SINFONIA CONCERTANTE

Det ble et hyggelig møte med to dyktige musikere, Julian Rachlin og Sarah Mcelravy, og et opplagt orkester, KSO, som i et perfekt samspill slo an tonen på torsdagens konsert i Kilden. Det var Mozart, Beethoven og Hindemith som sto på programmet – et program uten noen egentlig rød tråd – der Beethoven og Hindemith var ytterpunktene, mens det samlende midtpunktet var Mozart. For meg ble nettopp Sinfonia Concertante KV 364 høydepunktet med delikat samspill mellom de to solistene, samtidig som Rachlin også dirigerte. Det siste synes jeg han gjorde litt mye ut av, faktisk så roet han seg etterhvert i den rollen. Personlig synes jeg han valgte svært langsomme tempi i de to første satsene, særlig den vakre andantesatsen stoppet musikken nesten opp underveis. Rachlin valgte en nokså romantisk tolkning av verket, og det gjaldt også det siste verket på programmet: Mozarts symfoni nr.36 i C-dur hvor jeg savnet noe av klassisismens stringens. Det som slo meg nå var at fortsatt spant Mozarts symfoniske idé seg omkring fiolinene- på mange måter som i strykekvartettene. De andre instrumentgruppene var mer eller mindre akkompagnatører. Unntaket var til en viss grad siste satsen som vel må sies å være en slags forløper for Jupitersymfonien med sine fugatoer i siste. Symfonien var absolutt verd et gjenhør, for jeg lyttet mye til symfonien da jeg var ung.

Kontrast 1 var Beethovens Coriolanouvertyre – helteouvertyren – ganske sterk og dramatisk musikk med en rytmisk puls som delvis forsvant – kanskje fordi celliene ikke satt ytterst (det gjorde de i siste delen av konserten). Denne pulsen er så viktig i denne musikken – den driver musikken framover. Dramatikken var absolutt til stede. 

Kontrast 2 var Paul Hindemiths sørgemusikk fra 1936 med hint til barokken og Johann Sebastian Bach – vakkert og nennsomt framført av Sarah Mcelravy og strykerne i orkesteret. Utrolig vakkert og melankolsk stykke musikk. Verket ble skrevet i løpet av noen timer i et studio i BBC som sørgemusikk ved Kong George 5.s død, men det var kanskje like mye Hindemiths egen vanskelige situasjon som kom til uttrykk i denne musikken – han var jo nå flyktning fra sitt eget land, Tyskland, etter Hitlers maktovertakelse.

KSO leverte på ny en strålende innsats – i lite format.

GRENSER BORDERS 3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  Her i nærheten går grensa til Tanzania

Ingen del av Verden har så tilfeldige grenser som landene i Afrika. Ved Berlinkonferansen i 1884 ble det satt opp en del streker på et kart, og så var Afrika delt. De strekene gjelder bort i mot den dag i dag, selv om koloniherrene er borte. Britene var jo så generøse at de lot grensen gå litt øst for Kilimanjaro så Tyskland kunne få hele Afrikas høyeste fjell innenfor sitt område. Da var tyskerne fornøyd. Ikke alle var like fornøyd. Cecil Rhodes prøvde å skape sitt eget imperium sør i Afrika: Rhodesia, som i dag har blitt til Zambia og Zimbabwe. 

Men Afrika består ikke av «rene» nasjonalstater der en etnisk gruppe dominerer slik som i Europa; det er vel heller unntaket. Kenya som jeg kjenner best til har over 40 millioner innbyggere, over 40 stammer, der 4-5 av dem utgjør 80% av befolkningen. Men flere stammer finnes utenfor landet også, som f.eks. maasaiene som du finner både i Kenya og Tanzania. Tanzania skal ha over 100 forskjellige stammer – ingen stamme er spesielt stor. Der for har ikke Tanzania vært plaget av de store etniske konfliktene som Kenya har. 

De fleste kommer til Afrika med fly. Noe annet er nesten utenkelig. Å krysse grenser oppe i lufta er en slags illusjon, men av og til en slags realitet. Ingen flyruter til Øst-Afrika går i dag over Libya. Da er Egypt mye tryggere.

