bjoisac

I går sto jeg på scenen i Kilden og sang ode til gleden – finalen i Beethovens 9. Symfoni. Jeg følte virkelig gleden inni meg – at jeg fikk lov til å formidle dette i min alder og på denne måten! En fantastisk følelse. Dessuten var jeg en del av et hele ? en bitte liten brikke som i og for seg var unødvendig (det hadde gått bra uten meg), men samtidig var det nødvendig for meg ? ikke minst for å uttrykke en glede over alt jeg har vært med på i musikkens navn over mange år.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

At Schiller hadde tenkt å skrive et ode til friheten er en del av historien, men den tidens sensur tillot ikke det, så ordet “freude” kan likeså godt oppfattes som “freiheit”. Jeg tror Lennart Bernstein tok konsekvensen av dette 25. desember 1989 da han framførte symfonien i Berlin. Da ble ordet freude skiftet ut med freiheit – det var  bare litt over en måned siden Murens fall.

Jeg vokste ikke opp i noe spesielt musikalsk hjem, men min far kunne synge og min mor kom fra en musiserende familie, hadde sunget i kor og spilt piano; men det var før min tid. Min mor ville jeg skulle begynne å spille fiolin, og vi fikk låne en fiolin av min onkel. Spilletimene på konservatoriet var ikke særlig hyggelige, men min mor fikk meg inn hos Stephan Barratt-Due sr. Der ble jeg i mange år, uten at progresjonen i mitt fiolinspill pekte så voldsomt oppover. Men han holdt ut. Morsommere ble det da jeg flyttet til Bolteløkka og de hadde strykeorkester. Der ble jeg med og hadde mye glede av det, og jeg ble der langt inn i realskolen. Lærer Pedersen var den inspirerende dirigenten, vet ikke hva det var ved ham som gjorde det hele gøy å være med. Av en eller annen grunn ble jeg flyttet fram i orkesteret og endte opp ved siden av ?konsertmesteren?, Anne-Lise. På “Katta” hadde de også orkester, vi øvde på “hylla” hver tirsdag under kantor Skaflot. Høydepunktet var framføringen av Gershwins “Porgy and Bess” da jeg gikk i siste klasse. Da fikk til og med orkesteret ros for godt spill. Av en eller annen grunn hadde jeg avansert til å sitte ved siden av konsertmesteren, som forresten het Ole Bøhn og som seinere i livet gjorde stor karriere som fiolinist, så å si over hele verden.

Det gjorde ikke jeg. Hadde en følelse av at en del tekniske vanskeligheter ikke var til å komme over, og la i stedet hele fiolinen på hylla. Forsøkte å ta det opp igjen ved noen anledninger, men la den til slutt helt bort.

Men musikken var kommet inn i livet mitt. På gymnaset skrev jeg historisk særoppgave om Beethoven og hans symfonier, uten å ha hørt så mange av dem. Men det ble starten på en nyssgjerrighet omkring musikk, så noe av det første jeg gjorde for pengene jeg fikk for å gå med aviser, var å kjøpe platespiller ogKarajans innspillinger av Beethovens symfonier. 

Dessuten gikk jeg på konsert i Aulaen med Oslofilharmonien. Vi kjøpte ståplass til en lav pris og snek oss inn på sitteplass etter første sats?. Det ble forresten også arrangert ungdomskonserter med innledingsforedrag av magister Jon Medbø. Hans foredrag ble legendariske, det ble sagt at det var flere som gikk på konsertene hans enn på selve konserten. Det ble en åpner for meg i musikkens indre vesen.  Perspektivet ble utvidet – de spilte til og med Mahler (1. Symfoni) – utskjelt i “Musikken Verden”, min hovedkilde til musikkhistorie, der Vivaldi ikke en gang var nevnt.

Det var rett etter militærtjenesten at koralternativet dukket opp. Mine fettere kunne meddele at Akademisk korforening (AKF) skulle framføre Händels “Messias” før jul 1966 og at fjernsynet skulle gjøre opptak. Det ville jeg være med på! Intet problem å slippe inn i dette koret som på den tid hadde bortimot 80 medlemmer og Arnulf Heggstad som dirigent. Det ble 6 fine år i dette koret som hadde medlemmer i alle aldre. Det var bra. Messias var krevende og gøy. Husker KORK måtte ha opp trompetist fra Danmark. Det hadde ikke vært nødvendig i dag. Vi framførte også  Joseph Haydns “Nelsonmesse” med KORK, noe som annenkonsertmesteren synes var litt pinlig, fordi orkesteret var ikke bra nok for denne klassiske oppgaven etter mange “populære” år under Øivind Berg. Nelsonmessen åpnet øynene mine for nettopp Haydns musikk; han er fortsatt en av mine favoritter.Haydn ble spurt en gang hvorfor hans kirkemusikk var så lite “tung”. Haydn svarte: “Når jeg tenker på Gud, blir jeg fylt av glede, og da blir musikken min også glad”.

Med AKF hadde vi turné til Nord-Norge i 1970 med Musikkfestuka i Harstad som hovedmål. Også der var det Nelsonmessen (med Trondheim Symfoniorkester) som sto på programmet og Kåre Kolbergs “Plym-Plym” hvor jeg var hylende, hviskende og stønnende tenor. Vi sang for øvrig rett etter en ung, lovende gruppe som kalte seg “Dizzy Tunes”.  De slo igjennom nettopp på denne tida. Det ble sang mange steder i Nord-Norge, bl.a. på selve Nordkapp lød “Norge mitt Norge” i strålende sommervær – noe som preget hele turen. At jeg mistet stemmen allerede i Trondheim skal jeg ikke snakke så høyt om – dessuten at jeg en periode var nestformann i koret.

Ved korets 40-årsjubileum skulle vi framføre Arne Eggens “Kong Olav” som musikksjef Lange i NRK ville hente fram. Det ble gjort sammen med Oslofilharmonien i Aulaen. Husker Terje Stensvold var ung solist den gang. Han gikk i parallellklassen min på folkeskolen. Husker vi tenorer skrek brann i høy -d- og at en anmelder skrev at dette verket fortjente fortsatt å ligge i en skuff og bli tildekket av glemselens slør.

I tillegg ble jeg en av Kjell Hillvegs faste kunder, og fikk stadig utvidet min musikalske horisont gjennom innkjøp av utallige Lp-plater. Mozart, Brahms, Dvorak, Tsjaikovskij ble en del av “repertoaret”., men også Stravinskij, Janacek (bl.a. etter en konsert i London), Britten og Prokofjev. Utvidelsene har vært kontinuerlige helt til disse dager hvor musikk kan oppleves (og lastes ned) fra nettet, men jeg var tidlig på’n da cd-en kom på 80-tallet.

Jeg ble gift, og Bodø var neste stopp. Det tok noen år før jeg prøvde meg i kor på nytt. Det ble “Con Brio” under Finn Normann Løvdals myndige ledelse. Han fikk meg da også ekskludert fra koret – fordi jeg var borte fra to øvelser, fordi min nyfødte sønn ble lagt inn på sjukehuset!  Men jeg opplevde mye fint før det. Det var kanskje det beste koret jeg har sunget i. Vi var mange og vi var unge. Jeg var bare noen og tretti og var blant de eldre i koret.

Det store prosjektet var Brahms “Ein deutches Requiem”. Koret var delt i to, 2/3 av koret var bosatt i Bodø, den siste delen i Mo i Rana – og så dro vi over fjellet for å ha fellesøvelser og bo hos hverandre. Det var bare 260km hver vei! Verket ble framført begge steder, det må ha vært i april i 1975, og på vei til Bodø var veien stengt over Saltfjellet. Det ble retur til Mo og tog over fjellet. Det gikk bra. Traff Arvid Engegaard for kort tid siden og han husket flere detaljer enn det jeg gjorde.Han og Truls Mørk spilte i amatørorkesteret i Bodø som 15 åringer. Vi måtte leie inn musikere fra Trondheim Symfoniorkester, noe som førte til at vi fikk invitasjon til å framføre Brahms i Nidarosdomen året etter med TSO og Øyvind Fjelstad som dirigent. Det var absolutt et høydepunkt i min musikalske “karriere” – selv om jeg var med da verket ble framført i domkirken i Kristiansand for noen år siden. Den ene kritikeren skrev at han hadde problemer med å anmelde konserten fordi han ble så følelsesmessig dradd inn i musikken. Selv overhørte jeg en samtale på gaten hvor den ene sa til den andre: “Dette var flott”, hvorpå den andre svarte: “Ja, himmelsk”. Den andre var Arve Tellefsen.

