På sangens korvinger: AKF – perioden 1966 – 1972

  Stilig oppstilt i Universitetets aula, Oslo
STARTEN

Jeg startet som fiolinist som barn og ungdom, men da øving ikke var aktuelt i studietida, fant jeg ut at korsang passet bedre for meg. I 1967 ble jeg medlem av koret. Da var jeg 23 år gammel. Jeg hadde flere familiemedlemmer i koret fra før av, i tillegg til at Händels Messias sto på programmet. Det var nok det siste som fristet mest. Jeg var med på den første framføringen på fjernsyn 11. desember 1966 i Oslo Domkirke – altså før jeg ble offisielt opptatt i koret! Selv har jeg alltid sunget tenor, det har det aldri vært noe tvil om. Selv i dag synger jeg tenor.

  en tenor i farta, Harstad, St Hansaften 1970

AKTIVITET

I denne perioden hadde koret stor aktivitet – selvsagt under ledelse av Arnulf Hegstad. Jeg kan huske vi hadde konserter i Osloområdet, i Aulaen, på Munchmuseet, i Trefoldighetskirken, vi hadde turne til Tinn Austbygd, Uvdal stavkirke, og til Trefoldighetskirken i Arendal med tur i skjærgården og Merdø osv. Mye var a capella eller med klaverakkompagnement. Av større verker jeg har vært med på å framføre, er bl.a. det nevnte Messias, oratoriet “Kong Olav” av Arne Eggen og “Nelsonmessen” av Joseph Haydn. Og øvelsene foregikk i det gamle UB på Drammensveien i kantina med det velklingende navnet “Andhrimner”. Helt på slutten flyttet koret til studentenes eget hus – “Chateau Neuf”, men det ble vel ingen suksess. I 1972 forlot jeg koret og Oslo for å bosette meg i Bodø.

Her er det “Kong Olav” som øves i mars 1971. Arnulf Hegstad og Erna Skaug.

MILJØ

Jeg må si at jeg fant meg godt til rette i koret som da hadde et medlemstall på rundt 70, selv om ikke alle var like aktive. Blandingen av oss studenter og de litt eldre (stort sett folk rundt 40) fungerte meget bra – både på øvelsene og på de turneene vi hadde. Det var derfor lite gjennomtrekk i koret. Det var vel egentlig ikke noe elitekor, men standarden var vel jevnt bra. Den gang hadde man visse seremonier knyttet til de årlige festene – bl.a. med innslag av “den gylne spore” (?)… Jeg vet ikke om disse tradisjonene lever videre. Under 40-årsjubileet i 1970 spilte “den gylne sporen” iallfall en viktig rolle.

  Mer Kong Olav øvelse. Munch i bakgrunnen!

KONG OLAV

Oratoriet “Kong Olav” vant i sin tid 2. prisen i konkurransen om et nasjonalt musikkverk knyttet til Olavsjubileet i 1930. Det var Ludvig Irgens Jensens verk “Heimferd” som vant. Det var visstnok NRKs musikksjef Kristian Lange som gjerne ville ha “Kong Olav” framført på nytt. Samtidig passet det fint å framføre dette verket som en avslutning på 40 års jubileet. Det var mye jobbing, og det var mye fin musikk underveis. Det jeg likevel husker best var at tenorene skulle skrike brann så høyt at det måtte tas i falsett. Det ble ikke vakkert! Verket ble framført i Aulaen 1. april 1971 som korets 2. jubileumskonsert i samarbeid med Oslo filharmoniske orkester og selvsagt NRK. Vi hadde også med en rekke solister, av disse husker jeg best Erna Skaug som hadde en flott sopran og Knut Skram, som var selveste kong Olav. Det kan også nevnes at Terje Stensvold var solist i koret. (Han hadde gått i min parallellklasse på folkeskolen, og har gjort stor karriere i ettertid). En av anmelderne var da også temmelig kritisk og skrev omtrent følgende: Verket “Kong Olav” av Arne Eggen har hvilt i fred i nærmere 40 år. Det bør det fortsatt gjøre!

Arnulf Hegstad instruerer Terje Stensvold

NELSONMESSE

Haydns “Nelsonmesse” var et helt annen type verk, og ga meg et møte med en komponist jeg bare hadde kjennskap til gjennom tallrike symfonier. Haydns forhold til musikk og ikke minst hans forhold til tro og religion kom tydelig til uttrykk i musikken. Han skrev selv omtrent slik i et brev: “Når jeg tenker på min Gud, danser mitt hjerte av glede, og da danser min musikk med”. Møte med Haydns messe fra 1798 ble en livslang kjærlighet til denne musikken. Jeg har seinere vært med å framføre denne messen i Kristiansand i 1997 med stor glede. Da vi framførte messen første gang i 1970, var det med KORK, som den gang var sterkt preget av Øyvind Berghs “salongmusikk”. Iallfall hadde orkesteret, og særlig strykerne, store problemer med å henge med i de teknisk vanskelige stemmene. Jeg husker at Herbert Bergene, som da var nest konsertmester i orkesteret, beklaget overfor kormedlemmer det dårlige nivået i orkesteret. Derfor ble ikke framføringen i Trefoldighetskirken i Oslo noen ubetinget suksess. Men vi tok messen med oss på den store turneen til Nord-Norge i juni i 1970. Da skulle vi framføre den sammen med et “ordentlig” symfoniorkester.

