Ja, da er jeg snart klar igjen. Men har jeg husket på alt: Ryddet leiligheten så den er klar for utleie, malariamedisin, billetter, solkrem, klær for safari, sandaler, bankkort, penger osv osv. Det er mye hodet er fullt av i tider som dette. Det er femte gangen jeg reiser, men det er like travelt (inni meg) for det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Situasjonen i Kenya er ikke spesielt god. At al-Shabab opererer i Kenya skremmer meg ikke så mye. Den politiske situasjonen er mer usikker, det skal ikke så mye til før en ny voldsbølge kan skylle over landet. Som “turist” føler jeg meg likevel rimelig trygg.

Sist helg fikk jeg mye inspirasjon. Røde Kors hadde kurshelg på Rica hotell Dyreparken, og selv om de bare hadde modeller av dyr fra Afrika, ga det meg inspirasjon til å reise dit igjen. Dyrene på savannen er blitt en slags venner. Å gå tur på savannen er sjelebot for en stakkars nordboer. Da jeg besøkte Crescent Island ved Naivashasjøen for to år siden, hadde jeg en utrolig opplevelse. Hadde en følelse av å vandre i en slags Edens hage. Dyrene gikk fredelig og beitet og flyttet  seg bare når vi kom vandrende. Bare gnuenes irriterte grynt forstyrret idyllen. Slik måtte paradis være. Når vi flyttet til huset ved jernbanen, har jeg hatt muligheten til tilsvarende opplevelser hjemmefra. Det har jeg prøvd å utnytte så godt jeg kunne.

Det er ganske fantastisk. Et lite uromoment: Det kan dukke opp rovdyr. Naboen har fortalt at det kan streife løver i området, og gepard skal heller ikke være uvanlig. Hyenenes hyl er hørt om natten.

Dessuten: Jeg har kone og barn der, som venter spent.  Nå er det under en uke, jeg kommer, jeg kommer!

Men først skal jeg ta farvel med alle mine venner. Det har vært en travel høst. Synge i to kor; Røde Kors, møte med venner både her og i Lillesand. En tur til Oslo før jeg drar er viktig, treffe Ingrid, mitt barnebarn, som jeg ikke ser for ofte; mine barn og øvrige familie. Det er litt vemodig, men jeg kommer tilbake.

Klar en klassiker

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Håper mange kjenner igjen tittelen fra et program som går på NRK P2 hver søndag morgen kl 0900. Det har holdt på i mer enn 20 år nå, og er fortsatt i aktivitet. Som regel hører jeg på, som regel sender jeg inn og av og til vinner jeg. Jeg lærer mye om klassisk musikk av dette programmet, det utvider min  musikalske horisont. Dessverre gjelder det først og fremst musikk fra før 1900. Det er ytterst få oppgaver fra det tjuende århundres musikk, så det er fortsatt nokså blankt. Men det var ikke det jeg ville diskutere her.

Hvorfor klassisk musikk? Hvorfor denne store interessen for nettopp denne typen musikk? Egentlig vet jeg ikke svaret, har bare en følelse av det. Ikke vokste jeg opp i et musikalsk hjem; min mor hadde spilt piano og sunget i kor, men det var før jeg vokste opp. Min far kunne synge, men sjelden for andre. Ikke ble det spilt særlig musikk, ikke ble jeg dradd på konserter.

Min mors familie var derimot musikalsk, det ble musisert i flere hjem av både tanter, onkler og fettere og kusiner. Det var kanskje derfor min mor en dag jeg gikk i tredje klasse spurte meg ?om jeg ikke ville begynne å spille fiolin for hennes skyld?. Jeg begynte å ta timer på Musikkonservatoriet, men det var ikke gøy. Så fikk mor plassert meg hos Stephan Barratt-Due sr, og det var bedre ? ikke minst fordi jeg samtidig begynte på Bolteløkka skole, en koselig liten skole rett i nærheten, og de hadde strykeorkester, og lærer Pedersen spurte om jeg ville være med.  Orkesteret ble planken som fikk meg til å fortsette; ikke fordi jeg øvde så mye, men fordi det var gøy å spille sammen. Av en eller annen grunn rykket jeg framover i rekkene, og havnet til slutt ved siden av konsertmesteren, Anne Lise, som seinere ble yrkesmusiker. Konserter hadde vi, til og med opptak i radio, jeg tror vi var ganske brukbare. Bolteløkka skole har ikke strykeorkester i dag.