Sommeren 1975 var koret på turné til Berlin. Vi hadde et vennskapskor der. Det ble en tur full av inntrykk, ikke bare musikalsk. Vi besøkte forresten en konsert med Berlinfilharmonien uten Karajan. Det var spennende og skremmende å reise fra øst mot vest og omvendt og oppleve Muren – symbolet på umenneskelighet. Ikke rart at Bernstein valgte å endre Freude til Freiheit i 1989!

forts.

Har nettopp lest deler av denne boka som kom ut i 1994 med stor interesse. Boka er interessant fordi Tomm Kristiansen vet så mye om Afrikas “indre liv”, hva som er typisk for det afrikanske og som er forskjellig fra vårt eget. Dette liker jeg godt og har mye egen erfaring av det samme. Jeg har bodd lange perioder i Kenya 2010 – 14 og har kenyansk familie. Derfor har jeg lest spesielt delen om Kenya inngående, fordi det er landet jeg kjenner best til. Interessant å se Kristiansens kommentarer i lys av det som har skjedd i ettertid – over tjue år seinere.

Delen om Kenya begynner med overskriften “Kenyas farligste mann”. Mannen er Koigi wa Wambere, og var en periode bosatt i Norge som politisk flyktning fra Kenya. Han reiste i 1990 til Uganda, men ble bortført av kenyanske agenter til Nairobi og puttet i fengsel. Det er denne situasjonen Tomm Kristensen beskriver – og som til syvende og sist førte til diplomatisk brudd mellom Norge og Kenya, selv om det i utgangspunktet var striden om utviklingshjelpen som var den egentlige årsaken. Tomm Kristiansen beskriver president Daniel arap Moi som den store despoten: Diktatoren som tvang sin vilje igjennom ikke minst ved hjelp av sikkerhetspolitiet, som ble en fryktet maktfaktor under Moi. Tortur og dødsstraff ble brukt, og folk ble arrestert uten lov og dom. Amnesty hadde mye å rapportere fra Kenya om brudd på menneskerettighetene. Kuppforsøket i 1982 mot Moi førte til en skjerpelse. All opposisjon ble kneblet, men de som ville “samarbeide” fikk være med. Bl.a. var nåværende president Mwai Kibaki sterkt involvert i Mois styre. Han ble seinere regnbuekoalisjonens presidentkandidat i 2002, og satt som president helt til 2013.

Det er mange årsaker til Mois hardstyre. Den underliggende årsaken er at Moi tilhørte “feil” stamme. Han var fra nordvest Kenya, han var kalenjin (som egentlig er en stammegruppe). Geografisk var han fra et område som ikke lå langt fra Nakuru, byen som Koigi var fra, men han var kikuyu, stammen som trodde og tror fortsatt de hadde enerett på makt i Kenya. For å holde på makten, måtte Moi holde kikuyuene nede. Han møtte også motstand hos de radikale lederne blant luoene, bl.a. Oginga Odinga. De var likevel ikke så farlige. Tomm Kristensen nevner ikke hans sønn, Raila Odinga, som er den ledende i opposisjonspolitiker i Kenya i dag.

Moi trodde på den sterke mann. Moi skaffet seg selv rikdommer og ga bl.a. landområder til nære medarbeidere, men han var ikke av de verste i Afrika. Han hadde stor tro på KANU og det “opplyste” eneveldet, han var jo selv lærer, mwalimu, og han ville selv føre landet framover ved å bygge ut skolevesenet. Derfor kjenner jeg folk i Kenya som er takknemlig overfor Moi fordi han ga dem mulighet til å gå på skole – akkurat som mange i Russland fortsatt husker Stalin fordi han ga dem hus, arbeid, utdannelse og lønn. Korrupsjonen startet under Kenyatta og fortsatte under Moi. Likevel: Under Kibakis presidentid, han som virkelig skulle stoppe korrupsjonen, fortsatte den til uante høyder. Antikorrupsjons-ministeren, John Githongo, valgte å hoppe av til Storbritannia i 2004 og seinere fortelle om korrupsjonen til journalisten Michaela Wrong. Under Moi hadde man følelsen av at noen av korrupsjonpengene kom folket til gode – ikke minst på grunn av skolesatsingen.

Moi ble tvunget til å oppgi ettpartimonopolet i 1992, men ved valget samme år klarte ikke opposisjonen å samle seg, som Tomm Kristiansen skriver. Det skjedde heller ikke i 1997 da Moi nok en gang ble gjenvalgt. Det var ikke før i 2002 at opposisjonen klarte å samle seg under den såkalte “regnbuekoalisjonen” med Mwai Kibaki som presidentkandidat og Raila Odinga som statsministerkandidat. Men da var det ikke Moi som var motkandidat, men Mois protegé, Uhuru Kenyatta, yngste sønn av Jomo Kenyatta. Han tapte da også valget, men beholdt beundringen for Moi.

Det kan vi merke i dag, 2014. Kenya fikk ny og mer demokratisk grunnlov i 2010, godkjent i en folkeavstemning. Grunnlaget for en ny og mer demokratisk utvikling var tilstede. Ved valget i 2013 var det 8 presidentkandidater, derav Raila Odinga og Uhuru Kenyatta som de mest prominente. Valget kom da også til å stå mellom dem, der Uhuru til slutt trakk det lengste strået. Selv om også dette valget var preget av valgfusk, ble det godkjent av Supreme Court etter at Raila Odingas “Orange Democratic Movement” protesterte. Hvem var det Kenyatta oppsøkte kort tid etter valget; jo, den gamle diktator, Moi, Kenyas 7.far i huset. Mois ånd ligger også over Kenyattas måte å styre på. Han forakter opposisjonen og kanskje Raila spesielt, han vil styre Kenya i fred. Railas ønske om dialog blir bryskt avvist med: Forstyr meg ikke, jeg vil styre landet uten innblanding. Allerede hans første store prosjekt, jernbaneprosjektet Mombasa – Uganda, ble av opposisjonen karakterisert som den største korrupsjonsskandale i Kenyas historie. Og Kenyatta fikk parlamentet med på å bevilge penger til Anglo-Leasing, et fiktivt selskap som sto bak den hittil største korrupsjonsskandalen i Kenyas under president Kibaki. Forstå det den som kan.

Fint det Tomm Kristiansen skriver om Wangari Matthai. Hun var en foregangskvinne. Hun og hennes “Green Movement” fikk stoppet utbyggingen av Uhuru Park mot alle odds og millioner av pund. Hun fikk da Nobels fredspris i 2004. Dessverre døde hun i 2013.

Hva skjedde så med den farlige mannen? Koigi reiste tilbake til Norge etter at han slapp ut fra fengselet i 1993, og vendte tilbake til Kenya i 1995, havna i fengsel på nytt etter  at han ble beskylt for ting han umulig kunne ha gjort. Han prøvde seg seinere som politiker, ble valgt inn i parlamentet en periode, var faktisk minister en stund, men oppførte seg som politikere flest, beriket seg på skattebetalernes bekostning. Ved neste valg tapte han plassen i parlamentet. Han har bare gitt livstegn fra seg gjennom noen skriverier i avisene – ikke akkurat en farlig mann!

******

På slutten av boka skriver Tomm Kristiansen om å reise med tog i Afrika. I utgangspunktet valgte han å reise med tog fra Mombasa til Nairobi. Her finner jeg mange direkte feilopplysninger. Det som står om bakgrunnen for denne jernbanen, er vel og bra, men han tar ikke med at britene ønsket politisk kontroll over det indre av Afrika. Byggingen av jernbanen til Uganda var ledd i kappløpet om Afrika. Dessuten trodde de at Uganda var et slags paradis på jord med mange ressurser. Det står at 8 000 indere ble hentet for å bygge banen. I virkeligheten var det over 30 000!

Afrikanere ble forsøkt rekruttert til anlegget, men de var skeptiske og få lot seg verve. Noen steder var de direkte fiendtlige, bl.a. nandiene nord for Nakuru. Ca. 2 500 mistet livet, og det er riktig som det står at mange ble drept av løver og andre ville dyr, men de fleste ble drept av sykdom og dårlig sikkerhet på jernbanen. Men de som ble spist av løver, forsvant i løpet av et år, ikke på en uke. Løvene ble til slutt drept og er utstilt på museum i Chicago.

