Ikke ville se – en roman til ettertanke

Jeg har lest tre av de (foreløpig) fire bøkene om familien Lauritzen skrevet av Jan Guillou, hans romanserie om det 20. århundre. Særlig den siste, “Ikke ville se”, leste jeg med stor interesse, ikke minst som historiker.

Den første romanen, “Brobyggerne” leste jeg med stor nysgjerrighet – fordi den ble anbefalt meg av en tidligere kollega. Jeg ble etter hvert ganske skeptisk, fordi jeg gjenkjente løvehistorien fra byggingen av jernbanen i Kenya (og ikke i Tanzania som i romanen) og en del andre ting om afrikanske forhold som jeg mener må være feil. Den andre romanen, “Dandy”, holder jeg på å lese nå; den tredje romanen, “Rødt og svart”, om mellomkrigstida var svært interessant med utgangspunkt i både Norge, Sverige og Tyskland.

Jeg vil ikke foreta noen som helst analyse, men bare fortelle hvorfor jeg synes den siste boka, “Ikke ville se”, er den mest spennende og engasjerende. Kanskje den har mange gjenkjennelsespunkter; du er så låst i din overbevisning at du nesten må få sannheten rett i fleisen for å forstå at du har tatt feil hele tiden. Det har nemlig Lauritz i romanen gjort, inntil de siste sidene i romanen der sannheten blir skremmende, ja dødelig?

Utgangspunktet for hele romanserien er tre brødre som vokser opp på Osterøy utenfor Bergen i en fattig fiskerfamilie like før 1900. De mister sin far på havet, men takket være sin fingerferdigheter blir de oppdaget av rike menn i Bergen, får gå på skole i Bergen og blir seinere understøttet til å studere til ingeniører i Dresden i Tyskland, det beste lærestedet i Europa. Hensikten er at de skal være med å bygge Bergensbanen. Lauritz, Oscar og Sverre gjør det svært bra, men bare Lauritz vender hjem for å gjøre det han ble sendt ut for å utføre: Bygge bruer på Bergensbanen. Oscar lider kjærlighetssorg, holder på å begå selvmord og havner i tysk Øst-Afrika der han bygger bruer for jernbanen til Tanganykasjøen, kjemper i 1.Verdenskrig mot britene og får en haug med medaljer, blir gift med en innfødt prinsesse, får barn, men begge blir drept under krigen; Sverre som er homofil som følger sin elskede venn til et slott i England og opplever at hans kjære blir drept under krigen.

Boka foregår i sin helhet under 2. Verdenskrig – og kapittelinndelingen følger årstallene. De to lengste kapitlene, over halve boka, dreier seg om de to første årene av krigen, 1940 – 41, mens de to korteste er kapitlene om 1944 og 1945 da sannheten raser i hodet på Lauritz. For det er Lauritz denne romanen handler om, det er han som har fått synsvinkelen og som vi opplever det som skjer gjennom. Handlingen foregår i sin helhet i Sverige, i Saltsjöbaden, Sandhamn og Lunde, men med sidehistorier i Norge, Tyskland osv – der 2. Verdenskrig foregår.

En kan kanskje kritisere Guillou for at det er litt for mange tilfeldigheter; at Göhring blir den som tar seg av sønnen, Harald, at franskmannen som blir reddet av kona Ingeborg i Bergen, dukker opp som svigerfar under krigen, osv. osv.

Det er personene omkring ham som sprer historien til det meste av Europa, sønnen Harald, som blir SS-offiser og erklærer seg selv som 100% tysk og som i løpet av boka befinner seg i Norge, Sverige, Sovjet, Italia og Tyskland. Helt mot slutten får Lauritz beskjed om at sønnen har falt på slagmarken; søsteren Johanne som jobber for hjemmefronten i Norge og driver illegal sabotasje og som får sønnen, Eilert; kona Ingeborg som er av tysk adelig herkomst og som driver humanitært arbeid som lege i Saltsjøbaden og som dør av kreft; sønnen Karl som er firmaets håp for framtida, men som omkommer i en eksplosjon på en svensk jager; datteren Rosa som vi ikke hører så mye om fordi hun arbeider i det svenske etterretningen og skal ha barn med en ukjent.

Vi har dessuten broren Oscar som har sin afrikanske bakgrunn der han ble tysk krigshelt, er en smart forretningsmann og som allerede i 1941 spår det tyske nederlaget til tross for at han selv er tysk krigshelt. Kona hans, Christa er også av tysk adelsslekt (von Molkte), men svært radikal av politisk oppfatning, vel nærmest kommunist. Hun blir imidlertid fortalt av sin far at hun er av jødisk avstamming. Det er årsaken til at familien i 1934 flykter til Sverige. De har i alle fall tre barn, atleten og sjøoffiseren Carl Lauritz, kunstneren Hans Olaf og Helene, som blir gravid med en ung franskmann som slutter seg til de franske frihetsstyrkene.

