Julen er passert, ja, roen har lagt seg, livet går sin gang. I dag kom resultatene for den store 8.klasseeksamen som ble holdt i november med bilder av de beste kandidatene i hele landet på førstesiden av de store avisene. I år var imidlertid den første gangen skolene ikke ble rangert etter hvor gode de var – etter rapporter om mange selvmord /selvmordsforsøk på noen av de beste skolene. Så nå er det slutt på festlighetene knyttet til besteskolesystemet. Noen savner det, men for oss er det totalt ukjent.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det er ikke noe spesielt å si om vår julefeiring i familiens skjød. Lammekjøtt tilberedt etter alle kunstens regler, gaveutdeling og julesang og lett prat ikke så veldig lenge. Dagen etter var det uventet familiebesøk av to av Budas søstre med barnebarn. Barnebarna var i alderen 4 og 5 år, akkurat mellomrommet mellom Salmah og Rashah. Det jeg ble fortalt etter hvert var at faren var amerikansk-somalier og at ungene ikke var blitt lært opp til å lære swahili. Fremmelig, sjarmerende unger. Møtte foreldrene så vidt noen dager seinere.

Vi ble nemlig invitert på piknik til “the Green Crater Lake” der leopardene holdt til oppe i trærne vi skulle passere under og så skulle vi besøke en restaurant som lå flytende ute på sjøen. Dette var like ved Lake Naivasha, en av de mange innsjøene i Rift Valley, men som har ferskvann,  ikke “sodavann”. Derfor er Lake Naivasha ikke kjent for flamingoene, men pelikanene. Vi var der en tur i 2011, så litt peiling hadde vi. Da vandret vi på Crescent Island blant ville afrikanske dyr og jeg følte meg som i “paradis”.

Turen bort til Naivasha gikk veldig greit. Buda kunne holde passe stor fart. De reklamerer med at de er nærmeste villmark til Nairobi. Det er sikkert riktig på et vis, men Naivashaområdet er også det største området i Kenya der de produserer roser og andre blomster for det europeiske markedet. Det vrimler av drivhus i alle størrelser. Herfra går det fly daglig til Amsterdam til det europeiske blomstermarkedet.

Veien bort er spektakulær. Det går jevnt og trutt oppover fra Nairobi på en “dual-carridge way” der de har bygd midtdeler mellom kjørebanene – ikke på grunn av møtekollisjoner, men for at folk ikke skal løpe over kjørebanene. Det er farlig det. Overganger finnes dessuten ikke!

Ved Limuru (en by det hender det faller snø!) går veien nedover mot Rift Valley, fra ca, 2700moh til 1800moh med praktfull utsikt over savannen under. Noen steder finner du souvernirbutikker og små kaféer ut mot stupet. Langs denne hylleveien har de tvunget all tungtransporten, så her er sjansen stor til å bli liggende bak langsomtkrypende lastebiler til Kisumu, Eldoret og Uganda. Det skjedde imidlertid ikke denne gangen.

Veien passerer videre Mt Longonot (2777moh) som jeg besteg i 2011, en av de mange en gang så aktive vulkanene langs Rift Valley for noen hundre år siden. Her er det ikke lenge siden det skjedde etniske myrderier under valgkatastrofen 2007/08, flere bor fortsatt i hus som ble satt opp for interne flyktninger. Nå virker det som om det er rolig i dette området.

Lake Naivasha er en ganske stor innsjø. Det pussige er at sjøen varierer i størrelse over tid. Den har flere tilløp, men ingen utløp. Noen mener at de geologiske forhold har gitt sjøen underjordiske utløp retning mot Lake Magadi. På 1940-tallet var innsjøen nesten borte, i dag virker det som sjøen stadig øker i omfang. Langs Naivashasjøen er det mange turistbedrifter. Området er kjent for et rikt fugle- og dyreliv. Du kan ikke bade i denne sjøen, fordi sjøen er full av flodhest, og de er ikke de beste “svømmekamerater”. Flere steder er det satt opp elektrisk gjerde mot sjøen for å stoppe flodhestene. Mange har derfor bygd svømmebasseng for gjestene. Dessuten har området kort vei til et par attraktive naturparker som “Hell’s gate” (hvor jeg ikke har vært – hvor du kan sykle blant villdyra), eller “Crater Lake game sanctuary” – hvor vi dro.

Årsaken var at en søster av Buda hadde vært der før, og hun fortalte om sine fordums opplevelser. De skulle vi nå gjenoppleve. Det ble kanskje ikke helt det samme. Vi kjørte til den innerste av kratersjøene, en ganske liten nesten rund sjø. Det var også en sanctuary der med ville dyr. Vi gikk ned noen trapper til den lille sjøen. Der lå en liten restaurant med en brygge ut til den flytende restauranten, ganske primitivt. Prisene var så høye at det ikke var særlig aktuelt for oss å spise der. Men det var et flott sted, uten leoparder i trærne, men med atskillig fugleliv i dammen. Har aldri sett svømmende flamingo før???

the green crater lake

fryd og glede

little grebe

liten flamingo – svømmende?

Etterpå besteg vi et lite fjell med fantastisk utsikt. På ei hylle utpå stupet hadde noen plassert to stoler og et bord. De ble selvfølgelig benyttet. Fint å kunne bruke undersottene sine i frisk luft. Seinere ble det en liten safari i området, det var koselig det. Sebra, antilope, dik-dik, warthog, giraff og gnu blir en aldri lei av å observere.

På veien tilbake besøkte vi Elsamere, familien Adamsons hjem (Det var hun, Joy, som skrev bok og laget film om løven Elsa. Både hun og mannen ble myrdet, mannen av krypskyttere). De hadde dessverre ikke servering der, så søster loste oss til et helt nytt sted for folk med penger, hvor vi spiste middag. Stedet var ultra moderne, hadde masse tilbud som gym, spa, svømmebasseng og mye annet. Men vi hadde sett det før, intimiteten manglet totalt. Dyrt var det også.

Hvor er flodhesene i Lake Naivasha.

Til slutt gikk vi en liten tur ned til sjøen for å se etter flodhestene. Sikkerhetsvakter guidet oss forsiktig ned til stranda. Vi hørte dem, men jeg så dem ikke. Snart ville de gå opp på land for å beite, og da var de alltid farlige.