  Her framføres Nelsonmesse i Nidarosdomen juni 1970.

NORD-NORGETURNEEN JUNI 1970.

Å reise til Nord-Norge på turne i en liten båt i 14 dager – selv i juni – kan sammenlignes med en form for risikosport. Ville koret gynge seg fra sted til sted og stille grønne, spysjuke og utslitte opp på konsert etter konsert langs vår nordlige landsdel? Båten vår, betelskipet “Elieser 4” fra Den indre sjømannsmisjon, hadde nettopp kvalifikasjoner i den retningen. Det var intet cruiseskip på noen som helst måte, men greit nok. Etter hvert fant vi ut av forholdene ombord (vi lå  4 stykker pr. lugar, det gjaldt å snorke i takt) og fikk etter hvert et godt forhold til mannskapet ombord (med et dramatisk unntak nevnt under).


AKF på vei nordover. Helge Evju nyter sola. Andre prøver fiskelykken.
Når jeg ser gjennom bildene jeg har fra turen, finner jeg ikke et eneste gråværsbilde, og fra Bodø og nordover hadde vi natt etter natt med midnattssol så vi ble reint døgnville. Det var bare på Finnmarksskysten, da vi møtte dønningene fra Barentshavet, at vi fikk litt sjøgang, men vi rundet Nordkapp i +23oC i strålende sol – om det var natt eller dag husker jeg ikke! På selve platået ble “Norge mitt Norge” avsunget med stort patos mens Nordishavet lå blått og blankt nordover så langt øyet kunne se. Det var sterkt.

  AKF på vei inn Trollfjorden
Jeg vil nesten påstå at de fleste av kormedlemmene gikk i en slags 14. dagersrus på denne turneen – og det endog på et betelskip. Vel, i Tromsø skjedde nesten katastrofen da en eller annen klarte å knuse en flaske whisky idet han var på vei om bord i båten. Det ble en stri tørn for mannskapet å få bort lukten og det ble nesten bråstopp for hele turneen. Alkoholforbudet ombord ble understreket av kapteinen. For egen del må jeg innrømme at jeg mistet stemmen etter to dager om bord og ble derfor en nokså passiv deltaker på de fleste konsertene, men det var heldigvis ikke noe som smittet.

 

Fra hovedkonserten i Harstad kirke med Trondheim symfoniorkester

For konserter ble det mange av. Selve turneen var ledd i korets 40. års jubileumsfeiring. Allerede i Trondheim framførte vi Nelsonmessen i Nidarosdomen – og det var i seg selv en opplevelse. Dessverre kunne vi ikke framføre messen sammen med Trondheimsymfonikerne, fordi de allerede var reist til Harstad på Festspillene i Nord-Norge der vi skulle delta seinere. Det var derfor domorganist Rolf Karlsen som utgjorde orkesteret i Nidarosdomen og i flere andre kirker hvor vi framførte messen. Solistene våre var Erna Skaug, sopran, Else Nedberg, alt, Tor Gilje, tenor, og Almar Heggen, bass, alle vel innlosjerte på Elieser 4. Det var en fin solokvartett. Det jeg husker særlig godt var da Almar Heggen startet sin solo i “Qui tollis peccata mundi”. Noen unge damer på første benkerad sukket henførte i sine stoler – betatt av den flotte stemmen. Han var en flott bass å ha med. 

Fem år seinere var jeg med i et nordnorsk kor “Con Brio” og framførte Brahms “Ein deutsches Requiem” med nettopp Trondheim Symfoniorkester i Nidarosdomen. Det ble min kanskje største musikkopplevelse i vår nasjonale middelalderkatedral.

  Lofotkatedralen i Lofoten, her hadde vi også konsert…
Konserter hadde vi i Bodø Domkirke, i Kabelvåg kirke eller Lofotkatedralen, i Harstad kirke med Nelsonmessen og Trondheim Symfoniorkester, Harstad kino – begge konsertene som et innslag i Festspillene i Nord-Norge – på Finnsnes, Tromsø domkirke (med litt improvisert sang i Tromsdalen kirke eller Ishavskatedralen), Hammerfest kirke, Elvebakken kirke i Alta (der det var så varmt at flere besvimte). Improvisert sang hadde vi dessuten i hullet i Torghatten.

  Kabelvåg i Lofoten
Ved siden av Nelsonmessen hadde vi med oss et allsidig program både for kirkekonserter og mer profane konserter. I Harstad kino var vi med en konsert som hadde flere forskjellige innslag bl.a. av gruppa “Dizzy Tunes” som på den tida begynte å bli populære. Vi framførte der Plym Plym” av Kåre Kolberg som deler av koret hadde vært med å spille inn på plate tidligere på året. Det var reinspikka Ny Musikk, hvor vi skapte mye lyd og kanskje også ulyd og hvor solistene våre sporty stilte opp som den nødvendige solistkvartetten i komposisjonen. Den har seinere kommet på cd, og i 2008 ble verket spilt inn på ny av ei ny gruppe, men AKF var først!! Publikum klappet, men om det var av høflighet eller begeistring vet jeg ikke.

