengela er en av de rikeste byene i Kenya, og det merkes på husstandarden. Mange har akademiske jobber i Nairobi. Å komme til Nairobi har etter hvert blitt et større og større problem. I rushtida kan det ta timer å komme til Nairobi, så mange kjører av gårde ved 6 tiden om morgenen.

Alle kjører i veien for alle….

Det er faktisk konkrete planer om å kjøre lokaltog på den gamle jernbanelinja inn til Nairobi. Stasjon er i ferd ved bygges i Athi River, og det er et stort ønske om å få en stasjon i Kitengela også; det er tross alt en by på noen hundre tusen innbyggere. Dessuten ender den gamle linja midt i Nairobi, det gjør ikke den nye. Den fortsetter i bro tvers igjennom Nairobi National Park.

Nokså rustent lok på den gamle banen

Ute på savannen – der vi tidligere opplevde et ganske rikt dyreliv – har det dukket opp mange såkalte ”shanties” (blikkskur) der landgrabbere har slått seg ned for å ta land. Det er faktisk ikke helt trygt å gå der nå, dessverre. Det er meldt om ran og vold. Der holder jeg meg unna på mine daglige turer.

“Shanties” spredt utover savannen.

At det nå er forbudt med plast og plastposer er svært tydelig. Det er mindre søppel å se – i alle fall i vår nærhet. Butikkene har i stedet fått tøyposer som i alle fall tåler to tre handleturer før de må skrotes. Framskritt?

Det nye kjøpesenteret i Kitengela, med NAIVAS som hovedbutikk.

Safari i byen

En kan ikke ha vært i Kenya uten å ha vært på safari. Nå har jeg vært her i 14 dager og knapt nok sett en sebra, i alle fall ingen giraff. Derimot geiter og kyr som vasser rundt i gatesøpla i Kitengela.

Det var barna i huset som foreslo å dra en dag til nasjonalparken som lå like rundt hjørnet: Nairobi National Park. Den går egentlig helt inn mot sentrum av Nairobi, bare avstengt med elektrisk gjerde. Den er under konstant angrep fra byen, men har foreløpig klart å stå imot det meste – bortsett fra en ringvei som har blitt bygd helt i utkanten av parken, og den nye SGR jernbanen som er blitt bygd i bru tvers over hele parken. Den er på 117km2 – så her er det ikke snakk om en zoologisk hage, men et fungerende økosystem med de fleste ville dyr i Øst-Afrika, bortsett fra elefanter.

Politi i aksjon på Mombasa Highway.

Så en morgen bare dro vi av gåre – tre voksne og to barn. At vi på veien inn til parken satt i bilkø, måtte vente på to kryssende flokker med kyr sluppet over motorveien ved hjelp av politiet, er også en del av historien. Men på en utrolig sølete vei nådde vi endelig inn til porten der vi betalte parkavgift. Kan vel nevne at jeg betalte ¾ av avgiften, som utlending – bortimot 500 kroner.

Men så var alt klart for den forgjettede parken. 100 meter og det var som å komme inn i en annen verden. Trafikken var bak oss, foran oss var naturen. Vitsen med safari er å oppleve naturen slik den er i virkeligheten. Bare like rundt hjørnet beitet en flokk giraffer, gamle og unge. Vi ble bare stående og beundre disse utrolige dyrene i deres rette omgivelser. En spaserte over veien bare få meter foran bilen. Nytt møte med giraff denne gangen også!

Men det ble mer etter hvert som vi kjørte gjennom parken. Noen park er det jo ikke siden alt er overlatt til naturen, til og med veiene vi kjørte på. Denne gangen var vi glade vi hadde 4wd.

 impalaer.

  vortesvin

Snart kom vi forbi flokker av kongoni (hesteantilope), sebra, gnu og andre antiloper, som før var vanlig på savannen vår, samt vortesvin. Sebraen er ett av mine favorittdyr, uvisst av hvilken grunn. Den skal være mer intelligent enn de fleste (mange flokkdyr er det). Noen påstår at den er sexy. Dessuten så vi mye struts; til og med kongetrane med kyllinger. Kongetranen er en vakker fugl med masse vakre farger. Ugandas nasjonalfugl.