Og så minstebroren Sverre som har utrolig god menneskelig kontakt og forståelse, men som hadde problemer med sin legning, så det var best å holde kjeft. Dessuten for å gjøre lista bortimot komplett, får Lauritz en sønn, Henning, med vertinnen, Britta, i huset der han losjerer oppe i Lunde der han bygger bru. Denne brua blir på mange måter hans livsverk, selv om han som ingeniør er mer stolt av en av bruene på Bergensbanen.

Tittelen på boka henspeiler på Lauritz stahet. Han vil ikke se. Hans erfaringer fra Tyskland er udelt positive, her fikk han sin utdannelse, her fikk han sin kone og store kjærlighet, her fikk han siste største bragder som seiler, han snakket tysk som en tysker osv. Hans tanker om tyskerne er at de er Europas mest siviliserte folk, de er også de andre folkene totalt overlegne i teknikk og vitenskap. Han kan ikke tro noe annet enn godt om Det tyske folket.

I Norge vokste han opp som fattig fiskersønn. Han og brødrene lærte at livet på havet var tøft, men at havet kunne beseires hvis du var en dyktig sjømann. En tilfeldighet gjorde at han og brødrene fikk en sjanse her i livet som de grep med begjær – å få en skikkelig utdannelse fra Tysklands beste universitet i ingeniørfaget i Dresden. Norge ga ham også hans første jobb som ingeniør ved byggingen av Bergensbanen – en prosess som lærte ham mye, blant annet ved å høre på dem som hadde erfaring – en svensk anleggsbas. Likevel ble han nødt til å flykte til Sverige under 1. Verdenskrig fordi barn i Bergen ikke likte at sønnen Harald var tyskvennlig. De slo ham nesten i hjel. Dermed fikk han Norge på avstand, bare noen påminnelser iblant fordi kronprins Olav var en dyktig seiler. Det virker nå som alt som skjer i Tyskland etter 1923 er en enestående opptur. Opplysningene om nazismens grusomheter fester han ikke særlig lit til, særlig etter at SA ble likvidert i 1934. Da virker alt så fredelig og greit. Rykter om konsentrasjonsleire og mishandling av politiske motstandere, prellet av. Det eneste som foruroliget ham var behandlingen av jødene. Der var han egen brors familie et godt eksempel – de kom som flyktninger til Sverige.

Det som jeg synes er interessante ved boka er både at vi får en historie der Lauritz sympati for Tysklands krig under 2. Verdenskrig er gjennomgående. Vi forstår hva Lauritz velger å se gjennom fingrene med, han vil rett og slett ikke se at hans elskede folk gjør andre folk urett og oppfører seg ikke bare usympatisk, maktbegjærlig, men bestialsk. Mange av hans indre monologer går på å forsvare overfor deg selv at det Tyskland gjør er rettferdig og forståelig. Et annet moment er selvfølgelig at han hele tiden ser for seg kulturnasjonen Tyskland som andre kulturer totalt overlegen. Han har bare forrakt for den engelske imperialismen og den amerikanske tyggegummityggende kultur og tekniske nivå. Når det gjelder Sovjet har han vel mye til felles med den antibolsjevikpropagandaen som spredte seg i Europa. Han påpeker – med rette – de overgrepene mot sivilbefolkningen som har blitt gjort av sovjetstyrkene i Polen og Ukraina. Og Guillou stiller spørsmål ved både bombingen av Hamburg og Dresden, var det virkelig nødvendig, eller var det en krigsforbrytelse?

Lauritz er ingen usympatisk person selv om han kan oppleves avvisende, stiv og stokk konservativ. Han vil bevare roen og freden i familien – ofte ved å unngå å ta opp kontroversielle tema ved middagsbordet. Han vil ikke at krigen skal være et tema. Han er menneskelig overfor mange av sine medmennesker, sørger for sin (hemmelige) sønn, Henning, og hans mor Britta; tar imot begge de to gravide døtrene og aksepterer deres “faderløse” graviditet, og hans forhold til kona Ingeborg er virkelig vakkert. Også har han ingen økonomiske bekymringer, og kan virke raus i noen situasjoner.

At de befinner seg i Sverige, i et nøytralt land, som også fører sitt politiske spill under 2. Verdenskrig, er også interessant. Vi får mulighet til å forstå hvor presset den svenske regjeringen var fra begge hold, først av tyskerne i bruken av det svenske jernbanenettet og leveransen av jernmalm, så av de allierte i den siste delen av krigen. Hvordan var det egentlig å bo i Sverige under krigen. Familien Lauritzen slipper jo sånn sett nokså billig fra det, siden de kan kjøpe seg til en del fordeler. Men de mister også 2 sønner.

Er Lauritz nazist? Han holder til og med den nazisympatiserende “Dagsposten”. Nei, han er ikke nazist, ikke engang nazisympatisør. Jeg kan ikke se noe i hans tankeverden som minner om nazisme. Han tar jo sterkt avstand fra sønnen, Harald, som offiser i SS, som til og med reiser til familien i Sverige for å advare familien om at Johannes kurérvirksomhet for lengst er avslørt. Men han tror at SS er en eliteavdeling som oppfører seg som tyskere bør. Han stiller seg undrende til okkupasjonen av Norge – avviser Quisling, og støtter datteren Johannes virksom som kurer for Hjemmefronten.