Det første som møter deg på flyplassene er passkontroll og kjøp av visum. De første årene jeg besøkte Kenya, var det et nåløye å komme igjennom. En gang tok det over en time i kø. Det var en lang time når du visste at folk sto utenfor på flyplassen og bare ventet på at du skulle slippe igjennom. I dag koster et visum til Kenya US$ 50, noe som med dagens kurs vil si va. 425 kr. Det er visst det samme til Tanzania og mange andre afrikanske land. Til Kenya kan du i dag få elektronisk visum; det vil si du bestiller, betaler og får kvittering, men må likevel få det ført inn i passet når du kommer fram til Nairobi. Lenge leve fremskrittet. 

Men når du først har kommet gjennom «nåløyet» er det ingen hindringer – da kan du stort sett reise hvor du vil i landet, på egen hånd eller sammen med andre på «pakketur» – for eksempel safaritur til Maasai mara o.l. Men vær klar over at selv om mye i det landet du kommer til er «sivilisert», er ikke trafikken det. Der gjelder egne lover – kall det gjerne «den sterkestes rett». 

SONY DSC ved grensa til Tanzania, Namanga

I reisene rundt i Kenya, har vi også kommet til grenser. Fra Kitengela og til grenseovergangen til Tanzania, Namanga, er det bare ca. 125km, altså bare litt over en times kjøring. Litt fristende å passere grensa for å se hvordan det ser ut på den andre sida. Men det koster US$ 50! – så gratis er det ikke. 

SONY DSC ingenmannsland.

Første gangen vi dro til Namanga, krysset vi ikke grensa, men vi kjørte ut av Kenya og inn i «ingenmannsland». Mellom Tanzania og Kenya er det en 100meter sone med ingenmannsland. Det som overrasket meg var at i dette landet var det parkert mange lastebiler, det var butikker og kafeer og folk som tydeligvis hadde tilhold der. Om noen bodde der, vites ikke. Kanskje nokså utrygt siden ingen hadde politimyndighet i området. 

Hvorfor det er et slikt «ingenmannsland» mellom de to landene, vites ikke. Kan det være en slags uløst grensekonflikt? Grensene ble jo tegnet opp på et kart i Berlin så det kan jo være usikkerhet knyttet til det? Reiser du imidlertid noen kilometer vekk fra grenseposten ved Namanga, vil du ikke se noen grense i det hele tatt. Er jeg i Kenya eller Tanzania er umulig å vite. Og her kan du jo krysse grensa  – som de frie masaiene – uten å betale noe som helst. Masaiene bor på begge sider av grensa og kan krysse grensa fritt. 

Første gang jeg krysset grensa med buss i sin tid, sto jeg i pass- og visumkontrollen bak en hvit dame. Oppdaget nokså fort at hun hadde norsk pass og etter hvert kunne jeg til og med lese navnet: Karen Espegren. Så jeg spurte forsiktig om vi ikke var landsmenn. Ingen tvil om det, og det gikk fort å finne ut at vi kom fra samme by og at jeg kjente flere av hennes slektninger fra skolen. At hun skulle besøke sine foreldre på Haydom-sjukehuset i Tanzania var vel ingen overraskelse. Norge er ikke så stort.  

SONY DSC   på vei mot Tanzania

En annen gang prøvde vi bevisst å krysse grensa til Tanzania på maasaivis. Jeg hadde bestemt meg for å se «Ol Donyo Lengai», Tanzanias hellige fjell, den eneste aktive vulkanen i The Rift valley». For å se den, måtte vi kjøre til Lake Natron, en stor alkalisk innsjø helt nord i Tanzania. Vi fikk med to maasaier i baksetet til å vise vei. Etter hver forsvant veien, så vi måtte gå de siste kilometrene i steikende hete mot Lake Natron. Ol Donyo var nokså skjult i disen, men vi hadde vært en tur i Tanzania – nærmest uten å vite det.

SONY DSC   Vi speider etter Tanzania

SONY DSC  Det er fjellet vi trodde var Ol Donyo Lengai, men det var ikke det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   blomster på grensa

 Ol Donyo Lengai, maasaienes hellige fjell. En venn av meg var der da vulkanen hadde sitt siste utbrudd for litt over ti år siden. Det fikk NRK et godt naturprogram av….

Vi så aldri noen grense til Tanzania. 

SONY DSC

MAGISK

I går, torsdag 15. nov. Hadde KSO «dansk» konsert: To danske komponister: Niels Gade og Carl Nielsen; dansk dirigent: Michael Schønwandt og et verk skrevet i Danmark: a-mollkonserten av Grieg. Nå er jeg vel den siste som vil påstå at Grieg er dansk, men nettopp Gade var en av de som oppmuntret ham under arbeidet med nettopp denne konserten som vi nordmenn oppfatter som absolutt norsk – og som verden har tatt til sitt bryst og gjort den til en av de mest spilte klaverkonserter overhode. 