Etter at vi hadde vært nede ved sjøen for å se flodhestene, begynte det å bli mørkt. Turen bort hadde gått utrolig smertefritt. Hvordan ville hjemturen bli? Bortsett fra noe krypende langtransporter langs Rift Valley (med ditto halsbrekkende forbikjøringer), gikk det radig mot Nairobi, gjennom Nairobi (aldri før kjørt i 80 gjennom paradegata Uhuru Highway – vil nok aldri seinere få anledning til det samme!) Fra Nairobi til Kitengela (ca. 40km) brukte vi en halv time. Det var få som merket det, for de fleste sov. Men Buda nikket megetsigende til meg da vi var hjemme – fornøyd med den turen. Det tror jeg alle var.

Flere turer blir det kanskje neste år?

GODT NYTT ÅR!

Julen 2014

Noen advents/julebetraktninger fra Afrika.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Det nærmer seg jul. Advent i Afrika er svært annerledes enn hjemme. En ting er klimaet – her er ikke akkurat snø i lufta, men daglig sånn rundt +25. Sola står rett over hodet ditt store deler av dagen. Om kvelden når vi går til sengs, er det ofte +20 og det kjennes kjølig. Om natta går det ned i 15 – 17 grader. Ingen fare for glatte veier, bortsett fra hvis det regner.
  hvit jul i Kristiansand
Jeg opplever ikke helt det opphetede julestresset her, selv om folk her også kjøper julegaver. Likevel synes jeg at også handelsstanden virker mer avslappet, ingen overaktiv handelsstand som vil ha deg til å løpe og kjøpe, kjøpe, kjøpe. På den andre siden vil nok det utvikle seg i den retningen når pengene er der. Det spår kenyanerne selv.

Det som er spesielt her er at folk reiser “hjem” i jula, det vil si fra byene til landsbygda hvor folk egentlig kommer fra. Derfor blir også julen her i Kenya mye en familieaffære. Derfor er det et ganske stort press på transportbransjen før jul, og prisene på busser og matatuer øker med 100% i dagene rett før jul. Det er ikke mye julepynt å se, men i de store supermarkedene kan du finne juletrær i amerikansk stil. Etter jul reiser mange til Mombasa for å nyte sommeren ved havet, om folk fra innlandet tør det i disse dager. Så kan de som er reiseglade glede seg over at bensinprisene synker. Nå koster bensinen 100Ksh pr. liter (= NOK8.00) mot 110 bare for noen uker siden. (Ellers har det blitt dyrere å bo her siden Ksh stort sett følger dollaren og krona synker som en stein.)

Jeg er jo gift med en muslim. Nei, muslimene feirer ikke jul. Likevel: Jesus er en av islams viktigste profeter. Det står mye i Koranen både om Jesus og Maria. Fatma er svært opptatt av Jesus slik jeg oppfatter henne. Men Jesus er ikke Guds sønn, ifølge islam. Jeg er ikke “redd” for islam slik religionen praktiseres her. Kom over en lærebok for barn utgikk av Oxford University Press (!) om islam. Hva lærer barna der. Jo, at Allah er skaperen og vi skal vise respekt for skaperverket, at Allah elsker oss og at vi skal elske Allah, at islam har 5 søyler, at muhammedanere elsker renslighet, høflighet, takknemmelighet, bruke et godt språk (ikke stygge ord), ikke alkohol, at bønn er viktig (5x om dagen). Meningen med islam er fred; fred bringer lykke, stopper oss fra å slåss; islam ønsker ikke at vi skal slåss, krangle, fornærme eller ergre andre. Dette er ikke særlig fremmed for kristen tankegang. I utgangspunktet lærte Muhammed at alle de troende skulle komme til paradis. Det inkluderte også de kristne og jødene. Dem lærte jo Muhammed mye av. Det aggressive islam som Al-quaida og Al-Shabab som det fortelles så mye om i pressen, er ukjent for folk flest. Men den er her den også – dukker opp og skaper død for folk de rammer.
  Rashah og juletreet for noen år siden
Vi feirer derfor en annenslags jul med juletre i plast i bordstørrelse, med julemiddag – som i alle fall IKKE er ribbe og andre fete saker og med julegaver. Det er jo en tradisjon som nødvendigvis ikke er kristen. Julesanger er det dårlig med, men jeg vil synge “glade jul” i klassisk norsk utgave. Ellers har vi lært oss “Bjelleklang” både på norsk og engelsk. Noen kaker skal vi ha, men ikke etter den klassiske oppskriften etter “bestemor”. Så kan du si hva du vil, men jul blir det feiret her også – stille og fredelig.

  kakebaking?

Jesus feiret vel heller ikke noen hvit jul da han vokste opp (om de feiret fødselsdagen i det hele tatt). Den hvite jula er vi alene om der oppe i nord. Lukas forteller om fødselen i stallen i Betlehem, men ikke når det skjedde. Det var vel ett eller annet kirkemøte som bestemte at han ble født den 25.desember. Når jeg tenker på de årene jeg feiret min egen alenejul ? det var nokså deprimerende, synes jeg det er fint å feire jul her. Det var en av grunnene til at jeg inviterte meg selv til Afrika for fire år siden. Det ble en hyggelig annerledesjul. Det kan forhåpentligvis bli annerledes til neste år hvis UDI vil.

Med dette vil jeg ønske deg og dine en riktig
                    

GOD JUL

I Kenya er det mange organisasjoner fra vestlige land som driver med mange slags arbeid som misjonsarbeid, og ikke minst hjelpearbeid. Dette er organisasjoner som går under begrepet NGO (Non governmental). Regjeringen i Kenya har vedtatt at alle pengene som ytes til disse organisasjonene, skal gå gjennom staten, som skal vurdere virksomheten og prosjektene. Dessuten skal alle prosjekter ha minst 85% kenyansk kapital. Dette er Kenyattas politiske mottrekk mot vesten, og på meg virker det helt horribelt. Dette gjør hjelpearbeid i Kenya vanskelig – til dels umulig. Mye kapital vil bli spist i systemet. Jeg har ikke hørt så mye om dette fra organisasjonene bortsett fra at Strømmestiftelsen er på vei ut av Kenya, jeg er ikke klar over om de vet om de nye bestemmelsene, eller om at de kjenner smutthullene i systemet slik at pengene kommer fram likevel?.

norsk hjelpearbeider i Tanzania

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Leste nettopp en bok av Corrine Hofmann: “Africa, My Passion”. Hun ble for mange år siden gift med en samburukriger, noe hun skildret i boka “The White Maasai”. De fikk en datter sammen, Napirai. Etter to år, vendte hun hjem med datteren til Sveits. 20 år seinere, i 2010, vendte hun tilbake sammen med datteren for å besøke familien i Barsaloi, den lille landsbyen hun bodde på slutten av 80-tallet. Det var et interessant og hyggelig gjenbesøk. I boka hadde hun også med et par besøk i Nairobiområdet bl.a i slumbyene Kibera og Mathare, der hun bl.a besøkte fotballklubben Mathare United som Strømmestiftelsen har vært med å støtte. Det er i dag ett av de beste i Kenya. De har takket være økonomisk støtte fra Norge sendt flere gutte- og jentefotballag til Norway cup. Dessverre trakk Strømmestiftelsen seg ut etter rapport om seksuelle overgrep mot jentespillere.