Men i motsetning til Hamsun blir skrekkbildene fra konsentrasjonsleiren Buchenwald som kom i avisene vinteren 1945, et voldsomt slag i ansiktet hans; han har tatt grundig feil av tyskerne. Han har ikke villet se. Hans verden raser sammen, er han i ferd med å begå selvmord?

Dermed blir det spennende å se hva som skjer i den neste boka som vil føre oss inn i etterkrigstida. Dør Lauritz på nest siste side i boka der han er langt inne i feberfantasier? Og hva med den “døde” SS-offiseren Harald som har klart å snike seg hjem i ly av de hjemvendende konsentrasjonsleirfangene? Og hva med de andre  familiemedlemmene som har helt uavklarte historier? Hvem vil få synsvinkelen i den neste romanen? Vil det bli Harald? Eller Johanne?

Tilbake i Kitengela mai 2015.

på iskrembar – den store utskeielsen

Kanskje noe overraskende for de fleste, men jeg er en snartur tilbake i Afrika, i Kenya og Kitengela. En av årsakene er at det er lenge å vente på høsten (november) når en reiste herfra i slutten av mars. Det andre var at flybillettprisene var de laveste jeg har vært borte i hittil. Det var derfor en fin anledning til å reise hit og besøke familien, men bare i tre uker. Planene er imidlertid ikke så mange, bare være sammen med familien og ta noen dagsturer rundt omkring i nabolaget.

  Fra flyet: Ytterst i Randesund

Nilen

Aberdare fjellene

Allerede på flyet merket jeg at tallet på passasjerer var noe beskjedent. Fikk faktisk en hel treseter for meg selv og noen større mulighet til å sove underveis. Akkurat det siste ble det likevel begrenset anledning til, flynatten er ikke så lang.

Jeg ble tatt imot på flyplassen med bokstavelig talt åpne armer. Hadde prøvd å holde det hemmelig så lenge som mulig, men en uke før røpet jeg det for Fatma. Ungene fikk det derimot som en stor overraskelse da jeg dukket opp. De ble veldig glade, ikke minst fordi jeg hadde med noen gaver til dem som de tydeligvis satte pris på.

  Salmah har fått gave!

is er godt

Så nå er jeg her på kjente steder; ikke så store forandringene. De har montert lys på veien inn til porten – solar. På selve byggefeltet er det liten aktivitet, de fleste av husene er i ferd med å gjøres ferdig, ingen nye er under bygging. Noen hus i nabolaget har blitt bygget ferdig, ellers er det ikke de helt store forandringene.

MamaRasha venter og venter. Kommer han ikke snart? Vil det skje mens jeg er her?

De sier det er kjølig – det går mot vinter. Kan ikke helt følge dem der. Om dagen har det vært oppe i +28oC, for meg er ikke det vinter. Men inne er det svalt og godt; folk tar på seg jakke eller genser. I dag morges var det lett regn og +21. Ingen vinterfølelse.

De største forandringene foregår ute på savannen, får nesten si dessverre. De ville dyrene har forsvunnet fullstendig – sikkert på grunn av alt bråket som anleggsarbeidet fører til. Bare noen ku- og geiteflokker er ennå i området. Det bygges moderne jernbane ved siden den gamle metersporete tvers over savannen. Kinesiske ingeniører peker og styrer. Alt utstyret er kinesisk, men arbeiderne er kenyanere. Det har vært en enorm framdrift, men om arbeidet er like bra, får fremtiden vise. Den koster også flesk, så jeg håper det ikke går med den nye som den gamle (som fortsatt er i bruk) at den ødelegges av mangel på vedlikehold og vognressurser. Den nye skal ha stor kapasitet og ha en helt annen hastighet enn den gamle (45kmt). Så får vi se?

  landingsplass for tog?
 

  det valses og velses

Folk hilser og sier det er hyggelig å se meg igjen. Det er bra å høre. I byen smiler og nikker de som kjenner meg igjen. Ungene er like nysgjerrige som før, men det er flere muzunguer i byen nå,; vi er ikke lenger en raritet, og bra er det.

  Når det har regnet, kommer blomstene fram.

Hva skjer i Kenya for tida?

Fra The STANDARD  MAI 2015

* En gruppe væpnede krigere sjokkerte folk som var i moskéen for å be et stykke utenfor Garissa. De stormet inn i moskéen og fortalte de tilstedeværende om al-Shabaabs ideologi, at regjeringen i Kenya gjorde en dårlig jobb ved å føre krig mot dem. De oppga også navn på spioner og forrædere i området. Så forsvant de inn i skogen.

* Et kor på 600 medlemmer vil åpne den katolske kirkens fest for beatifiseringen av søster Stefanie. Hun var italiensk og virket i Nyeri. Det vil bli sunget sanger i gikuyu, kiswahili og latin, men messen vil foregå på engelsk. Dette er et steg videre mot kanoniseringen. Mange viktige personer var tilstede ved begivenheten nå i pinsen.