Dessuten ble arbeidene fullført i løpet av 5 år: I 1901 var banen kjørbar; i 1904 var banen helt ferdig til Kisumu. Første verdenskrig stoppet ikke banen slik Kristiansen skriver, snarere tvert imot, den var til uvurderlig hjelp for britene. Kanskje det er utvidelsen til Kampala han tenker på. Den delen ble ikke ferdig før i 1932. Nairobi ble anlagt som en mellomstasjon, og det ble etter hvert utviklet et lite bysentrum. Jeg vet at en av jernbaneingeniørene uttalte seg negativt om stedet, men sjefen selv bygde seg hus i Nairobi, så så ille kunne det ikke være – og i det lange løp var det her kolonistene slo seg ned. Administrasjonen for det indre ble flyttet fra Mombasa og Machakos til Nairobi allerede i 1901. Dette var noe britene ville (det står motsatt i boka). 

Jernbanereisen som Kristiansen beskriver tar fortsatt 14 timer, men luksuspreget er for lengst forsvunnet!  Har selv skrevet artikler om jernbanene i Kenya.

Tomm Kristiansen skriver journalistisk slentrende om Afrika, jeg kjenner igjen mye av det han beskriver, men av og til går det litt for fort i svingene og det han skriver blir feilaktig, og han mister derfor troverdighet, i alle fall hos meg.

Jo da, jeg tar bussen. Fint å komme fram med egen (privat)sjåfør. Jeg solgte bilen i 2011. Jeg var jo vekk halve året og regnet med at bilen trengte ikke å stå her og vente på meg. Hadde jeg egentlig bruk for bil når jeg bodde i Kristiansand? Jeg hadde mer bruk for bil i Afrika. Dessuten – som pensjonist hadde ATK et kjempebra tilbud til oss pensjonister: Reise buss i begge Agderfylkene så mye du vil i en måned for 390.- kroner.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hvordan har det så gått? Utmerket, spør du meg, stort sett. Jeg har reist til Arendal, Lindesnes, Lista, Birkeland, Grimstad, Søgne, Vennesla, Samkom, Mandal og Lillesand med jevne mellomrom. Flott å komme rundt og se det vakre Sørlandet og besøke venner og kjente.

Men det er visse unntak: Helgene! Det viktigste budskapet fra myndighetene og dermed busselskapene: I helga bør du holde deg hjemme. Da kan du ikke komme til interessante steder som Høvåg, Brekkestø, Sødal og Grimsmyra, for dit går det ingen buss! Og det gjelder ikke bare om søndagene, mange steder er busstilbudet kraftig redusert også på lørdager, for eksempel mellom Arendal og Kristiansand. Der er tilbudet redusert med 50% – fra halvtimesrute til timesrute. Busselskapene forlanger også at du skal være B-menneske – særlig om søndagene. Første buss fra Kristiansand til Mandal går kl. 1215, fra Kristiansand til Arendal kl. 1005. Busstilbudet i vest ser ut til å være verre enn i øst, så det er ingen fordel at min sønn har valgt å flytte til Lindesnes og ikke til for eksempel Lillesand. Ser ut som om samferdselsmyndighetene holder oss litt for narr – skaff deg bil, så kommer du fram!

En annen sak er at bussene kan være svært fulle i helgene. I fjor sommer ble jeg frakjørt tre ganger på lørdager i juli i retning fra Lillesand mot Kristiansand. Siste gang valgte jeg å ta drosje til Rona, og fikk faktisk dekket den utgiften av Nettbuss. Hjemreisen tok likevel 2 timer mot normalt en halv time.

Egentlig er jeg en bortskjemt oslogutt som for 42 år siden reiste fra Oslo med et transporttilbud som var til å leve med ? ikke minst i helgene. Trikker og busser ruslet og gikk fra 7 om morgenen og hele dagen, men med noe åpnere ruter. Her har samferdselsmyndighetene på Sørlandet et “forbedringspotensiale”!

Corinne Hofmann is a German born author living in Switzerland, most famous for her multi-million selling memoir Die weisse Massai (The White Masai)^.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Born on June 4, 1960 to a German father and a French mother, Corinne studied in the canton of Glarus and eventually went into the retail trade. At the age of twenty-one, she opened her own clothing store.

In 1986, Hofmann and her boyfriend Marco made a trip to Kenya. There, she met a samburu warrior named Lketinga Leparmorijo and instantly found him irresistible. She left Marco, went back to Switzerland to sell her possessions, and, in 1987, returned to Kenya, determined to find Lketinga, which she eventually did in Samburu land. The couple moved in together, married, and had a daughter. The Samburu are a pastoralist people related to the maasai tribe, and live in small villages in an arid area of central Kenya. Hofmann moved into her mother-in-law’s manyattas and learned to live as a Samburu woman, fetching wood and water. She opened a small shop in the village, to sell basic goods.

Hofmann suffered several hardships, including diseases (mainly malaria and hepatites) and marital problems. Increasingly paranoid jealousy from her husband, possibly a side effect of his addiction to the drug khat (miraa), severely damaged her relationship, and in 1990 she decided to return to Switzerland for good, taking her daughter with her. Later on, she wrote a book about her experiences. The book, titled Die weisse Massai, went on to become a phenomenal success. It has then been translated into several languages, and in 2005, made into a movie starring Nina Hoss and Jacky Ido.

Hofmann has since written three other books, Zurück aus Afrika (Back from Africa), Wiedersehen in Barsaloi (Reunion in Barsaloi) and Afrika, meine Passion (Africa, my passion), which are sequels to the first book. She returned to visit her Samburu family for the first time in 2004. Another visit followed, this time in a company of the daughter she has had with Lketinga. The reunion is described in Afrika, meine Passion.

***

Jeg har lest denne romanen som har vært interessant for meg av mange grunner.

For det første fordi den foregår i Kenya, mitt andre hjemland. For det andre fordi det handler om et forhold mellom en europeer og en afrikaner, noe jeg absolutt kan identifisere meg med. I denne boka er dette snudd opp ned fordi hun, europeeren, er en sterk kvinne som er bevisst på sin frihet; noe som kolliderer med mannens, krigerens, tradisjonelle kultur der kona er mannens ?eiendom?. For det tredje er det mye som er gjenkjennbart som for eksempel møtet med byråkratiet og det å være hvit i en afrikansk sammenheng. For det fjerde er det mange steder jeg selv har vært og kjenner meg igjen reint geografisk.  Dessuten er historien menneskelig ? vi får vite mye om kvinnens egne følelser – selv om boka litterært ikke er noe storverk. Vi kan vel kalle den for en selvopplevd historie i romans form.

Handlingen foregår først i Mombasa der Corinne kommer som turist og møter sin maasai. Allerede her ble jeg skeptisk til autensiteten til boka. Det står at de reiser på safari til Maasai mara, hvilket er lite sannsynlig da denne parken ligger ca. 700km fra Mombasa. Det ville være mer naturlig for dem å dra til Tsavo, som ligger bare noen få timers tur fra Mombasa. Mombasa er dessuten utenfor maasaienes område, de holder til lenger nordvest i Kenya. Dessuten, når det kom til stykket, var han ikke maasai, men samburukriger. Jo da, de er i nær slekt disse to stammene, men geografisk kommer de fra to forskjellige steder i Kenya. Lketinga liker ikke at noen kaller ham maasai, for det er han ikke. Han er for øvrig svært stammebevisst som mange kenyanere, og blåser foraktelig av somaliere og turkanafolk. Har selv vært i Mombasa et par ganger, men ikke på sørbredden der mye av handlingen foregår. De reiser mye med matatu og buss, noe jeg kjenner igjen. Maasaiene her lever av å opptre på hotellene, dansing ikke minst. Corrine reiser tilbake til Sveits etter å ha møtt den store kjærligheten, men bestemmer seg for å reise hjem til Sveits for å forberede neste fase av hennes liv. Etterhvert forstår jeg at boka er autentisk trass i glippen med safarituren.

Seinere kommer hun tilbake til Kenya, men finner ikke Lketinga i Mombasa. Ryktene sier at han har reist hjem til Mama! Corinne har forstått at dette er i samburuområdet  nord i Kenya og reiser med buss via Nairobi til Nyahuruhuru (har vært) hvor hun på ny må skifte buss som virkelig beveger seg innover i villmarken til Maralal, som er den største byen i samburuområdet. Det viser seg at Lketinga heller ikke er her, men i en landsby i nærheten av Barsaloi. Dit går det ingen busser eller matatuer, bare leilighetsskyss. For å komme dit er det to muligheter: Den brukbare veien via byen Baragoi (der turkanafolket bor ? det tar minst 5 timer) og snarveien gjennom jungelen ? den farlige veien, ikke minst fordi bremser ryker og elefanter og bøfler sperrer ?trafikken?. Det er i dette området handlingen foregår i , men med stadige byråkratiske ærend både til Mombasa og Nairobi. Jeg har ikke akkurat vært der, men i utkanten av området, i byer som Nyahuruhuru og Nanyuky, som er de nærmeste større byene.