Det ble uforglemmelige 14 dager, og jeg har lyst til å nevne reiselederen personlig, Hartmut Balk, som hadde fått alt til å klaffe – til og med været.

  Hygge ombord, Hartmut bak med kona.
Min deltakelse i AKF ga grunnlaget for både 50-års koraktivitet og sterk musikkinteresse. Det er jeg svært takknemlig for…..


Fra konserten i Finnsnes
 

60-årene: Horisonten utvides

Fram til 1971 ble min horisont utvidet ganske kraftig. Det var året jeg endelig ble ferdig ved universitetet og forlovet.

I 1962 ble jeg ferdig fra gymnaset. Ville egentlig studere realfag, men endte opp med filologi og samfunnsfag: Geografi, historie, norsk og til sist geografi hovedfag. Jeg tror det passet bra for meg. Alt dette innebar en del reising – ekskursjoner – både innenlands og utenlands.

Dessuten hadde jeg, som de fleste andre, ett års militærtjeneste, som også utløste en del reisevirksomhet – og fikk også med meg to repetisjonsøvelser. Forsvaret var overivrig.

I dette tiåret var jeg innom alle fylkene i Norge, med ett lite unntak: Svalbard. Der har jeg fortsatt ikke vært. Dessuten utvidet jeg horisonten internasjonalt ved å reise til Italia, Roma, Tyskland, Østerrike, Finland samt England og Skottland. Til Italia reiste jeg sammen med en kamerat påsken 1967 med tog – gjennom Danmark, Tyskland, Østerrike og Italia. Til Finland og Storbritannia brukte vi fly. Det var mine første flyturer, men ikke den første: Den skjedde i militæret i januar 1965  da vi ble fløyet fra sør (Fornebu) til nord (Bardufoss) i en DC6. Dessuten ble vi flere ganger transportert med helikopter i Indre Troms.

Militæret innbar også båttransport: Vi ble fraktet med hurtigruta flere ganger – blant annet Finsnes – Bodø; Bodø – Harstad og Risøyhavn – Bodø. Dessuten erobret vi Andøya kamuflert ombord i fiskebåter. Det var ingen luksus ombord i den båten.

Mer luksus var det i 1967 da historieseksjonen ved UiO reiste på utvekslingsbesøk til universitetet i Kiel. Da reiste vi med Kielferga “Kronprins Harald”. Det var visstnok det første utvekslingsbesøket etter 2.Verdenskrig. Da ble vi tatt med til Hansabyen Lübeck og til den strengt bevoktede grensa til DDR. Det gjorde inntrykk.

En annen båtreise jeg virkelig har satt pris på, var da Akademisk korforening dro på “cruise”/korturné til Nord Norge sommeren 1970 med båten “Elieser 4”. Det ble en opplevelse av Nord-Norges natur og skjønnhet jeg seint glemmer. Å oppleve å stå på Nordkapplatået i nesten 20*C og synge “Norge mitt Norge” var spesielt.

  Nordkapp, juni 1970
Dessuten jobbet jeg som helgedagsreserve og ferievikar på Bærumsbanen – noe som naturlig medførte mye lokal reising. Over 5 års ansiennitet opparbeidet jeg i denne jobben.


Feriene var likevel ganske aktive: 5 lange sykkelturer omkring i Norge – flest på Vestlandet, 5 fjellturer i norske fjell, noen få bilturer (hadde fortsatt ikke bil, men sertifikat), korturné til Nord-Norge og Finland osv. Musikkinteressen tok jeg med meg fra gymnaset, men jeg gikk over til korvirksomhet.

Jeg hadde hovedoppgaven min i geografi på bruken av Oslomarka som friområde. Det medførte mye vandringer og sykkelturer på Krokskogen, Vestmarka og Nordmarka. Måtte bli kjent i området. Elsket dessuten å gå på turer eller sykle i Marka.

  sykkel ved Gjerdingen i Nordmarka

Jeg var i hele perioden frank og fri. Det var også et savn. I mars 1972 ble jeg gift og samme året flyttet vi til Bodø.

Jeg tror all denne aktiviteten var bra for meg. Jeg kom ut og fikk erfare at Verden var noe mer enn min egen lille andedam. Den gang var reisemulighetene mer begrenset. De såkalte pakketurene til Syden startet så vidt opp, særlig etter at jetflyet gjorde sin inntreden på markedet på slutten av 60-tallet. “Tjæreborgpresten” ble et begrep. Vi reiste på bryllupsreise med ham.

Husker en kald vinterdag i Bodømarka mens jeg frøs meg gjennom militæret at jeg så Caravellen kom inn for landing på Bodø lufthavn, bare litt over en times reise fra Oslo. Det var å få hjemlengsel av. Da vi reiste til Skottland i 1969 på noe som kaltes “Flying studies”, reiste vi med jet (DC8) fra København til Prestwick utenfor Glasgow. 6 passasjerer og 8 flyvertinner – ikke rart at Pan-Am gikk konkurs etter noen år.