Mitt inntrykk er at kjemien mellom dirigent, solist og orkester denne gangen var usedvanlig god. Schønwandt fortalte under «førsnakk» at han hadde 40 års jubileum som dirigent i år – og at han allerede som 11 åring hadde drømt om å bli dirigent. Han ledet oss vakkert gjennom Gades romantiske verden i «Efterklang af Ossian, ouvertyre» – tydelig inspirert av læremesteren Mendelssohn og ikke minst gjennom Carl Nielsens praktfulle 4. symfoni – full av innfall og utfall, men som ror seg i land trass i intens bruk av pauker mot slutten av symfonien. Imponerende innsats av orkesteret, som gang på gang beviser hvor godt orkester KSO er. 

Det som virkelig ble magisk for meg ble Griegs a-mollkonsert. Hvor mange ganger har vi ikke hørt den i forskjellige media, den har nærmest sildret over oss siden barndommen. Zhang Zuo, kinesisk, men med «vestlig» utdannelse, ga oss en fantastisk framførelse av konserten, der jeg følte at hver tone, hver pause hadde en betydning. Kanskje noen syntes at  tempoet var uvanlig, kanskje i langsomste laget, det synes ikke jeg. For meg ble det en manifestasjon av hvor stor og viktig denne klaverkonserten er. Magisk. Enorm begeistring i salen – og mange framkallinger.

Til slutt lot hun risle over oss noen kinesiske perler i musikkform.

 

OM Å PASSERE GRENSER 1

  Grenzen til DDR ved Duderstadt 1988. Velkommen til DDR?

Opp igjennom årene har jeg passert mange grenser. Det har skjedd på ulik vis, med fly, med bil, med tog eller til fots.

Å passere en grense forteller også noe om hvordan du er ønsket velkommen i de forskjellige land. De åpne grensene er de hyggeligste, der det ikke er noen kontroll eller noe formalistisk tøv. Slik har vi jo ønsket å ha det i Norden etter krigen. Pass har ikke vært nødvendig. Dessverre har det skjedd en liten forandring der i den seinere tid – dessverre til det verre – på grunn av trusselen om terrorisme. Likevel har ikke jeg vist passet mitt til noen når jeg har reist i de nordiske landene de siste årene. Det er vel også hovedgrunnen til at vi har gått inn i Schengen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For over 20 år siden var familien på biltur i Sverige. Vi kom fra Bodø og koste oss på veiene forbi Sundsvall og Falun og kjørte gjennom Värmland der vi tak av en vei som hadde retning mot Norge. Før vi visste ordet av det kom vi til en husklynge der det sto «Landhandleri» på butikken. Vi var kommet inn i Norge uten at vi hadde sett noen grense. Det var nesten som ubåtkapteinen til Harald Heide Steen jr: – kunne ikke se grensa for bare trær!

Vi prøvde å gjenta dette i sommer. Selv om vi også denne gangen valgte å kjøre inn i Sverige på en grusvei, var det ingen tvil om at vi kom til et nytt land. Skiltet med Sverige lyste greit opp ved grensen. Det var alt – bortsett fra et skilt som fortalte oss at denne veien var videoovervåket. Noen så oss altså!

I 1965 gjorde en kamerat og jeg et framstøt mot svenskegrensa. Vi var nemlig i uniform, hadde noen få dager igjen av militærtjenesten og ville «erobre» Sverige! Det vil si – vi tok toget til Bjørnefjell og gikk langs linja til vi kom til et skilt der det sto «Sverige» – tok noen bilder, og gikk rundt skiltet for i alle fall tråkket på svensk jord. Tror ikke det fikk noen konsekvenser for forholdet mellom våre to land. 

  Da vi nesten invaderte Sverige

Det fikk det heller ikke da vi i september 1964 gjorde det samme i Danmark. Men da var vi invitert av noen danske militære i Hjørring. Det var da vi oppdaget at Danmark hadde en lokal ørken nord på Jylland – Råbjerg mile. Ganske imponerende i grunnen. 

 Råbjerg mile 1965

 dansk observasjon!