Gjenkjennelsen går også på det å være hvit i Afrika. Alle som glor, vil ta på deg eller er nyssgjerrige på hvem du er. I Corinnes tilfelle er det også at hun er hvit kvinne som hjemme i Sveits til og med har vært en selvstendig forretningskvinne. Det siste hjelper henne mye når hun prøver seg som forretningskvinne i Kenya, med en viss suksess. At hun er sammen og gifter seg med en ?moran?, kriger, gjør det hele enda mer komplisert. Det er nemlig ikke skikk at menn og kvinner spiser sammen. menn slakter og koker mat til seg selv og lar kvinnene få resten, at menn og kvinner kan ikke snakke fritt sammen eller være sammen med andre menn, sex er kun for menn (fort og galt), kvinnelig omskjæring, kvinnene har mange plikter i hjemmet osv. Når Corinne kjører sitt eget løp på en del områder, møter hun motstand hos ektemannen. Nesten komisk er episoden da de kjører bil gjennom skogen, og Lketinga blir mobbet av de kvinnelige passasjerene fordi han ikke kjører bilen, er en slik historie. Han tar rattet fra Corinne og kjører i et tre. Han har knapt nok sett en bil før. Men gang på gang føler han at hans ære blir tråkket på, ikke minst når de driver butikk ?sammen?, og han skal på en måte være sjefen. Akkurat her er Corinne en effektiv person som er flink til å få ting til å skje. Årsaken til at hun begynner butikk ute i bushen, er forresten at på den måten kan de få tak i mat som gjør det lettere å overleve.

Årsaken til at det hele går i stå og at Corinne reiser tilbake til Sveits med datteren, er Lketangis sykelige sjalusi, som ødelegger forholdet, men også skremmer vennene fra å oppsøke dem. Årsaken til denne sjalusien antydes i boka kan være overdreven bruk av “miraa” (som i vår del av verden kalles khat) og stort inntak av alkohol, fortrinnsvis øl. Konklusjonen må være at kulturforskjellene var for store til at forholdet kunne vare. Forfatteren hvendte mange år seinere tilbake til Kenya, men det har hun skrevet om i en annen bok.

Selv har jeg møtt en kvinne som lever i Afrika med en afrikansk kulturbakgrunn. Men hun er en moderne kvinne som har kommet dit hun er trass i familien, samfunnet og fordommer om hvor kvinnene hører hjemme. Jeg har ingen forestillinger om å begrense hennes muligheter. De fleste kvinner jeg har hatt noe å gjøre med, har jeg prøvd å oppmuntre til å gå videre med sine liv og kjempe for det de står for. Min afrikanske kvinne har absolutt kjempet en stille kamp – siste gang mot et lønnssystem hun ikke kunne godta. At hun er muslim har ikke hindret henne i å gå videre og ikke la seg kue av ?religiøse? motforestillinger.  I et så konservativt samfunn som maasaisamfunnet er, er mulighetene for kvinnene små. Ved valget i 2013 ble det valgt inn en kvinne i parlamentet som hadde maasaibakgrunn, og hun lot seg intervjue på tv der hun sa hun ville tale maasaienes sak. Det protesterte de eldre i maasairådet på. Hun var ikke deres talsperson, hun var jo kvinne.

Vi er inne i en urolig tid ? ikke minst på grunn av den ?evige? konflikten i Midt-Østen. Striden har vart i bortimot 100 år, men har endret karakter over tid. Da staten Israel ble opprettet i 1948 tok det virkelig av. Araberstatene ville ikke ha noen jødisk stat i ?sitt? område, og slo hardt til mot sine semittiske ?fettere?. Israel slo hardt tilbake, og enda hardere i 1967 da de okkuperte ?Vestbredden?. Etter det har det vært permanent ufred i området. Krigene har kommet og gått, staten Israel har kjempet hardt for å forsvare sin eksistens med alle midler ? fra krig mot naboene, bombing av palestinerne og bygging av en sikkerhetsmur omkring landet. Religion er også blandet inn i det hele ? islam mot jødedom. Hat har det bygget seg opp på begge sider. Palestinerne har ikke fått den staten som er blitt lovet dem.  I tillegg har situasjonen i Midt-Østen ringvirkninger langt ut over området, og involverer mange makter, ikke minst stormakten USA som er Israels viktigste støttespiller. 

Den konflikten som har bygget seg opp akkurat nå, har for meg vært spesielt interessant fordi jeg har blitt utsatt for et ?bombardement? fra begge sider, fra Sissel Wold i Gaza (hun gjør en utmerket jobb), fra andre informanter på Vestbredden og ikke minst en facebookvenn som er bosatt i Haifa, Israel. Av og til har jeg følelsen av at det er to forskjellige kriger de skriver om eller rapporterer fra. Det gjør inntrykk når min israelske venn stadig blir forstyrret av luftvernsirenene som varsler rakettangrep fra Gaza. Det gjør også inntrykk de rapportene som sendes fra sykehusene i Gaza der barn og voksne kommer inn med skader som både tar liv eller gjør folk invalide. Det er forferdelig. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg vil ikke være forståsegpåer og analysere situasjonen i Midt-Østen og si at den og den har ?skylda?, men jeg mener likevel at Hamas er en terrororganisasjon som handler stikk i strid med all etikk og regler for krigføring. Mange islamittiske organisasjoner mener de kan utføre grusomme handlinger i religionens navn. slik de kristne hærførerne gjorde i sin tid da de angrep ?vantro? med våpen i hånd, ja, selve ?kristningsverket? foregikk ofte på en brutal måte. Dette kjenner vi ikke bare fra denne konflikten, det skjer i Afghanistan, India, Pakistan, Yemen, Egypt, Uganda og Kenya osv.

Men hva gjør Israel? De bruker alle midler for å holde palestinerne nede ? ikke minst på Vestbredden ? der konflikten mellom palestinerne og de jødiske settlerne er brutal ? ofte støttet av IDF (den israelske hæren). De bygger en mur som har store negative konsekvenser for palestinerne i området. De gjør alt de kan for å nøre opp under hatet. Dessuten er de beskyldt for å  kollektivt straffe palestinerne når de rammer sivilbefolkningen i Gaza, trass i at de driver en storstilt varsling av kommende angrep.

Her i vår fredelige andedam er det ingen tvil om at sympatien går mer og mer i retning av støtte til palestinerne. Det har kommet mange flyktninger hit til landet, og jeg kjenner mange av dem. De er akkurat som folk flest, men de har forlatt landet sitt på grunn av den utrygge situasjonen der. For noen dager siden holdt palestinerne i Kristiansand en demonstrasjon. Den var ikke rettet mot Israel, men temaet var palestinsk selvstendighet. Jeg følte ikke at jeg kunne  delta fordi Hamas sender fortsatt raketter over Israel. Det har ingenting med frigjøringskamp å gjøre. 

Det beste som kan skje er at lederne kommer sammen for å snakke. Det har jo skjedde før. Men akkurat nå vil de ikke sitte ved samme bord en gang, og for Hamas del vil de ikke høre snakk om fredssamtaler.  Våpenhvile løser egentlig ingenting, men stopper krigføringen og tap av menneskeliv.

 
Six months ago I wrote a blog I called “Travelling to Africa” . It is now exactly one month since I came back from Kenya – after my third half a year stay in this African country . As I can call it my second home country is also part of the story . Thanks to my wife and her little family and some friends , I’ve got a sort of inside information and personal interpretations about what is happening or not happening. I am fortunate to have had access to ” popular feeling ” in the country which comes to expression on face book and twitter  After a month I’ve got it at a distance.

One of the most frightening events afterwards is: It was found 7 dead bodies in a mass grave just on the outskirts of Kitengela, the city where I live. There was much speculation about who and what this was. Newspapers speculated about the terrorist organization ” Mundiki ” were behind, others believed this was fight between ” land grabbers “. In the past I’ve even had experiences with “land grabbers” in two cases. It was not particularly pleasant, but threatening. The last few times I went to the savannah, I was more afraid of the people I eventually met, than animals.

People in Kenya are afraid of the development of violence. Al – Shabab is a threat, Mundiki is another, lawlessness and robbers is a third, but perhaps most important is to survive in a world where prices are only going one way – up. Here, many feel that the government, politicians, fail most. The revenues do not seem to follow this trend. Wage levels for most occupations are low. People are a resource that is still needed, but they get little in return. No wonder that in many areas the “daily corruption” live on. The salaries are so low that they are insufficient to feed a family.