I dag er det svært lett for unge mennesker å komme seg ut i Verden. Det trenger ikke å koste flesk. Jeg tror det er svært viktig at unge mennesker kan komme seg ut og ikke bare oppleve turiststedene på Kanariøyene, Karibien eller Tyrkia, men oppleve Verden på godt og vondt, få opp øynene for hva som skjer rundt om kring, hvordan mennesker lever osv. Kommunikasjon med mennesker en møter er viktig. Det er utrolig hvor mange fordommer som eksisterer. Skal vi bryte dem ned, må vi oppdage dem og slåss med dem, og det må skje i unge år. Og – ikke minst viktig: Få en forståelse på at det er mange måter å se Verden på – vi har ingen rett til bare å se Verden på vår vestlige måte. Jeg tror at et år som utvekslingsstudent har masse for seg, eller at en velger å studere i et land utenfor sitt eget. Det vil gi mye god ballast i livet. Den gang jeg vokste opp var det begrensete muligheter til å reise ut som utvekslingsstudent.

I 1971 hadde jeg langt igjen til det, men jeg følte jeg var underveis, og jeg innså at en kan ikke lese seg til alt. Jeg kunne ikke forstå at min professor (og navnebror) Fritjof Isachsen nærmest skrøt at han ikke hadde passert ekvator i sitt liv. Det betydde at han bare hadde hadde lest seg til kunnskaper om andre deler av verden. Gikk det virkelig an å sette seg inn et annet kontinents økonomi, politikk, demografi etc uten å ha opplevd noe av det – uten å ha kjent det på huden?

Det sier jeg nei til. I 1971 drømte jeg aldri om at jeg skulle passere ekvator atskillige ganger seinere i livet. Det har jeg aldri angret på.

Fortsatt reisende omkring 1960:

  type 30
Sommeren 1958 besøkte jeg familie på ferie i Kragerø. Dit kom jeg med tog til Neslandsvatn og nytt tog videre til Kragerø. Husker det var damp fra Neslandsvatn og ned. Har seinere lest at en 30-maskin hadde den jobben før motorvognene (BM86) overtok. Det var min første tur med Sørlandsbanen, og min eneste tur til Kragerø. (Mewn jeg besøkte Kragerø en gang kort før nedleggelse av banen). Med Sørlandsbanen har det blitt mange turer gjennom årene.

Kragerø jernbanestasjon mange år seinere
Året etter ble det virkelig langtur med toget. Jeg var med i Skolelaget på min skole, og en kamerat av meg arrangerte tur til lagsleir på Karihaug i Korgen i Nordland. For å komme dit reiste vi selvfølgelig med toget. Vi tok nattoget nordover fra Oslo. Husker vi hadde kupevogner av den gamle typen bygd i tre. Svært så praktisk når vi reiste som vi gjorde i gruppe. Noen la seg til og med oppe på bagasjehyllene. Ungdommer vet å innrette seg!

  Veterantog på Krøderbanen med trevogner.
Togene hadde bedre tid den gang enn i dag. Flere stasjoner hadde 10 minutter opphold med restaurant. Det gjaldt vel ikke nattoget, som likevel hadde flere opphold på grunn av lokomotivbytte. Første bytte var allerede på Hamar – da vi byttet fra elektrisk til damp. Neste bytte var Otta. Vi håpet på å få “Dovregubben” foran, men fikk den moderne avløseren Di3. NSB hadde nettopp lansert sin “Vekk med dampen” kampanje og dette var et resultat av denne. Da var vår første erfaring at Di3 ikke var den samme sprinteren opp til Dovrefjell som Dovregubben var. Vi skulle likevel sove, så vi brydde oss ikke. Viktigst var at vi rakk Nordlandsbanen videre til Finneidfjord. Vi fikk en liten tur rundt i midt-Norges største by, Trondheim, før det bar videre med dagtoget på Nordlandsbanen. Også det toget ble trukket av en Di3 maskin, så “Vekk med dampen” kampanjen hadde begynt å virke for alvor også nordover. På denne tida var Fauske endestasjon på Nordlandsbanen, ikke før året etter nådde banen Bodø. Vi nådde imidlertid Finneidfjord i god stil – en stasjon som i dag er nedlagt! Bjerka er i dag nærmeste stasjon.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Nordlandsbanen i Namdal
Etter noen kjølige sommerdager i Korgen, vendte vi nesa sørover til Mosjøen. Der fikk vi tilbud om en fjelltur til Øyfjellet, som ligger rett på den andre siden av utløpet av Vefsna og er bortimot 850m høyt. Det ble en mer dramatisk tur enn jeg hadde forutsett fordi noen av oss gikk feil og havnet på ei hylle svevende rett over byen. Hadde jeg ikke hatt høydeskrekk før, fikk jeg det i alle fall nå. Opp kom jeg jo til slutt og traff heldigvis på de andre turdeltakerne på toppen.