* Kenya har ett av de dyreste “demokratiene” i Afrika. For det første ble det overført makt fra nasjonalforsamlingen til countyene  (fylkene) før disse var klare for dette. Dessuten førte det til mye frustrasjon i statsapparatet på grunn av forandringer, redusert politisk makt og inntekter. For det andre tar det kenyanske parlamentet 2% av statsbudsjettet mens det i andre land i Afrika tar 0,57% Et medlem av parlamentet mottar en månedslønn på 559 000Ksh ++ (= 70 000NOK) og påfører hver enkelt kenyaner en utgift på 550Ksh i året.

* Høyesterett i Kenya som fortsatt ikke har oppnådd full uavhengighet av regjeringen og har blitt nektet retten til å utnevne dommere. Nå ønsker Høyesterett å bygge ut i Nairobi sentrum, men oppdaget at tomten de eide var grabbet av en privatperson. De har nå kjempet i mange år for å få tomten tilbake, uten å få særlig støtte fra myndighetene. I dag holdes det berømte turistmarkedet “Maasai Marked” på plassen.

* Den populære tv-journalisten Jeff Koinange som har sine egne tv-program på KTN, ble forleden arrestert, men ble seinere satt fri mot en kausjon på 100 000Ksh (= 8000NOK). Han ble arrestert fordi han i et program hadde “fornærmet” et næringsselskap.

* Etiopiske troppestyrker trengte seg inn på kenyansk territorium for å sjekke beacon-markedet i grenseområdet oppe i Turkana. De forsvant etter ca. 13 timer. Det har imidlertid bakgrunn i en grensestrid mellom de to land, Kenya og Etiopia.

* Tre studenter fra Kenyatta universitetet er meldt savnet, og det fryktes at de har sluttet seg til ISIS i Syria eller al-Shabaab i Somalia. Familiene deres er i sjokk ifølge avisen.

* Likonifergen som forbinder Mombasa med Likonihalvøya (overfart på 10 minutter) har stadig tekniske problemer. Her forleden holdt en ferge med 1500 passasjerer på å drive til havs etter motorstopp. Heldigvis gikk det bra. Av de fire fergene er alltid en til reparasjon.

* President Kenyatta har nektet opposisjonsleder Raila Odinga og tidligere visepresident Kalonzo Mysioka pensjon med begrunnelsen av at han fortsatt er aktiv i politikken. Avisen spør: Lider regjeringen av railafobia?

Så alt er ved det gamle……

 

 

 

 

 

 

Colin Archers australske eventyr

Dette er en artikkel som jeg skrev i 2003 og som ble trykket i tidsskriftet Historie i 2004

Skutekonstruktøren fra Larvik skulle være velkjent for de fleste, men få vet at han sammen med sine ni brødre var en av pionerene i det unge Australia!!  Historien om han er fascinerende og spennende.

De fleste kjenner den berømte Colin Archer-skøyta som ble pioneren i redningstjenesten langs kysten. De fleste kjenner til Fridtjof Nansens skute “Fram”, som Colin Archer konstruerte, og som brakte Nansen og hans ekspedisjon trygd over Polhavet i 1893-96 og Amundsen og hans ekspedisjon til Sydpolen i 1911-12.  Da jeg besøkte Sydney og Australias Marinemuseum i juli 2001, lå det en Colin Archer-skøyte fortøyd på utstillingsområdet. Noen pensjonister som holdt vakt på museet, gjorde meg oppmerksom på skøyta siden jeg var norsk. På et skilt stod det opplyst at denne skøyta var blitt restaurert ved hjelp av midler gitt av Det norske folk som en gave til Australias 200-årsjubileum i 1987! Hva i all verden hadde Colin Archer med Australia å gjøre? Da jeg seinere besøkte Marianne Hardy – tidligere visepresident i The Norwegian Club of Queensland – i Brisbane, ble historien om Archer-brødrene presentert for meg. Det var en spennende historie.

  Colin Archers skute Kathleen Gillett i Sydney

Få nordmenn vet at det finnes en liten by et lite stykke fra kysten i Queensland som heter Eidsvold. I denne byen bor det i dag ca 5-600 mennesker. I dag bor det ingen av norsk avstamning der. Likevel er det tradisjon at hver 17. mai blir det norske flagget heist på byens rådhus! Årsaken er enkel: Den ble grunnlagt 17. mai 1848 av to av brødrene Archer.