En grense som det var svært ubehagelig å passere var grensa til DDR. Det har jeg gjort noen ganger – første gang i 1975. Det var koret «Con Brio» fra Bodø som var på besøk til sitt vennskapskor i Spandau i Berlin. For å gjøre det tok vi toget med ferge fra Trelleborg til Sassnicht på Rügen. Ombord på toget ble vi kontrollert. Her måtte alt være i orden – for våre navnelister ordnet etter stemmegrupper ble ikke godkjent. Det måtte være alfabetisk – basta. Heldigvis gikk toget, men etter møysommelig arbeid ble den alfabetiske listen godkjent og vi fikk passene våre tilbake. 

Men det var ikke nok med det: Da vi kom til Berlin, sto Volkspolizei og ventet på oss med maskinpistolene klare. De måtte vi passere før vi kom til toget som skulle føre oss til Vest-Berlin. To ganger stoppet toget de få kilometerne til Zoo-garten stasjon for full sjekk med pass og bagasjekontroll. Velkommen til DDR. Eller var det fordi vi IKKE skulle til DDR?

  Ikke lett å komme verken ut eller inn i DDR

 I 1975 øde land – i dag skyskrapere ved Potsdamer Platz

Det fikk vi beviset for i november 1989 da vi på nytt besøkte Berlin med en gruppe elever fra Møglestu vgs. Full stopp ved grensa. Full sjekk av alt. Grensekontrollørene hadde absolutt ikke gått på smilekurs. To timer – der det meste var venting på at kontrollen skulle bli ferdig. Den gang var målet vårt et hotell i Øst-Berlin. Vi følte oss ikke velkommen. 

 Den store demonstrasjonen i Berlin, nov. 1989

Da var ting i ferd med å skje. Den offisielle guiden tok oss med til den store demonstrasjonen rettet mot myndighetene. Seinere på dagen var vi en tur over i Vest-Berlin. Streng kontroll ut av Berlin – som vanlig. Da vi kom tilbake, tittet passkontrolløren raskt på passene våre og sa kjør til bussjåføren – som ikke trodde sine egne ører. Bare et kvarter i kontrollområdet hadde han ikke opplevd før. Og så vi ikke et ørlite glimt av et smil i øyekroken til kontrolløren?

Året etter var vi på ny på tur med elever til Berlin. Da var det ingen grensekontroll i det hele tatt. Grensa var vekk og Muren var blitt en turistsuvernir!

Besøkte ett år tidligere (1988) Ungarn, det mest pragmatiske av landene bak «Jernteppet». Vi var litt skeptiske , men hadde kjøpt en pakkereise der en ukes opphold ved Balatonsjøen var med. Enda mer skeptiske ble vi da vi kom til grensa. Der var det full kontroll, men det foregikk på en høflig måte og vi fikk klart da kontrollen var over etter en halv time. Mange ungarere hadde vært ute og kjøpt ting i vest. De ble nok kontrollert grundigere enn oss. Ut av Ungarn var det nesten ikke kontroll i det hele tatt – noen kikket i bagasjerommet og spurte om vi hadde kjøpt sigaretter. Nei, det hadde vi ikke, så da var det bare å dra av gårde mot Wien. Det var nettopp grensa til Ungarn som brast først da hele det kommunistiske systemet kollapset i 1989. 

I resten av Europa var det nesten ingen kontroller mellom grensene – selv før Schengen. Husker vi hadde reist gjennom nesten hele Europa en gang og kom til Danmark der passkontrolløren forlangte å se passene våre. – Ikke uten at vi får stempel, sa vi. Det skal I få, sa passkontrolløren og stemplet villig i vei.

 

GRENSE 1

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Grense Norge Sverige

Vi omgis av grenser. Da tenker jeg ikke på begrepet å sette grenser som foreldre gjør overfor barn, men også vi setter grenser for hverandre. For da assosierer vi med det fysiske begrepet grenser som vi i Norge er omgitt av i forhold til våre naboland. Vi har grenser mot Sverige, Finland og Russland, det er de fleste av oss klar over, men vi er vel ikke klar over hvordan disse grensene oppsto og hvilken betydning  disse grensene har for oss som nasjon osv. 

For grensene som Norge er omgitt av er gamle. I vikingtida oppsto landet Norge, men grensene den gang var ikke definert. Kriger raste og grensene flyttet på seg. Kommer vi til 1660, er imidlertid grensene bortimot bestemt gjennom en rekke kriger der Sverige etter hvert blir en stormakt i Norden. Da forsvinner Hjemtland og Herjedalen samt Båhuslen inn i Sverige, og blir der siden, mens Sverige må gi opp å få kontroll over Finnmarkskysten. 