  Mosjøen med Øyfjellet i bakgrunnen
Fra Mosjøen tok vi lokalbåt ut fjorden retning Sandnessjøen. På turen utover fikk vi et godt inntrykk av det vakre strandflatelandskapet på Helgelandskysten. De sju søstrene lå som vanlig innhyllet i et tett skydekke. Seint på kvelden nådde lokalbåten fram til Brønnøysund – der vi ble innkvartert på en skole. Dagen etter hadde vi tid til en tur til hullet i Torghatten (av en eller annen grunn har jeg prøvesunget akustikken i det hullet minst tre ganger i mitt liv! – siste gang i 1997). Dette ble mitt første kjærlighetsmøte med Nordland.

Utsikt fra hullet i Torghatten
Mitt aller første møte med hurtigruta fikk jeg altså her i Brønnøysund. Hvis jeg ikke tar alt for feil, var det italiabåten “Midnattssol” som transporterte oss til  Trondheim. De fleste hurtigrutene på kysten den gang var ganske nye og hadde høy standard etter den tidens krav. Hadde hørt en del om hurtigruta, og fryktet det åpne havstykket fra Rørvik og sørover, Folla. Men det ble ikke slik. Folla og havet sørover til Trondheim lå så flatt som en andedam, ingen forstyrrende bølger og gynging. Det er faktisk noe som har fulgt meg seinere når jeg har vært ute og reist med båt – enda jeg har reist ganske mange ganger med båt over åpne havstykker. Ikke før jeg kom til Zanzibar, fikk jeg testet om jeg var sjøsterk eller ikke. Jeg vant!

Her ankommer Midnattsol Bodø noen år seinere.
Fra Trondheim ble det nattoget tilbake til Oslo, en omvending av oppturen med lokbytte og det hele, men ingen Dovregubbe!

Året etter, 1960, var jeg på ryddeleir på Hardangervidda i forbindelse med utbyggingen av Songadammen. Opp reiste vi nok med chartret buss, men tilbake måtte jeg bruke offentlige transportmidler. Det ble en ny og interessant opplevelse. Veiene i Telemark var ikke akkurat av de beste. Vi ventet på bussen på Edland. Det varte og det rakk før bussen dukket opp. En halv time etter ruta kom endelig bussen. Vi betalte til sjåføren, som vanlig. Han forsikret oss om at vi skulle rekke toget på Bø – trass i forsinkelsen. Turen nedover i Telemark gikk greit den. Vi hadde også kaféopphold i Vinje før vi trillet videre nedover til Bø, som vi ankom nærmere en halv time før toget skulle komme. Skikkelig romslig rute det der. Togturen til Oslo gikk elektrisk og greit.

   Bussen i Tunnsjødal
Året etter, 1961, bestemte vi oss, tre kamerater, for igjen å legge ut på lang tur med toget, denne gang til Lassemoen på Nordlandsbanen. Transporten skjedde omtrent som to år tidligere med lokbytter underveis – men nå var Dovregubbene for lengst satt bort for godt. Di3 rådet i passasjertrafikken. Lassemoen er i Namdal, og var den gang lastestasjon for gruvene i Skorovatn. Det gikk taubane dit. Vi skulle imidlertid på nytt rydde for en kraftutbygging – denne gangen i området rundt Tunnsjøen, en av store innsjøene i Namdalsvassdraget. Transporten dit gikk hver dag i en elegant liten snutebuss som fulgte oss mens vi var der oppe. Vi fikk også en sightseeingtur over Steinsfjellet helt inn til Røyrvik, kommunesenteret i denne grisgrendte kommunen like ved svenskegrensen – et landskap som jeg visste lite om og som jeg aldri har besøkt seinere – utenom E6 strake veien gjennom Namdalen. Dette er et viktig område for sørsamene som har sitt kulturelle senter litt lengre sør i Snåsa. Det fine var også at vi ble kjent med ungdommer fra andre kanter av landet og kunne høre hvordan det var å være unge andre steder enn akkurat Oslo. Jeg hadde faktisk kontakt med ei mange år seinere.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Turistfoto av Tunnsjøen – en av Norges største innsjøer.

Hjemover gjorde vi ikke mange sprell, toget gikk dit vi skulle – tilbake til “tigerstaden”.

(Bildene er stort sett egne, med to unntak)

forts

Om å reise på 50 tallet

Slik så en ung spirevipp på det å reise ut i Verden på 50 tallet.
Når jeg forsøker å huske tilbake, er det noe som står klart for meg og noe som ikke står fullt så klart for meg. Noe er svært så klart: Hvordan jeg reiste på den tida. Kanskje jeg er nokså typisk for folk flest?

  Danskebåten, “Kronprins Olav”
Det gjelder kanskje også mine utenlandsreiser. I 1954 – 11 år gammel – hadde jeg min første tur til København, med danskebåten “Kronprins Olav” selvfølgelig. Det tok nesten 13 år før jeg kom tilbake. Sverige besøkte jeg første gang i 1958 sammen med tre skolekamerater på sykkel! Jeg har altså bare syklet på venstre side i Sverige – til Göteborg. Vi jukset underveis og tok toget fra Strömstad til Göteborg, men tilbake gikk det mye bedre…..