Et dyr jeg aldri hadde sett i denne parken før, var sjakalen. Den har jeg sett mange andre steder. Nå så vi flere sjakaler i gresset på sin stadige jakt etter noe å spise. Sjakalen har noe av det samme ryktet som reven hjemme. Lur som en sjakal passer visst bra i Afrika.

Selvfølgelig er det litt tilfeldig hva en får oppleve på en safari. Det er ikke sikkert at en får oppleve alle dyr som en har lyst til å oppleve. Leopard har jeg aldri opplevd i denne parken, men den fins, helt sikkert. Vi kjørte til deler av parken hvor vi tidligere hadde opplevd for eksempel neshorn. Selv om de ikke har elefanter, har de en liten stamme av ”sorte” (spissmunnede) neshorn – de som er utrydningstruet. Jammen var vi ikke heldige denne gangen også. Et enslig neshorn beitet oppe i lia noen hundre meter fra bilen. Vi fulgte den en stund mens den beveget seg nedover, men valgte å kjøre da den så ut til å bevege seg mot oss. Sorte neshorn er ikke å spøke med.

To grantgaseller som sloss ble et annet høydepunkt. Det så ut som de hang fast i hverandre. Men da hornene løsnet, var det bare på’n igjen. Hvem som vant fikk vi aldri oppleve.

Et sted i parken er det mulig å få en vandrende opplevelse langs Athi River. Krokodille og flodhest kan oppleves på nært hold (vakten har gevær) samt bushbuck og apekatter. Denne gangen fikk vi nøye oss med en stor krokodille.

Det knytter seg alltid spenning til kanskje det mest attraktive dyret: Løvene. Vi nærmet oss utgangen, da noen fikk en idé om å kjøre en ekstra runde rundt en liten dam i nærheten. Og der lå den, løveflokken, noen hundre meter fra veien – og med et bakteppe av trafikk fra den nye omkjøringsveien der bilene ilte forbi i jevn kø. Det var tydelig at et dyr var drept (var det en av giraffene tidligere på dagen?), og at løvene delvis var inne i ”dvalemodus”. Litt vanskelige terreng- og lysforhold gjorde at løvebildene ikke var av de beste. Men løvene var opplevd – som de sosiale dyr de er. Ungene var i alle fall svært glade for den lille ekstrarunden vi gjorde.

Safari er vanskelig å beskrive, men må oppleves. Det blir kanskje enda råere i de store nasjonalparkene langt vekk fra byen der elefanten i alle fall hører hjemme, og trafikkstøyen ikke er til stede. De ville dyrene i Afrika / Kenya er under stadig press fra menneskesamfunnet. Da er det godt de fortsatt kan oppleves i nasjonalparkene.

Karibu safari.

På “ekspedisjon” i Kenya

25.7.2019

Så har vi vært ute på vår første ekspedisjon. Kan gjerne kalle den: Hvor ble det av alle dyrene – som i sin tid befant seg ute på savannen? La meg si at ekspedisjonen ble delvis vellykket.

Vi bestemte oss for å kjøre til Stony Athi, en stasjon på den gamle jernbanen. Dit hadde vi kjørt flere ganger og hatt mange fine dyreopplevelser. Siste gang hadde det kinesiske selskapet som bygde den nye jernbanen, laget et stort anlegg for utbyggingen like ved stasjonen, noe som gjorde at vi da så færre dyr. Nå var det bare få spor etter den kinesiske virksomheten. Vi håpet at dyrene var kommet tilbake.

Vi stappet oss inn i bilen. Det var plass, men norske myndigheter ville nok rynket på nesa. Men vi var jo i Kenya.