Pappa William

Det hele startet med faren, William Archer, som var en aktet skotsk forretningsmann bosatt i Perth. Der drev han med tømmerimport. I 1819 var han på forretningsreise til Sverige, og på veien var han innom Laurvig/Larvik – og ifølge hans egen dagbok ble han overveldet over skjønnheten som dette stedet eide: “This is the most beautiful piece of Norwegian scenery that I have seen- a beautiful bay, surrounded with rocks covered trees, a beach of fine sand”.  På grunn av det økonomiske krakket etter Napoleonskrigene, gikk William Archer konkurs i 1821, og begynte å se seg om etter nye virksomheter. I 1825 bestemte hans seg for å emigrere til Larvik, ikke på grunn av mulighetene for virksomhet, men fordi stedet hadde den skjønnheten han lengtet etter. Det kan kanskje virke noe underlig, siden hans kone, Julia, allerede hadde født ham 8 barn. Men han fikk overtalt henne til å reise. Han kjøpte for sine siste slanter brigantineren Pomona og dro over til Larvik i 1825. Der etablerte han seg som forretningsmann; først og fremst innen hummer og fisk og fikk kjøpt Tolderodden i 1826 – et hus som var stort nok til å romme hans omfangsrike familie – og sentralt i Larviks bybilde (i dag museum). Noen suksessrik forretningsmann ble han ikke. Han måtte bl.a. hele tiden søke om økonomisk bistand for guttenes skolegang. Men de fleste fikk noen år på middelskolen.

De eldste sønnene

Allerede i 1830-31 dro de tre eldste sønnene Charles, John (Jack) og David ut i verden – i første omgang til Skottland. De kom til å farte mye rundt om før de alle tre havnet i Australia. Julia Archer hadde en onkel som hadde slått seg ned i det som i dag er Queensland. Det ble utgangspunktet for brødrene Archers virksomheter i Australia. Året etter, i 1832 (samme år som Bjørnstjerne Bjørnson), kom Julias 12. barn og 8. sønn til verden. Han ble født 22. juli og fikk navnet Colin.

 

Colins barndom

Colins barndom var nok av dem som kan kalles lykkelig – i en stor barneflokk – hvor riktignok de tre eldste brødrene var reist ut. Men søsteren Catherine, gift med Simon Jørgensen, bodde også på Tolderodden og hadde fått fem barn før mannen døde, så Colin vokste også opp sammen med fettere og kusiner, tanter og onkler. Tolderodden var et ideelt sted å vokse opp. Mye av leken foregikk i strandkanten og om bord i mindre båter hvor barna lærte det som skulle til for å ro og seile.

 

Australiabrev

Innimellom mottok familien brev fra de eldste brødrene i Australia som fortalte om livet “down under”. Etter hvert kom flere av dem hjem på besøk  – den hjemreisen måtte ta sin tid for over 150 år siden – og flere av dem var hjemme flere ganger. Besøket hjemme varte et halvt års tid, før de igjen dro tilbake til pionertilværelsen i Australia. Det er klart at storebrødrenes beretninger fra landet på den andre siden av jorda, måtte pirre enhver guttepjokks nysgjerrighet. Derfor ble det vanlig etter hvert som barna vokste opp og fullførte skolen, at de ble sendt til sine brødre i Australia! En av brødrene, Charles, ga en karakteristikk av Colin i et brev han sendte til Australia: “Han er den snildeste gut af alle”.

 

Interessen for båter

Mye tyder på at Colin allerede i barndommen interesserte seg sterkt for båter og seiling. At han var en nevenyttig fyr, tyder også mye på. En eldre bror anbefalte faren i et brev at han burde få en utdannelse som håndverker. Også Colin fikk 3 år på middelskolen i Larvik fra 1846 til 1849 – også med friplass fra formannskapet i kommunen, med begrunnelsen at “Konsul Archers ringe økonomiske forfatning er oss til fulle bekjent”.  Colin kuttet ut latinen allerede i 1847, men fortsatte med fag som norsk, tysk, fransk, historie, geografi, matematikk og religion. Karakterprotokollen viser at han hadde gjennomsnittskarakterer eller bedre i de fleste fag. Best var han i matematikk.

Etter skolen arbeidet han i 18 måneder på Treschows skipsverft ved Jordfallen nær Larvik. Allerede der fikk Colin lære mye og skaffet seg erfaringer som han skulle få glede av seinere i livet. Han gikk også på kveldskurs i navigasjon.

 

UT I VERDEN

Reisen til Australia

I 1850 kom broren Willie hjem for første gang. Han og Colin kom godt ut av det med hverandre. Sommeren 1851 ble en flott sommer for brødrene – båt og fisketurene ble mange. Det ble også klart at snart var det Colins tur til å dra ut – han var nå blitt 19 år.  Ifølge familietradisjonen fikk Colin beskjed mens han var på navigasjonsskolen av en visegutt som i døra til klasserommet ropte høyt: “Du må komme hjem med en gang, Colin, du skal reise til Australia!” Faren hadde nettopp fått beskjed om at det lå en skute på havna som skulle til Panama – det kunne passe fint, for da kunne Colin dra videre til California for å finne broren Tom (Thomas) – som hadde reist dit fra Australia under gullrushet i 1849!

 

Panama

Overfarten til Panama ble svært dramatisk, da skuta han reiste med, hadde for lite proviant og drikkevann om bord. Under overfarten ble den tvunget opp mot norskekysten av en forferdelig storm og måtte søke nødhavn i Flekkefjord. Da været bedret seg, brøt det ut sykdom ombord, og flere av passasjerene døde. Det var en temmelig utslitt Colin som til slutt vaklet i land i Panama. Etter en stund klarte han å komme seg over eidet (det var over 60 år før Panamakanalen ble bygget). Der ble han tatt hånd om av mannskapet på skonnerten “Perlen” av Larvik, og den brakte han til San Francisco. Men Tom var ikke der. 