The political situation is also alarming. In 2010 the country did get a democratic Constitution by a referendum. The Constitution now is under attack from the president and politicians to undermine in any way they can. An important principle was applied: Media Freedom – the right to write and talk free in an open society. In more than one case, editors and managers of media companies have been summoned to State House, the President’s government housing, to receive instructions from the president (who himself has admitted that he does not read newspapers). This has led to complaints in the press, some television programs have not been sent or been heavily edited. Free speech has not liveable conditions in this country, but the media are constantly trying to push the boundaries.
the Standard Hq
One program that was shown on the channel KTN was the program about the 2013 election. Was it a fair election? Although the program was heavily edited, it emerged strongly criticizing IECB standing for the election. There were a lot of mistakes that were done during the counting. Supreme Court (6 judges – part of the Supreme Court) approved the choice in the circumstances. Uhuru Kenyatta won the first round with 50.7 % of the votes. The program’s conclusion was that he did not; there should have been a ballot no.2 between him and Raila Odinga of ODM.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mzee Jomo Kenyatta
Who is Uhuru Kenyatta? He is the son of his father, the father of the nation, Jomo Kenyatta, and his third wife, who still lives and is one of the richest women in Africa. Jomo Kenyatta was all Kenyans president and had ministers from several tribes in his government, including Tom Mboya and Jaramogi Oginga Odinga (the father of Raila). The first was killed, the other resigned as vice president. KANU was the leading party in the country.
A MP not following the codex for throusers, giving the president and deputy president a good laugh!

Eventually, Jomo Kenyatta became more and more a Kikuyu, and added almost exclusively Kikuyu tribesmen in key positions. Therefore it came as a shock when Kenyatta died in 1978, and Vice President Daniel arap Moi promoted as president. He was not Kikuyu, but a Kalenjin. Moi became a dictatorial leader of Kenya for nearly 24 years. KANU was the only legal party in the country, and all critical voices were suppressed through a strengthened security police. The country came under strong political pressure from Western powers, and in 1997 Moi changed KANUs monopoly to multi partism, and in 2002 he was not a candidate in the presidential election. His candidate was Uhuru Kenyatta, but he lost to rainbow coalition Raila Odinga / Mwai Kibaki.

Kenyatta was still to be the leader of KANU until he founded his own party. What we are experiencing in our days is KANUs re-entry into Kenyan politics, but now under the name Jubelee. The president does what suits him without asking Parliament (a good example is the contract between a Chinese company and the Kenyatta government on the construction of a modern railway between Uganda and Mombasa, the biggest scandal since the Anglo-Leasing many claims. Worst is that Kenyatta would  pay Anglo-Leasing large sums for the loss they have had, a company that nobody knows who is behind, except what was presented when John Githongo revealed corruption in the Kenyan government in 2005. Anglo-Leasing was then the big villain.) He will modernize / digitize Kenya (all schoolchildren should get a laptops at school – the project has so far gone down the drain) and he waits a national enthusiasm for what he has started. He has not been given much accept, apart from a few (and Jubelee majority in Parliament). Of these few, it is worth noting that the former president, old Daniel arap Moi, now nearly 90, hails Kenyatta for what he does as head of government. Criticism, however, the president will not have.
Kibera slum in Nairobi
Kenya is a rich country, but yet are not these riches fully utilized. It’s just discovered oil in Turkana . Who should get pleasure from it? Kenya is also a poor country . It shows the statistics for gross domestic pr. head and such measurements. Except in slums in the cities , poverty is not screaming in rural areas, but you may see it’s there. I have travelled extensively around the country, been in almost all the provinces ; visited especially Maasai land, for that is where I live . Seen aid projects works and does not. We visited our sponsored child through the organisation, Plan, near Kisumu. It was a positive experience. In some areas , much attention at school . In other areas there are few schools such as in the Maasai area . It is connected to culture . Maasais are a proud people and they are proud of their culture . Therefore, they do want to change as little as possible. Schools and modern healthcare is therefore alien to them. Fatma has plans to organize an ambulatory health services in rural areas of Maasai in Kajiado County. Just get someone to support the project financially. It is more difficult to organize help- and support to nomads who move, than a sedentary farming population .

Kenya is a diverse country . The nature itself is diverse and beautiful. The coast has its environment with beaches and hotels , today visited by tourists, the Great Plains , savannas , Rift valley , mountains like Mt . Elgon , Kirinyaga and Aberdare mountains and Mt . Kilimanjaro, which at least is very visible from Kenya. As nature is diverse , there is also a diversity of cultures, from Maasai – samburu on the savannah to Swahili people along the coast , from agricultural peoples like Kamba , Kikuyu and Luo to the nomadic peoples of the north as Turkana , Pokot and Rendil .

Kenya is a country of tolerance . Yes, it is my contention , but al – Shabab are doing everything they can to destroy this claim. The Islamists have managed to do it in Nigeria , which is far away , but on the same continent , Africa. Swahili culture is a culture of tolerance . Christians and Muslims live side by side along the coast , church and mosque are nearest neighbours in some places. This you find largely everywhere in Kenya. The Muslim Academy in Lamu is a good example of this philosophy .

What has happened is that there have been many Somali immigrants / refugees to Kenya , and their culture is no tolerance culture ; thus becomes religion often pushed to extremes . It has been experienced in the district of Eastleigh in Nairobi where there has been some blasted bombs. Who is behind these terrorist attacks nobody knows, Mundiki or al – Shabaab? President Kenyatta wants to kick out all Somalis who have nothing to do in Kenya – preferably as many as possible.
Bomas of Kenya, also the center for counting votes in 2013!

As you understand . I am left with lots of impressions , both positive and negative . It was great to end my stay with a few days in Amboseli NR with good experiences for soul and mind with Kilimanjaro as a stunning backdrop . Yes, I’m going back .

For et halvt år siden skrev jeg en blogg jeg kalte om å reise til Afrika. Det er nå akkurat en måned siden jeg kom tilbake fra Kenya – etter mitt tredje halvtårsopphold i dette afrikanske landet. At jeg langt på vei kan kalle det for mitt annet hjemland, hører også med til historien. Takket være min kone og hennes lille familie samt noen venner, har jeg fått en slags innside informasjon og personlige tolkninger omkring hva som skjer eller ikke skjer.  Jeg er heldig som har fått tilgang på “folkestemningen” i landet som ikke minst kommer til uttrykk på facebook og twitter. Nå har jeg fått det hele litt mer på avstand.

 
Noe av det mest skremmende som har skjedd i ettertid er at det ble funnet 7 lik i en massegrav like i utkanten av Kitengela, byen der jeg bor. Det ble mye spekulasjoner om hvem og hva dette var. Avisene spekulerte i om terrororganisasjonen “Mundiki” sto bak, andre mente dette gjaldt strid om eiendomsforhold på savannen, at det var “landgrabbers” striden sto mellom. De siste har jeg selv hatt opplevelser med i to tilfeller. Det var ikke spesielt hyggelig, heller truende. De siste gangene jeg gikk på savannen var jeg mer redd for menneskene jeg eventuelt møtte, enn dyrene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Folk i Kenya er redde for utviklingen. Al-Shabab er en trussel, Mundiki er en annen, lovløshet og røvere er en tredje, men kanskje aller viktigst det å kunne overleve i en verden der prisene bare går en vei – oppover.  Her føler mange at myndighetene, politikerne, svikter mest. Inntektsutviklingen ser ikke ut til å følge denne trenden. Lønnsnivået er for de fleste yrker lavt. Folk er en ressurs det fortsatt er behov for, men de får lite igjen for det. Vi gir hushjelpen vår 5000Ksh i måneden; omsatt i norske kroner er det kr. 350.-. Men det er heller i overkant av hva hushjelper får! Ikke rart at på mange områder lever småkorrupsjonen videre. Lønningene er så lave at de ikke strekker til å brødfø en familie. Lærerne må for eksempel jobbe i feriene sine. Vi hadde besøk av Salmahs lærer i en uke. Hun fikk da to timers undervisning hver dag i den perioden. Bra for læreren, bra for Salmah!

