Besøk
Jeg har fått besøk! i Afrika! Av to damer som ville tilbringe høstferien hos oss. Nina, gammel nabo og kollega og hennes venninne Åshild. Nina har lang reiseerfaring, har vært i mange land (også Kenya) og steder, ofte i hjelpsammenheng med Kirkens Nødhjelp. Åshild var helt blank i det å reise på egenhånd, men syntes det var veldig greit å reise med Nina. 
Derfor måtte jeg reise litt tidligere enn det jeg pleier hjem til Kenya, og returnere litt tidligere også – i slutten av mars. Så vi reiste sammen fra Kristiansand til Nairobi. Flyet fra Kristiansand var forsinket, så vi fikk ikke bagasjen før dagen etter. Den ble brakt helt til døra, så Kenyan Airways har forbedret seg!
Ett av målene vi hadde satt oss var å reise til Zanzibar. Buda hadde sagt seg villig til å være sjåfør. Litt overasket var jeg da jeg så at han hadde installert busseter i den blå varebilen. Vi skulle i alle fall sitte godt på turen. Det gjorde vi da også, men den som satt i baksetet (Fatma) fikk særlig merke humpene og dårlig vei. Ellers gikk bilen som ei klokke – det var ikke den som gjorde turen opplevelsesrik – i alle fall nesten. Den kom nemlig til å få litt stygg behandling underveis, men det var ikke vår feil. Når vi reiser på tur, reiser vi litt “på lykke og fromme”. Vi tar ting som det kommer. Slik ble det denne gangen også.
Planen var å være på reise i en uke. Nedover skulle vi dra via Mombasa – oppover via Amboseli National Park. Dermed ble det en kombinasjon av reise, avslapning og safari. Slik ble det da også. Det vi glemte var de store avstandene vi hadde å gjøre med. Alt i alt ble turen på 2000km.
Mombasa
Turen nedover gikk som smurt i det fine været. Vi installerte oss på det lille hotellet vi vanligvis bruker i bydelen Nyali. Noen av oss (Nina) ville gjerne se havet, og helst bade i det også. Det ble det ikke anledning til før dagen etter da vi startet med å besøke den offentlige stranden. Bare vakkert.
Gamlebyen i Mombasa er et besøk verdt! Vi bestemte oss for ikke å besøke “Fort Jesus” – det minnet for mye om død og slavehandel. Da vi parkerte, dukket det opp en fyr som gjerne ville være guide for oss. Vi sa ja, og han viste seg å være en dyktig guide som geleidet oss rundt i denne gamle byen til steder vi aldri hadde vært før. Vi besøkte både fiskemarkedet, som var heller beskjedent, og grønnsaksmarkedet, som var bugnende. Krydderbutikk fikk vi også besøke med smaksprøver og foredrag om krydderene av den indiske innehaveren. Mine to gjester var veldig imponert og fascinert av det de opplevde, slikt hadde de ikke vært med på før.
Vi brukte mye tid i gamlebyen, så vi kom seint av gårde til Likoniferga som skulle bringe oss til sørkysten av Mombasa. Likoniferga er 3 store ferger som bringer folk, biler og busser fra sør til nord og omvendt i tusenvis. Fatma har alltid vært litt skremt av å reise med denne ferga, det har skjedd ulykker: Biler og folk har falt i sjøen. Turen tar knapt 10 minutter og krysser skipsleden inn til Mombasa havn, den største i Øst-Afrika. Det er også årsaken til at det ikke er bygget noen bro. Den må være høy nok til å slippe de store båtene under. Det var derimot ingen dramatikk på vår tur.
Så suste vi nedover sørkysten der Mombasas fineste strender og hoteller ligger. Vi så ikke så mye til dem. Vi var mer opptatt av å komme til Lunga Lunga, på grensa til Tanzania. Det var lengre enn vi trodde, og etter hvert som vi nærmet oss Tanzania, ble veien smalere og smalere; mens bussene kjørte fortere og fortere. Ingen sperrer der i gården.
Tanzania
Grensepasseringer tar alltid litt tid. Det er bilder som skal tas, papir som skal fylles ut, pass som skal stemples, forsikring til bilen som skal ordnes osv. Det ble så seint at vi bestemte oss for at vårt neste mål måtte være Tanga, den nærmeste byen i Tanzania. Veien vi kjørte på var både god og bred (så et sted at det var en gave fra det amerikanske folk), med humper og dumper i hver landsby vi passerte, så det var vanskelig å holde jevn fart. Humper her i Afrika er virkelig humper som må passeres med forsiktighet. Tilslutt kom vi fram til Tanga og fant et meget greit hotell med høy standard og en koselig uterestaurant. Mest forbauset ble vi over regninga som med to doble rom + et enkeltrom kom på 670NOK. Utrolig. 
Dagen etter nøt vi frokosten før vi reiste videre mot vårt neste mål som var Dar Es Salam og ferga til Zanzibar.
Mot Dar Es Salam med forhindringer
Planen hadde vært å reise til Bagamoyo dagen før, men vi var alt for seine til å nå Bagamoyo. Derfor måtte vi kjøre de 360km på hovedveien via Chalminze junction i en viss fart. Det viste seg å være et dumt valg. Jeg husker ikke helt hvor vi fikk vår første “bot”, men vi fikk den fordi brannslukningsapparatet vi hadde var for lite etter tanzaniansk standard. Selvfølgelig var dette rein korrupsjon, politimannen fikk pengene uten kvittering. I Kenya stopper politiet sjelden biler med hvite, som regel slipper de dem bare videre. Korrupsjonen skal ikke være så synlig. Også så gikk det slag i slag – hele fire ganger ble vi stoppet, tre ganger av politiet.
Den siste gangen var den mest dramatiske. Det begynte å bli lite bensin. Vi besøkte to bensinstasjoner, men de hadde ikke elektrisitet så pumpene virket ikke. Til slutt gikk vi tom for bensin. Fatma fikk en kanne, stoppet en motorsykkel og dro av gårde til en bensinstasjon. Etter kort tid kom hun tilbake med bensin, og vi var i ferd med å fylle bensinen på bilen, da en sivil bil stanset og en haug med unge menn stormet ut. Vi var tatt på “fersken”. Etter en ny lov var det ikke lov å fylle bensin langs veien i denne delen av Dar Es Salam. Etter mye om og men og høylytt diskusjon ble vi ledet til en inngjerdet plass der vi ble parkert. To av “gutta” tok plass i bilen før vi kjørte av gårde. Sivilistene var representanter for myndighetene som ikke kunne la dette passere. Vi hadde hele tiden forstått at det var bare snakk om hvor mye vi måtte betale. Til slutt ble vi enige om en sum, og vi kunne fortsette. Korrupsjon i høyeste potens.
Alt i alt betalte vi “bøter” for NOK 500 i dette vennligsinnede landet. Vi var ikke særlig vennligsinnet. Da jeg noe seinere nevnte dette for en tanzanianer, trakk han bare på skuldrene og sa at politiet skulle også leve. Våre venner syntes at episoden var svært ekkel og til dels truende, særlig når vi ble innelåst på parkeringsplassen. Vi valgte en annen vei ut av Dar Es Salam på veien hjem. Vi ble stoppet av politiet noen ganger da også, men betalte ingen bøter. Likevel: Da vi dro av gåre tidlig en litt regnfull morgen på vei mot Moshi ble vi stoppet av en politimann som spurte om vi kunne spandere en kopp kaffe på ham, det var vått og kaldt. Det fikk han!
Alt dette + trafikkork i Dar Es Salem førte til at vi ikke rakk siste ferga til Zanzibar.