Hun besøkte også Kaputei town ikke langt fra der vi bor i Kitengela. Denne byen ble kraftig støttet av Strømmestiftelsen; Agder Energi skaffet dem gatebelysning og ballbinge. Denne byen skulle bygges opp av beboere av slumbyen Mathare, for å gi dem en sjanse til å klare seg selv. Dette var et prosjekt der Strømmestiftelsen samarbeidet med mikrofinansselskapet JamiiBora. Hun besøkte også den samme mikrofinans-bedriften og møtte kvinner som JamiiBora hadde hjulpet. Hun var svært begeistret for JamiiBora og det arbeidet som var lagt ned i Kaputei town for å få mennesker (spesielt kvinner) ut av slummen i Nairobi. Bl.a intervjuet hun Ingrid Munro (svensk), grunnleggeren av JamiiBora. Av ren nyssgjerrighet besøkte vi også Kaputei town for noen år siden og fikk absolutt et positivt inntrykk av området, bortsett fra at det lå nokså avsides. I ettertid har utviklingen dessverre ikke vært så positiv.

  Kaputei town

inngang til hus

  ballbingen
Myndighetene har tvunget JamiiBora til å bli en bank der profitthensynet er blitt viktig. Det har endret JamiiBoras holdning til slumprosjektet. Da omsetningen av husene etter hvert gikk noe tregt, endret de politikken og begynte å selge husene til markedspris, samtidig som de strammet inn på utlånspolitikken. Det har ført til at Strømmestiftelsen har måttet gå inn og garantere for de opprinnelige eksslumbeboernes mikrofinansavtaler slik at de fortsatt kunne bo i Kaputei for en rimelig penge. Det er mange forhold her som jeg ikke helt har oversikt over. Jeg har snakket med Strømmestiftelsen om dette, og de har forsikret at de gamle beboerne skulle få fortsette å bo. Det skulle opprettes arbeidsplasser i Kaputei, noe som ikke er blitt gjort i særlig grad. Mange jobbet fortsatt i Nairobi – ca. 60km unna, men dit var det vanskelig kommunikasjon – i alle fall hvis du ikke hadde bil. Vi hadde med en haiker som fortalte litt om sin egen situasjon. Hun måtte først ta en boda-boda (motorsykkel-pendelskyss), så to matatuer (minibusser) for å komme på jobben. Det var tidkrevende og ikke gratis.

(Fatma og Buda skulle et ærend til Nairobi her forleden dag. Det tok dem 7 timer, derav 6 timer i kø. Aldri mer Nairobi sa de da de kom hjem – et løfte de ikke kommer til å holde.)

Å drive hjelpearbeid i Kenya i dag er altså ikke så enkelt. Ett av de virkelig vellykkede prosjektene som drives i Kenya må være “Aid in Action” prosjektet til Anne Louise Hübert som til og med har skrevet bok om prosjektet “Papayaene i Gombolo”. Les den. Imponerende hva hun har fått til. Prosjektet er knyttet til noen landsbyer i “Kambaland” i et område som er preget av usikker tilgang på regn og som i perioder har vært sterkt rammet av tørke (bl.a. i 2011). Vi har passert gjennom området på hovedveien til Kitui i en periode da det så svært så blomstrende ut. Anne Louise har klart å innlede et samarbeid med lokalbefolkningen, kanskje spesielt kvinnene, når det gjelder jordbruksproduksjon, bl.a. dyrking av papaya; men også fått til utbygging av primærskole og utdanning utover primærskole der alle som har bestått eksamen etter primærskolen får sjansen til å gå på “secondary”. Det er satt opp et virksomhetssenter. Vann er skaffet gjennom boring av flere borehull finansiert av Aid in Action. Kvinnene som har lange tradisjoner for fletting av kurver, produserer nå kurver for det norske markedet med moderne design under merket Morembo. Dette samarbeidet i Gombolo burde være et godt eksempel på hvordan utviklingsarbeid bør foregå. Ganske fantastisk at ei ung dame på 23 år har fått til så mye. Håper ikke den kenyanske regjeringens nye skattepolitikk ødelegger for mye av dette flotte prosjektet.

To bilder fra Aid in Action

Har selv tenkt på et prosjekt i forbindelse med legedekning i maasailand. Det er et stort område og legedekningen er dårlig. Det er snakk om ambulerende helsevirksomhet. Det er vanskelig å finne samarbeidspartnere og støttespillere. Har dessuten hatt mange andre baller i luften så vi har ikke kommet skikkelig i gang.

Vet det er mange prosjekter i gang i Kenya. Den kenyanske regjeringen skrøt av et prosjekt i slumbyen Kiteria, men de fleste prosjektene er enkeltstående prosjekter som skal dekke lokale behov. Håper at dette fører til en fortsatt positiv utvikling for KENYA. Her er mye å ta tak i.

😉

Jamhuri Day – 12.desember 2014 – Kenyas uavhengighetsdag.

Ikke et flagg å se. Ingen barn i fine drakter. Ingen voksne i sine drakter. Nokså tomt i grunnen. Butikkene er åpne som vanlig (ikke spør meg når de har stengt). Men det skal også være en liten fest her i boligfeltet i anledning dagen.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Dette er en viktig dag for landet – det var dagen da uhuru (frihet/ uavhengighet) ble en realitet i 1963. En av Jomo Kenyattas sønner, den yngste f. 1961, ble kalt Uhuru. At han seinere ble president i landet var mer en tilfeldighet.