Kanskje jeg må minne om at 50-tallet var tiåret rett etter 2.Verdenskrig, at gjenoppbygging og industriutbygging var en viktig del av politikken, at nesten alle over hele Norge hadde fått elektrisitet, at radioen var det eneste massemedia, at telefon også var over alt, men folk var avhengig av sveivetelefon knyttet til en sentral, at toppfarten på norske damplokomotiver var 90kmt, at togene ble framført ved at det ble sendt melding fra stasjon til stasjon (aldri noen signalfeil), at høyeste tillatte hastighet på våre (dårlige) veier var 70kmt, at det ikke fantes en eneste motorvei, at bensinprisen var rundt en krone pr. liter og at bilene var rasjonert.


På lange avstander i Norge reiste vi med tog eller buss eller båt. Fram til 1960 var det restriksjoner på bilsalget. I 1960 ble det sluppet løs. Fly var på den tida bare folk som hadde penger som hadde råd til. Det var fly med propell. Flyplassnettet var ikke ferdig utbygd.

  Postkort fra Fornebu lufthavn
Jernbanen var inne i sin glansperiode. Det gikk alle slags tog: Godstog, lokalt og fjernt, passasjertog lokalt, regionalt og fjernt – også påsketog: I påsken var tilstrømmingen til jernbanen enorm. Egne påsketog måtte settes opp – tidvis ble godsvogner brukt til formålet. Alt for å komme til fjells. Det gjorde jeg bare en gang i livet.

Påsketog anno 1957

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Røyknes. Buss fra 1957
Busser var vanligvis lokale, men der toglinjene manglet, gikk det enkelte langruter. Båttrafikken (hurtigruta) må vel sies å ha både fjern og lokal karakter. Så seint som på 50-tallet var det mulig å reise med båt til Oslo fra Sørlandet. De sluttet å gå før det var aktuelt for meg, men jeg hadde en onkel som var styrmann på ADS kystbåt “Bjørgvin”. Han flagget ut omtrent på den tida kystruta sluttet å gå.

  En kystrutebåt til Sørlandet, ADS “Bjørgvin”
Vi hadde ikke bil. Bil var status. Min far hadde hatt bil før krigen. Tre av mine onkler hadde bil. En i embetes medfør, de andre to vet jeg ikke hvorfor de hadde fått skaffet seg bil. Alle hadde bil fra før krigen. I 1955 satt jeg på med min onkel i hans 1936 Ford og hans familie på ferietur til hytta på Gol-fjellet. Vi hadde en fantastisk ferie i det flotte været. Da var Hallingdalsveien så dårlig at vi måtte hjelpe en syklist som hadde fått ødelagt sykkelen på den dårlige veien. Husker jeg ble bilsyk. Rist løs?

Min far hadde en fetter som hadde fin bil. Han var lege. Vi besøkte ham og hans familie på Fefor ved Vinstra bl.a. i 1954. Da fikk vi sitte på i hans Mercedes. Men jeg var ikke så glad i å være der, selv om fjellet var fint. En gang gikk vi (min mor og jeg) til Ruten og skuet mot Jotunheimen!

  “Ormen lange”
En gang var min mor rekonvalesent på Klækken hotell på Ringerike. Da husker jeg at vi reiste med bussen “Ormen Lange” tilbake til Oslo – en buss formet som en semitrailer. Litt av et bussmonster. I bakkene oppover mot Sollihøgda kjørte monsteret på en hest, som dessverre måtte avlives.

To ganger på 50-tallet brukte vi buss til ferieturen: En gang til Eggedal (Solemoa) og en annen gang til speiderleir i Heddal i Aurdal. Den leiren var virkelig en våt opplevelse. Ikke så vi bjørn i Vassfaret heller. Å reise med buss den gang var ikke så komfortabelt som i dag. Mange ble kvalme og syke om bord.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Jeg, en solo og Jotunheimen.
Min mor lengtet alltid tilbake til fjellet. Hun hadde gått flotte turer i Jotunheimen både før og under krigen. I august 1955 fikk vi anledning til å besøke fjellet igjen. Vi hadde bestilt en ukes opphold på Eidsbugarden Turisthotell ved fjellsjøen Bygdin i Jotunheimen. Tror dette var en fellestur på en eller annen måte. Det bar av gårde med tog på Valdresbanen – sannsynligvis damp – buss opp Øystre Slidre til Bygdin Høifjeldshotell og med båten “Bitihorn” over Bygdin til Eidsbugarden Høifjeldshotell. (Vet ikke om det er samme båt som går der i dag?) Ikke helt enkelt å komme dit – det var en dagstur fra Oslo. Den gang var hotellet det eneste så langt inne i Jotunheimen. I dag ligger DNTs Fondsbu rett i nærheten. Den gang var det ikke veiforbindelse vestover til Tyin. To gamle Forder tok seg av trafikken over det lille eidet mellom Tyin og Bygdin.