Da jeg begynte på ?Katta? ble jeg raskt opptatt i skoleorkesteret der. Der hadde de til og med blåsere. Vi øvde på loftet etter endt skoletid. Der havnet jeg ved siden av en ung lovende musiker som het Ole Bøhn, som seinere skulle gjøre en flott karriere med fela si. Kronen på verket var at skolens kor og orkester framførte operaen ?Porgy og Bess? i Marienlyst skoles aula da jeg gikk i 5.klasse. Det var en flott avslutning på min karriere som skolemusiker. Seinere prøvde jeg ta spillingen opp igjen; spilte ett år i Studenterorkesteret på bakerste pult på 2. Fiolin. Det var ikke fullt så gøy.

Samtidig hadde interessen for klassisk musikk begynt å ta av. Ikke det at det som skjedde rundt meg ikke angikk meg, rock og jazz og slike ting, men for meg var den klassiske musikken som trakk mest. Noe hørt jeg på radio, tidlig på 60-tallet fikk jeg en platespiller med forsterker som kunne spille ?vinyl?. Jeg husker at jeg som historisk særoppgave valgte å skrive om Beethovens symfonier uten å ha hørt mer enn to av dem. Du verden som jeg ønsket å høre dem alle. Det var nå jeg begynte å gå på symfonikonserter i Aulaen. Vi kjøpte ståplass for kr. 2.50 og løp inn i salen etter første sats for å ta de ledige setene.  Ikke helt populært bestandig.

Oslo Filharmonisk orkester ledet av Odd Grüner Hegge, Øivind Fjelstad Militiades Caridis og Okku Kamu var absolutt et habilt orkester og jeg hadde mange gode opplevelser. I tillegg hadde vi show Jon Medbø; hans innledning til ungdomskonsertene var som fluepapir, det var flere som hørte på dem enn på selve konserten ble det påstått. Seinere ble det munken i Nidarosdomen, og tidlig død. Geirr Tveitt hadde også innledning en gang. Da den unge svensken Herbert Blomstedt kom på besøk, synes jeg orkesteret ble bedre enn noen gang.

I mange år var jeg ingen aktiv deltaker i musikklivet, men gikk på jakt for å finne min klassiske musikk i platehyllene. Etter hvert samlet jeg opp atskillige Lp?er med musikk av sentrale komponister. Mange plateselskap hadde billigserier  som Ace of Clubs osv, så det var overkommelig å skaffe  seg en platesamling. Hovedleverandør var Norsk Musikkforlag (Kjell Hillveg) og platebutikken på Blindern (Universitetet). Etter noen år, bestemte jeg meg for å prøve meg som korsanger ? det var Akademisk Korforening som lokket. De skulle framføre Händels Messias med fjernsynsopptak før jul 1966. Jeg ble tatt imot med åpne armer. Det ble starten på en lang karriere med kor? ja, den holder på ennå!

Så det ble den klassiske musikken som ble min musikk. Jeg har spurt meg selv hvorfor. Hva var det den ga meg ? Kanskje den først og fremst ga meg utfordringer. Jeg har først og fremst vært opptatt av musikken selv, ikke hvem som er utøvere. Ikke det at utøverne ikke spiller noen rolle, men det er musikken som er interessant, ikke utøverne. Hvis ikke musikerne klarer å yte musikken ?rettferdighet?, er det ikke noe for meg. På den andre siden: Forkjellige utøvere kan ha forskjellige måter å framføre musikken på, og det kan føles like riktig, eller galt. Det blir litt som med litteraturen: Noe litteratur er rein underholdningslitteratur, annen er mer dyptpløyende og utfordrende.

