Hva er home og hva er hjem? Det begynner å bli klarere etter hvert. Nå ser det ut til at home blir hjem, og at noen vil flytte nordover. Nå har nemlig UDI gitt midlertidig oppholdstillatelse for Salmah og Fatma etter 13 måneders ventetid. Det er bra, virkelig bra, ingen ekstra intervju eller undersøkelser eller spørsmål. Vi har til og med vært på reisebyrå og kjøpt flybilletter. 27.juli ankommer de Kjevik, og så får vi se hva som skjer videre. Salmah skal i alle fall begynne på skolen, Kongsgård skolesenter. Norskkurs for Fatma. Og så jobb?.
Har kjøpt en 4 roms rekkehusleilighet på Tinnheia med utsikt i alle sider. Da blir det plass også. Flyttinga foregår i slutten av denne måneden. Ønsk meg lykke til.
Besøket denne gangen ble kanskje av de mest private. Det skjedde to viktige ting på en gang. Det ene var som nevnt at Fatma fikk beskjed om at oppholdstillatelse var gitt av UDI. Jeg var glad jeg var her da det skjedde. Mange spørsmål ble stilt, og jeg kunne svare på mange. Dermed ble det også lettere å planlegge.
Det andre var at MammaRasha nedkom med en liten gutt fredag 30.mai for en uke siden. Det avstedkom mye aktivitet til og fra sykehuset, forberedelser og diverse handleturer. Tirsdag kom mor og barn hjem fra sykehuset til en ny tilværelse. Den som har taklet dette best er kanskje babyen, som skal hete Heytham (eller noe sånt ? mitt huskehjelpemiddel er “heisann”). Rolig og fredelig ung mann – visstnok ikke så rolig om natta, men det er helt normalt. Moren er imidlertid ingen “tøff” type og har hatt litt problemer den første tida. Rasha, den eldste, har bodd hos oss. Vi får se hvordan det går videre.
Det er forresten snakk om at de “leier” huset vårt itv mot å foreta vedlikehold evt. forbedringer av solarsystemet. Det tror jeg blir veldig bra. Buda er virkelig en nevenyttig fyr. Vi forbeholder oss retten til å ha et rom vi kan disponere når vi kommer på besøk.
Derfor har det heller ikke blitt så mye farting omkring. Det har blitt noen turer til Nairobi i nødvendige ærend. Ikke akkurat noe jeg drømmer om, men trafikken gikk overraskende bra. Vi besøkte blant annet Sarit senter, ett av de største kjøpesentrene i Nairobi. Det var masse folk; folk er ikke lenger skremt av angrepet på Westgate, som ligger bare et par kvartal unna. De har da også mye forskjellig på dette senteret. Akkurat mens vi var der var det et marked med varer fra Midt-Østen og India til en billig penge. Selvfølgelig besøkte vi Java kafé og spiste deilig salat. Selv om det var restaurantpriser, fikk du tre porsjoner for det samme du ville betale for en i Norge!
Det unike afrikanske dyrelivet har jeg derfor nesten gått glipp av. Har jo fortalt tidligere at dyrelivet på savannen har nesten blitt borte på grunn av jernbanebygginga. Her forleden så jeg likevel noen antiloper ute på savannen, men de er de eneste. Vi tok en tur her en dag til Stonyathi for å se om vi så noen dyr eller hvor langt de var kommet med bygginga. Vi var ikke kommet langt på veien før vi møtte en flokk med giraffer, over 15 stykker spredd utover et ganske stort område. Fin opplevelse. Sammen med dem var også noen gaseller og sebraer, og litt bortenfor gikk en flokk gnuer. Så dyr fins, men det er langt færre enn før i dette området.
Lørdag var det meningen vi skulle ta en tur i nettopp Nairobi National Park. I stedet fikk vi værmessig underholdning ? et hei dundrendes tordenvær rumlet over himmelvelvingen og regnet pøste ned i bøtter og spann og mer til. I tillegg fikk Fatma merke at å være kasserer i Fountain View Estate er ingen takknemmelig oppgave når pengene til sikkerhetsfolkene skal samles inn. Reaksjonene fra enkelte var ikke særlig hyggelige, særlig fordi formannen gikk ut og sa at de som ikke betalte for sikkerheten fikk vannet stengt av?.
Derfor bestemte vi oss søndag til å ta turen til Nairobi National Park, som faktisk er truet av jernbaneutbygginga. Vi var redd for at besøket ville bli en heller våt og gjørmete opplevelse. Det ble det bare delvis. Været holdt seg bra, og sola tittet fram etter hvert. Men en buss satt til de grader fast i gjørma slik at vi måtte kjøre en annen vei. Det ble likevel noe spinkelt med dyr – i alle fall på de store slettene, men nede i skogområdene ved elva var det masse. Så selv om vi verken fikk oppleve vannbukk, neshorn eller løve, hadde vi nok av opplevelser. Vakrest var kanskje girafflokken vi møtte kort før vi reiste ut av parken. Ett par hadde tydelige planer og viste vakker hengivenhet overfor hverandre.
Derimot har det skjedd mye på jernbanefronten siden sist. Broer bygges, traseen fylles opp, grøfter graves for at vann ikke skal strømme inn i anlegget osv.
På mine daglige turer har jeg kommet på “vink” med to unge damer med hver sin baby. De bor like ved jernbanen med savannen som nærmeste nabo. Jeg pleier å passere der når jeg er ute og går. Den ene bor i et hus som ennå ikke er ferdig – uten vinduer, strøm og vann. Den andre, naboen, bor i et blikkhus uten vinduer. Hele tomta er derimot sperret av med en lav mur som ennå ikke er fullført. Den ene av dem snakker engelsk. Hun er veldig glad for å bo der hun bor, hun liker kontakten med naturen og friheten til hennes 2 årige sønn til å løpe omkring. Men ellers har hun ikke sagt så mye om sin egen situasjon. Ser sjelden noen menn i nærheten. Får håpe de jobber. Kanskje de kan få fullført prosjektet sitt etter hvert. Har filosofert over deres situasjon. Hvorfor har de havnet der de er nå? Er det mennene eller andre som står bak. Husker at begge prosjektene ble startet for noen år siden med et masseoppbud av folk. Var det en slags dugnad? Men det ene prosjektet prioriterte bygging av hus, det andre bygging av mur rundt eiendommen. Hvorfor? Tror jeg skal gi dem et lite bidrag før jeg drar. Det er ikke så mye jeg kan bidra med ellers?
Tiden i Kenya har rent ut også for denne gangen. I morgen går det ubønnhørlig nordover. Til sommer?