I 1751 ble det inngått en avtale med Sverige om Finnmark der grensene ble trukket som de er i dag: Lappekodisillen. Faktisk holdes det i dag (2018) en rettsak om denne avtalen om svenske samers rett til å sende rein på sommerbeite i Norge! Etter 1751 har det bare vært mindre justeringer av grensa. Napoleonskrigene i begynnelsen av 1800-tallet førte ikke til forandringer i grensa, men at Norge i 1814 ble en slags svensk koloni – men fortsatt med grensene inntakt og at folk måtte betale toll for varer over denne grensa!

Men slik har det ikke vært i store deler av resten av Verden. Grensekonflikter har det vært mange av og mange kriger mellom landene har blitt utløst av grensekonflikter. Det kan man kanskje ikke si om de to verdenskrigene vi hadde på 1900-tallet (1914 – 18) og (1939 – 45), men store konsekvenser for grensene i Europa hadde de – også til en viss grad i resten av Verden. Balkankrigene på 90-tallet var vel de siste krigene i Europa som forandret grenser og en hel rekke nye land dukket opp fordi Jugoslavia gikk i oppløsning. 

****

I steinaldersamfunnet der jakt, fiske og sanking var den viktigste kulturen, var vel ikke grenser viktige. Antallet mennesker var begrenset og de fleste fant områder som de kunne jakte i fred – eller de kom i perioder i strid med naboen.

Jordbrukssamfunnet hadde større behov for grenser. Dette var min åkerlapp, den der borte var din. Slik ble i alle fall den dyrka marken delt opp. Hvis en bonde fikk store jordeiendommer på en eller annen måte, fikk han ofte behov for å vise sin styrke og bli høvding for de andre bøndene. De trengte nemlig beskyttelse mot omstreifere. Det kunne høvdingen gi dem, fordi han hadde større ressurser. Vi kjenner til fra vikingtida hvordan visse høvdinger ble mektige fordi de var dyktige krigere, skaffet seg skatter og slaver fra røveriene eller sterke forbundsfeller ute i Europa. Dermed la de under seg store områder. 

Men i Norge ble dette gjort i samarbeid med bøndene på tingene. Der ga høvdingen bøndene rettigheter mot å få være høvding / konge. Seinere i middelalderen forsvant disse rettighetene for mange bønder. Bare i Norge var bøndene fortsatt frie, mens ute i Europa bredte det tradisjonelle føydalsamfunnet seg der bøndene nærmest var høvdingens eiendom. De sterkeste og rikeste høvdingene la under seg store områder – land. Spiren til de moderne statene som Frankrike, Spania, England, Italia og Tyskland ble lagt, selv om noen av disse statene ikke ble realisert før på 1800-tallet. Grensene var kommet for å bli. 

 Middelalder i Visby, Gotland

Andre deler av Verden hadde ikke grenser før Europeerne dukket opp. Mest klassisk er delingen av Afrika, som ikke hadde noen grenser, og som nærmest ble delt opp av stormaktene på et skrivebord på en konferanse i Berlin i 1884 uten hensyn til språk og kultur. Det underlige er at de grensene eksisterer fortsatt med noen mindre endringer. Problemet er at det fins ingen naturlige grenser for Afrika, folk er blandet gjennom noen hundre års folkevandringer. I Tanzania for eksempel er det over 200 forskjellige stammer og tilsvarende mange språk. 

Men grenser trenger ikke å være så dramatiske. I alle fall ikke i moderne tid der grenser nesten er blitt sett på som et onde. Helt siden 2.Verdenskrig har du kunnet reise til andre Nordiske land uten å ta med deg pass. Handelen mellom  landene skulle foregå så fritt som mulig, og folk skulle kunne fritt flytte til andre land hvis det var behov for det. EU oppsto på 1950-tallet, med EFTA som konkurrent i sin tid. Innenfor EU fikk man Schengenavtalen – som Norge også har sluttet seg til – som ga innbyggere fra EU-landene anledning til å reise til andre EU land uten hindringer. Denne frie handelen og frie flyten av folk har det kommet sterke reaksjoner på i den siste tida – ikke minst fordi mange mennesker kommer fra den tredje verden for å søke arbeid/ muligheter i dette frie markedet. Det var tydeligvis ikke meningen. Derfor har plutselig grensene fått ny betydning, og mange land har skjerpet kontrollen ved grensene. Noen vil til og med bygge en mur!

Folk i vest er redde for terrorister – og de kommer fra den 3.Verden – underlig nok.