Men først begynte vi å lure på om det i det hele tatt var mulig å komme dit. I Athi River kom vi inn i en gigantisk kø imot Mombasa Highway, og ifølge informasjonen vi fikk, ville det ta en time til vi nådde veien. Kenyanere er utålmodige i trafikken. Her gjaldt det å kjøre utenom – helst utenom veien for å komme fortere fram. Buda valgte å gjøre det et stykke, men piltet seg så inn i køen igjen. Til slutt nådde vi fram til krysset der politiet faktisk tok grep og slapp trafikken fra vår sidevei fram. Men moralen blant kenyanske bilister er: Meg først, og helst plasser deg slik at du står i veien for andre.

Ut på highwayen kom vi til slutt, og etter noen kilometer kom vi inn på en nybygd ”dual carriage way” der trafikken endelig ”slapp løs”. Så tok vi av fra hovedveien  i retning Stony Athi – en skikkelig ”røff road”, men ikke av de verste.

Det første vi opplevde var nesten å kjøre på en impala som hoppet over veien. Her var altså ville dyr – selv om vi så noen ”shanties” (blikkskur) ikke langt unna. Så dukket de opp den ene etter den andre, sebra, gnu, kongoni, antiloper. Giraffer så vi bare laaaaangt unna. Det var litt synd, for her så vi vanligvis giraff ganske nært. Likevel var det ikke så mange dyr som vi tidligere har opplevd her.

Noe nytt var kommet. Et slags rekreasjon/konferansesenter med hotell og restaurant, som tydeligvis satset på turister som ønsket ro og fred med ville dyr i nærheten. Løver kunne de ikke love. Selv hadde de gående omkring på området to thompsongaseller som var bortimot tamme. Ungene prøvde å komme innpå den ene, en bukk, men den sa ”trø meg ikkje for nære”, og gjorde stangeutfall mot dem.

 

Stony Athi Resort
Salmah og thomsongasellen

Vi nøt i alle fall et bedre måltid og et avstressende miljø. Hit kunne jeg gjerne komme tilbake og slappe av noen dager hvis lommeboka sa ja…..

Vi ville unngå å kjøre tilbake samme vei, så vi rådførte oss med kjentfolk som fortalte at det var mulig å komme over på den andre siden av den nye jernbanen via en undergang. Den førte oss rett til den gamle stasjonen ”Stony Athi”. Men vi måtte først klatre over sporene til den gamle jernbanen – jernbaneovergang hadde de ikke bygd.

“vei”

Her hadde vi kjørt før, og vi visste at det var en meget dårlig vei der, men ikke verre enn at den kunne kjøres; vi hadde tross alt 4hjulstrekk. Så etter noen saueflokker sovende i veien, et vakkert, gammelt tre, passering av et tørrlagt elveleie, sebraer som stakk av fra en gående dame og et afrikansk market vi nærmest kjørte gjennom, kom vi tilbake til vårt ”home” igjen – sånn passe gjennomrystet. Men turen hadde vært fin den, det var som vanlig alle enige om.

sauene må også fram.
Veien “home”

Vi er kommet “home”

 Kitengela

Salmah og Rasha
Mandazi
Besøk hos treet

19.7. 2019
Vi er i Kitengela, Kenya. Her er det vinter, hjemme er det sommer.

Vinteren her er ikke så forskjellig fra en norsk sommer – i alle fall når det gjelder temperatur. I morges var det 14*C og overskyet. Det som skiller vinteren her fra sommeren hjemme er at her er det overskyet for det meste uten regn, men hjemme skifter det hele tiden mellom regn og pent vær.
Reisen ned var som forventet lang og slitsom. Forbindelsen i Amsterdam var grei, vi rakk flyet til Kenya med god margin. Begge flyene var stu fulle. Vi hadde fått plass helt bakerst i flyet – kort vei til toalettet i det minste. Ellers er det å fly om natta nokså slitsomt. De vekket oss med å slå på lyset ca. Kl.0400 for at vi skulle få litt frokost før vi landet. Det var den mest sparsommelige frokosten jeg noensinne har spist. Vi landet før ruta kl 0545 i Nairobi, og etter litt venting, kom våre venner for å hente oss. Det ble et virkelig hjertelig gjensyn.