 

California

Der så han seg nødt for å hvile seg, og ikke minst tjene noen penger. Da var det bra at han hadde brakt med seg verktøykassa fra Norge. (Tanken var at han skulle bruke den i Australia for å hjelpe brødrene med å organisere sauefarmen.) Så han overlevde ved å ta forskjellige snekkerjobber i San Francisco. Etter en stund var det en bekjent av ham som spurte om han ville være med til et gullgruvedistrikt, Rich Gulch, nord for Sacramento – der ville det være større mulighet for å finne broren, Tom.

 

Det var Tom som til slutt fant Colin – “like fattig som en kirkerotte”. Tom skrev i et brev fra Rich Gulch til foreldrene hjemme i Larvik: “You can fancy how glad and thankful I was to see Colin’s honest, unmistakable Archer face, and hear him talk in his broad Laurvigensk dialect. Poor boy, he has gone through many hard trials since he left you (I mean on the passage) – and a finer, fatter, stronger-looking miner I never saw in my life”. Gullgraving og miljøet rundt var ikke noe for brødrene Archer. Kort tid etter reiste Colin tilbake til San Francisco – på jakt etter skipsmulighet videre mot vest.

Sandwichøyene – Hawaii

Men det var ikke Australia som sto på programmet. Sandwich Islands langt ute i Stillehavet var neste mål. I dag er disse øyene bedre kjent som Hawaii. Nok en bror, Archie (Archibald), hadde nemlig slått seg ned på øya Kauai og opprettet en kaffefarm der! Colin syntes Kauai var en vakker øy, men han la til i brevet til moren – “skjønt den i min smak neppe vil kunne bli sammenlignet med noen av de norske utsikter.” Vi vet ikke så mye om Colins opphold på Kauai, men han må ha vært der i bort imot 8 måneder – mens han ventet på skipsleilighet til Sydney. I oktober 1852 ankom han Sydney samtidig som en annen bror, Alexander (Sandy), ankom Melbourne for å grave etter gull på gullfeltene i Victoria. Colin hadde imidlertid bestemt seg for aldri å delta i gullgraving igjen. Noen år seinere oppga Archie kaffefarmen på Kauai, og kom etter til Australia.

 

Endelig Australia – Gracemere

Etter nesten et år på reise, var endelig Colin i Australia. Takket være alle brevene både han og brødrene skrev, vet vi mye om denne reisen, selv om også noe av den fortsatt “ligger i skyggen”. Noen uker seinere nådde Colin Coonambula Station ved Burnett River (i det framtidige Queensland) hvor brødrene Charles og Willie tok imot ham med åpne armer. Raskt ble han innvidd i kunsten å drifte oksekalver (bullocks). Snart sverget han som en erfaren gjeter, men han innrømmet også i et brev til moren at det var et godt land å komme til når du hadde tre eller fire eldre brødre som kunne legge tingene til rette for deg. En bror hadde i et brev hjem til Colin da han var 14 år, prøvd å forklare ham kunsten å klippe sauer, men fant fort ut at det kanskje ikke var så lett når gutten knapt hadde sett en sau. (I perioder hadde de over 10 000 sauer på farmen). Ellers hadde Colin fått god informasjon om hva som skjedde på farmen gjennom brødrenes brev.

Den første av brødrene som kom til Australia, var David som kom til Sydney i 1834. Etter hvert kom flere og flere, og sammen kom de til å følge “blaze the trail” nordover gjennom det sentrale landskapet som etter hvert skulle bli delstaten Queensland. De grunnla mange stasjoner som Cooyar, Emu Creek, Mundubbera, Eidsvold (på 17. mai 1848), Coonambula, Telemark og til slutt Farris Run – oppkalt etter Farrisvannet hjemme i Larvik rett ved Fitzroy River. Seinere ble denne stasjonen omdøpt til Gracemere etter Thomas Archers kone, Grace!. Denne ligger i dag tett ved universitetsbyen Rockhampton som brødrene Archer var med å grunnlegge i 1853 (ifølge Lonely Planet og Lorna McDonald). Et fjell som ligger rett ved Rockhampton ble kalt Mt Sleipner av brødrene og en bydel kalles Berserker i dag.

Fra Rockhampton i 2003
Rockhamptons grunnlegger – Charles Archer

Charles Archer og jeg

Det var Colin og broren Charles som “oppdaget” Fitzroy River fra en fjelltopp da de var på vei nordover for å se etter nytt land. Det viktigste for Colin var å undersøke om elva var seilbar. Han skaffet seg en gammel ketchrigget båt som han satte i stand og ga navnet “Ellida“. Denne seilte han opp Fitzroy River for første gang i 1855 til det som etter hvert skulle bli farmen Gracemere. Etter dette kom Colin til å få som oppgave å transportere varer og gods opp og ned Fitzroy River. Ingen tvil om at “Ellida” kom til å innlede et livslangt forhold til båtbygging og seiling. Men han hadde også med den daglige driften av farmen å gjøre, var en dyktig administrator og hadde godt lag med folkene. Han skal også ha vist forståelse for aboriginerne, og tok deres parti når de kom i konflikt med engelske kolonister.