Dagen blir alltid feiret med pomp og prakt på et stadion i Nairobi, med militærparade, oppvisninger og taler – ikke minst av presidenten selv. Han snakket mest om regjeringens positive politikk og et prosjekt i Kiberaslummen, men kom inn på sikkerhetssituasjonen og forsvarte regjeringens nye lover som han garanterte ikke tok friheten fra folk. Han var ikke nådig mot ICC. Han appellerte til kenyansk samhold mot ytre og indre fiender. Da han gikk over til å tale på kiswahili økte temperamentet, og også reaksjonen – både piping og klapping. Noen langvarig applaus var det ikke etter talen.

For noen dager siden kom nemlig nyheten som mange ventet på: Det blir foreløpig ikke reist noen sak mot president Uhuru Kenyatta i den Haag. Årsak: Mangel på bevis. Virkelig årsak: Den kenyanske staten har ikke villet samarbeide ned ICCs aktorat om å skaffe bevis, særlig etter at Kenyatta selv ble president. Mange vitner har trukket seg etter press og trakassering – eller de vil ikke vitne mot sin egen president, flere har dødd på mystisk vis osv. President Uhuru Kenyatta uttrykte stor glede over meldingen. I gatene ble det feiret, mange politikere uttalte seg svært så positivt. Opposisjonen har ikke sagt så mye. Ingen har vært spesielt glade i ICC. Media har stort sett bare referert.

Årsaken til ICC saken mot Kenyatta er at han samarbeidet med Mundiki omkring drap og myrderier i Rift-Valley i 2008 etter valget i 2007. Dette har det selvfølgelig vært vanskelig å bevise. Det kenyanske myndigheter ikke har opplyst noe om, er at hvis det dukker opp nye bevis, vil saken bli gjenopptatt ifølge ICC.

Kenyatta selv har uttalt at ICC er vestens måte å stoppe utviklingen i Afrika. En afrikansk delegasjon som besøkte ICC i Haag krevde at ingen sittende presidenter skulle trekkes inn for ICC. Dette er helt horribelt, antallet korrupte og skrupuløse presidenter rundt om i Afrika har ikke blitt færre med årene. Kenyatta og likesinnede bør holde en lavere profil i forhold til vesten enn det de har gjort til nå. Vesten er fortsatt den største bidragsyteren i Afrika. Bortsett fra å bygge veier og jernbaner, gjør kineserne lite for å utvikle Afrika.

Et annet forhold er at visepresident Ruto fortsatt har sin sak i Haag. President Kenyatta har lovet å støtte ham, men hvor mye hjelp det er i det, vet man ikke ennå. Det er fortsatt stort press på ICC fra kenyanske myndigheter for å få sakene mot Ruto og journalisten Sang stoppet, men siste nytt er at aktoratet har forsikret om at saken mot Ruto vil gå sin gang fordi bevisene finnes.

For noen dager siden hadde kanalen Al Jazira en reportasje om det kenyanske sikkerhetspolitiet og deres metoder. En muslims radikal i Mombasa gikk for et halvt år siden ut med et budskap som ikke falt helt i god jord hos myndighetene. Han påsto selv at han ga seg selv sin egen dødsstraff. Kort tid etter ble han skutt på gaten i Mombasa, og i programmet påsto en politimann at det var han som utførte drapet. Andre politimenn fortalte at de også utførte drap; en påsto han hadde drept over 50 personer. Da politimennene ble spurt hvem som ga ordre til drapene, svarte de fra høyere hold, det vil si det nasjonale sikkerhetsråd der presidenten og visepresidenten sitter. I tidligere president Mois tid var dette politiet Moi måtte stole på for å beholde makten. Moi er for lengst ute av politikken, men det ser ut som om denne utviklingen bare fortsetter. Kanskje det blir neste anklagepunkt mot Kenyatta i ICC. Det var kanskje ikke så rart at Al Jazira forsvant fra skjermen i går….. (men er tilbake nå). Regjeringen avviste selvfølgelig blankt at det var slike dødsskvadroner, og beskyldte AL Jazira for å samarbeide med terroristene.

BBC World bringer også av og til kritiske reportasjer fra Afrika, også fra Kenya. Ofte er det disse utenlandske kanalene som bringer nyhetene før de kommer i kenyansk media. Ofte sitter en igjen med mange spørsmålstegn etter slike reportasjer, som igjen gir grunn til mange spekulasjoner på sosiale media som Twitter og Facebook.

the Standards førsteside for noen dager siden.

Forleden vedtok parlamentet nye tilleggslover til Grunnloven (som Kenyatta nevnte i talen sin) som gjør det enklere å arrestere folk som er mistenkt for terrorisme. Dette har skapt en storm hos opposisjonen som mener denne loven er et angrep på Grunnloven og et skritt i gal retning.I følge grunnloven må slike tillegg til Grunnloven vedtas tre ganger. Tredje gang var 18. desember. Da hadde ni ambasadører, derav den amerikanske,  skrevet brev til parlamentet og advart mot loven. Det var tydelig en sak som satte sinnene i kok. Noen demonstrerte i gatene. Andre ville okkupere parlamentet. Derfor var tilhørergalleriet stengt. Til og med senatorene fra opposisjonen ble hindret i å komme inn i parlamentet. Selve møtet ble et eneste kaos. Opposisjonen laget masse bråk., kastet papir ol. Hverken speaker eller andre kom skikkelig til orde. Det hele ble overført på tv, så hele Kenya så dette. Tilslutt tvang speakeren fysisk beskyttet av flertallet, Jubelee, loven igjennom. Mange lurte etterpå hva de hadde vedtatt. Speakeren burde ha avlyst hele møtet. Om kvelden hadde Steve Koinange invitert lederen for majoriteten, Duale, og minoriteten til diskusjon om loven på KTN-tv.. Det ble en interessant debatt som avslørte majoritetens mangel på kunnskap om hvordan et demokrati fungerer. Neste dag undertegnet Kenyatta loven, og karakteriserte møtet dagen i forveien som en seier for Al-Shabab. Så fra nå av blir all kommunikasjon mellom Verden og Kenya styrt (og derfor avlyttet/avlest) gjennom et “kommandosenter” i Nairobi. Mange hevder at dette setter Kenya tilbake til tiden da KANU var det eneste partiet i Kenya. Usikkerheten hva dette vil føre til blant folk flest og for det frie ord i pressen, er stor. Politiet i Kenya er ikke kjent for å være det hyggeligste. Leser akkurat nå boka “Never Say Die” som forteller nettopp dette – om en advokat som ble holdt i “varetekt” i tre år uten lov og dom.