Jeg vil også si at jeg har gått fra det monumentale til det mer intime. I begynnelsen trodde jeg at kammermusikk var først og fremst for de som spilte kammermusikk. Akkurat som en sa til meg at korsang er først og fremst for korsangere. Så feil kan man ta.  Ikke for det. Symfonisk musikk kan også være intim på sin måte fordi den kan treffe deg akkurat der du er der og da. Jeg har hatt mange slike opplevelser. På den andre siden har jeg hatt store problemer med å like opera. Vet ikke helt hvorfor; kanskje er det måten opera framføres på ? ikke minst den store vibratoen som mange sangere har lagt seg til. Det er stygt i mine ører. Derfor er en av de operaene jeg husker fra ?den gamle? norske operaen i Folketeateret ?Poppeas kroning? av Monteverdi fra 1643, velsignet fri fra vibrato. Også Mozarts operaer hører med her. Derfor har mitt forhold til den menneskelige stemmen vært litt ambivalent, men Magdalena Kozena synger bare vakkert!.

Det som er det fine at vi har fått et orkester her i Kristiansand, populært kalt KSO, som etter mine begreper er et orkester etter min smak. Det er ennå ikke et stort orkester, men det har vokst jevn og trutt gjennom mange år. De to siste konsertene jeg har vært på, har vært utrolig bra, kan ikke forstå at det kan spilles bedre. Orkesteret er ungdommelig, friskt, dynamisk. De har vært heldig med solistene og dirigentene (begge kvinnelige) og verkene de har spilt, har vært inspirerende både for publikum og orkestermusikerne. ?I kveld var det gøy å spille?, er en utrolig fin tilbakemelding å gi. Det er så at antallet musikere gir begrensninger, men en sjelden gang håper jeg det kan bli plass til Mahler, Bruckner, R Strauss (Alpesymfonien er blitt spilt i Kilden av BFO), Stravinskij, Prokofjev, Martinu, Villa-Lobos, Ravel, Rautavaarra osv. osv??.

Vi gleder oss 🙂

Jo da, jeg har vært på Kilden og hørt KSO i full blomst. Det var en flott opplevelse, kanskje særlig den siste delen. Det må jeg kanskje forklare. Det ble også en kamp med høreapparatet, jeg oppdaget litt for seint at det hadde slått seg av under det første nummeret. Jeg synes nemlig at Glinkas ouverture til Ruslan og Ludmilla lød vel tamt. Batteriet var nesten utladet. Men det ble rettet på til Tsjaikovskijs fiolinkonsert.

Den ble på alle måter en stor opplevelse, ikke bare at fiolinisten, Benjamin Smid, hadde full kontroll teknisk, men også musikalsk. For en fiolinist! Den første satsen ble tatt i et ganske rolig tempo, men jeg synes fiolinisten la opp til det med et ganske sobert spill som sto godt til orkesterklangen og tempoet. De andre to satsene var like vakre og overbevisende. Solisten kvitterte for stående applaus med ekstranummer hvor utgangspunktet var Paganinis berømte capriccio. Jeg tror fiolinisten hadde lagt til mye selv!

For meg ble likevel Sjostakovitsj 9. symfoni et høydepunkt der jeg synes orkesteret briljerte, ikke minst treblåserne og messingen, og hele orkesteret fulgte opp. Denne musikken står for meg som ett av de mest ironiske musikkstykker som er skrevet. Derfor blir mange av symfoniens mange innfall nærmest sarkasmer. Ett godt eksempel er trombonen som hele tiden kommer med sitt signal i første sats.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Året var 1945 og Sovjet (Stalin) ventet noe stort fra Sjostakovitsj hånd. Men det ble ingen seierssymfoni, men en kortfattet klassisk symfoni, riktignok i 5 satser i Haydns ånd. Historien vil ha det til at Sjostakovitsj og Kabalevskij moret seg med å spille Haydns symfonier firhendig på den tiden symfonien ble skrevet, 1944-45. Likevel: Jeg finner ikke mye Haydn eller Mozart, bare Sjostakovitsj. Allerede  året etter (1946) ble symfonien forbudt framført i Sovjetunionen. Det var ikke det eneste verket. En hel opera var allerede forbudt (Lady Macbeth fra Mtensk) og samtidig trakk Sjostakovitsj sin 4. symfoni. Den har ikke blitt framført før etter komponistens død i 1975.

Dirigenten,  Anu Tali fra Estland, virket veldig tydelig i sin direksjon, men jeg er litt usikker på hvor langt inne i musikken hun egentlig var. Noen ganger valgte hun usedvanlig rolige tempi, men jeg syntes det fungerte bra, kanskje særlig i Sjostakovitsj. Rent estetisk var det flott å se på.