  Bilparken på Eidsbugarden
Oppholdet på Eidsbugarden ble en skikkelig vekker for meg. Jeg var bare 12 år, men oppførte meg som et utemmet geitekje. Derfor forstuet jeg foten! Men for noen fjell! Min mor brukte kasseapparatet flittig, så vi har tatt vare på flere fotografiske minner fra turen.


Høydepunktet ble likevel en rundtur med båt og buss nedover mot Vestlandet, Årdal og Lærdal. Først en iskald morgentur med motorbåt over Tyin til Tyin Høifjeldshotell. Der ventet bussen, en snutebuss som ikke var av de aller største – av forståelige grunner. Vi skulle nemlig ned anleggsveien fra fjellet og ned til Indre Årdal, nesten 1000 høydemetre. Den var bygget i forbindelse med utbyggingen av Tyinvassdraget. Den kan vel muligens sammenliknes med veien ned til Lysebotn i dag, men den var enda smalere, svingene var krappere – dessuten var det timeskjøring. En time gikk trafikken opp, neste time gikk den ned. Bratt var det også. Husker at bussen vår ved noen anledninger slapp av alle passasjerene av fordi den måtte foreta rygging for å komme gjennom svingene. Da så det ut som om bakstussen hang utfor stupet. Det hendte alvorlige ulykker. Det er heldigvis lenge siden denne veien er blitt erstattet med ny vei.

  Det var en tilsvarende buss vi reiste med i indre Sogn.
Fra Øvre Årdal kjørte vi gjennom tunnelene til Årdalstangen. Her er det temmelig rasfarlig. Det var viktig at denne veien var åpen på grunn av driften ved aluminiumsverket i Årdal. Derfor ble tunnelene bygget. Jeg har til og med syklet disse tunnelene – takket være hjelp fra en av trailerne fra Årdalsverkene som lyste oss gjennom tunellen. Fra Årdalstangen var det bilferge til Lærdal, lunsj på Lindstrøms hotell, og så bar det videre med en liten stopp for Borgund stavkirke og bjørnene Pekka og Liisa i bjørnegården på Fillefjell. Den gang tok vi ingen tur i Lærdal sentrum – et sentrum som er vel verd et besøk den dag i dag.

Bilferge – eldre modell
Var temmelig trøtt på den kjølige båtturen over Tyin i kveldinga tilbake til hotellet. Dagen etter bar det tilbake til det grå Oslo med toget fra Fagernes.

forts….

TOGGENERASJONEN!

  Gammelt smalsporet tog på Drammensbanen ca. 1900
Min påstand er at jeg vokste opp i en tid da toget var vårt viktigste transportmiddel – i alle fall hvis du skulle reise et stykke ut i verden. Det fantes ikke så mange alternativer. Men også på korte avstander kunne toget spille en viktig rolle. Det kan min familiehistorie bekrefte:  Gamle Sandvika stasjon fra 1872

  Smalsporet damplok fra Setesdalsbanen
Da min bestefar kjøpte hus i Bærum på Egne Hjem, fikk han lang vei til jobben, som var på Grønland i Christiania. For å komme dit, måtte han gå en halv times tid til Stabekk stasjon, for å ta toget til Vestbanen. Den gang var det smalsporet, damp og tregt, det måtte ta en uendelighet av tid å komme på jobb. Han kjempet da i kommunestyret i Bærum for bygging av Bærumsbanen. Den ble ikke ferdig før etter hans død i 1924. Men det hjalp ikke hans barn særlig mye. De gikk jo på middelskole i Sandvika. For å komme dit, måtte de også gå til Stabekk stasjon for å ta toget til Sandvika der skolen lå. I sol og regn, snø og slaps. Den gang, fortalte min mor, gikk konduktøren på utsiden av vognene for å kontrollere billettene.

  Sandvika stasjon fra rundt 1920
Umiddelbart etter skolegangen begynte min mor å jobbe på likningskontoret i Sandvika og fortsatte altså den lange arbeidsveien til Sandvika nesten hele sin 50 årige karriere i Likningsvesenet i Bærum. I 1921 ble det slutt på den smalsporete dampen og enkeltspor; elektrikken overtok med EL1 og annet elektrisk materiell. Litt raskere å komme på jobb da.

  EL 1 siste dag for Oslo V i juni 1989
Da jeg kom til verden under krigen, bodde vi i Oslo på Frogner. For å komme på jobb, gikk hun nå til Skarpsno stasjon for å ta toget til Sandvika. Den gang gikk det lokal (somletog) til Sandvika med BM65 materiell – en motorvogn kledd med aluminium samt to trevogner – ofte en U-båt som styrevogn. Mor unngikk disse, tok heller Askertoget som gikk direkte til Sandvika med EL1 (eller 2). Slik var det også tilbake fra Sandvika. 1610 (ofte litt forsinket dessverre) gikk det tilbake til Skarpsno og Oslo V. Selv var jeg med på denne farten ett år, da jeg gikk i barnehagen på Eineråsen ved Sandvika.