Et forhold som er vanskelig er at det ser ut til at myndighetene forsøker å stigmatisere muslimene i landet. Det gjør at forholdet mellom kyst og innland nå er svært dårlig, og at det pågår en radikaliseringsbølge blant unge muslimer. Interessant å lese et avisinnlegg der en eldre muslim fortalte at da han vokste opp hadde ingen hørt ordet toleranse. Det var bare det at kristne og muslimer bodde ved siden av hverandre i fred og fordragelighet.

Dere har sikkert fått mange bilder av Kenya ettersom jeg har berørt forskjellige temaer. Politisk er jo landet absolutt på ville veier under Kenyatta. Han oppnår ingen nasjonal begeistring hvis han fortsetter som han gjør. Han har ikke peiling på hva et reelt demokrati er eller at i et demokrati må det være idéutveksling og kritikk. Derfor får han ingen “støtte” fra meg (om det spiller noen rolle). Men han har mange tilhengere, men det er først og fremst blant en stamme og sine personlige tilhengere i den politiske alliansen som kalles “Jubelee”. Derfor er jeg veldig spent på hva utviklingen under Kenyatta vil føre til.

Økonomisk er landet på vei oppover. Middelklassen og utdanningsnivået øker. Det siste er svært så positivt. Kenya er likevel ett av de landene i Afrika som har størst akademisk lekkasje til vesten.

Menneskelig har jeg mine tvil. Jeg har lært en del mennesker å kjenne, noe som har vært veldig positivt. Men menneskene er redde for hverandre – ikke minst hvis det kommer til en krise hvor plutselig stamme står mot stamme. Ligner litt på situasjonen i det gamle Jugoslavia. Derfor har ikke vi så mange “venner” i vårt miljø.

Kenya er et spennende land, vakler litt framover, tar noen steg tilbake (som nå). Landet er afrikansk vakkert og variert med høye fjell (Mt. Kenya 5199 moh) og sletteområder, Rift Valley, ørken, vakre kystområder med kritthvit sand; med et klima som til tider er tørt, men ikke for varmt i høyden; og med et dyreliv som overgår de fleste andre land i Afrika. Dessverre er det også truet.

Festen her i nabolaget var hyggelig den…….. (Det ble litt kjølig utover kvelden så jeg tok på genser. Da jeg kom hjem så jeg at utetemperaturen fortsatt var +20, så du blir litt bortskjemt…)

Alt som skrives og sendes ut av Kenya blir nå “sensurert” av sikkerhetsgrunner. God lesning

Mange har lurt på – er dette virkelig en fugl. Den ser absolutt litt underlig ut. Lange bein, men ingen vadefugl. Det ser ut som de bruker tights. Lange fjær som stritter til mange kanter på hodet – og ikke minst den lange fjæra bak. Fjærene og den adstadige gangen har visstnok gitt den navnet “sekretærfugl”. Nebbet ligner på rovfuglnebb. Det er nettopp rovfugl den er. Kan den i det hele tatt fly?

Ja, det kan den, det har jeg sett. Ser ut som en vanlig fugl når den flyr, men de lange beina stikker ut bak halefjæra. Det er sjelden den flyr, den spankulerer helst stille og fredelig over savannen mens den hele tiden kikker ned på bakken etter mat – smådyr, frosk og slanger. Den skal være en usedvanlig effektiv slangedreper.

Det er føttene den bruker for å fange og drepe smådyr og slanger. Som regel prøver den å få grep på slangen med den ene foten mens den prøver å ramme hodet på slangen med den andre foten eller det skarpe nebbet. Som regel er slangen taperen.

Det latinske navnet er Sagitarius serpentarius – og fuglen har ingen slektninger i fugleverdenen. Underlig skapning – har til og med slanger som hovedrett på menyen…….

Lake Magadi med flamingoer

Det ble bare besluttet at vi skulle ta en tur til Magadi denne søndagen. Vi har vært der flere ganger før, men da i andre ærend enn i dag. Vi skulle nemlig besøke Magadis swimmingpool med ungene. Derfor var vi nokså mannsterke da vi forlot Fountain View Estate tidlig om morgenen i vår blå Toyota varebil med innmonterte busseter.

Det første valget sto vi foran allerede da vi kom til hovedveien. Skulle vi kjøre vestover via Isinya – Kiserian, eller skulle vi kjøre østover via Nairobi – til Kiserian og videre de 80km til Magadi. Avstanden var omtrent den samme, men veien via Isinya var så mye dårligere – i alle fall deler av den. Jeg sa ? vi kjører til venstre, og slik ble det.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Utsikt mot Lake Magadi

Magadi er en innsjø som har varme kilder som produserer naturlig soda like ved grensa til Tanzania. Et britisk firma (ICI) hadde lenge produksjonsrettighetene. I dag er det indiske firmaet Tata som produserer soda her i et stort fabrikkanlegg. Den ferdige sodaen blir transportert med egne tog til Mombasa. Magadi ligger i Rift Valley der dalbunnen bare er 600moh så Magadi er ett av de varmeste stedene i Kenya. Vi har vasset i de varme kildene tidligere og kjørt inn i Tanzania ved Lake Natron. Det var en varm opplevelse.

Veien fra Isinya til Kiserian, en strekning på 40km er virkelig dårlig halvparten av strekningen. Veien har vært asfaltert, men asfalten er nå stedvis bare hull og umulig å kjøre. Det folk gjør da er å kjøre helt på kanten av veien, gjerne lage sin egen kjørebane. Noen tråkler seg fram ved å bruke hele veiens bredde. Vi fulgte et slikt spor på kanten av veien, ikke uten rystninger, og Fatma erklærte at tilbake skulle vi velge Nairobialternativet, ellers skulle jeg og Buda måtte sitte i baksetet og hun kjøre. I Kaijado county er veiene tydeligvis ikke prioritert. Det som skjer er at enkelte spekulerer i den dårlige veistandarden, tar med seg spade og later som de reparerer veien ved å fylle grus i noen av hullene. Så prøver de å stoppe bilene som kjører forbi for å få dem til å betale for “arbeidet”. Kreativt, men lett å avsløre.

veistandard, veien til Magadi
Landskapet som veien fører gjennom er flatt og åpent med enkelte kuflokker blandet med sebra. Vi kjører hele tiden mot Ngongfjellene hvis høyeste punkt er 2460moh, nesten som Galdhøpiggen uten snø, og etter hvert som vi kommer nærmere, blir landskapet frodigere med enkelte større farmer og en veldig fin privat skole. Og så kom vi til Kiserian, Nairobis ytterpunkt i retning mot Magadi.