 
Den politiske utviklingen er også skremmende. I 2010 fikk landet en demokratisk grunnlov etter en folkeavstemning. Den grunnloven prøver nå presidenten og politikerne å underminere så godt de kan. Et viktig prinsipp ble lagt til grunn: Mediafrihet – retten til å skrive og si hva en vil i et åpent samfunn. I mer enn ett tilfelle har redaktører og ledere for mediabedrifter blitt innkalt til Statehouse, presidentens regjeringsbolig, for å få instrukser fra presidenten (som selv har innrømmet at han ikke leser aviser). Det har ført til beklagelser i pressen, program har ikke blitt sendt eller blitt sterkt redigert. Det frie ord har ikke levelige kår i dette landet, men media prøver hele tiden å tøye grensene. Jeg er imidlertid sikker på at det fins en hemmelig sensurinstans i Kenya, og mener at jeg selv muligens har blitt utsatt for den på fb.

Ett program som ble vist på kanalen KTN var programmet om valget i 2013. Var det et rettferdig valg? Selv om programmet var sterkt redigert, kom det fram sterk kritikk mot IECB som sto for gjennomføringen av valget. Her var mye galt som var skjedd under opptellingen. Supreme Court (6 dommere ? en del av høyesterett) godkjente valget etter omstendighetene. Uhuru Kenyatta vant første valgomgang med 50,7% av stemmene. Programmets konklusjon var at det gjorde han ikke, det burde vært en valgomgang nr.2 mellom ham og Raila Odinga fra ODM.

 
Hvem er så Uhuru Kenyatta? Han er sønn av sin far, landsfaderen, Jomo Kenyatta, og hans tredje kone, som fortsatt lever og er en av de rikeste kvinnene i Afrika. Jomo Kenyatta var alle kenyaneres president og hadde ministere fra flere stammer i sin regjering, bl.a. Tom Mboya og Jaramogi Oginga Odinga (far til Raila). Den første ble myrdet, den andre trakk seg som visepresident. KANU ble det ledende partiet i landet.

Etter hvert ble Jomo Kenyatta mer og mer kikuyu, og tilsatte nesten bare kikuyuer i viktige stillinger. Derfor kom det som et sjokk da Kenyatta døde i 1978, og at visepresidenten Daniel arap Moi rykket opp som president. Han var slett ikke kikuyu, men derimot kalenjin. Moi ble en diktatorisk leder av Kenya i bortimot 24 år. KANU ble det eneste lovlige partiet i landet, og alle kritiske røster ble undertrykt gjennom et styrket sikkerhetspoliti. Landet kom under hardt politisk press fra vestmaktene, og i 1997 oppga Moi KANUs monopolstilling og i 2002 var han ikke kandidat ved presidentvalget. Hans kandidat het Uhuru Kenyatta, men han tapte mot regnbuekoalisjonens Raila Odinga/Mwai Kibaki.

Kenyatta kom fortsatt til å være leder for KANU inntil han stiftet sitt eget parti. Det vi opplever i våre dager, er KANUs gjeninntreden i kenyansk politikk, men nå under navnet Jubelee. Presidenten gjør det som passer ham uten å spørre parlamentet (et godt eksempel er kontrakten mellom et kinesisk firma og Kenyattas regjering om byggingen av en moderne jernbane mellom Uganda og Mombasa, den største skandalen siden Anglo-Leasing hevder mange. Det verste er at Kenyatta vil betale Anglo-Leasing store summer for tap de har hatt; et firma som ingen vet hvem står bak, bortsett fra det som kom fram da John Githongo avslørte korrupsjonen i den kenyanske regjeringen i 2005. Der var Anglo-Leasing  den store skurken.) Han vil modernisere / digitalisere Kenya (alle skolebarn skulle få en laptopp ved skolestart – det prosjektet har foreløpig gått i vasken) og han venter en nasjonal begeistring for det han setter i gang. Det har han ikke fått, bortsett fra noen få (og Jubeleeflertallet i parlamentet). Av disse få er det verdt å merke seg at læremesteren, gamlepresidenten Daniel arap Moi, nå nærmere 90, roser Kenyatta for det han gjør som regjeringssjef. Kritikk vil han derimot ikke ha.

Kenya er et rikt land, men ennå er ikke disse rikdommene fullt utnyttet. Det er nettopp funnet olje i Turkana. Hvem skal få glede av den? Kenya er også et fattig land. Det viser statistikken for bruttonasjonalprodukt pr. hode og slike målinger.  Bortsett fra i slumområdene i byene, er ikke fattigdommen på landsbygda skrikende, men du merker den er der. Jeg har reist mye rundt i landet, vært i nesten alle provinsene; besøkt kanskje spesielt mye maasailand, for det er der jeg bor selv. Jeg har sett hjelpeprosjekter som virker og som ikke virker. Vi besøkte vårt fadderbarn gjennom Plan i nærheten av Kisumu. Det var en positiv opplevelse. I enkelte områder satses det mye på skole. I andre områder er det få skoler for eksempel i maasailand. Det er nok kulturbetinget. Maasaiene er et stolt folk og de er stolt av sin kultur. Derfor vil de forandre minst mulig på den. Skole og moderne helsevesen er derfor fremmed for dem. Fatma har planer om å organisere en ambulerende helsetjeneste på landsbygda for maasaiene i Kajiadoprovinsen. Det er bare å få noen til å støtte prosjektet økonomisk. Det er vanskeligere å organisere hjelpe- og støttetiltak for nomader som flytter på seg, enn en bofast jordbruksbefolkning.

Kenya er et mangfoldig land. Naturen er i seg selv mangfoldig. Kysten har sitt miljø, i dag preget av turisme, de store slettene, savannene, Rift-valley, høyfjell som  Mt. Elgon, Kirinyaga og Aberdarefjellene samt Mt. Kilimanjaro som iallfall er svært synlig fra Kenya. Som naturen er mangfoldig, er det også et mangfold av kulturer, fra maasaiene-samburufolket på savannen til swahilifolk ute ved kysten, fra jordbruksfolkene kamba, kikuyu og luo til nomadefolkene i nord som turkana, rendil og pokot.

Kenya er et toleransens land. Ja, det er min påstand, men al-Shabab gjør alt de kan for å ødelegge denne påstanden. Det har islamistene greid å gjøre i Nigeria, som ligger langt unna, men på samme kontinent, Afrika. Swahilikulturen er en toleransens kultur. Kristne og muslimer lever side om side ute ved kysten, kirke og moské er nærmeste naboer enkelte steder. Slik har det stort sett vært over alt i Kenya. Det muslimske akademiet i Lamu er et godt eksempel på denne filosofien. Det som har skjedd er at det har kommet mange somaliske innvandrere / flyktninger til Kenya, og deres kultur er ingen en toleransekultur; dermed blir religion ofte satt på spissen. Det har man opplevd i bydelen Eastleigh i Nairobi der det har vært en del sprengte bomber. Hvem som står bak disse terrorhandlingene vet ingen, Mundiki eller al-Shabaab? President Kenyatta vil sparke ut alle somaliere som ikke har noe i Kenya å gjøre – helst så mange som mulig.

Som dere skjønner. Jeg sitter igjen med vange inntrykk, både positive og negative. Det var flott å kunne avslutte oppholdet med noen dager i Amboseli NR med gode opplevelser for sjel og sinn med Kilimanjaro som en praktfull bakgrunnskulisse. Jo da, jeg skal tilbake.

 
Kirinyaga

No, the snow has not melted on Kilimanjaro’s peak. There is still a lot of white to look up there , and even some glaciers . Sitting outside the ” tent ” in a comfortable chair and just stare at Kilimanjaro was one of the pleasures we did on this trip. We had a wonderful view from the porch in front of our tent at Kibo Safari Camp. Moreover chose Kilimanjaro to undress for us with its impressive power. We at paltry 1000 mask, Uhuru Peak on 5895above sea level . Little clouds that usually hides the main summit, Uhuru , was gone almost all the time while we were here. The worst thing was that some of us sneaked up at 0600am to watch the sunrise. And it was worth it . For it is not only the sunrise itself , but it all sounds are occurring and that only belongs to Africa . The birds are well ones that produces most sounds , but there are other sound processing beings. Some thought they heard the lion roar an afternoon , but no lion was observed . Originally we planned to og Kilimanjaro around, but in a short time it was turned into a two days staying overnight in Amboseli National Reserve. Nobody regretted that decision.