  U-båt på Oslo V
  BM65 32 på Oslo V i 1989
Litt seinere flyttet vi til Bislett. Da gikk min mor til Vestbanen for å ta toget derfra. Omtrent på den tida ble Skarpsno lagt ned som stasjon (kanskje det var bare min mor som brukte den?)  På Vestbanen var de to sporene nærmest havna reservert lokaltogene. Her måtte du vise gyldig billett for å komme inn. 

Oslo V på innsiden
Men det var først og fremst for å komme ut av Oslo at vi brukte toget. Mine foreldre var ikke så mye reisende av seg, så jeg kan ikke si når min første lengre togtur var. Kanskje min første lengre togtur var til Tretten i Gudbrandsdalen da jeg var rundt tre år. Den turen husker jeg ikke så mye av. Heller ikke sykkelturen mine foreldre hadde til Lifjell hvor vi i alle fall tok toget til Bø. Vi havnet etter hvert i Porsgrunn, og derfra tok vi toget tilbake til Oslo. Den gang var Vestfoldbanen smalsporet og dampdrevet, uten at jeg nok husker så mye av det.

Den første turen jeg husker noe av, var da vi reiste med en liten motorvogn fra Vikersund til Krøderen i august 1950. Sannsynligvis en BM87 (trodde jeg, men ifølge NLM ble de ikke levert før i 1952!!). Det var så fullt at jeg måtte sitte på motorkassa, og da ble jeg kvalm. 

Min mor hadde en søster som bodde en periode på Jessheim, og dit brukte vi toget for å komme; seinere flyttet tanten til Asker. Dit var enda greiere med toget


Damp, ja. Ikke det at jeg var så veldig opptatt av damplok, eller jernbane i det hele tatt, men jeg husker at onkelen min kommenterte da vi sto og ventet på toget til Oslo på Jessheim stasjon en gang at det sto en “stortysker” parkert på den andre siden av stasjonen. Jeg så det store damplokomotivet, og så at det var større enn de andre og at det derfor bar sitt navn med rette. Men det gikk mange år før jeg skjønte hva en stortysker egentlig var.

  “Stortysker” type 63
Tre somre tilbrakte jeg på en sommerleir for barn ved Jessnes stasjon like ved Hamar. Der hadde vi vårt litte paradis, bading og roing i Mjøsa, leik og moro; dessuten hang vi på gjerdet når toget stoppet for innkjør og kryssing på Jessnes stasjon. Da kunne vi beundre damplokomotivene på kort hold – bare 20 meter unna på den andre siden av den smale grusveien som gikk forbi husene vi holdt til. Klart det var fascinerende . Så mye damp, lyder og puff og paff, mange spennende bevegelser. Tror det var mest type 30 som vi fikk oppleve, men vi var vel ikke klar over at det var mange forskjellige damplokomotivtyper. Men jeg visste det var noe som “stortysker”; og så hadde vi hørt om “Dovregubben” – men de fikk ikke lov til å gå så langt sør som til Hamar. Av og til smatt en “blekkmerr” forbi, de elegante lyntogene (BM88) på Dovrebanen som ga varsel om noe nytt som skulle komme. Særlig flott var det når vi badet utenfor Furuberget der “tante Julia” hadde svømmeskole. Da kunne vi følge toget fra det rundet svingen ved kalkverket og et langt stykke bortover før det forsvant inn i skogen ved Jessnes stasjon. Tøøøfttt.

  Dovregubbe
Det ble mange turer opp og ned Oslo – Jessnes med bytte til “trikk” (EL11) i Hamar fra 1956. Det er en tur jeg likevel husker best – den gikk med lokalgodstog fra Jessnes og hele veien til Oslo – med damp. Hva slags damplok, vet jeg ikke, men det var ikke av de store. Jeg husker jeg virkelig nøt togturen den gang. Jeg satt i passasjeravdelingen i konduktørvogna og fikk rimelig god kontakt med konduktøren; jeg var jo bare ca 10 år den gang. Dessuten mener jeg at jeg kunne se spor etter det aller eldste jernbaneanlegget sør for Eidsvoll – det som ble bygd i 1854. Om det finnes noen slike rester i dag, vites ikke.

 

Møte mellom smalspor og normalspor, her på Grovane.
I 1954 arrangerte NSB en jubileumsutstilling på Filipstad ikke så langt fra Skarpsno stasjon eller Skillebakk. Lett å komme dit for en elleveåring. Husker jeg gikk rundt og beundret alt utstyr og vognmateriell, blant annet en ordentlig “Dovregubbe”(type 49) som kunne “bevege seg” på rullelager.

Fra Jubileumsutstillingen 1954

Kanskje det mest imponerende var et diesellokomotiv fra NOHAB som NSB nå vurderte å sette inn på en rekke baner i Norge som et ledd i “vekk med dampen” programmet. Stilrent, amerikansk og vakkert – det som seinere skulle bli Di3 og som NSB skaffet 32 stykker av etter hvert. Framtida var altså representert. Og mer jernbane skulle det bli – både elektrifisering og dobbeltspor.

  Tog under Skaugumsåsen på vei til Asker