Ngong Hills

Utsikt mot Rift Valley

Vi kjørte nå oppover langs Ngongfjellene i et åpent frodig landskap. På toppen svingte vi brått til venstre og et helt nytt landskap åpnet seg for oss dypt der nede: Rift Valley. Det er ganske imponerende landskap med et eget økosystem. Veien gikk nå stort sett nedover i et ganske øde og tørt landskap. Bare maasaienes kyr, sauer, geiter og esler viste oss at det var liv i landskapet. Ville dyr har vi ikke sett på veien til Magadi, men de skal være der ett eller annet sted. Et par av bakkene er så bratte at du må kjøre med forsiktighet. Der har vi møtt overlastede lastebiler som ikke hadde sjanse til å komme opp. Et annet forhold at når det regner kommer vann i store mengder fra noen periodiske elver, så veien kan bli helt dekket av stein og grus. Veien kan da være stengt i flere dager.

Her går elva over veien i flom

Hva som ventet oss rundt svingen

Tung lastebil strever oppover

Veien ble i sin tid bygd av Magadi Soda Company. De hadde også vedlikeholdet av veien i mange år og veien var kjent for å være god. Nå har det offentlige overtatt vedlikeholdet, noe som har ført til at veien har blitt mye verre å kjøre med mange “pothols” – en belastning for alle, ikke minst for sjåføren som prøver å unngå de verste hullene. Etter hvert som vi synker ned i Riftdalen, øker også temperaturen. Her er det ikke stor trafikk. Mange steder står maasaiene og venter på en mulighet til lift. Denne gangen hadde vi full bil, så det var ingen mulighet med oss, men vi har tatt med haikere før. Ellers går det matatu en gang i blant.

elvekløft underveis

Tog til Mombasa er klar med soda

Ca. 10km utenfor Magadi får vi utsikt over innsjøen og virksomheten. Det er verdens nest største saltsjø i produksjon. Bare Salt Lake i USA er større. Noen kilometer fra Magadi, men i Tanzania ligger Lake Natron. Tata ville gjerne utnytte også den resursen, men regjeringen i Tanzania sa nei på grunn av flamingoene. De hekker ved Magadisjøen, men oppholder seg ellers ved Lake Natron i enorme mengder, en stor attraksjon som nesten er helt utilgjengelig for turistene. På ei odde ut i Magadisjøen ligger sodafabrikken i varmediset.

Sodafabrikken

naturlig soda
I det vi passerer den siste jernbaneovergangen, blir vi stoppet av en bom med velkommen til Magadi Soda, for Magadi er helt og holdent selskapets eiendom. Vi måtte skrive oss inn som gjester og forklare vakten hva vi skulle i Magadi. Den ordningen de har i Magadi, ligner på dem norske selskaper opererte med når de bygget industristeder som Rjukan, Årdal, Bjølvefossen og Sunndalsøra. De bygget boliger, helsestasjon, skoler og kulturhus. Det var billig å bo, mye var gratis og lønningene var gode. Slik er det i Magadi også – selv om det var det britiske selskapet ICI som sto for den politikken. Tata har fulgt opp, men antallet ansatte har gått ned til ca. 500 i dag. Dessuten ble det bygget et offentlig svømmebasseng. Det var målet for vår tur i dag!

Magadi funksjonærboliger

Magadi sentrum
Det ble dessverre en stor skuffelse. Det var stengt for dagen. Det hadde en liten kafé, det var alt. Derimot hadde Buda en god venn som igjen hadde en sønn som jobbet for Tata på Magadi Soda. Han inviterte oss til MSC – Magadi Swimming Club, som hadde eget svømmeanlegg litt lenger opp i byen i byens funksjonærstrøk. Det ble redningen og det ble en hyggelig opplevelse med lunsj og det hele i gamle ?koloniale? omgivelser. Ungene frydet seg i bassenget, til og med meg fikk de uti, etter nesten å ha fått brannsår på føttene av å gå på de solsvidde hellene. Jo da, det er godt å ha venner. Han tok oss forresten ut til et lite anlegg de hadde satt opp ? en teltleir av høy standard med utsikt over Magadisjøen. Mine venner hadde faktisk lyst til bare å ta det i bruk med en gang. Vi forlot Magadi med mange hyggelige opplevelser.

  Svømmeklubbens anlegg med klubbhus

Badenytelse

vakker ramme

Halvveis til Kiserian er det et museum – midt i bushen. Det ville jeg besøke. Det het Olorgesailie forhistoriske museum og står på UNESCOs bevaringsliste. Vi måtte kjøre inn en primitiv vei ned til museet, som viste seg å være en relativ liten bygning med en oversikt over funn som er blitt gjort i området. Dette er ikke det eneste stedet der funn er blitt gjort, mange steder i Rift Valley fra Lake Turkana i nord til sør i Tanzania er det gjort betydelige funn. Derfor kaller mange Rift Valley for menneskehetens vugge. De eldste funn av menneskelignende vesener (homo erectus) er nettopp gjort her, men ikke i Olorgesailie. Det som er det spesielle ved dette museet er at vi kan gå rundt og se hvordan utgravningene har blitt gjort og hva som ble funnet på stedet. Det er fortsatt utgravinger her i nabolaget.

Informasjon ved veien

veien til museet, her vandret de første menneskene

fossilfunn av dyr

homo erectus har vært her….
Guiden ga oss en bred innføring i geologien til området, bl.a. at det har vært dekket av store sjøer i perioder, at det har vært vulkanutbrudd som har dekket området med aske og lava. Funnene i dette området har dekket en periode på fra 1 200 000 til 400 000 år siden. I 2003 ble det funnet en del av en hodeskalle her som ble datert å være ca. 950 000 år gammelt, men ellers vrimler det av bevis på at nettopp mennesker (Homo Erectus) har vært her. Ikke minst alle redskapsfunnene (først og fremst slakterverktøy) tyder på det. Dessuten er det gjort funn av mange ville dyr, bl.a. av elefant som var betydelig større enn elefanten i dag.  

  guiden forteller

Museet var absolutt interessant. Selv om guiden ikke var så lett å forstå bestandig, klarte vi sånn stort sett å følge med. Ikke minst ungene som absolutt ikke syntes å kjede seg, men de kunne løpe litt fritt. Mens vi var der, begynte det å blåse og vi så at det var regnvær i området. Vi hadde med guiden til nærmeste landsby, der han ville se etter geitene sine. Geiter var greit å ha som attåtnæring, det var ikke hver dag at museet hadde besøk.