Personally, I think that Amboseli is a great park to go to. It is not farther away than it can be reached within a 3 to 4 hours ride, and traffic is usually small and most roads are good. Now nevertheless chose Buda running Mombasaveien the 60-70 first kilometers southward . It is heavy trafficed , but the traffic went smoothly, so only one truck had run off the road . Moreover , the weather was great, and after a while we actually did watch Kilimanjaro at a distance . By Emali we left the lorries on the way to and from Mombasa , and followed the newly built road to Oloitokitok on the border with Tanzania. The road is what I would say surprisingly good. Nobody in Norway would complain about such a nice road with no frost dammages . Moreover, the djabelete flowers bloomed along the road and far into the bush , as we approached the Promised mountain and land . Must admit that there were some photo breaks eventually . I do not know how many pictures there were of the mountain, but it is not few . ( Have not dared to count ) . Kilimanjaro is located in Tanzania , but making the best images from Kenya. Just before Oloitokitok , there is a town called Kimani and here we chose to run into the park. The idea was to stay at KWS own cabins, but it was too hard , so after a brief reconnaissance, we ended up at Kibo Safari Camp , not quite free, but it turned out to be a wise choice.

The tents we were allocated was large and spacious with comfortable beds. Over the tent was built, roof , toilet , bath and sink were in a separate room adjacent to the tent. So there was no Norwegian camping trip we were looking for. The electricity was quoted , so it was only the power at evening and in the morning (but why the light came on at  0520am , I do not know ) . The rest was like in a hotel even though the dining room was perhaps well open . Here it is in fact chilly mornings . How cool I do not know , but here in Kitengela it goes sometimes down to 13 degrees in the morning . Pool overlooking the Kilimanjaro was of course too. And was used.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

It was perhaps the finest of the whole establishment was the friendly staff . Rarely nice people who were only prepared to help.

When we arrived, we saw that the establishment was behind an electric fence . The next thing we saw was a large herd of baboons who brushed past . The receptionist assured that the baboons had no access to the camp. Some breathed a sigh of relief . When I took a little stroll behind the current fence , I discovered another animal that might fit better in this place – especially when I found myself just behind this fence. The elephant slides slowly through the forest and eventually came only approx. 70 feet from me . When I returned to the tent , I told what I had seen. Yes, they had to go and see, and they did see the elephant those too, maybe even closer. Better opening the visit would not get .

Amboseli National Reserve is thus at the foot of Kilimanjaro. The mountain is an imposing backdrop . In the park you will find most animals you would expect to be in a safari park, but there are certain exceptions. The park is namely in Maasailand , and the maasai still get use at least part of the park to their cows and activities . Maasai try to exploit tourists and invite them home to their Bomas for payment, and then sell their products to tourists afterwards. Not totally free. Thus, maasai dependent on tourism, and when tourism is at a little letdown , it may be difficult for them. Moreover, the Maasai activities are on a collision course with the animal welfare interests . In particular, it has gone beyond the lion and elephant populations . Lions are still getting off (have actually seen one of them) , while a separate elephant project has meant that the number of elephants in Amboseli is large and growing.

Also, it does cost to get into the park for us tourists , U.S. $ 90 , compared to people from Kenya who pay about NOK90 – . Then you are allowed to stay in the park 24 hours. Beyond that is the extra payment. There are some hotels inside the park as well. We got to spend all day and then go through the park the next morning as we were driving the Namangaroad home . That was clever .

Going on safari is the one form of discovery : Discovering the animals in their own world on their own terms . Ohhh , there is an antelope , there a buffalo ,  a giraffe and a lion  … The park is quite diverse nature, although very much is an almost empty threeless plain. There you see mostly birds such as ostrich , kori bustard and secretary bird. It’s animals , but not in such large quantities in the Serengeti and Ngorongoro . Have been here twice before, but I guess I’ve never experienced so many different animals as this time . Fascinating and exciting. This time I was a little hunting (with camera) for animals with Kilimanjaro in the background . Actually I got some results . Elephants are guaranteed to experience. There are large herds of them. Males must go nicely for themselves until they become needed. Such a loner we met close to the next ” Observation Hill ” where we usually eat lunch. Exactly the same place it was a year ago a big female elephant who tried to hit the car with her trunk. The loner certainly did not like we were not waiting for him, because he did not pass the road to mud bath before us ; it fluttered with his ears and ran after us. We left off with horror . When we were going back , the guy was actually headed toward the road again. Now we stopped and let him nicely over . He was apparently sex focused and looked like he had five legs as he walked with his penis almost shuffling down . Fatma had a little trouble explaining 7 year old what it was. Elephant with 5 legs? A little later we met a herd of 80 animals present and enjoy themselves in the water . It explains that the animals here are so ” clean ” in contradiction to the ” dusty ” (and therefore red ) animals in Tsavo National Park. Two of the youngest ended up taking a fight in honor of spectators .

It is important to have respect for animals. Elephants are not to be trifled with . The maasai discovered this truth many years ago when they tried to stop them. It cost many elephants their lives , but then the elephants attacked the holiest of maasai culture, the cows.
    elephant with 5 legs

This time we did come into contact with some Maasais . We were a little unsure of a route selection, and asked for directions. They asked if they could hitch hike so they could show us the way . It turned out that the two were half drunk and going to a party , and that the thought of tricking us to drive them to the party. Fatma suspicious (she speaks ma self ), so just that was prevented . However, there was no smooth ride because ” roads ” were nothing more than ” step ” and that the two guys started to harass Fatma orally , without me I understood what was going on. They should have been thrown off , I said, but it’s not so easy when it comes to the Maasai , they are the world’s most stubborn . Probably we were a visit to Tanzania without being aware of it. For maasai does not border mean anything. Some other Maasais showed us the way back, and they were much nicer . It turned out that the lookout point we were looking for now entered into a privatized area with its own airport . Our map was too old ! The twin helicopter was neatly parked.

After our first day in the park I mentioned to the waiter that we have not seen any giraffes on our visit to the park . He explained with a twinkle in his eye that Monday was GIRAFFE Blue Monday after a busy weekend … Well , Tuesday was going to run down without it appeared some giraffes in its vicinity . So many brochures have picture of giraffe with Kilimanjaro in the background ; I would also have. Giraffes ( many) did not show up until we were heading out of the park at the north end of Lake Amboseli (which just now was very dry) . When I finally got the picture I wanted, but Kilimanjaro was very much in the background . Giraffes are very great animals , very different from the other animals …… All the animals have their own character . Shortly thereafter, we witnessed a rarity : A flock of gerenuks grazing in the bushes . Gerenuks are also called ” giraffantelope ” because of the long neck . They are actually so frugal that they do not drink water or liquid at all , but utilizes liquid in the leaves they eat.

Safari is fascinating anyway. Had long planned to end my stay here with a safari, Amboseli is a friendly park with plenty of adventures , although not all of the big 5 were represented. Wild animals in the wild is best, anyway. The zoo can say what they wants, it is in Africa that lions, giraffes, cheetahs and other animals belong. I have still Maasai Mara to go ……

Nei, snøen har ikke smeltet på Kilimanjaros topp. Det er fortsatt mye hvitt å se der oppe, til og med noen breer. Å sitte utenfor “teltet” i en god stol og bare stirre på Kilimanjaro var en av nytelsene vi gjorde på denne turen. Vi hadde en fantastisk utsikt fra verandaen foran teltet vårt på Kibo Safari Camp. Dessuten valgte Kilimanjaro å kle seg naken for oss i all sin imponerende velde. Vi på skarve 1000moh, Uhuru Peak på 5895moh. Skydotten som vanligvis skjuler hovedtoppen, Uhuru, var borte nesten hele tida mens vi var her. Det verste var at noen av oss snek oss opp kl. 0600 for å se soloppgangen. Og det var verdt det. For det er ikke bare soloppgangen i seg selv, men det er alle lydene som oppstår og som bare hører Afrika til. Fuglene er vel de som frambringer de fleste lydene, men det fins andre lydskapende vesener. Noen mente de hørte løvebrøl en ettermiddag, men ingen løve ble observert. Egentlig hadde vi tenkt oss Kilimanjaro rundt, men i løpet av kort tid ble den omgjort til en todagers overnatingstur til Amboseli National Reserve. Ingen angret den beslutningen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Personlig synes jeg at Amboseli er en flott park å reise til. Den ligger ikke lenger unna enn at den kan nåes i løpet av en 3 – 4 timer, og trafikken er vanligvis liten og de fleste veiene er bra. Nå valgte likevel Buda å kjøre Mombasaveien de 6 – 7 første milene sørover. Den er jo sterkt trafikkert, men trafikken gikk greit unna, så bare en lastebil som hadde kjørt utfor veien. Dessuten var været flott, og etter hvert så vi faktisk Kilimanjaro i det fjerne. Ved Emali forlot vi trailerne på vei til og fra Mombasa, og fulgte den nyanlagte veien mot Oloitokitok på grensa til Tanzania. Veien er hva jeg vil si forbausende bra. Ingen i Norge ville klage over en så fin vei til og med ute telehiv (!). Dessuten blomstret villblomstene langs veien og langt innover i bushen, og etter hvert nærmet vi oss det forjettede fjell og land. Må innrømme at det ble noen fotopauser etter hvert. Jeg vet ikke hvor mange bilder det ble av fjellet, men det er ikke få. (Har ikke turt å telle). Kilimanjaro ligger i Tanzania, men gjør seg best på bilder fra Kenya. Like før Oloitokitok, er det en by som heter Kimani og herfra valgte vi å kjøre mot parken. Tanken var å overnatte på KWS egne hytter, men det ble for vanskelig, så etter en kort rekognosering, havnet vi på Kibo Safari Camp, ikke helt gratis,  men det viste seg å være et lurt valg.