På vei mot Kitengela kunne vi observere at det stadig vekk foregår utbygging langs Mombasa Highway. Det være seg boliger eller kjøpesentre eller bensinstasjoner. Bensinen her koster rundt 12kr. literen, og det er dyrt når en ser i forhold til levestandard. Elektriske biler finnes ikke, men hybrider er observert. Veien fra Kitengela setrum og ut til der vi bor hadde imidlertid ikke gjennomgått noen statushevning, snarere tvert imot. Rough kalles det.

Da vi kom frem til Kitengela, ble det et godt velkomstmåltid med mandazi. Virkelig godt. Nå holder vi på å aklimatisere oss, blant annet hadde vi en hyggelig tur til savannen i går ettermiddag. Det var svært hyggelig, selv om savannen har endret karakter fra et sted for ville dyr til et sted for dårlige mennesker. Det gjør den ikke spesiell attraktiv lenger.

Salmah og Rasha fant tilbake til gammelt vennskap trass i noen cm. høydeforskjell (og 4 år i alder)

Akkurat nå sitter jeg og venter på at sola skal varme litt innimellom skyene.

FEST I KSO MED NATALIE STUTZMANN

For meg ble avslutningskonserten med KSO og Natalie Stutzmann den rene festkonserten. Ikke at musikken som sto på programmet egentlig var festmusikk, men den ble det likevel. To franske og en tsjekkisk komponist: Bizet, Ravel og Dvorak. Sånn sett ingen tradisjonell konsert, men likevel.

Egentlig trodde jeg hun la opp til fransk aften, men hun ville ha med noe av Dvorak som en slags kontrast – nemlig de tre kanskje mest kjente av hans «Slaviske danser». Personlig kunne jeg gjerne tenkt meg noe av Debussy, han har skrevet mange orkesterverk som sikkert ville ha passet inn.

Bizet er en komponist de færreste har et forhold til utenom operaen Carmen. Kanskje noen husker duetten fra «Perlefiskerne» fra ønskekonserten i gamle dager. For de fleste var nok suiten fra «L’Arlesienne» ukjent musikk, likevel ikke vanskelig fordi den har mange melodier og stemninger som er lette å kjenne igjen. Som sølvstrupe var det lett å kjenne igjen «Prelude» som julesangen «de tre kongenes marsj» som vi framførte før jul. Her var både stille musikk, ren romantikk f.eks i menuetten som ble innledet med vakkert fløytespill og harpesolo og festlig dansaktig musikk for hele orkesteret. Interessant var Bizes bruk av altsaxofon både som soloinstrument og tuttiinstrument. Vakkert, men også lydmessig en utfordring fordi den var svært hørbar. (Ravel brukte også instrumentet, men da ikke på langt nært så hørbart). Var det derfor ikke flere komponister lot det integrere i det klassiske orkesteret?

Hadde det vært festlig før pause, ble det ikke mindre etter pause. Dvoraks tre «Slaviske danser» (i virkeligheten er det vel 12 danser i op.46) – kanskje de mest kjente – er i seg selv festlig musikk. Det som kjennetegner dem er jo folkelighet og kontrast mellom den friske innledningen og et mer melodiøst mellomspill – delvis satt opp mot hverandre.

Resten av konserten var viet til Maurice Ravel – den yngste av de tre komponistene, men ikke den dårligste. Han var påvirket av tidens strømning: Impresjonismen. Det fikk vi merke ikke minst i det andre verket: «Une barque sur l’ocean». Der ble vi virkelig vugget i de store bølgene på havet, nesten så en følte sjøsprøyten i ansiktet…. Også Debussy ble jo inspirert av havet.

De to andre verkene av Ravel var mer tilbakeskuende. Ravel var en stor beundrer av 1700-tallsmusikk, men gjorde den om til sin egen. Han var en stor beundrer av Couperin, og «menuett antique» er absolutt i en gammel stil – lik Griegs Holbergsuite eller Stravinskijs «Pulcinella» – men på Ravels “moderne” måte.