Vi møtte nokså raskt regnværet som forfulgte oss nesten helt hjem til Kitengela. Ingen storm, men jevnt og trutt regnvær med noen tordenskrall innimellom. Da vi kom til Kiserian igjen, var veivalget allerede bestemt. Vi skulle ta snarveien gjennom Nairobi! Den snarveien tok oss 3 1/2time! Kiserian er Nairobis absolutte ytterkant. Folk snakker om Nairobis “diaspora”, det gjelder også bydelen Ongata Rongai. Der ble vi stående å trøkke en times tid. Trafikken sto nesten helt stille. Selv om vi ikke skulle i retning Nairobi sentrum, ble det ny køståing før den siste rundkjøringen også. Da var det godt at noen solgte peanøtter, andre bananer langs den uendelige rekken av biler.

Nairobi “jam”

Vi var ikke mer enn kommet ut på Mombasa Highway, før vi møtte en ny kork i trafikken, denne gangen i 3 filer, mens busser og matatuer presset seg fram i en slags fjerde fil, selvlaget sådanne. De har sine egne regler. Etter en tid kom vi fram til årsaken – en buss hadde brutt sammen i den andre kjørefila og blitt forlatt der. Ingen krav til å fjerne bussen, tydeligvis. Så kom vi greit helt til Mlolongo, der vi stanset for å få litt mat. Det var begynt å bli seint, men ikke leggetid enda. Innspurten foregikk i afrikansk mørke. Highwayen har veibelysning, men den har aldri vært i bruk!

1 km utenfor Kitengela startet den siste køen. Nå var mange desperate; busser, matatuer og privatbiler brukte alle muligheter for å komme seg fortere fram fra grøftekanter til gangveier. Dristige forbikjøringer ble også brukt. Vi andre holdt oss lydige i køen. Ingen sure miner her i gården, mer galgenhumor. Ungene var  helt utrolig velvillige og bidro med sang og “diktlesning”. To politifolk viftet forgjeves med køllene sine i et par trafikkryss. Etter en ny time kom vi endelig fram til vår avkjørsel.

Det hadde tydeligvis regnet mye i Kitengela i løpet av dagen, så veien innover var til dels såpeglatt og gjørmete. I tillegg var strømmen gått, så bortsett fra billysene, kjørte vi i stummende mørke. Bortsett fra noen lette “glissandoer”, kom vi trygt fram til vårt mørklagte område.

For oss var det bare å slå på bryteren så fikk vi utmerket lys, for de andre var det noe dunklere. Regnet fortsatte et par dager til, så nå blir det fint og grønt……

Eastmatt varemagasin ønsket god jul….

egen rose

Jo da, vi er stadig ute og går. Nesten litt rart. Når klokka nærmer seg 5pm (17) står temperaturmåleren og dirrer på +27,5 og vi forbereder tur på savannen. Det er den svale vinden som gjør det mulig. Nå er det nesten blitt fast takst at ungene er med. De fryder seg hemningsløst, løper av gåre som noen raketter og kommer passe slitne hjem. Fatma er flinke til å få dem motivert. I dag stoppet vi ved en saueflokk, og gjeteren tok opp et en dag gammelt lam og lot ungene klappe eller holde. Det var morsomt. Vi ble på veien hjem tatt igjen av flokken og innhyllet i den, uten at det var noe skummelt i det. Heller ikke for Rashah som satt på Fatmas rygg. La forresten merke til at det var svært mange værer iblant dem. Så væren er akseptert i Kenya, væren er altså “allrighte” dyr i Afrika!

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Turer på egenhånd eller sammen med Fatma har det også blitt. Kommer litt lengre da, og også nærmere dyra. Dessverre er det sjelden å oppleve store flokker av dem nå, men noen er det stadig vekk å observere – dessverre ofte på lang avstand.

Vi bestemte oss for å ta en tur en ettermiddag. Ungene ville helst til nærmeste swimmingpool, men Fatma ombestemte opplegget, så vi tok en tur på savannen i stedet, med bil. Dermed fikk vi se hvor omfattende utbyggingen på savannen var kommet – mange steder var det kommet opp mange blikkhus hvor det for ett år siden var ingenting. Landgrabberne hadde forsynt seg, men det var ikke mye til hver. Det er også årsaken til den store mengden husdyr som nå velter utover savannen. Jeg vet ikke om disse landgrabberne får beholde jorda si. Etter hva jeg forstår må de bevise at de er født og oppvokst i området, og det kan ikke være lett for alle. Mange mener det er mundiki som står bak. Det er også en av årsakene til at villdyrene har blitt fortrengt.

  blikkskurene florerer på savannen

  kaktusblomster

På den andre siden av elva gikk det ikke så lang tid før vi kom over en flokk med giraffer som fredelig beitet bak blikkskurene. En av dem anså situasjonen så sikker at den la seg ned. Er alltid fascinert av giraffene, de har sitt eget afrikanske tempo. Etterpå passerte vi gnuer, sebraer og gaseller – jo da, de var der de også. Langs veien vi kjørte var det et gjerde. Området på den andre siden av gjerdet tilhørte en hvit farmer. Mange av disse farmerne har påtatt seg oppgaven å ta seg av de ville dyra på området deres. Vi så mange dyr på deres område, og regnet med at de hadde det fredeligere enn dyra på vår side av gjerdet som var under press. Vi så noen steder at store kuflokker beitet side om side med gnuer og sebraer der villdyrene hadde vært enerådende bare for ett år siden.

vandrende giraff
gnu og kyr

Vi bestemte oss for å kjøre helt fram til farmen. Det er noen fine områder langs veien der, med en liten dam hvor det pleide å være sebra og giraff. Nå møtte vi kyr, mens biler med kinesere passerte oss. Veien var også forsøkt “reparert”. Da vi kom til farmen, fikk vi en ny overraskelse. For et halvt år siden var veien videre en vei over myra, nå var det plutselig en opparbeidet grusvei vi kjørte på. Hva skjer?

kinesere i aktivitet

Like bortenfor så vi at ting var på gang – gravemaskiner sto fram på rad og rekke, dype groper og grushauger var opparbeidet, og like bortenfor et nybygd industriområde med mur, elektrisk gjerde og vakttårn i hjørnet samt vollgrav – akkurat som en  kinesisk fangeleir!!! At de fleste plakatene var på kinesisk fortalte jo sitt. Her skulle kineserne bygge jernbane – den nye normalsporede jernbanen mellom Kampala – Nairobi og Mombasa – president Kenyattas store multibillionære prestisjeprosjekt – som vi trodde var blitt stoppet.