Rockhampton med omgivelser
Rockhampton med Mt. Sleipner i bakgrunnen

Fitzroy River

Minnesmerke over Colin Archers ferd med “Ellida”

Følte Archer-brødrene seg som norske ellers skotske (eller australske)? Selv om mange av dem var født i Skottland, gikk de på norsk skole og så på seg selv som norske. Brevene de sendte er skrevet på den tidens dansknorsk. Men engelsk var ikke noe fremmed språk for dem.

VEIEN HJEM TIL LARVIK

Brødrene Archer gjorde det godt i Australia, men som jeg har vist, hadde de god kontakt med “gamlelandet”. Storebror Charles reiste hjem til Larvik i 1857, nærmest for å assistere faren i hans forretningsdrift. Han var imidlertid ikke helt frisk, og i 1861 døde han plutselig. Faren var for lengst på vei inn i senilitet.

Det var bestemt i 1860 at det nå var Colins tur til å skulle reise hjem for å besøke foreldrene og resten av familien. I utgangspunktet var det meningen at han skulle være ca 12 til 18 måneder, og så vende tilbake til Australia. Det ble holdt et stort avskjedsball for han på Gracemere. Da han kom til London i oktober, fikk han melding om at broren, Charles, var død, og da han kom til Larvik, var familien i sorg. Moren satte pris på at det nå kom et mannfolk i huset (selv om to av Colins søstre fremdeles bodde hjemme).

Colin satte i gang med å reparere barndomshjemmet Tolderodden, etter hvert kom han til å gifte seg med en ung kvinne fra Christiania, Karen Sofie Wiborg, og seinere etablerte de seg på Lilleodden, og Colin bygget opp sitt eget skipsverft på Rækkevik i Larvik hvor han konstruerte båter. Navnet er jo blitt legendarisk gjennom de båtkonstruksjonene som er knyttet til navnet hans. Men historien om båtbyggeren Colin Archer er en helt annen, og mer kjent historie som ikke jeg vil gå inn på her.

Skipsbyggerens kontakt med brødrene

Colin Archer kom resten av livet til å opprettholde forbindelsen med brødrene i Australia, hvor det lever en stor mengde etterkommere den dag i dag, bl.a. på Gracemere. Det er ikke spor etter så mange norske som kom til Australia som pionerer tidlig på 1800-tallet. Archer-brødrene er et hederlig unntak. Og de er av de få som reiste til Australia frivillig. De fleste andre “down under” var straffanger eller tidligere straffanger.

 

 

Kilder:

Lorna McDonald: “Magic Ships – Life Story of Colin Archer”  CQU 1997

Tor Borch Sannes: Colin Archer skipene             Bokhandlerforlaget 1978

Tor Borch Sannes: Colin Archer skøytene og lystbåtene  Norsk Maritimt Forlag  1979

Samtaler med Lorna McDonald

Valfart til Roma – påsken 1967

Clausen fra toget 1967

Clausen 1988

Skal jeg fortelle om første gang jeg besøkte Italia? Det var i påsken 1967 og jeg reiste sammen med en kamerat  med toget fra Oslo til Roma. Det tok over ett døgn. Kameraten min hadde vært i Italia mange ganger før. Familien hans hadde landsted sør for Roma, i Sorento. Der var de på ferie hver sommer. Søsteren hans var også med. Hun skulle besøke sin italienske kjæreste i Roma. (Hun ble seinere gift med ham).

Som jeg fortalte var det en lang togreise. Vi hadde ikke soveplass på toget, så vi sov dårlig på toget gjennom Tyskland. I München snødde det og toget kjørte fram og tilbake på stasjonen i München i over en time fordi det var en vogn i toget som var defekt. I mellomtida ble toget fylt opp til randen. Kupéen vår var overbooket – 15 personer prøvde å presse seg inn i den lille kupéen. Ikke særlig behagelig. Ferden videre gikk gjennom Østerrike via Innsbruck mot Brennerpasset/Brennero.

mot Brennerpasset

Landsby i nærheten av Brennero


Som du ser av bildet krøp toget oppover mot Brennerpasset, det var mars og fortsatt vinter. Husker ikke så mye av grensepasseringen, men det tok ikke så lang tid før utsikten og været ble et helt annet. Temperaturen steg, snøen forsvant og våren var der. Tok noen bilder fra toget, bl.a. dette.

Mange år seinere (i 1988) kom jeg kjørende med bil nordover fra Bolzano og plutselig var det som om jeg kjente igjen utsikten foran meg med klosteret på toppen, borgen og landsbyen. Stedet het Clausen (meget tysk) og grunnen til at jeg kjente meg igjen var fotografiet jeg tok fra toget 21 år tidligere. For et merkelig sammentreff. Vi overnattet i Clausen, men i 1967 gikk ferden videre mot Verona og Roma.