Avslutningen av hele konserten var en sterk framføring av Ravels mesterlige «La valse» – der valsetemaet skrider langsomt fram fra de mørke instrumentene i orkesteret, for så å bli omdannet til en ildfull vals, men det utvikler seg videre – det blir nesten villere og villere og avslutningen blir nesten et dansens sammenbrudd – nesten i et kaos…… Jeg velger å tolke musikken som at valsens tid er over for alltid. Verdenskrigen var over.

Natalie Stutzmann inspirerte sine musikere denne kvelden til å yte det beste, det ble “full trøkk” som noen sa etterpå, og resultatet ble overstrømmende begeistring blant publikum – av og til nesten for mye applaus – i alle fall underveis.

SUBLIME BRAHMS

Nathalia Stutzmann er på besøk i byen og folk strømmer til konsert. Aldri sett så mange «nye» ansikter i foajeen som på denne konserten, mange unge. Konserten var ingen lettvekter, her var i alle fall ett verk som må kalles en tungvekter i symfoniens verden: Brahms 4. og siste symfoni.

Konserten åpnet med en «lettvekter», Mozarts ungdomssymfoni nr.25 i g-moll – en representant for den litt mer galante stilen på 1770-tallet. Selv om den var en representant for «Sturm und Drang» perioden, viste den også den unge Mozarts evne til å skrive i den store stilen som symfonien representerer. Jeg synes orkesteret ga en fin framførelse av symfonien, kanskje litt langsomt tempo i første sats. Personlig ville jeg foretrukket et mindre orkester, færre strykere. Dermed ville det ble større kontrast til blåserne (4 horn, 2 oboer og 2 fagotter.) – og kanskje større intimitet?

Kontrasten ble enorm til det neste verket: Brahms «Tragiske ouvertyre». Plutselig var det et stort symfoniorkester på podiet som framførte musikk med masse følelser. Nesten så jeg følte at Mozart ble blåst bort. Interessant var det hvem som kom inn – etter hva jeg kunne se: Ingen fioliner eller bratsjer, en cellist og to kontrabasser, tromboner, trompeter, tuba, kontrafagott, fløyter, pauker og slagverk. Her fikk orkesteret virkelig vist seg fram under Stutzmanns ledelse. Dette er jo et enkeltstående verk i Brahms produksjon, og har en ganske mørk stemning, men ikke dyster. Dessuten pekte det framover mot kveldens høydepunkt den 4. Symfonien som kom etter pausen.

4. Symfonien regnes av mange som Brahms viktigste og beste symfoni, og etter kveldens konsert er jeg enig. Jeg har hørt denne symfonien mange ganger opp igjennom. Dette ble et gjenhør med en gammel favoritt som jeg ikke har lyttet til på mange år. Stutzmann ga symfonien en sublim fremførelse der en tydelig kunne merke engasjementet hos orkesteret i nesten hver enkelt strofe. For meg ble 2. satsen et høydepunkt. Av og til kunne en ønske flere fioliner eller celloer når hovedtemaet ble presentert i disse gruppene, men «suget» var der, og det var mer enn nok for meg. Jeg synes også at passacagliaen i 4 sats er mektig med sin trombonefanfare i begynnelsen og temaet som varieres etter alle kunstens regler i de fleste orkestergrupper. Passacaglia er jo et barokt stilelement som egnet seg godt for Brahms – (og Ludvig Irgens Jensen – men det er en helt annen historie). Brahms er mye tilbakeskuende i sin musikk, men absolutt en romantiker. Kanskje der hovedkonflikten mellom Brahms og Wagner lå – at han ikke var «moderne» nok?

Og bak det hele sto en suveren dirigent og et inspirert orkester. Kan det gjøres bedre?

Vi gleder oss til neste møte, men da med fransk music (og litt tsjekkisk).