Fra de kinesiske anleggene vi passerte. NB Vakttårnet!
  Da vi passerte her tidligere på året, var det ingenting. Det er mulig dette er “hysj-hysj”, men ingen hindret oss å passere eller ta bilder.

Bare et steinkast unna lå Stonyathi stasjon, hensovnende på den gamle, men enda kjørbare historiske jernbanen mellom Uganda og kysten, “The lunatic Railway”, som vi aller nådigst fikk krysse av en vaktmann for å kjøre den korteste, men også den mest primitive veien hjem. Og der i et nesten uttørret elveleie – kunne vi tilby ungene “swimmingpool”, men de avslo. Ingen kunne garantere at dammen var fri for krokodiller eller andre ikke så hyggelige dyr.

Den gamle jernbanestasjonen med et spesielt veiskilt.
  “swimmingpoolen”

Hyggelige dyr fikk vi imidlertid oppleve de siste kilometerne mot “sivilstasjonen” som en eller annen kalte det. Vi støtte hele tiden bort i flokker med sebra, gnu, kori bustards og noen struts. Alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur, men ga også innsyn i noe som kanskje var litt skremmende.

Dagen etter fikk de besøke en virkelig swimmingpool. Det var gøy!

Sist lørdag sa Fatma til hushjelpen vår at hun kunne få lønn og permisjon fram til jul for at hun kunne få tid til å skaffe seg ny jobb. Hun aksepterte på timen, og søndag reiste hun. Årsaken var først og fremst tillitsbrudd, ikke minst sladder og litt unnaluring. I ettertid har det kommet fram at hun hadde allerede fått jobbtilbud, og at noen i nabolaget har konspirert. Vel, sånn skjer vel de fleste steder, men det er trist at det skjer. Det som var litt synd var at Salmah og hushjelpen hadde et godt forhold, det var ikke der problemet var. Jeg visste ikke så mye på forhånd, men Fatma har fortalt meg om hva hun opplevde som tillitsbrudd. Derfor var det skuffende fordi jeg oppfattet henne som en flink og dyktig hushjelp.

Det går jo bra uten hushjelp. Fatma har alltid sagt at det var hensynet til Salmah at hun skaffet hushjelp, at hun visste at Salmah hadde noen å gå til når hun var på jobb eller var på reise eller på skolen. Selv synes jeg det er bedre uten hushjelp. Husarbeidet her er overkommelig, og jeg synes at jeg blir trukket mer inn i dagliglivet, noe som jeg liker.

Det andre litt spesielle var at treåringen Rashah erklærte etter en lang dag hos oss at hun ville overnatte. Det hadde hun for så vidt villet før også, men det strandet på at mora ikke var der. Det tenkte vi ville skje denne gangen også, men det skjedde ikke. Ungene gikk i seng til normal tid, og etter en stund sovnet de, og vi hørte ikke noe fra dem før ½ 7 om morgenen. Imponerende. Hyggelig – og dagen etter insisterte Rashah på å overnatte igjen, og det fikk hun. Vi blir vel beskyldt for barnerov etter dette?

Jeg tror mora tar dette helt med ro. Hun sliter med sine ting, som hun nok må slite med noen måneder til. Her i Afrika er svangerskap tabu å snakke om og kommentere. Du kan ikke spørre en gravid kvinne om hvordan det går. Igjen er det “trolldomskraft” som spiller inn.

Den samme Rashah oppdaget at jeg snakket engelsk med Fatma og Salmah. Det måtte hun også gjøre. Så nå prater hun i vei på engelsk alt hun kan pluss litt til, og det blir mer og mer etter hvert. Det er ikke alt jeg forstår, men det begynner å komme seg.

Apropos vær. Her er stort sett vakkert sommervær, litt varmt midt på dagen. Føles varmt fordi sola står rett over hodet ditt. Likevel, det varmeste jeg har målt til nå er +29,3*C, og det er ikke så varmt som det var i Oslo i sommer; den laveste temperaturen i november var +17*C ? det er kaldt det. Folk tar på seg tykke jakker og fryser. Når sola går ned skjer det samme. På med jakkene. Noe av det beste jeg vet er å sitte bak huset mens sola går ned å lese ei bok. Inne er det da kokvarmt, ute er det deilig. Aircondition = fykjom. Vi bor ca. 1600moh, altså høyere enn Dovreplatået. Det var i dette området de hvite kolonistene fant den ideelle klimaet for deres aktiviteter. Du merker den tørre lufta ikke minst ved at slimhinnene blir tørre, nese og svelg. Jeg får litt sånn tørrhoste, som kan kontrolleres. Vann drikkes hele tida.

For alt er ikke like vakkert i dette landet. En populær politiker fra opposisjonen ble funnet død av hjerteinfarkt. Det er uklarheter omkring det som skjedde. Politiske mord er ikke ukjent i dette landet. Det er en lang “tradisjon” siden Mboya ble myrdet i 1967. President Uhuru Kenyatta talte i nokså beruset tilstand på tv om uvesentlige ting når nasjonen ventet han skulle snakke om nasjonal sikkerhet. (Talen ble lagt ut på Twitter, men seinere fjernet!) En buss hadde dagen før blitt angrepet i grenseområdene mot Somalia av milits og 24 busspassasjerer ble drept. Spekulasjonene går nå på om al-Shabab sto bak, eller var det noen andre? Hva blir det neste? Er det noen sammenheng med ICC rettsforhandlingene i den Haag? Spekulasjonene og konspirasjonsteoriene florerer, ikke minst på Twitter.

Dette var siste nytt fra savannen i november.

Lev vel.