Teltene vi fikk tildelt, var store og romslige med gode senger. Over teltet var det bygd tak, toalett, bad og vask var i et eget rom i tilknytning til teltet. Så det var ingen norsk telttur vi var ute på. Strømmen var kvotert, så det var bare strøm om kvelden og om morgenen (men hvorfor lyset kom på kl. 0520, vet jeg ikke). Resten var som på et hotell selv om spisesalen kanskje var vel åpen. Her er det nemlig kjølig om morgenen. Hvor kjølig vet jeg ikke, men her i Kitengela går det av og til ned i 13 grader på morgenkvisten. Svømmebasseng med utsikt mot Kilimanjaro var det selvfølgelig også. Og ble benyttet.

Det som kanskje var det fineste ved hele etablissementet var det hyggelige personalet. Sjelden hyggelige mennesker som bare var innstilt på å hjelpe.

Da vi ankom, så vi at etablissementet lå bak et elektrisk gjerde. Det neste vi så var en stor flokk bavianer som strøk forbi. Resepsjonisten forsikret at bavianene ikke hadde tilgang til leiren. Noen pustet lettet ut. Da jeg tok en liten rusletur bak strømgjerdet, oppdaget jeg nok et dyr som kanskje passet bedre på dette stedet – særlig når jeg befant meg nettopp bak et slikt gjerde. Elefanten skred langsomt gjennom skogen og etter hvert kom bare ca. 70 meter fra meg. Da jeg vendte tilbake til teltet, fortalte jeg hva jeg hadde sett. Jo, de måtte bort og se, og de fikk sett de også, kanskje enda nærmere. Bedre åpning kunne besøket ikke få.

Tidlig morgen – habari asubuhi

Amboseli National Reserve ligger altså ved foten av Kilimanjaro. Fjellet er en imponerende bakgrunnskulisse. I parken finner du de fleste dyrene du forventer skal være i en safaripark, men det er visse unntak. Parken ligger nemlig i maasailand, og maasaiene får fortsatt bruke i alle fall deler av parken til sine kyr og aktiviteter. Maasaiene prøver å utnytte turistene og inviterer dem hjem til bomasene sine mot betaling, og selger så produktene sine til turistene etterpå. Ikke helt gratis. Dermed blir maasaiene avhengig av turismen, og når turismen er på litt nedtur, kan det bli vanskelig for dem. Dessuten er maasaienes aktiviteter på kollisjonskurs med dyreverninteressene. Særlig har det gått ut over løve- og elefantbestanden. Løver er det fortsatt få av (har faktisk sett en av dem), mens et eget elefantprosjekt har gjort at tallet på elefanter i Amboseli er stort og voksende.

Dessuten koster det å komme inn i parken for oss turister, US$90, mot folk fra Kenya som betaler ca kr. 90.-. Da får du lov til å oppholde deg i parken 24 timer. Ut over det er det ekstra betaling. Det ligger noen hoteller inne i parken også. Vi fikk lov til å bruke hele dagen og så reise gjennom parken neste morgen siden vi skulle kjøre Namangaveien hjem. Det var lurt.

Å reise på safari er jo en form for oppdagelsesreise: Å oppdage dyrene i deres egen verden på deres egne premisser. Åååå, der er en antilope, der en bøffel, der en giraff og der en løve!! Parken har en ganske variert natur, selv om svært mye er en nesten dyretom slette. Der ser du mest fugler som struts, kori bustard og sekretærfugl. Det er dyr, men ikke i så store mengder som i Serengeti og Ngorongoro. Har vært her to ganger før, men jeg har vel aldri opplevd så mange forskjellige dyr som denne gang.  Fascinerende og spennende. Denne gang var jeg litt på jakt etter dyr med Kilimanjaro i bakgrunnen. Fikk faktisk en del resultater. Elefanter er garantert å oppleve. Det er store flokker av dem. Hannene må pent gå for seg selv til det blir bruk for dem. En slik einstøing møtte vi like ved Observation Hill der vi vanligvis spiser lunsj. Akkurat på samme sted var det for ett år siden en stor hunelefant som slang snabelen etter bilen. Einstøingen likte slett ikke at vi ikke ventet på den så den fikk passere over veien til gjørmebadet før oss; den flagret med ørene og satte etter oss. Vi slapp med skrekken. Da vi skulle tilbake, var fyren faktisk på vei mot veien igjen. Nå stoppet vi og slapp ham pent over. Han var tydeligvis sexfiksert og så ut som han hadde 5 bein der han vandret med redskapen nesten subbende i bakken. Fatma hadde litt problemer med å forklare 7 åringen hva dette var for noe. Elefant med 5 bein? Litt seinere møtte vi en flokk med 80 dyr liggende og kose seg i dynnet. Det er forklaringen på at dyrene her er så “renslige” i motsetningen til de “støvete” (og derfor røde) dyrene i Tsavo nasjonalpark. To av de yngste tok like gjerne en slåsskamp til ære for tilskuerne.

   elefant med 5 bein
Det er viktig å ha respekt for dyrene. Elefanter er ikke til å spøke med. Det oppdaget maasaiene for mange år tilbake, og prøvde å stoppe dem. Det kostet mange elefanter livet, men da gikk elefantene til angrep på det helligste for maasaiene, kyrne.

Også denne gangen kom vi i kontakt med noen maasaier. Vi var litt usikker på et veivalg, og spurte om veien. De spurte om få sitte på så de skulle vise oss veien. Det viste seg at de to var halvfulle og skulle på fest, og at de tenkte på å lure oss til å kjøre dem til festen. Fatma fattet mistanke (hun snakker ma selv), slik at akkurat det ble forhindret. Men det ble ingen behagelig kjøretur fordi “veiene” var ikke annet enn tråkk og at de to fyrene begynte å trakassere Fatma muntlig, uten at jeg forsto hva som foregikk. De burde vært kastet av, sa jeg, men det er ikke så lett når det gjelder maasaier, de er verdens staeste. Sannsynligvis var vi en tur innom Tanzania uten å være klar over det. For maasaiene betyr ikke landegrensen noe som helst. To andre maasaier viste oss veien tilbake, og de var mye hyggeligere. Det viste seg at den utkikksplassen vi var på utkikk etter nå inngikk i et privatisert område med egen flyplass. Kartet vårt var for gammelt! Tomannshelikopteret var pent parkert.

Etter vår første dag i parken nevnte jeg for kelneren at vi ikke har sett noen giraffer på våre besøk i parken. Han forklarte med et glimt i øye at mandag var giraffenes blåmandag etter en travel helg! Vel, tirsdagen skulle rinne uten at det dukket opp noen giraff i nærmeste omegn. Så mange brosjyrer har bilde av giraff med Kilimanjaro i bakgrunnen; det ville jeg også ha. Giraffene (mange) dukket ikke opp før vi var på vei ut av parken i nordenden av Lake Amboseli (som akkurat nå var meget tørr). Da fikk jeg endelig bildet jeg ville ha, men Kilimanjaro var svært langt i bakgrunnen. Giraffer er veldig flotte dyr, svært forskjellig fra de andre dyrene…. Alle dyr har jo sin egenart. Like etterpå opplevde vi en sjeldenhet: En flokk med gerenuker på beite i buskaset. Gerenuken kalles også “giraffantilope” på grunn av den lange halsen. De er faktisk så nøysomme at de ikke drikker vann eller væske i det hele tatt, men utnytter væsken i bladene de spiser.

  gerenuk

Safari er fascinerende uansett. Hadde lenge planlagt å avslutte oppholdet her med en safari, Amboseli er en vennlig park med nok av opplevelser, selv om ikke alle de 5 store var representert. Ville dyr i vill tilstand er best, uansett. Dyreparken får si hva den vil, det er i Afrika at løver, giraffer, geparder og andre dyr hører hjemme. Jeg er faktisk enig med reklamen at safari er en opplevelse for livet. Jeg har fortsatt Maasai Mara til gode………………