Det jeg husker at det kom væpnede soldater ombord i toget. Det hadde visst vært noen sabotasjeaksjoner i Sør-Tirol. Over Posletta husker jeg at det var bare oss tre og et svensk ektepar i kupeen. Konduktøren kom for å se billettene. Da han så billettene våre, begynte han å snakke masse på italiensk. Jeg oppfattet innimellom ordet Edvardo Grieg. Han var meget blid og opprømt. Til det svenske ekteparet bare nikket han og gikk videre til neste kupé. Visste ikke at Grieg var så godt likt i Italia. Vi var to timer forsinket da vi kom til Roma, og da var det om å gjøre å finne veien til herberget (albergo). Tror vi tok drosje. Der fikk vi kjeft fordi vi var så seint ute, men vi kunne bo der to netter (vi hadde bestilt en uke). Vi fant to senger og sovnet momentant.

 

Vi kunne bare bo der i to netter fordi vi kom forseint. Det hjalp ikke at det var toget som var forsinket. Men det viste seg å være en fordel at vi måtte flytte. Stedet var skittent og støvete, vaskerom og toaletter var i stykker, og sengene sto svært trangt; nei det var ikke noe bra sted. Da vi tok “pikk pakket” vårt (bagasjen), hadde en av de ansatte vært i kontakt med det andre herberget og bestilt for oss.

  Roma: Forum Romanum

Konstantins mausoleum i bakgrunnen

Da vi kom til bussholdeplassen, viste det seg at det var busstreik. Likevel dukket det etter en tid en buss, en privat buss som ville tjene penger på busstreiken. Husker de skulle ha 100 lire istedenfor 50 som det kostet med den vanlige bussen.

 

Vi kom iallfall til sentrum, men derfra og til det andre herberget måtte vi gå. Det var langt og lengre enn langt (men vi fikk jo sett mye av Roma vanlige turister ikke får se!) endelig kom vi dit. Det viste seg at herberget var en del av olympiaanlegget fra 1960. Olympiastadion lå like i nærheten. Det hadde nok vært innkvartering for deltakere til olympiaden. Det var rent og pent, mange dusjer og vaskerom, tv osv – en helt annen standard. Vi var svært fornøyd.

Coloseum

Fontana di Trevi

Vil nevne at en dag vi gikk forbi tv-en, det var nyheter og plutselig fikk vi se bilder fra snøstorm i Norge!! Vi forsto ikke helt hva som var skjedd, men seinere fikk vi vite at det hadde vært forferdelig snøstorm i fjellet under påskeferien – hele 18 mennesker var omkommet; frosset i hjel eller drept av snøskred. Vi var lykkelige over å være i Roma!.

 

· Vi travet rundt i Roma i ca en uke og opplevde masse, bl.a. de fleste turistattraksjonene, katakombene, Forum osv, til og med EUR var vi ute ved. Tok t-banen dit. Avsluttet med besøk i Vatikanmuseet. Det var en spesiell opplevelse – bl.a. det Sixtinske kapell som var like fantastisk som vi trodde.

Fra Monte Pinchio

Peterskirken og Vatikanet

Konstantins triumfbue

En spesiell opplevelse i Vatikanmuseet. Jeg kom ut i en korridor i museet. Det var folketomt, men så kommer en eldre herre rett imot meg. Jeg ser han er alene, men jeg synes det er noe kjent ved ham. Akkurat da han passerer, ser jeg det; det er Kongen av Sverige!!! Den eldre herren forsvinner inn i et rom, men da jeg kommer hjem til Norge, begynner jeg å lese i avisene. Og i en avis står det at Kungen var på privat besøk i Italia på den tida. (Han var bestefar til den nåværende Kungen). En morsom tilfeldighet!

Roma er en fantastisk by, og mine inntrykk i dag blandes med ferskere inntrykk fra 1998 da jeg også besøkte Roma. Den gang gikk vi Roma (altså vi gikk rundt i byen til fots). Vårt besøk i 1967 ble avsluttet på Petersplassen 1. påskedag da paven forrettet påskegudstjenesten på Petersplassen til over 100 000 tilhørere, blant annet min venn og jeg! Jeg husker spesielt stemningen før messen som var som foran en fotballkamp – mye jubel og rop! Paven sa iallfall GOD PÅSK på svensk! 

Pantheon

utsikt

Turen med toget hjem gikk bra. Vi delte kupeen med to norske gutter. De smelte av en kruttlappistol i Sør-Tirol, uten at noen kom. I München forlot de kupeen for å sove i sovevogn. Vi lovet å passe sakene deres. Vi hadde kupeen alene og sov som en stein. Da vi kom til Hamburg kom en av guttene tilbake. De kunne ikke finne vognen vår, for den var blitt koplet til et annet tog. Så nå var de bekymret for bagasjen. Den var i god behold. På ferga over til Danmark var det lunsjbuffet til kr.10.-. Spis så mye du kan!! Vi rakk mye på den ene timen overfarten tok. Men så hadde vi ikke spist siden Italia